At Panium, which was Caesarea Philippi, which is verses thirteen through fifteen in chapter eleven of the book of Daniel, which is the history where the Republican and Protestant horns fulfill the enigma of being the eighth that is of the seven, which is the history where the Seal of God is permanently impressed upon the one hundred and forty-four thousand, and the history of the arrival of the message of the Midnight Cry, Christ gave a promise to His last-day people.

Ved Panium, som var Caesarea Filippi, som er vers tretten til femten i kapittel elleve i Daniels bok, som er den historien hvor de republikanske og protestantiske horn oppfyller gåten om å være den åttende som er av de sju, som er den historien hvor Guds segl blir varig innpreget på de hundre og førtifire tusen, og historien om ankomsten av Midnattsropets budskap, gav Kristus et løfte til sitt siste-tidsfolk.

And I say also unto thee, That thou art Peter, and upon this rock I will build my church; and the gates of hell shall not prevail against it. And I will give unto thee the keys of the kingdom of heaven: and whatsoever thou shalt bind on earth shall be bound in heaven: and whatsoever thou shalt loose on earth shall be loosed in heaven. Matthew 16:18, 19.

Og jeg sier deg også at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet; og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike; og det du binder på jorden, skal være bundet i himlene; og det du løser på jorden, skal være løst i himlene. Matteus 16:18, 19.

The period of the sealing which began on September 11, 2001, when the mighty buildings of New York City were brought down, which ends at the soon coming Sunday law, was designed by the Alpha and Omega. The very last part of the period repeats the very first part of the period. On September 11, 2001 the Lord led His people back to the old paths, where among other truths they discovered the “seven times,” just as it was found in the days of king Josiah. The latter rain then began to sprinkle, and a testing process that produced a separation of two classes of worshippers began.

Beseglingsperioden, som begynte den 11. september 2001, da de mektige bygningene i New York City ble styrtet i grus, og som ender ved den snart kommende søndagsloven, ble utformet av Alfa og Omega. Den aller siste delen av perioden gjentar den aller første delen av perioden. Den 11. september 2001 ledet Herren sitt folk tilbake til de gamle stier, hvor de blant andre sannheter oppdaget «de syv tider», slik det også ble funnet i kong Josias dager. Den sene regn begynte da å dryppe, og en prøvelsesprosess som frembrakte en atskillelse mellom to klasser av tilbedere, tok til.

In fulfillment of Habakkuk chapter two the two sacred charts were discovered and became an emblem of that historical period. Just as significantly the “debate” of Habakkuk chapter two began, between the methodology of line upon line, which is the latter rain methodology, in opposition to the methodology of apostate Protestantism that had been progressively adopted by Adventism beginning in the rebellion of 1863.

Til oppfyllelse av Habakkuk kapittel to ble de to hellige tavlene oppdaget og ble et symbol på den historiske perioden. Like betydningsfullt begynte «debatten» i Habakkuk kapittel to, mellom metodologien linje på linje, som er den sildige regns metodologi, i motsetning til metodologien til det frafalne protestantisme som gradvis var blitt tatt opp av adventismen med begynnelse i opprøret i 1863.

Jesus promised that He would give His last-day people “the keys of the kingdom,” and in so doing, He is referring to the correct biblical methodology, that contains the necessary prophetic keys to recognize, establish and proclaim the message of the Midnight Cry and Loud Cry.

Jesus lovet at Han ville gi sitt siste-tidsfolk «nøklene til riket», og med dette sikter Han til den rette bibelske metodologi, som inneholder de nødvendige profetiske nøklene til å gjenkjenne, stadfeste og forkynne budskapet om Midnattsskriket og Det høye rop.

“Those who commune with God walk in the light of the Sun of Righteousness. They do not dishonor their Redeemer by corrupting their way before God. Heavenly light shines upon them. As they near the close of this earth’s history, their knowledge of Christ, and of the prophecies relating to him, greatly increases. They are of infinite worth in God’s sight; for they are in unity with his Son. To them the word of God is of surpassing beauty and loveliness. They see its importance. Truth is unfolded to them. The doctrine of the incarnation is invested with a soft radiance. They see that the Scripture is the key that unlocks all mysteries and solves all difficulties. Those who have been unwilling to receive the light and walk in the light will be unable to understand the mystery of godliness, but those who have not hesitated to take up the cross and follow Jesus, will see light in God’s light.” The Southern Watchman, April 4, 1905.

«De som har samfunn med Gud, vandrer i Rettferdighetens sols lys. De vanærer ikke sin Forløser ved å forderve sin vei for Gud. Himmelsk lys skinner over dem. Når de nærmer seg avslutningen av denne jordens historie, øker deres kunnskap om Kristus, og om profetiene som angår ham, i høy grad. De er av uendelig verdi i Guds øyne; for de er i enhet med hans Sønn. For dem er Guds ord av overmåte stor skjønnhet og herlighet. De ser dets betydning. Sannheten blir åpenbart for dem. Læren om inkarnasjonen er omgitt av en mild glans. De ser at Skriften er nøkkelen som låser opp alle mysterier og løser alle vanskeligheter. De som har vært uvillige til å ta imot lyset og vandre i lyset, vil være ute av stand til å forstå gudsfryktens mysterium, men de som ikke har nølt med å ta opp korset og følge Jesus, vil se lys i Guds lys.» The Southern Watchman, 4. april 1905.

Those represented by Peter, who are the one hundred and forty-four thousand, are those who accept the Laodicean message that arrived on September 11, 2001, which is now being repeated since July, 2023. The Laodicean message that arrived in 1856, was the increased knowledge of the “seven times,” and when Christ brings the dead bones together, and thereafter brings them to life they transition from the Laodicean movement of the third angel unto the Philadelphian movement of the one hundred and forty-four thousand. That transition is brought about by Christ’s Word, for they are sanctified by His Word, and His Word is “truth,” and His Word is the “key” that unlocks His Word.

De som er representert ved Peter, som er de hundre og førtifire tusen, er de som tar imot det laodikeiske budskapet som kom den 11. september 2001, og som nå blir gjentatt siden juli 2023. Det laodikeiske budskapet som kom i 1856, var den økte kunnskapen om «de syv tider», og når Kristus bringer de døde ben sammen, og deretter bringer dem til live, går de over fra den laodikeiske bevegelsen under den tredje engel til den filadelfiske bevegelsen til de hundre og førtifire tusen. Den overgangen blir tilveiebrakt ved Kristi Ord, for de blir helliget ved Hans Ord, og Hans Ord er «sannhet», og Hans Ord er «nøkkelen» som låser opp Hans Ord.

And to the angel of the church in Philadelphia write; These things saith he that is holy, he that is true, he that hath the key of David, he that openeth, and no man shutteth; and shutteth, and no man openeth; I know thy works: behold, I have set before thee an open door, and no man can shut it: for thou hast a little strength, and hast kept my word, and hast not denied my name. Revelation 3:7–8.

Og skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier han som er hellig, han som er sannferdig, han som har Davids nøkkel, han som åpner, og ingen lukker, og lukker, og ingen åpner: Jeg kjenner dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den; for du har liten styrke og har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Åpenbaringen 3:7–8.

The methodology of “line upon line” is the key which Christ promised to His last-day people in the battle at the “gates”. A “gate” is a church.

Metodikken «linje på linje» er nøkkelen som Kristus lovet sitt folk i de siste dager i kampen ved «portene». En «port» er en menighet.

And Jacob awaked out of his sleep, and he said, Surely the Lord is in this place; and I knew it not. And he was afraid, and said, How dreadful is this place! this is none other but the house of God, and this is the gate of heaven. Genesis 28:16, 17.

Da våknet Jakob av sin søvn, og han sa: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. Og han ble grepet av frykt og sa: Hvor fryktinngytende dette sted er! Dette er ikke noe annet enn Guds hus, og dette er himmelens port. 1 Mosebok 28:16, 17.

The battle at the gates represents the religious battles that occur between truth and error, and the error of the religion of Greece, is the gate of hell, and the religion of apostate Laodicean Adventism is also a gate. The Laodicean Adventist gate represents where the debate of Habakkuk is fulfilled.

Slaget ved portene representerer de religiøse kampene som finner sted mellom sannhet og villfarelse, og villfarelsen i Hellas’ religion er helvetes port, og religionen til det frafalne laodikeiske adventismen er også en port. Den laodikeiske adventistiske porten representerer stedet hvor Habakkuks strid blir oppfylt.

In that day shall the Lord of hosts be for a crown of glory, and for a diadem of beauty, unto the residue of his people, And for a spirit of judgment to him that sitteth in judgment, and for strength to them that turn the battle to the gate. But they also have erred through wine, and through strong drink are out of the way; the priest and the prophet have erred through strong drink, they are swallowed up of wine, they are out of the way through strong drink; they err in vision, they stumble in judgment. For all tables are full of vomit and filthiness, so that there is no place clean. Whom shall he teach knowledge? and whom shall he make to understand doctrine? them that are weaned from the milk, and drawn from the breasts. For precept must be upon precept, precept upon precept; line upon line, line upon line; here a little, and there a little: For with stammering lips and another tongue will he speak to this people. To whom he said, This is the rest wherewith ye may cause the weary to rest; and this is the refreshing: yet they would not hear. But the word of the Lord was unto them precept upon precept, precept upon precept; line upon line, line upon line; here a little, and there a little; that they might go, and fall backward, and be broken, and snared, and taken. Wherefore hear the word of the Lord, ye scornful men, that rule this people which is in Jerusalem. Isaiah 28:5-14

På den dagen skal Herren, hærskarenes Gud, være en herlighetens krone og en skjønnhetens diadem for resten av sitt folk, og en dommens ånd for den som sitter til doms, og styrke for dem som driver striden tilbake til porten. Men også disse farer vill ved vin, og ved sterk drikk kommer de på avveier; presten og profeten farer vill ved sterk drikk, de overveldes av vin, de kommer på avveier ved sterk drikk; de farer vill i syn, de vakler i dom. For alle bord er fulle av spy og urenhet, så det finnes ikke et rent sted. Hvem vil han lære kunnskap, og hvem vil han få til å forstå læren? Dem som er avvent fra melken, dem som er tatt fra brystet. For bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, her litt og der litt. Ja, med stammende lepper og med et annet tungemål skal han tale til dette folket. Han som sa til dem: Dette er hvilen, la den trette finne hvile; og dette er vederkvegelsen. Men de ville ikke høre. Så ble Herrens ord for dem: bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, her litt og der litt, for at de skal gå og falle bakover og bli knust og fanges i snaren og bli fanget. Hør derfor Herrens ord, dere spottere, dere som hersker over dette folket som er i Jerusalem. Jesaja 28:5-14

The keys of the kingdom are the words of the Scriptures, that are given to God’s last-day people by the Word.

Nøklene til riket er Skriftens ord, som blir gitt til Guds siste-tidsfolk av Ordet.

“There are truths in the word which, like veins of precious ore, are hidden beneath the surface. The hidden treasure is discovered as it is searched for, as a miner searches for gold and silver. The evidence of the truth of God’s word is in the word itself. Scripture is the key that unlocks scripture. The deep meaning of the truths of God’s word is unfolded to our minds by His Spirit.

«Det finnes sannheter i Ordet som, lik årer av edel malm, er skjult under overflaten. Den skjulte skatten oppdages når det letes etter den, slik en gruvearbeider leter etter gull og sølv. Beviset for sannheten i Guds ord finnes i selve Ordet. Skriften er nøkkelen som åpner Skriften. Den dype betydningen av sannhetene i Guds ord åpenbares for vårt sinn ved Hans Ånd. »

“The Bible is the great lesson book for the students in our schools. It teaches the whole will of God concerning the sons and daughters of Adam. It is the rule of life, teaching us of the character that we must form for the future life. We need not the dim light of tradition to make the Scriptures comprehensible. As well might we suppose that the noonday sun needs the glimmering torchlight of earth to increase its glory. The utterances of priest and minister are not needed to save men from error. Those who consult the divine Oracle will have light. In the Bible every duty is made plain. Every lesson given is comprehensible. Every lesson reveals to us the Father and the Son. The word is able to make all wise unto salvation. In the word the science of salvation is plainly revealed. Search the Scriptures, for they are the voice of God speaking to the soul.” Testimonies, volume 8, 157.

«Bibelen er den store læreboken for elevene i våre skoler. Den lærer hele Guds vilje angående Adams sønner og døtre. Den er livets regel og lærer oss om den karakter vi må danne for det fremtidige liv. Vi trenger ikke tradisjonens dunkle lys for å gjøre Skriftene forståelige. Like gjerne kunne vi anta at middagssolens glans trenger jordens flakkende fakkellys for å øke sin herlighet. Prestens og forkynnerens uttalelser er ikke nødvendige for å frelse mennesker fra villfarelse. De som rådfører seg med det guddommelige Orakel, skal ha lys. I Bibelen blir enhver plikt gjort tydelig. Hver lærdom som gis, er forståelig. Hver lærdom åpenbarer for oss Faderen og Sønnen. Ordet er i stand til å gjøre alle vise til frelse. I Ordet er frelsens vitenskap klart åpenbart. Ransak Skriftene, for de er Guds røst som taler til sjelen.» Testimonies, bind 8, 157.

The keys that Christ gave unto the last-day church have the same power they had when they were given to Peter.

Nøklene som Kristus gav til kirken i de siste dager, har den samme kraft som de hadde da de ble gitt til Peter.

“Peter had expressed the truth which is the foundation of the church’s faith, and Jesus now honored him as the representative of the whole body of believers. He said, ‘I will give unto thee the keys of the kingdom of heaven: and whatsoever thou shalt bind on earth shall be bound in heaven: and whatsoever thou shalt loose on earth shall be loosed in heaven.’

«Peter hadde gitt uttrykk for den sannhet som er grunnvollen for menighetens tro, og Jesus hedret ham nå som representanten for hele de troendes legeme. Han sa: ‘Jeg vil gi deg nøklene til himmelriket; og hva du enn binder på jorden, skal være bundet i himmelen; og hva du enn løser på jorden, skal være løst i himmelen.’»

“‘The keys of the kingdom of heaven’ are the words of Christ. All the words of Holy Scripture are His, and are here included. These words have power to open and to shut heaven. They declare the conditions upon which men are received or rejected. Thus the work of those who preach God’s word is a savor of life unto life or of death unto death. Theirs is a mission weighted with eternal results.” The Desire of Ages, 413.

«‘Nøklene til himmelriket’ er Kristi ord. Alle Den hellige skriftens ord er hans, og er innbefattet her. Disse ordene har makt til å åpne og til å lukke himmelen. De kunngjør betingelsene for at mennesker blir mottatt eller forkastet. Slik er arbeidet til dem som forkynner Guds ord, en duft av liv til liv eller av død til død. Deres er et oppdrag tynget med evige følger.» The Desire of Ages, 413.

The power that is manifested through His words, when placed in the hands of men is based upon the principles identified in His word. The simplest perhaps, and perhaps the most profound is that truth is established upon the testimony of two.

Den kraft som kommer til uttrykk gjennom Hans ord, når den legges i menneskers hender, er grunnlagt på de prinsipper som er identifisert i Hans ord. Det enkleste, og kanskje også det mest dyptgripende, er at sannheten stadfestes på to vitners vitnesbyrd.

“Another grave evil that had arisen in the church was that of brethren going to law against one another. Abundant provision had been made for the settlement of difficulties among believers. Christ Himself had given plain instruction as to how such matters were to be adjusted. ‘If thy brother shall trespass against thee,’ the Saviour had counseled, ‘go and tell him his fault between thee and him alone: if he shall hear thee, thou hast gained thy brother. But if he will not hear thee, then take with thee one or two more, that in the mouth of two or three witnesses every word may be established. And if he shall neglect to hear them, tell it unto the church: but if he neglect to hear the church, let him be unto thee as a heathen man and a publican. Verily I say unto you, Whatsoever ye shall bind on earth shall be bound in heaven: and whatsoever ye shall loose on earth shall be loosed in heaven.” Matthew 18:15–18.” Acts of the Apostles, 304.

«Et annet alvorlig onde som hadde oppstått i menigheten, var at brødre gikk til retten mot hverandre. Det var rikelig sørget for ordninger til løsning av vanskeligheter blant de troende. Kristus selv hadde gitt klar undervisning om hvordan slike saker skulle ordnes. ‘Men dersom din bror synder mot deg,’ hadde Frelseren rådet, ‘så gå til ham og tal ham til rette mellom deg og ham alene. Hører han på deg, da har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta ennå én eller to med deg, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten; og vil han heller ikke høre menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller. Sannelig sier jeg dere: Alt det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen; og alt det dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.’ Matteus 18:15–18.» Apostlenes gjerninger, 304.

There are at least three geographical witnesses of the period when the one hundred and forty-four thousand are sealed at the Midnight Cry. Remembering the fact that at the cry at midnight, it is too late to obtain the oil, we find the geographical testimony of the Exeter camp meeting providing an illustration of the point where God’s last-day people are sealed, and we find that truth represented by the geography of Caesarea Philippi, and also by the testimony of the battle of Panium, in verses thirteen to fifteen of Daniel chapter eleven. Perhaps it is a little off to identify these three witnesses as geographical, but I am employing that term because the geography is certainly part of the setting in Exeter and Caesarea Philippi. Jesus places Peter within the prophetic geography that the one hundred and forty-four thousand find themselves in the last days. Then He gives a command.

Det finnes minst tre geografiske vitner om den perioden da de hundre og førtifire tusen blir beseglet ved midnattsropet. Når vi holder fast ved det faktum at det ved ropet ved midnatt er for sent å skaffe oljen, finner vi i det geografiske vitnesbyrdet fra teltmøtet i Exeter en illustrasjon av det punktet hvor Guds folk i de siste dager blir beseglet, og vi finner denne sannheten framstilt ved geografien i Caesarea Filippi, og også ved vitnesbyrdet fra slaget ved Panium, i vers tretten til femten i Daniel kapittel elleve. Kanskje er det noe upresist å identifisere disse tre vitnene som geografiske, men jeg anvender det uttrykket fordi geografien utvilsomt er en del av rammen både i Exeter og i Caesarea Filippi. Jesus plasserer Peter innenfor den profetiske geografien som de hundre og førtifire tusen befinner seg i i de siste dager. Deretter gir Han en befaling.

And I will give unto thee the keys of the kingdom of heaven: and whatsoever thou shalt bind on earth shall be bound in heaven: and whatsoever thou shalt loose on earth shall be loosed in heaven. Then charged he his disciples that they should tell no man that he was Jesus the Christ. From that time forth began Jesus to show unto his disciples, how that he must go unto Jerusalem, and suffer many things of the elders and chief priests and scribes, and be killed, and be raised again the third day. Then Peter took him, and began to rebuke him, saying, Be it far from thee, Lord: this shall not be unto thee. But he turned, and said unto Peter, Get thee behind me, Satan: thou art an offence unto me: for thou savourest not the things that be of God, but those that be of men. Matthew 16:19–23.

Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike; og hva du enn binder på jorden, skal være bundet i himlene; og hva du enn løser på jorden, skal være løst i himlene. Deretter bød han sine disipler at de ikke skulle si til noen at han var Jesus Kristus. Fra den tid begynte Jesus å gjøre kjent for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og bli drept, og bli oppreist på den tredje dag. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg. Men han vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men for det som hører mennesker til. Matteus 16:19–23.

The word “Exeter” is the name of a city in Devon, England. Its etymology can be traced back to Old English, where it was known as “Exanceaster” or “Execestre.” The name is believed to derive from the Old English words “Exe” (referring to the River Exe, upon which the city is situated) and “ceaster” (meaning “Roman fort” or “walled city”). Therefore, “Exeter” means either the “fort on the River Exe,” or “the walled city by the River Exe.” The geography associated with the arrival and fulfillment of the Midnight Cry in Millerite history identifies a location where there was water, representing the outpouring of the Holy Spirit, and a point where God was raising up an army to proclaim the message to the world, which Sister White informs us went like a “tidal wave.” A tidal wave is not simply river water, it is water that is super empowered.

Ordet «Exeter» er navnet på en by i Devon, England. Dets etymologi kan spores tilbake til gammelengelsk, hvor det var kjent som «Exanceaster» eller «Execestre». Navnet antas å være avledet av de gammelengelske ordene «Exe» (med henvisning til elven Exe, som byen ligger ved) og «ceaster» (som betyr «romersk fort» eller «befestet by»). Derfor betyr «Exeter» enten «fortet ved elven Exe» eller «den befestede byen ved elven Exe». Geografien som er knyttet til ankomsten og oppfyllelsen av Midnattsropet i millerittisk historie, identifiserer et sted hvor det var vann, som representerer Den Hellige Ånds utgytelse, og et punkt hvor Gud reiste opp en hær for å forkynne budskapet for verden, som Søster White opplyser oss om gikk som en «flodbølge». En flodbølge er ikke simpelthen elvevann; det er vann som er overmåte kraftfullt.

Millerite history was the fulfillment of the parable of the ten virgins, and when the one hundred and forty-four thousand are brought to the conclusion of the sealing time, they will repeat the waymarks identified at the beginning of the sealing time, and also the history of the Exeter camp meeting. An angel will descend with a testing message that is required to be eaten. That message will lead to the foundations, and it will confront the two classes with the “seven times,” of Leviticus twenty-six. It will include the Revelation of Jesus Christ, that is represented by Peter as an acceptance that Jesus was anointed as the Christ, when the divine symbol descended in the form of a dove, typifying September 11, 2001. It will include the understanding that Jesus is the divine Son of God, and also that by Jesus taking upon His divine being the flesh of fallen mankind, He is also the Son of man.

Millerittenes historie var oppfyllelsen av lignelsen om de ti jomfruene, og når de hundre og førtifire tusen føres frem til avslutningen av beseglingstiden, vil de gjenta de veimerker som ble identifisert ved begynnelsen av beseglingstiden, og også historien om leirmøtet i Exeter. En engel vil stige ned med et prøvende budskap som må etes. Dette budskapet vil føre til grunnvollene, og det vil konfrontere de to klassene med «de syv tider» i Tredje Mosebok tjueseks. Det vil omfatte Jesu Kristi åpenbaring, som av Peter fremstilles som en anerkjennelse av at Jesus ble salvet som Kristus, da det guddommelige symbolet steg ned i form av en due, som er et forbilde på 11. september 2001. Det vil omfatte forståelsen av at Jesus er Guds guddommelige Sønn, og også at ved at Jesus tok falne menneskers kjød på sitt guddommelige vesen, er Han også Menneskesønnen.

These truths will produce two classes of worshippers, as they did post-September 11, 2001. The two classes were represented at the Exeter camp meeting, for at that camp meeting there was a tent set up by a group from Watertown, who rejected the message of the Midnight Cry as presented through Samuel Snow. They held counterfeit meetings that were so loud and emotional the leaders of the meetings of Snow went to them and informed them to quiet down. At the camp meeting there were two classes manifested, and both professed to be associated with water, but one was a counterfeit and represented the foolish who were without oil. The group in the Exeter tent were the army who were the city, that was also a fort, for they were typifying Ezekiel’s dead dry bones who are raised up as a mighty army at the message of the Midnight Cry.

Disse sannhetene vil frembringe to klasser av tilbedere, slik de gjorde etter 11. september 2001. De to klassene var representert på leirmøtet i Exeter, for på det leirmøtet var det reist et telt av en gruppe fra Watertown, som forkastet budskapet om Midnattsropet slik det ble framholdt gjennom Samuel Snow. De holdt forfalskede møter som var så høylytte og følelsesladde at lederne for Snows møter gikk til dem og påla dem å dempe seg. På leirmøtet ble to klasser åpenbart, og begge bekjente å være knyttet til vann, men den ene var en forfalskning og representerte de dårlige jomfruene som var uten olje. Gruppen i Exeter-teltet var hæren som var byen, som også var en festning, for de typifiserte Esekiels døde, tørre ben, som reises opp som en veldig hær ved budskapet om Midnattsropet.

In the history where those two classes are manifested Peter represented both classes. His confession that identified Jesus as the Christ, and the Son of God was produced by the inspiration of the Holy Spirit, for Christ plainly told him, “Flesh and blood hath not revealed it unto thee, but my Father which is in heaven.” When Jesus then informed the disciples of the cross, Peter, lacking the influence of the Holy Spirit at that moment, took Christ, “and began to rebuke Him, saying, Be it far from thee, Lord: this shall not be unto thee. But He turned, and said unto Peter, Get thee behind me, Satan: thou art an offence unto me: for thou savourest not the things that be of God, but those that be of men.”

I den historie hvor disse to klasser blir åpenbart, representerte Peter begge klasser. Hans bekjennelse, som identifiserte Jesus som Kristus og Guds Sønn, ble frembrakt ved Den Hellige Ånds inspirasjon, for Kristus sa uttrykkelig til ham: «Kjøtt og blod har ikke åpenbart deg dette, men min Far som er i himmelen.» Da Jesus deretter underrettet disiplene om korset, tok Peter, idet han i det øyeblikk manglet Den Hellige Ånds innflytelse, Kristus til side «og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre; dette må ingenlunde hende deg. Men han vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men for det som hører menneskene til.»

The emotional outburst of Peter aligned with the emotional worship that was occurring in the Watertown tent when Samuel Snow was presenting the message of the Midnight Cry. At that level Peter represents those who are candidates to be among the one hundred and forty-four thousand. Those candidates represent a class that has the oil, which is the Holy Spirit, and it is the message and it is the character, and the other class lacks the oil. In the setting of Caesarea Philippi, Christ began to unfold “that he must go unto Jerusalem, and suffer many things of the elders and chief priests and scribes, and be killed, and be raised again the third day.”

Peters følelsesutbrudd var i samsvar med den følelsesladde tilbedelsen som fant sted i teltet i Watertown da Samuel Snow frembar budskapet om midnattsropet. På det nivå representerer Peter dem som er kandidater til å være blant de hundre og førtifire tusen. Disse kandidatene representerer en klasse som har oljen, som er Den Hellige Ånd, og den er budskapet og den er karakteren, mens den andre klassen mangler oljen. I sammenhengen ved Cæsarea Filippi begynte Kristus å åpenbare «at han måtte gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og bli drept og oppreist igjen den tredje dag.»

The disappointment of the disciples when those events were actually fulfilled at the cross is the history Sister White employs to illustrate the disappointment of October 22, 1844, and the disappointment of the Hebrews at the Red Sea crossing with Pharaoh’s army closing in and the waters of the sea in front of them. All of those witnesses identify the soon coming Sunday law, and the revelation of verses thirteen to fifteen of Daniel eleven, provides the testimony of the events that lead to that Sunday law. In doing so they also represent the “portion of the prophecy of Daniel relating to the last days.”

Skuffelsen hos disiplene da disse begivenhetene faktisk ble oppfylt ved korset, er den historien søster White benytter for å illustrere skuffelsen den 22. oktober 1844, og hebreernes skuffelse ved overgangen over Rødehavet, med Faraos hær tett innpå dem og havets vann foran dem. Alle disse vitnene identifiserer den nært forestående søndagsloven, og åpenbaringen av vers tretten til femten i Daniel elleve gir vitnesbyrdet om de begivenhetene som leder frem til den søndagsloven. Ved å gjøre dette representerer de også «den del av Daniels profeti som angår de siste dager».

We will continue this study in the next article.

Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.

“A careful study of types and antitypes led to the observation that the crucifixion of Christ took place on the very day in the yearly round of ceremonies given to Israel when the Passover lamb was slain. Would not the cleansing of the sanctuary typified in the Day of Atonement—falling on the tenth day of the seventh month—likewise take place on the very day in the year celebrated in the type? (see The Great Controversy, 399). This, according to the true Mosaic reckoning of time, would be October 22. Early in August, 1844, at a camp meeting at Exeter, New Hampshire, this view was introduced and it was accepted as the date for the fulfillment of the prophecy of the 2300 days. The parable of the ten virgins in Matthew 25:1–13 took on particular significance—the tarrying of the bridegroom, the waiting and slumbering of those who awaited the marriage, the cry at midnight, the shutting of the door, et cetera. The message that Christ was coming on October 22 came to be known as the ‘midnight cry.’ ‘The ‘midnight cry,’ wrote Ellen White, ‘was heralded by thousands of believers.’ She added:

«Et omhyggelig studium av typer og mottyper førte til den iakttagelse at Kristi korsfestelse fant sted på selve den dag i den årlige rekke av seremonier som var gitt til Israel, da påskelammet ble slaktet. Ville ikke også renselsen av helligdommen, fremstilt i forbildet ved soningsdagen — som falt på den tiende dag i den sjuende måned — likeledes finne sted på selve den dag i året som ble høytidelig markert i forbildet? (se The Great Controversy, 399). Dette ville, i samsvar med den sanne mosaiske tidsregning, være 22. oktober. Tidlig i august 1844, ved et leirmøte i Exeter, New Hampshire, ble dette syn fremholdt, og det ble godtatt som datoen for oppfyllelsen av profetien om de 2300 dager. Lignelsen om de ti jomfruer i Matteus 25:1–13 fikk en særlig betydning — brudgommens uteblivelse, ventingen og slumringen hos dem som ventet på bryllupet, ropet ved midnatt, dørens lukning, og så videre. Budskapet om at Kristus skulle komme den 22. oktober, ble kjent som «midnattsropet». «‘Midnattsropet’,» skrev Ellen White, «ble forkynt av tusener av troende.» Hun tilføyde:

“‘Like a tidal wave the [seventh-month] movement swept over the land. From city to city, from village to village, and into remote country places it went, until the waiting people of God were fully aroused.—The Great Controversy, 400.’

«‘Som en flodbølge feide [sjuendemåneds-]bevegelsen over landet. Fra by til by, fra landsby til landsby, og inn i avsidesliggende bygder gikk den, inntil Guds ventende folk var fullt vekket.—The Great Controversy, 400.’»

“The rapidity with which the message spread is depicted by writers cited by L. E. Froom:

Den hurtighet hvormed budskapet spredte seg, skildres av forfattere sitert av L. E. Froom:

“‘Bates left the record that the Exeter message ‘flew as it were upon the wings of the wind.’ Men and women sped by rail and water, by stagecoach and horseback, with bundles of books and papers, distributing them as ‘profusely as the leaves of autumn.’ White said, ‘The work before us was to fly to every part of that wide field, sound the alarm, and wake the slumbering ones.’ And Wellcome adds that the movement broke forth like the released waters of a dam. Fields of ripened grain were left standing unharvested, and full-grown potatoes left undug in the ground. The coming of the Lord was nigh. There was no time now for such earthly things.—The Prophetic Faith of Our Fathers, Vol. IV, p. 816.

«Bates etterlot beretningen om at Exeter-budskapet «fløy liksom på vindens vinger». Menn og kvinner hastet av sted med jernbane og på vannveier, med diligens og til hest, med bunter av bøker og skrifter, og delte dem ut «like rikelig som høstens løv». White sa: «Verket som lå foran oss, var å fly til enhver del av dette vide felt, slå alarm og vekke de sovende.» Og Wellcome tilføyer at bevegelsen brøt frem som vannmassene fra en demning som var blitt åpnet. Åkrer med modent korn ble stående uhøstet, og fullvoksne poteter ble liggende uopptatt i jorden. Herrens komme var nær. Det var nå ikke tid til slike jordiske ting.—The Prophetic Faith of Our Fathers, Vol. IV, p. 816.»

“As an eyewitness and participant in the movement, Ellen White described the character of the rapidly accelerating work:

«Som øyenvitne til og deltaker i bevegelsen beskrev Ellen White karakteren av det hurtig tiltagende verket:

“‘Believers saw their doubt and perplexity removed, and hope and courage animated their hearts. The work was free from those extremes which are ever manifested when there is human excitement without the controlling influence of the word and Spirit of God…. It bore the characteristics that mark the work of God in every age. There was little ecstatic joy, but rather deep searching of heart, confession of sin, and forsaking of the world. A preparation to meet the Lord was the burden of agonizing spirits….

«De troende så at deres tvil og rådvillhet ble fjernet, og håp og mot fylte deres hjerter med liv. Verket var fritt for de ytterligheter som alltid kommer til syne når det er menneskelig opphisselse uten Guds ords og Ånds styrende innflytelse …. Det bar de kjennetegn som i enhver tidsalder merker Guds verk. Det var lite ekstatisk glede, men snarere dyp hjerteransakelse, syndsbekjennelse og forsakelse av verden. En forberedelse til å møte Herren var byrden som hvilte på de angstfylte sjeler ….»

“‘Of all the great religious movements since the days of the apostles, none have been more free from human imperfection and the wiles of Satan than was that of the autumn of 1844. Even now, after the lapse of many years [1888], all who shared in that movement and who have stood firm upon the platform of truth still feel the holy influence of that blessed work and bear witness that it was of God.—Ibid., 400, 401.’

«‘Av alle de store religiøse bevegelser siden apostlenes dager har ingen vært mer fri for menneskelig ufullkommenhet og Satans listige anslag enn den høsten 1844. Selv nå, etter mange års forløp [1888], føler alle som tok del i den bevegelsen og som har stått fast på sannhetens plattform, fremdeles den hellige innflytelsen fra dette velsignede verk og vitner om at det var av Gud.—Ibid., 400, 401.’»

“In spite of the evidences of a work sweeping across the land and drawing thousands into the fellowship of the Second Advent, and some two hundred ministers from various churches united in spreading the message, [See C. M. Maxwell, Tell it to the world, pp. 19, 20.] the Protestant churches as a whole spurned it and used every means at their command to prevent the belief in Christ’s soon coming from spreading. No one dared to mention in a church service the hope of the soon coming of Jesus, but to those awaiting the event it was quite different.

«Til tross for bevisene på et verk som feide over landet og drog tusener inn i fellesskapet omkring den annen advent, og omkring to hundre prester fra ulike kirkesamfunn som forente seg om å utbre budskapet, [Se C. M. Maxwell, Tell it to the world, s. 19, 20.] forkastet de protestantiske kirkene som helhet det og brukte alle de midler de hadde til rådighet for å hindre at troen på Kristi snare gjenkomst skulle bre seg. Ingen våget å nevne i en gudstjeneste håpet om Jesu snare komme, men for dem som ventet på begivenheten, var det helt annerledes.»

“Ellen White told what it was like:

«Ellen White fortalte hvordan det var:

“‘Every moment seemed precious and of the utmost importance to me. I felt that we were doing work for eternity, and that the careless and uninterested were in the greatest peril. My faith was unclouded, and I appropriated the precious promises of Jesus to myself….

«Hvert øyeblikk syntes kostbart og av aller største betydning for meg. Jeg følte at vi utførte et verk for evigheten, og at de likegyldige og uinteresserte var i den største fare. Min tro var uklarert, og jeg tilegnet meg Jesu dyrebare løfter….»

“‘With diligent searching of hearts and humble confession we came prayerfully up to the time of expectation. Every morning we felt that it was our first business to secure the evidence that our lives were right before God. We realized that if we were not advancing in holiness we were sure to retrograde. Our interest for each other increased; we prayed much with and for one another.

«‘Med flittig ransaking av hjertene og ydmyk bekjennelse kom vi under bønn fram til forventningens tid. Hver morgen følte vi at det var vår første plikt å sikre beviset på at våre liv var rette for Gud. Vi innså at dersom vi ikke gikk framover i hellighet, ville vi visselig gå tilbake. Vår interesse for hverandre økte; vi ba mye med og for hverandre.

“‘We assembled in the orchards and groves to commune with God and to offer up our petitions to Him, feeling more clearly His presence when surrounded by His natural works. The joys of salvation were more necessary to us than our food and drink. If clouds obscured our minds we dared not rest or sleep till they were swept away by the consciousness of our acceptance with the Lord.—Life Sketches of James White and Ellen G. White (1880), 188, 189.” Arthur White, The Ellen White Biography, volume 1, 51, 52.

«‘Vi samlet oss i frukthagene og lundene for å ha samfunn med Gud og for å bære fram våre bønner til Ham, idet vi tydeligere følte Hans nærvær når vi var omgitt av Hans skaperverk i naturen. Frelsens gleder var mer nødvendige for oss enn vår mat og drikke. Hvis skyer formørket våre sinn, våget vi ikke å hvile eller sove før de var feid bort ved bevisstheten om at vi var antatt av Herren.—Life Sketches of James White and Ellen G. White (1880), 188, 189.» Arthur White, The Ellen White Biography, bind 1, 51, 52.