William Miller was given great light upon the seven churches, the seven seals and the seven trumpets in the book of Revelation. He placed those prophetic symbols within the framework of the two desolating powers of paganism followed by papalism. He did not see every prophetic characteristic of those symbols, but what he did see established the foundational understanding of the internal history and external history of God’s church from the time of apostles until the end of the world. The internal history was represented by the churches, and the churches’ external history was represented by the seals. He saw that the trumpets were symbols of God’s judgment upon Rome, that typified God’s judgment upon Rome at the end of the world, though he did not see that Rome at the end of the world was made up of a threefold union.

William Miller fikk stort lys over de sju menighetene, de sju seglene og de sju basunene i Åpenbaringens bok. Han plasserte disse profetiske symbolene innenfor rammen av de to ødeleggende maktene, hedenskapet etterfulgt av pavedømmet. Han så ikke enhver profetisk egenskap ved disse symbolene, men det han så, la grunnlaget for forståelsen av Guds menighets indre historie og ytre historie fra apostlenes tid og inntil verdens ende. Den indre historien ble framstilt ved menighetene, og menighetenes ytre historie ble framstilt ved seglene. Han så at basunene var symboler på Guds dom over Roma, noe som var et forbilde på Guds dom over Roma ved verdens ende, selv om han ikke så at Roma ved verdens ende besto av en trefoldig forening.

The book written by Uriah Smith titled Daniel and Revelation, contains some erroneous ideas, but it was identified by Sister White as, “God’s helping hand.” She identified that it should be circulated along with The Great Controversy, Patriarchs and Prophets, and The Desire of Ages. Her strong endorsement did not mean that the book was on the same inspired level as her books, but that the book contained “grand instruction,” and had been responsible for “bringing many precious souls to a knowledge of the truth.”

Boken skrevet av Uriah Smith med tittelen Daniel and Revelation inneholder noen feilaktige forestillinger, men den ble av søster White omtalt som «Guds hjelpende hånd». Hun fremholdt at den burde spres sammen med The Great Controversy, Patriarchs and Prophets og The Desire of Ages. Hennes sterke anbefaling betydde ikke at boken stod på samme inspirerte nivå som hennes egne bøker, men at boken inneholdt «storartet undervisning» og hadde vært ansvarlig for «å bringe mange dyrebare sjeler til kunnskap om sannheten».

The book employs Millerite prophetic logic, accompanied with concepts of prophecy that were unseen before October 22, 1844. We will refer to passages in the book as we set forth the triple application of the three Woes.

Boken benytter millerittisk profetisk logikk, ledsaget av profetibegreper som ikke var sett før 22. oktober 1844. Vi vil henvise til avsnitt i boken idet vi fremsetter den tredoble anvendelsen av de tre Ve-ropene.

Miller stated that the “seven trumpets are a history of seven peculiar and heavy judgments sent upon the earth, or Roman kingdom.” The first four trumpets represent the judgments that were brought upon pagan Rome, and the fifth and sixth trumpets were God’s judgments that were brought upon papal Rome, but Miller would not have recognized that the seventh trumpet represented God’s judgment upon Modern Rome. Speaking of the seven seals and seven trumpets of Revelation, Uriah Smith wrote:

Miller uttalte at de «sju basuner er en historie om sju særegne og tunge dommer sendt over jorden, eller Romerriket». De første fire basunene representerer de dommene som ble brakt over det hedenske Roma, og den femte og sjette basunen var Guds dommer som ble brakt over det pavelige Roma; men Miller ville ikke ha erkjent at den sjuende basunen representerte Guds dom over det moderne Roma. Med henvisning til de sju segl og de sju basuner i Åpenbaringen skrev Uriah Smith:

“Having taken the book, the Lamb proceeds at once to open the seals; and the attention of the apostle is called to the scenes that transpire under each seal. The number seven has already been noticed as denoting in the Scriptures completeness and perfection. The seven seals therefore embrace the whole of a certain class of events, reaching down perhaps to the time of Constantine, and the seven trumpets another series from that time farther on, cannot be correct. The trumpets denote a series of events which transpire contemporaneously with the events of the seals, but of an entirely different character. A trumpet is a symbol of war; hence the trumpets denote great political commotions to take place among the nations during the gospel age. The seals denote events of a religious character, and contain the history of the church from the opening of the Christian era to the coming of Christ.” Uriah Smith, Daniel and Revelation, 431.

«Etter å ha tatt boken går Lammet straks i gang med å åpne seglene; og apostelens oppmerksomhet rettes mot de scener som utspiller seg under hvert segl. Tallet sju er allerede blitt omtalt som et uttrykk i Skriften for fullstendighet og fullkommenhet. De sju segl omfatter derfor hele en bestemt klasse av hendelser, som kanskje strekker seg ned til Konstantins tid, og de sju basuner en annen rekke fra den tid og videre, kan ikke være riktig. Basunene betegner en rekke hendelser som finner sted samtidig med seglenes hendelser, men av en helt annen karakter. En basun er et symbol på krig; derfor betegner basunene store politiske omveltninger som skal finne sted blant nasjonene i evangeliets tidsalder. Seglene betegner hendelser av religiøs karakter og inneholder kirkens historie fra den kristne tidsalders begynnelse til Kristi komme.» Uriah Smith, Daniel and Revelation, 431.

A trumpet is a symbol of war and political commotion. Speaking of verse two of chapter eight of Revelation Smith states:

En basun er et symbol på krig og politisk uro. Med henvisning til vers to i det åttende kapittel av Åpenbaringen sier Smith:

“‘VERSE 2. And I saw the seven angels which stood before God; and to them were given seven trumpets.’

«VERS 2. Og jeg så de sju englene som stod framfor Gud; og det ble gitt dem sju basuner.»

“This verse introduces a new and distinct series of events. In the seals we have had the history of the church during what is called the gospel dispensation. In the seven trumpets, now introduced, we have the principal political and warlike events which were to transpire during the same time.” Uriah Smith, Daniel and Revelation, 476.

«Dette verset innleder en ny og særskilt rekke begivenheter. I seglene har vi hatt kirkens historie under det som kalles evangeliets husholdning. I de syv basuner, som nå innføres, har vi de viktigste politiske og krigerske begivenheter som skulle finne sted i løpet av den samme tid.» Uriah Smith, Daniel and Revelation, 476.

The seventh seal is opened in the first six verses of Revelation chapter eight, and in the backdrop of the opening of the seventh seal, seven angels with seven trumpets are prepared to blow.

Det sjuende segl åpnes i de første seks versene av Åpenbaringen kapittel åtte, og i bakgrunnen for åpningen av det sjuende segl står sju engler med sju basuner rede til å blåse.

And when he had opened the seventh seal, there was silence in heaven about the space of half an hour. And I saw the seven angels which stood before God; and to them were given seven trumpets. And another angel came and stood at the altar, having a golden censer; and there was given unto him much incense, that he should offer it with the prayers of all saints upon the golden altar which was before the throne. And the smoke of the incense, which came with the prayers of the saints, ascended up before God out of the angel’s hand. And the angel took the censer, and filled it with fire of the altar, and cast it into the earth: and there were voices, and thunderings, and lightnings, and an earthquake. And the seven angels which had the seven trumpets prepared themselves to sound. Revelation 8:1–6.

Og da han åpnet det sjuende segl, ble det stille i himmelen omkring en halv time. Og jeg så de sju englene som sto framfor Gud, og det ble gitt dem sju basuner. Og en annen engel kom og sto ved alteret, og han hadde et røkelseskar av gull; og det ble gitt ham mye røkelse, for at han skulle bære den fram sammen med alle de helliges bønner på gullalteret som sto foran tronen. Og røyken av røkelsen steg opp for Gud fra engelens hånd sammen med de helliges bønner. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret og kastet det på jorden; og det kom røster og tordener og lyn og jordskjelv. Og de sju englene som hadde de sju basunene, gjorde seg rede til å blåse. Åpenbaringen 8:1–6.

There is a prophetic anomaly that we have been identifying in previous articles, but which we have not yet specifically addressed its particular prophetic phenomenon. That anomaly is that symbols that represent a sequence of waymarks in prophetic history, are all brought together in the conclusion of the history they represent. We have shown that the four generations of Laodicean Adventism that is represented by the four abominations of Ezekiel chapter eight marked specific waymarks, but that each of them, as a test, repeat in the history of the sealing of the one hundred and forty-four thousand. This anomaly is also found in the seven trumpets, for though they represent specific judgments upon pagan, papal and modern Rome, they all come together again when the executive judgment upon modern Rome begins at the soon-coming Sunday law.

Det finnes et profetisk avvik som vi har påpekt i tidligere artikler, men som vi ennå ikke særskilt har behandlet i dets særegne profetiske fenomen. Dette avviket består i at symboler som representerer en sekvens av veimerker i profetisk historie, alle føres sammen ved avslutningen av den historien de representerer. Vi har vist at de fire generasjonene av laodikeisk adventisme, som er representert ved de fire vederstyggelighetene i Esekiel kapittel åtte, markerte bestemte veimerker, men at hver av dem, som en prøve, gjentar seg i historien om beseglingen av de hundre og førtifire tusen. Dette avviket finnes også i de syv basunene, for selv om de representerer bestemte dommer over det hedenske, det pavelige og det moderne Roma, kommer de alle sammen igjen når den utøvende dom over det moderne Roma begynner ved den snart kommende søndagsloven.

The seven trumpets have specific dates when they were fulfilled in the past, but Sister White also places the seven angels with seven trumpets in Revelation chapter eight, in the history of the soon coming Sunday law.

De sju basunene har bestemte tidspunkter da de ble oppfylt i fortiden, men søster White plasserer også de sju englene med sju basuner i Åpenbaringen kapittel åtte i historien om den snart kommende søndagsloven.

“‘And when he had opened the fifth seal, I saw under the altar the souls of them that were slain for the word of God, and for the testimony which they held: and they cried with a loud voice, saying, How long, O Lord, Holy and true, doest Thou not judge and avenge our blood on them that dwell on the earth? And white robes were given unto every one of them [They were pronounced pure and holy]; and it was said unto them, that they should rest yet for a little season, until their fellowservants also and their brethren, that should be killed as they were, should be fulfilled’ [Revelation 6:9–11]. Here were scenes presented to John that were not in reality but that which would be in a period of time in the future.

«Og da han åpnet det femte segl, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt drept for Guds ords skyld og for det vitnesbyrd de holdt fast ved; og de ropte med høy røst og sa: Hvor lenge, Herre, du Hellige og Sanne, vil du vente med å dømme og hevne vårt blod på dem som bor på jorden? Og det ble gitt hver enkelt av dem hvite klær [De ble erklært rene og hellige]; og det ble sagt til dem at de ennå skulle hvile en liten stund, inntil også deres medtjenere og deres brødre, som skulle bli drept slik som de, var blitt fulltallige» [Åpenbaringen 6:9–11]. Her ble det fremstilt for Johannes scener som ikke var en virkelighet da, men det som skulle finne sted i en fremtidig tidsperiode.

“Revelation 8:1–4 quoted.” Manuscript Releases, volume 20, 197.

«Åpenbaringen 8,1–4 sitert.» Manuscript Releases, bind 20, 197.

In the previous passage Sister White applies the dialogue and fulfillment of the fifth seal to the period when the seven angels are about to sound in chapter eight, but she also places the same representation at the history of the two voices of Revelation chapter eighteen.

I det foregående avsnitt anvender søster White dialogen og oppfyllelsen av det femte segl på perioden da de sju englene står i ferd med å blåse i kapittel åtte, men hun plasserer også den samme fremstillingen i historien om de to røstene i Åpenbaringen kapittel atten.

“When the fifth seal was opened, John the Revelator in vision saw beneath the altar the company that were slain for the Word of God and the testimony of Jesus Christ. After this came the scenes described in the eighteenth of Revelation, when those who are faithful and true are called out from Babylon. [Revelation 18:1–5, quoted.]” Manuscript Releases, volume 20, 14.

«Da det femte segl ble åpnet, så Johannes Åpenbareren i syn under alteret den skare som var drept for Guds ords og Jesu Kristi vitnesbyrds skyld. Etter dette kom de scener som er beskrevet i det attende kapittel i Johannes’ åpenbaring, når de som er trofaste og sanne, blir kalt ut fra Babylon. [Revelation 18:1–5, quoted.]» Manuscript Releases, bind 20, 14.

The seven trumpets represent God’s judgment in the history of pagan, papal and Modern Rome, but they are also represented in the history of September 11, 2001, and the second voice of the soon-coming Sunday law. After addressing the first six verses of Revelation chapter eight, Uriah Smith begins to present the first four trumpets’ historical fulfillments.

De sju basunene representerer Guds dom i det hedenske, pavelige og moderne Romas historie, men de er også framstilt i historien om 11. september 2001 og den andre stemmen til den snart kommende søndagsloven. Etter å ha behandlet de seks første versene i Åpenbaringen kapittel åtte, begynner Uriah Smith å framlegge de fire første basunenes historiske oppfyllelser.

“The subject of the seven trumpets is here resumed, and occupies the remainder of this chapter and all of chapter 9. The seven angels prepare themselves to sound. Their sounding comes in as a complement to the prophecy of Daniel 2 and 7, commencing with the breaking up of the old Roman empire into its ten divisions, of which, in the first four trumpets, we have a description.” Uriah Smith, Daniel and Revelation, 477.

«Emnet om de syv basuner tas her opp igjen og opptar resten av dette kapitlet og hele kapittel 9. De syv englene gjør seg rede til å blåse. Deres basunblåsning kommer inn som et supplement til profetien i Daniel 2 og 7, idet den begynner med oppløsningen av det gamle Romerriket i dets ti deler, som vi i de første fire basunene har en beskrivelse av.» Uriah Smith, Daniel and Revelation, 477.

Smith identifies that the first four trumpets were God’s judgments upon pagan Rome. He quotes verse seven that identifies the prophetic characteristics of the first trumpet, and then identifies its historical fulfillment.

Smith fastslår at de fire første basunene var Guds dommer over det hedenske Roma. Han siterer vers sju, som angir den første basunens profetiske kjennetegn, og identifiserer deretter dens historiske oppfyllelse.

“The first sore and heavy judgment which fell on Western Rome in its downward course, was the war with the Goths under Alaric, who opened the way for later inroads. The death of Theodosius, the Roman emperor, occurred in January, 395, and before the end of the winter the Goths under Alaric were in arms against the empire.

Den første strenge og tyngende dom som falt over Vest-Roma i dets nedadgående løp, var krigen med goterne under Alarik, som åpnet veien for senere innfall. Døden til Theodosius, den romerske keiseren, inntraff i januar 395, og før vinterens ende sto goterne under Alarik under våpen mot riket.

“The first invasion under Alaric ravaged Thrace, Macedonia, Attica, and the Peloponnesus, but did not reach the city of Rome. On his second invasion, however, the Gothic chieftain crossed the Alps and the Apennines and appeared before the walls of the ‘eternal city,’ which soon fell a prey to the fury of the barbarians.

Den første invasjonen under Alarik herjet Trakia, Makedonia, Attika og Peloponnes, men nådde ikke byen Roma. Ved sin andre invasjon krysset imidlertid den gotiske høvdingen Alpene og Appenninene og viste seg foran murene til den «evige stad», som snart falt som et bytte for barbarenes raseri.

“The blast of the first trumpet has its location about the close of the fourth century and onward, and refers to these desolating invasions of the Roman empire under the Goths.” Uriah Smith, Daniel and Revelation, 478.

«Lyden av den første basunen har sin plassering omkring slutten av det fjerde århundre og videre fremover, og viser til disse ødeleggende invasjonene av Romerriket under goterne.» Uriah Smith, Daniel and Revelation, 478.

Smith identifies Alaric as the symbol of God’s judgment upon pagan Rome represented by the first trumpet. Each of the trumpets have a historical figure that represents the trumpet, Alaric represents the arrival of the first trumpet from the end of the fourth century. Miller could not have seen that this trumpet was brought upon Rome because of Sunday enforcement, for Miller was a Sunday keeper. Smith missed this fact also, but Smith did recognize that the first enforced Sunday law was instituted by Constantine in the year 321. The prophetic rule of thumb associated with Sunday enforcement is always the same, for God never changes, and that rule is that “national apostasy is followed by national ruin”. Alaric represents the beginning of national ruin which began in the very period that Constantine passed the first Sunday law.

Smith identifiserer Alarik som symbolet på Guds dom over det hedenske Roma, fremstilt ved den første basunen. Hver av basunene har en historisk skikkelse som representerer basunen; Alarik representerer den første basunens ankomst fra slutten av det fjerde århundre. Miller kunne ikke ha sett at denne basunen ble brakt over Roma på grunn av søndagshåndhevelse, for Miller var en søndagsholder. Også dette overså Smith, men Smith erkjente at den første håndhevede søndagsloven ble innført av Konstantin i året 321. Den profetiske tommelfingerregelen knyttet til søndagshåndhevelse er alltid den samme, for Gud forandrer seg aldri, og denne regelen er at «nasjonalt frafall etterfølges av nasjonal undergang». Alarik representerer begynnelsen på den nasjonale undergangen, som tok til nettopp i den perioden da Konstantin vedtok den første søndagsloven.

Smith continues on by quoting verse eight, which identifies the second trumpet, and then continues his commentary:

Smith fortsetter med å sitere vers åtte, som identifiserer den andre basunen, og fortsetter deretter sin kommentar:

“The Roman empire, after Constantine, was divided into three parts; and hence the frequent remark, ‘a third part of men,’ etc., in allusion to the third part of the empire which was under the scourge. This division of the Roman kingdom was made at the death of Constantine, among his three sons, Constantius, Constantine II, and Constans. Constantius possessed the East, and fixed his residence at Constantinople, the metropolis of the empire. Constantine the Second held Britain, Gaul, and Spain. Constans held Illyricum, Africa, and Italy. (See Sabine’s Ecclesiastical History, p. 155.) Of this well-known historical fact, Elliott, as quoted by Albert Barnes, in his notes on Rev.12:4, says: ‘Twice, at least, before the Roman empire became divided permanently into the two parts, the Eastern and the Western, there was a tripartite division of the empire. The first occurred in A.D. 311, when it was divided between Constantine, Licinius, and Maximin; the other, A.D. 337, on the death of Constantine, Constans and Constantius.’” Uriah Smith, Daniel and Revelation, 480.

«Det romerske riket ble, etter Konstantin, delt i tre deler; og derav den hyppige bemerkning: «en tredjedel av menneskene» osv., med hentydning til den tredjedel av riket som var under svøpen. Denne delingen av det romerske riket fant sted ved Konstantins død, mellom hans tre sønner, Constantius, Konstantin II og Constans. Constantius innehadde Østen og la sin residens til Konstantinopel, rikets hovedstad. Konstantin den andre hadde Britannia, Gallia og Spania. Constans hadde Illyricum, Afrika og Italia. (Se Sabine’s Ecclesiastical History, s. 155.) Om dette velkjente historiske faktum sier Elliott, slik han er sitert av Albert Barnes i hans noter til Åp. 12:4: «Minst to ganger, før det romerske riket ble varig delt i to deler, den østlige og den vestlige, fant det sted en tredelt deling av riket. Den første inntraff i år 311 e.Kr., da det ble delt mellom Konstantin, Licinius og Maximin; den andre i år 337 e.Kr., ved Konstantins død, mellom Constans og Constantius.»» Uriah Smith, Daniel and Revelation, 480.

The historical phenomenon of Rome being divided into three parts, and also two parts that is referenced by the historians which Smith cites, are the elements of Rome that identify the threefold union of Modern Rome, that makes up a structure that is divided into two, representing the combination of church and state. When Smith continues he then identifies the historical figure associated with the second trumpet.

Det historiske fenomenet at Roma ble delt i tre deler, og også i to deler, slik historikerne som Smith siterer omtaler det, er de elementene ved Roma som identifiserer det trefoldige forbundet i det moderne Roma, som utgjør en struktur som er delt i to, og representerer foreningen av kirke og stat. Når Smith fortsetter, identifiserer han deretter den historiske skikkelsen som er knyttet til den andre basunen.

“The history illustrative of the sounding of the second trumpet evidently relates to the invasion and conquest of Africa, and afterward of Italy, by the terrible Genseric. His conquests were for the most part NAVAL; and his triumphs were “as it were a great mountain burning with fire, cast into the sea.” What figure would better, or even so well, illustrate the collision of navies, and the general havoc of war on the maritime coasts? In explaining this trumpet, we are to look for some events which will have a particular bearing on the commercial world. The symbol used naturally leads us to look for agitation and commotion. Nothing but a fierce maritime warfare would fulfil the prediction. If the sounding of the first four trumpets relates to four remarkable events which contributed to the downfall of the Roman empire, and the first trumpet refers to the ravages of the Goths under Alaric, in this we naturally look for the next succeeding act of invasion which shook the Roman power and conduced to its fall. The next great invasion was that of “the terrible Genseric,” at the head of the Vandals. His career occurred during the years A.D. 428–468. This great Vandal chief had his headquarters in Africa. . ..

«Historien som er illustrerende for lyden av den andre basun, synes åpenbart å gjelde invasjonen og erobringen av Afrika, og deretter av Italia, ved den fryktelige Genserik. Hans erobringer var for det meste SJØMILITÆRE; og hans triumfer var «liksom et stort fjell, brennende av ild, kastet i havet». Hvilket bilde kunne bedre, eller i det hele tatt så godt, illustrere sammenstøtet mellom flåter og krigens alminnelige ødeleggelse langs havkystene? Når vi forklarer denne basun, må vi se etter hendelser som vil ha en særlig betydning for den kommersielle verden. Symbolet som er brukt, leder oss naturlig til å vente uro og opprørthet. Intet annet enn en voldsom sjøkrig ville oppfylle forutsigelsen. Dersom lyden av de fire første basuner gjelder fire bemerkelsesverdige hendelser som bidro til det romerske rikets undergang, og den første basun viser til goternes herjinger under Alarik, ser vi her naturlig etter den neste etterfølgende invasjonsakten som rystet den romerske makt og medvirket til dens fall. Den neste store invasjonen var den som ble ført av «den fryktelige Genserik» i spissen for vandalene. Hans bane falt i årene e.Kr. 428–468. Denne store vandalhøvdingen hadde sitt hovedkvarter i Afrika....»

“Concerning the important part which this bold corsair acted in the downfall of Rome, Mr. Gibbon uses this significant language: ‘Genseric, a name which, in the destruction of the Roman empire, has deserved an equal rank with the names of Alaric and Attila.’” Uriah Smith, Daniel and Revelation, 481, 484.

«Om den viktige rolle denne dristige sjørøver spilte i Romas fall, bruker hr. Gibbon dette betydningsfulle språket: ‘Genseric, et navn som, i ødeleggelsen av Romerriket, har fortjent en rang lik navnene Alarik og Attila.’» Uriah Smith, Daniel and Revelation, 481, 484.

Smith, while quoting the historian Gibbon, who pointed out the historical symbols of the first three trumpets, identified that Genseric was the second trumpet and then said that Genseric, “deserved equal rank with Alaric and Attila.” Alaric is the first trumpet, Genseric the second and Attila the Hun was the third trumpet, which is addressed in verse ten. Smith pointed out that the second trumpet, represented by Genseric, represented the history of “428-468.” Then Smith quotes verse ten which identifies the third trumpet, and continues his narrative:

Smith identifiserte, idet han siterte historikeren Gibbon, som påpekte de historiske symbolene i de tre første basunene, at Genserik var den andre basunen, og sa deretter at Genserik «fortjente samme rang som Alarik og Attila». Alarik er den første basunen, Genserik den andre, og Attila huneren var den tredje basunen, som omtales i vers ti. Smith påpekte at den andre basunen, representert ved Genserik, fremstiller historien fra «428–468». Deretter siterer Smith vers ti, som identifiserer den tredje basunen, og fortsetter sin fremstilling:

“In the interpretation and application of this passage, we are brought to the third important event which resulted in the subversion of the Roman empire. And in finding a historical fulfilment of this third trumpet, we shall be indebted to the Notes of Dr. Albert Barnes for a few extracts. In explaining this scripture, it is necessary, as this commentator says, ‘That there should be some chieftain or warrior who might be compared to a blazing meteor; whose course would be singularly brilliant; who would appear suddenly LIKE a blazing star, and then disappear like a star whose light was quenched in the waters.’— Notes on Revelation 8.

«I fortolkningen og anvendelsen av dette skriftsted blir vi ført fram til den tredje viktige begivenhet som resulterte i undergravningen av Romerriket. Og når vi skal finne en historisk oppfyllelse av denne tredje basun, vil vi stå i gjeld til notene av dr. Albert Barnes for noen få utdrag. Ved forklaringen av dette skriftsted er det nødvendig, slik denne kommentator sier, «at det skulle være en eller annen høvding eller kriger som kunne sammenlignes med en flammende meteor; hvis bane ville være særdeles strålende; som plutselig ville tre fram SOM en flammende stjerne, og deretter forsvinne som en stjerne hvis lys ble slokket i vannene.» — Notes on Revelation 8.»

“It is here premised that this trumpet has allusion to the desolating wars and furious invasions of Attila against the Roman power, which he carried on at the head of his hordes of Huns. . ..

«Det er her forutsatt at denne basunen sikter til Attilas ødeleggende kriger og rasende invasjoner mot den romerske makt, som han førte i spissen for sine horder av hunere....»

“‘And the Name of the Star is Called Wormwood [denoting the bitter consequences].’ These words—which are more intimately connected with the preceding verse, as even the punctuation in our version denotes—recall us for a moment to the character of Attila, to the misery of which he was the author or the instrument, and to the terror that was inspired by his name.

«‘Og Stjernens navn kalles Malurt [som betegner de bitre konsekvenser].’ Disse ord — som er nærmere knyttet til det foregående vers, slik selv tegnsettingen i vår oversettelse angir — leder oss et øyeblikk tilbake til Attilas karakter, til den elendighet som han var opphavsmannen til eller redskapet for, og til den frykt som hans navn inngav.»

“‘Total extirpation and erasure,’ are terms which best denote the calamities he inflicted.’ He styled himself, ‘The Scourge of God.’” Uriah Smith, Daniel and Revelation, 484, 487.

«‘Fullstendig utryddelse og utslettelse’ er uttrykk som best betegner de ulykker han påførte.» Han kalte seg selv «Guds svøpe».» Uriah Smith, Daniel and Revelation, 484, 487.

The history of the third trumpet, represented by Attila the Hun, was the year 441, unto his death in the year 453. Smith then quotes verse twelve, which presents the fourth trumpet and describes the barbarian monarch Odoacer, where the threefold symbolism of Western Rome is represented by the sun, the moon and the stars. He identifies the three symbols as symbols of the “sun, moon, and stars—for they are undoubtedly here used as symbols—evidently denote the great luminaries of the Roman government,—its emperors, senators, and consuls. Bishop Newton remarks that the last emperor of Western Rome was Romulus, who in derision was called Augustulus, or the “diminutive Augustus.” Western Rome fell A.D. 476. Still, however, though the Roman sun was extinguished, its subordinate luminaries shone faintly while the senate and consuls continued. But after many civil reverses and changes of political fortune, at length, A.D. 566, the whole form of the ancient government was subverted, and Rome itself was reduced form being the empress of the world to a poor dukedom tributary to the Exarch of Ravenna.” Uriah Smith, Daniel and Revelation, 487.

Historien om den tredje basun, representert ved Attila huneren, strakte seg fra året 441 til hans død i året 453. Smith siterer deretter vers tolv, som fremstiller den fjerde basun og beskriver den barbariske monarken Odoaker, hvor Vest-Romas trefoldige symbolikk er representert ved solen, månen og stjernene. Han identifiserer de tre symbolene som symboler på «solen, månen og stjernene—for de er utvilsomt her brukt som symboler—og betegner åpenbart de store lysene i den romerske regjering—dens keisere, senatorer og konsuler. Biskop Newton bemerker at den siste keiseren i Vest-Roma var Romulus, som i spott ble kalt Augustulus, eller den “lille Augustus”. Vest-Roma falt i år 476 e.Kr. Likevel, selv om den romerske sol var sluknet, skinte dens underordnede lyslegemer svakt videre så lenge senatet og konsulene fortsatte. Men etter mange borgerlige tilbakeslag og skiftninger i politisk lykke ble til sist, i år 566 e.Kr., hele den gamle styreformen omstyrtet, og Roma selv ble redusert fra å være verdens keiserinne til et fattig hertugdømme som betalte skatt til eksarken i Ravenna.» Uriah Smith, Daniel and Revelation, 487.

Here we find another witness to the threefold division of Rome, that prefigures the threefold union of modern Rome. With eastern Rome and emperor Constantine the threefold division was represented by his three sons, but with western Rome it was their threefold form of government. Smith then identifies that the sun, moon, and stars represent a specific order in which western Rome was brought down. He concludes his narrative with the following introduction of the last three trumpets.

Her finner vi enda et vitne om Romas tredelte deling, som foregriper det moderne Romas tredelte forening. Med det østlige Roma og keiser Konstantin ble den tredelte delingen representert ved hans tre sønner, men med det vestlige Roma var det deres tredelte styreform. Smith identifiserer deretter at solen, månen og stjernene representerer en bestemt rekkefølge der det vestlige Roma ble brakt til fall. Han avslutter sin fremstilling med følgende introduksjon av de siste tre basunene.

“Fearful as were the calamities brought upon the empire by the first incursions of these barbarians, they were comparatively light as contrasted with the calamities which were to follow. They were but as the preliminary drops of a shower before the torrent which was soon to fall upon the Roman world. The three remaining trumpets are overshadowed with a cloud of woe, as set forth in the following verses.

«Så fryktinngytende som de ulykker var som ved disse barbarenes første innfall ble brakt over riket, var de forholdsvis lette sammenlignet med de ulykker som skulle følge. De var bare som de første dråpene i en byge før flommen som snart skulle falle over den romerske verden. De tre gjenstående basuner overskygges av en sky av ve, slik det fremstilles i de følgende vers.»

“‘VERSE 13. And I beheld, and heard an angel flying through the midst of heaven, saying with a loud voice, Woe, woe, woe, to the inhabiters of the earth by reason of the other voices of the trumpet of the three angels, which are yet to sound.’

«VERS 13. Og jeg så, og hørte en engel fly gjennom himmelhvelvingens midte og si med høy røst: Ve, ve, ve over jordens innbyggere på grunn av de andre røstene fra basunen til de tre englene som ennå skal blåse.»

“This angel is not one of the series of the seven trumpet angels, but simply one who announces that the three remaining trumpets are woe trumpets, on account of the more terrible events to transpire under their sounding. Thus the next, or fifth trumpet, is the first woe; the sixth trumpet, the second woe; and the seventh, the last one in this series of seven trumpets, is the third woe.” Uriah Smith, Daniel and Revelation, 493.

«Denne engelen er ikke en av rekken av de sju basunenglene, men ganske enkelt en som kunngjør at de tre gjenstående basunene er ve-basuner, på grunn av de mer forferdelige begivenhetene som skal finne sted under deres lyd. Slik er den neste, eller den femte basun, det første ve; den sjette basun, det andre ve; og den sjuende, den siste i denne rekken av sju basuner, er det tredje ve.» Uriah Smith, Daniel and Revelation, 493.

We will continue with the three trumpet Woes in the next article.

Vi vil fortsette med de tre basunveene i neste artikkel.

“The calamities of imperial Rome, in its downfall, were told to the very last of them, till Rome was without an emperor, a consul, or a senate. ‘Under the Exarchs of Ravenna, Rome was degraded to the second rank.’ The third part of the sun was smitten, and the third part of the moon, and the third part of the stars. The race of the Caesars was not extinct with the emperors of the West. Rome, before its fall, possessed but a portion of the imperial power. Constantinople divided with it the empire of the world. And neither Goths nor Vandals lorded over that still imperial city, the emperor of which, after the first transference of the seat of empire by Constantine, often held the emperor of Rome as his nominee and vicegerent. And the fate of Constantinople was reserved till other ages, and was announced by other trumpets. Of the sun, the moon, and the stars, as yet but the third part was smitten.

«Ulykkene som rammet det keiserlige Roma ved dets fall, ble forkynt helt til den aller siste av dem, inntil Roma var uten en keiser, en konsul eller et senat. ‘Under eksarkene i Ravenna ble Roma degradert til annen rang.’ Den tredje del av solen ble slått, og den tredje del av månen, og den tredje del av stjernene. Cæsarenes slekt ble ikke utryddet med vestens keisere. Roma besatt, før sitt fall, bare en del av den keiserlige makt. Konstantinopel delte med det verdensriket. Og verken gotere eller vandaler hersket over denne ennå keiserlige by, hvis keiser, etter den første overføring av rikets sete ved Konstantin, ofte holdt keiseren i Roma som sin utnevnte og stedfortreder. Og Konstantinopels skjebne var forbeholdt senere tidsaldre og ble kunngjort ved andre basuner. Av solen, månen og stjernene var ennå bare den tredje del slått.»

“The concluding words of the Fourth Trumpet imply the future restoration of the Western Empire: ‘The day shone not for the third part of it, and the night likewise.’ In respect to civil authority, Rome became subject to Ravenna, and Italy was a conquered province of the Eastern Empire. But, as more appropriately pertaining to other prophecies, the defense of the worship of images first brought the spiritual and temporal powers of the pope and of the emperor into violent collision; and, by conferring on the pope all authority over the churches, Justinian laid his helping hand to the promotion of the papal supremacy, which afterward assumed the power of creating monarchs. In the year of our Lord 800, the pope conferred on Charlemagne the title of Emperor of the Romans.’—Keith. That title was again transferred from the king of France to the king of Germany. And by the Emperor Francis the Second even this fiction was finally and forever renounced, Aug. 6, 1806.” A. T. Jones, The Great Nations of Today, 54.

«Avslutningsordene i den fjerde basun antyder den fremtidige gjenopprettelsen av Vestimperiet: ‘Dagen skinte ikke for tredjedelen av den, og natten like ens.’ Med hensyn til den sivile myndighet ble Roma underlagt Ravenna, og Italia var en erobret provins under Østromerriket. Men, slik det mer treffende hører inn under andre profetier, førte forsvaret av billeddyrkelsen for første gang pavens og keiserens åndelige og timelige makter inn i et voldsomt sammenstøt; og ved å overføre til paven all myndighet over kirkene la Justinian sin hjelpende hånd til fremme av det pavelige overherredømme, som siden tok på seg makten til å skape monarker. I vår Herres år 800 overførte paven på Karl den store tittelen romernes keiser.’—Keith. Denne tittelen ble senere igjen overført fra Frankrikes konge til Tysklands konge. Og ved keiser Frans den andre ble selv denne fiksjon endelig og for alltid oppgitt den 6. aug. 1806.» A. T. Jones, The Great Nations of Today, 54.