When Peter set forth his answer to Christ’s question of who the disciples say that Christ is he identified that Jesus was the anointed one, the Christ, the Messiah. He also said He was the Son of God.
Da Peter fremførte sitt svar på Kristi spørsmål om hvem disiplene sier at Kristus er, fastslo han at Jesus var den salvede, Kristus, Messias. Han sa også at han var Guds Sønn.
When Jesus came into the coasts of Caesarea Philippi, he asked his disciples, saying, Whom do men say that I the Son of man am? And they said, Some say that thou art John the Baptist: some, Elias; and others, Jeremias, or one of the prophets. He saith unto them, But whom say ye that I am? And Simon Peter answered and said, Thou art the Christ, the Son of the living God. And Jesus answered and said unto him, Blessed art thou, Simon Barjona: for flesh and blood hath not revealed it unto thee, but my Father which is in heaven. And I say also unto thee, That thou art Peter, and upon this rock I will build my church; and the gates of hell shall not prevail against it. And I will give unto thee the keys of the kingdom of heaven: and whatsoever thou shalt bind on earth shall be bound in heaven: and whatsoever thou shalt loose on earth shall be loosed in heaven. Matthew 16:13–19.
Da Jesus kom til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han sine disipler og sa: Hvem sier folk at jeg, Menneskesønnen, er? Og de sa: Noen sier at du er Johannes Døperen; andre Elias; atter andre Jeremias eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Kristus, den levende Guds Sønn. Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon Barjona; for kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg også: Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike; og hva du enn binder på jorden, skal være bundet i himmelen; og hva du enn løser på jorden, skal være løst i himmelen. Matteus 16:13–19.
Through Peter the Holy Spirit presented the essential truth for the one hundred and forty-four thousand to understand. He did so at Panium, which was Caesarea Philippi. Panium is the most sacred temple site in the worship of the dragon, for Greece represents the world, and the world in the last days is the United Nations, who is the dragon’s earthly representative. The “gates of hell” is a name for the temple of Pan, the Greek goat-god. The temple was built in front of a cave that contained the Spring of Panium. The Spring of Panium fed the Jordan River, which is a symbol of Christ.
Gjennom Peter fremstilte Den Hellige Ånd den vesentlige sannheten som de hundre og førtifire tusen må forstå. Han gjorde det i Panium, som var Cæsarea Filippi. Panium er den helligste tempelplass i tilbedelsen av dragen, for Hellas representerer verden, og verden i de siste dager er De forente nasjoner, som er dragens jordiske representant. «Helvetes porter» er et navn på Pans tempel, den greske geiteguden. Tempelet var bygd foran en hule som inneholdt Paniums kilde. Paniums kilde gav næring til Jordanelven, som er et symbol på Kristus.
The name “Jordan” means “descender,” and it begins its course in the mountainous region of northern Israel, drawing its main source from the springs of Mount Hermon, the highest peak in the Hermon Range, where the spring called the “gates of hell” is located. Hermon means “sacred” and “Jordon” means “to descend.” The Jordan River flows from the highlands of Mount Hermon and descends through the Jordan Rift Valley, eventually reaching the Dead Sea, which is the lowest point on Earth’s surface.
Navnet «Jordan» betyr «den som stiger ned», og den begynner sitt løp i fjellområdet i det nordlige Israel, idet den henter sin hovedkilde fra kildene ved Hermon-fjellet, den høyeste toppen i Hermonfjellene, hvor kilden som kalles «helvetes porter», er lokalisert. Hermon betyr «hellig», og «Jordan» betyr «å stige ned». Jordanelven renner fra høylandet ved Hermon-fjellet og stiger ned gjennom Jordandalen, og når til slutt Dødehavet, som er det laveste punktet på jordens overflate.
The waters that feed the Jordan River, that originate in the temple of Pan, and that ultimately arrive at the lowest point on earth represent the descent the Son of God made when He left the highest sacred mountain to descend to the lowest “dead sea” of this world. Christ’s descent from heaven to the death of the cross also represents that He took upon Himself the flesh of fallen man, for his journey from heaven to the cross was fed by the waters that originated in the “gates of hell.”
Vannene som nærer Jordanelven, som har sitt utspring i Pans tempel, og som til sist når jordens laveste punkt, representerer den nedstigning Guds Sønn foretok da Han forlot det høyeste hellige fjell for å stige ned til denne verdens laveste «døde hav». Kristi nedstigning fra himmelen til korsets død representerer også at Han tok den falne menneskeslektens kjød på Seg, for Hans ferd fra himmelen til korset ble næret av de vann som hadde sitt utspring i «helvetes porter».
The Dead Sea is not only the lowest place on earth, but it is the saltiest waters on earth, nine times saltier than the ocean. Christ’s death on the cross as typified by the Dead Sea is where He confirmed His covenant with many.
Dødehavet er ikke bare det laveste stedet på jorden, men også det salteste vannet på jorden, ni ganger saltere enn havet. Kristi død på korset, forbildet ved Dødehavet, er stedet der Han stadfestet sin pakt med de mange.
And every oblation of thy meat offering shalt thou season with salt; neither shalt thou suffer the salt of the covenant of thy God to be lacking from thy meat offering: with all thine offerings thou shalt offer salt. Leviticus 2:3.
Og hver offergave av ditt matoffer skal du krydre med salt; du skal ikke la din Guds pakts salt mangle fra ditt matoffer; med alle dine offer skal du ofre salt. 3 Mosebok 2:13.
On the way from the springs of Mount Hermon, the Jordan River passes through the sea of Galilee, which is also known as Lake Tiberius and Lake Kinneret. Galilee means a “hinge” or a “turning point.” Tiberius is the name of the Roman ruler who followed Augustus Caesar, and due to the shape of the lake, it is called Kinneret, which means “a harp” or “a lyre.” The turning point for mankind was when Tiberius Caesar ruled and Jesus was crucified, and every harp in heaven was silenced. The geographical testimony of the Jordan River in connection with the “gates of hell,” which is the temple of the Greek god Pan, speaks to the testimony which Peter proclaimed through the inspiration of the Holy Spirit.
På veien fra kildene ved Hermonfjellet passerer Jordanelven gjennom Galileasjøen, som også er kjent som Tiberiassjøen og Kinneretsjøen. Galilea betyr et «hengsel» eller et «vendepunkt». Tiberius er navnet på den romerske herskeren som fulgte etter Augustus Cæsar, og på grunn av sjøens form kalles den Kinneret, som betyr «en harpe» eller «en lyre». Vendepunktet for menneskeheten kom da keiser Tiberius regjerte og Jesus ble korsfestet, og hver harpe i himmelen ble brakt til taushet. Jordanelvens geografiske vitnesbyrd i forbindelse med «helvetes porter», som er tempelet til den greske guden Pan, taler til det vitnesbyrdet som Peter forkynte ved Den Hellige Ånds inspirasjon.
The incarnation of Christ was the combination of Divinity and humanity that occurred when the Divine Son of God took upon Himself human flesh, thus combining Divinity with humanity, as represented by the waters from the spring of Pan feeding the Jordan River. What fed the spring of Pan was the dew, rain and snow that fell upon the mountains of Hermon, Hermon representing the “sacred” mountain, which is Jerusalem above.
Kristi inkarnasjon var foreningen av guddommelighet og menneskelighet som fant sted da Guds guddommelige Sønn tok på seg menneskelig kjød og således forente guddommelighet med menneskelighet, slik dette er fremstilt ved vannene fra Pans kilde som nærer Jordanelven. Det som næret Pans kilde, var duggen, regnet og snøen som falt over Hermons fjell, hvor Hermon representerer det «hellige» fjell, som er Jerusalem der oppe.
A Song of Degrees of David. Behold, how good and how pleasant it is for brethren to dwell together in unity! It is like the precious ointment upon the head, that ran down upon the beard, even Aaron’s beard: that went down to the skirts of his garments; As the dew of Hermon, and as the dew that descended upon the mountains of Zion: for there the Lord commanded the blessing, even life for evermore. Psalms 133:1–3.
En sang ved festreisene. Av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er når brødre bor sammen i enhet! Det er som den kostelige salven på hodet, som fløt ned over skjegget, ja, Arons skjegg, og som fløt ned til kanten av hans klær. Som Hermons dugg, som faller ned over Sions fjell. For der har Herren befalt velsignelsen, liv til evig tid. Salmene 133:1–3.
The “precious ointment” that ran down Aaron’s beard was the oil that was used when he and his sons were anointed as God’s priests.
Den «kostelige salven» som rant nedover Arons skjegg, var den oljen som ble brukt da han og hans sønner ble salvet til Guds prester.
And thou shalt take of the blood that is upon the altar, and of the anointing oil, and sprinkle it upon Aaron, and upon his garments, and upon his sons, and upon the garments of his sons with him: and he shall be hallowed, and his garments, and his sons, and his sons’ garments with him. Exodus 29:21.
Og du skal ta av blodet som er på alteret, og av salvingsoljen, og stenke det på Aron og på hans klær og på hans sønner og på hans sønners klær med ham; og han skal være helliget, og hans klær, og hans sønner, og hans sønners klær med ham. 2 Mosebok 29:21.
Peter expressed the confession of all the disciples, and in so doing he expressed the confession of the one hundred and forty-four thousand, who are to be anointed as a unified priesthood that is lifted up as an ensign. The “oil” that anointed Aaron, was also as the dew of Mount Hermon and also the dew of the mountains of Zion. The “oil” and the “dew” are the message which represents the anointing of the Holy Spirit.
Peter ga uttrykk for alle disiplenes bekjennelse, og ved å gjøre det ga han uttrykk for bekjennelsen til de hundre og førtifire tusen, som skal salves som et forent presteskap som løftes opp som et banner. «Oljen» som salvet Aron, var også som duggen fra Hermon-fjellet og også duggen over Sions fjell. «Oljen» og «duggen» er budskapet som representerer Den Hellige Ånds salvelse.
Give ear, O ye heavens, and I will speak; and hear, O earth, the words of my mouth. My doctrine shall drop as the rain, my speech shall distil as the dew, as the small rain upon the tender herb, and as the showers upon the grass: Because I will publish the name of the Lord: ascribe ye greatness unto our God. Deuteronomy 32:1–3.
Lytt, dere himler, så vil jeg tale; og hør, du jord, min munns ord! Min lære skal dryppe som regnet, min tale falle som dugg, som finregn over det spede gress og som regnskurer over urtene. For jeg vil forkynne Herrens navn; gi vår Gud storhet! 5 Mosebok 32:1–3.
The “dew” is the “doctrine” that falls on the mountains of Zion, and it is the “oil” of anointing that unifies the one hundred and forty-four thousand, who are God’s priests in the last days. The doctrine drops as rain, and distills as dew because it is “published”. It is published because heaven and earth are to give ear and hear the words of His mouth, through a unified priesthood that is the ensign who proclaim the messages of the Midnight Cry and Loud Cry.
«Duggen» er den «læren» som faller på Sions fjell, og den er salvelsens «olje» som forener de hundre og førtifire tusen, som er Guds prester i de siste dager. Læren drypper som regn og faller som dugg fordi den blir «forkynt». Den blir forkynt fordi himmel og jord skal lytte og høre ordene fra Hans munn, gjennom et forenet presteskap som er banneret som forkynner budskapene i Midnattsropet og Høye Rop.
How beautiful upon the mountains are the feet of him that bringeth good tidings, that publisheth peace; that bringeth good tidings of good, that publisheth salvation; that saith unto Zion, Thy God reigneth! Thy watchmen shall lift up the voice; with the voice together shall they sing: for they shall see eye to eye, when the Lord shall bring again Zion. Break forth into joy, sing together, ye waste places of Jerusalem: for the Lord hath comforted his people, he hath redeemed Jerusalem. The Lord hath made bare his holy arm in the eyes of all the nations; and all the ends of the earth shall see the salvation of our God. Isaiah 52:7–10.
Hvor vakre på fjellene er føttene til ham som forkynner gode budskap, som kunngjør fred; som forkynner gode budskap om godt, som kunngjør frelse; som sier til Sion: Din Gud regjerer! Dine vektere skal løfte røsten; sammen skal de heve sang: for de skal se ansikt til ansikt, når Herren fører Sion tilbake. Bryt ut i jubel, syng sammen, dere Jerusalems ruiner: for Herren har trøstet sitt folk, han har gjenløst Jerusalem. Herren har blottet sin hellige arm for alle folkeslags øyne; og alle jordens ender skal se vår Guds frelse. Jesaja 52:7–10.
The last-day watchmen, represented by Peter, publish salvation and peace, and they shall be unified, for they will see eye to eye. This happens when “the Lord brings again Zion.” The Hebrew word translated as “bring again” means to “reverse.” When the Lord reverses Zion, it means that Zion had been in captivity, as represented by the scattering, and it is reversed when the captivity ceases.
De siste dagers vektere, representert ved Peter, forkynner frelse og fred, og de skal være forent, for de skal se hverandre i øynene. Dette skjer når «Herren vender Sion tilbake». Det hebraiske ordet som er oversatt med «vender tilbake», betyr å «vende om». Når Herren vender Sion om, betyr det at Sion hadde vært i fangenskap, slik dette er framstilt ved adspredelsen, og det blir vendt om når fangenskapet opphører.
For thus saith the Lord, That after seventy years be accomplished at Babylon I will visit you, and perform my good word toward you, in causing you to return to this place. For I know the thoughts that I think toward you, saith the Lord, thoughts of peace, and not of evil, to give you an expected end. Then shall ye call upon me, and ye shall go and pray unto me, and I will hearken unto you. And ye shall seek me, and find me, when ye shall search for me with all your heart. And I will be found of you, saith the Lord: and I will turn away your captivity, and I will gather you from all the nations, and from all the places whither I have driven you, saith the Lord; and I will bring you again into the place whence I caused you to be carried away captive. Jeremiah 29:10–14.
For så sier Herren: Når sytti år er fullendt i Babylon, vil jeg se til dere og oppfylle mitt gode ord til dere ved å føre dere tilbake til dette sted. For jeg vet hvilke tanker jeg tenker om dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker, for å gi dere framtid og håp. Da skal dere påkalle meg, og dere skal gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg og finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Og jeg vil la meg finne av dere, sier Herren. Jeg vil gjøre ende på deres fangenskap og samle dere fra alle folkene og fra alle de steder jeg har drevet dere bort til, sier Herren, og jeg vil føre dere tilbake til det sted som jeg lot dere bli ført bort fra i fangenskap. Jeremia 29:10–14.
All the prophets are addressing the last days, and in the last days His people are in a captivity that is to be reversed, in order to fulfill the testimony of prophecy.
Alle profetene henvender seg til de siste dager, og i de siste dager befinner Hans folk seg i et fangenskap som skal bli vendt om, for å oppfylle profetiens vitnesbyrd.
The word that came to Jeremiah from the Lord, saying, Thus speaketh the Lord God of Israel, saying, Write thee all the words that I have spoken unto thee in a book. For, lo, the days come, saith the Lord, that I will bring again the captivity of my people Israel and Judah, saith the Lord: and I will cause them to return to the land that I gave to their fathers, and they shall possess it. Jeremiah 30:1–3.
Ordet som kom til Jeremia fra Herren, og som lød: Så sier Herren, Israels Gud: Skriv alle de ord som jeg har talt til deg, i en bok. For se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil vende mitt folk Israels og Judas fangenskap, sier Herren; og jeg vil føre dem tilbake til det land som jeg gav deres fedre, og de skal ta det i eie. Jeremia 30:1–3.
After three and a half days of sleeping, just as Lazarus slept for four days, and Daniel mourned for twenty-one days, Michael resurrects the two witnesses, who are His last-day people and brings them into unity and also anoints them through a message that is published around the world. That message is the “dew” of Mount Hermon (the sacred mountain), that feeds the spring of Pan, which thereafter feeds the Jordan River. The anointing that is accomplished by that message represents the anointing of Jesus, that marked when He became the Christ, which Peter identified.
Etter tre og en halv dags søvn, slik Lasarus sov i fire dager og Daniel sørget i tjueén dager, oppvekker Mikael de to vitnene, som er hans siste-dagers-folk, og fører dem inn i enhet og salver dem også ved et budskap som blir kunngjort over hele verden. Dette budskapet er Hermon-fjellets «dugg» (det hellige fjell), som nærer Pans kilde, som deretter nærer Jordanelven. Salvelsen som fullbyrdes ved dette budskapet, representerer Jesu salvelse, som markerte da han ble Kristus, slik Peter identifiserte.
When Peter identified Christ as the Son of God, he represented Christ as both the Son of God and the Son of man, as represented by the waters of the “gates of hell” feeding the Jordan River. The confession of Peter was produced by the inspiration of the Holy Spirit, and it was that truth, that Jesus was the Christ, the Anointed One, and that He was both God and man which was identified by Jesus as the truth which would be the focus of the battle against God’s last-day people, who Christ promised would be victorious, for the “gates of hell,” will not prevail against this truth.
Da Peter identifiserte Kristus som Guds Sønn, fremstilte han Kristus som både Guds Sønn og Menneskesønnen, slik dette fremstilles ved vannene fra «dødsrikets porter» som nærer Jordan-elven. Peters bekjennelse ble til ved Den Hellige Ånds inspirasjon, og det var denne sannheten – at Jesus var Kristus, den Salvede, og at Han var både Gud og menneske – som Jesus identifiserte som den sannhet som skulle være sentrum for kampen mot Guds folk i de siste dager, og som Kristus lovet skulle seire, for «dødsrikets porter» skal ikke få makt over denne sannhet.
The truth is that on September 11, 2001, just as Jesus was anointed at His baptism, the sealing of the one hundred and forty-four thousand began, and in that history there would be a disappointment which would slay His last-day people, until He resurrected them and reversed their captivity. The process of resurrection includes the unifying of His people into a mighty army that is lifted up as an ensign. The work of resurrecting, purifying, unifying and lifting up, after the death in the streets, is illustrated in verses ten through fifteen of Daniel chapter eleven, as well as other biblical passages. But in verses thirteen through fifteen Christ has once again brought His disciples to Caesarea Philippi, to Panium, and it is there that the seal of God is impressed for eternity.
Sannheten er at den 11. september 2001, likesom Jesus ble salvet ved sin dåp, begynte beseglingen av de hundre og førtifire tusen, og i denne historien ville det komme en skuffelse som skulle drepe Hans siste-tidsfolk, inntil Han oppreiste dem og vendte deres fangenskap. Oppstandelsens prosess omfatter foreningen av Hans folk til en mektig hær som løftes opp som et banner. Arbeidet med å oppreise, rense, forene og løfte opp, etter døden i gatene, er fremstilt i vers ti til femten i Daniel kapittel elleve, så vel som i andre bibelske avsnitt. Men i vers tretten til femten har Kristus igjen ført sine disipler til Caesarea Philippi, til Panium, og det er der Guds segl innprentes for evigheten.
Only when we understand the profundity of these facts, can we recognize the revelations of truth located in the witness of Caesarea Philippi. In verse eighteen of chapter sixteen of Matthew, Simon Barjonah’s name is changed to Peter, which symbolizes the one hundred and forty-four thousand as previously noted in a recent article. The mathematical revelation established in the verse magnifies Jesus as the Wonderful Numberer, for not only can Peter be understood to represent one hundred and forty-four thousand, but Mathew 16:18 is also the mathematical symbol of “phi”.
Først når vi forstår dybden i disse fakta, kan vi erkjenne de sannhetsåpenbaringer som finnes i vitnesbyrdet fra Caesarea Filippi. I det attende verset i det sekstende kapittelet i Matteus blir Simon Barjonas navn forandret til Peter, noe som symboliserer de hundre og førtifire tusen, slik det tidligere er påpekt i en nylig artikkel. Den matematiske åpenbaringen som er etablert i verset, opphøyer Jesus som den vidunderlige Tallmester, for ikke bare kan Peter forstås å representere hundre og førtifire tusen, men Matteus 16:18 er også det matematiske symbolet for «phi».
Before we address the mathematics associated with “phi,” it should be noted that “phi” is part of the word “Philippi,” the second of the two names of the town of Panium. Verse eighteen identifies that Jesus spoke to Peter in Hebrew, which was recorded in Greek, and later translated into English. Those three steps address Christ’s control over His Word. When the word is considered with the mathematical system of multiplying the numbered positions, it identifies that the name Peter equates to one hundred and forty-four thousand, thus emphasizing Jesus as the Wonderful Numberer. In the very same verse, where Jesus proclaims that He will build His church the Wonderful Numberer controlled the translation process to ensure that the truth represented in verse eighteen in chapter sixteen, would represent the mathematical symbol of “phi.”
Før vi behandler matematikken knyttet til «phi», bør det bemerkes at «phi» er en del av ordet «Philippi», det andre av de to navnene på byen Panium. Vers atten identifiserer at Jesus talte til Peter på hebraisk, noe som ble nedtegnet på gresk og senere oversatt til engelsk. Disse tre trinnene viser Kristi kontroll over sitt Ord. Når ordet betraktes i lys av det matematiske systemet med å multiplisere de nummererte posisjonene, identifiserer det at navnet Peter tilsvarer ett hundre og førtifire tusen, og understreker således Jesus som den Vidunderlige Tallssetter. I det samme verset, hvor Jesus forkynner at Han vil bygge sin kirke, styrte den Vidunderlige Tallssetter oversettelsesprosessen for å sikre at sannheten som er fremstilt i vers atten i kapittel seksten, skulle representere det matematiske symbolet «phi».
And I say also unto thee, That thou art Peter, and upon this rock I will build my church; and the gates of hell shall not prevail against it. Matthew 16:18.
Og jeg sier også deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og helvetes porter skal ikke få makt over den. Matteus 16:18.
His church is not simply built upon the doctrine that Jesus is the Christ, and that He is the Son of God, but also the fact that He is the Word, and the Word created and controls all things, including mathematics, grammar and the works of men.
Hans menighet er ikke bare bygget på læren om at Jesus er Kristus, og at Han er Guds Sønn, men også på det faktum at Han er Ordet, og Ordet skapte og styrer alle ting, deriblant matematikk, grammatikk og menneskenes gjerninger.
In whom also we have obtained an inheritance, being predestinated according to the purpose of him who worketh all things after the counsel of his own will. Ephesians 1:11.
I ham har også vi fått en arv, idet vi var forutbestemt etter hans forsett, han som virker alle ting etter sin egen viljes råd. Efeserne 1:11.
Phi, often represented by the Greek letter φ (phi), is a mathematical constant approximately equal to 1.618033988749895. This number is known as the golden ratio or the divine proportion. It is an “irrational number”, meaning it cannot be expressed as a simple fraction, and its decimal representation goes on infinitely without repeating.
Phi, ofte representert ved den greske bokstaven φ (phi), er en matematisk konstant som er omtrent lik 1,618033988749895. Dette tallet er kjent som det gylne snitt eller den guddommelige proporsjon. Det er et «irrasjonalt tall», noe som betyr at det ikke kan uttrykkes som en enkel brøk, og dets desimalfremstilling fortsetter uendelig uten å gjenta seg.
The golden ratio has many remarkable properties and appears in various contexts in mathematics, art, architecture, nature, and other fields. It is often found in geometric shapes, such as rectangles, pentagons, and dodecahedrons, where the ratio of the longer side to the shorter side is equal to phi.
Det gylne snitt har mange bemerkelsesverdige egenskaper og fremtrer i ulike sammenhenger innen matematikk, kunst, arkitektur, naturen og andre felter. Det finnes ofte i geometriske former, som rektangler, femkanter og dodekaedre, der forholdet mellom den lengre siden og den kortere siden er lik phi.
In art and architecture, the golden ratio is believed to create aesthetically pleasing proportions. It has been used by artists and architects throughout history, from ancient civilizations to the Renaissance and beyond, to design compositions, buildings, and artworks. In mathematics, the golden ratio appears in various mathematical equations and sequences, including the Fibonacci sequence, where each term is the sum of the two preceding terms. As the terms of the Fibonacci sequence increase, the ratio of consecutive terms approaches phi.
I kunst og arkitektur antas det gylne snitt å skape estetisk tiltalende proporsjoner. Det har gjennom historien vært brukt av kunstnere og arkitekter, fra oldtidens sivilisasjoner til renessansen og videre, til å utforme komposisjoner, bygninger og kunstverk. I matematikken forekommer det gylne snitt i ulike matematiske ligninger og tallfølger, herunder Fibonacci-følgen, der hvert ledd er summen av de to foregående leddene. Etter hvert som leddene i Fibonacci-følgen øker, nærmer forholdet mellom påfølgende ledd seg phi.
In verse 16:18, we find the mathematical phi (1.618…). Jesus, the God “who worketh all things after the counsel of his own will,” determined to place His signature of being Palmoni, the Wonderful Number, or the Numberer of Secrets in the prophetic geography that identifies the battleground of His church against the gates of hell in the last days. At that prophetic battleground, through His control of numbers, He represented the one hundred and forty-four thousand with “Peter”, who had his name changed from “Simon” the one who hears the message of the dove, to “Peter”, thus marking the one hundred and forty-four thousand as His last days covenant people.
I vers 16:18 finner vi det matematiske phi (1,618 …). Jesus, den Gud «som virker alle ting etter sin egen viljes råd», bestemte seg for å plassere sin signatur som Palmoni, det vidunderlige tall, eller hemmeligheters teller, i den profetiske geografi som identifiserer slagmarken for hans menighet mot helvetes porter i de siste dager. På den profetiske slagmarken representerte han, gjennom sin kontroll over tallene, de hundre og førtifire tusen ved «Peter», han som fikk sitt navn forandret fra «Simon», den som hører duens budskap, til «Peter», og markerte dermed de hundre og førtifire tusen som sitt paktsfolk i de siste dager.
The “rock” that He chose to build His church on, is the foundation rock, the foundation and chief cornerstone of the “seven times” of Leviticus twenty-six, for there is no true foundation that is not Christ. From the baptism of Christ, when Simon “heard” the message of the dove unto the cross of the Dead Sea, for twelve hundred and sixty days, twice each day, there was a morning and evening sacrifice, except on the final day of the twelve hundred and sixty days, for on that day, the evening sacrifice escaped from the priest, and on the cross Christ died as the twenty-five hundred and twentieth offering.
«Klippen» som Han valgte å bygge sin kirke på, er grunnklippen, grunnvollen og den fremste hjørnestein i de «sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks, for det finnes ingen sann grunnvoll som ikke er Kristus. Fra Kristi dåp, da Simon «hørte» duen sitt budskap, til korset ved Dødehavet, i ett tusen to hundre og seksti dager, var det et morgen- og kveldsoffer, to ganger hver dag, unntatt på den siste dagen av de ett tusen to hundre og seksti dagene; for på den dagen unnslapp kveldsofferet presten, og på korset døde Kristus som det to tusen fem hundre og tjuende offer.
“All is terror and confusion. The priest is about to slay the victim; but the knife drops from his nerveless hand, and the lamb escapes. Type has met antitype in the death of God’s Son. The great sacrifice has been made. The way into the holiest is laid open. A new and living way is prepared for all. No longer need sinful, sorrowing humanity await the coming of the high priest.” The Desire of Ages, 757.
«Alt er redsel og forvirring. Presten er i ferd med å slakte offeret; men kniven faller fra hans kraftløse hånd, og lammet slipper unna. Forbilde har møtt motbilde i Guds Sønns død. Det store offer er blitt brakt. Veien inn i det aller helligste er åpnet. En ny og levende vei er beredt for alle. Ikke lenger behøver den syndige, sørgende menneskehet å vente på yppersteprestens komme.» Slektenes håp, 757.
The “rock” He would build His church upon is the foundation stone that the builders rejected, its number is “twenty-five hundred and twenty.” In one short verse Christ presents Himself as the Master of all things, and when He does so He is standing and speaking in verses thirteen through fifteen of Daniel chapter eleven.
«Klippen» som Han ville bygge sin kirke på, er hjørnesteinen som bygningsmennene forkastet; dens tall er «to tusen fem hundre og tjue». I ett kort vers fremstiller Kristus seg selv som Mester over alle ting, og når Han gjør det, står og taler Han i vers tretten til femten i det ellevte kapittel av Daniel.
And I say also unto thee, That thou art Peter, and upon this rock I will build my church; and the gates of hell shall not prevail against it. Matthew 16:18.
Og jeg sier også deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet; og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Matteus 16:18.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i neste artikkel.
“‘The secret things belong unto the Lord our God: but those things which are revealed belong unto us and to our children forever.’ Deuteronomy 29:29. Just how God accomplished the work of creation He has never revealed to men; human science cannot search out the secrets of the Most High. His creative power is as incomprehensible as His existence.
«De skjulte ting hører Herren vår Gud til; men de åpenbarte ting hører oss og våre barn til for evig.» 5 Mosebok 29,29. Hvordan Gud utførte skapelsesverket, har Han aldri åpenbart for mennesker; menneskelig vitenskap kan ikke utforske den Høyestes hemmeligheter. Hans skapende makt er like ubegripelig som Hans eksistens.
“God has permitted a flood of light to be poured upon the world in both science and art; but when professedly scientific men treat upon these subjects from a merely human point of view, they will assuredly come to wrong conclusions. It may be innocent to speculate beyond what God’s word has revealed, if our theories do not contradict facts found in the Scriptures; but those who leave the word of God, and seek to account for His created works upon scientific principles, are drifting without chart or compass upon an unknown ocean. The greatest minds, if not guided by the word of God in their research, become bewildered in their attempts to trace the relations of science and revelation. Because the Creator and His works are so far beyond their comprehension that they are unable to explain them by natural laws, they regard Bible history as unreliable. Those who doubt the reliability of the records of the Old and New Testaments, will be led to go a step further, and doubt the existence of God; and then, having lost their anchor, they are left to beat about upon the rocks of infidelity.
«Gud har tillatt at en flom av lys er blitt utøst over verden både innen vitenskap og kunst; men når menn som gir seg ut for å være vitenskapelige, behandler disse emnene ut fra et rent menneskelig synspunkt, vil de visselig komme til gale slutninger. Det kan være uskyldig å spekulere utover det Guds ord har åpenbart, dersom våre teorier ikke motsier de fakta som finnes i Skriften; men de som forlater Guds ord og søker å forklare Hans skaperverk ut fra vitenskapelige prinsipper, driver omkring uten sjøkart eller kompass på et ukjent hav. De største ånder blir, dersom de ikke ledes av Guds ord i sine undersøkelser, forvirret i sine forsøk på å spore sammenhengen mellom vitenskap og åpenbaring. Fordi Skaperen og Hans verk ligger så langt utover deres fatteevne at de er ute av stand til å forklare dem ved naturlovene, betrakter de Bibelens historie som upålitelig. De som tviler på påliteligheten av beretningene i Det gamle og Det nye testamente, vil bli ledet til å gå ett skritt videre og tvile på Guds eksistens; og når de så har mistet sitt anker, blir de overlatt til å kastes hit og dit mot vantroens skjær.»
“These persons have lost the simplicity of faith. There should be a settled belief in the divine authority of God’s Holy Word. The Bible is not to be tested by men’s ideas of science. Human knowledge is an unreliable guide. Skeptics who read the Bible for the sake of caviling, may, through an imperfect comprehension of either science or revelation, claim to find contradictions between them; but rightly understood, they are in perfect harmony. Moses wrote under the guidance of the Spirit of God, and a correct theory of geology will never claim discoveries that cannot be reconciled with his statements. All truth, whether in nature or in revelation, is consistent with itself in all its manifestations.
«Disse menneskene har mistet troens enfold. Det bør være en fast tro på den guddommelige autoriteten i Guds hellige Ord. Bibelen skal ikke prøves etter menneskers forestillinger om vitenskap. Menneskelig kunnskap er en upålitelig veileder. Skeptikere som leser Bibelen for å kverulere, kan, på grunn av en ufullkommen forståelse av enten vitenskapen eller åpenbaringen, hevde å finne motsetninger mellom dem; men rett forstått er de i fullkommen harmoni. Moses skrev under ledelse av Guds Ånd, og en riktig teori om geologi vil aldri gjøre krav på oppdagelser som ikke kan bringes i samsvar med hans utsagn. All sannhet, enten i naturen eller i åpenbaringen, er i alle sine manifestasjoner i overensstemmelse med seg selv.»
“In the word of God many queries are raised that the most profound scholars can never answer. Attention is called to these subjects to show us how much there is, even among the common things of everyday life, that finite minds, with all their boasted wisdom, can never fully understand.
«I Guds ord reises mange spørsmål som de mest dyptlærde forskere aldri kan besvare. Oppmerksomheten henledes på disse emnene for å vise oss hvor mye det finnes, selv blant dagliglivets alminnelige ting, som endelige sinn, med all sin påberopte visdom, aldri fullt ut kan forstå.»
“Yet men of science think that they can comprehend the wisdom of God, that which He has done or can do. The idea largely prevails that He is restricted by His own laws. Men either deny or ignore His existence, or think to explain everything, even the operation of His Spirit upon the human heart; and they no longer reverence His name or fear His power. They do not believe in the supernatural, not understanding God’s laws or His infinite power to work His will through them. As commonly used, the term ‘laws of nature’ comprises what men have been able to discover with regard to the laws that govern the physical world; but how limited is their knowledge, and how vast the field in which the Creator can work in harmony with His own laws and yet wholly beyond the comprehension of finite beings!
«Likevel mener vitenskapsmenn at de kan fatte Guds visdom, det som Han har gjort eller kan gjøre. Den forestilling råder i stor utstrekning at Han er begrenset av sine egne lover. Mennesker benekter enten eller overser Hans eksistens, eller mener å kunne forklare alt, ja selv Hans Ånds virke på menneskehjertet; og de ærer ikke lenger Hans navn eller frykter Hans makt. De tror ikke på det overnaturlige, fordi de ikke forstår Guds lover eller Hans uendelige makt til å fullbyrde sin vilje gjennom dem. Slik uttrykket «naturens lover» vanligvis brukes, omfatter det det som mennesker har vært i stand til å oppdage med hensyn til de lover som styrer den fysiske verden; men hvor begrenset er ikke deres kunnskap, og hvor vidt er ikke det område hvor Skaperen kan virke i samsvar med sine egne lover og likevel helt utover endelige veseners fatteevne!»
“Many teach that matter possesses vital power—that certain properties are imparted to matter, and it is then left to act through its own inherent energy; and that the operations of nature are conducted in harmony with fixed laws, with which God Himself cannot interfere. This is false science, and is not sustained by the word of God. Nature is the servant of her Creator. God does not annul His laws or work contrary to them, but He is continually using them as His instruments. Nature testifies of an intelligence, a presence, an active energy, that works in and through her laws. There is in nature the continual working of the Father and the Son. Christ says, ‘My Father worketh hitherto, and I work.’ John 5:17.
«Mange lærer at materien besitter livskraft — at visse egenskaper blir meddelt materien, og at den deretter overlates til å virke ved sin egen iboende energi; og at naturens virksomhet foregår i samsvar med faste lover, som Gud selv ikke kan gripe inn i. Dette er falsk vitenskap og støttes ikke av Guds ord. Naturen er sin Skapers tjener. Gud opphever ikke sine lover eller virker i strid med dem, men Han bruker dem stadig som sine redskaper. Naturen vitner om en intelligens, et nærvær, en virksom energi, som virker i og gjennom dens lover. I naturen finnes Faderens og Sønnens stadige virksomhet. Kristus sier: «Min Far arbeider inntil nå, og jeg arbeider.» Johannes 5:17.»
“The Levites, in their hymn recorded by Nehemiah, sang, ‘Thou, even Thou, art Lord alone; Thou hast made heaven, the heaven of heavens, with all their host, the earth, and all things therein, … and Thou preservest them all.’ Nehemiah 9:6. As regards this world, God’s work of creation is completed. For ‘the works were finished from the foundation of the world.’ Hebrews 4:3. But His energy is still exerted in upholding the objects of His creation. It is not because the mechanism that has once been set in motion continues to act by its own inherent energy that the pulse beats and breath follows breath; but every breath, every pulsation of the heart, is an evidence of the all-pervading care of Him in whom ‘we live, and move, and have our being.’ Acts 17:28. It is not because of inherent power that year by year the earth produces her bounties and continues her motion around the sun. The hand of God guides the planets and keeps them in position in their orderly march through the heavens. He ‘bringeth out their host by number: He calleth them all by names by the greatness of His might, for that He is strong in power; not one faileth.’ Isaiah 40:26. It is through His power that vegetation flourishes, that the leaves appear and the flowers bloom. He ‘maketh grass to grow upon the mountains’ (Psalm 147:8), and by Him the valleys are made fruitful. ‘All the beasts of the forest … seek their meat from God,’ and every living creature, from the smallest insect up to man, is daily dependent upon His providential care. In the beautiful words of the psalmist, ‘These wait all upon Thee…. That Thou givest them they gather: Thou openest Thine hand, they are filled with good.’ Psalm 104:20, 21, 27, 28. His word controls the elements; He covers the heavens with clouds and prepares rain for the earth. ‘He giveth snow like wool: He scattereth the hoarfrost like ashes.’ Psalm 147:16. ‘When He uttereth His voice, there is a multitude of waters in the heavens, and He causeth the vapors to ascend from the ends of the earth; He maketh lightnings with rain, and bringeth forth the wind out of His treasuries.’ Jeremiah 10:13.
«Levittene sang i sin lovsang, slik den er nedtegnet hos Nehemja: ‘Du, ja du alene, er Herren; du har skapt himmelen, himlenes himmel, med hele deres hær, jorden og alt som er på den, … og du holder dem alle i live.’ Nehemja 9:6. Når det gjelder denne verden, er Guds skapergjerning fullført. For ‘gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.’ Hebreerne 4:3. Men hans kraft er fortsatt virksom ved å opprettholde det han har skapt. Det er ikke slik at den mekanisme som én gang er satt i bevegelse, fortsetter å virke ved sin egen iboende kraft, at pulsen slår og åndedrag følger åndedrag; men hvert åndedrag, hvert hjerteslag, er et vitnesbyrd om den altgjennomtrengende omsorg fra ham i hvem ‘vi lever, og rører oss, og er til.’ Apostlenes gjerninger 17:28. Det er ikke på grunn av iboende kraft at jorden år etter år frembringer sin rikdom og fortsetter sitt løp rundt solen. Guds hånd leder planetene og holder dem på plass i deres ordnede gang gjennom himmelrommet. Han ‘fører deres hær ut i talte skarer; han kaller dem alle ved navn. Fordi hans kraft er så stor, og han er så veldig i styrke, mangler ikke én.’ Jesaja 40:26. Ved hans kraft blomstrer vegetasjonen, bladene springer ut og blomstene folder seg ut. Han ‘lar gresset gro på fjellene’ (Salme 147:8), og ved ham blir dalene fruktbare. ‘Alle dyrene i skogen … søker sin føde hos Gud,’ og hver levende skapning, fra det minste insekt og opp til mennesket, er daglig avhengig av hans forsynende omsorg. Med salmistens skjønne ord: ‘Alle venter de på deg…. Det du gir dem, samler de; du åpner din hånd, de mettes med gode gaver.’ Salme 104:20, 21, 27, 28. Hans ord råder over naturkreftene; han dekker himmelen med skyer og bereder regn for jorden. ‘Han lar snø falle som ull, rim strør han ut som aske.’ Salme 147:16. ‘Når han lar sin røst lyde, blir det et brus av vann i himmelen, og han lar skyene stige opp fra jordens ende; han gjør lyn for regnet og fører vinden fram fra sine forrådskamre.’ Jeremia 10:13.»
“God is the foundation of everything. All true science is in harmony with His works; all true education leads to obedience to His government. Science opens new wonders to our view; she soars high, and explores new depths; but she brings nothing from her research that conflicts with divine revelation. Ignorance may seek to support false views of God by appeals to science, but the book of nature and the written word shed light upon each other. We are thus led to adore the Creator and to have an intelligent trust in His word.” Patriarchs and Prophets, 113–115.
«Gud er grunnvollen for alt. All sann vitenskap er i harmoni med hans gjerninger; all sann utdannelse leder til lydighet mot hans styre. Vitenskapen åpner nye undere for vårt blikk; den stiger høyt og utforsker nye dyp; men den frembringer intet fra sine undersøkelser som strider mot den guddommelige åpenbaring. Uvitenhet kan søke å støtte falske oppfatninger av Gud ved henvisninger til vitenskapen, men naturens bok og det skrevne ord kaster lys over hverandre. Slik blir vi ledet til å tilbe Skaperen og til å ha en forstandig tillit til hans ord.» Patriarker og profeter, 113–115.