The investigative judgment of the living began on September 11, 2001, and the executive judgment begins at the soon-coming Sunday law. Those two periods of judgment represent the work of the messenger who prepares the way for the third Messenger of the Covenant, and the third Elijah, which is the ending of the Elijah messenger that began in Millerite history.
Den undersøkende dom over de levende begynte den 11. september 2001, og den fullbyrdende dom begynner ved den snart kommende søndagslov. Disse to domsperiodene representerer arbeidet til den budbærer som bereder veien for den tredje Paktens Budbærer og den tredje Elia, hvilket er avslutningen på den Elia-budbærer som begynte i den millerittiske historie.
In Christ fulfillment of the Messenger of the Covenant He twice cleansed the literal earthly temple, which typified His body and His spiritual temple. His literal earthly temple began as the Tabernacle temple of the wilderness, then Solomon’s temple, then the temple which was rebuilt after the seventy years of captivity in Babylon, and that same temple after a forty-six year remodeling project carried out by Herod.
I Kristus, som oppfyllelsen av Paktens sendebud, renset Han to ganger det bokstavelige jordiske tempelet, som var et forbilde på Hans legeme og Hans åndelige tempel. Hans bokstavelige jordiske tempel begynte som tabernakeltempelet i ørkenen, deretter Salomos tempel, så tempelet som ble gjenreist etter de sytti årene i fangenskap i Babylon, og det samme tempelet etter et ombyggingsarbeid på førtiseks år utført av Herodes.
God’s physical presence blessed the Tabernacle temple and Solomon’s temple, but not the temple which was rebuilt after the captivity, but that remodeled temple was blessed by the physical presence of Christ. In the history of Herod’s remodeled temple, Christ twice cleansed the temple in fulfillment of Malachi chapter three. The first cleansing, Christ identified the temple as His father’s house, but at the last temple cleansing Christ identified it as the Jews’ house.
Guds fysiske nærvær velsignet tabernakeltempelet og Salomos tempel, men ikke tempelet som ble gjenoppbygd etter fangenskapet; men dette ombygde tempelet ble velsignet ved Kristi fysiske nærvær. I historien om Herodes’ ombygde tempel renset Kristus tempelet to ganger til oppfyllelse av Malaki kapittel tre. Ved den første renselsen betegnet Kristus tempelet som sin Fars hus, men ved den siste tempelrenselsen betegnet Kristus det som jødenes hus.
In the history of the Millerites Christ erected a spiritual temple in forty-six years from 1798 unto 1844. On October 22, 1844, in fulfillment of Malachi chapter three, He suddenly came to His temple, thus purging the foolish virgins. He then arrived as the third angel to accomplish the second and final cleansing, but as with the beginning of ancient Israel, modern Israel lacked the faith necessary to finish the work.
I Millerittenes historie oppførte Kristus et åndelig tempel på førtiseks år, fra 1798 til 1844. Den 22. oktober 1844, til oppfyllelse av Malaki kapittel tre, kom Han plutselig til sitt tempel og renset således ut de dårlige jomfruer. Deretter kom Han som den tredje engel for å fullbyrde den annen og endelige renselse, men likesom ved det gamle Israels begynnelse manglet det moderne Israel den tro som var nødvendig for å fullføre verket.
On September 11, 2001, Christ returned to accomplish the second temple cleansing that is accomplished when the foolish virgins are purged at the soon-coming Sunday law, when they awaken to the reality that they do not understand the increase of knowledge that was unsealed in 1989. That increase of knowledge represents the latter rain message, which is the Midnight Cry message when placed in the context of the parable of the ten virgins. The message of the last six verses of Daniel eleven that was unsealed at the time of the end in 1989, is represented in verse forty-four of those verses as “tidings out of the east and out of the north.”
Den 11. september 2001 vendte Kristus tilbake for å fullbyrde den andre tempelrenselsen, som fullbyrdes når de dårlige jomfruene blir renset ut ved den snart kommende søndagsloven, når de våkner opp til virkeligheten av at de ikke forstår den kunnskapsøkningen som ble forseglet opp i 1989. Denne kunnskapsøkningen representerer budskapet om den sene regn, som er midnattsropets budskap når det settes inn i sammenhengen med lignelsen om de ti jomfruene. Budskapet i de siste seks versene av Daniel elleve, som ble forseglet opp ved endetidens begynnelse i 1989, er i vers førtifire av disse versene fremstilt som «tidender fra øst og fra nord».
The message of the latter rain, is the message of the Midnight Cry and it is the message of the east and the north. The east and north represent Islam and the papacy respectively, and as a message they represent the message that is counterfeited by Laodicean Adventism between September 11, 2001 and the soon-coming Sunday law. September 11, 2001, represents Islam (the east), and the Sunday law represents the mark of the beast (the north).
Budskapet om det sene regn er budskapet om midnattsropet, og det er budskapet fra øst og fra nord. Øst og nord representerer henholdsvis islam og pavedømmet, og som et budskap representerer de det budskap som forfalskes av laodikeisk adventisme mellom 11. september 2001 og den snart kommende søndagsloven. 11. september 2001 representerer islam (øst), og søndagsloven representerer dyrets merke (nord).
The deathbed for Laodicean Adventism is represented between those two waymarks, as typified by the disobedient prophet’s death between the ass and the lion. The deathbed for those who accept the mark of the beast is represented by the “tidings out of the east and the north” that enrages the papal power and initiates the final persecution of God’s people. That message begins at the soon coming Sunday law in the United States, which is where and also when Islam of the third Woe suddenly strikes. That unexpected attack produces national ruin, and angers the nations, thus providing the economic and political impetus to bring all nations together against Islam, under the auspices of the threefold union of the dragon, the beast and false prophet.
Dødsleiet for laodikeisk adventisme er framstilt mellom disse to veimerkene, slik det er forbilledliggjort ved den ulydige profetens død mellom eselet og løven. Dødsleiet for dem som tar imot dyrets merke, er framstilt ved «tidender fra øst og fra nord», som opphisser den pavelige makt og innleder den siste forfølgelsen av Guds folk. Dette budskapet begynner ved den forestående søndagsloven i De forente stater, som er både stedet og tidspunktet da islam i det tredje ve plutselig slår til. Dette uventede angrepet frambringer nasjonal ruin og gjør folkene vrede, og skaffer således den økonomiske og politiske drivkraften til å samle alle nasjoner mot islam, under den trefoldige unionens auspisier: dragen, dyret og den falske profet.
In the history represented by the third Elijah, the message that identifies the third Woe, informs the dragon, the beast and the false prophet that Islam is the tool of judgment that God uses to punish men for the worship of the papal mark of authority. As with the three Rome’s, the three Babylon’s, the three Elijah’s and the three messengers who prepare the way, the third Woe is established by the triple application of the three Woes.
I den historien som fremstilles ved den tredje Elias, underretter budskapet som identifiserer det tredje Ve, dragen, dyret og den falske profet om at islam er det redskap til dom som Gud bruker for å straffe menneskene for tilbedelsen av pavemaktens autoritetsmerke. Som med de tre Rom, de tre Babylon, de tre Elias og de tre budbærere som bereder veien, blir det tredje Ve stadfestet ved den tredobbelte anvendelsen av de tre Veer.
And I beheld, and heard an angel flying through the midst of heaven, saying with a loud voice, Woe, woe, woe, to the inhabiters of the earth by reason of the other voices of the trumpet of the three angels, which are yet to sound! Revelation 8:13.
Og jeg så, og jeg hørte en engel fly midt over himmelen, som sa med høy røst: Ve, ve, ve over dem som bor på jorden, på grunn av de øvrige basunrøster fra de tre englene som ennå skal blåse! Åpenbaringen 8:13.
Sister White profoundly endorsed Smith’s book, Daniel and Revelation, identifying that every Seventh-day Adventist should own the book, although she did not express it as directly as I just wrote, but the fact is there in her endorsement.
Søster White ga sin dype tilslutning til Smiths bok, Daniel and Revelation, og ga dermed til kjenne at enhver syvendedagsadventist burde eie boken, selv om hun ikke uttrykte det så direkte som jeg nettopp har skrevet; men dette faktum ligger i hennes anbefaling.
“The Lord calls for workers to enter the canvassing field that the books containing the light of present truth may be circulated. The people in the world need to know that the signs of the times are fulfilling. Take to them the books that will enlighten them. Daniel and Revelation, The Great Controversy, Patriarchs and Prophets, and The Desire of Ages should now go to the world. The grand instruction contained in Daniel and Revelation has been eagerly perused by many in Australia. This book has been the means of bringing many precious souls to a knowledge of the truth. Everything that can be done should be done to circulate Thoughts on Daniel and the Revelation. I know of no other book that can take the place of this one. It is God’s helping hand.
«Herren kaller arbeidere til å gå inn i kolportasjefeltet, så bøkene som inneholder lyset om den nærværende sannhet, kan bli spredt. Folk i verden trenger å vite at tidenes tegn går i oppfyllelse. Bring dem de bøkene som vil opplyse dem. Daniel og Åpenbaringen, Den store strid, Patriarker og profeter og Slektenes håp bør nå bringes ut til verden. Den store undervisning som er inneholdt i Daniel og Åpenbaringen, er blitt ivrig lest av mange i Australia. Denne boken har vært et middel til å føre mange dyrebare sjeler til kunnskap om sannheten. Alt som kan gjøres, bør gjøres for å spre Tanker om Daniel og Åpenbaringen. Jeg kjenner ingen annen bok som kan tre i stedet for denne. Den er Guds hjelpende hånd.»
“Those who have been long in the truth are asleep. They need to be sanctified by the Holy Spirit. The third angel’s message is to be proclaimed with a loud voice. Tremendous issues are before us. We have no time to lose. God forbid that we should allow minor matters to eclipse the light which should be given to the world.” Manuscript Releases, volume 21, 444.
«De som har vært lenge i sannheten, sover. De trenger å bli helliget ved Den hellige ånd. Den tredje engels budskap skal forkynnes med høy røst. Veldige spørsmål ligger foran oss. Vi har ingen tid å miste. Gud forby at vi skulle la mindre saker formørke det lyset som burde gis til verden.» Manuscript Releases, bind 21, 444.
The book, which those who rejected the Millerite view of “the daily” in the book of Daniel also rejected, was identified as “God’s helping hand.” If God’s people have been given the responsibility to circulate the books mentioned in the previous citation, it means that God’s people would need to own the book themselves. The book was the focus of the attack of those who promoted the “new” view of “the daily” in the book of Daniel, for it was the book they desired to re-write and remove the correct view of “the daily”.
Boken, som også de som forkastet Millerittenes syn på «det daglige» i Daniels bok forkastet, ble omtalt som «Guds hjelpende hånd». Dersom Guds folk er blitt gitt ansvaret for å spre bøkene som er nevnt i det foregående sitatet, innebærer det at Guds folk selv måtte eie boken. Boken var hovedmålet for angrepet fra dem som fremmet det «nye» synet på «det daglige» i Daniels bok, for det var den boken de ønsket å omskrive og fjerne det rette synet på «det daglige» fra.
When Sister White referred to the two primary leaders in the rebellion of “the daily” in the book of Daniel, she often pointed out that they (Prescott and Daniells) did not have the ability to “reason from cause to effect.” The Laodicean Adventists historical revisionists appear to have the same problem.
Når søster White henviste til de to fremste lederne i opprøret omkring «det stadige» i Daniels bok, påpekte hun ofte at de (Prescott og Daniells) ikke hadde evnen til å «resonnere fra årsak til virkning». De laodikeiske adventistenes historiske revisjonister synes å ha det samme problemet.
The leading men, that throughout the history of rebellion from 1888 and onward, had at some point in their personal experience, accepted the false teaching of “the daily.” Their rebellion was the “effect,” and the wrong understanding of “the daily,” was the “cause.” The Laodicean Adventist revisionists lead the unlearned to believe that those very historical rebels of Advent history, were actually not in rebellion, though their revised testimony is never upheld by the testimony of the Bible and Spirit of Prophecy. Because they do not consider the “effect” as a rebellion, they close the possibility of seeking for the “cause.”
De ledende menn, som gjennom hele opprørets historie fra 1888 og fremover, på et eller annet tidspunkt i sin personlige erfaring hadde godtatt den falske læren om «det daglige». Deres opprør var «virkningen», og den gale forståelsen av «det daglige» var «årsaken». De laodikeiske adventistiske revisjonistene får de ulærde til å tro at nettopp disse historiske opprørerne i adventhistorien faktisk ikke var i opprør, enda deres reviderte vitnesbyrd aldri blir stadfestet av Bibelens og Profetiens Ånds vitnesbyrd. Fordi de ikke betrakter «virkningen» som et opprør, lukker de muligheten for å søke etter «årsaken».
As the bird by wandering, as the swallow by flying, so the curse causeless shall not come. Proverbs 22:6.
Som fuglen som flakker omkring, som svalen som flyr, slik skal forbannelsen uten årsak ikke komme. Ordspråkene 22:6.
God’s people are to recognize rebellion, and when they do, they are to seek for the cause. Then they are to remedy the cause. In the following passage Sister White is commenting on the story of Achan.
Guds folk skal gjenkjenne opprør, og når de gjør det, skal de søke etter årsaken. Deretter skal de bøte på årsaken. I det følgende avsnittet kommenterer Søster White beretningen om Akan.
“I have been shown that God here illustrates how He regards sin among those who profess to be His commandment-keeping people. Those whom He has specially honored with witnessing the remarkable exhibitions of His power, as did ancient Israel, and who will even then venture to disregard His express directions, will be subjects of His wrath. He would teach His people that disobedience and sin are exceedingly offensive to Him and are not to be lightly regarded. He shows us that when His people are found in sin they should at once take decided measures to put that sin from them, that His frown may not rest upon them all. But if the sins of the people are passed over by those in responsible positions, His frown will be upon them, and the people of God, as a body, will be held responsible for those sins. In His dealings with His people in the past the Lord shows the necessity of purifying the church from wrongs. One sinner may diffuse darkness that will exclude the light of God from the entire congregation. When the people realize that darkness is settling upon them, and they do not know the cause, they should seek God earnestly, in great humility and self-abasement, until the wrongs which grieve His Spirit are searched out and put away.
«Det er blitt vist meg at Gud her fremstiller hvordan Han ser på synd blant dem som bekjenner seg å være Hans budholdende folk. De som Han på en særlig måte har æret ved å være vitner til de bemerkelsesverdige åpenbaringer av Hans makt, slik det gamle Israel var, og som selv da våger å tilsidesette Hans uttrykkelige påbud, skal bli gjenstand for Hans vrede. Han vil lære sitt folk at ulydighet og synd er Ham i høyeste grad anstøtelige og ikke må betraktes lett. Han viser oss at når Hans folk blir funnet i synd, bør de straks treffe bestemte tiltak for å fjerne den synden fra seg, så Hans mishag ikke må hvile over dem alle. Men dersom folkets synder blir forbigått av dem som står i ansvarlige stillinger, skal Hans mishag være over dem, og Guds folk som legeme vil bli holdt ansvarlig for disse syndene. I sin handlemåte med sitt folk i fortiden viser Herren nødvendigheten av å rense menigheten for det som er galt. Én synder kan spre mørke som vil utelukke Guds lys fra hele menigheten. Når folket blir klar over at mørke senker seg over dem, og de ikke kjenner årsaken, bør de søke Gud alvorlig, i stor ydmykhet og selvfornedrelse, inntil de misforhold som bedrøver Hans Ånd, blir oppsporet og fjernet.»
“The prejudice which has arisen against us because we have reproved the wrongs that God has shown me existed, and the cry that has been raised of harshness and severity, are unjust. God bids us speak, and we will not be silent. If wrongs are apparent among His people, and if the servants of God pass on indifferent to them, they virtually sustain and justify the sinner, and are alike guilty and will just as surely receive the displeasure of God; for they will be made responsible for the sins of the guilty. In vision I have been pointed to many instances where the displeasure of God has been incurred by a neglect on the part of His servants to deal with the wrongs and sins existing among them. Those who have excused these wrongs have been thought by the people to be very amiable and lovely in disposition, simply because they shunned to discharge a plain Scriptural duty. The task was not agreeable to their feelings; therefore they avoided it.” Testimonies, volume 3, 265.
«Fordommen som er oppstått mot oss fordi vi har irettesatt de misforhold som Gud har vist meg fantes, og ropet som er blitt reist om hardhet og strenghet, er urettferdige. Gud byr oss å tale, og vi vil ikke tie. Hvis urett er åpenbar blant Hans folk, og hvis Guds tjenere går videre likegyldige overfor den, gir de i virkeligheten synderen sin støtte og rettferdiggjør ham; de er like skyldige og vil like visst motta Guds mishag, for de vil bli holdt ansvarlige for de skyldiges synder. I syn er jeg blitt henvist til mange tilfeller hvor Guds mishag er blitt pådratt ved at Hans tjenere har forsømt å ta hånd om de urettferdigheter og synder som fantes iblant dem. De som har unnskyldt disse misforholdene, er av folket blitt ansett som meget vennlige og elskverdige av natur, ganske enkelt fordi de unnlot å oppfylle en klar bibelsk plikt. Oppgaven var ikke behagelig for deres følelser; derfor unngikk de den.» Testimonies, bind 3, 265.
The histories of leaders that have rebelled in Adventism testify to the fact that one of the steps that is almost always seen in their rebellion is that at some point in their personal experience they accepted the false view of “the daily.” That being said, the book by Smith, though not inspired and containing some doctrinal problems, still provides an excellent overview of the pioneer understanding of Revelation chapters eight and nine, where we see the prophetic history of the first six trumpets set forth. We will refer to Smith’s commentary from his book, Daniel and Revelation, as we begin to consider the triple application of the three Woes.
Historiene om ledere som har gjort opprør innen adventismen, vitner om det faktum at ett av de trinnene som nesten alltid sees i deres opprør, er at de på et tidspunkt i sin personlige erfaring godtok det falske synet på «det daglige». Når det er sagt, gir boken av Smith, selv om den ikke er inspirert og inneholder noen læremessige problemer, fortsatt en fremragende oversikt over pionerenes forståelse av Åpenbaringen kapittel åtte og ni, hvor vi ser den profetiske historien om de seks første basunene framstilt. Vi vil henvise til Smiths kommentar fra hans bok, Daniel and Revelation, idet vi begynner å overveie den tredobbelte anvendelsen av de tre Veer.
Sister White informs us that William Miller was given great light upon the book of Revelation, but his understanding of chapters thirteen, and sixteen through eighteen was incorrect, for he was at the wrong vantage point in history to see that there are three, and not two desolating powers. His great light was upon chapters two through nine of Revelation.
Søster White forteller oss at William Miller fikk stort lys over Åpenbaringens bok, men hans forståelse av kapittel tretten og seksten til atten var uriktig, for han befant seg på et feilaktig utsiktspunkt i historien til å se at det finnes tre, og ikke to, ødeleggende makter. Hans store lys var over kapitlene to til ni i Åpenbaringen.
“Preachers and people have looked upon the book of Revelation as mysterious and of less importance than other portions of the Sacred Scriptures. But I saw that this book is indeed a revelation given for the especial benefit of those who should live in the last days, to guide them in ascertaining their true position and their duty. God directed the mind of William Miller to the prophecies and gave him great light upon the book of Revelation.” Early Writings, 231.
«Forkynnere og folk har betraktet Johannes’ åpenbaring som hemmelighetsfull og av mindre betydning enn andre deler av Den hellige skrift. Men jeg så at denne boken i sannhet er en åpenbaring gitt til særlig gagn for dem som skulle leve i de siste dager, for å lede dem til å fastslå sin sanne stilling og sin plikt. Gud ledet William Millers sinn til profetiene og gav ham stort lys over Johannes’ åpenbaring.» Early Writings, 231.
Miller set forth his understanding of the churches, seals, trumpets and vials as follows.
Miller la frem sin forståelse av menighetene, seglene, basunene og skålene som følger.
“The seven churches of Asia is a history of the church of Christ in her seven forms, in all her windings and turnings, in all her prosperity and adversity, from the days of the apostles down to the end of the world. The seven seals are a history of the transactions of the powers and kings of the earth over the church, and God’s protection of his people during the same time. The seven trumpets are a history of seven peculiar and heavy judgments sent upon the earth, or Roman kingdom. And the seven vials are the seven last plagues sent upon Papal Rome. Mixed with these are many other events, woven in like tributary streams, and filling up the grand river of prophecy, until the whole ends us in the ocean of eternity.
«De sju menighetene i Asia er en historie om Kristi kirke i hennes sju former, i alle hennes vendinger og omskiftelser, i all hennes fremgang og motgang, fra apostlenes dager og helt til verdens ende. De sju segl er en historie om jordens makters og kongers handlinger overfor kirken, og om Guds vern om sitt folk i den samme tid. De sju basuner er en historie om sju særegne og tunge dommer sendt over jorden, eller det romerske riket. Og de sju skåler er de sju siste plager sendt over det pavelige Roma. Innvevd i disse er mange andre hendelser, flettet inn som sideelver og utfyllende den store profetiens elv, inntil det hele ender for oss i evighetens hav.»
“This, to me, is the plan of John’s prophecy in the book of Revelation. And the man who wishes to understand this book, must have a thorough knowledge of other parts of the word of God. The figures and metaphors used in this prophecy, are not all explained in the same, but must be found in other prophets, and explained in other passages of Scripture. Therefore it is evident that God has designed the study of the whole, even to obtain a clear knowledge of any part.” William Miller, Miller’s Lectures, volume 2, lecture 12, 178.
«Dette er, etter mitt syn, planen i Johannes’ profeti i Åpenbaringsboken. Og den mann som ønsker å forstå denne boken, må ha inngående kjennskap til andre deler av Guds ord. De bilder og metaforer som er brukt i denne profetien, blir ikke alle forklart i den samme, men må finnes hos andre profeter og forklares i andre skriftsteder. Derfor er det åpenbart at Gud har til hensikt at hele Skriften skal studeres, selv for å oppnå klar kunnskap om noen enkelt del.» William Miller, Miller’s Lectures, volume 2, lecture 12, 178.
Just as the third messenger, who prepares the way for the Messenger of the Covenant, represents the internal history of the judgment of the church, in contrast with the third Elijah, who represents an external history in the judgment of modern Babylon, the pioneer understanding of the churches and seals identified the same internal-external testimony.
Likesom den tredje budbæreren, som bereder veien for Paktens Budbærer, representerer den indre historien om dommen over menigheten, i motsetning til den tredje Elia, som representerer en ytre historie i dommen over det moderne Babylon, identifiserte pionerforståelsen av menighetene og seglene det samme indre-ytre vitnesbyrd.
“The seals are introduced to our notice in the 4th, 5th, and 6th chapters of Revelation. The scenes presented under these seals are brought to view in Revelation 6, and the first verse of Revelation 8. They evidently cover events with which the church is connected from the opening of this dispensation to the coming of Christ.
Seglene føres frem for vår oppmerksomhet i Åpenbaringens 4., 5. og 6. kapittel. Scenene som fremstilles under disse seglene, blir ført frem i Åpenbaringen 6 og det første verset i Åpenbaringen 8. De omfatter åpenbart begivenheter som menigheten står i forbindelse med fra åpningen av denne husholdning til Kristi gjenkomst.
“While the seven churches present the internal history of the church, the seven seals bring to view the great events of its external history.” Uriah Smith, The Biblical Institute, 253.
«Mens de sju menighetene fremstiller menighetens indre historie, bringer de sju seglene til syne de store begivenhetene i dens ytre historie.» Uriah Smith, The Biblical Institute, 253.
Uriah Smith was identifying the Millerite understanding of the internal and external relationship of the churches, and James White presents a similar overview in terms of parallel histories.
Uriah Smith identifiserte millerittenes forståelse av menighetenes indre og ytre forhold, og James White fremsetter en lignende oversikt i form av parallelle historier.
“We have now traced the churches, the seals, and the beasts, or living beings, as far as they will compare as covering the same periods of time. The seals are seven in number, the beasts but four. And it may be well here to notice, that at the opening of the first, second, third and fourth seals the first, second, third and fourth beasts are heard to say ‘Come and see;’ but when the fifth, sixth and seventh seals are opened, there is no such voice heard. Neither do the last three churches, and the last three seals, compare, as covering the same periods of time, as the first four churches, and the first four seals do. But, as we have shown, the churches, seals and beasts do agree, as covering the same periods of time for the space of nearly 1800 years, till we come down to a little more than half a century of the present time.” James White, Review and Herald, February 12, 1857.
«Vi har nå fulgt menighetene, seglene og dyrene, eller de levende vesener, så langt de kan sammenlignes som dekkende de samme tidsperioder. Seglene er sju i tallet, men dyrene bare fire. Og det kan være vel her å legge merke til at ved åpningen av det første, andre, tredje og fjerde segl høres det første, andre, tredje og fjerde dyr å si: ‘Kom og se;’ men når det femte, sjette og sjuende segl åpnes, høres ingen slik røst. Heller ikke svarer de siste tre menighetene og de siste tre seglene til hverandre som dekkende de samme tidsperioder, slik de første fire menighetene og de første fire seglene gjør. Men, som vi har vist, er menighetene, seglene og dyrene i overensstemmelse med hverandre som dekkende de samme tidsperioder gjennom et tidsrom på nær 1800 år, inntil vi kommer ned til litt mer enn et halvt århundre før den nåværende tid.» James White, Review and Herald, 12. februar 1857.
We just cited three of the primary pioneers of Millerite history. All three held to the correct view of “the daily,” and they all held to the overview of the churches, seals, and trumpets in the framework of truth which Miller was led to understand and present.
Vi har nettopp sitert tre av de fremste pionerene i den millerittiske historie. Alle tre holdt fast ved den rette forståelsen av «det daglige», og de fastholdt alle oversikten over menighetene, seglene og basunene innenfor den sannhetsramme som Miller ble ledet til å forstå og framstille.
“When men come in who would move one pin or pillar from the foundation which God has established by His Holy Spirit, let the aged men who were pioneers in our work speak plainly, and let those who are dead speak also by the reprinting of their articles in our periodicals. Gather up the rays of divine light that God has given as He has led His people on step by step in the way of truth. This truth will stand the test of time and trial.” Manuscript Release, 760, 10.
«Når det kommer inn menn som vil flytte én nagle eller søyle fra den grunnvoll som Gud har grunnfestet ved sin Hellige Ånd, da la de eldre menn som var pionerer i vårt verk, tale tydelig, og la også dem som er døde, tale ved at deres artikler trykkes på nytt i våre tidsskrifter. Samle opp strålene av guddommelig lys som Gud har gitt idet han har ledet sitt folk skritt for skritt på sannhetens vei. Denne sannhet vil bestå tidens og prøvelsens test.» Manuscript Release, 760, 10.
On September 11, 2001, the mighty angel of Revelation chapter eighteen descended and began the work of leading those who would accept and eat the Bread that had just come down from heaven back to the “old paths,” of Jeremiah chapter six. The Alpha and Omega needed those who were willing to strive to be among the one hundred and forty-four thousand to see that what brought Him down out of heaven on August 11, 1840, was not simply a fulfillment of a time prophecy, but a fulfillment of the time prophecy of the second Woe. He needed His people to rediscover the old paths of the history where He had erected the temple of the Millerites in the forty-six years from 1798 to 1844.
Den 11. september 2001 steg den mektige engelen i Åpenbaringen kapittel atten ned og begynte arbeidet med å lede dem som ville ta imot og ete Brødet som nettopp var kommet ned fra himmelen, tilbake til de «gamle stier» i Jeremia kapittel seks. Alfa og Omega trengte dem som var villige til å strebe etter å være blant de hundre og førtifire tusen, til å se at det som førte Ham ned ut av himmelen den 11. august 1840, ikke ganske enkelt var en oppfyllelse av en tidsprofeti, men en oppfyllelse av tidsprofetien om det annet Ve. Han trengte at Hans folk gjenoppdaget de gamle stier i den historien hvor Han hadde oppreist millerittenes tempel i de førtiseks årene fra 1798 til 1844.
That history had been covered with rubbish and counterfeit coins and jewels. That history was obscured by a false foundational message that was built upon sand, and not the Rock of Ages. It was in the history of the Millerites, the history where, as Peter describes it, the Millerites, “which in time past were not a people, but” then became “the people of God,” who had been raised up and built up as “a spiritual house, an holy priesthood.” The Lion of the tribe of Judah descended on September 11, 2001, and led His last-day people into the work of cleaning out the “temple” of the history of the raising up of the Millerite temple. That work had been typified by a prophecy, which predicted that the Lord would raise up a man named Josiah, (which means foundation of God).
Denne historien hadde vært dekket med skrap og falske mynter og juveler. Denne historien var tilslørt av et falskt grunnleggende budskap som var bygget på sand, og ikke på Evighetens Klippe. Det var i millerittenes historie, den historien hvor, slik Peter beskriver det, millerittene, «som før ikke var et folk, men» deretter ble «Guds folk», som var blitt oppreist og bygd opp som «et åndelig hus, et hellig presteskap». Løven av Juda stamme steg ned den 11. september 2001 og ledet sitt siste-dagers folk inn i arbeidet med å rense ut «tempelet» i historien om oppreisningen av milleritt-tempelet. Dette arbeidet hadde vært forbilledlig framstilt ved en profeti, som forutsa at Herren ville oppreise en mann ved navn Josia (som betyr Guds grunnvoll).
When Josiah was raised up in fulfillment of the prophecy of the disobedient prophet, he began the work of repairing the temple which was in disarray. In the work of repairing and cleaning “the curse of Moses” was discovered, and when read before Josiah it brought about the reformation of Josiah. We will address that prophecy, in connection with the rediscovery of the “seven times,” post-September 11, 2001.
Da Josjia ble oppreist til oppfyllelse av den ulydige profetens profeti, begynte han arbeidet med å sette i stand templet, som var i forfall. Under arbeidet med å reparere og rense ble «Moses’ forbannelse» oppdaget, og da den ble lest fram for Josjia, førte det til Josjias reformasjon. Vi vil behandle denne profetien i forbindelse med gjenoppdagelsen av «de syv tider» etter 11. september 2001.
We will begin that study in the next article.
Vi vil begynne den studien i den neste artikkelen.
“Just as long as those who profess the truth are serving Satan, his hellish shadow will cut off their views of God and heaven. They will be as those who have lost their first love. They cannot view eternal realities. That which God has prepared for us is represented in Zechariah, chapters 3 and 4, and 4:12–14: ‘And I answered again, and said unto him, What be these two olive branches which through the two golden pipes empty the golden oil out of themselves? And he answered me and said, Knowest thou not what these be? And I said, No, my Lord. Then said he, These are the two anointed ones, that stand by the Lord of the whole earth.’
«Så lenge de som bekjenner sannheten, tjener Satan, vil hans helvetes skygge stenge deres syn for Gud og himmelen. De vil være som dem som har mistet sin første kjærlighet. De kan ikke skue de evige realiteter. Det som Gud har beredt for oss, er fremstilt i Sakarja, kapittel 3 og 4, og 4,12–14: ‘Og jeg svarte igjen og sa til ham: Hva er disse to oljekvistene, som gjennom de to gyldne rørene tømmer den gylne olje ut av seg selv? Og han svarte meg og sa: Vet du ikke hva disse er? Og jeg sa: Nei, min herre. Da sa han: Dette er de to salvede, som står hos Herren over all jorden.’»
“The Lord is full of resources. He has no lack of facilities. It is because of our lack of faith, our earthliness, our cheap talk, our unbelief, manifested in our conversation, that dark shadows gather about us. Christ is not revealed in word or character as the One altogether lovely, and the chiefest among ten thousand. When the soul is content to lift itself up unto vanity, the Spirit of the Lord can do little for it. Our shortsighted vision beholds the shadow, but cannot see the glory beyond. Angels are holding the four winds, represented as an angry horse seeking to break loose and rush over the face of the whole earth, bearing destruction and death in its path.
Herren er rik på ressurser. Han mangler ikke midler. Det er på grunn av vår mangel på tro, vår jordiskhet, vår billige tale, vår vantro, slik den kommer til syne i vår samtale, at mørke skygger samler seg om oss. Kristus blir ikke åpenbart i ord eller karakter som den som er «helt igjennom elskelig» og «den ypperste blant ti tusen». Når sjelen nøyer seg med å opphøye seg til tomhet, kan Herrens Ånd gjøre lite for den. Vårt nærsynte blikk ser skyggen, men kan ikke se herligheten bakenfor. Engler holder de fire vinder tilbake, fremstilt som en vred hest som søker å rive seg løs og fare ut over hele jordens overflate, med ødeleggelse og død i sitt spor.
“Shall we sleep on the very verge of the eternal world? Shall we be dull and cold and dead? Oh, that we might have in our churches the Spirit and breath of God breathed into His people, that they might stand upon their feet and live. We need to see that the way is narrow, and the gate strait. But as we pass through the strait gate, its wideness is without limit.” Manuscript Releases, volume 20, 216, 217.
«Skal vi sove på selve randen av den evige verden? Skal vi være trege og kalde og døde? Å, at vi måtte ha i våre menigheter Guds Ånd og ånde innblåst i Hans folk, så de kunne stå på sine føtter og leve. Vi trenger å se at veien er smal, og porten trang. Men når vi går gjennom den trange port, er dens vidde uten grense.» Manuscript Releases, bind 20, 216, 217.