We are putting in place the prophetic rule that was identified by the Lion of the tribe of Judah in His work of unsealing the last six verses of Daniel eleven, at the “time of the end,” in 1989, when the Soviet Union was swept away by an secret alliance between Ronald Reagan and the pope of Rome. We have shown that the triple applications of Rome and the fall of Babylon identify the woman and the beast she rides upon and reigns over in Revelation seventeen.
Vi innfører den profetiske regelen som ble identifisert av Løven av Judas stamme i Hans verk med å åpne de siste seks versene i Daniel elleve, ved «endens tid», i 1989, da Sovjetunionen ble feid bort ved en hemmelig allianse mellom Ronald Reagan og paven i Roma. Vi har vist at de tredobbelte anvendelsene av Roma og Babylons fall identifiserer kvinnen og dyret som hun rir på og hersker over i Åpenbaringen sytten.
The portrayal of the woman and the beast in chapters seventeen and eighteen identify the progressive judgment which God brings upon Modern Babylon, beginning at the soon-coming Sunday law and lasting until Michael stands up and human probation closes. That period of time marks the first part of God’s Executive Judgment that is accomplished with a mixture of His mercy. Then with the seven last plagues, no mercy is mixed with His judgments. The two steps have been also inferred in the Investigative Judgment, which began on October 22, 1844. The investigative judgment began with the investigation and judgment of the dead, and on September 11, 2001, the investigative judgment of the living began.
Fremstillingen av kvinnen og dyret i kapitlene sytten og atten identifiserer den fremadskridende dommen som Gud fører over det moderne Babylon, idet den begynner ved den snart kommende søndagsloven og varer inntil Mikael reiser seg og menneskenes prøvetid avsluttes. Denne tidsperioden markerer den første delen av Guds utøvende dom, som fullbyrdes med en blanding av Hans barmhjertighet. Deretter, med de sju siste plagene, er ingen barmhjertighet blandet med Hans dommer. De to trinnene er også blitt antydet i undersøkelsesdommen, som begynte den 22. oktober 1844. Undersøkelsesdommen begynte med undersøkelsen og dommen over de døde, og den 11. september 2001 begynte undersøkelsesdommen over de levende.
The judgment of the living is also divided into two periods, the first beginning on September 11, 2001, with the investigation and judgment of those that are candidates to be among the one hundred and forty-four thousand, for judgment begins with the house of God. The investigative judgment of the dead was only accomplished upon those whose names had, at some time in their life, been recorded in the book of life. The names of the dead that were written and registered were then compared with the book of sins. If they had unconfessed sins their names were removed from the book of life. The investigative judgment of the Living is qualified as beginning with the house of God, whereas there needed to be no qualification in the investigative judgment of the dead.
Dommen over de levende er også inndelt i to perioder, idet den første begynner den 11. september 2001 med undersøkelsen og dommen over dem som er kandidater til å være blant de hundre og førtifire tusen; for dommen begynner med Guds hus. Den undersøkende dommen over de døde ble bare fullbyrdet over dem hvis navn på et eller annet tidspunkt i deres liv var blitt innført i livets bok. Navnene på de døde som var oppskrevet og registrert, ble deretter sammenholdt med syndenes bok. Dersom de hadde synder som ikke var bekjent, ble deres navn strøket ut av livets bok. Den undersøkende dommen over de levende betegnes som begynnende med Guds hus, mens det ikke var behov for noen slik kvalifikasjon i den undersøkende dommen over de døde.
In the investigative judgment of the living, God’s Word was careful to identify that judgment during the sealing time of the one hundred and forty-four thousand began at Jerusalem, which is God’s church. The Bible provides a second direct witness to this fact.
I den undersøkende dom over de levende var Guds Ord nøye med å fastslå at den dommen som under beseglingstiden for de hundre og førtifire tusen tok til ved Jerusalem, som er Guds menighet. Bibelen gir et annet direkte vitnesbyrd om dette faktum.
For the time is come that judgment must begin at the house of God: and if it first begin at us, what shall the end be of them that obey not the gospel of God? 1 Peter 4:17.
For tiden er kommet da dommen skal begynne ved Guds hus; og dersom den først begynner med oss, hva skal enden bli for dem som ikke er lydige mot Guds evangelium? 1 Peter 4:17.
The judgment of the living begins at Jerusalem, the house of God, and there is a specific time when that judgment begins. The judgment of the living begins in Jerusalem when the writer’s inkhorn goes through Jerusalem and places a mark upon the men and women who sigh and cry for the abominations that are done in the church and also the land.
Dommen over de levende begynner i Jerusalem, Guds hus, og det finnes en bestemt tid da denne dommen begynner. Dommen over de levende begynner i Jerusalem når skriverens blekkhus går gjennom Jerusalem og setter et merke på mennene og kvinnene som sukker og roper over de vederstyggelighetene som blir gjort i menigheten og også i landet.
The class that does not obey the gospel is identified in Revelation chapter seven in contrast with the one hundred and forty-four thousand, where John there identifies them as the great multitude. The great multitude represents a class of living souls that are judged during the period of the judgment of the living who have not fully obeyed God’s law, for they have been worshipping on the pope’s day of the sun. At the soon-coming Sunday law in the United States those who have been sealed by the angel with the writer’s inkhorn in Ezekiel chapter nine, which is also the sealing of Revelation chapter seven, are lifted up as an ensign. Then those who are currently not obeying the gospel will be held accountable to the seventh-day Sabbath.
Den klassen som ikke adlyder evangeliet, blir identifisert i Åpenbaringen kapittel syv i kontrast til de hundre og førtifire tusen, der Johannes identifiserer dem som den store skare. Den store skare representerer en klasse av levende sjeler som blir dømt i løpet av domsperioden over de levende, som ikke fullt ut har adlydt Guds lov, for de har tilbedt på pavens soldag. Ved den snart kommende søndagsloven i De forente stater vil de som er blitt beseglet av engelen med skriverens blekkhorn i Esekiel kapittel ni, som også er beseglingen i Åpenbaringen kapittel syv, bli løftet opp som et banner. Da vil de som for tiden ikke adlyder evangeliet, bli holdt ansvarlige for sabbaten på den sjuende dag.
“But Christians of past generations observed the Sunday, supposing that in so doing they were keeping the Bible Sabbath; and there are now true Christians in every church, not excepting the Roman Catholic communion, who honestly believe that Sunday is the Sabbath of divine appointment. God accepts their sincerity of purpose and their integrity before Him. But when Sunday observance shall be enforced by law, and the world shall be enlightened concerning the obligation of the true Sabbath, then whoever shall transgress the command of God, to obey a precept which has no higher authority than that of Rome, will thereby honor popery above God. He is paying homage to Rome and to the power which enforces the institution ordained by Rome. He is worshiping the beast and his image. As men then reject the institution which God has declared to be the sign of His authority, and honor in its stead that which Rome has chosen as the token of her supremacy, they will thereby accept the sign of allegiance to Rome—‘the mark of the beast.’ And it is not until the issue is thus plainly set before the people, and they are brought to choose between the commandments of God and the commandments of men, that those who continue in transgression will receive ‘the mark of the beast.’” The Great Controversy, 449.
«Men kristne i tidligere slektsledd holdt søndagen, i den tro at de derved holdt Bibelens sabbat; og også nå finnes det sanne kristne i hver kirke, den romersk-katolske kirke ikke unntatt, som oppriktig tror at søndagen er sabbaten ved guddommelig forordning. Gud godtar deres oppriktighet i hensikt og deres rettskaffenhet for Ham. Men når søndagshelligholdelse skal bli håndhevet ved lov, og verden skal bli opplyst om forpliktelsen til den sanne sabbat, da vil enhver som overtrer Guds bud for å adlyde et påbud som ikke har høyere myndighet enn Romas, derved ære pavedømmet over Gud. Han viser Roma og den makt som håndhever den institusjon Roma har forordnet, hyllest. Han tilber dyret og dets bilde. Når mennesker da forkaster den institusjon som Gud har erklært å være tegnet på Sin myndighet, og i stedet ærer det som Roma har valgt som kjennetegnet på hennes overhøyhet, vil de derved ta imot tegnet på troskap mot Roma — «dyrets merke». Og det er ikke før spørsmålet således klart blir stilt fram for folket, og de blir ført til å velge mellom Guds bud og menneskers bud, at de som fortsetter i overtredelse, vil motta «dyrets merke».» The Great Controversy, 449.
The ensign of those who are sealed are who calls those who obey not the gospel into obedience.
Banneret til dem som er beseglet, er han som kaller dem som ikke adlyder evangeliet, til lydighet.
And in that day there shall be a root of Jesse, which shall stand for an ensign of the people; to it shall the Gentiles seek: and his rest shall be glorious. And it shall come to pass in that day, that the Lord shall set his hand again the second time to recover the remnant of his people, which shall be left, from Assyria, and from Egypt, and from Pathros, and from Cush, and from Elam, and from Shinar, and from Hamath, and from the islands of the sea. And he shall set up an ensign for the nations, and shall assemble the outcasts of Israel, and gather together the dispersed of Judah from the four corners of the earth. Isaiah 11:10–12.
Og på den dag skal det være en Isais rot, som skal stå som et banner for folkene; til ham skal hedningefolkene søke, og hans hvilested skal være herlighet. Og det skal skje på den dag at Herren igjen, for annen gang, skal rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, dem som er tilbake, fra Assyria og fra Egypt og fra Patros og fra Kusj og fra Elam og fra Sinear og fra Hamat og fra havets øyer. Og han skal reise et banner for nasjonene og samle Israels fordrevne og føre Judas spredte sammen fra jordens fire hjørner. Jesaja 11:10–12.
Those who currently do not obey not the gospel are judged while they are living, but their judgment must follow the investigative judgment of the living one hundred and forty-four thousand, for they can only be warned by seeing men and women with the seal of God during the crisis of the soon coming Sunday law.
De som nå ikke adlyder evangeliet, blir dømt mens de lever, men deres dom må følge den undersøkende dom over de levende hundre og førtifire tusen, for de kan bare bli advart ved å se menn og kvinner med Guds segl under krisen i forbindelse med den snart kommende søndagsloven.
“The work of the Holy Spirit is to convince the world of sin, of righteousness and of judgment. The world can only be warned by seeing those who believe the truth sanctified through the truth, acting upon high and holy principles, showing in a high, elevated sense, the line of demarcation between those who keep the commandments of God, and those who trample them under their feet. The sanctification of the Spirit signalizes the difference between those who have the seal of God, and those who keep a spurious rest-day. When the test comes, it will be clearly shown what the mark of the beast is. It is the keeping of Sunday. Those who after having heard the truth, continue to regard this day as holy, bear the signature of the man of sin, who thought to change times and laws.” Bible Training School, December 1, 1903.
«Den Hellige Ånds gjerning er å overbevise verden om synd, om rettferdighet og om dom. Verden kan bare advares ved å se dem som tror sannheten, helliggjort ved sannheten, handle etter høye og hellige prinsipper og i opphøyd, edel forstand vise skillelinjen mellom dem som holder Guds bud, og dem som tramper dem under sine føtter. Åndens helliggjørelse markerer forskjellen mellom dem som har Guds segl, og dem som holder en falsk hviledag. Når prøven kommer, vil det klart bli vist hva dyrets merke er. Det er å holde søndagen. De som, etter å ha hørt sannheten, fortsetter å anse denne dagen som hellig, bærer underskriften til syndens menneske, som tenkte å forandre tider og lover.» Bible Training School, 1. desember 1903.
The executive judgment, which is where the work of the third Elijah is accomplished, begins at the soon-coming Sunday law. It is two periods of time; in the first period God’s judgments are mixed with mercy for those who do not now obey the gospel, and then it is followed by the seven last plagues that are poured out without mercy.
Den utøvende dom, hvor den tredje Elias’ verk fullbyrdes, begynner ved den snart kommende søndagsloven. Den består av to tidsperioder; i den første er Guds dommer blandet med barmhjertighet overfor dem som nå ikke adlyder evangeliet, og deretter følges den av de sju siste plagene, som blir utøst uten barmhjertighet.
“Probationary time will not continue much longer. Now God is withdrawing his restraining hand from the earth. Long has he been speaking to men and women through the agency of his Holy Spirit; but they have not heeded the call. Now he is speaking to his people, and to the world, by his judgments. The time of these judgments is a time of mercy for those who have not yet had opportunity to learn what is truth. Tenderly will the Lord look upon them. His heart of mercy is touched; his hand is still stretched out to save. Large numbers will be admitted to the fold of safety who in these last days will hear the truth for the first time.” Review and Herald, November 22, 1906.
«Prøvetiden vil ikke fortsette stort lenger. Nå trekker Gud sin tilbakeholdende hånd bort fra jorden. Lenge har han talt til menn og kvinner ved sin Hellige Ånds virksomhet; men de har ikke aktet på kallet. Nå taler han til sitt folk og til verden ved sine dommer. Tiden for disse dommer er en nådetid for dem som ennå ikke har hatt anledning til å lære hva sannheten er. Ømt vil Herren se til dem. Hans miskunnsrike hjerte blir rørt; hans hånd er fremdeles utstrakt for å frelse. Store skarer vil bli opptatt i trygghetens fold, de som i disse siste dager for første gang vil høre sannheten.» Review and Herald, 22. november 1906.
Those who obey not the gospel are the “other sheep,” Jesus promised to call, and they will hear His voice when He calls.
De som ikke adlyder evangeliet, er de «andre får» som Jesus lovet å kalle, og de skal høre hans røst når han kaller.
And other sheep I have, which are not of this fold: them also I must bring, and they shall hear my voice; and there shall be one fold, and one shepherd. John 10:16.
Og jeg har andre får, som ikke hører til denne fold; også dem må jeg føre hit, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord og én hyrde. Johannes 10:16.
The “voice” they hear is the second “voice” of Revelation chapter eighteen, that cries loudly at the soon-coming Sunday law when the judgment of the great whore is doubled, for she has filled up her probationary cup of sin.
Den «røst» de hører, er den andre «røsten» i Åpenbaringen kapittel atten, som roper høyt ved den snart kommende søndagsloven når dommen over den store skjøgen blir fordoblet, for hun har fylt sitt prøvetidsbeger med synd til randen.
“The prophet says, ‘I saw another angel come down from heaven, having great power; and the earth was lightened with his glory. And he cried mightily with a strong voice, saying, Babylon the great is fallen, is fallen, and is become the habitation of devils’ (Revelation 18:1, 2). This is the same message that was given by the second angel. Babylon is fallen, ‘because she made all nations drink of the wine of the wrath of her fornication’ (Revelation 14:8). What is that wine?—Her false doctrines. She has given to the world a false sabbath instead of the Sabbath of the fourth commandment, and has repeated the falsehood that Satan first told Eve in Eden—the natural immortality of the soul. Many kindred errors she has spread far and wide, ‘teaching for doctrines the commandments of men’ (Matthew 15:9).
«Profeten sier: «Og jeg så en annen engel stige ned fra himmelen; han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet. Og han ropte med mektig røst og sa: Falt, falt er Babylon, den store, og er blitt et tilholdssted for onde ånder» (Åpenbaringen 18:1, 2). Dette er det samme budskap som ble gitt av den andre engelen. Babylon er falt, «fordi hun har gitt alle folkeslag å drikke av hennes horeis vredes vin» (Åpenbaringen 14:8). Hva er denne vinen?—Hennes falske læresetninger. Hun har gitt verden en falsk sabbat i stedet for sabbaten i det fjerde bud, og har gjentatt den løgn som Satan først fortalte Eva i Eden—sjelenes naturlige udødelighet. Mange beslektede villfarelser har hun spredt vidt omkring, idet hun «lærer menneskebud som læresetninger» (Matteus 15:9).»
“When Jesus began His public ministry, He cleansed the Temple from its sacrilegious profanation. Among the last acts of His ministry was the second cleansing of the Temple. So in the last work for the warning of the world, two distinct calls are made to the churches. The second angel’s message is, ‘Babylon is fallen, is fallen, that great city, because she made all nations drink of the wine of the wrath of her fornication’ (Revelation 14:8). And in the loud cry of the third angel’s message a voice is heard from heaven saying, ‘Come out of her, my people, that ye be not partakers of her sins, and that ye receive not of her plagues. For her sins have reached unto heaven, and God hath remembered her iniquities’ (Revelation 18:4, 5).” Selected Messages, book 2, 118.
«Da Jesus begynte sin offentlige tjeneste, renset Han templet for dets vanhellige besmittelse. Blant de siste handlingene i Hans tjeneste var den andre renselsen av templet. Slik blir det også i det siste verk for verdens advarsel gitt to særskilte kall til menighetene. Den andre engels budskap er: «Falt, falt er Babylon, den store stad, fordi hun har gitt alle folkeslag å drikke av hennes horebuks vredes vin» (Åpenbaringen 14:8). Og i det høye rop i den tredje engels budskap høres en røst fra himmelen som sier: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at I ikke skal få del i hennes plager. For hennes synder har nådd like til himmelen, og Gud har kommet hennes misgjerninger i hu» (Åpenbaringen 18:4, 5).» Selected Messages, bok 2, 118.
At the soon coming Sunday law in the United States the progressive executive judgment upon Modern Babylon commences, and the last period of the judgment of the living begins as the two judgments overlap. The third messenger who prepares the way for the Messenger of the Covenant work represents the work during the time of the judgment of the living that began on September 11, 2001, and ends when the last of those who currently do not obey the gospel hear the second voice of Revelation chapter eighteen, and come out of Babylon. That work identifies the purification and purging of the temple of the one hundred and forty-four thousand at the beginning of the ministry of the messenger who prepares the way, and then a purging and purification of the temple of the great multitude at the ending of the ministry of the messenger who prepares the way for the Messenger of the Covenant.
Ved den snart kommende søndagslov i Amerikas forente stater begynner den progressive utøvende dom over det moderne Babylon, og den siste perioden av dommen over de levende innledes idet de to dommene overlapper hverandre. Den tredje budbærer, som bereder veien for Paktens Budbærers verk, representerer arbeidet i tiden for dommen over de levende, som begynte den 11. september 2001, og som ender når den siste av dem som nå ikke adlyder evangeliet, hører den andre røst i Åpenbaringen kapittel atten og kommer ut av Babylon. Dette arbeidet identifiserer renselsen og utrenskningen av templet til de hundre og førtifire tusen ved begynnelsen av den tjeneste som utføres av budbæreren som bereder veien, og deretter en utrenskning og renselse av den store skares tempel ved avslutningen av den tjeneste som utføres av budbæreren som bereder veien for Paktens Budbærer.
At the soon coming Sunday law the manifestation of the power of God that occurred at Pentecost is repeated.
Ved den forestående søndagsloven gjentas manifestasjonen av Guds kraft som fant sted på pinsedagen.
“Not one of us will ever receive the seal of God while our characters have one spot or stain upon them. It is left with us to remedy the defects in our characters, to cleanse the soul temple of every defilement. Then the latter rain will fall upon us as the early rain fell upon the disciples on the Day of Pentecost. . . .
«Ikke én av oss vil noen gang motta Guds segl så lenge våre karakterer har én plett eller én flekk på seg. Det er overlatt til oss å rette på manglene i våre karakterer, å rense sjelens tempel for enhver urenhet. Da vil den sene regn falle over oss, slik det tidlige regn falt over disiplene på pinsedagen....»
“What are you doing, brethren, in the great work of preparation? Those who are uniting with the world are receiving the worldly mold and preparing for the mark of the beast. Those who are distrustful of self, who are humbling themselves before God and purifying their souls by obeying the truth these are receiving the heavenly mold and preparing for the seal of God in their foreheads. When the decree goes forth and the stamp is impressed, their character will remain pure and spotless for eternity.” Testimonies, volume 5, 214, 216.
«Hva gjør dere, brødre, i det store forberedelsesverket? De som forener seg med verden, mottar verdens preg og forbereder seg til dyrets merke. De som mistror seg selv, som ydmyker seg for Gud og renser sine sjeler ved å lyde sannheten, de mottar det himmelske preg og forbereder seg til Guds segl i sine panner. Når forordningen går ut og stemplet blir innprentet, vil deres karakter forbli ren og plettfri i all evighet.» Testimonies, bind 5, 214, 216.
It is here that a seeming discrepancy in the prophetic Word might be stumbled over, though it is not necessary to do so. At Pentecost in the time of the disciples the message that was empowered was not carried to the Gentiles, which are those who do not obey the gospel at the soon-coming Sunday law. The message that was empowered at Pentecost was carried to ancient Israel, that for another three and a half years were still in their final probationary time.
Det er her en tilsynelatende uoverensstemmelse i det profetiske Ord kan bli en snublestein, skjønt det ikke er nødvendig at den blir det. Ved pinsefesten på disiplenes tid ble det budskap som ble utrustet med kraft, ikke brakt til hedningene, som er dem som ikke lyder evangeliet ved den snart kommende søndagsloven. Det budskap som ble utrustet med kraft ved pinsefesten, ble brakt til det gamle Israel, som i enda tre og et halvt år fortsatt befant seg i sin siste prøvetid.
Seventy weeks are determined upon thy people and upon thy holy city, to finish the transgression, and to make an end of sins, and to make reconciliation for iniquity, and to bring in everlasting righteousness, and to seal up the vision and prophecy, and to anoint the most Holy. Daniel 9:24.
Sytti uker er fastsatt over ditt folk og over din hellige by, for å fullende overtredelsen og gjøre ende på syndene og gjøre soning for misgjerning og føre inn evig rettferdighet og stadfeste syn og profeti og salve det Aller Helligste. Daniel 9:24.
The message that was empowered at Pentecost would not be carried to those who obeyed not the gospel until Stephen was stoned in the year 34. Sister White often identifies this fact.
Budskapet som ble utrustet med kraft på pinsedagen, ble ikke båret fram til dem som ikke adlød evangeliet, før Stefanus ble steinet i år 34. Søster White påpeker ofte dette faktum.
“Then, said the angel, ‘He shall confirm the covenant with many for one week [seven years].’ For seven years after the Saviour entered on His ministry, the gospel was to be preached especially to the Jews; for three and a half years by Christ Himself; and afterward by the apostles. ‘In the midst of the week He shall cause the sacrifice and the oblation to cease.’ Daniel 9:27. In the spring of A. D. 31, Christ the true sacrifice was offered on Calvary. Then the veil of the temple was rent in twain, showing that the sacredness and significance of the sacrificial service had departed. The time had come for the earthly sacrifice and oblation to cease.
«Så sa engelen: ‘Han skal stadfeste pakten med de mange i én uke [sju år].’ I sju år etter at Frelseren begynte sin gjerning, skulle evangeliet forkynnes særlig for jødene; i tre og et halvt år av Kristus selv, og deretter av apostlene. ‘Midt i uken skal han gjøre slutt på slaktoffer og grødeoffer.’ Daniel 9:27. Våren år 31 e.Kr. ble Kristus, det sanne offer, frembåret på Golgata. Da ble forhenget i templet revet i to, som viste at offersystemets hellighet og betydning var opphørt. Tiden var kommet da det jordiske slaktoffer og grødeoffer skulle opphøre.»
“The one week—seven years—ended in A. D. 34. Then by the stoning of Stephen the Jews finally sealed their rejection of the gospel; the disciples who were scattered abroad by persecution ‘went everywhere preaching the word’ (Acts 8:4); and shortly after, Saul the persecutor was converted, and became Paul, the apostle to the Gentiles.” The Desire of Ages, 233.
«Den ene uken — sju år — endte i år 34 e.Kr. Da beseglet jødene endelig sin forkastelse av evangeliet ved steiningen av Stefanus; disiplene, som ble spredt omkring ved forfølgelsen, ‘dro omkring og forkynte ordet overalt’ (Apg 8,4); og kort tid etter ble Saul, forfølgeren, omvendt og ble Paulus, hedningenes apostel.» Slektenes håp, 233.
The message which was empowered at Pentecost, fifty days after Christ’s resurrection, aligns with the Sunday law where the gospel calls Christ’s other flock out of Babylon, yet it was not for three and a half years after the cross that the Jews “sealed their rejection of the gospel,” and the message then went to the Gentiles, who are those who then did not obey the gospel. The seeming contradiction is magnified by the identification that in 34 AD the Jews sealed their rejection of the gospel, for Sister White says otherwise.
Budskapet som ble utrustet med kraft på pinsefestens dag, femti dager etter Kristi oppstandelse, står i samsvar med søndagsloven, hvor evangeliet kaller Kristi andre hjord ut av Babylon; likevel var det først tre og et halvt år etter korset at jødene «forseglet sin forkastelse av evangeliet», og budskapet gikk da til hedningene, som er dem som den gang ikke adlød evangeliet. Den tilsynelatende selvmotsigelsen forstørres ved identifikasjonen av at jødene i år 34 e.Kr. forseglet sin forkastelse av evangeliet, for Søster White sier noe annet.
“Since the whole ritual economy was symbolical of Christ, it had no value apart from Him. When the Jews sealed their rejection of Christ by delivering Him to death, they rejected all that gave significance to the temple and its services. Its sacredness had departed. It was doomed to destruction. From that day sacrificial offerings and the service connected with them were meaningless. Like the offering of Cain, they did not express faith in the Saviour. In putting Christ to death, the Jews virtually destroyed their temple. When Christ was crucified, the inner veil of the temple was rent in twain from top to bottom, signifying that the great final sacrifice had been made, and that the system of sacrificial offerings was forever at an end.” The Desire of Ages, 165.
«Siden hele den rituelle ordning var et forbilde på Kristus, hadde den ingen verdi adskilt fra Ham. Da jødene beseglet sin forkastelse av Kristus ved å overgi Ham til døden, forkastet de alt det som gav templet og dets tjenester betydning. Dets hellighet var veket bort. Det var dømt til ødeleggelse. Fra den dag var offergavene og tjenesten knyttet til dem meningsløse. Likesom Kains offer ga de ikke uttrykk for tro på Frelseren. Ved å bringe Kristus i døden ødela jødene i virkeligheten sitt tempel. Da Kristus ble korsfestet, ble det indre forhenget i templet revet i to fra øverst til nederst, som tegn på at det store, endelige offer var blitt brakt, og at ordningen med offergaver for alltid hadde fått sin avslutning.» Slektenes håp, 165.
Did the Jews seal their rejection of the gospel at the stoning of Stephen or the cross of Christ? This seeming contradiction is associated with the seeming contradiction of identifying the manifestation of the power of God at Pentecost to the soon-coming Sunday law.
Beseglet jødene sin forkastelse av evangeliet ved steiningen av Stefanus eller ved Kristi kors? Denne tilsynelatende motsigelsen er forbundet med den tilsynelatende motsigelsen i å knytte manifestasjonen av Guds kraft ved pinsen til den snart kommende søndagsloven.
We intend to sort the seeming contradiction out in the next article, but I wish to remind us that the purpose of this particular consideration is based upon the fact that is identified by the prophets that God’s Laodicean people in the last days do not understand the judgment. We have taken time to review the various periods and purposes of the judgment in order to be clear about how the investigative and executive judgments both meet at the soon-coming Sunday law. In order to see the revelation associated with the seeming contradictions we have just raised these elements needed to be reviewed.
Vi har til hensikt å rydde opp i den tilsynelatende motsigelsen i den neste artikkelen, men jeg ønsker å minne oss om at hensikten med denne særlige betraktningen bygger på det forhold som profetene identifiserer, nemlig at Guds laodikeiske folk i de siste dager ikke forstår dommen. Vi har brukt tid på å gjennomgå de ulike periodene og hensiktene med dommen for å være tydelige på hvordan både den undersøkende og den fullbyrdende dom møtes ved den snart kommende søndagsloven. For å kunne se den åpenbaring som er knyttet til de tilsynelatende motsigelsene vi nettopp har reist, var det nødvendig å gjennomgå disse elementene.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
“Roman Catholics acknowledge that the change in the Sabbath was made by their church, and they cite this very change as evidence of the supreme authority of the church. They declare that by observing the first day of the week as the Sabbath, Protestants are recognizing her power to legislate in divine things. The Roman church has not relinquished her claim to infallibility; and when the world and the Protestant churches accept a spurious Sabbath of her creating, while they reject the Sabbath of Jehovah, they virtually acknowledge this claim. They may cite the authority for this change, but the fallacy of their reasoning is easily discerned. The papist is sharp enough to see that Protestants are deceiving themselves, willingly closing their eyes to the facts in the case. As the Sunday institution gains favor, he rejoices, feeling assured that it will eventually bring the whole Protestant world under the banner of Rome.
«Romersk-katolikkene erkjenner at forandringen av sabbaten ble foretatt av deres kirke, og de anfører nettopp denne forandringen som bevis på kirkens høyeste myndighet. De erklærer at ved å holde ukens første dag som sabbat anerkjenner protestantene hennes makt til å gi lover i guddommelige ting. Den romerske kirke har ikke oppgitt sitt krav på ufeilbarlighet; og når verden og de protestantiske kirkene godtar en uekte sabbat som hun har skapt, samtidig som de forkaster Jehovas sabbat, anerkjenner de i virkeligheten dette kravet. De kan påberope seg autoriteten for denne forandringen, men feilslutningen i deres resonnement er lett å gjennomskue. Papisten er skarpsindig nok til å se at protestantene bedrar seg selv ved villig å lukke øynene for sakens fakta. Etter hvert som søndagsinstitusjonen vinner frem, gleder han seg i visshet om at den til slutt vil bringe hele den protestantiske verden under Romas banner.»
“The change of the Sabbath is the sign or mark of the authority of the Roman church. Those who, understanding the claims of the fourth commandment, choose to observe the false Sabbath in the place of the true, are thereby paying homage to that power by which alone it is commanded. The mark of the beast is the papal Sabbath, which has been accepted by the world in the place of the day of God’s appointment.
Forandringen av sabbaten er tegnet eller merket på den romerske kirkes myndighet. De som, idet de forstår det fjerde buds krav, velger å holde den falske sabbaten i stedet for den sanne, hyller derved den makt ved hvilken alene den er påbudt. Dyrets merke er den pavelige sabbat, som verden har godtatt i stedet for den dag Gud har innsatt.
“But the time to receive the mark of the beast, as designated in prophecy, has not yet come. The testing time has not yet come. There are true Christians in every church, not excepting the Roman Catholic communion. None are condemned until they have had the light and have seen the obligation of the fourth commandment. But when the decree shall go forth enforcing the counterfeit Sabbath, and when the loud cry of the third angel shall warn men against the worship of the beast and his image, the line will be clearly drawn between the false and the true. Then those who still continue in transgression will receive the mark of the beast in their foreheads or in their hands.
«Men tiden for å motta dyrets merke, slik den er angitt i profetien, er ennå ikke kommet. Prøvens tid er ennå ikke kommet. Det finnes sanne kristne i enhver kirke, den romersk-katolske kirke ikke unntatt. Ingen blir fordømt før de har fått lyset og har sett forpliktelsen i det fjerde bud. Men når det skal utgå et dekret som håndhever den falske sabbat, og når den tredje engels høye rop skal advare menneskene mot tilbedelsen av dyret og dets bilde, da vil skillelinjen bli tydelig trukket mellom det falske og det sanne. Da vil de som fortsatt fortsetter i overtredelse, motta dyrets merke i sin panne eller i sin hånd.»
“With rapid steps we are approaching this period. When Protestant churches shall unite with the secular power to sustain a false religion, for opposing which their ancestors endured the fiercest persecution, then will the papal Sabbath be enforced by the combined authority of church and state. There will be a national apostasy, which will end only in national ruin.” Bible Training School, February 2, 1913.
«Med raske skritt nærmer vi oss denne perioden. Når protestantiske kirker forener seg med den verdslige makt for å opprettholde en falsk religion, som deres forfedre utholdt den bitreste forfølgelse for å stå imot, da vil den pavelige sabbat bli håndhevet ved kirkens og statens forente myndighet. Det vil finne sted et nasjonalt frafall, som først vil ende i nasjonal ruin.» Bible Training School, 2. februar 1913.