The message brought by Elders Jones and Waggoner in the rebellion of 1888, was the message of justification by faith in verity. Apostate Protestantism argues that the justification provided by Christ’s death on the cross covers a man in his sins, but that His blood does not actually remove his sins. This false doctrine places the removal of sin at the Second Coming, when sinners are then magically transformed. Apostate Protestantism and officially since 1957, Laodicean Adventism, claim that Christ is exclusively our Substitute, but not our Example. A year before 1888, Sister White penned the following.
Budskapet som ble fremført av eldste Jones og Waggoner under opprøret i 1888, var budskapet om rettferdiggjørelse ved tro i sannhet. Frafallen protestantisme hevder at den rettferdiggjørelse som Kristi død på korset tilveiebringer, dekker et menneske i dets synder, men at Hans blod ikke faktisk fjerner dets synder. Denne falske læren legger syndens borttagelse til det annet komme, når syndere da på magisk vis blir forvandlet. Frafallen protestantisme og, offisielt siden 1957, laodikeisk adventisme, hevder at Kristus utelukkende er vår Stedfortreder, men ikke vårt Eksempel. Et år før 1888 skrev søster White følgende.
“‘A new heart will I give you and a new spirit will I put within you.’ I believe with all my heart that the Spirit of God is being withdrawn from the world, and those who have had great light and opportunities and have not improved them, will be the first to be left. They have grieved away the Spirit of God. The present activity of Satan in working upon hearts, and upon churches and nations should startle every student of prophecy. The end is near. Let our churches arise. Let the converting power of God be experienced in the heart of the individual members, and then we shall see the deep moving of the Spirit of God. Mere forgiveness of sin is not the sole result of the death of Jesus. He made the infinite sacrifice not only that sin might be removed, but that human nature might be restored, rebeautified, reconstructed from its ruins, and made fit for the presence of God….
«Et nytt hjerte vil jeg gi dere, og en ny ånd vil jeg gi i deres indre.» Jeg tror av hele mitt hjerte at Guds Ånd blir trukket tilbake fra verden, og de som har hatt stort lys og store anledninger og ikke har gjort bruk av dem, vil være de første som blir forlatt. De har bedrøvet Guds Ånd bort. Satans nåværende virksomhet, idet han virker på hjerter og på menigheter og nasjoner, burde forskrekke enhver som studerer profetiene. Enden er nær. La våre menigheter reise seg. La Guds omvendende kraft bli erfart i de enkelte medlemmers hjerter, og da skal vi se Guds Ånds dype bevegelse. Bare syndenes forlatelse er ikke det eneste resultatet av Jesu død. Han bar det uendelige offer, ikke bare for at synden skulle bli fjernet, men for at menneskenaturen skulle bli gjenopprettet, gjenforskjønnet, gjenoppbygd fra sine ruiner og gjort skikket for Guds nærvær….»
“Christ is the ladder which Jacob saw whose base rested on the earth and whose topmost round reached the highest heavens. This shows the appointed method of salvation. We are to climb round after round of this ladder. If any one of us shall finally be saved, it will be by clinging to Jesus as to the rounds of a ladder. Christ is made unto the believer wisdom and righteousness, sanctification, and redemption….
«Kristus er den stige som Jakob så, hvis fot hvilte på jorden og hvis øverste trinn nådde de høyeste himler. Dette viser den fastsatte frelsesmetode. Vi skal stige trinn for trinn opp denne stigen. Om noen av oss til sist skal bli frelst, vil det være ved å holde fast ved Jesus som ved trinnene på en stige. Kristus er blitt for den troende visdom og rettferdighet, helliggjørelse og forløsning….»
“There will be some terrible falls by those who think they stand firm because they have the truth; but they have it not as it is in Jesus. A moment’s carelessness may plunge a soul into irretrievable ruin. One sin leads to the second, and the second prepares the way for a third and so on. We must as faithful messengers of God, plead with Him constantly to be kept by his power. If we swerve a single inch from duty we are in danger of following on in a course of sin that ends in perdition. There is hope for every one of us, but only in one way—by fastening ourselves to Christ, and exerting every energy to attain to the perfection of his character.
«Det vil komme noen fryktelige fall hos dem som mener at de står fast fordi de har sannheten; men de har den ikke slik den er i Jesus. Et øyeblikks uforsiktighet kan styrte en sjel ned i uopprettelig undergang. Én synd leder til den andre, og den andre bereder veien for en tredje, og slik videre. Vi må, som Guds trofaste sendebud, stadig bønnfalle Ham om å bli bevart ved hans kraft. Dersom vi avviker så mye som en tomme fra plikten, står vi i fare for å fortsette på syndens vei, en vei som ender i fortapelse. Det er håp for hver eneste en av oss, men bare på én måte — ved å knytte oss fast til Kristus og bruke all vår kraft på å nå fram til fullkommenheten i hans karakter.»
“This goody-goody religion that makes light of sin and that is forever dwelling upon the love of God to the sinner, encourages the sinner to believe that God will save him while he continues in sin and he knows it to be sin. This is the way that many are doing who profess to believe present truth. The truth is kept apart from their life, and that is the reason it has no more power to convict and convert the soul. There must be a straining of every nerve and spirit and muscle to leave the world, its customs, its practices, and its fashions….
«Denne skinnfromme religionen, som tar lett på synden og stadig dveler ved Guds kjærlighet til synderen, oppmuntrer synderen til å tro at Gud vil frelse ham mens han fortsetter i synd, og han vet at det er synd. Slik gjør mange som bekjenner seg til å tro den nærværende sannhet. Sannheten holdes atskilt fra deres liv, og det er grunnen til at den ikke har større kraft til å overbevise og omvende sjelen. Hver nerve og ånd og muskel må anspennes til det ytterste for å forlate verden, dens skikker, dens praksiser og dens moter….»
“If you put away sin and exercise living faith, the riches of heaven’s blessings will be yours.” Selected Messages, book 3, 155.
«Dersom du legger bort synden og utøver en levende tro, skal rikdommen i himmelens velsignelser bli din.» Selected Messages, bok 3, 155.
The false “goody-goody religion” of apostate Protestantism was established as an official doctrine at the outset of the fourth generation of Adventism in 1957. It presented a definition of justification that “encourages the sinner to believe that God will save him while he continues in sin.” The cross, teaches that “forgiveness of sin is not the sole result of the death of Jesus,” for “He made the infinite sacrifice not only that sin might be removed, but that human nature might be restored, rebeautified, reconstructed from its ruins, and made fit for the presence of God.”
Den falske «snill-snill-religionen» i det frafalne protestantismen ble etablert som offisiell lære ved begynnelsen av adventismens fjerde generasjon i 1957. Den fremla en definisjon av rettferdiggjørelsen som «oppmuntrer synderen til å tro at Gud vil frelse ham mens han fortsetter i synd». Korset lærer at «syndsforlatelse ikke er det eneste resultat av Jesu død», for «Han brakte det uendelige offer, ikke bare for at synden skulle bli fjernet, men for at menneskenaturen skulle bli gjenopprettet, gjenforskjønnet, gjenoppbygget fra sine ruiner og gjort skikket for Guds nærvær.»
The rebellion of 1957, demonstrates that the seed of the rebellion that was planted in 1863, and that then sprouted in 1888, and which was thereafter watered by the counterfeit message represented by the book published in 1919 (The Doctrine of Christ), had ultimately brought forth the fruit of an open pronouncement that the original “faith of the just” represented by Habakkuk’s two tables, was now removed and replaced with the corrupted definition of “justification by faith” that exists in apostate Protestantism. The disobedient prophet from Judah, had returned to the assembly of mockers and eaten with the lying prophet of Bethel.
Opprøret i 1957 viser at opprørets sæd, som ble sådd i 1863, og som deretter spirte fram i 1888, og som siden ble vannet av det forfalskede budskapet representert ved boken som ble utgitt i 1919 (The Doctrine of Christ), til sist hadde frambrakt den frukt som bestod i en åpen erklæring om at den opprinnelige «de rettferdiges tro», representert ved Habakkuks to tavler, nå var fjernet og erstattet med den fordervede definisjonen av «rettferdiggjørelse ved tro» som finnes i frafallen protestantisme. Den ulydige profeten fra Juda hadde vendt tilbake til spotternes forsamling og spist sammen med den løgnaktige profeten fra Betel.
The message to the Laodicean church which was first presented to the movement of the Millerites in 1856, and then again to the Laodicean church in 1888, was rejected every step of the way. That message of Jones and Waggoner, which according to Sister White was both the message to Laodicea, and the message of justification by faith, was rejected, under the premise that the rebels who were rejecting it, were actually defending the old landmarks! The landmarks they were defending was a foundation of their own human construction, that is built upon sand.
Budskapet til menigheten i Laodikea, som først ble lagt fram for millerittbevegelsen i 1856, og deretter igjen for menigheten i Laodikea i 1888, ble forkastet ved hvert eneste skritt. Dette budskapet fra Jones og Waggoner, som ifølge Søster White både var budskapet til Laodikea og budskapet om rettferdiggjørelse ved tro, ble forkastet under det påskudd at opprørerne som avviste det, i virkeligheten forsvarte de gamle landemerkene! De landemerkene de forsvarte, var et grunnlag av deres egen menneskelige konstruksjon, som er bygget på sand.
The message of “justification by faith” that was presented by Jones and Waggoner in 1888, included the fact of the true gospel, which identifies that those who are justified, are also sanctified. It emphasized that to be justified was to “actually” be made holy, not simply to be legally “proclaimed” as holy. The message of Jones and Waggoner, which Sister White identified she had been presenting for years before the rebellion of 1888, identifies that when justification is imputed, sanctification is simultaneously imparted.
Budskapet om «rettferdiggjørelse ved tro» som ble framlagt av Jones og Waggoner i 1888, innbefattet den sanne evangeliets kjensgjerning, som fastslår at de som blir rettferdiggjort, også blir helliggjort. Det understreket at å bli rettferdiggjort var å «virkelig» bli gjort hellig, ikke bare å bli juridisk «erklært» hellig. Budskapet til Jones og Waggoner, som Søster White sa at hun hadde forkynt i årevis før opprøret i 1888, fastslår at når rettferdiggjørelsen tilregnes, meddeles helliggjørelsen samtidig.
It cannot be otherwise, for both justification and sanctification are accomplished by the presence of the Holy Spirit in the believer. Justification and sanctification are simply two words that describe two elements of one work that is accomplished within the believer by the presence of the Holy Spirit.
Det kan ikke være annerledes, for både rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen fullbyrdes ved Den Hellige Ånds nærvær i den troende. Rettferdiggjørelse og helliggjørelse er ganske enkelt to ord som beskriver to elementer i ett verk som fullbyrdes i den troende ved Den Hellige Ånds nærvær.
It was the very message of Moses that Korah’s rebels rejected, that was again rejected in 1856, then again in 1888, and then publicly enshrined as the salvation theology of Laodicean Adventism in 1957. The continuous rebellion wearied God, for the people said, “Everyone that doeth evil is good in the sight of the Lord, and he delighteth in them; or, Where is the God of judgment?”
Det var selve Mose budskap som Korahs opprørere forkastet, som igjen ble forkastet i 1856, deretter på ny i 1888, og så offentlig stadfestet som frelsesteologien til laodikeisk adventisme i 1957. Det vedvarende opprøret trettet Gud, for folket sa: «Hver den som gjør det onde, er god i Herrens øyne, og han har behag i dem»; eller: «Hvor er dommens Gud?»
They said “those that are sinning are justified by Christ’s blood, and God delights in them, even though they continue to sin.” This is the spiritual deception that is represented by the message to Laodicea (a people judged), for in spite of the fact that Christ identifies the Laodiceans as “wretched, and miserable, and poor, and blind, and naked,” they believe that they are “rich, and increased with goods, and have need of nothing.” And in that condition, they are actually on the verge of being spewed out of the mouth of the Lord.
De sa: «De som synder, blir rettferdiggjort ved Kristi blod, og Gud har behag i dem, selv om de fortsetter å synde.» Dette er det åndelige bedrag som er framstilt ved budskapet til Laodikea (et folk som er dømt), for til tross for at Kristus omtaler laodikeerne som «elendige, ynkverdige, fattige, blinde og nakne», tror de at de er «rike, har overflod og ikke trenger noe». Og i denne tilstanden er de faktisk på randen av å bli spydd ut av Herrens munn.
The faithful of Millerite history who had persevered through the experience of the first disappointment in 1844, as represented by Jeremiah in chapter fifteen, verse fifteen through twenty-one, as the faithful builders of the temple, who had been promised that if they would not return to the “assembly of mockers,” that they would become God’s “mouth,” did return to “the assembly of mockers” (represented by the lying prophet of Bethel), and transitioned into Laodiceans, on the verge of being spewed out of God’s mouth, and they know it not.
De trofaste i millerittisk historie, som hadde holdt ut gjennom opplevelsen av den første skuffelsen i 1844, slik de fremstilles av Jeremia i kapittel femten, vers femten til tjueén, som de trofaste byggere av templet, som hadde fått løftet om at dersom de ikke vendte tilbake til «spotternes forsamling», skulle de bli Guds «munn», vendte likevel tilbake til «spotternes forsamling» (fremstilt ved den løgnaktige profeten i Betel), og gikk over til å bli laodikeere, på randen av å bli utspydd av Guds munn, og de vet det ikke.
The condition of Laodicean Adventism on September 11, 2001, was typified by the condition of the Protestants on August 11, 1840. Those two histories were typified by the quibbling Jews, when the Holy Spirit descended at the baptism of Christ. In each of the three histories a former chosen people were, and are in the process now, of being passed by. The Messenger of the Covenant in the time of John the Baptist, was to enter into covenant with those whom Peter identified as a “chosen generation.”
Laodikeisk adventismes tilstand den 11. september 2001 ble forebildet ved protestantenes tilstand den 11. august 1840. Disse to historiene ble forebildet ved de kjeklende jødene da Den Hellige Ånd steg ned ved Kristi dåp. I hver av de tre historiene ble et tidligere utvalgt folk, og er nå i ferd med å bli, gått forbi. Paktens Sendebud, på Johannes Døperens tid, skulle tre inn i pakt med dem som Peter identifiserte som en «utvalgt slekt».
But ye are a chosen generation, a royal priesthood, an holy nation, a peculiar people; that ye should show forth the praises of him who hath called you out of darkness into his marvellous light: Which in time past were not a people, but are now the people of God: which had not obtained mercy, but now have obtained mercy. 1 Peter 2:9, 10.
Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere ut av mørket inn i sitt underfulle lys; dere som før ikke var et folk, men nå er Guds folk; dere som ikke hadde fått miskunn, men nå har fått miskunn. 1 Peter 2:9, 10.
Peter was identifying the new chosen people of his period, which then was the Christian church. They had been selected as a “chosen generation,” during a period when Christ and John the Baptist both identified the former chosen people, as a generation of vipers.
Peter identifiserte det nye utvalgte folk i sin tid, som da var den kristne kirke. De var blitt utvalgt som en «utvalgt slekt» i en periode da både Kristus og Johannes Døperen omtalte det tidligere utvalgte folk som en hoggormyngel.
O generation of vipers, how can ye, being evil, speak good things? for out of the abundance of the heart the mouth speaketh. Matthew 12:34.
Ormeyngel, hvordan kan dere tale godt, når dere er onde? For det hjertet er fullt av, det taler munnen. Matteus 12,34.
The generation that is passed by, is a “generation of vipers,” which is a symbol of Satan—the reptile of Bible prophecy. The generation that is passed by had filled up their cup of probationary time, and through four generations they had settled into the character of the viper. They had developed the forehead of a whore. This is why the twenty-five ancient men in Ezekiel chapter eight, are willing to bow to the sun. They had formed the character of the papacy.
Den slekt som blir gått forbi, er en «ormeyngels slekt», som er et symbol på Satan – krypdyret i Bibelens profeti. Den slekt som blir gått forbi, hadde fylt sitt prøvetidsbegers mål, og gjennom fire slektsledd hadde de festet seg i hoggormens karakter. De hadde utviklet en skjøges panne. Dette er grunnen til at de tjuefem eldste menn i Esekiel kapittel åtte er villige til å bøye seg for solen. De hadde dannet pavedømmets karakter.
“The third angel’s message has been sent forth to the world, warning men against receiving the mark of the beast or of his image in their foreheads or in their hands. To receive this mark means to come to the same decision as the beast has done, and to advocate the same ideas, in direct opposition to the Word of God.” Review and Herald, July 13, 1897.
«Den tredje engels budskap er blitt sendt ut til verden og advarer menneskene mot å ta imot dyrets merke eller dets billedes merke i sin panne eller i sin hånd. Å motta dette merket betyr å komme til den samme beslutning som dyret har truffet, og å fremme de samme ideer, i direkte motsetning til Guds Ord.» Review and Herald, 13. juli 1897.
The mark of the beast, is the mark of the man of sin, who is the pope of Rome and the earthly representative of Satan. To come to the same mind as the beast, is to come to the same mind as Satan, who is symbolized as a viper.
Dyrets merke er syndens manns merke, han som er paven i Roma og Satans jordiske representant. Å komme til samme sinn som dyret er å komme til samme sinn som Satan, som blir symbolisert som en huggorm.
“To secure worldly gains and honors, the church was led to seek the favor and support of the great men of earth; and having thus rejected Christ, she was induced to yield allegiance to the representative of Satan—the bishop of Rome.” The Great Controversy, 50.
«For å sikre verdslig vinning og ære ble kirken ledet til å søke gunst og støtte hos jordens store menn; og etter således å ha forkastet Kristus ble hun forledet til å gi sin troskap til Satans representant — biskopen av Roma.» The Great Controversy, 50.
In the last generation of a former chosen people, their character reflects the character of Satan. The “chosen generation” who in times past, were not the people of God, are chosen through a process of testing, purging and purification. Those that pass the testing process are chosen to be in a covenant relationship with God. The Lord entered into covenant with the Christian church, then again with Millerite Adventism, and He does so again with the one hundred and forty-four thousand.
I den siste generasjon av et tidligere utvalgt folk gjenspeiler deres karakter Satans karakter. Den «utvalgte slekt», som i tidligere tider ikke var Guds folk, blir utvalgt gjennom en prosess med prøving, utrensning og renselse. De som består prøvingsprosessen, blir utvalgt til å stå i et paktsforhold med Gud. Herren inngikk pakt med den kristne menighet, deretter igjen med millerittisk adventisme, og Han gjør det igjen med de hundre og førtifire tusen.
When the Lord enters into covenant with the newly chosen people of God (who in times past were not the people of God), He comes to them as the Messenger of the Covenant. In each of the three histories that fulfill Malachi chapter three, there is a messenger who prepares the way for the Messenger of the Covenant. The first messenger was John the Baptist, who typified the second and third messenger. The second messenger was William Miller. Together the prophetic characteristics of John the Baptist and William Miller establish the characteristics of the messenger who prepares the way for the Messenger of the Covenant to come and enter into covenant with the one hundred and forty-four thousand.
Når Herren inngår pakt med Guds nyutvalgte folk (som tidligere ikke var Guds folk), kommer Han til dem som Paktens Budbærer. I hver av de tre historiene som oppfyller Malakias kapittel tre, finnes det en budbærer som bereder veien for Paktens Budbærer. Den første budbæreren var Johannes døperen, som var et forbilde på den andre og tredje budbæreren. Den andre budbæreren var William Miller. Sammen fastslår de profetiske kjennetegnene ved Johannes døperen og William Miller kjennetegnene ved den budbæreren som bereder veien for at Paktens Budbærer skal komme og inngå pakt med de hundre og førtifire tusen.
The three messengers that prepare the way for Christ, who is the Messenger of the Covenant, to suddenly come to His temple, illustrate a work that is accomplished in the time of the investigative judgment, which concludes at the executive judgment.
De tre budbærerne som bereder veien for Kristus, som er paktsengelen, til plutselig å komme til sitt tempel, illustrerer et verk som fullbyrdes i den undersøkende doms tid, og som avsluttes ved den utøvende dom.
“In the last days of this earth’s history, God’s covenant with his commandment-keeping people is to be renewed. ‘In that day I will make a covenant for them with the beasts of the field, and with the fowls of heaven, and with the creeping things of the ground: and I will break the bow and the sword and the battle out of the earth, and I will make them to lie down safely. And I will betroth thee unto me forever; yea, I will betroth thee unto me in righteousness, and in judgment, and in loving-kindness, and in mercies. I will even betroth thee unto me in faithfulness; and thou shalt know the Lord.’
«I de siste dager av denne jordens historie skal Guds pakt med sitt budholdende folk fornyes. ‘På den dag vil jeg slutte en pakt for dem med markens dyr og med himmelens fugler og med jordens krypende skapninger; og jeg vil bryte buen og sverdet og krigen bort fra jorden, og jeg vil la dem hvile trygt. Og jeg vil trolove deg med meg for evig; ja, jeg vil trolove deg med meg i rettferdighet og i dom og i miskunn og i barmhjertighet. Ja, jeg vil trolove deg med meg i trofasthet; og du skal kjenne Herren.’»
“‘And it shall come to pass in that day, I will hear, saith the Lord, I will hear the heavens, and they shall hear the earth; and the earth shall hear the corn, and the wine, and the oil; and they shall hear Jezreel. And I will sow her unto me in the earth; and I will have mercy upon her that had not obtained mercy; and I will say to them which were not my people, Thou art my people; and they shall say, Thou art my God.’ Hosea 2:14–23.
«Og det skal skje på den dag: Jeg vil høre, sier Herren, jeg vil høre himmelen, og den skal høre jorden; og jorden skal høre kornet og vinen og oljen; og de skal høre Jisre’el. Og jeg vil så henne for meg i landet; og jeg vil forbarme meg over henne som ikke hadde fått miskunn; og jeg vil si til dem som ikke var mitt folk: Du er mitt folk; og de skal si: Du er min Gud.» Hosea 2:14–23.
“‘In that day, . . . the remnant of Israel, and such as are escaped of the house of Jacob, . . . shall stay upon the Lord, the Holy One of Israel, in truth.’ Isaiah 10:20. From ‘every nation, and kindred, and tongue, and people’ there will be those who will gladly respond to the message, ‘Fear God, and give glory to him; for the hour of his judgment is come.’ They will turn from every idol that binds them to this earth, and will ‘worship him at that made heaven, and earth, and the sea, and the fountains of waters.’ They will free themselves from every entanglement, and will stand before the world as monuments of God’s mercy. Obedient to every divine requirement, they will be recognized by angels and by men as those that ‘keep the commandments of God, and the faith of Jesus.’ Revelation 14:6–7, 12.
«På den dag … skal Israels levning og de av Jakobs hus som er sloppet unna, … i sannhet støtte seg til Herren, Israels Hellige.» Jesaja 10:20. Fra «alle nasjoner og stammer og tungemål og folk» vil det være noen som med glede vil svare på budskapet: «Frykt Gud og gi ham ære; for timen for hans dom er kommet.» De vil vende seg bort fra hver avgud som binder dem til denne jord, og de skal «tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannets kilder». De vil frigjøre seg fra enhver innvikling og stå fram for verden som minnesmerker over Guds miskunnhet. Lydige mot hvert guddommelig krav vil de bli anerkjent av engler og av mennesker som dem som «holder Guds bud og Jesu tro». Åpenbaringen 14:6–7, 12.
“‘Behold, the days come, saith the Lord, that the plowman shall overtake the reaper, and the treader of grapes him that soweth seed; and the mountains shall drop sweet wine, and all the hills shall melt. And I will bring again [reverse] the captivity of my people of Israel, and they shall build the waste cities, and inhabit them; and they shall plant vineyards, and drink the wine thereof; they shall also make gardens, and eat the fruit of them. And I will plant them upon their land, and they shall no more be pulled up out of their land which I have given them, saith the Lord thy God. Amos 9:13–15.’” Review and Herald, February 26, 1914.
«Se, dager skal komme, sier Herren, da plogmannen skal nå igjen den som høster, og den som trår druene, ham som sår sæden; og fjellene skal dryppe av søt vin, og alle haugene skal flyte bort. Og jeg vil gjøre ende på [vende om] mitt folk Israels fangenskap, og de skal bygge de øde byene opp igjen og bo i dem; de skal plante vingårder og drikke vinen derfra; de skal også anlegge hager og ete frukten av dem. Og jeg vil plante dem i deres land, og de skal ikke mer rykkes opp av sitt land som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud. Amos 9,13–15.» Review and Herald, 26. februar 1914.
Malachi chapter three, was fulfilled in the time of Christ, and in the time of the Millerites, and those two histories identify its fulfillment in the last days. Sister White aligns the fulfillment of Malachi chapter three, with Christ’s work of cleansing the temple.
Malaki kapittel tre ble oppfylt på Kristi tid og på millerittenes tid, og disse to historiene identifiserer dets oppfyllelse i de siste dager. Søster White knytter oppfyllelsen av Malaki kapittel tre til Kristi gjerning med å rense tempelet.
“In cleansing the temple from the world’s buyers and sellers, Jesus announced His mission to cleanse the heart from the defilement of sin,—from the earthly desires, the selfish lusts, the evil habits, that corrupt the soul. Malachi 3:1–3 quoted.” The Desire of Ages, 161.
«Ved å rense tempelet for verdens kjøpere og selgere kunngjorde Jesus sitt oppdrag å rense hjertet fra syndens besmittelse,—fra de jordiske begjær, de selviske lyster, de onde vaner, som forderver sjelen. Malaki 3:1–3 sitert.» Slektenes håp, 161.
The cleansing of the temple by Christ represented His work of cleansing the heart of the repentant sinner. In His ministry among men, He twice cleansed the earthly temple.
Kristi renselse av tempelet representerte Hans gjerning med å rense den angrende synders hjerte. I Sin tjeneste blant menneskene renset Han det jordiske tempelet to ganger.
“The prophet says, ‘I saw another angel come down from heaven, having great power; and the earth was lightened with his glory. And he cried mightily with a strong voice, saying, Babylon the great is fallen, is fallen, and is become the habitation of devils’ (Revelation 18:1, 2). This is the same message that was given by the second angel. Babylon is fallen, ‘because she made all nations drink of the wine of the wrath of her fornication’ (Revelation 14:8). What is that wine?—Her false doctrines. She has given to the world a false sabbath instead of the Sabbath of the fourth commandment, and has repeated the falsehood that Satan first told Eve in Eden—the natural immortality of the soul. Many kindred errors she has spread far and wide, ‘teaching for doctrines the commandments of men’ (Matthew 15:9).
«Profeten sier: ‘Jeg så en annen engel stige ned fra himmelen; han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet. Og han ropte med veldig røst og sa: Falt, falt er Babylon, den store, og er blitt et tilholdssted for onde ånder’ (Åpenbaringen 18:1, 2). Dette er det samme budskapet som ble gitt av den andre engelen. Babylon er falt, ‘fordi hun lot alle folkeslag drikke av hennes horeferds vredes vin’ (Åpenbaringen 14:8). Hva er den vinen?—Hennes falske læresetninger. Hun har gitt verden en falsk sabbat i stedet for sabbaten i det fjerde bud, og har gjentatt den løgnen som Satan først fortalte Eva i Eden—sjelenes naturlige udødelighet. Mange beslektede villfarelser har hun spredt vidt og bredt, idet hun ‘lærer menneskebud som læresetninger’ (Matteus 15:9).»
“When Jesus began His public ministry, He cleansed the Temple from its sacrilegious profanation. Among the last acts of His ministry was the second cleansing of the Temple. So in the last work for the warning of the world, two distinct calls are made to the churches. The second angel’s message is, ‘Babylon is fallen, is fallen, that great city, because she made all nations drink of the wine of the wrath of her fornication’ (Revelation 14:8). And in the loud cry of the third angel’s message a voice is heard from heaven saying, ‘Come out of her, my people, that ye be not partakers of her sins, and that ye receive not of her plagues. For her sins have reached unto heaven, and God hath remembered her iniquities’ (Revelation 18:4, 5).” Selected Messages, book 2, 118.
«Da Jesus begynte sin offentlige tjeneste, renset Han Templet for dets helligkrenkende vanhelligelse. Blant de siste handlingene i Hans tjeneste var den andre renselsen av Templet. Slik blir det i det siste verket for å advare verden gitt to særskilte kall til menighetene. Den annen engels budskap er: «Babylon er falt, er falt, den store stad, fordi hun gav alle folk å drikke av sin horetis vredes vin» (Åpenbaringen 14:8). Og i den høye røst i den tredje engels budskap høres en røst fra himmelen som sier: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at I ikke skal få del i hennes plager. For hennes synder har nådd helt til himmelen, og Gud har kommet hennes misgjerninger i hu» (Åpenbaringen 18:4, 5).» Selected Messages, bok 2, 118.
In the fulfillment of Malachi chapter three, John the Baptist was the messenger who prepared for Jesus, as the Messenger of the Covenant, to suddenly come to His temple and twice cleanse it. In His ministry of three and a half years, He cleansed the temple at the beginning and ending of His ministry, thus identifying that the cleansing work has a beginning that represents the ending. Jesus always illustrates the ending with the beginning, and in agreement with His work as Alpha and Omega the three and a half years began and ended with a temple cleansing.
I oppfyllelsen av Malaki kapittel tre var Johannes Døperen budbæreren som beredte veien for Jesus, som Paktens Budbærer, til plutselig å komme til sitt tempel og rense det to ganger. I løpet av sin tre og et halvt år lange tjeneste renset Han tempelet ved begynnelsen og avslutningen av sin tjeneste, og identifiserte dermed at renselsesverket har en begynnelse som representerer avslutningen. Jesus illustrerer alltid avslutningen med begynnelsen, og i samsvar med sitt verk som Alfa og Omega begynte og endte de tre og et halvt årene med en tempelrenselse.
At the conclusion of the three and a half years, He shed the blood that confirmed the covenant that fulfilled the prediction of Daniel chapter nine that He would confirm the covenant with many for one week, in the midst of which He would be cut off.
Ved avslutningen av de tre og et halvt årene utgydte Han det blod som stadfestet pakten, og dermed oppfylte Han profetien i Daniels niende kapittel om at Han skulle stadfeste pakten med de mange i én uke, midt i denne skulle Han ryddes av veien.
And after threescore and two weeks shall Messiah be cut off, but not for himself: and the people of the prince that shall come shall destroy the city and the sanctuary; and the end thereof shall be with a flood, and unto the end of the war desolations are determined. And he shall confirm the covenant with many for one week: and in the midst of the week he shall cause the sacrifice and the oblation to cease, and for the overspreading of abominations he shall make it desolate, even until the consummation, and that determined shall be poured upon the desolate. Daniel 9:26, 27.
Og etter sekstito uker skal Messias utryddes, men ikke for sin egen skyld; og folket til fyrsten som skal komme, skal ødelegge byen og helligdommen; og dens ende skal komme med en flom, og inntil krigens ende er ødeleggelser fastsatt. Og han skal stadfeste pakten med de mange i én uke; og midt i uken skal han gjøre slutt på slaktoffer og grødeoffer, og på grunn av avskyelighetenes utbredelse skal han gjøre den øde, like til fullendelsen, og det som er fastsatt, skal bli utøst over den øde. Daniel 9:26, 27.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
“Page after page might be written in regard to these things. Whole conferences are becoming leavened with the same perverted principles. ‘For the rich men thereof are full of violence, and the inhabitants thereof have spoken lies, and their tongue is deceitful in their mouth.’ The Lord will work to purify his church. I tell you in truth, the Lord is about to turn and overturn in the institutions called by his name.
«Side etter side kunne skrives om disse tingene. Hele konferenser blir gjennomsyret av de samme forvrengte prinsipper. ‘For de rike menn der er fulle av vold, og innbyggerne der har talt løgn, og deres tunge er svikefull i deres munn.’ Herren vil virke for å rense sin menighet. Jeg sier dere i sannhet: Herren er i ferd med å vende opp og ned på institusjonene som er kalt ved hans navn.»
“Just how soon this refining process will begin, I cannot say, but it will not be long deferred. He whose fan is in his hand will cleanse his temple of its moral defilement. He will thoroughly purge his floor. God has a controversy with all who practice the least injustice; for in so doing they reject the authority of God, and imperil their interest in the atonement, the redemption which Christ has undertaken for every son and daughter of Adam. Will it pay to take a course abhorrent to God? Will it pay to put upon your censers strange fire to offer before God, and say it makes no difference?
«Akkurat hvor snart denne renselsesprosessen vil begynne, kan jeg ikke si, men den vil ikke bli lenge utsatt. Han som har kasteskovlen i sin hånd, vil rense sitt tempel for dets moralske urenhet. Han vil rense treskeplassen grundig. Gud har en trette med alle som øver selv den minste urett; for ved å gjøre det forkaster de Guds myndighet og setter sin del i soningen, den gjenløsning som Kristus har påtatt seg for hver sønn og datter av Adam, i fare. Vil det lønne seg å velge en vei som er avskyelig for Gud? Vil det lønne seg å legge fremmed ild på deres røkelseskar for å bære den fram for Gud, og si at det ikke gjør noen forskjell?»
“It has not been after God’s order to center so much in Battle Creek. The state of things now exists that was presented before me as a warning. I am sick at heart at the representation. The Lord gave warnings to prevent this demoralizing condition of things, but they have not been heeded. ‘Ye are the salt of the earth: but if the salt have lost his savor, wherewith shall it be salted? It is thenceforth good for nothing, but to be cast out, and to be trodden under foot of men.’
«Det har ikke vært i samsvar med Guds orden å samle så meget i Battle Creek. Den tilstand som nå eksisterer, er den som ble fremstilt for meg som en advarsel. Jeg er syk i hjertet ved denne fremstillingen. Herren ga advarsler for å forhindre denne demoraliserende tilstand, men de er ikke blitt aktet på. «Dere er jordens salt; men dersom saltet har mistet sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger heretter ikke til noe annet enn å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.»»
“I appeal to my brethren to wake up. Unless a change takes place speedily, I must give the facts to the people; for this state of things must change; unconverted men must no longer be managers and directors in so important and sacred work. With David we are forced to say, ‘It is time for thee, Lord, to work: for they have made void thy law.’” Special Testimonies, 30, 31.
«Jeg appellerer til mine brødre om å våkne opp. Dersom det ikke skjer en forandring snart, må jeg legge frem fakta for folket; for denne tilstanden må forandres; uomvendte menn må ikke lenger være ledere og styrere i et så viktig og hellig verk. Sammen med David tvinges vi til å si: ‘Det er tid for deg, Herre, å gripe inn; for de har gjort din lov til intet.’» Special Testimonies, 30, 31.