We were considering Jeremiah chapter fifty in the previous article, and in the passage the judgment upon Babylon, that begins at the soon coming Sunday law in the United States and ends with the wrath of God. The executive judgment is the day of the Lord’s vengeance that was represented by the destruction of Jerusalem in the year 70 AD. The destruction of Jerusalem accomplished by Rome in 70 AD, had been typified by the destruction of Jerusalem carried out by Nebuchadnezzar. Together they provided two witnesses of the Executive Judgment of the whore of Tyre, who is also the whore of Revelation chapter seventeen.
Vi betraktet Jeremias bok kapittel femti i den foregående artikkelen, og i avsnittet dommen over Babylon, som begynner med den snart kommende søndagsloven i De forente stater og ender med Guds vrede. Den utøvende dommen er Herrens hevns dag, som ble fremstilt ved Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. Jerusalems ødeleggelse, fullbyrdet av Roma i år 70 e.Kr., var blitt forbildet ved Jerusalems ødeleggelse utført av Nebukadnesar. Sammen frembrakte de to vitner om den utøvende dommen over Tyrus’ skjøge, som også er skjøgen i Åpenbaringen kapittel sytten.
Jeremiah informs us that when the Lord’s vengeance is accomplished upon modern Babylon, beginning with the soon-coming Sunday law, that “In those days, and in that time, saith the Lord, the iniquity of Israel shall be sought for, and there shall be none; and the sins of Judah, and they shall not be found: for I will pardon them whom I reserve.” In those days, the sealing of the one hundred and forty-four thousand will have already been accomplished.
Jeremia opplyser oss om at når Herrens hevn er fullbyrdet over det moderne Babylon, idet den begynner med den snart kommende søndagsloven, da skal «i de dager og på den tid, sier Herren, Israels misgjerning bli søkt etter, og den skal ikke finnes, og Judas synder, og de skal ikke bli funnet; for jeg vil tilgi dem som jeg lar bli tilbake.» I de dager vil beseglingen av de hundre og førtifire tusen allerede ha blitt fullført.
“What are you doing, brethren, in the great work of preparation? Those who are uniting with the world are receiving the worldly mold and preparing for the mark of the beast. Those who are distrustful of self, who are humbling themselves before God and purifying their souls by obeying the truth these are receiving the heavenly mold and preparing for the seal of God in their foreheads. When the decree goes forth and the stamp is impressed, their character will remain pure and spotless for eternity.” Testimonies, volume 5, 216.
«Hva gjør dere, brødre, i det store forberedelsesverk? De som forener seg med verden, mottar verdens preg og forbereder seg på dyrets merke. De som ikke stoler på seg selv, som ydmyker seg for Gud og renser sine sjeler ved lydighet mot sannheten, disse mottar det himmelske preg og forbereder seg på Guds segl i sine panner. Når forordningen utgår og merket blir innpreget, vil deres karakter forbli ren og plettfri i all evighet.» Testimonies, bind 5, 216.
The executive judgment begins with the second voice of Revelation chapter eighteen, who calls men and women to flee from Babylon, and Jeremiah says, “their day is come, the time of their visitation. The voice of them that flee and escape out of the land of Babylon, to declare in Zion the vengeance of the Lord our God, the vengeance of his temple. Call together the archers against Babylon: all ye that bend the bow, camp against it round about; let none thereof escape: recompense her according to her work; according to all that she hath done, do unto her.” Her judgment is accomplished by the “archers.” The first reference to an archer in the Scriptures is concerning Ishmael.
Den fullbyrdende dom begynner med den andre røsten i Åpenbaringen kapittel atten, som kaller menn og kvinner til å flykte fra Babylon, og Jeremia sier: «deres dag er kommet, tiden for deres hjemsøkelse. Røsten av dem som flykter og unnkommer fra landet Babylon, for å forkynne i Sion hevnen fra Herren vår Gud, hevnen for hans tempel. Kall sammen bueskytterne mot Babylon: alle dere som spenner buen, slå leir omkring henne; la ingen av hennes folk unnslippe: gjengjeld henne etter hennes verk; gjør mot henne etter alt det hun har gjort.» Hennes dom fullbyrdes ved «bueskytterne». Den første henvisningen til en bueskytter i Skriften gjelder Ismael.
And God heard the voice of the lad; and the angel of God called to Hagar out of heaven, and said unto her, What aileth thee, Hagar? fear not; for God hath heard the voice of the lad where he is. Arise, lift up the lad, and hold him in thine hand; for I will make him a great nation. And God opened her eyes, and she saw a well of water; and she went, and filled the bottle with water, and gave the lad drink. And God was with the lad; and he grew, and dwelt in the wilderness, and became an archer. Genesis 21:17–20.
Og Gud hørte guttens røst; og Guds engel kalte til Hagar fra himmelen og sa til henne: Hva feiler deg, Hagar? Frykt ikke; for Gud har hørt guttens røst der hvor han er. Stå opp, løft opp gutten og hold ham i din hånd; for jeg vil gjøre ham til et stort folk. Og Gud åpnet hennes øyne, og hun så en vannkilde; og hun gikk og fylte skinnsekken med vann og ga gutten å drikke. Og Gud var med gutten; og han vokste og bodde i ørkenen og ble en bueskytter. 1 Mosebok 21:17–20.
The “hour of the great earthquake” in Revelation eleven identifies the beginning of the executive judgment upon the whore of Rome, that begins at the soon-coming Sunday law in the United States. In the “hour” “the third woe cometh quickly. And the seventh angel sounded.” The third woe, is the seventh trumpet. It is the archers of Islam that are employed to bring His judgment upon those who enforce the mark of papal authority (Sunday worship), and persecute those who uphold the mark of God’s authority (Sabbath worship).
«Timen for det store jordskjelvet» i Åpenbaringen elleve angir begynnelsen på den fullbyrdende dom over Romas skjøge, som tar til ved den snart kommende søndagsloven i De forente stater. I «timen» «kommer det tredje ve snart. Og den sjuende engel basunet.» Det tredje ve er den sjuende basun. Det er Islams bueskyttere som blir benyttet til å bringe Hans dom over dem som håndhever merket på pavemaktens autoritet (søndagsgudstjeneste), og forfølger dem som opprettholder merket på Guds autoritet (sabbatsgudstjeneste).
In Luke chapter twenty-one Jesus in answering the disciple’s questions about the destruction of Jerusalem and the temple, provides an historical narrative that also represents the history of the last days. He references the “days of vengeance,” which was an essential prophetic attribute of His ministry as the Messiah, which He identified in His opening announcement of His ministry by reading from the prophet Isaiah to the church in Nazareth. The announcement at Nazareth, and the passage from Isaiah represented not only His ministry, but the message of His disciples, and more specifically the work and ministry of the movement of the one hundred and forty-four thousand.
I Lukas kapittel tjueén gir Jesus, som svar på disiplenes spørsmål om Jerusalems og templets ødeleggelse, en historisk fremstilling som også representerer de siste dagers historie. Han viser til «hevndommens dager», noe som var et vesentlig profetisk kjennetegn ved Hans tjeneste som Messias, og som Han identifiserte i sin innledende kunngjøring av sin tjeneste ved å lese fra profeten Jesaja for menigheten i Nasaret. Kunngjøringen i Nasaret, og avsnittet fra Jesaja, representerte ikke bare Hans tjeneste, men også Hans disipleres budskap, og mer spesifikt arbeidet og tjenesten til bevegelsen med de hundre og førtifire tusen.
The spirit of the Lord God is upon me; because the Lord hath anointed me to preach good tidings unto the meek; he hath sent me to bind up the brokenhearted, to proclaim liberty to the captives, and the opening of the prison to them that are bound; To proclaim the acceptable year of the Lord, and the day of vengeance of our God; to comfort all that mourn; To appoint unto them that mourn in Zion, to give unto them beauty for ashes, the oil of joy for mourning, the garment of praise for the spirit of heaviness; that they might be called trees of righteousness, the planting of the Lord, that he might be glorified. And they shall build the old wastes, they shall raise up the former desolations, and they shall repair the waste cities, the desolations of many generations. And strangers shall stand and feed your flocks, and the sons of the alien shall be your plowmen and your vinedressers. But ye shall be named the Priests of the Lord: men shall call you the Ministers of our God: ye shall eat the riches of the Gentiles, and in their glory shall ye boast yourselves. For your shame ye shall have double; and for confusion they shall rejoice in their portion: therefore in their land they shall possess the double: everlasting joy shall be unto them. For I the Lord love judgment, I hate robbery for burnt offering; and I will direct their work in truth, and I will make an everlasting covenant with them. And their seed shall be known among the Gentiles, and their offspring among the people: all that see them shall acknowledge them, that they are the seed which the Lord hath blessed. I will greatly rejoice in the Lord, my soul shall be joyful in my God; for he hath clothed me with the garments of salvation, he hath covered me with the robe of righteousness, as a bridegroom decketh himself with ornaments, and as a bride adorneth herself with her jewels. For as the earth bringeth forth her bud, and as the garden causeth the things that are sown in it to spring forth; so the Lord God will cause righteousness and praise to spring forth before all the nations. Isaiah 61:1–11.
Herren Guds Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å utrope frihet for de fangne og åpning av fengslet for dem som er bundet; for å forkynne Herrens nådeår og vår Guds hevns dag; for å trøste alle som sørger; for å gi dem som sørger i Sion, hodepryd i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovprisningens drakt i stedet for mismotets ånd; så de kan kalles rettferdighets trær, en planting av Herren, for at han skal bli herliggjort. Og de skal bygge opp de gamle ruiner, de skal reise opp de tidligere ødeleggelser, og de skal gjenreise de ødelagte byer, de steder som har ligget øde gjennom mange slekter. Fremmede skal stå og gjete deres småfe, og utlendingers sønner skal være deres plogmenn og vingårdsmenn. Men dere skal kalles Herrens prester; de skal kalle dere vår Guds tjenere. Dere skal ete folkenes rikdom, og av deres herlighet skal dere rose dere. I stedet for deres skam skal de ha dobbelt, og i stedet for vanære skal de glede seg over sin del; derfor skal de i sitt land eie dobbelt, evig glede skal være deres. For jeg, Herren, elsker rett, jeg hater rov sammen med brennoffer; og jeg vil gi dem deres lønn i sannhet, og jeg vil opprette en evig pakt med dem. Deres ætt skal være kjent blant folkene, og deres etterkommere blant folkeslagene; alle som ser dem, skal erkjenne dem, at de er den ætt som Herren har velsignet. Jeg vil glede meg stort i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud; for han har kledd meg i frelsens klær, han har dekket meg med rettferdighetens kappe, lik en brudgom som pryder seg som en prest, og lik en brud som smykker seg med sine smykker. For likesom jorden lar sin spire bryte fram, og likesom hagen lar det som er sådd i den, vokse opp, slik skal Herren Gud la rettferdighet og lovsang spire fram for alle folkeslagene. Jesaja 61:1–11.
The one hundred and forty-four thousand who are sealed in Ezekiel chapter nine, are those who are mourning over the sins in the church and in the world. “The acceptable year of the Lord, and the day of vengeance of our God,” is when those who mourn in Zion are comforted, and become “trees of righteousness” in order to “glorify the Lord.” They glorify the Lord, for “in those days, and in that time, saith the Lord, the iniquity of Israel shall be sought for, and there shall be none.” Those who mourn are those who have been sealed and they are those who “shall build the old wastes,” who “shall raise up the former desolations, and” who “shall repair the waste cities, the desolations of many generations.” They shall “be named the Priests of the Lord,” and men shall call them “the Ministers of our God.”
De hundre og førtifire tusen som blir beseglet i Esekiel kapittel ni, er dem som sørger over syndene i menigheten og i verden. «Et velbehagelig år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud» er den tid da de som sørger i Sion, blir trøstet og blir til «rettferdighets trær» for å «herliggjøre Herren». De herliggjør Herren, for «i de dager og på den tid, sier Herren, skal Israels misgjerning bli søkt etter, og den skal ikke finnes». De som sørger, er dem som er blitt beseglet, og de er dem som «skal bygge opp de gamle ruiner», som «skal reise opp igjen de tidligere ødeleggelser», og som «skal sette i stand de ødelagte byer, de steder som har ligget øde gjennom mange slekter». De skal «kalles Herrens prester», og mennesker skal kalle dem «vår Guds tjenere».
The righteousness of the one hundred and forty-four thousand is to “spring forth before all nations,” when they are lifted up as an ensign in the hour of the great earthquake. Their righteousness is caused progressively, for it is “as the earth bringeth forth her bud, and as the garden causeth the things that are sown in it to spring forth; so the Lord God will cause righteousness and praise to spring forth.” The sealing of the one hundred and forty-four thousand began at the arrival of the latter rain on September 1, 2001. It is then that the buds of earth were brought forth. Isaiah identifies when the buds spring forth.
Rettferdigheten til de hundre og førtifire tusen skal «spire frem for alle folkeslag», når de løftes opp som et banner i den store jordskjelvets time. Deres rettferdighet frembringes gradvis, for den er «som jorden lar sin spire skyte frem, og som hagen lar det som er sådd i den, spire frem; slik skal Herren Gud la rettferdighet og lovprisning spire frem.» Beseglingen av de hundre og førtifire tusen begynte ved den sene regns ankomst den 1. september 2001. Det er da jordens spirer ble frembrakt. Jesaja angir når spirene skyter frem.
In measure, when it shooteth forth, thou wilt debate with it: he stayeth his rough wind in the day of the east wind. By this therefore shall the iniquity of Jacob be purged; and this is all the fruit to take away his sin; when he maketh all the stones of the altar as chalkstones that are beaten in sunder, the groves and images shall not stand up. Isaiah 27:8, 9.
Med måtehold, når det skyter frem, vil du stride med det; han holder sin sterke vind tilbake på østavindens dag. Derfor skal Jakobs misgjerning bli sonet; og dette er all frukten av at hans synd blir tatt bort: når han gjør alle alterets steiner lik kalksteiner som knuses i stykker, skal lundene og bildestøttene ikke bli stående. Jesaja 27:8, 9.
In “the day of the east wind” which is His “rough wind” that “He stayeth,” the “shooting forth” of the buds will begin when the rain is “measured.” “Stayeth” means restrained. When the four winds are restrained by the four angels of Revelation chapter seven, the sealing of the one hundred and forty-four thousand begins. At that time the latter rain begins to “sprinkle” in moderation, for the word “measure” in the verse means moderation. At the beginning of the period of the sealing of the one hundred and forty-four thousand the latter rain is measured, and at the end of the period it is without measure.
På «østavindens dag», som er Hans «harde vind» som «Han holder tilbake», vil knoppenes «frembrytning» begynne når regnet blir «tilmålt». «Holder tilbake» betyr hemmet. Når de fire vinder holdes tilbake av de fire englene i Åpenbaringen kapittel syv, begynner beseglingen av de hundre og førtifire tusen. På den tid begynner senregnet å «stenke» med måte, for ordet «mål» i verset betyr måtehold. Ved begynnelsen av perioden for beseglingen av de hundre og førtifire tusen er senregnet tilmålt, og ved slutten av perioden er det uten mål.
“The great outpouring of the Spirit of God, which lightens the whole earth with his glory, will not come until we have an enlightened people, that know by experience what it means to be laborers together with God. When we have entire, whole-hearted consecration to the service of Christ, God will recognize the fact by an outpouring of his Spirit without measure; but this will not be while the largest portion of the church are not laborers together with God. God cannot pour out his Spirit when selfishness and self-indulgence are so manifest; when a spirit prevails that, if put into words, would express that answer of Cain,—‘Am I my brother’s keeper?’ If the truth for this time, if the signs that are thickening on every hand, that testify that the end of all things is at hand, are not-sufficient to arouse the sleeping energy of those who profess to know the truth, then darkness proportionate to the light which has been shining will overtake these souls. There is not the semblance of an excuse for their indifference that they will be able to present to God in the great day of final reckoning. There will be no reason to offer as to why they did not live and walk and work in the light of the sacred truth of the word of God, and thus reveal to a sin-darkened world, through their conduct, their sympathy, and their zeal, that the power and reality of the gospel could not be controverted.” Review and Herald, July 21, 1896.
«Den store utgytelsen av Guds Ånd, som opplyser hele jorden med hans herlighet, vil ikke komme før vi har et opplyst folk, som av erfaring vet hva det vil si å være medarbeidere med Gud. Når vi har en fullstendig, helhjertet innvielse til Kristi tjeneste, vil Gud anerkjenne dette ved en utgytelse av sin Ånd uten mål; men dette vil ikke skje så lenge den største delen av menigheten ikke er medarbeidere med Gud. Gud kan ikke utgyte sin Ånd når egoisme og selvisk nytelse så tydelig kommer til syne; når en ånd råder som, om den ble satt i ord, ville uttrykke Kains svar: ‘Er jeg min brors vokter?’ Hvis sannheten for denne tid, hvis tegnene som tiltar på alle kanter og vitner om at enden på alle ting er nær, ikke er tilstrekkelige til å vekke den sovende energi hos dem som bekjenner å kjenne sannheten, da vil et mørke svarende til det lys som har skint, innhente disse sjeler. Det finnes ikke engang skinn av en unnskyldning for deres likegyldighet som de vil kunne legge fram for Gud på den store dagen for det endelige oppgjør. Det vil ikke finnes noen grunn å anføre for hvorfor de ikke levde og vandret og arbeidet i lyset fra den hellige sannhet i Guds ord, og således ved sin ferd, sin medfølelse og sin nidkjærhet åpenbarte for en verden formørket av synd at evangeliets kraft og virkelighet ikke kunne motsies.» Review and Herald, 21. juli 1896.
The testing period of the latter rain and sealing of the one hundred and forty-four thousand begins with the measuring of the outpouring of the Holy Spirit for the wheat and tares have reached the time of the harvest. The rain brings both classes to maturity, then at the end of the testing period the wheat and tares are separated, and the wheat will then “know by experience what it means to be laborers together with God” They will then “have entire, whole-hearted consecration to the service of Christ, God will recognize the fact by an outpouring of his Spirit without measure.”
Prøvetiden for sildigregnet og beseglingen av de hundre og førtifire tusen begynner med målingen av Den Hellige Ånds utgytelse, for hveten og ugresset har nådd høstens tid. Regnet fører begge klasser til modenhet; deretter, ved slutten av prøvetiden, blir hveten og ugresset skilt, og hveten vil da «av erfaring vite hva det vil si å være medarbeidere med Gud». De vil da «ha fullstendig, helhjertet innvielse til Kristi tjeneste; Gud vil erkjenne dette ved en utgytelse av sin Ånd uten mål.»
The “day of the rough east wind” arrived on September 11, 2001, and Habakkuk’s debate over the counterfeit peace and safety message of the latter rain message, as opposed to the message identifying the day of God’s vengeance, began. At that point the plants, both wheat and tares began to bud and bring forth the fruit they would manifest at the judgment of the soon-coming Sunday law.
«dagen med den harde østavinden» kom den 11. september 2001, og Habakkuks strid om det falske budskapet om fred og trygghet i senregnsbudskapet, i motsetning til budskapet som identifiserer dagen for Guds hevn, begynte. På det tidspunkt begynte plantene, både hvete og ugress, å skyte knopp og bære fram den frukten de ville åpenbare ved dommen under den snart kommende søndagsloven.
“Again, these parables teach that there is to be no probation after the judgment. When the work of the gospel is completed, there immediately follows the separation between the good and the evil, and the destiny of each class is forever fixed.” Christ’s Object Lessons, 123.
«Igjen lærer disse lignelsene at det ikke skal være noen nådetid etter dommen. Når evangeliets gjerning er fullført, følger umiddelbart atskillelsen mellom de gode og de onde, og hver gruppes skjebne er for evig fastsatt.» Ord som lever, 123.
One class bows to the sun in Ezekiel chapter eight, and the other receives the seal of God in Ezekiel chapter nine. In Luke chapter twenty-one, Christ is identifying the one hundred and forty-four thousand, and He sets forth a sign that marks the final generation of earth’s history. He identified the sign that Christians must recognize in order to flee the destruction of Jerusalem.
Den ene gruppen bøyer seg for solen i Esekiel kapittel åtte, og den andre mottar Guds segl i Esekiel kapittel ni. I Lukas kapittel tjueen identifiserer Kristus de hundre og førtifire tusen, og Han fremsetter et tegn som kjennetegner den siste generasjonen i jordens historie. Han identifiserte det tegnet som de kristne måtte gjenkjenne for å flykte fra Jerusalems ødeleggelse.
And when ye shall see Jerusalem compassed with armies, then know that the desolation thereof is nigh. Then let them which are in Judaea flee to the mountains; and let them which are in the midst of it depart out; and let not them that are in the countries enter thereinto. For these be the days of vengeance, that all things which are written may be fulfilled. Luke 21:20–22.
Og når dere ser Jerusalem omringet av hærer, da skal dere vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjellene; og de som er midt i byen, må dra ut; og de som er ute på landet, må ikke gå inn i den. For dette er hevnens dager, da alt det som er skrevet, skal bli oppfylt. Lukas 21:20–22.
Jesus identified, “line upon line,” more prophetic characteristics of the sign, for His words are recorded not only by Luke, but also by Matthew and Mark.
Jesus identifiserte, «linje på linje», flere profetiske kjennetegn ved tegnet, for hans ord er nedtegnet ikke bare av Lukas, men også av Matteus og Markus.
And this gospel of the kingdom shall be preached in all the world for a witness unto all nations; and then shall the end come. When ye therefore shall see the abomination of desolation, spoken of by Daniel the prophet, stand in the holy place, (whoso readeth, let him understand:) Then let them which be in Judaea flee into the mountains. Matthew 24:14–16.
Og dette evangelium om riket skal forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag; og så skal enden komme. Når dere derfor ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted, (den som leser, han forstå:) da må de som er i Judea, flykte til fjellene. Matteus 24:14–16.
And the gospel must first be published among all nations. But when they shall lead you, and deliver you up, take no thought beforehand what ye shall speak, neither do ye premeditate: but whatsoever shall be given you in that hour, that speak ye: for it is not ye that speak, but the Holy Ghost. Now the brother shall betray the brother to death, and the father the son; and children shall rise up against their parents, and shall cause them to be put to death. And ye shall be hated of all men for my name’s sake: but he that shall endure unto the end, the same shall be saved. But when ye shall see the abomination of desolation, spoken of by Daniel the prophet, standing where it ought not, (let him that readeth understand,) then let them that be in Judaea flee to the mountains. Mark 13:10–14.
Og evangeliet må først forkynnes for alle folkeslag. Men når de fører dere bort og overgir dere, så vær ikke på forhånd bekymret for hva dere skal tale, og legg heller ikke planer om det; men det som blir gitt dere i den stund, det skal dere tale. For det er ikke dere som taler, men Den Hellige Ånd. Nå skal bror forråde bror til døden, og far sitt barn; og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde at de blir drept. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst. Men når dere ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå der den ikke burde stå, (den som leser, han forstå,) da skal de som er i Judea, flykte til fjellene. Markus 13:10–14.
Before the seven last plagues, which is the final and perfect fulfillment of the “days of vengeance,” is accomplished upon two classes the gospel of the kingdom must be preached and published among all nations. The gospel message is given to the nations at the soon-coming Sunday law in the United States, when the one hundred and forty-four thousand are lifted up as an ensign. The “days of vengeance” represents the period of the Executive Judgment of the whore of Babylon, which begins with the Sunday law in the United States and ends when Michael stands up and human probation closes, and the wrath of God is poured out in the seven last plagues.
Før de sju siste plagene, som er den endelige og fullkomne oppfyllelsen av «hevnens dager», blir fullbyrdet over to klasser, må evangeliet om riket forkynnes og kunngjøres blant alle folkeslag. Evangeliets budskap gis til nasjonene ved den forestående søndagsloven i De forente stater, når de hundre og førtifire tusen løftes opp som et banner. «Hevnens dager» betegner perioden for den utøvende dom over Babylon-skjøgen, som begynner med søndagsloven i De forente stater og ender når Mikael står fram og nådetiden for menneskene lukkes, og Guds vrede utøses i de sju siste plagene.
The period of time is the “hour” which Mark identifies, and the “hour” of the “great earthquake,” and the “hour” the ten kings agree to give their seventh kingdom unto the papacy. When the last soul has accepted the gospel that is published to all nations, probation closes, and God’s wrath is poured out without mercy. That period begins with the gospel being proclaimed to all nations as the ensign is lifted up, and ends when the last person responds to the gospel message proclaimed and preached and published by the ensign. That period of time is the “days of vengeance.”
Tidsperioden er den «time» som Markus identifiserer, og den «time» for det «store jordskjelv», og den «time» da de ti kongene blir enige om å gi sitt sjuende rike til pavedømmet. Når den siste sjel har tatt imot evangeliet som blir forkynt for alle folkeslag, avsluttes nådetiden, og Guds vrede blir utøst uten barmhjertighet. Denne perioden begynner med at evangeliet blir forkynt for alle folkeslag idet banneret løftes opp, og ender når den siste person svarer på evangeliets budskap som er forkynt og preached og publisert ved banneret. Denne tidsperioden er «hevnens dager».
In Luke, chapter twenty-one, Jesus is pinpointing that history, for He is identifying the final generation, that will not die before His second coming. He identifies a sign, which is represented as the abomination of desolation spoken of by Daniel the prophet. The sign is when the abomination of desolation stands in the “holy place,” and when it is “standing where it ought not,” which is also when Jerusalem is “compassed with armies.”
I Lukas, kapittel tjueen, påpeker Jesus nettopp denne historien, for Han identifiserer den siste generasjon, som ikke skal dø før Hans annet komme. Han identifiserer et tegn, som fremstilles som den ødeleggende styggedom som det er talt om ved profeten Daniel. Tegnet er når den ødeleggende styggedom står på det «hellige sted», og når den «står der den ikke burde stå», hvilket også er når Jerusalem er «omringet av hærer».
When Jerusalem was compassed by armies in the year 66 by Cestius, the Christians in Jerusalem fled the city, and Sister White identifies that not one Christian died during the destruction that ultimately ended in the year 70. Cestius initiated a siege, and then withdrew for apparently unknown reasons, and the Christians in the city fled in agreement with the warning associated with the sign. In the year 70 Titus completed the destruction by once again instituting a siege. The siege of Cestius was the beginning of what is called the First Jewish-Roman War, and the siege and destruction accomplished by Titus was the end of the First Jewish-Roman War.
Da Jerusalem i år 66 ble omringet av hærer under Cestius, flyktet de kristne i Jerusalem fra byen, og søster White fastslår at ikke én kristen døde under ødeleggelsen som til slutt ble fullført i år 70. Cestius innledet en beleiring og trakk seg deretter tilbake av tilsynelatende ukjente grunner, og de kristne i byen flyktet i samsvar med advarselen knyttet til tegnet. I år 70 fullførte Titus ødeleggelsen ved på ny å iverksette en beleiring. Beleiringen under Cestius var begynnelsen på det som kalles den første jødisk-romerske krig, og beleiringen og ødeleggelsen som Titus gjennomførte, var avslutningen på den første jødisk-romerske krig.
The entire history lasted three and a half years, began and ended with a siege, and the beginning contained a sign for God’s people. That history was identified as the days of God’s vengeance by Christ, which was a specific element that He was to identify in His ministry. Those days represent the executive judgment upon the whore of Rome that begins at the soon-coming Sunday law, and ends when human probation closes. At the beginning of the executive judgment of the whore of Babylon, the one hundred and forty-four thousand are lifted up as an ensign, which is a sign. When God’s other flock see the sign, they are to flee out of Babylon, whose destruction was typified by the destruction of Jerusalem.
Hele historien varte i tre og et halvt år, begynte og endte med en beleiring, og begynnelsen inneholdt et tegn for Guds folk. Denne historien ble av Kristus identifisert som Guds hevns dager, noe som var et bestemt element Han skulle utpeke i sin tjeneste. Disse dagene representerer den utøvende dom over Romas skjøge, som begynner ved den snart kommende søndagsloven, og ender når menneskets prøvetid avsluttes. Ved begynnelsen av den utøvende dom over Babylons skjøge blir de hundre og førtifire tusen løftet opp som et banner, hvilket er et tegn. Når Guds andre hjord ser tegnet, skal de flykte ut av Babylon, hvis ødeleggelse ble forbildet ved Jerusalems ødeleggelse.
We will continue to consider Luke chapter twenty-one in the next article.
Vi vil fortsette å betrakte Lukas, kapittel tjueén, i den neste artikkelen.