Sister White identifies the soon-coming Sunday law as the “sign,” that was typified by the armies of Rome encompassing Jerusalem in the year 66, and in doing so, she identifies a class who have eyes that see not, and ears that hear not.
Søster White identifiserer den forestående søndagsloven som «tegnet», som ble forbilledliggjort ved at Romas hærer omringet Jerusalem i år 66, og ved å gjøre dette identifiserer hun en gruppe som har øyne som ikke ser, og ører som ikke hører.
“Eternity stretches before us. The curtain is about to be lifted. We who occupy this solemn, responsible position, what are we doing, what are we thinking about, that we cling to our selfish love of ease, while souls are perishing around us? Have our hearts become utterly callous? Cannot we feel or understand that we have a work to do for the salvation of others? Brethren, are you of the class who having eyes see not, and having ears hear not? Is it in vain that God has given you a knowledge of His will? Is it in vain that He has sent you warning after warning? Do you believe the declarations of eternal truth concerning what is about to come upon the earth, do you believe that God’s judgments are hanging over the people, and can you still sit at ease, indolent, careless, pleasure loving?
«Evigheten ligger utstrakt foran oss. Forhenget er i ferd med å bli løftet. Vi som innehar denne alvorlige, ansvarsfulle stilling, hva gjør vi, hva tenker vi på, siden vi klamrer oss til vår selviske kjærlighet til bekvemmelighet, mens sjeler går fortapt omkring oss? Er våre hjerter blitt fullstendig følelsesløse? Kan vi ikke føle eller forstå at vi har et arbeid å utføre for andres frelse? Brødre, hører dere til den klasse som, enda de har øyne, ikke ser, og enda de har ører, ikke hører? Er det forgjeves at Gud har gitt dere kunnskap om sin vilje? Er det forgjeves at han har sendt dere advarsel etter advarsel? Tror dere de evige sannheters utsagn om det som snart skal komme over jorden, tror dere at Guds dommer henger over folket, og kan dere likevel sitte trygt, dovne, skjødesløse, fornøyelsessyke?»
“It is no time now for God’s people to be fixing their affections or laying up their treasure in the world. The time is not far distant, when, like the early disciples, we shall be forced to seek a refuge in desolate and solitary places. As the siege of Jerusalem by the Roman armies was the signal for flight to the Judean Christians, so the assumption of power on the part of our nation in the decree enforcing the papal sabbath will be a warning to us. It will then be time to leave the large cities, preparatory to leaving the smaller ones for retired homes in secluded places among the mountains.” Testimonies, volume 5, 464.
«Det er ikke nå tid for Guds folk å feste sine hengivenheter ved verden eller samle sine skatter der. Tiden er ikke langt borte da vi, lik de første disiplene, skal bli tvunget til å søke et tilfluktssted på øde og ensomme steder. Slik Jerusalems beleiring ved de romerske hærene var signalet til flukt for de judeiske kristne, slik vil vårt lands maktovertakelse i dekretet som håndhever den pavelige sabbat, være en advarsel for oss. Da vil tiden være inne til å forlate de store byene, som en forberedelse til å forlate de mindre for tilbaketrukne hjem på avsondrede steder blant fjellene.» Testimonies, bind 5, 464.
The soon coming Sunday law in the United States is the warning signal (sign), “to leave the large cities, preparatory to leaving the smaller ones for retired homes in secluded places among the mountains.” Laodicean Adventism is largely unaware that the Sunday law crisis in the United States, fulfills the “sign” spoken of in The Great Controversy. It is typified by the “sign” at the beginning of the three and a half years. The “sign” which was fulfilled in the first siege of Jerusalem that was brought in the year 66, and it typifies the “ensign” that is lifted up at the soon-coming Sunday law.
Den snart kommende søndagsloven i De forente stater er varselsignalet (tegnet) «om å forlate de store byene, som en forberedelse til å forlate de mindre for tilbaketrukne hjem på avsidesliggende steder blant fjellene». Laodikeisk adventisme er i stor grad uvitende om at søndagslovkrisen i De forente stater oppfyller «tegnet» omtalt i The Great Controversy. Den er foregrepet ved «tegnet» ved begynnelsen av de tre og et halvt årene. «Tegnet» som ble oppfylt i den første beleiringen av Jerusalem, som fant sted i år 66, er et forbilde på «banneret» som løftes opp ved den snart kommende søndagsloven.
The actual destruction of Jerusalem was accomplished by Titus in the year 70 AD, and the siege of Titus had been first typified in the 66 AD siege of Cestius, for Jesus always illustrates the end of a thing with the beginning of a thing. It was the beginning siege of Cestius that was the “sign” to flee that Jesus had given, not the siege of Titus. One was the siege at the beginning, the other was the siege at the end.
Jerusalems faktiske ødeleggelse ble fullbyrdet av Titus i året 70 e.Kr., og Titus’ beleiring hadde først vært forbildlig framstilt i Cestius’ beleiring i år 66 e.Kr., for Jesus illustrerer alltid enden på en ting ved begynnelsen av en ting. Det var Cestius’ innledende beleiring som var det «tegnet» til å flykte som Jesus hadde gitt, ikke Titus’ beleiring. Den ene var beleiringen ved begynnelsen, den andre var beleiringen ved enden.
“Not one Christian perished in the destruction of Jerusalem. Christ had given His disciples warning, and all who believed His words watched for the promised sign. ‘When ye shall see Jerusalem compassed with armies,’ said Jesus, ‘then know that the desolation thereof is nigh. Then let them which are in Judea flee to the mountains; and let them which are in the midst of it depart out.’ Luke 21:20, 21. After the Romans under Cestius had surrounded the city, they unexpectedly abandoned the siege when everything seemed favorable for an immediate attack. The besieged, despairing of successful resistance, were on the point of surrender, when the Roman general withdrew his forces without the least apparent reason. But God’s merciful providence was directing events for the good of His own people. The promised sign had been given to the waiting Christians, and now an opportunity was offered for all who would, to obey the Saviour’s warning. Events were so overruled that neither Jews nor Romans should hinder the flight of the Christians. Upon the retreat of Cestius, the Jews, sallying from Jerusalem, pursued after his retiring army; and while both forces were thus fully engaged, the Christians had an opportunity to leave the city. At this time the country also had been cleared of enemies who might have endeavored to intercept them. At the time of the siege, the Jews were assembled at Jerusalem to keep the Feast of Tabernacles, and thus the Christians throughout the land were able to make their escape unmolested. Without delay they fled to a place of safety—the city of Pella, in the land of Perea, beyond Jordan.” The Great Controversy, 30.
«Ikke én kristen omkom under Jerusalems ødeleggelse. Kristus hadde gitt sine disipler advarsel, og alle som trodde hans ord, våket etter det lovede tegnet. ‘Når dere ser Jerusalem omringet av hærer,’ sa Jesus, ‘da skal dere vite at byens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjellene, og de som er inne i byen, gå ut.’ Lukas 21:20, 21. Etter at romerne under Cestius hadde omringet byen, opphevet de uventet beleiringen da alt syntes gunstig for et øyeblikkelig angrep. De beleirede, som hadde oppgitt håpet om å kunne yte virksom motstand, var på nippet til å overgi seg, da den romerske feltherren trakk sine styrker tilbake uten den minste tilsynelatende grunn. Men Guds barmhjertige forsyn ledet begivenhetene til gagn for hans eget folk. Det lovede tegnet var blitt gitt de ventende kristne, og nå ble det gitt anledning for alle som ville, til å adlyde Frelserens advarsel. Begivenhetene ble styrt slik at verken jøder eller romere skulle hindre de kristnes flukt. Da Cestius trakk seg tilbake, gjorde jødene et utfall fra Jerusalem og satte etter den retirerende hæren hans; og mens begge styrker således var fullt opptatt, fikk de kristne anledning til å forlate byen. På denne tiden var landet også blitt renset for fiender som kunne ha forsøkt å avskjære dem. På beleiringens tid var jødene samlet i Jerusalem for å holde løvhyttefesten, og dermed kunne de kristne rundt om i landet unnslippe uten å bli forstyrret. Uten opphold flyktet de til et trygt sted — byen Pella, i Perea-landet, på den andre siden av Jordan.» The Great Controversy, 30.
The siege of Jerusalem by Cestius in the year 66 fulfilled the warning “sign” which Christ had recorded for the Christians of that history, but the siege of Titus in 70 AD provided no “sign” to flee. In that siege there were no Christians left in the city, and that last siege led to the destruction of Jerusalem, and in the destruction of Jerusalem “not one Christian perished,” for the Christians had fled at the beginning of the history.
Beleiringen av Jerusalem ved Cestius i år 66 oppfylte det advarende «tegn» som Kristus hadde nedtegnet for de kristne i denne historien, men beleiringen ved Titus i år 70 e.Kr. ga intet «tegn» til å flykte. Under den beleiringen var det ingen kristne igjen i byen, og den siste beleiringen førte til Jerusalems ødeleggelse, og i Jerusalems ødeleggelse «omkom ikke én kristen», for de kristne hadde flyktet ved historiens begynnelse.
“The Jewish forces, pursuing after Cestius and his army, fell upon their rear with such fierceness as to threaten them with total destruction. It was with great difficulty that the Romans succeeded in making their retreat. The Jews escaped almost without loss, and with their spoils returned in triumph to Jerusalem. Yet this apparent success brought them only evil. It inspired them with that spirit of stubborn resistance to the Romans which speedily brought unutterable woe upon the doomed city.
De jødiske styrkene, som forfulgte Cestius og hans hær, falt over deres baktropp med en slik voldsomhet at de truet dem med fullstendig tilintetgjørelse. Det var med stort besvær at romerne lyktes i å trekke seg tilbake. Jødene unnslapp nesten uten tap, og med sitt bytte vendte de tilbake til Jerusalem i triumf. Likevel førte denne tilsynelatende framgangen dem bare ondt. Den fylte dem med den ånd av hardnakket motstand mot romerne som snart brakte usigelig ve over den dømte byen.
“Terrible were the calamities that fell upon Jerusalem when the siege was resumed by Titus. The city was invested at the time of the Passover, when millions of Jews were assembled within its walls.” The Great Controversy, 31.
«Forferdelige var de ulykker som rammet Jerusalem da beleiringen ble gjenopptatt av Titus. Byen var omringet ved påsketiden, da millioner av jøder var samlet innenfor dens murer.» The Great Controversy, 31.
From the feast of Tabernacles in the year 66 unto the Passover in the year 70 is three and a half years, which prophetically is twelve hundred and sixty days. From the year 66 to the year 70 pagan Rome trampled down the sanctuary and host, just as papal Rome tread down the holy city for forty-two months from the year 538 unto 1798.
Fra løvhyttefesten i år 66 til påsken i år 70 er det tre og et halvt år, som profetisk er ett tusen to hundre og seksti dager. Fra år 66 til år 70 trampet det hedenske Roma ned helligdommen og hæren, slik pave-Roma trådte den hellige stad ned i førtito måneder fra år 538 til 1798.
But the court which is without the temple leave out, and measure it not; for it is given unto the Gentiles: and the holy city shall they tread under foot forty and two months. Revelation 11:2.
Men forgården som er utenfor templet, skal du la være og ikke måle den; for den er gitt til hedningene. Og den hellige stad skal de trå under fot i førtito måneder. Åpenbaringen 11:2.
Both pagan Rome and papal Rome trampled down Jerusalem for twelve hundred and sixty days (years), thus identifying that modern Rome would trample down spiritual Jerusalem of the last days for a symbolic period of twelve hundred and sixty days. That symbolic period would commence at the soon-coming Sunday law in the United States, when the deadly wound is healed.
Både det hedenske Roma og det pavelige Roma tråkket Jerusalem under fot i tolv hundre og seksti dager (år), og identifiserte dermed at det moderne Roma ville tråkke det siste tiders åndelige Jerusalem under fot i en symbolsk periode på tolv hundre og seksti dager. Denne symbolske perioden ville begynne ved den snart kommende søndagsloven i De forente stater, når det dødelige såret er leget.
And I saw one of his heads as it were wounded to death; and his deadly wound was healed: and all the world wondered after the beast. And they worshipped the dragon which gave power unto the beast: and they worshipped the beast, saying, Who is like unto the beast? who is able to make war with him? And there was given unto him a mouth speaking great things and blasphemies; and power was given unto him to continue forty and two months. Revelation 13:3–5.
Og jeg så et av dets hoder likesom såret til døden; og dets dødelige sår ble legt. Og all jorden undret seg og fulgte etter dyret. Og de tilbad dragen som ga dyret makt; og de tilbad dyret og sa: Hvem er lik dyret? hvem er i stand til å føre krig mot det? Og det ble gitt det en munn som talte store ord og bespottelser; og det ble gitt det makt til å holde ved i førtito måneder. Åpenbaringen 13:3–5.
The symbolic forty-two months of papal persecution is the “hour,” of the Sunday law crisis. That “hour” begins with a “sign” (the ensign), and ends with “signs.” The “sign” of the ensign at the Sunday law, will cause any Christians still in Babylon to flee to the glorious holy mountain that has been exalted (lifted up) above the other hills.
De symbolske førtito månedene med pavelig forfølgelse er «stunden» i søndagslovkrisen. Denne «stunden» begynner med et «tegn» (banneret) og ender med «tegn». «Tegnet» på banneret ved søndagsloven vil få alle kristne som ennå er i Babylon, til å flykte til det herlige hellige fjellet som er blitt opphøyet (løftet opp) over de andre høydene.
And it shall come to pass in the last days, that the mountain of the Lord’s house shall be established in the top of the mountains, and shall be exalted above the hills; and all nations shall flow unto it. And many people shall go and say, Come ye, and let us go up to the mountain of the Lord, to the house of the God of Jacob; and he will teach us of his ways, and we will walk in his paths: for out of Zion shall go forth the law, and the word of the Lord from Jerusalem. Isaiah 2:2, 3.
Og det skal skje i de siste dager at fjellet der Herrens hus står, skal være grunnfestet som det høyeste av fjellene og opphøyd over haugene; og alle folkeslag skal strømme til det. Og mange folk skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus; og han skal lære oss sine veier, og vi skal vandre på hans stier. For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Jesaja 2:2, 3.
The flight from the cities at the decree enforcing Sunday worship was typified by both the flight of the Christians in the year 66, and the flight of the church in the year 538 that fled into the wilderness.
Flukten fra byene ved dekretet som håndhevet søndagsdyrkelse, ble forbildet både ved de kristnes flukt i år 66 og ved menighetens flukt i år 538, da den flyktet ut i ødemarken.
And the woman fled into the wilderness, where she hath a place prepared of God, that they should feed her there a thousand two hundred and threescore days. Revelation 12:6.
Og kvinnen flyktet ut i ørkenen, hvor hun har et sted beredt av Gud, for at de der skulle fø henne i tusen to hundre og seksti dager. Åpenbaringen 12:6.
The destruction of Jerusalem from the first siege to the last siege lasted three and a half years, but a warning message of the coming destruction was given for seven years, three and a half years before the first siege and three and a half years after.
Ødeleggelsen av Jerusalem fra den første beleiringen til den siste beleiringen varte i tre og et halvt år, men et advarselsbudskap om den kommende ødeleggelsen ble gitt i sju år, tre og et halvt år før den første beleiringen og tre og et halvt år etter.
“All the predictions given by Christ concerning the destruction of Jerusalem were fulfilled to the letter. The Jews experienced the truth of His words of warning: ‘With what measure ye mete, it shall be measured to you again.’ Matthew 7:2.
«Alle forutsigelsene som Kristus gav angående Jerusalems ødeleggelse, ble oppfylt til punkt og prikke. Jødene erfarte sannheten i hans advarselsord: ‘For med det mål dere måler med, skal det måles opp igjen for dere.’ Matteus 7:2.»
“Signs and wonders appeared, foreboding disaster and doom. In the midst of the night an unnatural light shone over the temple and the altar. Upon the clouds at sunset were pictured chariots and men of war gathering for battle. The priests ministering by night in the sanctuary were terrified by mysterious sounds; the earth trembled, and a multitude of voices were heard crying: ‘Let us depart hence.’ The great eastern gate, which was so heavy that it could hardly be shut by a score of men, and which was secured by immense bars of iron fastened deep in the pavement of solid stone, opened at midnight, without visible agency.—Milman, The History of the Jews, book 13.
«Tegn og undergjerninger viste seg og varslet ulykke og undergang. Midt i natten skinte et unaturlig lys over templet og alteret. På skyene ved solnedgang avtegnet det seg vogner og krigsmenn som samlet seg til strid. Prestene, som gjorde tjeneste om natten i helligdommen, ble grepet av redsel ved uforklarlige lyder; jorden skalv, og en mengde røster ble hørt rope: ‘La oss fare bort herfra.’ Den store østlige porten, som var så tung at den knapt kunne lukkes av et tjuetalls menn, og som var sikret med veldige jernbommer festet dypt ned i det faste steingulvet, åpnet seg ved midnatt uten synlig medvirkning.—Milman, The History of the Jews, bok 13.»
“For seven years a man continued to go up and down the streets of Jerusalem, declaring the woes that were to come upon the city. By day and by night he chanted the wild dirge: ‘A voice from the east! a voice from the west! a voice from the four winds! a voice against Jerusalem and against the temple! a voice against the bridegrooms and the brides! a voice against the whole people!’—Ibid. This strange being was imprisoned and scourged, but no complaint escaped his lips. To insult and abuse he answered only: ‘Woe, woe to Jerusalem!’ ‘woe, woe to the inhabitants thereof!’ His warning cry ceased not until he was slain in the siege he had foretold.” The Great Controversy, 29, 30.
«I sju år fortsatte en mann å gå opp og ned gjennom Jerusalems gater og forkynne de veer som skulle komme over byen. Dag og natt fremsa han den ville klagesangen: «En røst fra øst! en røst fra vest! en røst fra de fire vinder! en røst mot Jerusalem og mot templet! en røst mot brudgommene og brudene! en røst mot hele folket!» — Ibid. Dette underlige vesenet ble fengslet og pisket, men ingen klage unnslapp hans lepper. På hån og mishandling svarte han bare: «Ve, ve over Jerusalem!» «ve, ve over dets innbyggere!» Hans advarende rop opphørte ikke før han ble drept under den beleiring han hadde forutsagt.» The Great Controversy, 29, 30.
The final destruction of literal Jerusalem in the year 70 was preceded by “signs and wonders” which identified “disaster and doom.” The warning “signs” were manifested for three and a half years before the first siege and for the three and a half years that led to the destruction. The “signs” (in the plural) that identified the coming destruction was not the “sign” of warning to flee, but a pronouncement of the imminent close of probation.
Den endelige ødeleggelsen av det bokstavelige Jerusalem i år 70 ble forutgått av «tegn og under» som varslet «ulykke og undergang». Varselstegnene viste seg i tre og et halvt år før den første beleiringen og i de tre og et halvt årene som ledet frem til ødeleggelsen. «Tegnene» (i flertall) som varslet den kommende ødeleggelsen, var ikke «tegnet» som advarte om å flykte, men en kunngjøring om den nært forestående avslutningen av nådetiden.
In the trampling down of spiritual Jerusalem from 538 to 1798, the “sign” of warning to flee, was when the abomination of desolation was when “that man of sin” was “revealed,” as “the son of perdition; Who opposeth and exalteth himself above all that is called God, or that is worshipped; so that he as God sitteth in the temple of God, showing himself that he is God.”
I den åndelige Jerusalems nedtramping fra 538 til 1798 var «tegnet» til advarsel om å flykte det tidspunkt da ødeleggelsens styggedom viste seg, da «syndens menneske» ble «åpenbart» som «fortapelsens sønn, han som står imot og opphøyer seg over alt som kalles Gud eller dyrkes, så han setter seg i Guds tempel som Gud og viser seg selv fram som om han er Gud.»
When ye therefore shall see the abomination of desolation, spoken of by Daniel the prophet, stand in the holy place, (whoso readeth, let him understand.) Matthew 24:15.
Når dere derfor ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på hellig sted — den som leser, han forstå det — Matteus 24:15.
When the Christians of that history recognized that “sign” they fled into the wilderness for twelve hundred and sixty years.
Da de kristne i den historien gjenkjente dette «tegnet», flyktet de ut i ødemarken for ett tusen to hundre og seksti år.
“It required a desperate struggle for those who would be faithful to stand firm against the deceptions and abominations which were disguised in sacerdotal garments and introduced into the church. The Bible was not accepted as the standard of faith. The doctrine of religious freedom was termed heresy, and its upholders were hated and proscribed.
Det krevde en fortvilet kamp for at de som ville være trofaste, skulle stå fast mot de bedrag og vederstyggeligheter som var skjult under prestelige gevanter og innført i kirken. Bibelen ble ikke godtatt som troens norm. Læren om religionsfrihet ble kalt kjetteri, og dens tilhengere ble hatet og forfulgt.
“After a long and severe conflict, the faithful few decided to dissolve all union with the apostate church if she still refused to free herself from falsehood and idolatry. They saw that separation was an absolute necessity if they would obey the word of God. They dared not tolerate errors fatal to their own souls, and set an example which would imperil the faith of their children and children’s children. To secure peace and unity they were ready to make any concession consistent with fidelity to God; but they felt that even peace would be too dearly purchased at the sacrifice of principle. If unity could be secured only by the compromise of truth and righteousness, then let there be difference, and even war.” The Great Controversy, 45.
«Etter en lang og hard kamp besluttet de få trofaste å oppløse enhver forbindelse med den frafalne kirke dersom hun fortsatt nektet å frigjøre seg fra falskhet og avgudsdyrkelse. De så at adskillelse var en absolutt nødvendighet dersom de skulle lyde Guds ord. De våget ikke å tåle villfarelser som var skjebnesvangre for deres egne sjeler, og å gi et eksempel som ville sette troen hos deres barn og barnebarn i fare. For å sikre fred og enhet var de rede til å gjøre enhver innrømmelse som var forenlig med troskap mot Gud; men de følte at selv fred ville bli kjøpt for dyrt dersom den krevde prinsippets offer. Hvis enhet bare kunne sikres ved å gå på akkord med sannhet og rettferdighet, da får det heller være ulikhet, ja endog krig.» The Great Controversy, 45.
Approaching the conclusion of the twelve hundred and sixty years of papal persecution there were “signs” (in the plural), and as with the “signs” at the end of the twelve hundred and sixty days that pagan Rome trampled down literal Jerusalem; those “signs” were not signs to flee.
Da de tolv hundre og seksti år med pavelig forfølgelse nærmet seg sin avslutning, var det «tegn» (i flertall), og likesom med «tegnene» ved slutten av de tolv hundre og seksti dagene da det hedenske Roma tråkket det bokstavelige Jerusalem under fot; var disse «tegnene» ikke tegn til å flykte.
“The Saviour gives signs of His coming, and more than this, He fixes the time when the first of these signs shall appear: ‘Immediately after the tribulation of those days shall the sun be darkened, and the moon shall not give her light, and the stars shall fall from heaven, and the powers of the heavens shall be shaken: and then shall appear the sign of the Son of man in heaven: and then shall all the tribes of the earth mourn, and they shall see the Son of man coming in the clouds of heaven with power and great glory. And He shall send His angels with a great sound of a trumpet, and they shall gather together His elect from the four winds, from one end of heaven to the other.’
Frelseren gir tegn på sitt komme, og mer enn dette, Han fastsetter tiden da det første av disse tegnene skal vise seg: «Men straks etter trengselen i de dager skal solen formørkes, og månen skal ikke gi sitt lys, og stjernene skal falle fra himmelen, og himlenes krefter skal rokkes. Og da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle jordens stammer sørge, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med makt og stor herlighet. Og Han skal sende ut sine engler med mektig basunklang, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vinder, fra himmelens ene ende til den andre.»
“At the close of the great papal persecution, Christ declared, the sun should be darkened, and the moon should not give her light. Next, the stars should fall from heaven. And He says, ‘Learn a parable of the fig tree; When his branch is yet tender, and putteth forth leaves, ye know that summer is nigh: so likewise ye, when ye shall see all these things, know that He is near, even at the doors.’ Matthew 24:32, 33, margin.
«Ved avslutningen av den store pavelige forfølgelsen, erklærte Kristus, skulle solen bli formørket, og månen skulle ikke gi sitt lys. Deretter skulle stjernene falle fra himmelen. Og Han sier: «Lær en lignelse av fikentreet: Når grenen på det ennå er myk og setter blad, vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær, like for dørene.» Matteus 24:32, 33, margen.
“Christ has given signs of His coming. He declares that we may know when He is near, even at the doors. He says of those who see these signs, ‘This generation shall not pass, till all these things be fulfilled.’ These signs have appeared. Now we know of a surety that the Lord’s coming is at hand. ‘Heaven and earth shall pass away,’ He says, ‘but My words shall not pass away.’” The Desire of Ages, 631, 632.
«Kristus har gitt tegn på sitt komme. Han erklærer at vi kan vite når Han er nær, like for dørene. Om dem som ser disse tegnene, sier Han: ‘Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette er skjedd.’ Disse tegnene har vist seg. Nå vet vi med sikkerhet at Herrens komme er nær forestående. ‘Himmel og jord skal forgå,’ sier Han, ‘men Mine ord skal slett ikke forgå.’» Slektenes håp, 631, 632.
When “the three and half years of Jerusalem being trampled down” by papal Rome was ending there was a series of “signs,” which identified the coming of Christ and ushered in the Millerite history. Millerite history is to be repeated to the very letter in the last days. Those “signs,” which appeared at “the close of the great papal persecution,” had been typified by “signs” that appeared as the closing of the three and a half years of the trampling down of Jerusalem from the year 66 to 70 by pagan Rome. Therefore, based upon two witnesses there will be a “sign” of the ensign which is lifted up at the hour of the great earthquake which is the sign of warning to flee in the history of modern Rome, and there will also be “signs” in the plural which occur at the closing of modern Rome’s period of persecution in the last days.
Da «de tre og et halvt år da Jerusalem ble nedtrådt» av det pavelige Roma gikk mot slutten, kom det en rekke «tegn» som identifiserte Kristi komme og innledet milleritthistorien. Milleritthistorien skal gjentas til punkt og prikke i de siste dager. Disse «tegn», som viste seg «ved avslutningen av den store pavelige forfølgelse», var blitt forutskygget av «tegn» som viste seg ved avslutningen av de tre og et halvt år med Jerusalems nedtråkkelse fra år 66 til 70 av det hedenske Roma. Derfor vil det, på grunnlag av to vitner, være et «tegn» på banneret som løftes opp i den store jordskjelvets time, hvilket er advarselstegnet om å flykte i det moderne Romas historie, og det vil også være «tegn» i flertall som finner sted ved avslutningen av det moderne Romas forfølgelsesperiode i de siste dager.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
“Read the 21st chapter of Luke. In it Christ gives the warning, ‘Take heed to yourselves, lest at any time your hearts be overcharged with surfeiting, and drunkenness, and cares of this life, and so that day come upon you unawares. For as a snare shall it come on all them that dwell on the face of the whole earth. Watch ye therefore, and pray always, that ye may be accounted worthy to escape all these things, and to stand before the Son of man’ (Luke 21:34–36).
«Les det 21. kapittel i Lukas. Der gir Kristus advarselen: ‘Ta dere i vare, så ikke deres hjerter på noe tidspunkt blir tynget av fråtseri og drukkenskap og dette livs bekymringer, så den dagen kommer over dere uventet. For som en snare skal den komme over alle dem som bor på hele jordens overflate. Våk derfor, og be alltid, for at dere må bli aktet verdige til å unnslippe alle disse ting og til å bli stående framfor Menneskesønnen’ (Lukas 21:34–36).»
“The signs of the times are fulfilling in our world, yet the churches generally are represented as slumbering. Shall we not take warning from the experience of the foolish virgins, who when the call came, ‘Behold the bridegroom cometh; go ye out to meet him,’ found that they had no oil in their lamps? And while they went to buy oil, the bridegroom went in to the marriage supper with the wise virgins, and the door was shut. When the foolish virgins reached the banqueting hall, they received an unexpected denial. The master of the feast declared, ‘I know you not.’ They were left standing without in the empty street, in the blackness of the night.” Manuscript Releases, volume 15, 229.
«Tidens tegn går i oppfyllelse i vår verden, men kirkene blir i alminnelighet fremstilt som slumrende. Skal vi ikke ta advarsel av de uforstandige jomfruenes erfaring, da de, da ropet lød: ‘Se, brudgommen kommer; gå ut ham i møte,’ oppdaget at de ikke hadde olje i lampene sine? Og mens de gikk for å kjøpe olje, gikk brudgommen inn til bryllupsmåltidet med de vise jomfruene, og døren ble stengt. Da de uforstandige jomfruene nådde frem til festsalen, fikk de et uventet avslag. Festens herre erklærte: ‘Jeg kjenner dere ikke.’ De ble stående utenfor i den tomme gaten, i nattens mørke.» Manuscript Releases, bind 15, 229.