Nebuchadnezzar represents the beginning of Adventism, the beginning of the United States, the beginning of the Protestant horn and the beginning of the Republican horn. Belshazzar represents the end of all these lines.
Nebukadnesar representerer begynnelsen på adventismen, begynnelsen på De forente stater, begynnelsen på det protestantiske hornet og begynnelsen på det republikanske hornet. Belsasar representerer slutten på alle disse linjene.
Nebuchadnezzar represents the history of the first and second angels’ messages from 1798, through to 1844, and the beginning of God’s investigative judgment. His testimony parallels Daniel chapter one. Belshazzar represents the history of the third angel’s message from 1989, through to the Sunday law, and the beginning of God’s executive judgment. His testimony parallels Daniel chapters one through three.
Nebukadnesar representerer historien til den første og den andre engels budskap fra 1798 og frem til 1844, og begynnelsen på Guds undersøkende dom. Hans vitnesbyrd er parallelt med Daniel kapittel én. Belsasar representerer historien til den tredje engels budskap fra 1989 og frem til søndagsloven, og begynnelsen på Guds fullbyrdende dom. Hans vitnesbyrd er parallelt med Daniel kapittel én til tre.
Nebuchadnezzar marks the end of the “seven times” that came upon the northern kingdom of Israel in 1798, when his kingdom was restored unto him after living with the heart of a beast. His testimony continues until the opening of the investigative judgment at the end of the “seven times,” that came upon the southern kingdom of Judah in 1844. In his testimony the word “hour” represents the judgment hour message of the first angel, and then again, it represents the arrival of that message. The “hour” in his testimony marks both 1798, and 1844, which both represent the conclusion of the first indignation and the last indignation respectively.
Nebukadnesar markerer avslutningen på de «sju tider» som kom over Israels nordlige rike i 1798, da hans rike ble gitt tilbake til ham etter at han hadde levd med et dyrs hjerte. Hans vitnesbyrd fortsetter inntil åpningen av den undersøkende dom ved slutten av de «sju tider» som kom over Judas sørlige rike i 1844. I hans vitnesbyrd representerer ordet «time» den første engels domstimebudskap, og deretter representerer det igjen ankomsten av dette budskapet. «Timen» i hans vitnesbyrd markerer både 1798 og 1844, som henholdsvis representerer avslutningen på den første harme og den siste harme.
Belshazzar’s end is marked by the mystical handwriting that equates to twenty-five hundred and twenty. The “seven times,” whether represented as an “hour,” a “scattering,” or “twenty-five hundred and twenty,” are a symbol of judgment. Nimrod’s judgment was a “scattering,” Nebuchadnezzar’s was “seven times,” and Belshazzar’s was twenty-five hundred and twenty. When Nebuchadnezzar judged the three worthies, he had the furnace heated “seven times,” above normal.
Belsasars ende er markert ved den mystiske håndskriften som tilsvarer to tusen fem hundre og tjue. De «sju tider», enten de fremstilles som en «time», en «spredning» eller «to tusen fem hundre og tjue», er et symbol på dom. Nimrods dom var en «spredning», Nebukadnesars var «sju tider», og Belsasars var to tusen fem hundre og tjue. Da Nebukadnesar dømte de tre trofaste menn, lot han ovnen opphete «sju ganger» mer enn vanlig.
The judgment of the “seven times” is marked at the arrival of the first message, and the arrival of the third message. The end of Millerite Adventism in 1863 begins with the rejection of the doctrine of the “seven times,” and one hundred and twenty-six years later in 1989, “the time of the end” for the history of the third angel arrived. One hundred and twenty-six is a symbol of the “seven times”; so the end of the movement of the first angel in 1863, until the beginning of the movement of the third angel in 1989, is bridged together by the “seven times” by the symbolic one hundred and twenty-six.
Dommen over de «sju tider» markeres ved den første meldings ankomst og ved den tredje meldings ankomst. Slutten på millerittisk adventisme i 1863 begynner med forkastelsen av læren om de «sju tider», og ett hundre og tjueseks år senere, i 1989, inntraff «endetiden» for den tredje engels historie. Ett hundre og tjueseks er et symbol på de «sju tider»; således blir slutten på den første engels bevegelse i 1863 og begynnelsen på den tredje engels bevegelse i 1989 knyttet sammen ved de «sju tider» gjennom de symbolske ett hundre og tjueseks.
Yet the testimony of Belshazzar’s fall in Daniel chapter five, teaches that no one can see the judgment of the “seven times,” even though it is written upon the “wall”. For the Republican horn, the judgment is written on Thomas Jefferson’s “wall of separation of church and state” that is removed in chapter five of Daniel. For the true Protestant horn, the judgment is written on the two sacred charts that are hung upon the “wall” in order that those who read it may run. But in the blindness of Laodicea the words are indiscernible. In both cases, the words of judgment represent that both the true Protestant and Republican horns are weighed in the balances, and found wanting. The story of Belshazzar has a message for the Republican horn, representing the nations of the world.
Likevel lærer vitnesbyrdet om Belsasars fall i Daniel kapittel fem at ingen kan se dommen over de «sju tider», selv om den er skrevet på «veggen». For det republikanske horn er dommen skrevet på Thomas Jeffersons «mur mellom kirke og stat», som blir fjernet i Daniel kapittel fem. For det sanne protestantiske horn er dommen skrevet på de to hellige kartene som er hengt opp på «veggen» for at de som leser det, skal kunne løpe. Men i Laodikeas blindhet er ordene uatskjelnelige. I begge tilfeller fremstiller dommens ord at både det sanne protestantiske og det republikanske horn blir veid på vektskålene og funnet for lette. Fortellingen om Belsasar har et budskap for det republikanske horn, som representerer verdens nasjoner.
“In the history of Nebuchadnezzar and Belshazzar, God speaks to nations of today.” Signs of the Times, July 20, 1891.
«I historien om Nebukadnesar og Belsasar taler Gud til vår tids nasjoner.» Signs of the Times, 20. juli 1891.
The story of Belshazzar also has a message for the Protestant horn, representing the people of the world.
Historien om Belsasar har også et budskap til det protestantiske horn, som representerer verdens folk.
“In the history of Nebuchadnezzar and Belshazzar, God speaks to the people of today.” Bible Echo, September 17, 1894.
«I historien om Nebukadnesar og Belsasar taler Gud til menneskene i dag.» Bible Echo, 17. september 1894.
The sin of Belshazzar represents the sin of both horns of the earth beast. The sin of either of the horns is found in their rejection of their foundational truths, while having full knowledge of those truths. The Republican horn is held accountable to the light of the Constitution, and the beginning history when that divine document was produced, but has since been progressively rejected. When the nation speaks as a dragon the symbolic wall of separation of church and state will have been removed. For the true Protestant horn, the light from the history of the first and second angels’ messages, when the foundations were established, has been progressively rejected, and will continue to be increasingly rejected, until the “wall” of God’s law will also, ultimately be rejected.
Belsasars synd representerer synden hos begge hornene på jorddyret. Synden hos hvert av hornene viser seg i deres forkastelse av sine grunnleggende sannheter, samtidig som de har full kunnskap om disse sannhetene. Det republikanske horn holdes ansvarlig overfor lyset fra Grunnloven og den tidlige historien da dette guddommelige dokument ble til, men dette har siden gradvis blitt forkastet. Når nasjonen taler som en drage, vil den symbolske muren som skiller kirke og stat, være blitt revet ned. For det sanne protestantiske horn er lyset fra historien om den første og den andre engels budskap, da grunnvollene ble lagt, gradvis blitt forkastet, og det vil fortsette å bli forkastet i stadig større grad, inntil også «muren» i Guds lov til sist vil bli forkastet.
“The prophet here describes a people who, in a time of general departure from truth and righteousness, are seeking to restore the principles that are the foundation of the kingdom of God. They are repairers of a breach that has been made in God’s law—the wall that He has placed around His chosen ones for their protection, and obedience to whose precepts of justice, truth, and purity is to be their perpetual safeguard.
«Profeten beskriver her et folk som, i en tid med alminnelig frafall fra sannhet og rettferdighet, søker å gjenreise de prinsipper som er grunnvollen for Guds rike. De er de som utbedrer den revne som er blitt gjort i Guds lov—den mur som Han har reist rundt sine utvalgte til deres vern, og lydighet mot hvis forskrifter om rettferd, sannhet og renhet skal være deres stadige vern.»
“In words of unmistakable meaning the prophet points out the specific work of this remnant people who build the wall. ‘If thou turn away thy foot from the Sabbath, from doing thy pleasure on My holy day; and call the Sabbath a delight, the holy of the Lord, honorable; and shalt honor Him, not doing thine own ways, nor finding thine own pleasure, nor speaking thine own words: then shalt thou delight thyself in the Lord; and I will cause thee to ride upon the high places of the earth, and feed thee with the heritage of Jacob thy father: for the mouth of the Lord hath spoken it.’ Isaiah 58:13, 14.” Prophets and Kings, 677, 678.
«Med ord av umiskjennelig betydning peker profeten på det særskilte verk som dette restfolket, som bygger muren, skal utføre. ‘Dersom du holder din fot tilbake fra sabbaten, fra å gjøre det som behager deg på Min hellige dag, og kaller sabbaten en fryd, Herrens hellige dag ærverdig, og ærer Ham ved ikke å gå dine egne veier, ikke søke det som behager deg selv, og ikke tale dine egne ord, da skal du fryde deg i Herren; og Jeg vil la deg fare fram over jordens høyder og gi deg å nyte arven etter Jakob, din far. For Herrens munn har talt det.’ Jesaja 58:13, 14.» Prophets and Kings, 677, 678.
The biblical methodology revealed by angels to William Miller, represents God’s prophetic laws, and unlike ancient Israel, modern Israel was to be the depositaries of not only the law of the Ten Commandments, but also the prophecies.
Den bibelske metodologien som engler åpenbarte for William Miller, representerer Guds profetiske lover, og i motsetning til det gamle Israel skulle det moderne Israel være forvaltere ikke bare av De ti buds lov, men også av profetiene.
“God has called His church in this day, as He called ancient Israel, to stand as a light in the earth. By the mighty cleaver of truth, the messages of the first, second, and third angels, He has separated them from the churches and from the world to bring them into a sacred nearness to Himself. He has made them the depositaries of His law and has committed to them the great truths of prophecy for this time. Like the holy oracles committed to ancient Israel, these are a sacred trust to be communicated to the world. The three angels of Revelation 14 represent the people who accept the light of God’s messages and go forth as His agents to sound the warning throughout the length and breadth of the earth. Christ declares to His followers: ‘Ye are the light of the world.’ To every soul that accepts Jesus the cross of Calvary speaks: ‘Behold the worth of the soul: “Go ye into all the world, and preach the gospel to every creature.’” Nothing is to be permitted to hinder this work. It is the all-important work for time; it is to be far-reaching as eternity. The love that Jesus manifested for the souls of men in the sacrifice which He made for their redemption, will actuate all His followers.” Testimonies, volume 5, 455.
«Gud har kalt sin menighet i denne tid, slik han kalte det gamle Israel, til å stå som et lys på jorden. Ved sannhetens mektige kløyv har han skilt dem ut fra kirkene og fra verden for å føre dem inn i en hellig nærhet til seg selv. Han har gjort dem til forvaltere av sin lov og har betrodd dem de store profetiske sannheter for denne tid. Likesom de hellige gudsord som ble betrodd det gamle Israel, er dette en hellig tillit som skal formidles til verden. De tre englene i Åpenbaringen 14 representerer det folk som tar imot lyset fra Guds budskap og går ut som hans sendebud for å la advarselen lyde over hele jordens lengde og bredde. Kristus erklærer for sine etterfølgere: ‘Dere er verdens lys.’ Til hver sjel som tar imot Jesus, taler korset på Golgata: ‘Se sjelens verdi: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hver skapning.»’ Intet må få lov til å hindre dette verket. Det er det altoverskyggende verk for denne tid; det skal nå så langt som evigheten. Den kjærlighet Jesus viste menneskenes sjeler i det offer han brakte for deres gjenløsning, vil drive alle hans etterfølgere.» Testimonies, bind 5, 455.
The “great truths of prophecy,” which were delivered by angels, and established through the work of William Miller, are “a sacred trust to be communicated to the world.” The law of the Ten Commandments, the laws of nature, the laws of health and the laws of prophetic study were given by the same Great Lawgiver, and to reject one Commandment is to reject them all. The rejection of the methodology given to William Miller began a progressive rebellion, that ultimately will lead to Adventism rejecting the seventh-day Sabbath.
De «store sannheter i profetien», som ble overbrakt av engler og stadfestet gjennom William Millers arbeid, er «en hellig tillit som skal meddeles verden». De ti buds lov, naturens lover, helselovene og lovene for profetisk studium ble gitt av den samme store Lovgiver, og å forkaste ett bud er å forkaste dem alle. Forkastelsen av den metodologien som ble gitt til William Miller, innledet et gradvis opprør som til slutt vil føre til at adventismen forkaster sabbaten på den syvende dag.
“The Lord has a controversy with his professed people in these last days. In this controversy men in responsible positions will take a course directly opposite to that pursued by Nehemiah. They will not only ignore and despise the Sabbath themselves, but they will try to keep it from others by burying it beneath the rubbish of custom and tradition. In churches and in large gatherings in the open air, ministers will urge upon the people the necessity of keeping the first day of the week. There are calamities on sea and land: and these calamities will increase, one disaster following close upon another; and the little band of conscientious Sabbath-keepers will be pointed out as the ones who are bringing the wrath of God upon the world by their disregard of Sunday.
«Herren har en trette med sitt bekjennende folk i disse siste dager. I denne striden vil menn i ansvarlige stillinger følge en kurs som står i direkte motsetning til den Nehemja fulgte. De vil ikke bare selv ignorere og forakte sabbaten, men de vil også forsøke å hindre andre i å holde den ved å begrave den under skikkenes og tradisjonens rusk. I kirker og i store sammenkomster under åpen himmel vil predikanter inntrengende pålegge folket nødvendigheten av å holde ukens første dag. Det er ulykker på hav og land; og disse ulykkene vil tilta, den ene katastrofen tett i hælene på den andre; og den lille flokken av samvittighetsfulle sabbatsholdere vil bli utpekt som dem som fører Guds vrede over verden ved sin ringeakt for søndagen.»
“Satan urges this falsehood that he may take the world captive. It is his plan to compel men to accept errors. He takes an active part in the promulgation of all false religions, and will stop at nothing in his efforts to enforce erroneous doctrines. Under a cloak of religious zeal, men, influenced by his spirit, have invented the most cruel tortures for their fellow-men, and have inflicted the most awful sufferings upon them. Satan and his agents have the same spirit still; and the history of the past will be repeated in our day.
«Satan fremmer denne usannhet for at han skal kunne holde verden fanget. Det er hans plan å tvinge mennesker til å godta villfarelser. Han tar aktiv del i utbredelsen av alle falske religioner, og vil ikke vike tilbake for noe i sine bestrebelser på å håndheve uriktige læresetninger. Under et dekke av religiøs nidkjærhet har mennesker, påvirket av hans ånd, oppfunnet de mest grusomme pinsler for sine medmennesker og påført dem de mest fryktelige lidelser. Satan og hans redskaper har fremdeles den samme ånd; og fortidens historie vil bli gjentatt i vår tid.»
“There are men who have set their minds and will to accomplish evil; in the dark recesses of their hearts they have resolved what crimes they will commit. These men are self-deceived. They have rejected God’s great rule of right, and in its stead have erected a standard of their own, and comparing themselves with this standard they pronounce themselves holy. The Lord will permit them to reveal what is in their hearts, to act out the spirit of the master that controls them. He will let them show their hatred of his law in their treatment of those who are loyal to its requirements. They will be actuated by the same spirit of religious frenzy that goaded on the mob that crucified Christ; church and State will be united in the same corrupt harmony.
«Det finnes menn som har satt sitt sinn og sin vilje inn på å fullbyrde det onde; i sitt hjertes mørke avlukker har de besluttet hvilke forbrytelser de vil begå. Disse menn er selvbedratte. De har forkastet Guds store rettferdighetsregel, og i dens sted har de reist en målestokk for seg selv, og idet de sammenligner seg med denne målestokken, erklærer de seg selv hellige. Herren vil tillate dem å åpenbare det som er i deres hjerter, å handle ut den ånd som behersker dem. Han vil la dem vise sitt hat mot hans lov i sin behandling av dem som er trofaste mot dens krav. De vil bli drevet av den samme religiøse fanatismens ånd som egget opp pøbelen som korsfestet Kristus; kirke og stat vil bli forent i den samme fordervede harmoni.»
“The church of today has followed in the steps of the Jews of old, who set aside the commandments of God for their own traditions. She has changed the ordinance, broken the everlasting covenant, and now, as then, pride, unbelief, and infidelity are the result. Her true condition is set forth in these words from the song of Moses: ‘They have corrupted themselves, their spot is not the spot of his children; they are a perverse and crooked generation. Do ye thus requite the Lord, O foolish people and unwise? is not he thy father that hath bought thee? hath he not made thee, and established thee?’” Review and Herald, March 18, 1884.
«Menigheten i dag har fulgt i fotsporene til jødene i gammel tid, som satte Guds bud til side for sine egne tradisjoner. Hun har forandret anordningen, brutt den evige pakten, og nå, som den gang, er stolthet, vantro og troløshet resultatet. Hennes sanne tilstand fremstilles i disse ordene fra Mose sang: «De har fordervet seg selv, de er ikke hans barn, slik deres skamplett viser; de er en vrang og fordervet slekt. Gjengjelder dere Herren på denne måten, du dårlige og uvise folk? Er ikke han din far, han som kjøpte deg? Har ikke han gjort deg og grunnfestet deg?»» Review and Herald, 18. mars 1884.
The ultimate rejection of truth by Adventism occurs at the Sunday law, as Adventism repeats the history of ancient Israel, when “actuated by the same spirit of religious frenzy that goaded on the mob that crucified Christ; church and State will be united in the same corrupt harmony.” The progressive rebellion of Adventism is represented in Ezekiel chapter eight, with four escalating abominations, that prophetically mark the four generations of Adventism that began in 1863. The final abomination is when the leaders of Jerusalem bow down to the sun.
Adventismens endelige forkastelse av sannheten finner sted ved søndagsloven, idet Adventismen gjentar det gamle Israels historie, når «drevet av den samme ånd av religiøst vanvidd som egget opp pøbelen som korsfestet Kristus, kirke og stat vil bli forenet i den samme fordervede harmoni». Adventismens gradvise opprør er fremstilt i Esekiel kapittel åtte, med fire tiltagende vederstyggeligheter, som profetisk markerer de fire generasjonene av Adventismen som begynte i 1863. Den siste vederstyggeligheten er når Jerusalems ledere bøyer seg ned for solen.
And he brought me into the inner court of the Lord’s house, and, behold, at the door of the temple of the Lord, between the porch and the altar, were about five and twenty men, with their backs toward the temple of the Lord, and their faces toward the east; and they worshipped the sun toward the east. Then he said unto me, Hast thou seen this, O son of man? Is it a light thing to the house of Judah that they commit the abominations which they commit here? for they have filled the land with violence, and have returned to provoke me to anger: and, lo, they put the branch to their nose. Therefore will I also deal in fury: mine eye shall not spare, neither will I have pity: and though they cry in mine ears with a loud voice, yet will I not hear them. Ezekiel 8:16–18.
Og han førte meg inn i den indre forgården i Herrens hus, og se, ved inngangen til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret, var det omkring tjuefem menn, med ryggen vendt mot Herrens tempel og ansiktet vendt mot øst; og de tilba solen mot øst. Da sa han til meg: Har du sett dette, menneskesønn? Er det en liten ting for Judas hus at de gjør de styggedommer som de gjør her? For de har fylt landet med vold og er vendt tilbake for å egge meg til vrede; og se, de holder grenen opp til sin nese. Derfor vil også jeg handle i harme: mitt øye skal ikke spare, og jeg vil ikke vise medlidenhet; og om de roper med høy røst i mine ører, vil jeg likevel ikke høre dem. Esekiel 8:16–18.
The judgment that is brought about at that time is illustrated in the “hour” of Belshazzar’s judgment.
Dommen som fullbyrdes på den tiden, blir illustrert i den «time» da Belsasars dom kom.
Belshazzar the king made a great feast to a thousand of his lords, and drank wine before the thousand. Belshazzar, whiles he tasted the wine, commanded to bring the golden and silver vessels which his father Nebuchadnezzar had taken out of the temple which was in Jerusalem; that the king, and his princes, his wives, and his concubines, might drink therein. Then they brought the golden vessels that were taken out of the temple of the house of God which was at Jerusalem; and the king, and his princes, his wives, and his concubines, drank in them. They drank wine, and praised the gods of gold, and of silver, of brass, of iron, of wood, and of stone. In the same hour came forth fingers of a man’s hand, and wrote over against the candlestick upon the plaister of the wall of the king’s palace: and the king saw the part of the hand that wrote. Then the king’s countenance was changed, and his thoughts troubled him, so that the joints of his loins were loosed, and his knees smote one against another. The king cried aloud to bring in the astrologers, the Chaldeans, and the soothsayers. And the king spake, and said to the wise men of Babylon, Whosoever shall read this writing, and shew me the interpretation thereof, shall be clothed with scarlet, and have a chain of gold about his neck, and shall be the third ruler in the kingdom. Then came in all the king’s wise men: but they could not read the writing, nor make known to the king the interpretation thereof. Then was king Belshazzar greatly troubled, and his countenance was changed in him, and his lords were astonied. Daniel 5:1–9.
Kong Belsasar gjorde et stort gjestebud for tusen av sine stormenn og drakk vin i påsyn av de tusen. Mens Belsasar smakte på vinen, befalte han at de kar av gull og sølv som hans far Nebukadnesar hadde tatt ut av tempelet i Jerusalem, skulle hentes fram, så kongen og hans fyrster, hans hustruer og hans medhustruer kunne drikke av dem. Da hentet de fram gullkarene som var tatt ut av tempelet, av Guds hus i Jerusalem, og kongen og hans fyrster, hans hustruer og hans medhustruer drakk av dem. De drakk vin og priste gudene av gull og sølv, bronse og jern, tre og stein. I samme stund kom fingrene av en menneskehånd til syne og skrev like overfor lysestaken på kalkpussen på veggen i kongens palass; og kongen så den delen av hånden som skrev. Da ble kongens ansikt forvandlet, og hans tanker forferdet ham, så hoftene hans mistet sin styrke, og knærne slo mot hverandre. Kongen ropte høyt at stjernetolkerne, kaldeerne og spåmennene skulle føres inn. Og kongen tok til orde og sa til Babylons vismenn: Den som kan lese denne skriften og kunngjøre meg dens tydning, skal bli kledd i purpur og bære en gullkjede om sin hals og være den tredje hersker i riket. Da kom alle kongens vismenn inn, men de kunne ikke lese skriften eller gjøre kongen kjent med dens tydning. Da ble kong Belsasar storlig forferdet, og hans ansikt ble forvandlet hos ham, og hans stormenn ble slått av forferdelse. Daniel 5:1–9.
In the “same hour” that Belshazzar’s judgment arrived, Shadrach, Meshach and Abednego were cast into the furnace that had been heated “seven times” hotter than normal.
I den «samme stund» som dommen over Belsassar kom, ble Sjadraj, Mesjak og Abed-Nego kastet i ildovnen, som var opphetet «sju ganger» mer enn vanlig.
Now if ye be ready that at what time ye hear the sound of the cornet, flute, harp, sackbut, psaltery, and dulcimer, and all kinds of music, ye fall down and worship the image which I have made; well: but if ye worship not, ye shall be cast the same hour into the midst of a burning fiery furnace; and who is that God that shall deliver you out of my hands? Shadrach, Meshach, and Abednego, answered and said to the king, O Nebuchadnezzar, we are not careful to answer thee in this matter. If it be so, our God whom we serve is able to deliver us from the burning fiery furnace, and he will deliver us out of thine hand, O king. But if not, be it known unto thee, O king, that we will not serve thy gods, nor worship the golden image which thou hast set up. Then was Nebuchadnezzar full of fury, and the form of his visage was changed against Shadrach, Meshach, and Abednego: therefore he spake, and commanded that they should heat the furnace one seven times more than it was wont to be heated. Daniel 3:15–19.
Om dere nå er rede, så skal dere, når dere hører lyden av horn, fløyte, harpe, sekkepipe, psalter og dulcimer og all slags musikk, falle ned og tilbe bildet som jeg har gjort; vel. Men dersom dere ikke tilber, skal dere i samme stund kastes midt inn i den brennende ildovn; og hvem er den gud som skal utfri dere av min hånd? Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego svarte og sa til kongen: Å Nebukadnesar, vi trenger ikke å svare deg i denne sak. Om det så er, er vår Gud, som vi tjener, i stand til å utfri oss fra den brennende ildovn, og han skal utfri oss av din hånd, konge. Men hvis ikke, så vær det kjent for deg, konge, at vi ikke vil tjene dine guder, heller ikke tilbe gullbildet som du har reist opp. Da ble Nebukadnesar full av harme, og uttrykket i hans ansikt ble forandret mot Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego; derfor talte han og befalte at de skulle hete opp ovnen sju ganger mer enn den pleide å være opphetet. Daniel 3:15–19.
The “hour” of judgment for Belshazzar is the same “hour” of judgment for Shadrach, Meshach and Abednego, and in both lines “seven times” are represented as the symbol of that judgment. The three worthies are representing the two witnesses that ascend with clouds into heaven as the ensign in the “hour” of the great earthquake at the Sunday Law, and Belshazzar represents the judgment of national ruin that is brought upon the earth beast in the very same “hour.”
«Timen» for dommen over Belsasar er den samme «time» for dommen over Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, og i begge fremstillingslinjer representeres «sju ganger» som symbolet på denne dommen. De tre trofaste mennene representerer de to vitnene som farer opp til himmelen med skyer som banneret i «timen» for det store jordskjelvet ved søndagsloven, og Belsasar representerer dommen til nasjonal ødeleggelse som bringes over dyret fra jorden i den selvsamme «time».
We will continue our study of Belshazzar’s judgment in the next article.
Vi vil fortsette vår studie av Belsasars dom i den neste artikkelen.
“I am deeply exercised in mind in reference to the low standard of piety among our people. And when I think of the woes passed on Capernaum, I think of how much heavier will come the condemnation upon those who know the truth and have not walked according to the truth, but in the sparks of their own kindling. In the night seasons I am addressing the people in a very solemn manner, beseeching them to ask their own consciences; What am I? Am I a Christian, or am I not? Is my heart renewed? Has the transforming grace of God moulded my character? Are my sins repented of? Are they confessed? Are they forgiven? Am I one with Christ as he is one with the Father? Do I hate what I once loved? Do I now love what I once hated? Do I count all things but loss for the excellency of the knowledge of Christ Jesus? Do I feel I am the purchased possession of Jesus Christ, and that every hour I must consecrate myself to his service?
«Jeg er dypt grepet i sinn med hensyn til den lave gudsfryktens standard blant vårt folk. Og når jeg tenker på de verop som ble uttalt over Kapernaum, tenker jeg på hvor meget tyngre fordømmelsen vil komme over dem som kjenner sannheten og ikke har vandret i samsvar med sannheten, men i gnistene fra sin egen opptenning. I nattens timer taler jeg til folket på en meget alvorlig måte og bønnfaller dem om å spørre sin egen samvittighet: Hva er jeg? Er jeg en kristen, eller er jeg det ikke? Er mitt hjerte fornyet? Har Guds forvandlende nåde formet min karakter? Er mine synder omvendt fra? Er de bekjent? Er de tilgitt? Er jeg ett med Kristus, slik han er ett med Faderen? Hater jeg det jeg en gang elsket? Elsker jeg nå det jeg en gang hatet? Regner jeg alt for tap på grunn av den overmåte verdifulle kunnskapen om Kristus Jesus? Kjenner jeg at jeg er Jesu Kristi kjøpte eiendom, og at jeg hver time må hellige meg til hans tjeneste?»
“We are standing upon the threshold of great and solemn events. The whole earth is to be lightened with the glory of the Lord as the waters cover the channels of the great deep. Prophecies are being fulfilled, and stormy times are before us. Old controversies which have apparently been hushed for a long time will be revived, and new controversies will spring up; new and old will commingle, and this will take place right early. The angels are holding the four winds, that they shall not blow, until the specified work of warning is given to the world; but the storm is gathering, the clouds are loading, ready to burst upon the world, and to many it will be as a thief in the night.
«Vi står på terskelen til store og alvorlige begivenheter. Hele jorden skal opplyses av Herrens herlighet, slik vannene dekker den store dypets renner. Profetier går i oppfyllelse, og stormfulle tider ligger foran oss. Gamle stridsspørsmål som tilsynelatende har vært tiet ned i lang tid, vil bli tatt opp igjen, og nye stridsspørsmål vil oppstå; nytt og gammelt vil blande seg, og dette vil skje meget snart. Englene holder de fire vinder tilbake, så de ikke skal blåse, før det fastsatte advarselsverk er gitt til verden; men stormen samler seg, skyene tynges, rede til å bryte løs over verden, og for mange vil det komme som en tyv om natten.»
“Many smiled and would not believe when we told them, twenty and thirty years ago, that the Sunday would be urged upon all the world, and a law be made to compel its observance, and force conscience. We see it being fulfilled. All that God has said of the future will surely come to pass; not one thing will fail of all that he has spoken. Protestantism is now reaching hands across the gulf to clasp hands with papacy, and a confederacy is being formed to trample out of sight the Sabbath of the fourth commandment; and the man of sin, who, at the instigation of Satan, instituted the spurious sabbath, this child of papacy, will be exalted to take the place of God.
«Mange smilte og ville ikke tro da vi for tjue og tretti år siden fortalte dem at søndagen ville bli påtvunget hele verden, og at det ville bli gitt en lov for å tvinge fram dens overholdelse og legge tvang på samvittigheten. Vi ser at det blir oppfylt. Alt det Gud har sagt om fremtiden, vil visselig gå i oppfyllelse; ikke én ting skal svikte av alt det han har talt. Protestantismen rekker nå hendene over kløften for å slutte hånd med pavedømmet, og det dannes en sammensvergelse for å trampe sabbaten i det fjerde bud under fot og ut av syne; og syndens menneske, som på Satans tilskyndelse innstiftet den falske sabbat, dette pavedømmets barn, skal bli opphøyd til å ta Guds plass.»
“All heaven is represented to me as watching the unfolding of events. A crisis is to be revealed in the great and prolonged controversy in the government of God on earth. Something great and decisive is to take place, and that right early. If any delay, the character of God and his throne will be compromised. The armory of heaven is open; all the universe of God and its equipments are ready. One word has justice to speak, and there will be terrific representations upon the earth, of the wrath of God. There will be voices and thunderings and lightnings and earthquakes and universal desolation. Every movement in the universe of heaven is to prepare the world for the great crisis.
«Hele himmelen blir fremstilt for meg som om den våker over begivenhetenes utvikling. En krise skal åpenbares i den store og langvarige strid om Guds styre på jorden. Noe stort og avgjørende skal finne sted, og det meget snart. Om det blir noen forsinkelse, vil Guds karakter og hans trone bli kompromittert. Himmelens våpenarsenal er åpnet; hele Guds univers og dets utrustning er rede. Ett ord har rettferdigheten å tale, og det vil komme fryktinngytende åpenbaringer på jorden av Guds vrede. Det vil være røster og tordener og lyn og jordskjelv og universell ødeleggelse. Hver bevegelse i himmelens univers tjener til å forberede verden på den store krisen. »
“Intensity is taking possession of every earthly element; and as a people who have had great light and wonderful knowledge, many of them are represented by the five sleeping virgins with their lamps, but no oil in their vessels; cold, senseless, with a feeble, waning piety. While a new life is being diffused and is springing up from beneath and taking fast hold of all Satan’s agencies, preparatory to the last great conflict and struggle, a new light and life and power is descending from on high, and taking possession of God’s people who are not dead, as many now are, in trespasses and sins. The people who will now see what is soon to come upon us by what is being transacted before us, will no longer trust in human inventions, and will feel that the Holy Spirit must be recognized, received, presented before the people, that they may contend for the glory of God, and work everywhere in the byways and highways of life, for the saving of the souls of their fellow-men. The only rock that is sure and steadfast is the Rock of Ages. Those only who build on this Rock are secure.
«Intensiteten er i ferd med å ta eierskap til hvert jordisk element; og som et folk som har hatt stort lys og underfull kunnskap, blir mange av dem fremstilt ved de fem sovende jomfruene med sine lamper, men uten olje i sine kar; kalde, følelsesløse, med en svak, avtagende fromhet. Mens et nytt liv blir utbredt og bryter frem nedenfra og får et fast grep om alle Satans redskaper, som forberedelse til den siste store konflikt og kamp, er et nytt lys og liv og kraft i ferd med å stige ned fra det høye og ta eierskap til Guds folk som ikke er døde, slik mange nå er, i overtredelser og synder. De menneskene som nå vil se hva som snart skal komme over oss, ut fra det som skjer foran oss, vil ikke lenger sette sin lit til menneskelige oppfinnelser, og vil kjenne at Den Hellige Ånd må anerkjennes, mottas, fremstilles for folket, for at de kan stride for Guds herlighet og arbeide overalt på livets sideveier og hovedveier til frelse for sine medmenneskers sjeler. Den eneste klippe som er sikker og urokkelig, er Evighetens Klippe. Bare de som bygger på denne klippe, er trygge.»
“Those who are carnally minded now, notwithstanding the warnings given of God in his word and through the testimonies of his Spirit, will never unite with the holy family of the redeemed. They are sensual, debased in thought, and abominable in the sight of God. They have never been sanctified through the truth. They are not partakers of the divine nature, have never overcome self and the world with its affections and lusts. These characters are all through our churches, and as the result the churches are weak and sickly and ready to die. There must be no indifferent testimony borne now, but a decided, pointed testimony, rebuking every impurity, and exalting Jesus. We must as a people be in the attitude of expectation, working and waiting and watching and praying.
«De som nå er kjødelig sinnede, vil, til tross for de advarsler Gud har gitt i sitt ord og gjennom sin Ånds vitnesbyrd, aldri bli forent med de frelstes hellige familie. De er sanselige, fornedret i tankegang og avskyelige i Guds øyne. De har aldri blitt helliget ved sannheten. De har ikke del i den guddommelige natur og har aldri seiret over selvet og verden med dens tilbøyeligheter og lyster. Slike mennesker finnes overalt i våre menigheter, og som et resultat er menighetene svake og sykelige og nær ved å dø. Det må ikke bæres fram noe likegyldig vitnesbyrd nå, men et bestemt, treffende vitnesbyrd, som irettesetter enhver urenhet og opphøyer Jesus. Vi må som et folk være i en forventningens holdning, arbeidende og ventende og våkende og bedende.»
“This blessed hope of the second appearing of Christ needs to be presented often to the people, with its solemn realities; looking for the soon appearing of our Lord Jesus to come in his glory, will lead to the regarding of earthly things as emptiness and nothingness. All worldly honor or distinction is of no value, for the true believer lives above the world; his steps are advancing heavenward. He is a pilgrim and stranger. His citizenship is above. He is gathering the sunbeams of the righteousness of Christ into his soul, that he may be a burning and shining light in the moral darkness that has enshrouded the world. What vigorous faith, what lively hope, what fervent love, what holy, consecrated zeal for God is seen in him, and what a decided distinction between him and the world! ‘Watch ye therefore, and pray always, that ye may be accounted worthy to escape all these things that shall come to pass, and to stand before the Son of man.’ ‘Watch ye therefore, for ye know not what hour your Lord doth come.’ ‘Therefore be ye ready also; for in such an hour as ye think not the Son of man cometh.” “Behold, I come as a thief. Blessed is he that watcheth, and keepeth his garments.’” Pamphlets, 38–40.
«Dette salige håp om Kristi annet komme må ofte fremstilles for folket, med dets alvorlige realiteter; det å se fram til vår Herre Jesu snare åpenbarelse når han kommer i sin herlighet, vil lede til at jordiske ting blir betraktet som tomhet og intet. All verdslig ære eller utmerkelse er uten verdi, for den sanne troende lever over verden; hans skritt går framover mot himmelen. Han er en pilgrim og en fremmed. Hans borgerskap er der oppe. Han samler solstrålene fra Kristi rettferdighet i sin sjel, for at han må være et brennende og skinnende lys i det moralske mørke som har innhyllet verden. Hvilken kraftig tro, hvilket levende håp, hvilken brennende kjærlighet, hvilken hellig, innviet nidkjærhet for Gud ser man i ham, og hvilken avgjort forskjell mellom ham og verden! ‘Våk derfor, og be alltid, at I må bli aktet verdige til å unnfly alle disse ting som skal skje, og til å stå fram for Menneskesønnen.’ ‘Våk derfor, for I vet ikke hvilken time eders Herre kommer.’ ‘Vær derfor også rede; for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.’ ‘Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og bevarer sine klær.’» Pamphlets, 38–40.