The fall of Belshazzar in chapter five had been typified by Nebuchadnezzar’s fall in chapter four.
Beltsasars fall i kapittel fem hadde vært forbildet ved Nebukadnesars fall i kapittel fire.
“To the last ruler of Babylon, as in type to its first, had come the sentence of the divine Watcher: ‘O king, . . . to thee it is spoken; The kingdom is departed from thee.’ Daniel 4:31.” Prophets and Kings, 533.
«Til Babylons siste hersker, slik i forbilledlig forstand til dens første, var den guddommelige Vekters dom kommet: ‘O konge, ... til deg er det talt; riket er veket fra deg.’ Daniel 4:31.» Prophets and Kings, 533.
Nebuchadnezzar represents the beginning and Belshazzar the end of the kingdom that ruled for seventy years, and thus symbolized the reign of the earth beast of Revelation chapter thirteen (the United States), that was to reign during the time when the whore of Tyre (the papacy), was forgotten.
Nebukadnesar representerer begynnelsen, og Belsasar slutten, på det riket som hersket i sytti år, og som således symboliserte regjeringstiden til jorddyret i Åpenbaringen kapittel tretten (De forente stater), som skulle herske i den tiden da skjøgen fra Tyrus (pavedømmet) var glemt.
And it shall come to pass in that day, that Tyre shall be forgotten seventy years, according to the days of one king: after the end of seventy years shall Tyre sing as an harlot. Isaiah 23:15.
Og det skal skje på den dag at Tyrus skal bli glemt i sytti år, etter dagene til én konge; ved enden av sytti år skal Tyrus synge som en skjøge. Jesaja 23:15.
Nebuchadnezzar therefore represents the beginning of the United States, and Belshazzar represents the end of the United States. Nebuchadnezzar represents the beginning of the Republican horn and the beginning of the Protestant horn. Belshazzar represents the ending of the Republican and Protestant horn.
Nebukadnesar representerer derfor begynnelsen av Amerikas forente stater, og Belsasar representerer enden på Amerikas forente stater. Nebukadnesar representerer begynnelsen på det republikanske hornet og begynnelsen på det protestantiske hornet. Belsasar representerer avslutningen på det republikanske og det protestantiske hornet.
The judgment brought upon Nebuchadnezzar was “seven times.” The story of Nebuchadnezzar’s living as a beast for twenty-five hundred and twenty days, was employed by William Miller in his application of the “seven times” of Leviticus twenty-six, though he did not address the twenty-five hundred and twenty, that is symbolized in Belshazzar’s judgment.
Dommen som ble ført over Nebukadnesar, var «sju tider». Fortellingen om Nebukadnesars liv som et dyr i to tusen fem hundre og tjue dager ble anvendt av William Miller i hans forståelse av «de sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks, selv om han ikke behandlet de to tusen fem hundre og tjue, som er symbolisert i dommen over Belsasar.
And this is the writing that was written, MENE, MENE, TEKEL, UPHARSIN. This is the interpretation of the thing: MENE; God hath numbered thy kingdom, and finished it. TEKEL; Thou art weighed in the balances, and art found wanting. PERES; Thy kingdom is divided, and given to the Medes and Persians. Daniel 5:25–28.
Og dette er skriften som ble skrevet: MENE, MENE, TEKEL, UPHARSIN. Og dette er tydningen av ordene: MENE; Gud har talt ditt kongedømmes dager og gjort ende på det. TEKEL; du er veid på vektskålen og funnet for lett. PERES; ditt kongedømme er delt og gitt til mederne og perserne. Daniel 5:25–28.
Beyond the interpretation Daniel assigned to the mysterious handwriting on the wall, the words “mene” and “tekel,” represent a measurement of weight, and those words also represent a specific value of coinage (Exodus 30:13, Ezekiel 45:12). A “mene” is fifty shekels, or one thousand gerahs. “Mene, mene” therefore equates to two thousand gerahs. A “tekel” is twenty gerahs. Therefore “mene, mene, tekel” equates to two thousand and twenty gerahs. “Upharsin” means “to divide” and therefore means is one-half of a “mene,” and represents five hundred gerahs. Combined they represent the sum of twenty-five hundred and twenty.
Utover den tolkningen Daniel gav av den mystiske skriften på veggen, representerer ordene «mene» og «tekel» et vektmål, og disse ordene representerer også en bestemt myntverdi (2 Mosebok 30:13, Esekiel 45:12). En «mene» er femti sekel, eller ett tusen gera. «Mene, mene» tilsvarer derfor to tusen gera. En «tekel» er tjue gera. Derfor tilsvarer «mene, mene, tekel» to tusen og tjue gera. «Upharsin» betyr «å dele» og betyr derfor en halv «mene», og representerer fem hundre gera. Samlet representerer de summen av to tusen fem hundre og tjue.
The last reference of Sister White identifies that Belshazzar was typified by Nebuchadnezzar, but more specifically she emphasized their mutual judgment, and both judgments are represented as a symbol of the “seven times” of Leviticus twenty-six. There are a few terms that the Scriptures employ to represent the “seven times” of Leviticus twenty-six. Jeremiah represents it as God’s indignation.
Den siste henvisningen fra søster White viser at Belsasar ble forbildet ved Nebukadnesar, men mer spesifikt understreket hun deres felles dom, og begge dommene fremstilles som et symbol på de «sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks. Det finnes noen få uttrykk som Skriften benytter for å fremstille de «sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks. Jeremia fremstiller det som Guds harme.
How hath the Lord covered the daughter of Zion with a cloud in his anger, and cast down from heaven unto the earth the beauty of Israel, and remembered not his footstool in the day of his anger! The Lord hath swallowed up all the habitations of Jacob, and hath not pitied: he hath thrown down in his wrath the strong holds of the daughter of Judah; he hath brought them down to the ground: he hath polluted the kingdom and the princes thereof. He hath cut off in his fierce anger all the horn of Israel: he hath drawn back his right hand from before the enemy, and he burned against Jacob like a flaming fire, which devoureth round about. He hath bent his bow like an enemy: he stood with his right hand as an adversary, and slew all that were pleasant to the eye in the tabernacle of the daughter of Zion: he poured out his fury like fire. The Lord was as an enemy: he hath swallowed up Israel, he hath swallowed up all her palaces: he hath destroyed his strong holds, and hath increased in the daughter of Judah mourning and lamentation. And he hath violently taken away his tabernacle, as if it were of a garden: he hath destroyed his places of the assembly: the Lord hath caused the solemn feasts and sabbaths to be forgotten in Zion, and hath despised in the indignation of his anger the king and the priest. The Lord hath cast off his altar, he hath abhorred his sanctuary, he hath given up into the hand of the enemy the walls of her palaces; they have made a noise in the house of the Lord, as in the day of a solemn feast. The Lord hath purposed to destroy the wall of the daughter of Zion: he hath stretched out a line, he hath not withdrawn his hand from destroying: therefore he made the rampart and the wall to lament; they languished together. Lamentations 2:1–8.
Hvorledes har Herren i sin vrede dekket Sions datter med en sky og styrtet Israels herlighet ned fra himmelen til jorden, og ikke kommet sin fotskammel i hu på sin vredes dag! Herren har oppslukt alle Jakobs boliger og ikke spart; i sin harme har han revet ned Judas datters festninger; han har lagt dem i støvet; han har vanhelliget riket og dets fyrster. I sin brennende vrede har han hogd av hvert horn i Israel; han har trukket sin høyre hånd tilbake for fienden, og han brente mot Jakob som en luende ild, som fortærer rundt omkring. Han har spent sin bue som en fiende; han stod der med sin høyre hånd som en motstander og drepte alle dem som var en lyst for øyet i Sions datters telt; han utøste sin harme som ild. Herren var som en fiende; han har oppslukt Israel, han har oppslukt alle hennes palasser; han har ødelagt hennes festninger og latt klage og jamring tilta hos Judas datter. Han har voldsomt revet bort sitt løvhytte som var det en hage; han har ødelagt sine forsamlingssteder; Herren har gjort at høytider og sabbater er blitt glemt i Sion, og i sin vredes forbitrelse har han foraktet konge og prest. Herren har forkastet sitt alter, han har avskydd sin helligdom, han har overgitt murene omkring hennes palasser i fiendens hånd; de har hevet sin røst i Herrens hus som på en høytidsdag. Herren hadde til hensikt å ødelegge muren rundt Sions datter; han har strukket ut målesnoren, han har ikke holdt sin hånd tilbake fra å ødelegge; derfor lot han voll og mur sørge; de vansmektet begge. Klagesangene 2:1–8.
The Lord’s anger is represented as the “indignation of his anger,” and his anger was accomplished upon both the northern kingdom and southern kingdom of Israel. This is why the book of Daniel identifies a “first” and a “last” indignation. Jeremiah identifies a “line” that the Lord “hath stretched out,” when he exercised his anger towards his chosen people. That line is also referred to in second Kings.
Herrens vrede fremstilles som «hans vredes harme», og hans vrede ble fullbyrdet over både det nordlige riket og det sørlige riket i Israel. Derfor identifiserer Daniels bok en «første» og en «siste» harme. Jeremia omtaler en «snor» som Herren «har strukket ut» da han utøvde sin vrede mot sitt utvalgte folk. Den snoren omtales også i Andre Kongebok.
And the Lord spake by his servants the prophets, saying, Because Manasseh king of Judah hath done these abominations, and hath done wickedly above all that the Amorites did, which were before him, and hath made Judah also to sin with his idols: Therefore thus saith the Lord God of Israel, Behold, I am bringing such evil upon Jerusalem and Judah, that whosoever heareth of it, both his ears shall tingle. And I will stretch over Jerusalem the line of Samaria, and the plummet of the house of Ahab: and I will wipe Jerusalem as a man wipeth a dish, wiping it, and turning it upside down. And I will forsake the remnant of mine inheritance, and deliver them into the hand of their enemies; and they shall become a prey and a spoil to all their enemies. 2 Kings 21:10–14.
Og Herren talte ved sine tjenere profetene og sa: Fordi Manasse, Judas konge, har gjort disse vederstyggeligheter og handlet mer ugudelig enn alt det amorittene gjorde, de som var før ham, og også har fått Juda til å synde med sine avguder, derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, jeg fører en slik ulykke over Jerusalem og Juda at begge ørene skal ringe på hver den som hører om det. Og jeg vil strekke Samarias målesnor over Jerusalem og Akabs hus’ lodd; og jeg vil tørke Jerusalem bort slik en mann tørker et fat, tørker det og vender det opp ned. Og jeg vil forlate resten av min arv og overgi dem i deres fienders hånd; og de skal bli til rov og bytte for alle sine fiender. 2 Kongebok 21:10–14.
The “line” of God’s indignation that is Moses’ “seven times,” was first stretched over the northern kingdom (the house of Ahab), and then over Judah. Another biblical term for the “seven times” that is derived from Leviticus twenty-six is the term “scattered”.
Guds harmes «målesnor», som er Moses’ «sju tider», ble først strukket ut over det nordlige riket (Akabs hus), og deretter over Juda. Et annet bibelsk uttrykk for de «sju tider», som er avledet fra Tredje Mosebok tjueseks, er uttrykket «spredt».
Then I will walk contrary unto you also in fury; and I, even I, will chastise you seven times for your sins. And ye shall eat the flesh of your sons, and the flesh of your daughters shall ye eat. And I will destroy your high places, and cut down your images, and cast your carcases upon the carcases of your idols, and my soul shall abhor you. And I will make your cities waste, and bring your sanctuaries unto desolation, and I will not smell the savour of your sweet odours. And I will bring the land into desolation: and your enemies which dwell therein shall be astonished at it. And I will scatter you among the heathen, and will draw out a sword after you: and your land shall be desolate, and your cities waste. Then shall the land enjoy her sabbaths, as long as it lieth desolate, and ye be in your enemies’ land; even then shall the land rest, and enjoy her sabbaths. As long as it lieth desolate it shall rest; because it did not rest in your sabbaths, when ye dwelt upon it. Leviticus 26:28–35.
Da vil også jeg gå imot dere i harme; og jeg, ja jeg, vil tukte dere sju ganger for deres synder. Og dere skal ete kjøttet av deres sønner, og kjøttet av deres døtre skal dere ete. Og jeg vil ødelegge deres offerhauger og hogge ned deres avgudsbilder og kaste deres døde legemer oppå de døde legemene av deres avguder, og min sjel skal avsky dere. Og jeg vil gjøre deres byer til ruiner og legge deres helligdommer øde, og jeg vil ikke kjenne angen av deres velbehagelige dufter. Og jeg vil gjøre landet til en ødemark, og deres fiender som bor der, skal forferdes over det. Og jeg vil spre dere blant hedningefolkene og dra sverdet etter dere; og deres land skal være en ødemark, og deres byer ruiner. Da skal landet nyte sine sabbater så lenge det ligger øde og dere er i deres fienders land; ja, da skal landet hvile og nyte sine sabbater. Så lenge det ligger øde, skal det hvile, fordi det ikke fikk hvile i deres sabbater mens dere bodde der. 3 Mosebok 26:28–35.
The scattering among the heathen was fulfilled for Daniel when he was carried as a slave into Babylon, at the captivity of Jehoiakim. Then, while Daniel was in the “enemies’ land” the land rested and enjoyed “her sabbaths.” Second Chronicles informs us that the period of time was the seventy years of Jeremiah, which Daniel came to recognize in chapter nine.
Spredningen blant hedningefolkene ble oppfylt for Daniel da han ble ført bort som slave til Babylon, ved bortførelsen under Jojakim. Mens Daniel var i «fiendens land», hvilte landet og nøt sine «sabbater». Andre Krønikebok opplyser oss om at tidsrommet var Jeremias sytti år, som Daniel kom til å erkjenne i kapittel ni.
And them that had escaped from the sword carried he away to Babylon; where they were servants to him and his sons until the reign of the kingdom of Persia: To fulfil the word of the Lord by the mouth of Jeremiah, until the land had enjoyed her sabbaths: for as long as she lay desolate she kept sabbath, to fulfil threescore and ten years. Now in the first year of Cyrus king of Persia, that the word of the Lord spoken by the mouth of Jeremiah might be accomplished, the Lord stirred up the spirit of Cyrus king of Persia, that he made a proclamation throughout all his kingdom, and put it also in writing, saying, Thus saith Cyrus king of Persia, All the kingdoms of the earth hath the Lord God of heaven given me; and he hath charged me to build him an house in Jerusalem, which is in Judah. Who is there among you of all his people? The Lord his God be with him, and let him go up. 2 Chronicles 36:20–23.
Og dem som var unnsluppet sverdet, førte han bort til Babylon; der var de tjenere for ham og hans sønner inntil det persiske rikets herredømme, for at Herrens ord ved Jeremias munn skulle oppfylles, inntil landet hadde fått nyte sine sabbater. Så lenge det lå øde, holdt det sabbat, inntil sytti år var gått. Men i det første året til Kyros, Persias konge, for at Herrens ord, talt ved Jeremias munn, skulle bli fullbyrdet, vakte Herren ånden i Kyros, Persias konge, så han lot kunngjøre gjennom hele sitt rike, og også sette det skriftlig, slik: Så sier Kyros, Persias konge: Alle jordens riker har Herren, himmelens Gud, gitt meg, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem, som ligger i Juda. Hvem blant dere hører til hans folk? Herren hans Gud være med ham, og han dra opp! 2 Krønikebok 36:20–23.
The term “scattering” is a symbol of the “seven times.” The judgment of Nebuchadnezzar of “seven times” living as a beast, typified the judgment of Belshazzar, as represented by the mystical words upon the wall, “mene, mene, tekel upharsin.” Belshazzar’s judgment was represented by the handwriting that equated to twenty-five hundred and twenty, the same number of days that Nebuchadnezzar lived like a beast, and the same number of years represented with the “seven times” of Leviticus twenty-six.
Begrepet «adspredelse» er et symbol på de «sju tider». Dommen over Nebukadnesar med «sju tider», hvor han levde som et dyr, var et forbilde på dommen over Belsasar, slik den ble fremstilt ved de mystiske ordene på veggen: «mene, mene, tekel ufarsin». Belsasars dom ble fremstilt ved håndskriften, som tilsvarte to tusen fem hundre og tjue, det samme antall dager som Nebukadnesar levde som et dyr, og det samme antall år som er representert ved de «sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks.
The judgment of Belshazzar, that was typified by the judgment of Nebuchadnezzar, was symbolically represented by the “seven times,” and both of those judgments represented a “fall of Babylon,” which is the symbol of the second angel’s message. The first fall of Babylon was when Nimrod’s tower was brought down.
Belsasars dom, som ble forbildliggjort ved Nebukadnesars dom, ble symbolsk fremstilt ved de «sju tider», og begge disse dommene representerte et «Babylons fall», som er symbolet på den andre engels budskap. Babylons første fall var da Nimrods tårn ble styrtet ned.
And the whole earth was of one language, and of one speech. And it came to pass, as they journeyed from the east, that they found a plain in the land of Shinar; and they dwelt there. And they said one to another, Go to, let us make brick, and burn them thoroughly. And they had brick for stone, and slime had they for mortar. And they said, Go to, let us build us a city and a tower, whose top may reach unto heaven; and let us make us a name, lest we be scattered abroad upon the face of the whole earth. And the Lord came down to see the city and the tower, which the children of men builded. And the Lord said, Behold, the people is one, and they have all one language; and this they begin to do: and now nothing will be restrained from them, which they have imagined to do. Go to, let us go down, and there confound their language, that they may not understand one another’s speech. So the Lord scattered them abroad from thence upon the face of all the earth: and they left off to build the city. Genesis 11:1–8.
Hele jorden hadde ett språk og én tale. Og det skjedde, da de drog østfra, at de fant en slette i landet Sinear; og de bosatte seg der. Og de sa til hverandre: Kom, la oss lage teglstein og brenne dem godt. Og de hadde teglstein i stedet for stein, og jordbek hadde de i stedet for mørtel. Og de sa: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn, hvis topp når opp til himmelen; og la oss gjøre oss et navn, for at vi ikke skal bli spredt utover hele jordens overflate. Og Herren steg ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn bygde. Og Herren sa: Se, folket er ett, og de har alle ett språk; og dette er det første de gjør. Nå skal ingenting bli umulig for dem, hva de enn setter seg fore å gjøre. Kom, la oss stige ned og der forvirre deres språk, så de ikke forstår hverandres tale. Så spredte Herren dem derfra utover hele jorden; og de holdt opp med å bygge byen. 1 Mosebok 11:1–8.
At the judgment of Babel, which was the judgment of Nimrod, the Lord “scattered” Nimrod’s rebels across the “face of the whole earth.” Nimrod and his cohorts knew their rebellion would cause them to be scattered, for they had said the motivation for building the tower and city was to “make us a name, lest we be scattered abroad upon the face of the whole earth.”
Ved dommen over Babel, som var dommen over Nimrod, «spredte» Herren Nimrods opprørere over «hele jordens overflate». Nimrod og hans medsammensvorne visste at deres opprør ville føre til at de ble spredt, for de hadde sagt at drivkraften for å bygge tårnet og byen var å «gjøre oss et navn, så vi ikke blir spredt ut over hele jordens overflate».
A “name” prophetically is a symbol of character. The character that Nimrod and his cohorts established is represented by their works, for by the fruits you shall know the character. The fruit of Nimrod’s rebellion, and therefore the symbol of his character, was the construction of the tower and the city. A “tower” is a symbol of a church, and a “city” is a symbol of a state. The name of Nimrod’s rebels, which represents their character, was the combination of church and state, which is also symbolically represented as the image of the beast.
Et «navn» er profetisk sett et symbol på karakter. Den karakter som Nimrod og hans medsammensvorne etablerte, blir representert ved deres gjerninger, for på fruktene skal dere kjenne karakteren. Frukten av Nimrods opprør, og derfor symbolet på hans karakter, var oppførelsen av tårnet og byen. Et «tårn» er et symbol på en kirke, og en «by» er et symbol på en stat. Navnet på Nimrods opprørere, som representerer deres karakter, var foreningen av kirke og stat, noe som også symbolsk fremstilles som dyrets bilde.
The passage identifying the fall of Babel has the expression “go to” repeated three times. The third is when God brings the judgment of confounding their language, and scattering them abroad. The first “go to” was the preparation for the second “go to,” when they constructed their city and tower. When they had accomplished their work during the history of the second expression of “go to,” God came down to visually consider their rebellion. The third “go to,” was judgment, and the second “go to” was a visual test. The first “go to” represents their first failure, and prophetically the three times “go to” is expressed identifies the three-step testing process of the everlasting gospel. There is much more information in the testimony of Nimrod’s rebellion and fall, but we are simply identifying that the first time Babylon (Babel) fell, the symbol of “seven times,” as represented by the “scattering,” is identified. Nimrod’s judgment was represented by a scattering, Nebuchadnezzar’s by “seven times” and Belshazzar’s by “twenty-five hundred and twenty”.
Avsnittet som identifiserer Babels fall, har uttrykket «velan» gjentatt tre ganger. Den tredje gangen er når Gud lar dommen komme ved å forvirre deres språk og spre dem utover. Den første «velan» var forberedelsen til den andre «velan», da de bygde sin by og sitt tårn. Da de hadde fullført sitt verk i løpet av historien knyttet til det andre uttrykket «velan», kom Gud ned for synlig å granske deres opprør. Den tredje «velan» var dom, og den andre «velan» var en visuell prøve. Den første «velan» representerer deres første nederlag, og profetisk identifiserer de tre gangene «velan» uttrykkes, den tretrinns prøveprosessen i det evige evangelium. Det finnes langt mer informasjon i vitnesbyrdet om Nimrods opprør og fall, men vi påpeker ganske enkelt at første gang Babylon (Babel) falt, blir symbolet «sju tider», slik det fremstilles ved «spredningen», identifisert. Nimrods dom ble fremstilt ved en spredning, Nebukadnesars ved «sju tider» og Belsasars ved «to tusen fem hundre og tjue».
The signature of the Alpha and Omega identifies that the line of prophecy represented by chapters four and five, is the latter rain message of the second angel and Midnight Cry. The line begins with the fall of Babylon represented by Nebuchadnezzar, identifying 1798, which is when spiritual Babylon (the papacy) fell the first time. Then at the end of the line, Belshazzar’s Babylon falls, marking the beginning of the progressive fall of spiritual Babylon (the papacy again), beginning at the Sunday law crisis. There are two witnesses of the fall of Babylon at the beginning of the line and two witnesses at the end of the line. Prophetic logic recognizes the signature of the great Beginning and Ending, while seeing the subject of Babylon’s fall testified to by four witnesses in the line represented by Daniel chapters four and five.
Alfa og Omegas segl identifiserer at den profetiske linjen som er fremstilt ved kapittel fire og fem, er senregnsbudskapet til den annen engel og midnattsropet. Linjen begynner med Babylons fall, fremstilt ved Nebukadnesar, og identifiserer 1798, da det åndelige Babylon (pavedømmet) falt den første gang. Deretter, ved slutten av linjen, faller Belsasars Babylon, noe som markerer begynnelsen på det progressive fallet til det åndelige Babylon (igjen pavedømmet), med begynnelse ved søndagslovkrisen. Det er to vitner om Babylons fall ved begynnelsen av linjen og to vitner ved slutten av den. Profetisk logikk gjenkjenner signaturen til den store Begynnelse og Ende, samtidig som den ser emnet om Babylons fall bevitnet av fire vitner i linjen fremstilt ved Daniels kapittel fire og fem.
In the type and antitype relationship of Nebuchadnezzar and Belshazzar, when aligned with the last days, we find the earth beast in its lamblike condition represented by Nebuchadnezzar, and then, when it speaks as a dragon, we see Belshazzar. We see in the prophetic relationship, the Republican horn being led by the Constitution of the United States represented by Nebuchadnezzar, and the overturning of the Constitution represented by Belshazzar. We will also see Nebuchadnezzar as a wise virgin and Belshazzar as a foolish virgin.
I typologiforholdet mellom Nebukadnesar og Belsasar, når dette settes i sammenheng med de siste dager, finner vi jorddyret i sin lamlignende tilstand representert ved Nebukadnesar, og deretter, når det taler som en drage, ser vi Belsasar. Vi ser i det profetiske forholdet det republikanske horn, ledet av De forente staters grunnlov, representert ved Nebukadnesar, og omstyrtelsen av grunnloven representert ved Belsasar. Vi vil også se Nebukadnesar som en klok jomfru og Belsasar som en dåre jomfru.
We will continue our consideration of Daniel chapters four and five in the next article.
Vi vil fortsette vår behandling av Daniels bok kapittel fire og fem i den neste artikkelen.
“Belshazzar had been given many opportunities for knowing and doing the will of God. He had seen his grandfather Nebuchadnezzar banished from the society of men. He had seen the intellect in which the proud monarch gloried taken away by the One who gave it. He had seen the king driven from his kingdom, and made the companion of the beasts of the field. But Belshazzar’s love of amusement and self-glorification effaced the lessons he should never have forgotten; and he committed sins similar to those that brought signal judgments on Nebuchadnezzar. He wasted the opportunities graciously granted him, neglecting to use the opportunities within his reach for becoming acquainted with truth. ‘What must I do to be saved?’ was a question that the great but foolish king passed by indifferently.
«Belsasar hadde fått mange anledninger til å kjenne og gjøre Guds vilje. Han hadde sett sin bestefar Nebukadnesar forvist fra menneskenes samfunn. Han hadde sett den forstand som den stolte monarken priste seg av, bli tatt fra ham av Ham som hadde gitt den. Han hadde sett kongen drevet ut av sitt rike og gjort til markens dyrs følgesvenn. Men Belsasars kjærlighet til fornøyelser og selvforherligelse utslettet de lærdommer han aldri burde ha glemt; og han begikk synder som lignet dem som hadde ført signaldommer over Nebukadnesar. Han ødte bort de anledninger som i nåde var gitt ham, og unnlot å bruke de muligheter han hadde innen rekkevidde til å bli kjent med sannheten. ‘Hva må jeg gjøre for å bli frelst?’ var et spørsmål den store, men dårlige, kongen likegyldig gikk forbi.»
“This is the danger of heedless, reckless youth today. The hand of God will awaken the sinner as it did Belshazzar, but with many it will be too late to repent.
«Dette er faren ved dagens tankeløse og hensynsløse ungdom. Guds hånd vil vekke synderen slik den gjorde med Belsasar, men for mange vil det være for sent å omvende seg.
“The ruler of Babylon had riches and honour, and in his haughty self-indulgence he had lifted himself up against the God of heaven and earth. He had trusted in his own arm, not supposing that any would dare to say, ‘Why doest thou this?’ But as the mysterious hand traced letters on the wall of his palace, Belshazzar was awed and silenced. In a moment he was completely shorn of his strength and humbled as a child. He realized that he was at the mercy of One greater than Belshazzar. He had been making sport of sacred things. Now his conscience was awakened. He realized that he had had the privilege of knowing and doing the will of God. The history of his grandfather stood out as vividly before him as the writing on the wall.” Bible Echo, April 25, 1898.
«Babylons hersker hadde rikdom og ære, og i sin hovmodige selvnytelse hadde han opphøyd seg mot himmelens og jordens Gud. Han hadde satt sin lit til sin egen arm og ikke tenkt at noen ville våge å si: ‘Hvorfor gjør du dette?’ Men da den hemmelighetsfulle hånden tegnet bokstaver på veggen i hans palass, ble Belsasar grepet av ærefrykt og brakt til taushet. I et øyeblikk ble han fullstendig berøvet sin styrke og ydmyket som et barn. Han innså at han var prisgitt En som var større enn Belsasar. Han hadde gjort narr av hellige ting. Nå ble hans samvittighet vekket. Han innså at han hadde hatt forretten til å kjenne og gjøre Guds vilje. Hans bestefars historie stod like levende fram for ham som skriften på veggen.» Bible Echo, 25. april 1898.