Verse forty of Daniel eleven, begins at the time of the end, but the verse identifies two times of the end, and therefore allows the student of prophecy to align the first time of the end with the second time of the end. When this application is made, the line of Millerite history that began in 1798, runs parallel with the history of the United States in 1989. The two lines identify the line of the true Protestant horn and the line of the Republican horn of the earth beast of Revelation chapter thirteen. Both lines begin at the time of the end in 1798, and the time of the end in 1989 simply complements and provides a second witness of the waymarks of truth that are unsealed in the verse.
Førtiende vers i Daniel elleve begynner ved endetiden, men verset identifiserer to endetider og gjør det derfor mulig for profetiens gransker å samordne den første endetiden med den andre endetiden. Når denne anvendelsen foretas, løper den linjen i millerittisk historie som begynte i 1798, parallelt med De forente staters historie i 1989. De to linjene identifiserer linjen til det sanne protestantiske horn og linjen til det republikanske horn på jorddyret i Åpenbaringen kapittel tretten. Begge linjene begynner ved endetiden i 1798, og endetiden i 1989 utfyller ganske enkelt og gir et annet vitnesbyrd om sannhetens veimerker som avforsegles i verset.
The movement of the third angel arrived on October 22, 1844, but was deferred through the seven-year rebellion of 1856 to 1863. The arrival of the third angel was repeated on September 11, 2001. 1863 was typified by ancient Israel’s first encampment at Kadesh and the rebellion of the ten spies, and September 11, 2001 was typified by the last encampment of ancient Israel at Kadesh, and the rebellion of Moses. The rebellion of 1863, represented the first rebellion at Kadesh, which produced a judgment of death in the wilderness. The rebellion of September 11, 2001 represented the last rebellion at Kadesh, which produced the death of the leadership of Laodicean Adventism.
Bevegelsen til den tredje engelen ankom den 22. oktober 1844, men ble utsatt gjennom det sjuårige opprøret fra 1856 til 1863. Den tredje engelens ankomst ble gjentatt den 11. september 2001. 1863 ble forebildet ved det gamle Israels første leirslagning ved Kadesj og opprøret til de ti speiderne, og 11. september 2001 ble forebildet ved det gamle Israels siste leirslagning ved Kadesj og Moses’ opprør. Opprøret i 1863 representerte det første opprøret ved Kadesj, som frembrakte en dødsdom i ørkenen. Opprøret den 11. september 2001 representerte det siste opprøret ved Kadesj, som frembrakte døden for lederskapet i laodikeisk adventisme.
The descent of the angel on August 11, 1840, which ushered in the movement of 1840 to 1844, which Sister White called a glorious manifestation of the power of God, typified September 11, 2001 and identified a glorious manifestation of the power of God.
Engelens nedstigning den 11. august 1840, som innledet bevegelsen fra 1840 til 1844, og som Søster White kalte en herlig åpenbaring av Guds kraft, var et forbilde på 11. september 2001 og identifiserte en herlig åpenbaring av Guds kraft.
“The angel who unites in the proclamation of the third angel’s message is to lighten the whole earth with his glory. A work of world-wide extent and unwonted power is here foretold. The advent movement of 1840–44 was a glorious manifestation of the power of God; the first angel’s message was carried to every missionary station in the world, and in some countries there was the greatest religious interest which has been witnessed in any land since the Reformation of the sixteenth century; but these are to be exceeded by the mighty movement under the last warning of the third angel.” The Great Controversy, 611.
«Engelen som forener seg i forkynnelsen av den tredje engels budskap, skal opplyse hele jorden med sin herlighet. Her forutsies et verk av verdensomspennende utstrekning og usedvanlig kraft. Adventbevegelsen i 1840–44 var en herlig åpenbaring av Guds kraft; den første engels budskap ble båret til alle misjonsstasjoner i verden, og i noen land var den største religiøse interesse som har vært vitne til i noe land siden reformasjonen i det sekstende århundre; men disse skal overgås av den mektige bevegelsen under den siste advarselen fra den tredje engel.» The Great Controversy, 611.
The first arrival of the third angel on October 22, 1844 (the first Kadesh), was to finish the work, but God’s people chose to select a new leader and return to Egypt. By 1863, they had “rebuilt Jericho”, instead of participating in God’s work in bringing down the walls of Jericho. They were therefore cursed, with the death in the wilderness.
Den tredje engelens første ankomst den 22. oktober 1844 (det første Kadesj) var for å fullføre verket, men Guds folk valgte å utpeke en ny leder og vende tilbake til Egypt. Innen 1863 hadde de «gjenoppbygd Jeriko» i stedet for å ta del i Guds verk med å styrte Jerikos murer. Derfor ble de rammet av forbannelsen, med døden i ørkenen.
And Joshua adjured them at that time, saying, Cursed be the man before the Lord, that riseth up and buildeth this city Jericho: he shall lay the foundation thereof in his firstborn, and in his youngest son shall he set up the gates of it. Joshua 6:26.
Og Josva lot dem på den tid sverja og sa: Forbanna vere den mannen for Herren som står opp og byggjer denne byen, Jeriko; på sin fyrstefødde skal han leggja hennar grunnvoll, og på sin yngste son skal han setja opp portane hennar. Josva 6:26.
As with ancient Israel at the first Kadesh, who had rejected the message of Joshua and Caleb, modern Israel’s rebellion at the first Kadesh (1863), brought upon them the curse of Joshua. When the third angel returned on September 11, 2001 (the last Kadesh), the final work in advance of God bringing down Jericho and its walls began.
Slik det var med det gamle Israel ved det første Kadesj, som hadde forkastet Josvas og Kalebs budskap, brakte det moderne Israels opprør ved det første Kadesj (1863) over dem Josvas forbannelse. Da den tredje engel vendte tilbake den 11. september 2001 (det siste Kadesj), begynte det avsluttende verket som går forut for at Gud bryter Jeriko og dets murer ned.
October 22, 1844 marks the arrival of the third angel, and in so doing it marks the arrival of the soon-coming Sunday in the last days. 1863 marks the end of the testing period of the third angel that commenced on October 22, 1844. 1863 is therefore a symbol of the soon-coming Sunday law, for Jesus always represents the ending with the beginning. In 1863, the nation was divided into two classes, and so too, at the Sunday law, two classes will be manifested.
22. oktober 1844 markerer den tredje engels ankomst, og dermed markerer den også ankomsten av den nært forestående søndagen i de siste dager. 1863 markerer avslutningen på den tredje engels prøvetid, som begynte den 22. oktober 1844. 1863 er derfor et symbol på den nært forestående søndagsloven, for Jesus fremstiller alltid enden ved begynnelsen. I 1863 var nasjonen delt i to klasser, og på samme måte vil to klasser bli åpenbart ved søndagsloven.
The testing period of the third angel in Millerite history began in 1844 and ended in 1863, and the beginning and ending, both marked the Sunday law of the last days. In the history between the beginning (1844) and the ending (1863), is the rebellion of the Millerite movement (1856). Thus, the period bears the signature of “Truth.” The return to Kadesh for the second time on September 11, 2001 marks the beginning of the testing process of the third angel, which concludes at the soon-coming Sunday law, as typified by 1863.
Prøvetiden for den tredje engel i den millerittiske historie begynte i 1844 og endte i 1863, og både begynnelsen og avslutningen markerte de siste dagers søndagslov. I historien mellom begynnelsen (1844) og avslutningen (1863) finnes opprøret i den millerittiske bevegelsen (1856). Således bærer perioden signaturen «Sannhet». Tilbakekomsten til Kadesj for annen gang den 11. september 2001 markerer begynnelsen på prøvelsesprosessen for den tredje engel, som avsluttes ved den snart kommende søndagsloven, slik 1863 var et forbilde på.
From that Sunday law until human probation closes, Jericho and its walls will be brought down, in agreement with the executive judgment upon the whore of Babylon that is represented in that history. Verse forty begins in 1798, and concludes at the soon-coming Sunday law in verse forty-one. The time of the end in 1798 represents the internal line of God’s church, beginning with the Millerites of the movement of the first angel through to the movement of the third angel and the one hundred and forty-four thousand. All in one verse.
Fra den søndagsloven og inntil menneskets prøvetid avsluttes, vil Jeriko og dets murer bli styrtet, i samsvar med den fullbyrdende dom over Babylons skjøge som er fremstilt i denne historien. Vers førti begynner i 1798 og avsluttes ved den snart kommende søndagsloven i vers førtien. Endens tid i 1798 representerer den indre linjen i Guds menighet, fra millerittene i den første engels bevegelse og frem til den tredje engels bevegelse og de hundre og førtifire tusen. Alt i ett vers.
The war between the king of the north that began with the ascendancy of the king of the south in 1798, was brought to a conclusion in 1989, when the king of the south was defeated by an alliance between the fifth and sixth kingdoms of Bible prophecy. The war of the king of the north and king of the south that began in 1798, was recognized by the Millerites as a warfare against Rome, which they saw as simply the two desolating powers of paganism and papalism. When the war ended in 1989, all three desolating powers were involved, and it marked the beginning of the prophetic illustration of those three powers leading the world to Armageddon, which is geographically represented in verse forty-five of Daniel eleven.
Krigen mellom kongen i nord, som begynte med kongen i sørs fremvekst i 1798, ble brakt til avslutning i 1989, da kongen i sør ble beseiret av en allianse mellom det femte og sjette riket i Bibelens profeti. Krigen mellom kongen i nord og kongen i sør, som begynte i 1798, ble av millerittene forstått som en krigføring mot Roma, som de anså som ganske enkelt de to ødeleggende maktene hedenskap og pavedømme. Da krigen tok slutt i 1989, var alle de tre ødeleggende maktene involvert, og det markerte begynnelsen på den profetiske fremstillingen av disse tre maktene som leder verden til Harmageddon, som geografisk er fremstilt i vers førtifem i Daniel elleve.
Verses forty to forty-five identify the prophetic dynamics of the three powers bringing the pope to his end between the seas and the glorious holy mountain. Rightly understood, the prophetic history represented in verse forty-one, includes verses forty-one through forty-four.
Versene førti til førtifem identifiserer den profetiske dynamikken til de tre maktene som fører paven til hans ende mellom havene og det herlige hellige fjell. Når den forstås rett, omfatter den profetiske historien som er fremstilt i vers førtien, versene førtien til førtifire.
Therefore, starting from the time of the end in 1989, with the second witness of 1798, identifying the beginning and ending of the war between the king of the south and the king of the north, verse forty-one through forty-four identifies the threefold union of a papacy whose deadly wound is healed, and verse forty-five is where she comes to her end. The verses, when approached from this perspective present a history that is external to God’s church, as is also represented by the relation between the seven seals and the seven churches in the book of Revelation.
Derfor viser vers førtien til førtifire, med utgangspunkt i endens tid i 1989 og med det andre vitnesbyrdet fra 1798, som identifiserer begynnelsen og avslutningen på krigen mellom kongen i sør og kongen i nord, til den trefoldige foreningen med et pavedømme hvis dødelige sår er leget, og vers førtifem er stedet hvor hun kommer til sin ende. Når disse versene betraktes fra dette perspektivet, fremstiller de en historie som er utenfor Guds menighet, slik dette også er framstilt ved forholdet mellom de sju segl og de sju menigheter i Åpenbaringsboken.
The line of prophetic history represented by 1798 represents primarily the investigative judgment, and the line that begins at the same point in 1989 represents primarily the executive judgment. 1798 is primarily emphasizing the work of the messenger who prepares the way for the Messenger of the Covenant, and 1989 is primarily emphasizing the work of the Elijah messenger.
Den profetiske historiens linje som er representert ved 1798, representerer først og fremst den undersøkende dom, og linjen som begynner på det samme punktet i 1989, representerer først og fremst den fullbyrdende dom. 1798 legger først og fremst vekt på den gjerning som utføres av budbæreren som bereder veien for paktens Budbærer, og 1989 legger først og fremst vekt på den gjerning som utføres av Elia-budbæreren.
Starting from 1798, when the book of Daniel was unsealed, we have the increase of knowledge of the prophetic history where Christ leads His people into a covenant relationship that accomplishes the permanent combination of divinity with humanity. That last day covenant is identified repeatedly in the Scriptures.
Fra 1798 av, da Daniels bok ble åpnet, har vi økningen i kunnskapen om den profetiske historien, hvor Kristus leder sitt folk inn i et paktsforhold som fullbyrder den varige foreningen av guddommelighet med menneskelighet. Denne siste-dagers-pakten blir gjentatte ganger identifisert i Skriftene.
Behold, the days come, saith the Lord, that I will make a new covenant with the house of Israel, and with the house of Judah: Not according to the covenant that I made with their fathers in the day that I took them by the hand to bring them out of the land of Egypt; which my covenant they brake, although I was an husband unto them, saith the Lord: But this shall be the covenant that I will make with the house of Israel; After those days, saith the Lord, I will put my law in their inward parts, and write it in their hearts; and will be their God, and they shall be my people. And they shall teach no more every man his neighbour, and every man his brother, saying, Know the Lord: for they shall all know me, from the least of them unto the greatest of them, saith the Lord: for I will forgive their iniquity, and I will remember their sin no more. Jeremiah 31:31–34.
Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus: ikke som den pakt jeg sluttet med deres fedre den dagen jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av landet Egypt, den pakt som de brøt, enda jeg var deres ektefelle, sier Herren. Men dette er den pakt jeg vil slutte med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil legge min lov i deres indre og skrive den i deres hjerte; og jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Og de skal ikke lenger lære hver mann sin neste og hver mann sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, fra den minste av dem til den største av dem, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning, og deres synd vil jeg ikke mer komme i hu. Jeremia 31:31–34.
All the prophets are identifying the last days, and the expression “last days,” in prophecy represents the time period of the judgment. The first angel arrived in 1798, at the time of the end, to announce the opening of the judgment in 1844, which is also the arrival of the last days. The last days, are Jeremiah’s “days” that will come, when God would “forgive” the “iniquity” and “no more remember” the sins of His people. That work is accomplished by Christ, as the High Priest in the antitypical day of atonement, during “the last days.”
Alle profetene identifiserer de siste dager, og uttrykket «de siste dager» representerer i profetien tidsperioden for dommen. Den første engelen kom i 1798, ved endetiden, for å kunngjøre åpningen av dommen i 1844, noe som også er de siste dagers komme. De siste dager er Jeremias «dager» som skal komme, når Gud ville «tilgi» «misgjerningen» og «ikke mer komme i hu» sitt folks synder. Dette verket fullbyrdes av Kristus som øversteprest på den antitypiske forsoningsdagen, i løpet av «de siste dager».
Had Millerite Adventism continued by faith to walk in the advancing light of the third angel which arrived on October 22, 1844, they would have already been in their eternal home with Jesus. This is what Jeremiah means when he says, “after those days.” “Those days” are the prophetic periods that led to, and concluded in, 1844. They are the “days” which Daniel chapter twelve references.
Dersom millerittisk adventisme ved tro hadde fortsatt å vandre i det fremadskridende lyset fra den tredje engel, som kom den 22. oktober 1844, ville de allerede ha vært i sitt evige hjem hos Jesus. Dette er hva Jeremia mener når han sier: «etter de dager». «De dager» er de profetiske tidsperiodene som ledet frem til og ble avsluttet i 1844. Det er de «dager» som Daniel kapittel tolv viser til.
But go thou thy way till the end be: for thou shalt rest, and stand in thy lot at the end of the days. Daniel 12:13.
Men gå du din vei til enden kommer; for du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende. Daniel 12:13.
At the “end of the days,” or as Jeremiah says, “after those days,” Christ designed to put His law in the inward parts of His people and write His law upon the hearts. The inward parts being the lower nature, or as Paul calls it the flesh, and the heart being the higher nature. The covenant promises to give His people a new mind at conversion, and a new body at the Second Coming. Man fell with Adam, who was created in God’s image, and who was created with a higher nature and a lower nature. Christ’s covenant is to redeem mankind with their twofold nature from the curse of sin.
Ved «enden på dagene», eller som Jeremia sier, «etter de dager», hadde Kristus til hensikt å legge sin lov i sitt folks indre og skrive sin lov på hjertene. Det indre er den lavere natur, eller som Paulus kaller det, kjødet, og hjertet er den høyere natur. Pakten lover å gi sitt folk et nytt sinn ved omvendelsen, og et nytt legeme ved det annet komme. Mennesket falt med Adam, som ble skapt i Guds bilde, og som ble skapt med en høyere natur og en lavere natur. Kristi pakt er å gjenløse menneskeheten med dens todelte natur fra syndens forbannelse.
“In the last days of this earth’s history, God’s covenant with his commandment-keeping people is to be renewed. ‘In that day I will make a covenant for them with the beasts of the field, and with the fowls of heaven, and with the creeping things of the ground: and I will break the bow and the sword and the battle out of the earth, and I will make them to lie down safely. And I will betroth thee unto me forever; yea, I will betroth thee unto me in righteousness, and in judgment, and in loving-kindness, and in mercies. I will even betroth thee unto me in faithfulness; and thou shalt know the Lord.’
I de siste dager av denne jordens historie skal Guds pakt med sitt budholdende folk fornyes. «På den dag vil jeg gjøre en pakt for dem med markens dyr og med himmelens fugler og med det som kryper på jorden; og jeg vil bryte bue og sverd og strid bort fra jorden, og jeg vil la dem bo trygt. Og jeg vil trolove deg med meg for evig; ja, jeg vil trolove deg med meg i rettferdighet og i dom og i miskunn og i barmhjertighet. Ja, jeg vil trolove deg med meg i trofasthet; og du skal kjenne Herren.»
“‘And it shall come to pass in that day, I will hear, saith the Lord, I will hear the heavens, and they shall hear the earth; and the earth shall hear the corn, and the wine, and the oil; and they shall hear Jezreel. And I will sow her unto me in the earth; and I will have mercy upon her that had not obtained mercy; and I will say to them which were not my people, Thou art my people; and they shall say, Thou art my God.’ Hosea 2:14-23.
«Og det skal skje på den dag: Jeg vil bønnhøre, sier Herren, jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden; og jorden skal bønnhøre kornet og vinen og oljen, og de skal bønnhøre Jisreel. Og jeg vil så henne for meg i landet; og jeg vil miskunne meg over henne som ikke hadde fått miskunn; og jeg vil si til dem som ikke var mitt folk: Du er mitt folk; og de skal si: Du er min Gud.» Hosea 2:14–23.
“‘In that day, . . . the remnant of Israel, and such as are escaped of the house of Jacob, . . . shall stay upon the Lord, the Holy One of Israel, in truth.’ Isaiah 10:20. From ‘every nation, and kindred, and tongue, and people’ there will be those who will gladly respond to the message, ‘Fear God, and give glory to him; for the hour of his judgment is come.’ They will turn from every idol that binds them to this earth, and will ‘worship him that made heaven, and earth, and the sea, and the fountains of waters.’ They will free themselves from every entanglement, and will stand before the world as monuments of God’s mercy. Obedient to every divine requirement, they will be recognized by angels and by men as those that ‘keep the commandments of God, and the faith of Jesus.’ Revelation 14:6–7, 12.
«På den dagen ... skal resten av Israel og de som er unnsluppet av Jakobs hus ... i sannhet støtte seg til Herren, Israels Hellige.» Jesaja 10:20. Fra «alle folkeslag og stammer og tungemål og folk» skal det være noen som med glede vil svare på budskapet: «Frykt Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet.» De vil vende seg bort fra hver avgud som binder dem til denne jord, og vil «tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene». De vil frigjøre seg fra enhver innvikling og stå fram for verden som minnesmerker over Guds barmhjertighet. Lydige mot hvert guddommelig krav vil de bli kjent av engler og av mennesker som dem som «holder Guds bud og Jesu tro». Åpenbaringen 14:6–7, 12.
“‘Behold, the days come, saith the Lord, that the plowman shall overtake the reaper, and the treader of grapes him that soweth seed; and the mountains shall drop sweet wine, and all the hills shall melt. And I will bring again the captivity of my people of Israel, and they shall build the waste cities, and inhabit them; and they shall plant vineyards, and drink the wine thereof; they shall also make gardens, and eat the fruit of them. And I will plant them upon their land, and they shall no more be pulled up out of their land which I have given them, saith the Lord thy God. Amos 9:13–15.’” Review and Herald, February 26, 1914.
«‘Se, dager skal komme, sier Herren, da pløymannen skal nå igjen innhøstaren, og den som trør druene, ham som sår sæden; og fjellene skal dryppe av søt vin, og alle haugene skal flyte bort. Og jeg vil vende skjebnen for mitt folk Israel, og de skal bygge opp de ødelagte byene og bo i dem; de skal plante vingårder og drikke deres vin; de skal også anlegge hager og ete deres frukt. Og jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer rykkes opp av sitt land, som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud. Amos 9:13–15.’» Review and Herald, 26. februar 1914.
When Jeremiah says “after those days,” the “days” that preceded the work represented by Christ suddenly coming to His temple to cleanse it, were the prophetic periods that ended in 1798 and 1844. The end of those prophetic days (periods), marked the forty-six years in which Christ erected the Millerite temple, and when He suddenly came on October 22, 1844 He was fulfilling Malachi chapter three, which He also fulfilled when He cleansed the temple at the beginning and ending of His ministry.
Når Jeremia sier «etter de dager», var de «dager» som gikk forut for det verk som er framstilt ved at Kristus brått kom til sitt tempel for å rense det, de profetiske periodene som endte i 1798 og 1844. Enden på disse profetiske dagene (periodene) markerte de førtiseks årene da Kristus oppførte det millerittiske tempel, og da Han brått kom den 22. oktober 1844, oppfylte Han Malaki kapittel tre, som Han også oppfylte da Han renset templet ved begynnelsen og avslutningen av sin tjeneste.
“In cleansing the temple from the world’s buyers and sellers, Jesus announced His mission to cleanse the heart from the defilement of sin,—from the earthly desires, the selfish lusts, the evil habits, that corrupt the soul. Malachi 3:1–3 quoted.” The Desire of Ages, 161.
«Ved å rense templet for verdens kjøpere og selgere kunngjorde Jesus sin misjon å rense hjertet fra syndens besmittelse,—fra de jordiske begjær, de selviske lyster, de onde vaner, som forderver sjelen. Malaki 3,1–3 sitert.» Slektenes håp, 161.
And “after those days,” Christ intended to cleanse the temple He had erected, which represented His work in cleansing the hearts of His people from the defilement of sin, or as Jeremiah states writing His law upon the hearts and inward parts.
Og «etter de dager» hadde Kristus til hensikt å rense det tempel Han hadde reist, som representerte Hans verk med å rense sitt folks hjerter fra syndens besmittelse, eller, som Jeremia uttrykker det, å skrive sin lov på hjertene og i deres indre.
For finding fault with them, he saith, Behold, the days come, saith the Lord, when I will make a new covenant with the house of Israel and with the house of Judah: Not according to the covenant that I made with their fathers in the day when I took them by the hand to lead them out of the land of Egypt; because they continued not in my covenant, and I regarded them not, saith the Lord. For this is the covenant that I will make with the house of Israel after those days, saith the Lord; I will put my laws into their mind, and write them in their hearts: and I will be to them a God, and they shall be to me a people. Hebrews 8:8–10.
For idet han finner feil hos dem, sier han: Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke etter den pakt som jeg gjorde med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av landet Egypt; for de ble ikke stående i min pakt, og jeg aktet ikke på dem, sier Herren. For dette er den pakt som jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil legge mine lover i deres sinn og skrive dem i deres hjerter; og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Hebreerne 8:8–10.
The words “those days” were Daniel’s “end of the days,” that ended in 1798 and 1844. The line of the Protestant horn that begins in 1798, in verse forty of Daniel eleven, is emphasizing the covenant relationship which is established with the one hundred and forty-four thousand. The Hebrew word “lot” is a small stone that was used to determine one’s destiny. Daniel was told to go and rest (in death), until “the end of the days,” when, in 1844, the judgment would begin and his destiny would be determined.
Ordene «de dager» var Daniels «dagenes ende», som endte i 1798 og 1844. Linjen om det protestantiske hornet som begynner i 1798, i vers førti av Daniel elleve, fremhever paktsforholdet som blir opprettet med de hundre og førtifire tusen. Det hebraiske ordet «lodd» er en liten stein som ble brukt til å avgjøre ens skjebne. Daniel fikk beskjed om å gå bort og hvile (i døden) inntil «dagenes ende», da dommen i 1844 skulle begynne og hans skjebne bli avgjort.
But go thou thy way till the end be: for thou shalt rest, and stand in thy lot at the end of the days. Daniel 12:13.
Men du, gå din vei inntil enden kommer; for du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende. Daniel 12:13.
The “days” of the “end of the days,” represents the time prophecies which ended in 1844, for after then prophetic time would be no longer. The twenty-three hundred years, which was the marah vision, meaning the sudden appearance of Christ in His sanctuary then ended, and the twenty-five hundred and twenty years of the last indignation also ended, just as the days of the first indignation had ended at the time of the end in 1798. “After those days,” as referred to by Jeremiah, was thereafter addressed by Paul. Paul refers to Jeremiah’s “after those days,” twice, for Paul doesn’t simply address the covenant that was to be instituted “after those days,” but more importantly he is identifying the work of Christ as High Priest.
«Dagene» i «endenes dager» betegner tidsprofetiene som endte i 1844, for etter den tid skulle profetisk tid ikke være lenger. De to tusen tre hundre årene, som var marah-synet, det vil si Kristi plutselige fremtreden i sin helligdom, endte da, og de to tusen fem hundre og tjue årene av den siste harme endte også, likesom dagene for den første harme hadde endt ved endetiden i 1798. «Etter de dager», slik det omtales av Jeremia, ble deretter omtalt av Paulus. Paulus viser to ganger til Jeremias «etter de dager», for Paulus omtaler ikke bare pakten som skulle innstiftes «etter de dager», men enda viktigere identifiserer han Kristi gjerning som yppersteprest.
For by one offering he hath perfected forever them that are sanctified. Whereof the Holy Ghost also is a witness to us: for after that he had said before, This is the covenant that I will make with them after those days, saith the Lord, I will put my laws into their hearts, and in their minds will I write them; And their sins and iniquities will I remember no more. Now where remission of these is, there is no more offering for sin. Having therefore, brethren, boldness to enter into the holiest by the blood of Jesus, By a new and living way, which he hath consecrated for us, through the veil, that is to say, his flesh; And having an high priest over the house of God. Hebrews 10:14–21.
For med ett eneste offer har han for all evighet fullendt dem som blir helliget. Også Den Hellige Ånd vitner for oss om dette; for etter at han før har sagt: Dette er den pakt jeg vil opprette med dem etter de dager, sier Herren: Jeg vil legge mine lover i deres hjerter, og i deres sinn vil jeg skrive dem; og deres synder og deres misgjerninger vil jeg ikke mer komme i hu. Men der det er forlatelse for disse, er det ikke lenger noe offer for synd. Da vi altså, brødre, ved Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, ad en ny og levende vei, som han har innviet for oss gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus. Hebreerne 10:14–21.
The two hundred and twenty years that link the prophecy of the marah vision of Christ’s appearance, with the twenty-five-hundred and twenty year prophecy of the chazon vision of prophetic history, ties together, or links the beginning of those two prophetic periods, with a symbolic link that represents the combination of humanity with divinity, which is the work Christ accomplishes in the cleansing that occurs during the movement of the third angel, and results in the covenant He makes with the one hundred and forty-four thousand.
De to hundre og tjue årene som knytter profetien om marah-synets fremstilling av Kristi åpenbarelse sammen med den to tusen fem hundre og tjue år lange profetien om chazon-synets profetiske historie, binder sammen, eller knytter, begynnelsen av disse to profetiske periodene ved et symbolsk bindeledd som representerer foreningen av menneskelighet med guddommelighet, hvilket er det verk Kristus fullbyrder i den renselse som finner sted under den tredje engels bevegelse, og som resulterer i den pakten Han inngår med de hundre og førtifire tusen.
The vision of the chazon, that illustrates the trampling down of the temple, is the vision of humanity that has been trampled down by sin, since the rebellion of Adam in the Garden of Eden; and the vision of the marah, that illustrates Christ work of restoring and cleansing the temple were both fulfilled on October 22, 1844. There are two twenty-five-hundred and twenty year prophecies of God’s indignation, that represent the trampling down of the host and the sanctuary.
Synet av chazon, som fremstiller nedtrampingen av tempelet, er synet av menneskeheten som er blitt trampet ned av synden siden Adams opprør i Edens hage; og synet av marah, som fremstiller Kristi verk med å gjenopprette og rense tempelet, ble begge oppfylt den 22. oktober 1844. Det finnes to profetier på to tusen fem hundre og tjue år om Guds harme, som representerer nedtrampingen av hæren og helligdommen.
Both of those prophecies represent the trampling down of humanity, that is to be restored by the vision of the marah. Those two indignations of God against His people represent the indignation upon fallen mankind, that would only be rescued and restored by the work of Christ in rebuilding and cleansing the fallen temple.
Begge disse profetiene fremstiller menneskehetens nedtramping, som skal gjenopprettes ved synet av marah. Disse to uttrykkene for Guds harme mot sitt folk fremstiller vreden over den falne menneskehet, som bare kunne frelses og gjenopprettes ved Kristi verk med å gjenreise og rense det falne tempel.
The two indignations represent the higher nature and lower nature of mankind. At the fall of Adam, the lower nature took the supremacy over the higher nature, and Christ’s design for men was that the higher nature ruled over the lower nature. At the fall of Adam, the higher nature fell to the lusts of the lower nature, and God’s design was reversed. This is what is meant by biblical “conversion.” To be converted means to have the higher nature restored to its ruling position over the lower nature. To convert is to reverse, or turn upside down.
De to harmene representerer menneskehetens høyere natur og lavere natur. Ved Adams fall tok den lavere natur overhøyheten over den høyere natur, mens Kristi hensikt for menneskene var at den høyere natur skulle herske over den lavere natur. Ved Adams fall sank den høyere natur ned under den lavere naturs lyster, og Guds hensikt ble omvendt. Dette er hva som menes med bibelsk «omvendelse». Å bli omvendt betyr at den høyere natur gjenopprettes til sin herskende stilling over den lavere natur. Å omvende er å vende om, eller snu opp ned.
The first indignation against the northern kingdom, was the indignation against the lower nature who subjugated the higher nature at the fall. That indignation came first, for Christ took up the work of redemption right where it first began, and it began with the lust of the lower nature, which was the lust of appetite. Christ began His work with forty days of fasting.
Den første harme mot det nordlige riket var harmen mot den lavere natur, som ved fallet underla den høyere natur. Denne harme kom først, for Kristus tok opp gjenløsningens verk nettopp der det først begynte, og det begynte med den lavere naturs begjær, som var appetittens begjær. Kristus begynte sitt verk med førti dagers faste.
“Christ knew that in order to successfully carry forward the plan of salvation He must commence the work of redeeming man just where the ruin began. Adam fell by the indulgence of appetite. In order to impress upon man his obligations to obey the law of God, Christ began His work of redemption by reforming the physical habits of man. The declension in virtue and the degeneracy of the race are chiefly attributable to the indulgence of perverted appetite.” Testimonies, volume 3, 486.
«Kristus visste at for med hell å føre frelsesplanen videre måtte Han begynne gjerningen med å gjenløse mennesket nettopp der ødeleggelsen begynte. Adam falt ved å gi etter for appetitten. For å innprente mennesket dets forpliktelser til å adlyde Guds lov, begynte Kristus sitt gjenløsningsverk med å reformere menneskets fysiske vaner. Tilbakegangen i dyd og slektens forfall skyldes i hovedsak ettergivenhet overfor en fordervet appetitt.» Testimonies, bind 3, 486.
The second indignation was against the higher nature, represented by the southern kingdom, where Jerusalem is located, which is the city which God chose to place His name. On October 22, 1844 the work Christ intended to do, and the work which He is now accomplishing, is represented by Ezekiel’s two sticks.
Den andre harme var rettet mot den høyere natur, representert ved det sørlige riket, hvor Jerusalem ligger, den byen som Gud utvalgte til å la sitt navn bo i. Den 22. oktober 1844 blir det verk Kristus hadde til hensikt å utføre, og det verk som Han nå fullbyrder, fremstilt ved Esekiels to staver.
When Ezekiel’s two sticks are joined together into one stick forever, it is identifying the covenant where Christ removes sin from His people forever, and the higher and lower natures are returned to the proper hierarchical structure, and men are once again whole. In the unconverted state, the lower nature of man, represented by the first indignation, ruled over the higher nature of man represented by the last indignation. Thus, the first indignation was against the northern kingdom, which was geographically “above” the southern kingdom.
Når Esekiels to staver føyes sammen til én stav for evig, identifiserer det den pakten hvor Kristus for evig tar synden bort fra sitt folk, og de høyere og lavere naturer blir ført tilbake til den rette hierarkiske orden, og menneskene igjen blir hele. I den uomvendte tilstand hersket menneskets lavere natur, representert ved den første harme, over menneskets høyere natur, representert ved den siste harme. Derfor var den første harme rettet mot det nordlige riket, som geografisk lå «over» det sørlige riket.
The two hundred and twenty years that links the two visions of the marah and chazon with divinity and humanity, in their mutual beginnings, both come together into one stick when Christ finalizes the work of the third angel with the one hundred and forty-four thousand. It is the prophecy of the last indignation against the southern kingdom that is joined with the prophecy of the appearance in 1844, for the covenant provides a new mind at conversion, but the new body (the northern kingdom) is only restored at the second coming in a twinkling of an eye.
De to hundre og tjue årene som knytter de to synene, marah og chazon, til guddommelighet og menneskelighet, i deres gjensidige begynnelse, kommer begge sammen til én stav når Kristus fullender den tredje engels verk med de hundre og førtifire tusen. Det er profetien om den siste harmen mot det sørlige riket som føyes sammen med profetien om tilsynekomsten i 1844, for pakten gir et nytt sinn ved omvendelsen, men det nye legemet (det nordlige riket) blir først gjenopprettet ved det annet komme i et øyeblikk, i et nu.
Verse forty of Daniel eleven, identifies both time’s of the ends, and in so doing emphasizes an internal and external line of prophetic history during the history of the earth beast of Revelation chapter thirteen. The truths that are unsealed in the verse represent both the internal and external lines of truth which Christ came to identify and accomplish within His people. The truth that humanity combined with divinity, does not sin, is represented in the light connected with the effect of the unsealing of knowledge, and represents the internal truth of God’s people in the last days. The light represented by the warfare between the powers that lead the world to Armageddon is the external truth of God’s people in the last days.
Førtiende vers i Daniel elleve identifiserer begge endetider og fremhever dermed en indre og en ytre linje av profetisk historie i løpet av historien til jorddyret i Åpenbaringen kapittel tretten. Sannhetene som blir avseglet i verset, representerer både de indre og de ytre sannhetslinjene som Kristus kom for å identifisere og fullbyrde i sitt folk. Sannheten om at menneskelighet forent med guddommelighet ikke synder, er fremstilt i lyset som er knyttet til virkningen av kunnskapens avsegling, og representerer Guds folks indre sannhet i de siste dager. Lyset som er fremstilt ved krigføringen mellom maktene som leder verden til Harmageddon, er Guds folks ytre sannhet i de siste dager.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
The word of the Lord came again unto me, saying, Moreover, thou son of man, take thee one stick, and write upon it, For Judah, and for the children of Israel his companions: then take another stick, and write upon it, For Joseph, the stick of Ephraim, and for all the house of Israel his companions: And join them one to another into one stick; and they shall become one in thine hand. And when the children of thy people shall speak unto thee, saying, Wilt thou not shew us what thou meanest by these? Say unto them, Thus saith the Lord God; Behold, I will take the stick of Joseph, which is in the hand of Ephraim, and the tribes of Israel his fellows, and will put them with him, even with the stick of Judah, and make them one stick, and they shall be one in mine hand. And the sticks whereon thou writest shall be in thine hand before their eyes. And say unto them, Thus saith the Lord God; Behold, I will take the children of Israel from among the heathen, whither they be gone, and will gather them on every side, and bring them into their own land: And I will make them one nation in the land upon the mountains of Israel; and one king shall be king to them all: and they shall be no more two nations, neither shall they be divided into two kingdoms any more at all: Neither shall they defile themselves any more with their idols, nor with their detestable things, nor with any of their transgressions: but I will save them out of all their dwellingplaces, wherein they have sinned, and will cleanse them: so shall they be my people, and I will be their God. And David my servant shall be king over them; and they all shall have one shepherd: they shall also walk in my judgments, and observe my statutes, and do them. And they shall dwell in the land that I have given unto Jacob my servant, wherein your fathers have dwelt; and they shall dwell therein, even they, and their children, and their children’s children for ever: and my servant David shall be their prince forever. Moreover I will make a covenant of peace with them; it shall be an everlasting covenant with them: and I will place them, and multiply them, and will set my sanctuary in the midst of them for evermore. My tabernacle also shall be with them: yea, I will be their God, and they shall be my people. And the heathen shall know that I the Lord do sanctify Israel, when my sanctuary shall be in the midst of them for evermore. Ezekiel 37:15–28.
Og Herrens ord kom atter til meg og lød så: Du menneskesønn, ta deg én stav og skriv på den: For Juda og for Israels barn, hans samfeller. Ta så en annen stav og skriv på den: For Josef, Efraims stav, og for hele Israels hus, hans samfeller. Så skal du føye dem sammen, den ene til den andre, til én stav, og de skal bli til én i din hånd. Og når ditt folks barn taler til deg og sier: Vil du ikke la oss få vite hva du mener med dette? da skal du si til dem: Så sier Herren Gud: Se, jeg vil ta Josefs stav, som er i Efraims hånd, og Israels stammer, hans samfeller, og jeg vil føye dem til den, til Judas stav, og gjøre dem til én stav, og de skal være ett i min hånd. Og stavene som du skriver på, skal være i din hånd for deres øyne. Og du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Se, jeg vil hente Israels barn ut fra folkene som de er kommet til, og samle dem fra alle kanter og føre dem inn i deres eget land. Og jeg vil gjøre dem til ett folk i landet, på Israels fjell, og én konge skal være konge over dem alle. De skal ikke lenger være to folk og heller ikke mer deles i to kongeriker. De skal heller ikke mer gjøre seg urene med sine avguder og sine avskyelige ting og med noen av sine overtredelser. Men jeg vil frelse dem ut av alle deres bosteder hvor de har syndet, og rense dem; og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. Og min tjener David skal være konge over dem, og de skal alle ha én hyrde. De skal vandre etter mine lover og holde mine forskrifter og gjøre etter dem. Og de skal bo i det landet som jeg gav til min tjener Jakob, der deres fedre bodde. Der skal de bo, de og deres barn og deres barnebarn til evig tid, og min tjener David skal være deres fyrste til evig tid. Og jeg vil opprette en fredspakt med dem; det skal være en evig pakt med dem. Og jeg vil grunnfeste dem og gjøre dem tallrike og sette min helligdom midt iblant dem til evig tid. Min bolig skal også være over dem; ja, jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Og folkene skal kjenne at jeg, Herren, helliger Israel, når min helligdom er midt iblant dem til evig tid. Esekiel 37:15–28.