When the Lord led His last-day people back to Jeremiah’s “old paths” on September 11, 2001, He had already identified the rule of the triple application of prophecy.
Da Herren førte sitt siste-tidsfolk tilbake til Jeremias «gamle stier» den 11. september 2001, hadde Han allerede fastsatt regelen om profetiens tredobbelte anvendelse.
Thus saith the Lord, Stand ye in the ways, and see, and ask for the old paths, where is the good way, and walk therein, and ye shall find rest for your souls. But they said, We will not walk therein. Also I set watchmen over you, saying, Hearken to the sound of the trumpet. But they said, We will not hearken. Jeremiah 6:16, 17.
Så sier Herren: Stå på veiene og se, og spør etter de gamle stier, hvor den gode vei er, og vandre på den; så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. Jeg satte også vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd. Men de sa: Vi vil ikke høre. Jeremias 6:16, 17.
When the Lord returned His people to the old paths, they would find rest (the latter rain), and the watchmen were then given a trumpet message. All the prophets most perfectly identify the end of the last days, so the trumpet message of the last days would be the final trumpet, which is the seventh trumpet, which is the third woe.
Da Herren førte sitt folk tilbake til de gamle stier, ville de finne hvile (det sene regn), og vekterne fikk da et trompetbudskap. Alle profetene identifiserer på fullkomment vis avslutningen av de siste dager, så trompetbudskapet i de siste dager ville være den siste trompet, som er den sjuende trompet, som er det tredje ve.
When His last-day people began to walk within the old paths, it was recognized that the characteristics of the first woe, identified a specific symbolic historical leader (Mohammed), and that the second woe, did the same thing (Osman). It was found that each of the first four trumpets also had specific symbolic leaders to identify the trumpet, and it was then recognized that Osama bin Laden was the symbolic leader of the third woe.
Da Hans siste-tidsfolk begynte å vandre på de gamle stier, ble det erkjent at kjennetegnene ved det første ve identifiserte en bestemt symbolsk historisk leder (Mohammed), og at det andre ve gjorde det samme (Osman). Det ble funnet at hver av de fire første basunene også hadde bestemte symbolske ledere som identifiserte basunen, og da ble det erkjent at Osama bin Laden var den symbolske lederen for det tredje ve.
Mohammed was associated with Arabia, and Osman was the symbol of the Ottoman Empire in Turkey, and Osama bin Laden represented world-wide Islamic terror, though he, as with Mohammed, was an Arabian.
Mohammed var knyttet til Arabia, og Osman var symbolet på det osmanske riket i Tyrkia, og Osama bin Laden representerte verdensomspennende islamsk terror, selv om også han, likesom Mohammed, var araber.
It was also recognized that the first woe, hurt the armies of Rome and that the second woe, killed the armies of Rome. September 11, 2001 was then recognized as the point when Islam of the third woe, hurt the army of Rome (the United States), but that at the Sunday law, it will kill the army of Rome, as the United States comes to its conclusion as the sixth kingdom of Bible prophecy, and surrenders its national sovereignty to the threefold union of the dragon, the beast and the false prophet.
Det ble også erkjent at det første ve rammet Romas hærer, og at det andre ve drepte Romas hærer. Deretter ble 11. september 2001 erkjent som tidspunktet da islam i det tredje ve rammet Romas hær (De forente stater), men at det ved søndagsloven vil drepe Romas hær, idet De forente stater går mot sin avslutning som det sjette riket i Bibelens profeti, og overgir sin nasjonale suverenitet til den trefoldige union av dragen, dyret og den falske profet.
It was recognized that the United States was the earth beast with two horns of power. A primary prophetic characteristic of the earth beast is that it changes from a lamb to a dragon. Prophetically horns represent strength, and the strength of the earth beast was Republicanism and Protestantism, represented as the two horns of the earth beast. But now in the last days, the two strengths of the earth beast have changed to military and economic power. On September 11, 2001 Islam of the third woe struck the earth, a symbol of the earth beast, the Pentagon, a symbol of its military might, and the Twin Towers in New York City, a symbol of its economic strength.
Det ble erkjent at De forente stater var jorddyret med to makthorn. Et grunnleggende profetisk kjennetegn ved jorddyret er at det forandrer seg fra et lam til en drage. Profetisk representerer horn styrke, og jorddyrets styrke var republikanisme og protestantisme, fremstilt som jorddyrets to horn. Men nå i de siste dager er jorddyrets to styrker blitt forandret til militær og økonomisk makt. Den 11. september 2001 slo islams tredje ve jorden, et symbol på jorddyret, Pentagon, et symbol på dets militære makt, og tvillingtårnene i New York City, et symbol på dets økonomiske styrke.
When it was also recognized that the beginning history of the first woe, and the ending history of the second woe, both presented an illustration of the sealing of the one hundred and forty-four thousand, it was recognized that at the arrival of the third woe, when the great buildings of New York were brought down, it was identified that the sealing process of the one hundred and forty-four thousand had began.
Da det også ble erkjent at begynnelseshistorien til den første ve og avslutningshistorien til den andre ve begge fremstilte en illustrasjon av beseglingen av de hundre og førtifire tusen, ble det erkjent at ved den tredje ves ankomst, da New Yorks store bygninger ble styrtet ned, ble det fastslått at beseglingsprosessen for de hundre og førtifire tusen hadde begynt.
“Now comes the word that I have declared that New York is to be swept away by a tidal wave? This I have never said. I have said, as I looked at the great buildings going up there, story after story, ‘What terrible scenes will take place when the Lord shall arise to shake terribly the earth! Then the words of Revelation 18:1–3 will be fulfilled.’ The whole of the eighteenth chapter of Revelation is a warning of what is coming on the earth. But I have no light in particular in regard to what is coming on New York, only that I know that one day the great buildings there will be thrown down by the turning and overturning of God’s power. From the light given me, I know that destruction is in the world. One word from the Lord, one touch of his mighty power, and these massive structures will fall. Scenes will take place the fearfulness of which we cannot imagine.” Review and Herald, July 5, 1906.
«Hvorfra kommer påstanden om at jeg har erklært at New York skal skylles bort av en flodbølge? Dette har jeg aldri sagt. Jeg har sagt, idet jeg så de store bygningene som reiste seg der, etasje på etasje: ‘Hvilke forferdelige scener vil ikke finne sted når Herren reiser seg for på forferdelig vis å ryste jorden! Da vil ordene i Åpenbaringen 18:1–3 bli oppfylt.’ Hele det attende kapittel i Åpenbaringen er en advarsel om det som kommer over jorden. Men jeg har ikke fått noe særlig lys med hensyn til det som kommer over New York, bortsett fra at jeg vet at de store bygningene der en dag vil bli styrtet ned ved Guds krafts vending og omveltning. Av det lyset som er gitt meg, vet jeg at ødeleggelse er i verden. Ett ord fra Herren, ett berøring av hans mektige kraft, og disse veldige byggverkene vil falle. Scener vil finne sted hvis redselsfullhet vi ikke kan forestille oss.» Review and Herald, 5. juli 1906.
The “destruction that is in the world,” is the character of Islam, for its character is represented as Apollyon and Abaddon in chapter nine, verse eleven of Revelation.
«Ødeleggelsen som er i verden», er islams karakter, for dens karakter fremstilles som Apollyon og Abaddon i Åpenbaringen kapittel ni, vers elleve.
And they had a king over them, which is the angel of the bottomless pit, whose name in the Hebrew tongue is Abaddon, but in the Greek tongue hath his name Apollyon. Revelation 9:11 (NINE ELEVEN).
Og de hadde en konge over seg, avgrunnens engel, hvis navn på hebraisk er Abaddon, men på gresk har han navnet Apollyon. Åpenbaringen 9:11 (NI ELEVE).
The meaning of the name, or character, of the king that rules Islam, both in Hebrew and Greek, as represented by the two names is “death” and “destruction,” which arrived on September 11, 2001, when the great buildings of New York were thrown down. At that point, Revelation chapter eighteen, verses one through three began to be fulfilled.
Betydningen av navnet, eller karakteren, til den kongen som hersker over islam, både på hebraisk og gresk, slik den er fremstilt ved de to navnene, er «død» og «ødeleggelse», noe som inntraff den 11. september 2001, da de store bygningene i New York ble styrtet ned. På det tidspunkt begynte Åpenbaringen kapittel atten, vers én til tre å bli oppfylt.
It was recognized that the first mention of the wild man of Islam in the book of Genesis used the Hebrew word for the “wild Arabian ass,” which was translated in the verse as a “wild man.” The symbol of Islam is the horse family, and in Revelation chapter nine, it was also represented as a warhorse. Upon the sacred charts of Habakkuk, that God’s people had been informed “should not be altered,” Islam was also represented by the war horses.
Det ble erkjent at den første omtalen av Islams ville mann i Første Mosebok benyttet det hebraiske ordet for «det ville arabiske esel», som i verset var oversatt med «en vill mann». Islams symbol er hestefamilien, og i Åpenbaringen kapittel ni ble den også fremstilt som en stridshest. På Habakkuks hellige tavler, som Guds folk var blitt underrettet om «ikke skulle endres», ble Islam likeledes fremstilt ved stridshestene.
And the angel of the Lord said unto her, Behold, thou art with child, and shalt bear a son, and shalt call his name Ishmael; because the Lord hath heard thy affliction. And he will be a wild man; his hand will be against every man, and every man’s hand against him; and he shall dwell in the presence of all his brethren. Genesis 16:11, 12.
Og Herrens engel sa til henne: Se, du er med barn og skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Ismael; for Herren har hørt din nød. Og han skal være et vill-esel av et menneske; hans hånd skal være mot hver mann, og hver manns hånd mot ham; og han skal bo like overfor alle sine brødre. 1 Mosebok 16:11, 12.
The first mention of the birth of Ishmael was associated with a “restraint,” which became a primary symbol associated with Islam.
Den første omtalen av Ismaels fødsel var knyttet til en «tilbakeholdelse», som ble et primært symbol forbundet med islam.
Now Sarai Abram’s wife bare him no children: and she had an handmaid, an Egyptian, whose name was Hagar. And Sarai said unto Abram, Behold now, the Lord hath restrained me from bearing: I pray thee, go in unto my maid; it may be that I may obtain children by her. And Abram hearkened to the voice of Sarai. Genesis 16:1, 2.
Men Sarai, Abrams hustru, fødte ham ingen barn; og hun hadde en tjenestekvinne, en egyptisk kvinne, som het Hagar. Og Sarai sa til Abram: Se, Herren har hindret meg i å føde; jeg ber deg, gå inn til min tjenestekvinne; kanskje jeg kan få barn ved henne. Og Abram hørte på Sarais røst. 1 Mosebok 16:1, 2.
In the very same first mention of Islam, as represented by the birth of Ishmael, submission is emphasized. The concept of submission is fundamental to the religion of Islam. The word “Islam,” is derived from two Arabic words, “salaam,” which means “peace”, and “aslama,” which means “to submit” or “surrender”. Islam teaches that believers should submit their will to the will of Allah (God) in all aspects of life. Once Sarah realized she had made a bad decision by encouraging Abraham to take Hagar and produce Ishmael she got permission from Abraham to treat Hagar harshly, causing Hagar to flee from the home of Abraham. There she received a message from the angel.
Allerede i den aller første omtalen av islam, slik den er representert ved Ismaels fødsel, blir underkastelse understreket. Begrepet underkastelse er grunnleggende for religionen islam. Ordet «islam» er avledet av to arabiske ord, «salaam», som betyr «fred», og «aslama», som betyr «å underkaste seg» eller «overgi seg». Islam lærer at de troende skal underkaste sin vilje under Allahs (Guds) vilje i alle livets forhold. Da Sara innså at hun hadde truffet en dårlig beslutning ved å oppmuntre Abraham til å ta Hagar og få Ismael, fikk hun tillatelse fra Abraham til å behandle Hagar hardt, noe som førte til at Hagar flyktet fra Abrahams hjem. Der mottok hun et budskap fra engelen.
But Abram said unto Sarai, Behold, thy maid is in thy hand; do to her as it pleaseth thee. And when Sarai dealt hardly with her, she fled from her face. And the angel of the Lord found her by a fountain of water in the wilderness, by the fountain in the way to Shur. And he said, Hagar, Sarai’s maid, whence camest thou? and whither wilt thou go? And she said, I flee from the face of my mistress Sarai. And the angel of the Lord said unto her, Return to thy mistress, and submit thyself under her hands. And the angel of the Lord said unto her, I will multiply thy seed exceedingly, that it shall not be numbered for multitude. And the angel of the Lord said unto her, Behold, thou art with child, and shalt bear a son, and shalt call his name Ishmael; because the Lord hath heard thy affliction. And he will be a wild man; his hand will be against every man, and every man’s hand against him; and he shall dwell in the presence of all his brethren. Genesis 16:6–12.
Men Abram sa til Sarai: Se, din trellkvinne er i din hånd; gjør med henne som det behager deg. Og da Sarai fór hardt fram mot henne, flyktet hun bort fra hennes åsyn. Og Herrens engel fant henne ved en vannkilde i ørkenen, ved kilden på veien til Shur. Og han sa: Hagar, Sarais trellkvinne, hvor kommer du fra, og hvor vil du gå? Og hun sa: Jeg flykter bort fra min herskerinne Sarais åsyn. Da sa Herrens engel til henne: Vend tilbake til din herskerinne og ydmyk deg under hennes hånd. Og Herrens engel sa til henne: Jeg vil gjøre din ætt meget tallrik, så den ikke kan telles for mengdens skyld. Og Herrens engel sa til henne: Se, du er med barn og skal føde en sønn, og du skal kalle ham Ismael; for Herren har hørt din nød. Og han skal være som et villesel blant mennesker; hans hånd skal være mot hver mann, og hver manns hånd mot ham, og han skal bo like overfor alle sine brødre. 1 Mosebok 16:6–12.
The restraint of Islam, the “submission” that represents the character of the religion of Islam, and the role of Islam are all in the first mention of Ishmael, and represent the prophetic DNA of the Islam represented by the three woes of Revelation. Once the Lord brought His people to Jeremiah’s old paths they also recognized that the “four winds” that are held in check by the four angels of Revelation chapter seven, are specifically the four winds of Islam.
Islams tilbakeholdenhet, «underkastelsen» som representerer islams religions karakter, og islams rolle finnes alle i den første omtalen av Ismael, og representerer det profetiske DNA-et til den islam som fremstilles ved Åpenbaringens tre veer. Da Herren hadde ført sitt folk til Jeremias gamle stier, erkjente de også at de «fire vinder» som holdes tilbake av de fire englene i Åpenbaringen kapittel sju, særskilt er islams fire vinder.
“Angels are holding the four winds, represented as an angry horse seeking to break loose and rush over the face of the whole earth, bearing destruction and death in its path.” Manuscript Releases, volume 20, 217.
«Engler holder de fire vindene tilbake, framstilt som en rasende hest som søker å rive seg løs og fare fram over hele jordens overflate, og som bærer ødeleggelse og død i sitt spor.» Manuscript Releases, bind 20, 217.
The “angry horse” of Islam that is also the “four winds” that are “restrained” while the sealing of the one hundred and forty-four thousand is accomplished, bear “death and destruction” (Abaddon and Apollyon) in their “path.” Just as the restraint placed upon Hagar, placed that prophetic attribute into the symbol of Islam, the four winds and the angry horse are both restrained, and with that fact in place it was recognized that the beginning of the first woe, identifies a restraint upon Islam as represented by Abubakar’s historical command.
Islams «vrede hest», som også er de «fire vinder» som blir «holdt tilbake» mens beseglingen av de hundre og førtifire tusen fullbyrdes, bærer «død og ødeleggelse» (Abaddon og Apollyon) i sitt «spor». Akkurat som den tilbakeholdelse som ble lagt på Hagar, innførte denne profetiske egenskapen i symbolet på islam, blir både de fire vinder og den vrede hest holdt tilbake, og med dette faktum på plass ble det erkjent at begynnelsen på det første ve identifiserer en tilbakeholdelse av islam slik dette er framstilt ved Abubakars historiske befaling.
And it was commanded them that they should not hurt the grass of the earth, neither any green thing, neither any tree; but only those men which have not the seal of God in their foreheads. Revelation 9:4.
Og det ble befalt dem at de ikke skulle skade gresset på jorden, heller ikke noe grønt eller noe tre, men bare de mennesker som ikke har Guds segl på sine panner. Åpenbaringen 9:4.
Line upon line, the beginning of the second woe, which in the triple application of the three woes is placed over the beginning of the first woe, identifies a release of the four angels, who in the verse represents the release of Islam’s second great jihad.
Linje på linje identifiserer begynnelsen av det andre ve, som i den tredobbelte anvendelsen av de tre veene er plassert over begynnelsen av det første ve, en løslatelse av de fire englene, som i verset representerer frigivelsen av islams andre store jihad.
Saying to the sixth angel which had the trumpet, Loose the four angels which are bound in the great river Euphrates. Revelation 9:14.
Og han sa til den sjette engelen, han som hadde basunen: Løs de fire englene som er bundet ved den store elven Eufrat. Åpenbaringen 9:14.
It was therefore understood that at the beginning of the third woe, Islam would be both released and restrained, which is the very testimony of Sister White.
Det ble derfor forstått at ved begynnelsen av det tredje ve ville islam både bli løst og holdt tilbake, noe som nettopp er Søster Whites vitnesbyrd.
“At that time, while the work of salvation is closing, trouble will be coming on the earth, and the nations will be angry, yet held in check so as not to prevent the work of the third angel. At that time the ‘latter rain,’ or refreshing from the presence of the Lord, will come, to give power to the loud voice of the third angel, and prepare the saints to stand in the period when the seven last plagues shall be poured out.” Early Writings, 85.
«På den tiden, mens frelsesverket går mot sin avslutning, vil trengsel komme over jorden, og folkene vil være vrede, men holdt i tømme, så de ikke hindrer den tredje engels verk. På den tiden vil ‘den siste regn,’ eller vederkvegelsen fra Herrens åsyn, komme for å gi kraft til den tredje engels høye røst og berede de hellige til å stå fast i den tiden da de sju siste plagene skal utøses.» Early Writings, 85.
When the historical record of Islam was investigated it was found that the warfare and accomplishments of Arabic Islam of the first woe, is understood by Islam as “the first great jihad”, and that the warfare of the Ottoman Empire that began when the four angels were loosed is understood by Islam as “the second great jihad”. In agreement with the triple application Islam believes the third and last great jihad, began on September 11, 2001. As William Miller once wrote, “History and prophecy, doth agree.”
Da den historiske beretningen om islam ble undersøkt, ble det funnet at krigføringen og bedriftene til den arabiske islam under det første ve, av islam forstås som «den første store jihad», og at krigføringen til Det osmanske riket som begynte da de fire englene ble løslatt, av islam forstås som «den andre store jihad». I samsvar med den tredobbelte anvendelsen tror islam at den tredje og siste store jihad begynte den 11. september 2001. Som William Miller en gang skrev: «Historie og profeti stemmer overens.»
The “line upon line” application of a release and simultaneous restraint as represented by laying the beginning prophetic line of the first and second woes, over one another, was perfectly confirmed by the Spirit of Prophecy, and immediately after Islam struck on September 11, 2001 President George W. Bush placed a world-wide restraint upon Islam by initiating his war on terror. The simultaneous releasing and restraining of the “angry horse” of Islam was confirmed by the Bible, the Spirit of Prophecy, and also history.
Den «linje på linje»-anvendelsen av en løslatelse og samtidig tilbakeholdelse, slik den ble fremstilt ved å legge den innledende profetiske linjen for det første og det andre ve over hverandre, ble fullkomment bekreftet av Profetiens Ånd, og umiddelbart etter at islam slo til den 11. september 2001, la president George W. Bush en verdensomspennende tilbakeholdelse på islam ved å innlede sin krig mot terror. Den samtidige løslatelsen og tilbakeholdelsen av islams «vrede hest» ble bekreftet av Bibelen, Profetiens Ånd og også historien.
Those who “follow the Lamb” back to the Millerite old paths find the “rest,” which is the latter rain, that Sister White identifies begins when the nations are angered, yet held in check, as they were on September 11, 2001.
De som «følger Lammet» tilbake til de gamle millerittiske stier, finner «hvilen», som er senregnet, og som søster White identifiserer som noe som begynner når nasjonene blir vrede, men holdes i tømme, slik de ble den 11. september 2001.
“At that time, while the work of salvation is closing, trouble will be coming on the earth, and the nations will be angry, yet held in check so as not to prevent the work of the third angel. At that time the ‘latter rain,’ or refreshing from the presence of the Lord, will come, to give power to the loud voice of the third angel, and prepare the saints to stand in the period when the seven last plagues shall be poured out.” Early Writings, 85.
«På den tid, mens frelsesverket nærmer seg sin avslutning, vil trengsel komme over jorden, og folkene vil være vrede, men holdes tilbake slik at de ikke hindrer den tredje engels verk. På den tid vil ‘sildigregnet’, eller vederkvegelsen fra Herrens åsyn, komme for å gi kraft til den tredje engels høye rop og berede de hellige til å bestå i den tid da de sju siste plagene skal utgytes.» Early Writings, 85.
Those who “follow the Lamb” back to the Millerite old paths find the “rest,” which is the latter rain, that Sister White identifies begins when the mighty angel of Revelation eighteen descended on September 11, 2001.
De som «følger Lammet» tilbake til millerittenes gamle stier, finner den «hvile» som er det sildige regn, og som Søster White identifiserer som begynnende da den mektige engelen i Åpenbaringen atten steg ned den 11. september 2001.
“The latter rain is to fall upon the people of God. A mighty angel is to come down from heaven, and the whole earth is to be lighted with his glory.” Review and Herald, April 21, 1891.
«Den sene regn skal falle over Guds folk. En mektig engel skal komme ned fra himmelen, og hele jorden skal opplyses av hans herlighet.» Review and Herald, 21. april 1891.
That mighty angel descended when the buildings of New York were thrown down, the sealing of the one hundred and forty-four thousand began, and the latter rain began to sprinkle. Those who were led back to Jeremiah’s old paths, and found the “rest,” which is the latter rain, then recognized that Isaiah’s “rest and refreshing,” was also the latter rain, but it was also an identification of the test which on September 11, 2001 confronted God’s people, and especially the “scornful men” who “ruled Jerusalem”. They came to understand that the test was twofold, for it represented the message of Islam of the third woe, and just as importantly, it represented the biblical methodology that established the message of the latter rain.
Den mektige engelen steg ned da bygningene i New York ble styrtet, beseglingen av de ett hundre og førtifire tusen begynte, og senregnet begynte å dryppe. De som ble ledet tilbake til Jeremias gamle stier og fant «hvilen», som er senregnet, erkjente da at Jesajas «hvile og vederkvegelse» også var senregnet, men det var også en identifikasjon av den prøven som den 11. september 2001 stilte Guds folk overfor, og særlig de «spottere» som «hersket over Jerusalem». De kom til å forstå at prøven var todelt, for den representerte Islams budskap om det tredje ve, og like viktig representerte den den bibelske metodologien som stadfestet senregnets budskap.
To whom he said, This is the rest wherewith ye may cause the weary to rest; and this is the refreshing: yet they would not hear. But the word of the Lord was unto them precept upon precept, precept upon precept; line upon line, line upon line; here a little, and there a little; that they might go, and fall backward, and be broken, and snared, and taken. Wherefore hear the word of the Lord, ye scornful men, that rule this people which is in Jerusalem. Isaiah 28:12–14.
Til dem sa han: Dette er hvilen, la den trette få hvile; og dette er vederkvegelsen. Men de ville ikke høre. Så ble Herrens ord for dem bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, her litt og der litt, for at de skulle gå og falle bakover og bli knust og bli fanget i snaren og bli grepet. Derfor, hør Herrens ord, dere spottere, som styrer dette folket som er i Jerusalem. Jesaja 28:12–14.
Walking in the old paths allowed God’s last day people to then see that the parable of the ten virgins, which “illustrates the experience of the Adventist people,” was to be repeated “to the very letter,” during the sealing time of the one hundred and forty-four thousand. The testimony of the history where the parable was first fulfilled identified that Habakkuk chapter two was directly connected with and part of the parable. Therefore the “debate” of Habakkuk two represented the test of the rest and refreshing that the scornful men refused to hear. As faithful Bible students continued to investigate the old paths, they realized that not only was the parable of the ten virgins, and Habakkuk two, the same prophecy, but so too was Ezekiel chapter twelve.
Å vandre på de gamle stier gjorde det deretter mulig for Guds folk i de siste dager å se at lignelsen om de ti jomfruer, som «illustrerer adventfolkets erfaring», skulle gjentas «til punkt og prikke» i beseglingstiden for de hundre og førtifire tusen. Vitnesbyrdet fra den historien der lignelsen først ble oppfylt, viste at Habakkuk kapittel to var direkte forbundet med og en del av lignelsen. Derfor representerte «striden» i Habakkuk to prøven om hvilen og forfriskningen som de spottske menn nektet å høre. Etter hvert som trofaste bibelstudenter fortsatte å granske de gamle stier, innså de at ikke bare lignelsen om de ti jomfruer og Habakkuk to var den samme profetien, men det samme gjaldt også Esekiel kapittel tolv.
“A portion of Ezekiel’s prophecy also was a source of strength and comfort to believers: ‘The word of the Lord came unto me, saying, Son of man, what is that proverb that ye have in the land of Israel, saying, The days are prolonged, and every vision faileth? Tell them therefore, Thus saith the Lord God. . . . The days are at hand, and the effect of every vision. . . . I will speak, and the word that I shall speak shall come to pass; it shall be no more prolonged.’ ‘They of the house of Israel say, The vision that he seeth is for many days to come, and he prophesieth of the times that are far off. Therefore say unto them, Thus saith the Lord God; There shall none of My words be prolonged any more, but the word which I have spoken shall be done.’ Ezekiel 12:21–25, 27, 28.” The Great Controversy, 393.
En del av Esekiels profeti var også en kilde til styrke og trøst for de troende: «Herrens ord kom til meg og lød: Menneskesønn, hva er dette ordtaket som dere har i Israels land, når dere sier: Dagene drar ut, og hvert syn slår feil? Si derfor til dem: Så sier Herren Gud.... Dagene er nær, og oppfyllelsen av hvert syn.... Jeg vil tale, og det ord som jeg taler, skal gå i oppfyllelse; det skal ikke lenger drøye.» «De av Israels hus sier: Synet som han ser, gjelder mange dager fram i tiden, og han profeterer om tider som ligger langt borte. Si derfor til dem: Så sier Herren Gud: Ingen av Mine ord skal lenger drøye, men det ord som Jeg har talt, skal bli gjort.» Esekiel 12:21–25, 27, 28.» Alfa og Omega, bind 8, side 393.
The period of the sealing of the one hundred and forty-four thousand, as represented by the Advent movement of 1840 to 1844, represents the period of time in the last days, when “the effect of every vision” “shall come to pass.” The prophetic history of the first woe, laid upon the prophetic history of the second woe, identifies the prophetic history of the third woe, which is the prophetic history of the sealing of the one hundred and forty-four thousand. It is also the history of 1840 to 1844. It is also the history where the work of the messenger who prepares the way for the Messenger of the Covenant is accomplished. It is the history where the two horns of the earth beast go through a transition from the sixth unto the “eighth” that “is of the seven”. It is the history where the two prophets are slain in the street, in chapter eleven of Revelation.
Perioden for beseglingen av de hundre og førtifire tusen, slik den er fremstilt ved adventbevegelsen fra 1840 til 1844, representerer tidsperioden i de siste dager, da «virkningen av hvert syn» «skal gå i oppfyllelse». Den profetiske historien om det første ve, lagt over den profetiske historien om det andre ve, identifiserer den profetiske historien om det tredje ve, som er den profetiske historien om beseglingen av de hundre og førtifire tusen. Det er også historien om 1840 til 1844. Det er også historien der verket til budbæreren som bereder veien for Paktens Budbærer, fullføres. Det er historien der de to hornene på dyret fra jorden gjennomgår en overgang fra det sjette til det «åttende» som «er av de sju». Det er historien der de to profetene blir drept på gaten, i Åpenbaringen kapittel elleve.
Just as significant though, is the fact that because God’s word never fails, in conjunction with the principle that all the prophets are speaking more of the last days than any other period, on September 11, 2001 the “prophetic days are at hand” where the “words that” God has spoken “will come to pass,” and “it shall be no more prolonged.”
Like vesentlig er det imidlertid at fordi Guds ord aldri slår feil, i sammenheng med prinsippet om at alle profetene taler mer om de siste dager enn om noen annen periode, er på 11. september 2001 de «profetiske dager nær», da de «ord som» Gud har talt, «skal gå i oppfyllelse», og «det skal ikke drøye lenger».
The rebellion of 1863 assigned Laodicean Adventism to wander in the wilderness until they were all dead. The Lord returned to that history on September 11, 2001 as He had done with ancient Israel at Kadesh.
Opprøret i 1863 dømte den laodikeiske adventismen til å vandre i ørkenen inntil de alle var døde. Herren vendte tilbake til denne historien den 11. september 2001, slik Han hadde gjort med det gamle Israel ved Kadesj.
The first visit to Kadesh produced the rebellion of the ten spies, and brought the time of wandering in the wilderness. At the end of the forty years, they returned to Kadesh, and it was there that Moses struck the Rock a second time and was prevented from entering into the Promised Land, but they went in with Joshua. September 11, 2001, identifies the last generation, and God will no longer prolong His Word.
Det første besøket i Kadesj frembrakte de ti speidernes opprør og førte tiden med vandringen i ørkenen med seg. Ved slutten av de førti årene vendte de tilbake til Kadesj, og det var der Moses slo på Klippen for annen gang og ble hindret fra å gå inn i det lovede land, men de gikk inn med Josva. 11. september 2001 utpeker den siste generasjon, og Gud vil ikke lenger forlenge Sitt Ord.
We will address this fact in the next article.
Vi vil omtale dette forholdet i neste artikkel.
“The history of the wilderness life of Israel was chronicled for the benefit of the Israel of God to the close of time. God’s dealings with the wanderers of the desert in all their marchings to and fro, in their exposure to hunger, thirst, and weariness, and in the striking manifestations of his power for their relief, are a divine parable, fraught with warning and instruction for his people in all ages. The varied experience of the Hebrews was a school of preparation for their promised home in Canaan. God would have his people in these last days review with humble hearts, and teachable spirits, the fiery trials through which ancient Israel passed, that they may be instructed in their preparation for the heavenly Canaan.
«Historien om Israels liv i ørkenen ble nedtegnet til gagn for Guds Israel inntil tidens ende. Guds handlinger med ørkenvandrerne gjennom alle deres fram- og tilbakevandringer, i deres utsettelse for sult, tørst og tretthet, og i de slående åpenbaringene av hans makt til deres hjelp, er en guddommelig lignelse, fylt med advarsel og undervisning for hans folk til alle tider. Hebreernes varierte erfaring var en forberedelsens skole for deres lovede hjem i Kanaan. Gud vil at hans folk i disse siste dager med ydmyke hjerter og lærevillige sinn skal gå i gjennom de ildprøver som det gamle Israel gikk igjennom, for at de må bli undervist i sin forberedelse til det himmelske Kanaan.»
“The rock which, smitten by the command of God, sent forth its living waters, was a symbol of Christ, smitten and bruised that by his blood a fountain might be prepared for the salvation of perishing man. As the rock had been once smitten, so Christ was to be ‘once offered, to bear the sins of many.’ But when Moses rashly smote the rock at Kadesh, the beautiful symbol of Christ was marred. Our Saviour was not to be sacrificed a second time. As the great offering was made but once, it is only necessary for those who seek the blessings of his grace to ask in Jesus’ name,—to pour forth the heart’s desires in penitential prayer. Such prayer will bring before the Lord of hosts the wounds of Jesus, and then will flow forth afresh the life-giving blood, symbolized by the flowing of the living water for thirsting Israel.
Klippensom, slått etter Guds befaling, lot sitt levende vann strømme fram, var et symbol på Kristus, slått og knust for at det ved hans blod kunne beredes en kilde til frelse for fortapte mennesker. Likesom klippen var blitt slått én gang, slik skulle Kristus «én gang ofres for å bære manges synder». Men da Moses i overilt handlemåte slo på klippen ved Kadesj, ble det skjønne symbolet på Kristus forvansket. Vår Frelser skulle ikke ofres en annen gang. Siden det store offer bare ble frambåret én gang, er det bare nødvendig for dem som søker hans nådes velsignelser, å be i Jesu navn — å utøse hjertets begjæringer i angrende bønn. En slik bønn vil føre Jesu sår fram for hærskarenes Herre, og da vil det livgivende blod på ny strømme fram, symbolisert ved det levende vannets strøm for det tørstende Israel.
“Only by living faith in God, and humble obedience to his commands, can man hope to meet the divine approval. On the occasion of that mighty miracle at Kadesh, Moses, wearied with the continual murmuring and rebellion of the people, lost sight of his Almighty Helper; he heeded not the command, ‘Speak ye unto the rock, and it shall give forth its waters;’ and without the divine strength he was left to mar his record with an exhibition of passion and human weakness. The man who should, and might have stood pure, firm, and unselfish to the close of his work, was overcome at last. God was dishonored before the congregation of Israel, when he might have been honored, and his name glorified.
«Bare ved levende tro på Gud og ydmyk lydighet mot hans bud kan mennesket håpe å oppnå guddommelig velbehag. Ved den anledning da dette mektige miraklet fant sted i Kadesj, mistet Moses, trett av folkets stadige knurring og opprør, sin allmektige Hjelper av syne; han aktet ikke på budet: ‘Tal til klippen, så skal den gi sitt vann;’ og uten den guddommelige styrke ble han overlatt til å skjemme sin livsberetning med et uttrykk for lidenskap og menneskelig svakhet. Den mannen som burde, og kunne ha stått ren, fast og uselvisk til avslutningen av sin gjerning, ble til sist overvunnet. Gud ble vanæret for Israels menighets øyne, da han kunne ha blitt æret og hans navn herliggjort.»
“The judgment immediately pronounced against Moses was most cutting and humiliating,—that he with rebellious Israel must die before crossing the Jordan. But shall man assert that the Lord dealt severely with his servant for that one offense? God had honored Moses as he had honored no other man then living. He had vindicated his cause again and again. He had heard his prayers, and had spoken with him face to face, as a man speaketh with a friend. Just in proportion to the light and knowledge which Moses had enjoyed, was his criminality increased.” Signs of the Times, October 7, 1880.
«Dommen som straks ble uttalt over Moses, var høyest bitter og ydmykende, — at han sammen med det opprørske Israel måtte dø før han krysset Jordan. Men skal mennesket hevde at Herren handlet strengt med sin tjener for denne ene overtredelsen? Gud hadde æret Moses slik han ikke hadde æret noe annet menneske som da levde. Han hadde gang på gang forsvart hans sak. Han hadde hørt hans bønner og hadde talt med ham ansikt til ansikt, slik en mann taler med sin venn. I samme mål som det lys og den kunnskap Moses hadde fått del i, var hans skyld blitt større.» Signs of the Times, 7. oktober 1880.