The increase of knowledge that is represented by the vision of the Ulai River is what ultimately was written upon Habakkuk’s two tables.

Økningen i kunnskap, som er fremstilt ved synet om Ulai-elven, er det som til sist ble skrevet på Habakkuks to tavler.

“Interwoven with prophecies which they had regarded as applying to the time of the second advent was instruction specially adapted to their state of uncertainty and suspense, and encouraging them to wait patiently in the faith that what was now dark to their understanding would in due time be made plain.

«Sammenvevd med profetier som de hadde oppfattet som gjeldende for tiden ved det annet komme, var undervisning som var særlig tilpasset deres tilstand av uvisshet og spenning, og som oppmuntret dem til å vente tålmodig i troen på at det som nå var mørkt for deres forståelse, i sin tid ville bli gjort klart. »

“Among these prophecies was that of Habakkuk 2:1–4: ‘I will stand upon my watch, and set me upon the tower, and will watch to see what He will say unto me, and what I shall answer when I am reproved. And the Lord answered me, and said, Write the vision, and make it plain upon tables, that he may run that readeth it. For the vision is yet for an appointed time, but at the end it shall speak, and not lie: though it tarry, wait for it; because it will surely come, it will not tarry. Behold, his soul which is lifted up is not upright in him: but the just shall live by his faith.’

«Blant disse profetiene var den i Habakkuk 2:1–4: «Jeg vil stå på min vaktpost og stille meg på tårnet, og jeg vil speide for å se hva Han vil si til meg, og hva jeg skal svare når jeg blir refset. Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet ned og gjør det tydelig på tavler, så den som leser det, kan løpe. For synet gjelder ennå den fastsatte tid, men ved enden skal det tale og ikke lyve; om det drøyer, så vent på det, for det skal visselig komme, det skal ikke utebli. Se, hans sjel er oppblåst, den er ikke rettskaffen i ham; men den rettferdige skal leve ved sin tro.»

“As early as 1842 the direction given in this prophecy to ‘write the vision, and make it plain upon tables, that he may run that readeth it,’ had suggested to Charles Fitch the preparation of a prophetic chart to illustrate the visions of Daniel and the Revelation. The publication of this chart was regarded as a fulfillment of the command given by Habakkuk. No one, however, then noticed that an apparent delay in the accomplishment of the vision—a tarrying time—is presented in the same prophecy. After the disappointment, this scripture appeared very significant: ‘The vision is yet for an appointed time, but at the end it shall speak, and not lie: though it tarry, wait for it; because it will surely come, it will not tarry…. The just shall live by his faith.” The Great Controversy, 391, 392.

Allerede i 1842 hadde den anvisning som i denne profetien blir gitt om å «skrive synet opp og gjøre det tydelig på tavler, så den som leser det, kan løpe», fått Charles Fitch til å utarbeide et profetisk kart for å fremstille synene i Daniel og Åpenbaringen. Utgivelsen av dette kartet ble betraktet som en oppfyllelse av den befaling Habakkuk hadde fått. Ingen la imidlertid den gang merke til at en tilsynelatende forsinkelse i synets oppfyllelse – en ventetid – også blir fremstilt i den samme profetien. Etter skuffelsen fremstod dette skriftstedet som svært betydningsfullt: «For synet gjelder ennå den fastsatte tid; men til enden skal det tale og ikke lyve. Om det drøyer, så vent på det; for det skal sannelig komme, det skal ikke utebli…. Den rettferdige skal leve ved sin tro.» The Great Controversy, 391, 392.

The two tables of Habakkuk are prophetically two witnesses. Biblically, two witnesses are to be brought together to establish truth.

Habakkuks to tavler er profetisk sett to vitner. Bibelsk skal to vitner føres sammen for å stadfeste sannheten.

But if he will not hear thee, then take with thee one or two more, that in the mouth of two or three witnesses every word may be established. Matthew 8:16.

Men dersom han ikke vil høre deg, så ta med deg én eller to til, for at hvert ord kan bli stadfestet ved to eller tre vitners munn. Matteus 8:16.

When Habakkuk’s two tables (the 1843 and 1850 pioneer charts) are overlaid with each other they confirm the truths that were the “jewels” of Miller’s dream. The mistake of 1843, represented upon the first table, when overlaid with the second table, establishes the “tarrying time” of the vision. Miller (the symbolic watchman of that history) asked what he was to say during the debate of his history.

Når Habakkuks to tavler (pionerkartene fra 1843 og 1850) legges over hverandre, stadfester de sannhetene som var «juvelene» i Millers drøm. Feilen i 1843, fremstilt på den første tavlen, når den legges over den andre tavlen, fastslår synets «ventetid». Miller (den symbolske vekteren i denne historien) spurte hva han skulle si under debatten i sin historie.

I will stand upon my watch, and set me upon the tower, and will watch to see what he will say unto me, and what I shall answer when I am reproved. Habakkuk 2:1.

Jeg vil stå på min vaktpost og stille meg på tårnet; jeg vil speide for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal svare når jeg blir irettesatt. Habakkuk 2:1.

The Lord instructed Miller to write the vision, and in his dream he placed the casket which contained the vision on a table in the center of his room.

Herren påla Miller å skrive ned synet, og i drømmen sin plasserte han skrinet som inneholdt synet, på et bord midt i rommet sitt.

And the Lord answered me, and said, Write the vision, and make it plain upon tables, that he may run that readeth it. Habakkuk 2:2.

Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet ned og gjør det tydelig på tavler, så den som leser det, kan løpe. Habakkuk 2:2.

The tables then identify the tarrying time and the first disappointment.

Tabellene angir deretter ventetiden og den første skuffelsen.

For the vision is yet for an appointed time, but at the end it shall speak, and not lie: though it tarry, wait for it; because it will surely come, it will not tarry. Habakkuk 2:3.

For synet gjelder ennå den fastsatte tid; men ved enden skal det tale og ikke lyve. Om det dryger, så vent på det; for det skal visselig komme, det skal ikke utebli. Habakkuk 2:3.

Then the two classes that are manifested based upon the increase of knowledge are represented.

Da fremstilles de to klasser som blir åpenbart på grunnlag av kunnskapsøkningen.

Behold, his soul which is lifted up is not upright in him: but the just shall live by his faith. Habakkuk 2:4.

Se, oppblåst er hans sjel; den er ikke oppriktig i ham. Men den rettferdige skal leve ved sin tro. Habakkuk 2:4.

The two classes of worshippers would be manifested by the testing process of Daniel chapter twelve.

De to klasser av tilbedere ville bli åpenbart gjennom prøvelsesprosessen i Daniels tolvte kapittel.

And he said, Go thy way, Daniel: for the words are closed up and sealed till the time of the end. Many shall be purified, and made white, and tried; but the wicked shall do wickedly: and none of the wicked shall understand; but the wise shall understand. Daniel 12:9, 10.

Og han sa: Gå bort, Daniel; for ordene skal holdes skjult og forseglet inntil endens tid. Mange skal renses og gjøres hvite og lutres; men de ugudelige skal fare ugudelig fram, og ingen av de ugudelige skal forstå; men de vise skal forstå. Daniel 12:9, 10.

The “wise” of Daniel are the wise virgins of Matthew twenty-five who were justified by faith, and the wicked were the foolish virgins who were lifted up in pride. At the end of Miller’s dream, the jewels represent the oil in the parable of the ten virgins, which was the message.

De «vise» i Daniel er de kloke jomfruene i Matteus tjuefem, som ble rettferdiggjort ved tro, og de ugudelige var de dårlige jomfruene som ble oppblåst i stolthet. Ved slutten av Millers drøm representerer juvelene oljen i lignelsen om de ti jomfruene, som var budskapet.

“God is dishonored when we do not receive the communications which he sends us. Thus we refuse the golden oil which he would pour into our souls to be communicated to those in darkness. When the call shall come, ‘Behold, the bridegroom cometh; go ye out to meet him,’ those who have not received the holy oil, who have not cherished the grace of Christ in their hearts, will find, like the foolish virgins, that they are not ready to meet their Lord. They have not, in themselves, the power to obtain the oil, and their lives are wrecked.” Review and Herald, July 20, 1897.

«Gud blir vanæret når vi ikke tar imot de budskapene som han sender oss. Slik avviser vi den gylne oljen som han ville utgyte i våre sjeler for å bli meddelt til dem som er i mørke. Når ropet lyder: ‘Se, brudgommen kommer; gå ut for å møte ham,’ vil de som ikke har tatt imot den hellige oljen, som ikke har næret Kristi nåde i sine hjerter, oppdage, lik de dårlige jomfruene, at de ikke er rede til å møte sin Herre. De har ikke i seg selv makt til å skaffe oljen, og deres liv blir ødelagt.» Review and Herald, 20. juli 1897.

Miller’s jewels in the last days would shine ten times brighter, and both the number ten is a symbol of a test, as is light. In the last days, represented in the end of Miller’s dream, the light of truth represented upon Habakkuk’s tables produces a testing message, which in the parable of the ten virgins is the testing message of the Midnight Cry. That testing process is a repetition of the testing process of Millerite history, for the parable of the ten virgins is repeated to the very letter in the last days.

Millers juveler i de siste dager ville skinne ti ganger klarere, og både tallet ti er et symbol på en prøve, likesom lys er det. I de siste dager, framstilt ved slutten av Millers drøm, frembringer sannhetens lys, slik det er fremstilt på Habakkuks tavler, et prøvende budskap, som i lignelsen om de ti jomfruer er Midnattsropets prøvende budskap. Denne prøvende prosessen er en gjentakelse av prøveprosessen i millerittisk historie, for lignelsen om de ti jomfruer blir gjentatt til punkt og prikke i de siste dager.

“I am often referred to the parable of the ten virgins, five of whom were wise, and five foolish. This parable has been and will be fulfilled to the very letter, for it has a special application to this time, and, like the third angel’s message, has been fulfilled and will continue to be present truth till the close of time.” Review and Herald, August 19, 1890.

«Jeg blir ofte henvist til lignelsen om de ti jomfruene, hvorav fem var kloke og fem dårlige. Denne lignelsen er blitt og vil bli oppfylt til minste bokstav, for den har en særlig anvendelse på denne tid, og har, i likhet med den tredje engels budskap, blitt oppfylt og vil fortsatt være sannhet for denne tid inntil tidens avslutning.» Review and Herald, 19. august 1890.

The experience of the tarrying time would be repeated to the very letter at the end of Miller’s dream, and his jewels would then shine ten times brighter than the sun, thus identifying that the jewels represent the final test in the parable of the ten virgins. Ten is the symbol of a test, and at the end of ten days Daniel and the three worthies were visually fairer and fatter than those who were eating the diet of Babylon. The proud in Habakkuk who lived by presumption, not faith, developed the character of Babylon. In Millerite history they became the daughters of Babylon, and in Habakkuk the papacy is used to identify their character.

Erfaringen fra ventetiden ville bli gjentatt til punkt og prikke ved slutten av Millers drøm, og hans juveler ville da skinne ti ganger klarere enn solen, og således fastslå at juvelene representerer den siste prøven i lignelsen om de ti jomfruer. Ti er symbolet på en prøve, og ved slutten av ti dager var Daniel og de tre trofaste menn synlig vakrere og bedre i hold enn dem som åt Babylons kost. De stolte i Habakkuk, som levde ved formastelse og ikke ved tro, utviklet Babylons karakter. I Miller-bevegelsens historie ble de Babylons døtre, og i Habakkuk brukes pavedømmet til å identifisere deres karakter.

Behold, his soul which is lifted up is not upright in him: but the just shall live by his faith. Yea also, because he transgresseth by wine, he is a proud man, neither keepeth at home, who enlargeth his desire as hell, and is as death, and cannot be satisfied, but gathereth unto him all nations, and heapeth unto him all people: Shall not all these take up a parable against him, and a taunting proverb against him, and say, Woe to him that increaseth that which is not his! how long? and to him that ladeth himself with thick clay! Shall they not rise up suddenly that shall bite thee, and awake that shall vex thee, and thou shalt be for booties unto them? Because thou hast spoiled many nations, all the remnant of the people shall spoil thee; because of men’s blood, and for the violence of the land, of the city, and of all that dwell therein. Habakkuk 2:4–8.

Se, hans sjel som oppblåser seg, er ikke rettskaffen i ham; men den rettferdige skal leve ved sin tro. Ja, fordi han forsynder seg ved vin, er han en hovmodig mann, som ikke holder seg hjemme, som utvider sin begjærlighet lik dødsriket, og er som døden og kan ikke mettes, men samler til seg alle folkeslag og hoper opp hos seg alle folk: Skal ikke alle disse stemme i med et spottord mot ham, et hånende ordspråk mot ham, og si: Ve den som øker det som ikke er hans! hvor lenge? og den som lesser seg med tykt leire! Skal ikke de som skal bite deg, plutselig reise seg, og de som skal plage deg, våkne? Og du skal bli til bytte for dem. Fordi du har plyndret mange folkeslag, skal hele resten av folkene plyndre deg, på grunn av menneskers blod og for volden mot landet, mot byen og mot alle som bor der. Habakkuk 2:4–8.

The testing process brought upon the virgins of Matthew twenty-five produces a class of worshippers, who have developed the character of the king of the north (the papacy), who is also the power that “spoiled many nations.”

Prøvingsprosessen som kommer over jomfruene i Matteus tjuefem, frembringer en klasse tilbedere som har utviklet karakteren til kongen i nord (pavedømmet), som også er den makten som «plyndret mange nasjoner».

Thus saith the Lord, Behold, a people cometh from the north country, and a great nation shall be raised from the sides of the earth. They shall lay hold on bow and spear; they are cruel, and have no mercy; their voice roareth like the sea; and they ride upon horses, set in array as men for war against thee, O daughter of Zion. We have heard the fame thereof: our hands wax feeble: anguish hath taken hold of us, and pain, as of a woman in travail. Go not forth into the field, nor walk by the way; for the sword of the enemy and fear is on every side. O daughter of my people, gird thee with sackcloth, and wallow thyself in ashes: make thee mourning, as for an only son, most bitter lamentation: for the spoiler shall suddenly come upon us. Jeremiah 6:22–26.

Så sier Herren: Se, et folk kommer fra landet i nord, og et stort folkeslag skal reise seg fra jordens ytterkanter. De griper bue og spyd; de er grusomme og viser ingen miskunnhet; deres røst bruser som havet, og de rir på hester, stilt opp som menn til strid mot deg, du Sions datter. Vi har hørt ryktet om dem; våre hender blir slappe; angst har grepet oss, og smerte, som hos en kvinne i barnsnød. Gå ikke ut på marken og vandre ikke på veien; for fiendens sverd og redsel er på alle kanter. Du datter av mitt folk, bind sekk om deg og velt deg i aske; hold sorg som over en enbåren sønn, den bitreste klage; for ødeleggeren skal plutselig komme over oss. Jeremia 6:22–26.

Habakkuk’s two classes are those who are justified by faith, and those who ate and drank the doctrines of Babylon. Those in the last days of Miller’s dream that are represented as virgins, either develop the character of Christ, and thus receive the seal of God, or they develop the character of the papacy and receive the mark of the beast.

Habakkuks to klasser er dem som blir rettferdiggjort ved tro, og dem som åt og drakk Babylons læresetninger. De som i de siste dager av Millers drøm er fremstilt som jomfruer, utvikler enten Kristi karakter og mottar således Guds segl, eller de utvikler pavedømmets karakter og mottar dyrets merke.

“The time has come for the true light to shine amid moral darkness. The third angel’s message has been sent forth to the world, warning men against receiving the mark of the beast or of his image in their foreheads or in their hands. To receive this mark means to come to the same decision as the beast has done, and to advocate the same ideas, in direct opposition to the word of God. Of all who receive this mark, God says, ‘The same shall drink of the wine of the wrath of God, which is poured out without mixture into the cup of his indignation; and he shall be tormented with fire and brimstone in the presence of the holy angels, and in the presence of the Lamb.’” Review and Herald, July 13, 1897.

«Tiden er kommet for at det sanne lys skal skinne midt i det moralske mørke. Den tredje engels budskap er blitt sendt ut til verden og advarer mennesker mot å ta imot dyrets merke eller dets bildes merke på sin panne eller på sin hånd. Å motta dette merket betyr å komme til den samme beslutning som dyret har gjort, og å forfekte de samme ideer, i direkte motsetning til Guds ord. Om alle som mottar dette merket, sier Gud: ‘Den samme skal drikke av Guds vredes vin, som er skjenket ublandet i hans vredes beger; og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers åsyn og for Lammets åsyn.’» Review and Herald, 13. juli 1897.

The virgins that drink the wine of Babylon will ultimately drink the wine of God’s wrath. In Isaiah, the drunkards of Ephraim manifest their blind drunkenness by turning things upside down, and that action is to be esteemed as “potter’s clay.”

Jomfruene som drikker Babylons vin, skal til sist drikke Guds vredes vin. I Jesaja gir Efraims drukkenbolter uttrykk for sin blinde beruselse ved å vende ting opp ned, og denne handlingen skal regnes som «pottemakerleire».

The identification of “the daily” as a symbol of Christ, turns the truth of “the daily” upside down, for “the daily,” is a satanic symbol. Miller’s identification of “the daily” as paganism is directly represented upon Habakkuk’s tables. Miller’s discovery of the passage in Thessalonians, which allowed him to understand that it was paganism that was “taken away,” in order for the “man of sin” who sits in the temple of God to be revealed, is the primary truth located in 2 Thessalonians, chapter two.

Identifikasjonen av «det daglige» som et symbol på Kristus vender sannheten om «det daglige» fullstendig på hodet, for «det daglige» er et satanisk symbol. Millers identifikasjon av «det daglige» som hedenskap er direkte fremstilt på Habakkuks tavler. Millers oppdagelse av avsnittet i Tessalonikerbrevene, som gjorde ham i stand til å forstå at det var hedenskapet som ble «tatt bort» for at «syndens menneske», som sitter i Guds tempel, skulle bli åpenbart, er den primære sannheten som finnes i 2 Tessalonikerbrev, kapittel to.

“I read on, and could find no other case in which it [the daily] was found, but in Daniel. I then [by the aid of a concordance] took those words which stood in connection with it, ‘take away;’ he shall take away the daily; ‘from the time the daily shall be taken away,’ etc. I read on, and thought I should find no light on the text; finally I came to 2 Thessalonians 2:7, 8. ‘For the mystery of iniquity doth already work; only he who now letteth will let, until he be taken out of the way, and then shall that wicked be revealed,’ etc. And when I had come to that text, O, how clear and glorious the truth appeared! There it is! That is the daily! Well, now, what does Paul mean by ‘he who now letteth,’ or hindereth? By ‘the man of sin,’ and the ‘wicked,’ Popery is meant. Well, what is it which hinders Popery from being revealed? Why, it is Paganism; well, then, ‘the daily’ must mean Paganism.’—William Miller, Second Advent Manual, page 66.” Advent Review and Sabbath Herald, January 6, 1853.

«Jeg leste videre og kunne ikke finne noe annet tilfelle hvor det [det stadige] forekom, enn i Daniel. Deretter tok jeg [ved hjelp av en konkordans] de ordene som sto i forbindelse med det: «ta bort»; han skal ta bort det stadige; «fra den tid da det stadige blir tatt bort» osv. Jeg leste videre og tenkte at jeg ikke skulle finne noe lys over teksten; til sist kom jeg til 2 Tessalonikerne 2,7.8. «For lovløshetens hemmelighet er allerede i virksomhet; bare den som nå holder igjen, vil holde igjen inntil han blir tatt av veien, og da skal den lovløse bli åpenbart,» osv. Og da jeg var kommet til den teksten, å, hvor klart og herlig sannheten fremtrådte! Der er det! Det er det stadige! Nå vel, hva mener Paulus med «den som nå holder igjen», eller hindrer? Med «syndens menneske» og den «lovløse» menes pavedømmet. Vel, hva er det som hindrer pavedømmet fra å bli åpenbart? Jo, det er hedenskapet; vel, da må «det stadige» bety hedenskapet.» — William Miller, Second Advent Manual, side 66.» Advent Review and Sabbath Herald, 6. januar 1853.

The meaning of “the daily” in Thessalonians, which Miller discovered, is the primary truth of the passage. When Paul identifies those who do not love the truth, and who will therefore receive strong delusion, he is most certainly identifying the hatred of truth in the general sense, but the truth which is directly referenced in the passage is the truth that “the daily,” represents pagan Rome.

Betydningen av «det stadige» i Thessalonikerbrevene, som Miller oppdaget, er den primære sannheten i avsnittet. Når Paulus identifiserer dem som ikke elsker sannheten, og som derfor vil bli rammet av kraftig villfarelse, identifiserer han helt sikkert hatet mot sannheten i generell forstand, men den sannheten som det direkte henvises til i avsnittet, er sannheten om at «det stadige» representerer det hedenske Roma.

The light of the body is the eye: if therefore thine eye be single, thy whole body shall be full of light. But if thine eye be evil, thy whole body shall be full of darkness. If therefore the light that is in thee be darkness, how great is that darkness! No man can serve two masters: for either he will hate the one, and love the other; or else he will hold to the one, and despise the other. Ye cannot serve God and mammon. Matthew 6:22–24.

Legemets lys er øyet. Dersom derfor ditt øye er klart, skal hele ditt legeme være fullt av lys. Men dersom ditt øye er ondt, skal hele ditt legeme være fullt av mørke. Er derfor lyset som er i deg, mørke, hvor stort er da ikke mørket! Ingen kan tjene to herrer; for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og mammon. Matteus 6:22–24.

There is only a love for truth, or a hatred of the truth. There is no middle ground. The strong delusion that comes upon the foolish virgins of Matthew twenty-five is based upon their rejection of the light of Miller’s jewels that represent the final test. Ancient Israel’s final test, was their tenth test, and Miller’s jewels shine ten times brighter in the last days. The symbol of the rejection of Miller’s jewels is “the daily,” which the drunkards of Ephraim turned upside down in the third generation of Adventism. “The daily” is a satanic symbol of paganism. The drunkards introduced a counterfeit jewel, which they brought from apostate Protestantism that identifies “the daily,” as a symbol of Christ.

Det finnes bare en kjærlighet til sannheten, eller et hat mot sannheten. Det finnes ingen mellomgrunn. Den sterke villfarelsen som kommer over de dårlige jomfruene i Matteus tjuefem, bygger på deres forkastelse av lyset fra Millers juveler, som representerer den endelige prøven. Det gamle Israels endelige prøve var deres tiende prøve, og Millers juveler skinner ti ganger klarere i de siste dager. Symbolet på forkastelsen av Millers juveler er «det daglige», som Efraims drankere vendte opp ned i adventismens tredje generasjon. «Det daglige» er et satanisk symbol på hedenskap. Drankerne innførte en forfalsket juvel, som de brakte med seg fra frafallen protestantisme, og som identifiserer «det daglige» som et symbol på Kristus.

Miller’s understanding of his jewels was limited by the history in which he was raised up. Convinced the Second Coming was the next prophetic event, the deadly wound of the papacy in 1798, could only represent the fourth and final earthly kingdom of Daniel two. Miller was also limited in his understanding of “the daily,” for his testimony is that through revelation he was led to a specific method of study, in which he stated that he used his Bible, Cruden’s Concordance and read some newspapers. His decision to study in that manner had simply come into his mind.

Millers forståelse av sine juveler var begrenset av den historien han ble oppreist i. Overbevist om at det annet komme var den neste profetiske begivenhet, kunne pavemaktens dødelige sår i 1798 bare representere det fjerde og siste jordiske riket i Daniel to. Miller var også begrenset i sin forståelse av «det daglige», for hans vitnesbyrd er at han gjennom åpenbaring ble ledet til en bestemt studiemetode, hvor han uttalte at han brukte sin Bibel, Crudens konkordans og leste noen aviser. Hans beslutning om å studere på den måten var ganske enkelt kommet inn i hans sinn.

“During, the twelve years I was a deist, I read all histories I could find; but now I loved the Bible It taught of Jesus! But still there was a good deal of the Bible that was dark to me. In 1818 or 19, while conversing with a friend! To whom I made a visit, and who had known and [heard] me talk while I was a deist, he inquired, in rather a significant manner, ‘What do you think of this text, and that?’ referring to the old texts I objected to while a deist. I understood what he was about, and replied—If you will give me time, I will tell you what they mean. ‘How long time do you want?’ I don’t know, but I will tell you, I replied, for I could not believe that God had given a revelation that could not be understood. I then resolved to study my Bible, believing I could find out what the Holy Spirit meant. But as soon as I had formed this resolution the thought came to me—‘Suppose you find a passage that you cannot understand, what will you do?’ This mode of studying the Bible then came to my mind:—I will take the words of such passages, and trace them through the Bible, and find out their meaning in this way. I had Cruden’s Concordance, which I think is the best in the world; so I took that and my Bible, and set down to my desk, and read nothing else, except the newspapers a little, for I was determined to know what my Bible meant. Apollos Hale, The Second Advent Manual, 65.

«I de tolv årene jeg var deist, leste jeg alle de historieverker jeg kunne finne; men nå elsket jeg Bibelen. Den lærte om Jesus! Men fremdeles var det en god del av Bibelen som var mørkt for meg. I 1818 eller 19, mens jeg samtalte med en venn som jeg avla et besøk hos, og som hadde kjent meg og [hørt] meg tale mens jeg var deist, spurte han, på en temmelig betydningsfull måte: «Hva mener du om dette tekststedet, og det?» idet han henviste til de gamle tekstene jeg hadde gjort innvendinger mot mens jeg var deist. Jeg forstod hva han siktet til, og svarte: Dersom du vil gi meg tid, skal jeg fortelle deg hva de betyr. «Hvor lang tid ønsker du?» Jeg vet ikke, men jeg skal fortelle deg det, svarte jeg, for jeg kunne ikke tro at Gud hadde gitt en åpenbaring som ikke kunne forstås. Da besluttet jeg å studere min Bibel, i den tro at jeg kunne finne ut hva Den Hellige Ånd mente. Men så snart jeg hadde fattet denne beslutningen, kom tanken til meg: «Sett at du finner et sted som du ikke kan forstå; hva vil du da gjøre?» Denne måten å studere Bibelen på kom da til meg: Jeg vil ta ordene i slike steder og følge dem gjennom Bibelen, og på denne måten finne ut deres betydning. Jeg hadde Crudens konkordans, som jeg mener er den beste i verden; så jeg tok den og min Bibel og satte meg ved skrivebordet mitt, og leste ikke noe annet, bortsett fra litt av avisene, for jeg var fast bestemt på å få vite hva min Bibel mente. Apollos Hale, The Second Advent Manual, 65.»

Miller’s jewels were not simply recognized by his method of study, but also by direct revelation from God.

Millers juveler ble ikke bare erkjent gjennom hans studiemetode, men også ved direkte åpenbaring fra Gud.

“God sent His angel to move upon the heart of a farmer who had not believed the Bible, to lead him to search the prophecies. Angels of God repeatedly visited that chosen one, to guide his mind and open to his understanding prophecies which had ever been dark to God’s people. The commencement of the chain of truth was given to him, and he was led on to search for link after link, until he looked with wonder and admiration upon the Word of God. He saw there a perfect chain of truth. That Word which he had regarded as uninspired now opened before his vision in its beauty and glory. He saw that one portion of Scripture explains another, and when one passage was closed to his understanding, he found in another part of the Word that which explained it. He regarded the sacred Word of God with joy and with the deepest respect and awe.” Early Writings, 230.

«Gud sendte sin engel for å virke på hjertet til en bonde som ikke hadde trodd Bibelen, for å lede ham til å granske profetiene. Guds engler besøkte gjentatte ganger denne utvalgte, for å lede hans sinn og åpne for hans forståelse profetier som alltid hadde vært mørke for Guds folk. Begynnelsen på sannhetens kjede ble gitt ham, og han ble ledet videre til å granske ledd etter ledd, inntil han med undring og beundring skuet Guds Ord. Der så han en fullkommen sannhetens kjede. Det Ord som han hadde betraktet som uinspirert, åpnet seg nå for hans blikk i sin skjønnhet og herlighet. Han så at én del av Skriften forklarer en annen, og når ett skriftsted var lukket for hans forståelse, fant han i en annen del av Ordet det som forklarte det. Han betraktet Guds hellige Ord med glede og med den dypeste respekt og ærefrykt.» Early Writings, 230.

When Sister White states that “God sent His angel” to Miller, it is identifying that Gabriel was the angel sent to Miller, for “His angel,” is a term assigned to Gabriel.

Når søster White sier at «Gud sendte sin engel» til Miller, identifiserer dette at Gabriel var engelen som ble sendt til Miller, for «sin engel» er et uttrykk som tilskrives Gabriel.

“The words of the angel, ‘I am Gabriel, that stand in the presence of God,’ show that he holds a position of high honor in the heavenly courts. When he came with a message to Daniel, he said, ‘There is none that holdeth with me in these things, but Michael [Christ] your Prince.’ Daniel 10:21. Of Gabriel the Saviour speaks in the Revelation, saying that ‘He sent and signified it by His angel unto His servant John.’ Revelation 1:1.” The Desire of Ages, 99.

«Engelens ord: ‘Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn,’ viser at han innehar en stilling av høy ære i de himmelske saler. Da han kom med et budskap til Daniel, sa han: ‘Det er ingen som står meg bi i dette, uten Mikael [Kristus], deres fyrste.’ Daniel 10:21. Om Gabriel sier Frelseren i Åpenbaringen at ‘Han sendte og kunngjorde det ved sin engel til sin tjener Johannes.’ Åpenbaringen 1:1.» Alfa og Omega, 99.

Gabriel and the other angels guided Miller’s “mind and” opened “to his understanding prophecies which had ever been dark to God’s people.” His message was not simply developed through his method of study, but also by Divine revelation. The very method he employed to study the Bible just came into his mind. When God brings truth to our mind, it is a Divine revelation as opposed to arriving at truth through the process of rightly dividing the Bible. Miller did both, but Divine revelation was a part of how Miller came to understand the subject of “the daily.”

Gabriel og de andre englene ledet Millers «sinn» og åpnet «for hans forståelse profetier som alltid hadde vært dunkle for Guds folk». Hans budskap ble ikke bare utviklet gjennom hans studiemetode, men også ved guddommelig åpenbaring. Selve metoden han benyttet for å studere Bibelen, kom ganske enkelt inn i hans sinn. Når Gud bringer sannhet til vårt sinn, er det en guddommelig åpenbaring, i motsetning til å komme fram til sannheten gjennom prosessen med rett å dele Bibelen. Miller gjorde begge deler, men guddommelig åpenbaring var en del av hvordan Miller kom til å forstå emnet om «det daglige».

Miller would not have recognized the gender oscillation of Daniel chapter eight, verses nine through twelve, for all he had was the Bible and a concordance that is void of any information concerning the biblical languages. He would not have seen the distinction between ‘sur’ and ‘rum’ which are both translated as “take away.” He would have not seen the distinction between ‘miqdash’ and ‘qodesh’ which are both translated as “sanctuary.”

Miller ville ikke ha gjenkjent kjønnsskiftet i Daniel kapittel åtte, vers ni til tolv, for alt han hadde, var Bibelen og en konkordans som er blottet for enhver opplysning om de bibelske språkene. Han ville ikke ha sett forskjellen mellom «sur» og «rum», som begge er oversatt med «ta bort». Han ville heller ikke ha sett forskjellen mellom «miqdash» og «qodesh», som begge er oversatt med «helligdom».

He would not have seen the truth of the word ‘tamid’ that is found one hundred and four times in the Bible. The truth he could not have seen (which is also the truth that he did see), was that of the one hundred and four times that the Hebrew word ‘tamid’ is used in the Bible, but only in the book of Daniel is the Hebrew word ‘tamid,’ used as a noun. ‘Tamid’ is the Hebrew word that means “continual”, and is translated as “the daily” in the book of Daniel.

Han ville ikke ha sett sannheten om ordet «tamid» som forekommer hundre og fire ganger i Bibelen. Sannheten han ikke kunne ha sett (som også er den sannheten han faktisk så), var at av de hundre og fire gangene det hebraiske ordet «tamid» brukes i Bibelen, er det bare i Daniels bok at det hebraiske ordet «tamid» brukes som et substantiv. «Tamid» er det hebraiske ordet som betyr «stadig», og blir oversatt med «det daglige» i Daniels bok.

Only in the book of Daniel is the word used as a noun, and the other ninety-nine times it is used as an adverb. For this reason, when the translators of the King James Bible were confronted with Daniel using the word five times as a noun, when all the other writers of the Bible used the word ninety-nine times as an adverb, they were forced by the weight of evidence to “correct” Daniel’s use of the word as a noun. In order to “correct” Daniel, they added the word “sacrifice” to the word, and thus turned a noun into an adverb. And then in order to correct the translators, Ellen White was inspired to record that she, “saw in relation to the ‘Daily,’ that the word ‘sacrifice’ was supplied by man’s wisdom, and does not belong to the text; and that the Lord gave the correct view of it to those who gave the judgment hour cry.”

Bare i Daniels bok brukes ordet som et substantiv, og de andre nittini gangene brukes det som et adverb. Av denne grunn, da oversetterne av King James-bibelen ble stilt overfor at Daniel brukte ordet fem ganger som et substantiv, mens alle de andre bibelskribentene brukte ordet nittini ganger som et adverb, ble de tvunget av bevisenes tyngde til å «korrigere» Daniels bruk av ordet som et substantiv. For å «korrigere» Daniel la de ordet «offer» til ordet, og gjorde dermed et substantiv om til et adverb. Og deretter, for å korrigere oversetterne, ble Ellen White inspirert til å nedtegne at hun «så i forbindelse med ‘det daglige’, at ordet ‘offer’ var tilføyd ved menneskelig visdom, og ikke hører til teksten; og at Herren ga det rette syn på dette til dem som forkynte budskapet om dommens time.»

Miller, by his own testimony, was seeking to understand “the daily,” which he ultimately did in 2 Thessalonians. But also, by his own testimony, when seeking to understand a word, he would consider every place the word was used, and the word is used ninety-nine other times in the Bible. Yet his testimony of “the daily,” is that he found it nowhere but in the book of Daniel, when he stated, “I read on, and could find no other case in which it [the daily] was found, but in Daniel.” Miller was led to the jewels not alone by his method of study, but also by divine revelation that was given to him through the ministry of angels.

Miller søkte, etter sitt eget vitnesbyrd, å forstå «det daglige», noe han til slutt gjorde i 2 Tessalonikerbrev. Men også, etter hans eget vitnesbyrd, ville han, når han søkte å forstå et ord, undersøke hvert sted ordet var brukt, og ordet er brukt nittini andre ganger i Bibelen. Likevel er hans vitnesbyrd om «det daglige» at han ikke fant det noe annet sted enn i Daniels bok, da han uttalte: «Jeg leste videre, og kunne ikke finne noe annet tilfelle hvor det [det daglige] forekom, enn i Daniel.» Miller ble ledet til juvelene ikke bare ved sin studiemetode, men også ved guddommelig åpenbaring som ble gitt ham gjennom englenes tjeneste.

This is why his understanding of “the daily,” was correct, but limited. He could not recognize that of the five times “the daily” is referenced in the book of Daniel, that one of the three times “the daily” is “taken away,” represented a different meaning than the other two times. One time “the daily” is used with the Hebrew word ‘rum’ and the other two times it is used with the Hebrew word ‘sur.’ Both words are translated as take away, but ‘rum’ in Daniel chapter eight, verse eleven means to lift up and exalt, and in chapter eleven, verse thirty-one, and chapter twelve, verse eleven, the word ‘sur’ means to remove.

Dette er grunnen til at hans forståelse av «det stadige» var korrekt, men begrenset. Han kunne ikke erkjenne at av de fem gangene «det stadige» omtales i Daniels bok, representerte én av de tre gangene da «det stadige» blir «tatt bort», en annen betydning enn de to andre gangene. Én gang brukes «det stadige» sammen med det hebraiske ordet «rum», og de to andre gangene brukes det sammen med det hebraiske ordet «sur». Begge ordene oversettes med ta bort, men «rum» i Daniel kapittel åtte, vers elleve, betyr å løfte opp og opphøye, og i kapittel elleve, vers trettien, og kapittel tolv, vers elleve, betyr ordet «sur» å fjerne.

The theologians that eat and drink the Babylonian diet, argue that whether you remove a thing or whenever you lift up a thing, they both represent a type of removal, so both words are to be understood as possessing the same meaning. They argue that the three times “the daily,” is “taken away” always means to remove, and in doing so, they identify that Daniel was careless in his choice of words. They do not openly say that, but by inference they teach that Daniel should have used the word ‘sur’ in all three occurrences, for according to the theologians he supposedly meant the same thing each time “the daily” was “taken away.”

Teologene som eter og drikker av Babylons kost, hevder at enten man fjerner en ting eller når man løfter opp en ting, representerer begge en form for borttagelse, så begge ord skal forstås som om de har samme betydning. De hevder at de tre gangene «det daglige» blir «tatt bort», alltid betyr å fjerne, og ved å gjøre dette påviser de at Daniel var skjødesløs i sitt ordvalg. De sier ikke dette åpent, men ved slutning lærer de at Daniel burde ha brukt ordet «sur» i alle de tre forekomstene, for ifølge teologene mente han angivelig det samme hver gang «det daglige» ble «tatt bort».

They do the same thing with the words ‘miqdash’ and ‘qodesh’ which are both translated as “sanctuary,” in verses eleven through fourteen in chapter eight. In each reference of “sanctuary” in those four verses, they insist they all represent God’s sanctuary. By inference again, Daniel should have simply used ‘qodesh’ in all three references, and not used ‘miqdash’ in verse eleven. Miller would not have recognized the distinction between those words, but the modern theologians do, and when they do, they insist that no distinction should be acknowledged. Yet Miller, who did not recognize the distinctions between the words, came to an opposite understanding of the modern theologians.

De gjør det samme med ordene «miqdash» og «qodesh», som begge er oversatt med «helligdom», i vers elleve til fjorten i kapittel åtte. I hver forekomst av «helligdom» i disse fire versene insisterer de på at de alle representerer Guds helligdom. Ved slutning igjen burde Daniel ganske enkelt ha brukt «qodesh» i alle tre forekomstene og ikke brukt «miqdash» i vers elleve. Miller ville ikke ha erkjent forskjellen mellom disse ordene, men de moderne teologene gjør det, og når de gjør det, insisterer de på at ingen forskjell bør anerkjennes. Likevel kom Miller, som ikke erkjente forskjellene mellom ordene, til en forståelse som var den motsatte av de moderne teologenes.

The reality is that Daniel was a careful writer, who knew the Hebrew language and was judged as ten times smarter than all the other wise men of Babylon. If anyone knew the proper usage of the Hebrew language, and how it was to be correctly represented in that particular history, it was Daniel. If Daniel employed different words, it was because they were meant to convey different meanings, which he purposely sought to represent. When Daniel’s distinct use of the words that are translated as “sanctuary” or as “take away” are acknowledged, they uphold Miller’s understanding of “the daily,” which was recognized by Miller in the very passage where Paul identifies that those who hate truth are destined to receive strong delusion.

Virkeligheten er at Daniel var en omhyggelig forfatter, som kjente det hebraiske språk og ble ansett som ti ganger klokere enn alle de andre vismennene i Babylon. Hvis noen kjente den rette bruken av det hebraiske språk, og hvordan det korrekt skulle gjengis i nettopp denne historien, så var det Daniel. Dersom Daniel anvendte forskjellige ord, var det fordi de var ment å formidle forskjellige betydninger, som han med hensikt søkte å fremstille. Når Daniels særskilte bruk av de ordene som blir oversatt med «helligdom» eller med «ta bort», blir erkjent, stadfester de Millers forståelse av «det daglige», som ble erkjent av Miller i selve det skriftstedet hvor Paulus identifiserer at de som hater sannheten, er bestemt til å motta kraftig villfarelse.

Those who hate the truth and believe the lie which produces strong delusion, are also represented as the drunkards of Ephraim, who are represented in two classes. One class is the learned leadership and the other class is the unlearned who will only hear what the learned teach them. They are those who hide beneath lies, and who make a covenant with death. They are the foolish virgins of Matthew twenty-five, and those whose soul is lifted up in Habakkuk two. They are those who reject the foundational truths of Miller’s dream, which shine ten times brighter at the end (representing the tenth and final test for modern Israel), as typified by the tenth and final test for ancient Israel.

De som hater sannheten og tror løgnen som frembringer sterk villfarelse, fremstilles også som Efraims drukkenbolter, som fremstilles i to klasser. Den ene klassen er den lærde ledelsen, og den andre klassen er de ulærde som bare vil høre det de lærde lærer dem. De er dem som skjuler seg under løgner, og som inngår en pakt med døden. De er de dårlige jomfruene i Matteus tjuefem, og dem hvis sjel opphøyer seg i Habakkuk to. De er dem som forkaster de grunnleggende sannheter i Millers drøm, som skinner ti ganger klarere ved enden (som representerer den tiende og siste prøven for det moderne Israel), slik dette er forbildet ved den tiende og siste prøven for det gamle Israel.

We will continue this study in the next article.

Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.

And the Lord said unto Moses, How long will this people provoke me? and how long will it be ere they believe me, for all the signs which I have shewed among them? I will smite them with the pestilence, and disinherit them, and will make of thee a greater nation and mightier than they. And Moses said unto the Lord, Then the Egyptians shall hear it, (for thou broughtest up this people in thy might from among them) And they will tell it to the inhabitants of this land: for they have heard that thou Lord art among this people, that thou Lord art seen face to face, and that thy cloud standeth over them, and that thou goest before them, by day time in a pillar of a cloud, and in a pillar of fire by night. Now if thou shalt kill all this people as one man, then the nations which have heard the fame of thee will speak, saying, Because the Lord was not able to bring this people into the land which he sware unto them, therefore he hath slain them in the wilderness.

Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forarge meg? og hvor lenge skal det vare før de tror på meg, til tross for alle de tegn som jeg har gjort blant dem? Jeg vil slå dem med pest og gjøre dem arveløse, og av deg vil jeg gjøre et større og mektigere folk enn de. Og Moses sa til Herren: Da skal egypterne få høre det, for du førte dette folket opp fra dem ved din makt. Og de skal fortelle det til innbyggerne i dette landet; for de har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du, Herre, lar deg se ansikt til ansikt, og at din sky står over dem, og at du går foran dem, om dagen i en skystøtte og om natten i en ildstøtte. Men dersom du nå dreper hele dette folket som én mann, da vil de folkene som har hørt ryktet om deg, tale og si: Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet som han hadde svoret dem, derfor har han drept dem i ørkenen.

And now, I beseech thee, let the power of my Lord be great, according as thou hast spoken, saying, The Lord is longsuffering, and of great mercy, forgiving iniquity and transgression, and by no means clearing the guilty, visiting the iniquity of the fathers upon the children unto the third and fourth generation. Pardon, I beseech thee, the iniquity of this people according unto the greatness of thy mercy, and as thou hast forgiven this people, from Egypt even until now. And the Lord said, I have pardoned according to thy word: But as truly as I live, all the earth shall be filled with the glory of the Lord. Because all those men which have seen my glory, and my miracles, which I did in Egypt and in the wilderness, and have tempted me now these ten times, and have not hearkened to my voice; Surely they shall not see the land which I sware unto their fathers, neither shall any of them that provoked me see it: But my servant Caleb, because he had another spirit with him, and hath followed me fully, him will I bring into the land whereinto he went; and his seed shall possess it. Numbers 14:11–24.

Og nå ber jeg deg: La min Herres makt være stor, slik som du har talt og sagt: Herren er sen til vrede og stor i miskunn, han tilgir misgjerning og overtredelse, men han holder slett ikke den skyldige uskyldig; han hjemsøker fedrenes misgjerning på barna inntil tredje og fjerde ledd. Tilgi, ber jeg deg, dette folks misgjerning etter din miskunnhets storhet, slik som du har tilgitt dette folket fra Egypt og helt til nå. Og Herren sa: Jeg har tilgitt etter ditt ord. Men så sant jeg lever, skal hele jorden fylles med Herrens herlighet. For alle de menn som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som nå har fristet meg disse ti ganger og ikke har hørt på min røst, de skal sannelig ikke få se det land som jeg tilsvor deres fedre, og ingen av dem som har foraktet meg, skal få se det. Men min tjener Kaleb, fordi det var en annen ånd i ham, og han fullt ut har fulgt meg, ham vil jeg føre inn i det land som han kom til, og hans ætt skal ta det i eie. 4 Mosebok 14:11–24.