In the book titled, Hitler’s Pope, the author John Cornwell starts the story of the future pope who reigned when Hitler ruled Germany, with his grandfather and Pope Pius IX, who were driven out of the City of Rome. When Pius IX fled from the city of Rome, disguised as a nun, the only man he took with him was the future pope’s grandfather. Cornwall addresses the close relationship of the two men, and thereafter identifies how the future pope’s father also was connected with the power center of the Catholic Church. In doing so he identifies the social, political and religious environment of the history from the time of Pius IX, through World War II. The overview of history is tremendously informative.
I boken med tittelen Hitler’s Pope innleder forfatteren John Cornwell fortellingen om den framtidige paven som regjerte da Hitler hersket i Tyskland, med hans bestefar og pave Pius IX, som ble drevet ut av byen Roma. Da Pius IX flyktet fra byen Roma, forkledd som en nonne, var den eneste mannen han tok med seg, den framtidige pavens bestefar. Cornwell omtaler det nære forholdet mellom de to mennene, og påviser deretter hvordan den framtidige pavens far også var knyttet til den katolske kirkes maktsentrum. Ved å gjøre dette avtegner han det sosiale, politiske og religiøse miljøet i historien fra Pius IXs tid og fram til andre verdenskrig. Denne historiske oversikten er usedvanlig informativ.
“Another step in papal assumption was taken, when, in the eleventh century, Pope Gregory VII proclaimed the perfection of the Roman Church. Among the propositions which he put forth was one declaring that the church had never erred, nor would it ever err, according to the Scriptures. But the Scripture proofs did not accompany the assertion. The proud pontiff also claimed the power to depose emperors, and declared that no sentence which he pronounced could be reversed by anyone, but that it was his prerogative to reverse the decisions of all others.
«Enda et skritt i pavens egenmektige tilegnelse av myndighet ble tatt da pave Gregor VII i det ellevte århundre proklamerte den romerske kirkes fullkommenhet. Blant de påstander han fremsatte, var en som erklærte at kirken aldri hadde feilet, og heller aldri ville feile, ifølge Skriftene. Men skriftbevisene fulgte ikke med påstanden. Den stolte pontifeks gjorde også krav på makt til å avsette keisere og erklærte at ingen dom han avsa, kunne omgjøres av noen, men at det var hans prerogativ å omgjøre alle andres avgjørelser.»
“A striking illustration of the tyrannical character of this advocate of infallibility was given in his treatment of the German emperor, Henry IV. For presuming to disregard the pope’s authority, this monarch was declared to be excommunicated and dethroned. Terrified by the desertion and threats of his own princes, who were encouraged in rebellion against him by the papal mandate, Henry felt the necessity of making his peace with Rome. In company with his wife and a faithful servant he crossed the Alps in midwinter, that he might humble himself before the pope. Upon reaching the castle whither Gregory had withdrawn, he was conducted, without his guards, into an outer court, and there, in the severe cold of winter, with uncovered head and naked feet, and in a miserable dress, he awaited the pope’s permission to come into his presence. Not until he had continued three days fasting and making confession, did the pontiff condescend to grant him pardon. Even then it was only upon condition that the emperor should await the sanction of the pope before resuming the insignia or exercising the power of royalty. And Gregory, elated with his triumph, boasted that it was his duty to pull down the pride of kings.” The Great Controversy, 57.
«En slående illustrasjon av den tyranniske karakter hos denne talsmannen for ufeilbarlighet ble gitt i hans behandling av den tyske keiseren, Henrik IV. Fordi denne monarken dristet seg til å tilsidesette pavens myndighet, ble han erklært bannlyst og avsatt. Skremt av frafallet og truslene fra sine egne fyrster, som ble oppmuntret til opprør mot ham ved det pavelige påbud, følte Henrik nødvendigheten av å forlike seg med Roma. Sammen med sin hustru og en trofast tjener krysset han Alpene midtvinters, for å ydmyke seg for paven. Da han nådde slottet som Gregor hadde trukket seg tilbake til, ble han, uten sine vakter, ført inn i en ytre borggård, og der, i vinterens strenge kulde, med utildekket hode og bare føtter, og i ynkelige klær, ventet han på pavens tillatelse til å tre fram for hans åsyn. Først etter at han i tre dager hadde fortsatt med faste og skriftemål, nedlot paven seg til å gi ham tilgivelse. Også da skjedde det bare på den betingelse at keiseren skulle avvente pavens samtykke før han igjen tok i bruk kongemaktens insignier eller utøvde den kongelige myndighet. Og Gregor, oppglødd av sin triumf, skrøt av at det var hans plikt å bryte kongers stolthet ned.» The Great Controversy, 57.
Gregory VII was an “advocate of infallibility,” but the ridiculous claim was not made an official doctrine (dogma), until Pius IX, who made the foolish claim an established doctrine at the first Vatican Council. The doctrine was passed July 18, 1870, one hundred and fifty years to the day before the first disappointment of the one hundred and forty-four thousand.
Gregor VII var en «forkjemper for ufeilbarlighet», men den latterlige påstanden ble ikke gjort til offisiell lære (dogme) før Pius IX, som gjorde den tåpelige påstanden til en fastsatt lære ved det første Vatikankonsil. Læren ble vedtatt 18. juli 1870, ett hundre og femti år på dagen før den første skuffelsen til de hundre og førtifire tusen.
What is informative about the history is that when Pius IX organized the first Vatican Council, and implemented his doctrine of infallibility, his motivation was brought about by his hatred of what was called “modernism.” It was not rooted in the idea that a pope could make no errors when defining biblical doctrines, it was a defense of the papal opposition to the influence that had been produced by the French Revolution. It was directed against what would ultimately be known as Communism.
Det som er opplysende ved historien, er at da Pius IX organiserte det første Vatikankonsil og gjennomførte sin lære om ufeilbarlighet, ble hans motivasjon frembrakt av hans hat mot det som ble kalt «modernisme». Den var ikke forankret i tanken om at en pave ikke kunne begå noen feil når han definerte bibelske læresetninger; den var et forsvar for pavens motstand mot den innflytelsen som var blitt frembrakt av den franske revolusjon. Den var rettet mot det som til slutt skulle bli kjent som kommunismen.
The French Revolution brought about an upheaval in the ruling structure of European nations, with a particular hatred for the monarchy that is the papacy. It was an Italian Republican revolt that had temporarily driven Pius IX, and his right-hand man out of Rome. The “modernism,” that was represented by the various philosophies that were produced by the French Revolution was Pius IX’s, arch enemy, and his doctrine of infallibility was designed to sustain every claim that the pope made against the modernists ideas that were produced by the French Revolution.
Den franske revolusjon førte med seg en omveltning i de europeiske nasjonenes styringsstruktur, med et særlig hat mot det monarki som er pavedømmet. Det var et italiensk republikansk opprør som midlertidig hadde drevet Pius IX og hans høyre hånd ut av Roma. Den «modernismen» som var representert ved de ulike filosofiene som ble frembrakt av den franske revolusjon, var Pius IXs erkefiende, og hans lære om ufeilbarlighet var utformet for å opprettholde ethvert krav som paven fremmet mot de modernistiske idéene som ble frembrakt av den franske revolusjon.
Daniel chapter eleven, verse forty identifies that in 1798, the king of the south (atheistic France), delivered the deadly wound to the king of the north (the papacy).
Daniel kapittel elleve, vers førti, viser at i 1798 tilføydes kongen i sør (det ateistiske Frankrike) det dødelige såret på kongen i nord (pavedømmet).
Pius IX’s doctrine of infallibility was connected with the war represented by verse forty of Daniel eleven, and from the latter part of 1869 to the following year Pius IX called together the first Vatican Council, known as Vatican 1, for the purpose of confirming that the pope was the head of Catholicism, and that Catholicism was the head of all the churches, as had been proclaimed by Justinian’s decree in the year 533.
Pius IXs lære om ufeilbarlighet var knyttet til den krigen som er fremstilt i Daniel elleve, vers førti, og fra siste del av 1869 til det påfølgende året sammenkalte Pius IX det første Vatikankonsil, kjent som Vaticanum I, med det formål å stadfeste at paven var katolisismens overhode, og at katolisismen var overhode for alle kirkene, slik det var blitt kunngjort ved Justinians dekret i år 533.
The Second Vatican Council, also known as Vatican II, was held from 1962 to 1965. It was a landmark event in the history of the Catholic Church, and one of the most significant ecumenical councils in modern times. The council convened under the leadership of Pope John XXIII and continued during the pontificate of Pope Paul VI after John XXIII’s death in 1963. It is important to recognize the distinct difference between these two councils.
Det annet Vatikankonsil, også kjent som Vatikankonsilet II, ble avholdt fra 1962 til 1965. Det var en begivenhet av stor betydning i Den katolske kirkes historie, og et av de mest betydningsfulle økumeniske konsiler i moderne tid. Konsilet ble sammenkalt under ledelse av pave Johannes XXIII og fortsatte under pave Paul VIs pontifikat etter Johannes XXIIIs død i 1963. Det er viktig å erkjenne den tydelige forskjellen mellom disse to konsilene.
The first council was to establish what is called the “primacy,” of the pope, meaning that the pope is the supreme ruler, teacher and shepherd of the Church, responsible for preserving and interpreting the doctrines of faith. His authority consisted in defining dogmas, issuing doctrinal decrees, and making authoritative pronouncements on matters of faith and morals, known as papal infallibility. It includes the pope’s jurisdictional authority over the universal church, including the power to appoint bishops, regulate the sacraments, and govern the church’s administration.
Det første konsil skulle fastslå det som kalles pavens «primat», hvilket betyr at paven er Kirkens øverste hersker, lærer og hyrde, ansvarlig for å bevare og fortolke troens læresetninger. Hans myndighet bestod i å definere dogmer, utstede læremessige dekreter og avsi autoritative uttalelser i spørsmål om tro og moral, kjent som pavens ufeilbarlighet. Dette omfatter pavens jurisdiksjonelle myndighet over den universelle kirke, herunder makten til å utnevne biskoper, regulere sakramentene og styre kirkens administrasjon.
The second council was to redirect the church into an ecumenical entity. The councils were directly opposite propositions. The conservative first council was contradicted by the liberal second council. Those two factions were as different as night and day, and the prophecy that is attributed to the three secrets of Fatima identify an internal war fitly represented by these two councils.
Det andre konsilet skulle omdirigere kirken til en økumenisk enhet. Konsilene var direkte motsatte påstander. Det konservative første konsilet ble motsagt av det liberale andre konsilet. Disse to fraksjonene var så forskjellige som natt og dag, og profetien som tilskrives de tre hemmelighetene fra Fatima, identifiserer en indre krig treffende representert ved disse to konsilene.
The prophecy identifies a class who uphold the primacy represented by Pius IX as being represented by what is either called the “white pope,” the “good pope,” or the “good bishop”, and the other class, associated with Vatican II, are represented by the “black pope,” or the “bad pope,” or the “bad bishop.” The controversy of the two political concepts is represented when you visit the shrine of the miracle of Fatima, in Fatima, Portugal. When entering, the walkway is set between a statue of a black pope on one side, and a white pope on the other side.
Profetien identifiserer en klasse som opprettholder det primat som representeres av Pius IX, som værende representert ved det som enten kalles den «hvite paven», den «gode paven» eller den «gode biskopen», og den andre klassen, som er knyttet til Det annet Vatikankonsil, er representert ved den «svarte paven», eller den «onde paven», eller den «onde biskopen». Kontroversen mellom de to politiske begrepene blir fremstilt når man besøker helligdommen for miraklet i Fatima, i Fatima, Portugal. Når man går inn, er gangveien lagt mellom en statue av en svart pave på den ene siden og en hvit pave på den andre siden.
It therefore becomes part of the heritage of the man that would ultimately become what the book identifies as Hitler’s pope, that his roots are entwined in the struggle between modernism (the king of the south), and papal primacy (the king of the north).
Det blir derfor en del av arven til den mannen som til slutt skulle bli det boken identifiserer som Hitlers pave, at hans røtter er sammenflettet med kampen mellom modernismen (kongen i sør) og det pavelige primat (kongen i nord).
It is to be understood that the author of the book we are considering was a Catholic of good standing, and his stated purpose for writing the book was to shed light upon the claim that the pope that reigned during World War 2 had supported Hitler, the Nazi’s or had any culpability in the holocaust against the Jews, and others. When Cornwell addresses Pius XII’s grandfather, who was the right-hand man that ordained the Vatican 1 council, the history of the struggle between the kings of the south and north is being acted out in that very history. When the “Republicanism” revolution reached Italy, for about a year, the Italians drove Pius IX out of the city of Rome, and from then on, even after he returned, all the papacy has ever owned was the one hundred and ten acres, known as Vatican City.
Det må forstås at forfatteren av boken vi her behandler, var en katolikk i god anseelse, og hans uttalte hensikt med å skrive boken var å kaste lys over påstanden om at paven som regjerte under andre verdenskrig, hadde støttet Hitler, nazistene eller på noen måte hatt skyld i holocaust mot jødene og andre. Når Cornwell omtaler Pius XIIs bestefar, som var den høyre hånd som fikk Vatikankonsilet I i stand, blir historien om kampen mellom sydens og nordens konger utspilt i selve denne historien. Da den «republikanske» revolusjonen nådde Italia, drev italienerne Pius IX ut av byen Roma i omkring ett år, og siden den tid, selv etter at han vendte tilbake, har alt pavedømmet noen gang har eid, vært de hundre og ti acre som er kjent som Vatikanstaten.
The only way he was even able to return to the Vatican is with the help of French troops, and a loan from the Rothschilds, the infamous Jewish bankers. To intelligently understand the papal complicity in the holocaust during World War II, requires some basic understanding of Europe’s attitude towards the Jews since the crucifixion of Christ. The book suggests that antisemitism and racism are two different attitudes, claiming Hitler’s hatred of the Jews was racist, for Hitler viewed the Jews as a lesser category of human beings, whereas antisemitism was the hatred of the Jews because they killed God. Whether they are one and the same, or there is actually a distinction between the two, the reality of the plight of the Jews is worth understanding.
Den eneste måten han i det hele tatt var i stand til å vende tilbake til Vatikanet på, var ved hjelp av franske tropper og et lån fra Rothschild-familien, de beryktede jødiske bankierene. For på en innsiktsfull måte å forstå pavemaktens medskyldighet i holocaust under andre verdenskrig, kreves en grunnleggende forståelse av Europas holdning til jødene siden Kristi korsfestelse. Boken antyder at antisemittisme og rasisme er to forskjellige holdninger, idet den hevder at Hitlers hat mot jødene var rasistisk, for Hitler betraktet jødene som en lavere kategori av mennesker, mens antisemittisme var hatet mot jødene fordi de drepte Gud. Enten de er ett og det samme, eller det faktisk finnes et skille mellom de to, er det verdt å forstå realiteten i jødenes nødssituasjon.
For instance, in America today if the word “ghetto,” is used most think it is the definition of the poor, run down side of town. But the term “ghetto,” originally referred to a section of a city, especially in Venice, Italy, where Jews were compelled to live during the Middle Ages. The first ghetto was established in Venice in 1516, when the Venetian Republic confined Jews to a designated area of the city known as the “geto nuovo” (new foundry), which eventually became known as the ghetto.
For eksempel tenker de fleste i Amerika i dag, dersom ordet «ghetto» brukes, at det er betegnelsen på den fattige, forfalne delen av byen. Men uttrykket «ghetto» siktet opprinnelig til en del av en by, særlig i Venezia i Italia, hvor jøder ble tvunget til å bo i middelalderen. Den første ghettoen ble opprettet i Venezia i 1516, da Republikken Venezia innestengte jødene i et avgrenset område av byen kjent som «geto nuovo» (nytt støperi), som etter hvert ble kjent som ghettoen.
In Europe through the Middle Ages, Jews were restricted as to where they could live, and also the professions they were allowed to practice. The restrictions were based upon the old definition of antisemitism, which referred to the belief that the Jews had killed God, and that all of their subsequent problems had been brought upon themselves through their own actions.
I Europa gjennom middelalderen var jøder underlagt restriksjoner både når det gjaldt hvor de kunne bo, og hvilke yrker de fikk utøve. Restriksjonene bygget på den gamle definisjonen av antisemittisme, som viste til forestillingen om at jødene hadde drept Gud, og at alle deres påfølgende problemer var blitt ført over dem som følge av deres egne handlinger.
In the Middle Ages, it was an established tradition that Christians could not lend money or accept interest for a loan. The Jews were exempt from that restriction, and lending money became one of the professions that Jews were allowed to perform. The Jewish bankers, such as the Rothschild family, were the money changers in response to legal restrictions against what professions they were allowed to perform. When Pius IX needed funds to return to the Vatican, the frustration of no longer ruling the city of Rome was magnified by his need to reach out to the Jews for money.
I middelalderen var det en etablert tradisjon at kristne ikke kunne låne ut penger eller ta rente på et lån. Jødene var unntatt fra den begrensningen, og pengeutlån ble ett av de yrkene jøder hadde anledning til å utøve. De jødiske bankierene, slik som familien Rothschild, var pengevekslere som følge av juridiske restriksjoner mot hvilke yrker de hadde lov til å utøve. Da Pius IX trengte midler for å vende tilbake til Vatikanet, ble frustrasjonen over ikke lenger å herske over byen Roma forsterket av hans behov for å henvende seg til jødene for penger.
Prior to his being driven out of Rome Pius IX had appeared to be in one of two camps concerning the Jews and the church’s relation to the Jews. The two camps consisted of those who believed the Jews, no matter what happens to them, are simply getting what they deserve, and the other tended to show a little mercy towards the Jews. When Pius IX returned to the Vatican, after being driven out, the mercy he had sometimes manifested prior to his exile was never manifested again. Before his exile he had shut down the ghetto in the city of Rome, and after his return he re-established the ghetto, and began a taxation upon the Jews in order to regroup his financial losses.
Før han ble drevet ut av Roma, syntes Pius IX å ha befunnet seg i én av to leirer når det gjaldt jødene og kirkens forhold til jødene. De to leirene besto av dem som mente at jødene, uansett hva som skjer med dem, ganske enkelt får som fortjent, og den andre var tilbøyelig til å vise jødene en viss barmhjertighet. Da Pius IX vendte tilbake til Vatikanet etter å ha blitt drevet ut, ble den barmhjertighet han tidvis hadde vist før sitt eksil, aldri mer vist. Før sitt eksil hadde han avskaffet ghettoen i byen Roma, og etter sin tilbakekomst gjenopprettet han ghettoen og begynte å ilegge jødene skatt for å gjenopprette sine økonomiske tap.
Pope Pius IX’s right-hand man was Marcantonio Pacelli, the grandfather of Hitler’s pope. He was an attorney that belonged to a special class of attorneys that supported the papacy. His son became part of that same elite class of attorneys, as did his grandson, who would ultimately become Hitler’s pope. After the book runs through the history of Eugenio Pacelli’s grandfather, his father, and his youth and education, it addresses the position that Pacelli took up as he began his work for the papacy. As an attorney, descending from the elite papal attorneys, he was picked to head up a department that specialized in contracts, which are called concords. In 1901 Pacelli was brought into the office of the Papal Secretariat of State.
Pave Pius IXs høyre hånd var Marcantonio Pacelli, bestefaren til Hitlers pave. Han var advokat og tilhørte en særskilt klasse av advokater som støttet pavedømmet. Hans sønn ble en del av den samme elitære klassen av advokater, og det samme gjorde hans sønnesønn, som til sist skulle bli Hitlers pave. Etter at boken gjennomgår historien om Eugenio Pacellis bestefar, hans far, og hans ungdom og utdannelse, behandler den den stillingen Pacelli tiltrådte da han begynte sitt arbeid for pavedømmet. Som advokat, med avstamning fra de elitære pavelige advokatene, ble han utvalgt til å lede en avdeling som spesialiserte seg på kontrakter, som kalles konkordater. I 1901 ble Pacelli hentet inn i kontoret til Pavens statssekretariat.
Pacelli became the envoy to the nations. Prophetically Pacelli became the legal point of contact that consummated the fornication of the kings of the earth with the papacy. In 1903, Pius X was coronated as pope. Immediately he began to attack the “intellectual poison” that produced “relativism and skepticism.” The man who ran Pius X’s effort to eradicate “modernism” was Umberto Benigni, who worked in the same office as Pacelli. Benigni once stated of a group of world-class historians, that they were men for whom, “history is nothing but a continual desperate attempt to vomit. For this sort of human being there is only one remedy: the inquisition!” To Benigni, a historian that expressed any sympathy with the ideas that came from the French Revolution were to be executed.
Pacelli ble utsending til nasjonene. Profetisk ble Pacelli det juridiske kontaktpunktet som fullbyrdet jordens kongers hor med pavedømmet. I 1903 ble Pius X kronet til pave. Umiddelbart begynte han å angripe det «intellektuelle giftstoffet» som frembrakte «relativisme og skepsis». Mannen som ledet Pius Xs arbeid med å utrydde «modernismen», var Umberto Benigni, som arbeidet i samme kontor som Pacelli. Benigni uttalte en gang om en gruppe historikere i verdensklasse at de var menn for hvem «historien ikke er annet enn et vedvarende fortvilet forsøk på å kaste opp. For denne slags menneske finnes det bare ett middel: inkvisisjonen!» For Benigni skulle en historiker som uttrykte noen som helst sympati for de idéene som kom fra den franske revolusjon, henrettes.
Officially, Benigni ran the propaganda ministry for the papacy, but unofficially he also ran a clandestine spy network, designed to identify any Catholics that had any sympathy for the “modernism,” that had originated with the king of the south. Ultimately in 1910, his work produced a directive that obliged employees of the papacy to swear an oath, called the Antimodernist Oath. It is still in force. To be employed by the Vatican you must swear to a hatred of modernist ideas, which today we would call communistic ideas.
Offisielt ledet Benigni propagandadepartementet for pavedømmet, men uoffisielt ledet han også et hemmelig spionnettverk, utformet for å identifisere alle katolikker som hadde noen sympati for «modernismen», som hadde sitt opphav hos sydens konge. Til slutt førte hans arbeid i 1910 til et direktiv som påla pavedømmets ansatte å avlegge en ed, kalt den antimodernistiske ed. Den er fortsatt i kraft. For å være ansatt i Vatikanet må du sverge hat mot modernistiske ideer, som vi i dag ville kalle kommunistiske ideer.
In the summary of Cronwell’s book, on the flyleaf it states, “In the first decade of the century, as a brilliant young Vatican lawyer, Pacelli helped shape an ideology of unprecedented papal power; during the 1920’s he employed cunning and blackmail to impose power in Germany. In 1933, Hitler became his perfect negotiating partner and a concordant was established that granted religious and educational advantages to the Catholic Church in exchange for Catholic withdrawal from social and political action. This ‘voluntary’ abdication of political Catholicism imposed from Rome facilitated the rise of Nazism.
I sammendraget av Cronwells bok heter det på smussomslaget: «I det første tiåret av århundret bidro Pacelli, som en briljant ung vatikanjurist, til å forme en ideologi med enestående pavelig makt; i løpet av 1920-årene benyttet han list og utpressing for å påtvinge makt i Tyskland. I 1933 ble Hitler hans perfekte forhandlingspartner, og det ble inngått et konkordat som ga den katolske kirke religiøse og utdannelsesmessige fordeler i bytte mot katolsk tilbaketrekning fra sosial og politisk handling. Denne «frivillige» abdikasjonen av den politiske katolisismen, påtvunget fra Roma, lettet nazismens fremvekst.»
At a cabinet meeting on July 14, 1933, Adolph Hitler expressed his opinion that very month that the concordance manufactured by Pacelli with the Nazi’s gave Germany created “an area of trust…. In the developing struggle against international Jewry.”
På et regjeringsmøte den 14. juli 1933 ga Adolph Hitler uttrykk for sin oppfatning om at konkordatet som Pacelli hadde fremforhandlet med nazistene, ga Tyskland et tillitens rom «… i den fremvoksende kampen mot det internasjonale jødedom».
Cornwell’s book was not well received by Catholics who refused to accept the evidence that Pacelli was the primary reason that Hitler was able to rise to power, for Germany was a majority of Catholics. Pacelli had struck an agreement that prevented the Catholic publishing house, Catholic news agencies and Catholic schools from saying anything about the direction of Hitler from 1933 onward. The book traces the obvious anti-Semitic bent of Pacelli, who thereafter became the pope during World War II. At least three items can be established on very reliable historical sources from the book.
Cornwells bok ble ikke godt mottatt av katolikker som nektet å godta bevisene for at Pacelli var den fremste årsaken til at Hitler kunne komme til makten, for Tyskland var et land med katolsk flertall. Pacelli hadde inngått en avtale som hindret det katolske forlaget, katolske nyhetsbyråer og katolske skoler i å si noe som helst om den retningen Hitler tok fra 1933 og fremover. Boken følger den åpenbare antisemittiske tilbøyeligheten hos Pacelli, som deretter ble pave under annen verdenskrig. Minst tre forhold kan fastslås på grunnlag av svært pålitelige historiske kilder i boken.
The first is the warfare of the king of the north and the king of the south, as represented in Daniel chapter eleven. In that warfare the enemies are Catholicism against atheism, the pope against Communism. The other point is that the pope employed Nazism as his proxy army against atheism during World War II, just as the pope employed apostate Protestantism in 1989, as its proxy army against the atheism of the USSR. The book also identifies the internal and external prophetic structure represented by the satanic messages that came forth from the miracle at Fatima.
Den første er krigføringen mellom kongen i nord og kongen i sør, slik den er fremstilt i Daniel kapittel elleve. I denne krigføringen er fiendene katolisismen mot ateismen, paven mot kommunismen. Det andre punktet er at paven benyttet nazismen som sin stedfortredende hær mot ateismen under annen verdenskrig, akkurat som paven benyttet frafallen protestantisme i 1989 som sin stedfortredende hær mot ateismen i Sovjetunionen. Boken identifiserer også den indre og ytre profetiske strukturen som er fremstilt ved de sataniske budskapene som kom frem fra mirakelet i Fatima.
The borderline war of Raphia, represented in verses eleven and twelve of Daniel eleven, represent the war of the borderline currently playing out in the Ukraine. The ancient war was a hot war, the second is the second proxy war, with the proxy armies involved in mortal interaction. Raphia identifies the borderline war as being between the king of the north and the king of the south, but prophecy teaches that until the soon coming Sunday law, the whore of Tyre is forgotten, Jezebel is in Samaria, and Herodias skipped Herod’s birthday party. Those three witnesses of the role of the king of the north in this current history, is that she is behind the scenes pulling the strings. The hot wars, proxy wars and cold wars that happen while she is forgotten are accomplished by her proxy armies.
Grensekrigen ved Rafia, fremstilt i vers elleve og tolv i Daniel elleve, representerer grensekrigen som nå utspiller seg i Ukraina. Den gamle krigen var en varm krig; den andre er den andre proxykrigen, med de involverte proxyhærene i dødelig samhandling. Rafia identifiserer grensekrigen som værende mellom kongen i nord og kongen i sør, men profetien lærer at inntil den snart kommende søndagsloven blir horen fra Tyrus glemt, Jesabel er i Samaria, og Herodias uteble fra Herodes’ fødselsdagsfest. Disse tre vitnene om rollen til kongen i nord i den nåværende historien, er at hun trekker i trådene bak kulissene. De varme krigene, proxykrigene og de kalde krigene som finner sted mens hun er glemt, blir utført av hennes proxyhærer.
Russia is the king of the south, and it is now involved in a borderline war that is being financed by the globalists of the Western world, primarily the progressive Democrats and RINO (Republican In Name Only) Republicans in the United States. When the United States is represented as the king of the north’s proxy army in verse forty of Daniel eleven, its two prophetic characteristics are military might and financial power. The United States is accomplishing the same work in Ukraine that it did in 1989, helping the Pope against Russia, and the proxy army on the ground, defending Ukraine, is so full of Nazi supporters that even the mainstream media cannot deny it. Rome is now using the same proxy armies that she used in the hot war that was World War II, and in 1989, to war against Russia. Read the book: Hitler’s Pope, the Secret History of Pius XII.
Russland er sydens konge, og landet er nå involvert i en grensekrig som blir finansiert av den vestlige verdens globalister, først og fremst de progressive demokratene og RINO-republikanerne (Republican In Name Only) i USA. Når USA i vers førti i Daniel elleve fremstilles som nordens konges stedfortredende hær, er dets to profetiske kjennetegn militær makt og finansielle ressurser. USA utfører i Ukraina det samme arbeidet som det gjorde i 1989, idet det hjelper paven mot Russland, og den stedfortredende hæren på bakken, som forsvarer Ukraina, er så full av nazistiske støttespillere at selv de etablerte mediene ikke kan benekte det. Roma bruker nå de samme stedfortredende hærene som hun brukte i den varme krigen som var den annen verdenskrig, og i 1989, til å føre krig mot Russland. Les boken: Hitler’s Pope, the Secret History of Pius XII.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
“In like manner, when God was about to open to the beloved John the history of the church for future ages, He gave him an assurance of the Saviour’s interest and care for His people by revealing to him ‘One like unto the Son of man,’ walking among the candlesticks, which symbolized the seven churches. While John was shown the last great struggles of the church with earthly powers, he was also permitted to behold the final victory and deliverance of the faithful. He saw the church brought into deadly conflict with the beast and his image, and the worship of that beast enforced on pain of death. But looking beyond the smoke and din of the battle, he beheld a company upon Mount Zion with the Lamb, having, instead of the mark of the beast, the ‘Father’s name written in their foreheads.’ And again he saw ‘them that had gotten the victory over the beast, and over his image, and over his mark, and over the number of his name, stand on the sea of glass, having the harps of God’ and singing the song of Moses and the Lamb.
«På samme måte, da Gud skulle åpenbare for den elskede Johannes kirkens historie gjennom kommende tidsaldre, gav Han ham en forsikring om Frelserens interesse for og omsorg for sitt folk ved å åpenbare for ham «En som lignet Menneskesønnen», vandrende blant lysestakene, som symboliserte de sju menighetene. Mens Johannes fikk se kirkens siste store kamper med jordiske makter, fikk han også skue de trofastes endelige seier og utfrielse. Han så kirken ført inn i en dødelig konflikt med dyret og dets bilde, og tilbedelsen av dette dyret håndhevet under trussel om døden. Men idet han så bortenfor stridens røyk og larm, skuet han en skare på Sions berg sammen med Lammet, som i stedet for dyrets merke hadde «sin Fars navn skrevet på sine panner». Og igjen så han «dem som hadde vunnet seier over dyret og over dets bilde og over dets merke og over tallet på dets navn, stå på glasshavet med Guds harper» og synge Moses’ og Lammets sang.»
“These lessons are for our benefit. We need to stay our faith upon God, for there is just before us a time that will try men’s souls. Christ, upon the Mount of Olives, rehearsed the fearful judgments that were to precede His second coming: ‘Ye shall hear of wars and rumors of wars.’ ‘Nation shall rise against nation, and kingdom against kingdom: and there shall be famines, and pestilences, and earthquakes, in divers places. All these are the beginning of sorrows.’ While these prophecies received a partial fulfillment at the destruction of Jerusalem, they have a more direct application to the last days.
«Disse lærdommene er til gagn for oss. Vi trenger å grunne vår tro på Gud, for rett foran oss ligger en tid som vil prøve menneskers sjeler. Kristus gjennomgikk på Oljeberget de fryktelige dommene som skulle gå forut for hans annet komme: ‘Og I skal høre om kriger og rykter om kriger.’ ‘For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike; og det skal bli hungersnød og pest og jordskjelv på mange steder. Men alt dette er begynnelsen til veene.’ Selv om disse profetiene fikk en delvis oppfyllelse ved Jerusalems ødeleggelse, har de en mer direkte anvendelse på de siste dager.»
“We are standing on the threshold of great and solemn events. Prophecy is fast fulfilling. The Lord is at the door. There is soon to open before us a period of overwhelming interest to all living. The controversies of the past are to be revived; new controversies will arise. The scenes to be enacted in our world are not yet even dreamed of. Satan is at work through human agencies. Those who are making an effort to change the Constitution and secure a law enforcing Sunday observance little realize what will be the result. A crisis is just upon us.
«Vi står på terskelen til store og høytidelige begivenheter. Profetien går raskt i oppfyllelse. Herren står for døren. Snart vil det åpne seg for oss en tid av overveldende interesse for alle levende. Fortidens stridsspørsmål skal bli gjenopplivet; nye stridsspørsmål vil oppstå. De scener som skal utspilles i vår verden, er ennå ikke engang drømt om. Satan er virksom gjennom menneskelige redskaper. De som gjør en innsats for å forandre Grunnloven og sikre en lov som håndhever søndagshelligholdelse, innser lite hva resultatet vil bli. En krise er like over oss.»
“But God’s servants are not to trust to themselves in this great emergency. In the visions given to Isaiah, to Ezekiel, and to John we see how closely heaven is connected with the events taking place upon the earth and how great is the care of God for those who are loyal to Him. The world is not without a ruler. The program of coming events is in the hands of the Lord. The Majesty of heaven has the destiny of nations, as well as the concerns of His church, in His own charge.” Testimonies, volume 5, 752, 753.
«Men Guds tjenere skal ikke sette sin lit til seg selv i denne store krisesituasjonen. I synene som ble gitt til Jesaja, til Esekiel og til Johannes, ser vi hvor nært himmelen er knyttet til de begivenheter som finner sted på jorden, og hvor stor Guds omsorg er for dem som er trofaste mot Ham. Verden er ikke uten en hersker. Programmet for de kommende begivenheter er i Herrens hånd. Himmelens Majestet har nasjonenes skjebne, så vel som det som angår Hans menighet, i sin egen varetekt.» Testimonies, bind 5, 752, 753.