In 1844, the Protestants of the United States withdrew from the Millerite movement and took their prophetic position as a daughter of Babylon, as typified by Jeroboam instituting a counterfeit system of worship when his ten northern tribes separated from the southern kingdom of Judah. Jeroboam’s two golden calves, one in the city of Bethel (meaning “the house of God”/Church), and the other in Dan (meaning judgment/State) typified the false system of Church and State that typifies the United States. All the elements of Jeroboam’s counterfeit system of church and state were patterned after the very same structure set forth in the rebellion of Aaron. Thus, Jeroboam’s counterfeit system of worship was an image of Aaron’s counterfeit system of worship.
I 1844 trakk protestantene i De forente stater seg bort fra Millerittbevegelsen og inntok sin profetiske stilling som en datter av Babylon, slik dette var forbildet ved at Jeroboam innførte et forfalsket tilbedelsessystem da hans ti nordlige stammer skilte seg fra det sørlige kongeriket Juda. Jeroboams to gullkalver, den ene i byen Betel (som betyr «Guds hus»/Kirke), og den andre i Dan (som betyr dom/Stat), var et forbilde på det falske systemet av Kirke og Stat som er et forbilde på De forente stater. Alle elementene i Jeroboams forfalskede system av kirke og stat var utformet etter den samme strukturen som ble fremsatt i Arons opprør. Slik var Jeroboams forfalskede tilbedelsessystem et bilde av Arons forfalskede tilbedelsessystem.
Jeroboam’s counterfeit system represented the system of worship that Protestantism upheld when it separated from the movement of the first angel and became a daughter, or an image of the Roman beast of the papacy. At the very institution of Jeroboam’s counterfeit system, a prophet from Judah confronted his altar and false system of worship. In 1844, at the very outset of the role of apostate Protestantism instituting a system of worship represented as the daughter of Rome, the Millerites, by faith, entered the Most Holy Place of the heavenly sanctuary and recognized the Sabbath, and thus represented a prophetic rebuke to the daughters of Rome, who chose to continue observing the mark of Rome’s authority—Sunday worship.
Jeroboams forfalskede system representerte det tilbedelsessystem som protestantismen opprettholdt da den skilte seg fra den første engels bevegelse og ble en datter, eller et bilde av det romerske dyret, pavedømmet. Idet Jeroboams forfalskede system ble opprettet, trådte en profet fra Juda frem mot hans alter og det falske tilbedelsessystemet. I 1844, helt ved begynnelsen av den rolle det frafalne protestantismen spilte ved å innføre et tilbedelsessystem fremstilt som Roms datter, gikk millerittene ved tro inn i Det aller helligste i den himmelske helligdom og erkjente sabbaten, og representerte således en profetisk irettesettelse av Roms døtre, som valgte å fortsette å holde tegnet på Roms myndighet — søndagstilbedelsen.
The prophet of Judah that confronted Jeroboam, there and then set forth a prophecy.
Profeten fra Juda som trådte fram mot Jeroboam, framsatte da og der en profeti.
And he cried against the altar in the word of the Lord, and said, O altar, altar, thus saith the Lord; Behold, a child shall be born unto the house of David, Josiah by name; and upon thee shall he offer the priests of the high places that burn incense upon thee, and men’s bones shall be burnt upon thee. And he gave a sign the same day, saying, This is the sign which the Lord hath spoken; Behold, the altar shall be rent, and the ashes that are upon it shall be poured out. 1 Kings 13:2, 3.
Og han ropte mot alteret ved Herrens ord og sa: Alter, alter! Så sier Herren: Se, det skal fødes en sønn i Davids hus, Josjia ved navn; og på deg skal han ofre prestene fra offerhaugene, de som brenner røkelse på deg, og menneskeknokler skal brennes på deg. Og samme dag gav han et tegn og sa: Dette er tegnet som Herren har talt: Se, alteret skal revne, og asken som er på det, skal bli spredt utover. 1 Kongebok 13:2, 3.
The prophecy included the doubling of the word “altar.” A doubling of a word or phrase in prophecy represents a symbol of the second angel’s message, thus identifying the year 1844, when the second angel arrived and Protestantism fell, becoming a daughter of Babylon. At the same time the prophet provided a sign, just as the Millerites in 1844, recognized the sign of the Sabbath. As Jeroboam threatened the prophet in the following verses, his hand was paralyzed, thus referencing the mark of Babylon that is forced upon either the forehead or the hand, and which when received spiritually cripples a person for eternity.
Profetien innbefattet en fordobling av ordet «alter». En fordobling av et ord eller uttrykk i profetien representerer et symbol på den andre engels budskap, og identifiserer således året 1844, da den andre engelen kom og protestantismen falt og ble en datter av Babylon. Samtidig gav profeten et tegn, slik millerittene i 1844 erkjente sabbatens tegn. Da Jeroboam truet profeten i de følgende versene, ble hans hånd lammet, og dette viser således til Babylons merke, som påtvinges enten pannen eller hånden, og som, når det mottas åndelig, lemlester et menneske for evigheten.
For the purposes of this study, we are considering the prediction the prophet set forth identifying that “a child shall be born unto the house of David, Josiah by name; and upon thee shall he offer the priests of the high places that burn incense upon thee, and men’s bones shall be burnt upon thee.” Josiah means “the foundation of God”, and represents the foundations of Adventism that were built in the very history typified by Jeroboam’s inauguration of his false system of worship. Upon the false system of worship instituted by Jeroboam, Josiah would punish the priests who led out in the counterfeit worship.
For formålet med dette studiet betrakter vi den forutsigelsen profeten fremholdt, idet han identifiserte at «et barn skal fødes til Davids hus, Josjia ved navn; og på deg skal han ofre haugprestenes prester, de som brenner røkelse på deg, og menneskeben skal brennes på deg.» Josjia betyr «Guds grunnvoll» og representerer adventismens grunnvoller, som ble bygd i nettopp den historien som ble forbilledlig fremstilt ved Jeroboams innvielse av sitt falske tilbedelsessystem. Over det falske tilbedelsessystemet som ble innstiftet av Jeroboam, skulle Josjia bringe straff over prestene som gikk i spissen for den forfalskede tilbedelsen.
The prophet disobeyed the Lord’s command not to return the way he had come to Jeroboam’s inauguration, and not to eat or drink in Bethel. When he ate the food of the lying prophet of Bethel he was set forth as a symbol of the death that would be brought upon those who after 1844, would choose to return to and eat the doctrines and false prophetic methodologies of apostate Protestantism, as represented by the rebellion of 1863. The deathbed of those who rebelled in 1863, would be the same deathbed as the lying prophet of Bethel. The deathbed for apostate Protestantism was the history of August 11, 1840 through to 1844, when they; the former chosen people of God were passed by, and became the daughters of Rome. Laodicean Adventism’s deathbed will also be between the date when the mighty angel descended on September 11, 2001, as it had done in 1840, and the hour of the great earthquake, representing the soon coming Sunday law.
Profeten var ulydig mot Herrens befaling om ikke å vende tilbake den veien han var kommet til Jeroboams innsettelse, og om ikke å ete eller drikke i Betel. Da han åt maten til den løgnaktige profeten i Betel, ble han framstilt som et symbol på den død som skulle komme over dem som etter 1844 ville velge å vende tilbake til og ete de frafalne protestantenes læresetninger og falske profetiske metodologier, slik dette er representert ved opprøret i 1863. Dødsleiet til dem som gjorde opprør i 1863, ville være det samme dødsleiet som den løgnaktige profeten i Betel. Dødsleiet for den frafalne protestantismen var historien fra 11. august 1840 fram til 1844, da de, Guds tidligere utvalgte folk, ble forbigått og ble Roms døtre. Laodikeisk adventismes dødsleie vil også være mellom datoen da den mektige engelen steg ned den 11. september 2001, slik den hadde gjort i 1840, og timen for det store jordskjelvet, som representerer den snart kommende søndagsloven.
On September 11, 2001, the sealing of the one hundred and forty-four thousand began and the angel began to move through Jerusalem placing a mark on the forehead of those who sigh and cry for the abominations done in the land (the United States), and the church (Laodicean Adventism). On September 11, 2001, the sins of the fathers represented by the four abominations of Ezekiel, became present testing truths in the sealing process that then began.
Den 11. september 2001 begynte beseglingen av de hundre og førtifire tusen, og engelen begynte å gå gjennom Jerusalem og sette et merke på pannen til dem som sukker og gråter over de vederstyggeligheter som blir gjort i landet (De forente stater), og i menigheten (laodikeisk adventisme). Den 11. september 2001 ble fedrenes synder, framstilt ved de fire vederstyggelighetene i Esekiel, nærværende prøvende sannheter i beseglingsprosessen som da begynte.
The test of 1863, involved the foundations of the Millerite movement as represented by the “seven times,” of Leviticus twenty-six that had been rejected in 1863. The test involved a willingness or unwillingness to return to Jeremiah’s old paths in order to find the rest of the latter rain. The test of 1888, was the message to the Laodicean church as brought by Elders Jones and Waggoner, which was also the message of justification by faith.
Prøven i 1863 berørte grunnvollene for Millerittbevegelsen, slik de var representert ved de «sju tider» i 3. Mosebok tjueseks, som var blitt forkastet i 1863. Prøven innbefattet en villighet eller uvillighet til å vende tilbake til Jeremias gamle stier for å finne hvilen i det sene regn. Prøven i 1888 var budskapet til menigheten i Laodikea, slik det ble frembåret av eldste Jones og Waggoner, og dette var også budskapet om rettferdiggjørelse ved tro.
In 1856, the message to Laodicea first arrived in the movement of the Millerites, and it arrived with the increased light of the “seven times,” but both the experience represented by the remedies in the message to Laodicea, and the message of prophetic history were rejected in 1863. The experience was represented by the vision (mareh) of “the appearance”, and the vision of the (chazon) “prophetic history” that were both rejected. Both of those visions had found their fulfillment on October 22, 1844, and nineteen years later they were both rejected, for Jesus always identifies the end with the beginning.
I 1856 kom budskapet til Laodikea først til millerittbevegelsen, og det kom med det økte lyset om de «sju tider», men både den erfaring som er fremstilt ved legemidlene i budskapet til Laodikea, og budskapet om den profetiske historie, ble forkastet i 1863. Erfaringen var fremstilt ved synet (mareh) om «tilsynekomsten», og synet (chazon) om den «profetiske historie», som begge ble forkastet. Begge disse synene hadde funnet sin oppfyllelse den 22. oktober 1844, og nitten år senere ble de begge forkastet, for Jesus identifiserer alltid enden med begynnelsen.
On September 11, 2001, the test of the rebellions of 1863 and 1888, became again testing truth, for they were both connected to the old paths of Jeremiah. On that date the latter rain message arrived, and the test of 1919, also arrived, for in 1919, the false gospel of a Christ who is void of any prophetic relevance was set forth as a counterfeit “peace and safety” message. When the mighty angel of Revelation chapter eighteen descended on September 11, 2001, verses one through three were fulfilled, and verses one through three represent the message of the “first voice”.
Den 11. september 2001 ble prøven fra opprørene i 1863 og 1888 igjen en prøvende sannhet, for de var begge knyttet til Jeremias gamle stier. På den datoen ankom budskapet om senregnet, og prøven fra 1919 ankom også, for i 1919 ble det falske evangeliet om en Kristus som er blottet for enhver profetisk relevans, framstilt som et forfalsket budskap om «fred og trygghet». Da den veldige engelen i Åpenbaringen kapittel atten steg ned den 11. september 2001, ble versene 1 til 3 oppfylt, og versene 1 til 3 representerer budskapet fra «den første røst».
“Now comes the word that I have declared that New York is to be swept away by a tidal wave? This I have never said. I have said, as I looked at the great buildings going up there, story after story, ‘What terrible scenes will take place when the Lord shall arise to shake terribly the earth! Then the words of Revelation 18:1–3 will be fulfilled.’ The whole of the eighteenth chapter of Revelation is a warning of what is coming on the earth. But I have no light in particular in regard to what is coming on New York, only that I know that one day the great buildings there will be thrown down by the turning and overturning of God’s power. From the light given me, I know that destruction is in the world. One word from the Lord, one touch of his mighty power, and these massive structures will fall. Scenes will take place the fearfulness of which we cannot imagine.” Review and Herald, July 5, 1906.
«Hvorfra kommer dette ordet om at jeg har erklært at New York skal skylles bort av en flodbølge? Dette har jeg aldri sagt. Jeg har sagt, idet jeg så på de store bygningene som ble reist der, etasje på etasje: ‘Hvilke fryktelige scener vil ikke finne sted når Herren reiser seg for å ryste jorden forferdelig! Da skal ordene i Åpenbaringen 18:1–3 bli oppfylt.’ Hele det attende kapittel i Åpenbaringen er en advarsel om det som kommer over jorden. Men jeg har ikke fått noe særlig lys med hensyn til hva som skal komme over New York, bare at jeg vet at de store bygningene der en dag vil bli styrtet ned ved Guds makts vending og omveltning. Ut fra det lys som er gitt meg, vet jeg at ødeleggelse er i verden. Ett ord fra Herren, ett streif av hans veldige makt, og disse veldige byggverkene vil falle. Scener vil finne sted hvis gru vi ikke kan forestille oss.» Review and Herald, 5. juli 1906.
With the arrival of the angel of Revelation eighteen, the latter rain began to sprinkle, and the “prophetic debate” represented in Habakkuk chapter two, began. The debate was over two methodologies for understanding Bible prophecy, and a false and a true latter rain message. The debate ends when the “second voice” of Revelation eighteen arrives and identifies the beginning of God’s executive judgment upon modern Babylon, and calls God’s other flock out of Babylon. The arrival of the second voice marks the end of the history of the sealing of the one hundred and forty-four thousand, which is represented by the fourth abomination, that in turn represents the fourth and final generation of Laodicean Adventism as bowing down to the sun, at the soon-coming Sunday law.
Da engelen i Åpenbaringen atten kom, begynte den sene regn å falle, og den «profetiske debatt» framstilt i Habakkuk kapittel to begynte. Debatten gjaldt to metoder for å forstå Bibelens profetier, og et falskt og et sant budskap om det sene regn. Debatten ender når den «annen røst» i Åpenbaringen atten kommer og identifiserer begynnelsen på Guds utøvende dom over det moderne Babylon, og kaller Guds andre hjord ut av Babylon. Den annen røsts ankomst markerer slutten på historien om beseglingen av de hundre og førtifire tusen, som er framstilt ved den fjerde vederstyggelighet, som igjen representerer den fjerde og siste generasjon av laodikeisk adventisme idet den bøyer seg ned for solen ved den nært forestående søndagsloven.
The deathbed of apostate Protestantism, between the descent of the angel and the closed door of 1844, typified the deathbed of Laodicean Adventism between the descent of the angel and the closed door of the soon-coming Sunday law. The prophet from Judah was buried in the same grave as the lying prophet of Bethel, and when king Josiah initiated his reform, he stood before that very grave. The reformation of king Josiah, whose name represents “the foundations of God”, began when God began to lead His last day people back to the foundations on September 11, 2001. His reform had begun when the work of restoring the temple was taken up.
Dødsleiet for det frafalne protestantismen, mellom engelens nedstigning og den lukkede dør i 1844, var et forbilde på dødsleiet for laodikeisk adventisme mellom engelens nedstigning og den lukkede dør ved den snart kommende søndagsloven. Profeten fra Juda ble begravet i den samme grav som den løgnaktige profeten fra Betel, og da kong Josjia innledet sin reform, stod han foran nettopp denne grav. Reformasjonen til kong Josjia, hvis navn representerer «Guds grunnvoller», begynte da Gud begynte å lede sitt folk i de siste dager tilbake til grunnvollene den 11. september 2001. Hans reform hadde begynt da arbeidet med å gjenopprette templet ble tatt opp.
And it came to pass in the eighteenth year of king Josiah, that the king sent Shaphan the son of Azaliah, the son of Meshullam, the scribe, to the house of the Lord, saying, Go up to Hilkiah the high priest, that he may sum the silver which is brought into the house of the Lord, which the keepers of the door have gathered of the people: And let them deliver it into the hand of the doers of the work, that have the oversight of the house of the Lord: and let them give it to the doers of the work which is in the house of the Lord, to repair the breaches of the house, Unto carpenters, and builders, and masons, and to buy timber and hewn stone to repair the house. Howbeit there was no reckoning made with them of the money that was delivered into their hand, because they dealt faithfully. And Hilkiah the high priest said unto Shaphan the scribe, I have found the book of the law in the house of the Lord. And Hilkiah gave the book to Shaphan, and he read it. And Shaphan the scribe came to the king, and brought the king word again, and said, Thy servants have gathered the money that was found in the house, and have delivered it into the hand of them that do the work, that have the oversight of the house of the Lord. And Shaphan the scribe showed the king, saying, Hilkiah the priest hath delivered me a book. And Shaphan read it before the king. And it came to pass, when the king had heard the words of the book of the law, that he rent his clothes. And the king commanded Hilkiah the priest, and Ahikam the son of Shaphan, and Achbor the son of Michaiah, and Shaphan the scribe, and Asahiah a servant of the king’s, saying, Go ye, inquire of the Lord for me, and for the people, and for all Judah, concerning the words of this book that is found: for great is the wrath of the Lord that is kindled against us, because our fathers have not hearkened unto the words of this book, to do according unto all that which is written concerning us. 2 Kings 22:3–13.
Og det skjedde i kong Josjias attende år at kongen sendte Sjafan, sønn av Asalja, sønn av Mesjullam, skriveren, til Herrens hus og sa: Gå opp til øverstepresten Hilkia, så han kan summere sølvet som er brakt inn i Herrens hus, det som dørvokterne har samlet inn fra folket. Og la dem overgi det i hånden på dem som utfører arbeidet, de som har tilsyn med Herrens hus; og la dem gi det til dem som utfører arbeidet i Herrens hus, for å utbedre skadene på huset, til tømmermenn, bygningsmenn og steinhoggere, og til å kjøpe tømmer og tilhogd stein for å reparere huset. Men det ble ikke avlagt regnskap for pengene som var gitt i deres hånd, fordi de handlet trofast. Og øverstepresten Hilkia sa til skriveren Sjafan: Jeg har funnet lovboken i Herrens hus. Og Hilkia ga boken til Sjafan, og han leste den. Og skriveren Sjafan kom til kongen og avla melding til kongen igjen og sa: Dine tjenere har samlet sammen pengene som ble funnet i huset, og har overgitt dem i hånden på dem som utfører arbeidet, de som har tilsyn med Herrens hus. Og skriveren Sjafan fortalte kongen og sa: Presten Hilkia har gitt meg en bok. Og Sjafan leste den opp for kongen. Og det skjedde, da kongen hadde hørt ordene i lovboken, at han flerret sine klær. Og kongen bød presten Hilkia og Ahikam, Sjafans sønn, og Akbor, sønn av Mikaia, og skriveren Sjafan og Asaja, en av kongens tjenere, og sa: Gå og spør Herren for meg og for folket og for hele Juda om ordene i denne boken som er funnet; for stor er Herrens vrede som er opptent mot oss, fordi våre fedre ikke har hørt på ordene i denne boken, så de kunne gjøre etter alt det som er skrevet om oss. 2 Kong 22:3–13.
The prediction that a child would be born named Josiah, identifies September 11, 2001, when the mighty angel descended and led His last-day people back to the old paths. That descent had been typified by the descent of the same angel on August 11, 1840. Both descents marked a fulfillment of a prophecy of Islam. The historical figure whose name is associated with identifying in advance, and publishing the advance prediction of the fulfillment of the time prophecy of Islam found in Revelation chapter nine verse fifteen, was Josiah.
Forutsigelsen om at et barn skulle bli født med navnet Josia, identifiserer 11. september 2001, da den mektige engelen steg ned og førte sitt endetidsfolk tilbake til de gamle stier. Denne nedstigningen var blitt forbilledliggjort ved den samme engelens nedstigning den 11. august 1840. Begge nedstigningene markerte en oppfyllelse av en profeti om islam. Den historiske skikkelsen hvis navn er knyttet til på forhånd å identifisere og offentliggjøre den forutgående forutsigelsen av oppfyllelsen av tidsprofetien om islam, som finnes i Åpenbaringen kapittel ni vers femten, var Josia.
In both descents of the angel of Revelation chapter ten or eighteen, the name “Josiah” is marked. Josiah Litch presented the message of Islam that was fulfilled on August 11, 1840, and on September 11, 2001 the prophecy of the birth of a child named Josiah, that had been set forth by the disobedient prophet in the history of Jeroboam, was fulfilled in Laodicean Adventism as the angel led His last-day people back to the foundational history where the confrontation of the disobedient prophet and Jeroboam had met its fulfillment. The biblical testimony identified a prediction of a Josiah to come, and when the history typified by the disobedient prophet was repeated in 1844, his prediction of the name was once again placed into the prophetic narrative.
I begge engelens nedstigninger i Åpenbaringen kapittel ti eller atten er navnet «Josjia» markert. Josiah Litch fremla budskapet om islam, som ble oppfylt den 11. august 1840, og den 11. september 2001 ble profetien om fødselen av et barn ved navn Josjia, som var blitt fremsatt av den ulydige profeten i Jeroboams historie, oppfylt i laodikeisk adventisme idet engelen ledet sitt folk i de siste dager tilbake til den grunnleggende historien hvor konfrontasjonen mellom den ulydige profeten og Jeroboam hadde møtt sin oppfyllelse. Det bibelske vitnesbyrdet identifiserte en forutsigelse om en Josjia som skulle komme, og da historien som var forbildet ved den ulydige profeten ble gjentatt i 1844, ble hans forutsigelse om navnet på nytt innført i den profetiske fortellingen.
On September 11, 2001, the Lion of the tribe of Judah led His last-day people back to Jeremiah’s old paths, which represented the forty-six years in which the Messenger of the Covenant had erected a temple to suddenly come to on October 22, 1844. Josiah had discovered the curse of Moses as he initiated the work of repairing the temple. The work of the one hundred and forty-four thousand is represented by Isaiah as a work of restoration.
Den 11. september 2001 ledet Løven av Judas stamme sitt endetidsfolk tilbake til Jeremias gamle stier, som representerte de førtiseks årene da Paktens Engel hadde oppført et tempel som han plutselig skulle komme til den 22. oktober 1844. Josjia hadde oppdaget Mose forbannelse idet han innledet arbeidet med å sette templet i stand. De hundre og førtifire tusens verk fremstilles av Jesaja som et gjenopprettelsesverk.
And they shall build the old wastes, they shall raise up the former desolations, and they shall repair the waste cities, the desolations of many generations. Isaiah 61:4.
Og de skal bygge opp igjen de gamle ruiner, de skal reise opp igjen de tidligere ødemarker, og de skal sette i stand de ødelagte byer, ødemarkene fra mange slekters tid. Jesaja 61:4.
The work of Josiah in repairing and restoring the temple, is the work Isaiah identifies is accomplished by God’s last-day people, for all the prophets speak more of the last days than the days in which they lived. That work was also typified by those who came out of Babylon in the time of Ezra.
Josias arbeid med å reparere og gjenreise tempelet er det verk Jesaja identifiserer som utført av Guds folk i de siste dager, for alle profetene taler mer om de siste dager enn om de dager de selv levde i. Dette arbeidet ble også forebildet ved dem som drog ut fra Babylon på Esras tid.
For we were bondmen; yet our God hath not forsaken us in our bondage, but hath extended mercy unto us in the sight of the kings of Persia, to give us a reviving, to set up the house of our God, and to repair the desolations thereof, and to give us a wall in Judah and in Jerusalem. Ezra 9:9.
For vi var træler; men vår Gud har ikke forlatt oss i vårt trelldom, men har vist oss miskunn for Persias kongers øyne, så han gav oss nytt liv, for å reise opp vår Guds hus og utbedre dets ødeleggelser, og for å gi oss en mur i Juda og i Jerusalem. Esra 9:9.
The work carried on by Ezra was accomplished when they had come out of Babylon, and it represents the work of temple restoration Josiah was doing, the work identified by Isaiah of God’s last-day people, and it began on September 11, 2001. In the Revelation John also identifies that work.
Det verk som ble utført av Esra, ble fullført da de hadde kommet ut av Babylon, og det representerer det tempelgjenopprettelsesverket Josjia utførte, det verk som av Jesaja blir identifisert som Guds folk i de siste dager, og det begynte 11. september 2001. I Åpenbaringen identifiserer Johannes også dette verket.
And the voice which I heard from heaven spake unto me again, and said, Go and take the little book which is open in the hand of the angel which standeth upon the sea and upon the earth. And I went unto the angel, and said unto him, Give me the little book. And he said unto me, Take it, and eat it up; and it shall make thy belly bitter, but it shall be in thy mouth sweet as honey. And I took the little book out of the angel’s hand, and ate it up; and it was in my mouth sweet as honey: and as soon as I had eaten it, my belly was bitter. And he said unto me, Thou must prophesy again before many peoples, and nations, and tongues, and kings. And there was given me a reed like unto a rod: and the angel stood, saying, Rise, and measure the temple of God, and the altar, and them that worship therein. But the court which is without the temple leave out, and measure it not; for it is given unto the Gentiles: and the holy city shall they tread under foot forty and two months. And I will give power unto my two witnesses, and they shall prophesy a thousand two hundred and threescore days, clothed in sackcloth. Revelation 10:8–11:3.
Og røsten som jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen til meg og sa: Gå og ta den lille bokrullen som er åpnet i hånden på engelen som står på havet og på jorden. Og jeg gikk bort til engelen og sa til ham: Gi meg den lille bokrullen. Og han sa til meg: Ta den og et den opp; og den skal gjøre din buk bitter, men i din munn skal den være søt som honning. Og jeg tok den lille bokrullen ut av engelens hånd og åt den opp; og i min munn var den søt som honning, men så snart jeg hadde ett den, ble min buk bitter. Og han sa til meg: Du må igjen profetere om mange folk og nasjoner og tungemål og konger. Og det ble gitt meg et rør lik en stav; og engelen sto der og sa: Stå opp og mål Guds tempel og alteret og dem som tilber der. Men forgården utenfor tempelet skal du la være og ikke måle; for den er gitt til hedningene, og den hellige stad skal de trå under fot i førtito måneder. Og jeg vil gi makt til mine to vitner, og de skal profetere i ett tusen to hundre og seksti dager, kledd i sekkestrie. Åpenbaringen 10:8–11:3.
In this passage John represents the Millerites who had eaten the message that was in the angel’s hand when He descended on August 11, 1840, but who had also suffered the bitter disappointment of October 22, 1844. Standing at the bitter disappointment of 1844, John was told that he, as a symbol of God’s last-day people, must repeat the experience represented by 1840 to 1844, thus pointing forward to September 11, 2001, and unto the soon coming Sunday law. He was told “Thou must prophesy again before many peoples, and nations, and tongues, and kings,” representing the whole world being lightened when the angel descends in Revelation eighteen, when the history of Revelation chapter ten is repeated—“line upon line.”
I dette avsnittet representerer Johannes millerittene som hadde tatt til seg budskapet som var i engelens hånd da Han steg ned den 11. august 1840, men som også hadde lidd den bitre skuffelsen den 22. oktober 1844. Idet Johannes står ved den bitre skuffelsen i 1844, ble han fortalt at han, som et symbol på Guds folk i de siste dager, måtte gjenta den erfaringen som ble framstilt ved 1840 til 1844, og slik peke fram mot 11. september 2001 og fram til den snart kommende søndagsloven. Han ble fortalt: «Du må igjen profetere om mange folk og nasjoner og tungemål og konger», hvilket representerer at hele verden blir opplyst når engelen stiger ned i Åpenbaringen atten, når historien i Åpenbaringen kapittel ti blir gjentatt—«linje på linje».
In connection with identifying the history that would be repeated when God’s last day people prophesied again, John was told to “rise and measure” the temple of God. His “measuring” was specifically identified, for he had been placed in the year of 1844, where his stomach was made bitter by the disappointment of October, 22. He was told to measure the temple, but to leave off the courtyard, which he was informed represented the time of the Gentiles, when they would trample down the courtyard for twelve hundred and sixty years. The twelve hundred and sixty years ended in 1798. John was to begin his measuring in 1798, and leave off the previous twelve hundred and sixty years, where the spiritual temple and spiritual Jerusalem had been trodden down. He was standing at the disappointment of 1844, so from 1798 to 1844, is forty-six years. Those forty-six years represent the temple.
I forbindelse med å identifisere den historie som skulle bli gjentatt når Guds folk i de siste dager profeterte igjen, ble Johannes pålagt å «stå opp og måle» Guds tempel. Hans «måling» ble uttrykkelig identifisert, for han var blitt plassert i året 1844, hvor hans mage ble gjort bitter ved skuffelsen den 22. oktober. Han ble bedt om å måle templet, men å utelate forgården, som han fikk vite representerte hedningenes tid, da de skulle tråkke ned forgården i tolv hundre og seksti år. De tolv hundre og seksti årene endte i 1798. Johannes skulle begynne sin måling i 1798 og utelate de foregående tolv hundre og seksti år, da det åndelige tempel og det åndelige Jerusalem var blitt nedtrådt. Han stod ved skuffelsen i 1844, så fra 1798 til 1844 er det førtiseks år. Disse førtiseks årene representerer templet.
When John, as God’s last-day people were to prophesy again, as they had done from 1840 to 1844, they would begin when the angel descended at the fulfillment of a prophecy of Islam. Their work of prophesying again would require a work of measuring the temple, and that work would represent an investigation of the “old paths”, which was the history represented by the “temple”, which began at the time of the end in 1798, and ended with the great disappointment of 1844. As they began their work of investigating Jeremiah’s old paths, which is John’s “temple of forty-six years”, the curse of Moses was found in the rubbish scattered all over the temple, and the prediction of the Josiah to come was fulfilled. The work of Josiah is also identified again by Isaiah:
Da Johannes, slik Guds folk i de siste dager skulle profetere igjen, som de hadde gjort fra 1840 til 1844, skulle de begynne da engelen steg ned ved oppfyllelsen av en profeti om islam. Deres gjerning med å profetere igjen ville kreve et arbeid med å måle templet, og dette arbeidet ville representere en gransking av «de gamle stier», som var den historie som ble fremstilt ved «templet», og som begynte ved endetiden i 1798 og endte med den store skuffelsen i 1844. Da de begynte sitt arbeid med å granske Jeremias gamle stier, som er Johannes’ «tempel på førtiseks år», ble Moses’ forbannelse funnet i ruinene som lå spredt over hele templet, og forutsigelsen om den Josjia som skulle komme, ble oppfylt. Josjias gjerning blir også igjen identifisert av Jesaja:
And they that shall be of thee shall build the old waste places: thou shalt raise up the foundations of many generations; and thou shalt be called, The repairer of the breach, The restorer of paths to dwell in. Isaiah 58:12.
Og dine egne skal bygge opp igjen de gamle ruiner; du skal gjenreise grunnvollene fra slekt til slekt, og du skal kalles den som murer igjen revnen, den som setter stiene i stand så folk kan bo der. Jesaja 58:12.
God’s last-day people were to restore the “paths to dwell in,” which are Jeremiah’s “old paths”. They were to rebuild the old waste places, as the workers in Josiah and Ezra’s histories were accomplishing. They were to employ the methodology of “line upon line,” for they would not simply “raise up” the foundational history of Adventism, that is represented by the temple of forty-six years, but in doing so they were to “raise up the foundations of many generations.” They were to identify that every reform movement represents a foundational work, that “line upon line,” identifies the last-day foundations of 1798 to 1844. They were to repair “the breach,” and the breach represents the initial break in a vessel or a wall that opens the way for further disaster. The “breach” that was to be repaired was the rebellion of 1863.
Guds folk i de siste dager skulle gjenopprette «stiene til å bo på», som er Jeremias’ «gamle stier». De skulle gjenoppbygge de gamle øde stedene, slik arbeiderne i Josias og Esras historier utførte. De skulle ta i bruk metodikken «linje på linje», for de skulle ikke bare «reise opp» adventismens grunnleggende historie, som er fremstilt ved templet på førtiseks år, men ved å gjøre dette skulle de også «reise opp grunnvollene fra mange slekter». De skulle erkjenne at enhver reformbevegelse representerer et grunnleggende verk, at «linje på linje» utpeker de siste dagers grunnvoller fra 1798 til 1844. De skulle utbedre «bruddet», og bruddet representerer det første brudd i et kar eller i en mur som åpner veien for ytterligere ødeleggelse. «Bruddet» som skulle utbedres, var opprøret i 1863.
When Josiah arrived on September 11, 2001 God’s last-day people returned to Jeremiah’s old paths and began to measure Millerite history. They discovered the “breach.” They identified the truth of the jewels of Miller’s dream as they built “the old waste places.” They discovered the “seven times,” as had Josiah, and they restored the truth of Leviticus twenty-six, and thus raised “up the former desolations.” When they restored the “first” and the “last” desolations of Leviticus twenty-six they then recognized that one finished in 1798 and the other in 1844. Thus their work of raising up the former desolations, was the very “rod” that was given to John that allowed him to measure the temple.
Da Josjia kom den 11. september 2001, vendte Guds folk i endetiden tilbake til Jeremias gamle stier og begynte å måle milleritt-historien. De oppdaget «bruddet». De identifiserte sannheten om juvelene i Millers drøm idet de bygde opp igjen «de gamle ruinhauger». De oppdaget «de syv tider», slik Josjia også hadde gjort, og de gjenopprettet sannheten i Tredje Mosebok 26, og oppreiste således «de tidligere ødeleggelser». Da de gjenopprettet den «første» og den «siste» ødeleggelsen i Tredje Mosebok 26, erkjente de deretter at den ene endte i 1798 og den andre i 1844. Slik var deres verk med å oppreise de tidligere ødeleggelser selve den «målestav» som ble gitt til Johannes, og som gjorde ham i stand til å måle templet.
The Lion of the tribe of Judah led His people back to the old paths, so they could find the latter rain message, and the latter rain message is the message of Islam of the third woe. When they ultimately discovered the two sacred tables of Habakkuk, as represented by the 1843 and 1850 pioneer charts, they saw that the foundation included the “three woes” of Revelation chapter eight, and that the second woe had concluded in the foundational history where the Millerite temple had been erected. They then recognized that the understanding of the rule of triple application of prophecies had been previously put in place by the Lion of the tribe of Judah, in order that when they returned to Jeremiah’s old paths, they could recognize “the rest and the refreshing”, which is the latter rain message of the third woe, that is identified and established with the two witnesses of the first and second woes.
Løven av Judas stamme ledet sitt folk tilbake til de gamle stier, så de kunne finne budskapet om det sene regn, og budskapet om det sene regn er islams budskap i det tredje ve. Da de til sist oppdaget Habakkuks to hellige tavler, slik de er fremstilt ved pionerkartene fra 1843 og 1850, så de at grunnvollen innbefattet «de tre veer» i Åpenbaringen kapittel åtte, og at det annet ve var avsluttet i den grunnleggende historien hvor det millerittiske tempel var blitt reist. De erkjente deretter at forståelsen av regelen om profetienes tredobbelte anvendelse tidligere var blitt innført av Løven av Judas stamme, for at de, når de vendte tilbake til Jeremias gamle stier, kunne gjenkjenne «hvilen og vederkvegelsen», som er budskapet om det sene regn i det tredje ve, og som identifiseres og stadfestes ved de to vitner i det første og annet ve.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
“The enemy is seeking to divert the minds of our brethren and sisters from the work of preparing a people to stand in these last days. His sophistries are designed to lead minds away from the perils and duties of the hour. They estimate as nothing the light that Christ came from heaven to give to John for His people. They teach that the scenes just before us are not of sufficient importance to receive special attention. They make of no effect the truth of heavenly origin and rob the people of God of their past experience, giving them instead a false science.
«Fienden søker å lede våre brødres og søstres sinn bort fra arbeidet med å berede et folk til å bestå i disse siste dager. Hans sofismer er utformet for å lede sinnene bort fra tidens farer og plikter. De regner for intet det lys som Kristus kom fra himmelen for å gi til Johannes for sitt folk. De lærer at de scener som nå ligger rett foran oss, ikke er av tilstrekkelig betydning til å fortjene særlig oppmerksomhet. De gjør sannheten av himmelsk opphav virkningsløs og frarøver Guds folk deres tidligere erfaring, og gir dem i stedet en falsk vitenskap.
“‘Thus saith the Lord, Stand ye in the ways, and see, and ask for the old paths, where is the good way, and walk therein.’ Jeremiah 6:16.
«Så sier Herren: Stå ved veiene og se, og spør etter de gamle stier, hvor den gode vei er, og vandre på den.» Jeremia 6:16.
“Let none seek to tear away the foundations of our faith—the foundations that were laid at the beginning of our work by prayerful study of the word and by revelation. Upon these foundations we have been building for the last fifty years. Men may suppose that they have found a new way and that they can lay a stronger foundation than that which has been laid. But this is a great deception. Other foundation can no man lay than that which has been laid.
«La ingen søke å rive bort grunnvollene for vår tro—de grunnvollene som ble lagt ved begynnelsen av vårt arbeid gjennom bønnfullt studium av Ordet og ved åpenbaring. På disse grunnvollene har vi bygget i de siste femti år. Mennesker kan mene at de har funnet en ny vei, og at de kan legge en fastere grunnvoll enn den som er lagt. Men dette er et stort bedrag. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt. »
“In the past many have undertaken the building of a new faith, the establishment of new principles. But how long did their building stand? It soon fell, for it was not founded upon the Rock.
«Tidligere har mange tatt fatt på å bygge en ny tro, å grunnlegge nye prinsipper. Men hvor lenge ble deres byggverk stående? Det falt snart, for det var ikke grunnlagt på Klippen. »
“Did not the first disciples have to meet the sayings of men? Did they not have to listen to false theories, and then, having done all, to stand firm, saying: ‘Other foundation can no man lay than that is laid’? 1 Corinthians 3:11.
«Måtte ikke de første disiplene møte menneskers påstander? Måtte de ikke lytte til falske teorier og deretter, etter å ha gjort alt, stå fast og si: ‘Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt’? 1 Korinterbrev 3:11.»
“So we are to hold the beginning of our confidence steadfast unto the end. Words of power have been sent by God and by Christ to this people, bringing them out from the world, point by point, into the clear light of present truth. With lips touched with holy fire, God’s servants have proclaimed the message. The divine utterance has set its seal to the genuineness of the truth proclaimed.” Testimonies, volume 8, 296, 297.
«Så skal vi holde fast ved begynnelsen av vår frimodighet inntil enden. Ord med kraft er blitt sendt av Gud og av Kristus til dette folk, og fører dem ut fra verden, punkt for punkt, inn i det klare lyset av den nåværende sannhet. Med lepper rørt av hellig ild har Guds tjenere forkynt budskapet. Det guddommelige utsagn har satt sitt segl på ektheten av den sannhet som er blitt forkynt.» Testimonies, bind 8, 296, 297.