The “seal” of God that can be seen, is impressed at the Sunday law decree.
Guds «segl», som kan ses, blir innprentet ved søndagslovdekretet.
“Not one of us will ever receive the seal of God while our characters have one spot or stain upon them. It is left with us to remedy the defects in our characters, to cleanse the soul temple of every defilement. Then the latter rain will fall upon us as the early rain fell upon the disciples on the Day of Pentecost. . ..
«Ikke én av oss vil noensinne motta Guds segl så lenge våre karakterer har én flekk eller lyte på seg. Det er overlatt til oss å rette på manglene i vår karakter, å rense sjelens tempel for enhver besmittelse. Da vil sildigregnet falle over oss, slik tidligregnet falt over disiplene på pinsedagen....»
“What are you doing, brethren, in the great work of preparation? Those who are uniting with the world are receiving the worldly mold and preparing for the mark of the beast. Those who are distrustful of self, who are humbling themselves before God and purifying their souls by obeying the truth these are receiving the heavenly mold and preparing for the seal of God in their foreheads. When the decree goes forth and the stamp is impressed, their character will remain pure and spotless for eternity.” Testimonies, volume 5, 214, 216.
«Hva gjør dere, brødre, i det store forberedelsesverket? De som forener seg med verden, mottar verdens preg og forbereder seg på dyrets merke. De som ikke stoler på seg selv, som ydmyker seg for Gud og renser sine sjeler ved lydighet mot sannheten, disse mottar himmelens preg og forbereder seg på Guds segl i sine panner. Når dekretet går ut og merket blir påtrykt, vil deres karakter forbli ren og plettfri i evighet.» Testimonies, bind 5, 214, 216.
Daniel receives the seal that can be seen, when he is thrown into the lion’s den, so the chapter is representing the Sunday law decree.
Daniel mottar seglet som kan ses, når han blir kastet i løvehulen, slik at kapitlet fremstiller søndagslovens dekret.
Then these men assembled unto the king, and said unto the king, Know, O king, that the law of the Medes and Persians is, That no decree nor statute which the king establisheth may be changed. Then the king commanded, and they brought Daniel, and cast him into the den of lions. Now the king spake and said unto Daniel, Thy God whom thou servest continually, he will deliver thee. And a stone was brought, and laid upon the mouth of the den; and the king sealed it with his own signet, and with the signet of his lords; that the purpose might not be changed concerning Daniel. Daniel 6:15–17.
Da samlet disse menn seg hos kongen og sa til kongen: Vit, du konge, at medernes og persernes lov er slik at ingen forordning eller lovbud som kongen fastsetter, kan endres. Da befalte kongen, og de hentet Daniel og kastet ham i løvehulen. Men kongen tok til orde og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig dyrker, han skal fri deg ut. Og en stein ble hentet og lagt over åpningen til hulen; og kongen beseglet den med sin egen signetring og med sine stormenns signet, for at intet skulle bli forandret i saken mot Daniel. Daniel 6:15–17.
The story does not end there, but it does end where it starts. The line of Daniel chapter six illustrates the confederacy that was primarily led by the one hundred and twenty princes, and the two lesser presidents, but included the counselors, captains and governors. The five-fold alliance was formed to deceive the king into persecuting Daniel. The story ends with their judgment, for they are illustrating a special judgment that occurs at the Sunday law; a judgment that is not directed at those representing Daniel or the king, but at those who deceived the king.
Fortellingen ender ikke der, men den ender der den begynner. Rekken i Daniel kapittel seks illustrerer konføderasjonen som hovedsakelig ble ledet av de hundre og tjue fyrstene og de to mindre presidentene, men som også omfattet rådgiverne, høvdingene og stattholderne. Den femdobbelte alliansen ble dannet for å bedra kongen slik at han skulle forfølge Daniel. Fortellingen ender med deres dom, for de illustrerer en særlig dom som finner sted ved søndagsloven; en dom som ikke er rettet mot dem som representerer Daniel eller kongen, men mot dem som bedro kongen.
And the king commanded, and they brought those men which had accused Daniel, and they cast them into the den of lions, them, their children, and their wives; and the lions had the mastery of them, and brake all their bones in pieces or ever they came at the bottom of the den. Daniel 6:24.
Og kongen bød, og de hentet de menn som hadde anklaget Daniel, og kastet dem i løvehulen, både dem selv, deres barn og deres hustruer; og løvene fikk makt over dem og knuste alle deres ben før de nådde bunnen av hulen. Daniel 6:24.
In the prophetic scenario it is always the church that deceives the state, and chapter six is identifying the deception carried out against the king. After Ahab had witnessed the mighty manifestation of God’s power on Mount Carmel, Elijah led him through the rain back to Jezebel. Ahab had no reason to think that Jezebel would not be impressed with the powerful testimony of God’s power, but Ahab had been deceived concerning Jezebel’s deep-seated hatred of Elijah. The story of Elijah in confrontation with Ahab and Jezebel is again repeated in the story of John the Baptist (who was Elijah), and Herod and Herodias.
I det profetiske scenariet er det alltid kirken som bedrar staten, og kapittel seks identifiserer det bedraget som ble utført mot kongen. Etter at Akab hadde vært vitne til den mektige manifestasjonen av Guds kraft på Karmelfjellet, ledet Elia ham gjennom regnet tilbake til Jesabel. Akab hadde ingen grunn til å tro at Jesabel ikke ville bli imponert over det kraftfulle vitnesbyrdet om Guds kraft, men Akab var blitt bedratt når det gjaldt Jesabels dypt rotfestede hat mot Elia. Fortellingen om Elia i konfrontasjon med Akab og Jesabel gjentas igjen i fortellingen om Johannes døperen (som var Elia), og Herodes og Herodias.
When on his birthday, the drunken Herod promised half his kingdom to Salome, (Herodias’ daughter), he did not expect that Herodias would demand the head of John. The kings, whether it be Ahab, Herod or Darius are deceived by the impure woman through the dance of Jezebel’s false prophets, or the dance of Herodias’ daughter, or the five-fold confederacy in the story of Daniel. Pilate was also deceived by a corrupt priesthood, which represented the Jewish “church”, and a church symbolizes a woman.
Da den berusede Herodes på sin fødselsdag lovet Salome (Herodias’ datter) halvparten av sitt rike, ventet han ikke at Herodias ville kreve Johannes’ hode. Kongene, enten det er Akab, Herodes eller Darius, blir bedratt av den urene kvinnen gjennom Jesabels falske profeters dans, eller Herodias’ datters dans, eller det femdobbelte forbund i fortellingen om Daniel. Pilatus ble også bedratt av et korrupt presteskap, som representerte den jødiske «kirke», og en kirke symboliserer en kvinne.
The deception is a characteristic of the prophetic scenario, and Islam of the third Woe is the lie that is employed to deceive the United Nations in the last days through fear. Both the “deception” and the “lie” that produces the deception, are identified in God’s prophetic Word. The role of Islam, and the papacy becoming the eighth head of the seven heads, have already been identified as part of the message that is unsealed in the last days, which is the Revelation of Jesus Christ. Therefore, exposing the deception of Darius in Daniel chapter six is part of the message that makes up the message of the Midnight Cry. The deception is the element that fully heals the deadly wound, thus resurrecting the papacy as the eighth and final kingdom. In the deception of Darius, the two apostate presidents and the one hundred and twenty princes are the representatives of the confederacy of deception who are contrasted with Daniel.
Bedraget er et kjennetegn ved det profetiske scenariet, og islam i det tredje Ve er løgnen som blir brukt til å bedra De forente nasjoner i de siste dager gjennom frykt. Både «bedraget» og «løgnen» som frembringer bedraget, er identifisert i Guds profetiske Ord. Islams rolle, og pavedømmet som blir det åttende hodet blant de sju hodene, er allerede blitt identifisert som en del av budskapet som blir avseglet i de siste dager, som er Jesu Kristi Åpenbaring. Derfor er avsløringen av Darius’ bedrag i Daniel kapittel seks en del av budskapet som utgjør Midnattsropets budskap. Bedraget er det elementet som fullt ut leger det dødelige såret og således oppvekker pavedømmet som det åttende og siste riket. I Darius’ bedrag er de to frafalne presidentene og de hundre og tjue fyrstene representanter for bedragets konføderasjon, som står i kontrast til Daniel.
One hundred and twenty is a symbol of God’s disciples at Pentecost.
Ett hundre og tjue er et symbol på Guds disipler ved pinsen.
And in those days Peter stood up in the midst of the disciples, and said, (the number of names together were about an hundred and twenty.) Acts 1:15.
Og i de dager stod Peter fram midt iblant disiplene og sa: (Tallet på de tilstedeværende var omkring hundre og tjue.) Apg 1,15.
Pentecost typifies the Sunday law when the seal is impressed, and the one hundred and twenty princes who deceived Darius, are a symbol of false priesthood at the Sunday law. Two categories of those who deceive the king are presented by the two apostate presidents and the one hundred and twenty apostate princes. The two presidents are classed with Daniel, who is the prophet. The two classes that deceive Darius represent a group of false prophets and a group of corrupted priests.
Pinsedagen er et forbilde på søndagsloven når seglet blir innpreget, og de hundre og tjue fyrstene som bedro Darius, er et symbol på et falskt presteskap ved søndagsloven. To kategorier av dem som bedrar kongen, blir fremstilt ved de to frafalne presidentene og de hundre og tjue frafalne fyrstene. De to presidentene blir regnet sammen med Daniel, som er profeten. De to klassene som bedrar Darius, representerer en gruppe falske profeter og en gruppe fordervede prester.
Woe be unto the pastors that destroy and scatter the sheep of my pasture! saith the Lord. Therefore thus saith the Lord God of Israel against the pastors that feed my people; Ye have scattered my flock, and driven them away, and have not visited them: behold, I will visit upon you the evil of your doings, saith the Lord. And I will gather the remnant of my flock out of all countries whither I have driven them, and will bring them again to their folds; and they shall be fruitful and increase. And I will set up shepherds over them which shall feed them: and they shall fear no more, nor be dismayed, neither shall they be lacking, saith the Lord. Behold, the days come, saith the Lord, that I will raise unto David a righteous Branch, and a King shall reign and prosper, and shall execute judgment and justice in the earth. In his days Judah shall be saved, and Israel shall dwell safely: and this is his name whereby he shall be called, THE LORD OUR RIGHTEOUSNESS. Therefore, behold, the days come, saith the Lord, that they shall no more say, The Lord liveth, which brought up the children of Israel out of the land of Egypt; But, The Lord liveth, which brought up and which led the seed of the house of Israel out of the north country, and from all countries whither I had driven them; and they shall dwell in their own land. Mine heart within me is broken because of the prophets; all my bones shake; I am like a drunken man, and like a man whom wine hath overcome, because of the Lord, and because of the words of his holiness. For the land is full of adulterers; for because of swearing the land mourneth; the pleasant places of the wilderness are dried up, and their course is evil, and their force is not right. For both prophet and priest are profane; yea, in my house have I found their wickedness, saith the Lord. Wherefore their way shall be unto them as slippery ways in the darkness: they shall be driven on, and fall therein: for I will bring evil upon them, even the year of their visitation, saith the Lord. Jeremiah 23:1–12.
Ve hyrdene som ødelegger og sprer sauene på mitt beite! sier Herren. Derfor sier Herren, Israels Gud, således om hyrdene som gjeter mitt folk: Dere har spredt min hjord og drevet dem bort, og ikke sett til dem. Se, jeg vil hjemsøke dere for deres onde gjerninger, sier Herren. Og jeg vil samle resten av min hjord fra alle de land jeg har drevet dem til, og føre dem tilbake til deres beitemarker; og de skal være fruktbare og bli mange. Og jeg vil sette hyrder over dem som skal gjete dem; og de skal ikke frykte mer, ikke forferdes, og ingen av dem skal mangle, sier Herren. Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oppreise for David en rettferdig spire, og en konge skal regjere og ha fremgang, og han skal øve rett og rettferdighet på jorden. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt; og dette er hans navn som han skal kalles med: HERREN VÅR RETTFERDIGHET. Derfor, se, dager kommer, sier Herren, da de ikke lenger skal si: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt; men: Så sant Herren lever, han som førte opp og ledet ætten av Israels hus ut fra landet i nord og fra alle de land jeg hadde drevet dem til; og de skal bo i sitt eget land. Mitt hjerte er sønderbrutt i mitt indre på grunn av profetene; alle mine ben skjelver; jeg er som en drukken mann, som en mann vinen har overvunnet, på grunn av Herren og på grunn av hans hellighets ord. For landet er fullt av horkarer; for på grunn av forbannelsen sørger landet; de herlige beitemarkene i ørkenen er uttørket, og deres ferd er ond, og deres makt er ikke rett. For både profet og prest er ugudelige; ja, i mitt hus har jeg funnet deres ondskap, sier Herren. Derfor skal deres vei bli for dem som glatte stier i mørket; de skal drives av sted og falle der; for jeg vil føre ulykke over dem, deres hjemsøkelses år, sier Herren. Jeremia 23:1–12.
Jeremiah’s “year of visitation” is the judgment of the conspirators that deceived Darius. The judgment of the false prophets and priests is a subject of the prophetic Word. And just as a corrupt priesthood led out and deceived the Roman authorities against Christ, the conspiracy in Daniel six is addressing that very prophetic truth.
Jeremias’ «hjemsøkelsens år» er dommen over sammensvorne som bedro Dareios. Dommen over de falske profetene og prestene er et emne i det profetiske Ord. Og likesom et fordervet presteskap førte de romerske myndighetene ut og bedro dem mot Kristus, behandler sammensvergelsen i Daniel seks nettopp denne profetiske sannhet.
The prophetic lines of chapter five of Daniel, set forth the executive judgment carried out upon the Republican horn and the nation of the United States at the Sunday law. That judgment is accomplished by Islam of the third Woe, that has snuck into the kingdom through the unguarded southern wall. The line of the Sunday law in chapter three of Daniel, identifies God’s people being lifted up as an ensign to the entire world at that very time. Chapter six is focusing upon the judgment carried out upon the false prophets in that very same history.
De profetiske linjene i kapittel fem i Daniel fremstiller den utøvende dommen som fullbyrdes over det republikanske hornet og nasjonen Amerikas forente stater ved søndagsloven. Denne dommen blir fullbyrdet ved islam i det tredje Ve, som har sneket seg inn i riket gjennom den ubeskyttede sørlige muren. Linjen om søndagsloven i kapittel tre i Daniel identifiserer Guds folk som opphøyes som et banner for hele verden på nettopp den tiden. Kapittel seks fokuserer på dommen som fullbyrdes over de falske profetene i den samme historien.
At the Sunday law in the United States the apostate Protestant horn is made up of two classes, one that upholds Sunday as the day of worship, and the other that vainly professes to uphold Sabbath as the day of worship. Their counterparts within the Republican horn are the Democrat and Republican parties. Each of the two apostate horns were typified by the Sadducees and Pharisees in the time of Christ. The two apostate presidents and one hundred and twenty priests in the deception of Darius also represent the two categories of the apostate horn of Protestantism. Though they were actually political figures in the time when the story took place, the prophetic context identifies that it is the apostate religious power that deceives the state.
Ved søndagsloven i De forente stater består det frafalne protestantiske horn av to klasser: den ene som opprettholder søndag som gudstjenestedag, og den andre som forgjeves bekjenner å opprettholde sabbaten som gudstjenestedag. Deres motstykker innenfor det republikanske horn er Det demokratiske og Det republikanske parti. Hvert av de to frafalne horn ble forbilledlig fremstilt ved saddukeerne og fariseerne på Kristi tid. De to frafalne presidentene og hundre og tjue prestene i bedraget omkring Darius representerer også de to kategoriene av det frafalne protestantiske horn. Selv om de i den tiden da beretningen fant sted faktisk var politiske skikkelser, viser den profetiske sammenheng at det er den frafalne religiøse makt som bedrar staten.
The story, as illustrated at Mount Carmel, identifies two classes of false prophets; the prophets of Baal and the prophets of the grove (Ashtaroth). Together they typify the combination of church and state, for Baal is a male deity and Ashtaroth is a female deity. Elijah ultimately executed the false prophets of Mount Carmel, just as the confederacy of Daniel chapter six were thrown into the lion’s den.
Fortellingen, slik den er framstilt på Karmelfjellet, identifiserer to grupper av falske profeter: Ba’als profeter og lundens profeter (Asjtarot). Sammen er de et forbilde på foreningen av kirke og stat, for Ba’al er en mannlig guddom og Asjtarot er en kvinnelig guddom. Elia henrettet til sist de falske profetene på Karmelfjellet, slik sammensvergelsen i Daniel kapittel seks ble kastet i løvehulen.
And Elijah said unto them, Take the prophets of Baal; let not one of them escape. And they took them: and Elijah brought them down to the brook Kishon, and slew them there. 1 Kings 18:40.
Og Elia sa til dem: Grip Ba’als profeter; la ikke én eneste av dem slippe unna. Og de grep dem; og Elia førte dem ned til bekken Kisjon og drepte dem der. 1 Kong 18:40.
In the same Mount Carmel story, represented by John the Baptist, the power that deceives is the daughter. Both stories identify the deceivers as dancing, whether around their offering on Mount Carmel, or at Herod’s drunken birthday party, where Salome did her dance of deception. Together the two lines identify the combination of church and state that is fully formed at the Sunday law, and that the apostate churches of the United States are the daughters of Herodias, who is Jezebel, who both represent Catholicism. Herod’s birthday marks the end of the sixth kingdom of the earth beast, but simultaneously marks the birthday of the seventh kingdom of Bible prophecy (the United Nations).
I den samme fortellingen om Karmelfjellet, representert ved Johannes Døperen, er den makten som bedrar, datteren. Begge fortellingene identifiserer bedragerne som dansende, enten omkring sitt offer på Karmelfjellet eller ved Herodes’ berusede fødselsdagsfest, der Salome utførte sin bedragerske dans. Sammen identifiserer de to linjene den kombinasjonen av kirke og stat som er fullt ut formet ved søndagsloven, og at De forente staters frafalne kirker er døtrene til Herodias, som er Jesabel, som begge representerer katolisismen. Herodes’ fødselsdag markerer slutten på jorddyrets sjette rike, men markerer samtidig fødselsdagen til det sjuende riket i Bibelens profeti (De forente nasjoner).
In the very promise to Salome, Herod agrees to give half his kingdom to Salome, identifying the seventh kingdom represents a combination of one-half church and one-half state. The kingdom begins when John’s head is delivered to Herodias. For this reason, the seventh kingdom is represented in Revelation chapter seventeen, as continuing but a short space. It is at the Sunday law that the three-fold union is put in place, for there the ten kings agree to give their short-lived kingdom unto the beast for one “hour.” The one “hour,” is the “hour” of the Sunday law crisis, that begins in the United States and ends when Michael stands up.
Allerede i selve løftet til Salome går Herodes med på å gi Salome halvparten av sitt rike, noe som identifiserer at det sjuende riket representerer en kombinasjon av en halv kirke og en halv stat. Riket begynner når Johannes’ hode blir overgitt til Herodias. Av denne grunn blir det sjuende riket fremstilt i Åpenbaringen kapittel sytten som et rike som fortsetter bare en kort stund. Det er ved søndagsloven at den trefoldige forening blir etablert, for der blir de ti kongene enige om å gi sitt kortvarige rike til dyret i én «time». Den ene «time» er «timen» for søndagslovens krise, som begynner i De forente stater og ender når Mikael står fram.
And the ten horns which thou sawest are ten kings, which have received no kingdom as yet; but receive power as kings one hour with the beast. These have one mind, and shall give their power and strength unto the beast. These shall make war with the Lamb, and the Lamb shall overcome them: for he is Lord of lords, and King of kings: and they that are with him are called, and chosen, and faithful. Revelation 17:12–14.
Og de ti hornene som du så, er ti konger, som ennå ikke har fått noe rike; men de får myndighet som konger én time sammen med dyret. Disse har ett sinn, og de gir sin makt og styrke til dyret. Disse skal føre krig mot Lammet, og Lammet skal seire over dem; for han er herrenes Herre og kongenes Konge; og de som er med ham, er kalte og utvalgte og trofaste. Åpenbaringen 17:12–14.
The ten kings, represented by Herod, agree at the birthday of the seventh kingdom to give half their kingdom unto the beast during the Sunday law crisis, which is represented as “one hour.” In that “hour,” the handwriting is written on Belshazzar’s wall. In that “hour,” Shadrach, Meshach and Abednego are cast into the furnace and are lifted up in a cloud as are the two witnesses of Revelation chapter eleven. The three-fold union is brought together by the deception carried out by the earth beast, who brings fire down out of heaven in sight of men.
De ti kongene, fremstilt ved Herodes, samtykker ved det sjuende rikets fødselsdag i å gi halve sitt rike til dyret under søndagslovkrisen, som fremstilles som «én time». I den «time» blir håndskriften skrevet på Belsasars vegg. I den «time» blir Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego kastet i ovnen og løftet opp i en sky, slik som de to vitnene i Åpenbaringen kapittel elleve. Den trefoldige union blir ført sammen ved det bedrag som utføres av dyret fra jorden, som lar ild fare ned fra himmelen for menneskenes øyne.
And I beheld another beast coming up out of the earth; and he had two horns like a lamb, and he spake as a dragon. And he exerciseth all the power of the first beast before him, and causeth the earth and them which dwell therein to worship the first beast, whose deadly wound was healed. And he doeth great wonders, so that he maketh fire come down from heaven on the earth in the sight of men, And deceiveth them that dwell on the earth by the means of those miracles which he had power to do in the sight of the beast; saying to them that dwell on the earth, that they should make an image to the beast, which had the wound by a sword, and did live. Revelation 13:11–14.
Og jeg så et annet dyr stige opp av jorden; og det hadde to horn lik et lam, og det talte som en drage. Og det utøver all den første dyrets makt for dets øyne, og får jorden og dem som bor der, til å tilbe det første dyret, hvis dødelige sår ble legt. Og det gjør store tegn, så det endog får ild til å fare ned fra himmelen til jorden for menneskenes øyne, og forfører dem som bor på jorden ved hjelp av de tegn som det var gitt makt til å gjøre for dyrets øyne, idet det sier til dem som bor på jorden, at de skulle gjøre et bilde av dyret, som hadde såret av sverdet og levde. Åpenbaringen 13:11–14.
The world is deceived, not so much by the miracles, as it is by “the means of those miracles” which he had power to do. The expression “means of those miracles” is an added phrase, but it places the correct emphasis on the miracles, that should be carefully noted. The way in which the false message (fire from heaven), deceives the world is important to recognize, for we are now in the very history where the populations of planet earth are being hypnotized through an “information super-highway” that is controlled and manipulated by the globalist merchants of the earth. That subject we will leave off until later articles, but we are simply noting now that the deceit of the presidents and princes that was carried out upon Darius, is a specific prophetic subject, containing several connected elements that need to be recognized.
Verden blir bedratt, ikke så mye ved miraklene, som ved «midlene til disse miraklene» som han hadde makt til å gjøre. Uttrykket «midlene til disse miraklene» er et tilføyet uttrykk, men det legger den rette vekt på miraklene, noe som nøye bør merkes. Måten det falske budskapet (ild fra himmelen) bedrar verden på, er viktig å erkjenne, for vi befinner oss nå nettopp i den historie hvor jordens befolkninger blir hypnotisert gjennom en «supermotorvei for informasjon» som kontrolleres og manipuleres av jordens globalistiske kjøpmenn. Dette emnet vil vi la ligge til senere artikler, men vi bemerker ganske enkelt nå at bedraget mot presidentene og fyrstene som ble utført overfor Darius, er et særskilt profetisk emne, som inneholder flere sammenknyttede elementer som må erkjennes.
The three-fold union is brought together by the deception of Salome’s sensuous dance before the rulers at Herod’s birthday party. The deception that was forced upon Pilate, that was two-fold in nature, which was the accusation that Christ was causing and promoting sedition against the state power, and also that He was blaspheming against the religious power. In that history three antagonists came together. The Roman power (the state), Barabbas, a false Christ (the false prophet), and the apostate Jewish church (the beast). The apostate church deceived the Roman authority (the state), with the two-fold lie of sedition and blasphemy.
Den trefoldige union blir ført sammen ved bedraget i Salomes sanselige dans foran herskerne ved Herodes’ fødselsdagsfest. Bedraget som ble påtvunget Pilatus, og som var todelt av natur, besto i anklagen om at Kristus forårsaket og fremmet oppvigleri mot statsmakten, og også at han spottet mot den religiøse makt. I denne historien kom tre antagonister sammen. Den romerske makt (staten), Barabbas, en falsk Kristus (den falske profet), og den frafalne jødiske kirke (dyret). Den frafalne kirke bedraget den romerske myndighet (staten) med den todelte løgn om oppvigleri og gudsbespottelse.
When Darius is finally awakened to the motivation of his deceivers, he is forced to throw Daniel into the lion’s den. Daniel broke the law of the state by his obedience to the law of God. The lie presented to Darius, was accomplished by exalting Darius’ pride, thus preventing him from recognizing the motivation of his deceivers. The lie and the deception in the story of Daniel and the lion’s den, identifies obedience to God as blasphemy and sedition, which was the same two-fold deception of the cross, and the waymark of the cross aligns with the waymark of the Sunday law.
Da Darius endelig blir vekket til erkjennelse av bedragernes motiv, blir han tvunget til å kaste Daniel i løvehulen. Daniel brøt statens lov ved sin lydighet mot Guds lov. Løgnen som ble framstilt for Darius, ble fullbyrdet ved å opphøye Darius’ stolthet og dermed hindre ham i å erkjenne bedragernes motiv. Løgnen og bedraget i fortellingen om Daniel og løvehulen identifiserer lydighet mot Gud som blasfemi og oppvigleri, noe som var det samme dobbeltfoldige bedraget ved korset, og veimerket ved korset er på linje med veimerket ved søndagsloven.
The punishment of the religious deceiving power is a subject of Bible prophecy, as is the fact that the religious power deceives the state power.
Straffen over den religiøse, forførende makten er et emne i Bibelens profetier, likesom det er et faktum at den religiøse makten forfører statsmakten.
“The people see that they have been deluded. They accuse one another of having led them to destruction; but all unite in heaping their bitterest condemnation upon the ministers. Unfaithful pastors have prophesied smooth things; they have led their hearers to make void the law of God and to persecute those who would keep it holy. Now, in their despair, these teachers confess before the world their work of deception. The multitudes are filled with fury. ‘We are lost!’ they cry, ‘and you are the cause of our ruin;’ and they turn upon the false shepherds. The very ones that once admired them most will pronounce the most dreadful curses upon them. The very hands that once crowned them with laurels will be raised for their destruction. The swords which were to slay God’s people are now employed to destroy their enemies. Everywhere there is strife and bloodshed.” The Great Controversy, 655.
«Folket ser at de er blitt bedratt. De anklager hverandre for å ha ført dem til undergang; men alle forener seg om å legge sin bitreste fordømmelse på tjenerne. Utro hyrder har profetert glatte ting; de har fått sine tilhørere til å sette Guds lov ut av kraft og til å forfølge dem som ville holde den hellig. Nå, i sin fortvilelse, bekjenner disse lærerne for verden sitt bedrageriske verk. Mengdene fylles av raseri. ‘Vi er fortapt!’ roper de, ‘og dere er årsaken til vår undergang;’ og de vender seg mot de falske hyrdene. Nettopp de som en gang beundret dem mest, skal uttale de frykteligste forbannelser over dem. Nettopp de hendene som en gang kronet dem med laurbær, skal løftes til deres ødeleggelse. Sverdene som skulle drepe Guds folk, brukes nå til å tilintetgjøre deres fiender. Overalt er det strid og blodsutgytelse.» The Great Controversy, 655.
The religious leaders are turned upon after probation closes, for their flocks recognize that they had been deceived by a lie propagated by the religious leaders. The presidents and princes, along with their families, all suffered the same retributive judgment for the lie they propagated. When Elijah slew the false prophets at Mount Carmel, that same retribution is represented at “the great earthquake” of Revelation chapter eleven, when “seven thousand” are overthrown.
De religiøse lederne blir vendt imot etter at prøvetiden er avsluttet, for deres hjorder erkjenner at de var blitt bedratt av en løgn som de religiøse lederne hadde utbredt. Presidentene og fyrstene, sammen med sine familier, led alle den samme gjengjeldende dommen for den løgn de hadde utbredt. Da Elia drepte de falske profetene på Karmel-fjellet, blir den samme gjengjeldelsen framstilt ved «det store jordskjelv» i Åpenbaringen kapittel elleve, når «sju tusen» blir styrtet.
And the same hour was there a great earthquake, and the tenth part of the city fell, and in the earthquake were slain of men seven thousand: and the remnant were affrighted, and gave glory to the God of heaven. Revelation 11:13.
Og i samme stund ble det et stort jordskjelv, og den tiende del av byen falt, og i jordskjelvet ble syv tusen mennesker drept; og de øvrige ble grepet av frykt og gav himmelens Gud ære. Åpenbaringen 11:13.
In the fulfillment of the great earthquake of the French Revolution the seven thousand that were slain represented the royalty of France. At the “hour” of the great earthquake that is the Sunday law, the seven thousand that are slain represent Seventh-day Adventists who bow to Rome, for only those that understand the accountability of the Seventh-day Sabbath receive the mark of the beast when the Sunday law arrives.
I oppfyllelsen av det store jordskjelvet under den franske revolusjon representerte de sju tusen som ble drept, Frankrikes kongelige. I den «time» for det store jordskjelvet, det vil si søndagsloven, representerer de sju tusen som blir drept, syvendedagsadventister som bøyer seg for Roma; for bare de som forstår ansvaret knyttet til den syvende dags sabbat, mottar dyrets merke når søndagsloven kommer.
“The change of the Sabbath is the sign or mark of the authority of the Roman church. Those who, understanding the claims of the fourth commandment, choose to observe the false Sabbath in the place of the true, are thereby paying homage to that power by which alone it is commanded. The mark of the beast is the papal Sabbath, which has been accepted by the world in the place of the day of God’s appointment.
Forandringen av sabbaten er tegnet eller merket på den romerske kirkes myndighet. De som, idet de forstår det fjerde buds krav, velger å holde den falske sabbaten i stedet for den sanne, yter derved hyllest til den makt ved hvilken alene den er påbudt. Dyrets merke er den pavelige sabbaten, som verden har godtatt i stedet for den dagen Gud har innsatt.
“But the time to receive the mark of the beast, as designated in prophecy, has not yet come. The testing time has not yet come. There are true Christians in every church, not excepting the Roman Catholic communion. None are condemned until they have had the light and have seen the obligation of the fourth commandment. But when the decree shall go forth enforcing the counterfeit Sabbath, and when the loud cry of the third angel shall warn men against the worship of the beast and his image, the line will be clearly drawn between the false and the true. Then those who still continue in transgression will receive the mark of the beast in their foreheads or in their hands.
«Men tiden for å motta dyrets merke, slik den er angitt i profetien, er ennå ikke kommet. Prøvetiden er ennå ikke kommet. Det finnes sanne kristne i hver kirke, den romersk-katolske kirke ikke unntatt. Ingen blir fordømt før de har fått lyset og har sett forpliktelsen i det fjerde bud. Men når dekretet går ut som håndhever den falske sabbat, og når den tredje engels høye rop advarer menneskene mot tilbedelsen av dyret og dets bilde, da vil skillelinjen klart bli trukket mellom det falske og det sanne. Da vil de som fortsatt fortsetter i overtredelse, motta dyrets merke på sin panne eller i sin hånd.»
“With rapid steps we are approaching this period. When Protestant churches shall unite with the secular power to sustain a false religion, for opposing which their ancestors endured the fiercest persecution, then will the papal Sabbath be enforced by the combined authority of church and state. There will be a national apostasy, which will end only in national ruin.” Bible Training School, February 2, 1913.
«Med raske skritt nærmer vi oss denne perioden. Når de protestantiske kirkene skal forene seg med den verdslige makt for å opprettholde en falsk religion, fordi deres forfedre utholdt den bitreste forfølgelse for å motsette seg den, da vil den pavelige sabbat bli håndhevet ved kirkens og statens forente myndighet. Det vil bli et nasjonalt frafall, som bare vil ende i nasjonal ruin.» Bible Training School, 2. februar 1913.
The “seven thousand” who are overthrown at the “hour” of the great earthquake, that is the Sunday law, are also paralleled by the “seven thousand” who refused to bow to Jezebel in the time of Elijah.
De «sju tusen» som blir styrtet ved den store jordskjelvets «time», det vil si søndagsloven, har også sin parallell i de «sju tusen» som nektet å bøye kne for Jesabel på Elias’ tid.
Yet I have left me seven thousand in Israel, all the knees which have not bowed unto Baal, and every mouth which hath not kissed him. 1 Kings 19:18.
Men jeg har latt syv tusen bli tilbake i Israel, alle de knær som ikke har bøyd seg for Ba’al, og hver munn som ikke har kysset ham. 1 Kong 19,18.
The first reference to seven thousand identifies a faithful group that refused to bow to Jezebel, and the last reference represents a remnant that do bow to Jezebel. When the papacy conquers the glorious land (the earth beast of Revelation thirteen), at the Sunday law, one class is “overthrown” and another class escapes the hand of Babylon’s control, for the message to come out of Babylon then begins.
Den første henvisningen til syv tusen identifiserer en trofast gruppe som nektet å bøye seg for Jesabel, og den siste henvisningen representerer en rest som faktisk bøyer seg for Jesabel. Når pavedømmet inntar det herlige land (jorddyret i Åpenbaringen tretten), ved søndagsloven, blir én klasse «styrtet omkull», og en annen klasse unnslipper Babylons kontrolls hånd, for budskapet om å komme ut av Babylon begynner da.
He shall enter also into the glorious land, and many countries shall be overthrown: but these shall escape out of his hand, even Edom, and Moab, and the chief of the children of Ammon. Daniel 11:41.
Han skal også trenge inn i det herlige land, og mange land skal bli styrtet; men disse skal unnslippe av hans hånd: Edom og Moab og de fremste av Ammons barn. Daniel 11:41.
The word “countries” is an added word, for many countries are not “overthrown” at the Sunday law, but many individual Seventh-day Adventists are, for at that point they are the only ones held accountable to the light of the third angel. They are the “many,” for they were those called to be among those that received the seal of God, but they rejected that calling.
Ordet «land» er et tillegg, for mange land blir ikke «styrtet» ved søndagsloven, men mange enkelte syvendedagsadventister blir det, for på det tidspunkt er de de eneste som holdes ansvarlige for lyset fra den tredje engel. De er de «mange», for de var blant dem som var kalt til å være blant dem som mottok Guds segl, men de forkastet det kallet.
And he saith unto him, Friend, how camest thou in hither not having a wedding garment? And he was speechless. Then said the king to the servants, Bind him hand and foot, and take him away, and cast him into outer darkness; there shall be weeping and gnashing of teeth. For many are called, but few are chosen. Matthew 22:12–14.
Og han sier til ham: Venn, hvordan kom du inn her uten bryllupsklær? Og han ble målløs. Da sa kongen til tjenerne: Bind ham på hender og føtter, og før ham bort og kast ham ut i det ytterste mørke; der skal det være gråt og tenners gnissel. For mange er kalt, men få er utvalgt. Matteus 22:12–14.
The deception of the princes and presidents in Daniel chapter six is identifying the punishment of the religious power that deceives the state power.
Forførelsen som fyrstene og presidentene i Daniel kapittel seks står for, identifiserer straffen over den religiøse makten som forfører statsmakten.
And the king commanded, and they brought those men which had accused Daniel, and they cast them into the den of lions, them, their children, and their wives; and the lions had the mastery of them, and brake all their bones in pieces or ever they came at the bottom of the den. Daniel 6:24.
Og kongen bød, og de hentet de menn som hadde anklaget Daniel, og de kastet dem i løvehulen, både dem selv, deres barn og deres hustruer; og løvene fikk makt over dem og knuste alle deres ben før de nådde bunnen av hulen. Daniel 6:24.
We shall continue the book of Daniel in the next article.
Vi skal fortsette med Daniels bok i den neste artikkelen.
And what shall I more say? for the time would fail me to tell of Gedeon, and of Barak, and of Samson, and of Jephthae; of David also, and Samuel, and of the prophets: Who through faith subdued kingdoms, wrought righteousness, obtained promises, stopped the mouths of lions. Hebrews 11:32, 33.
Og hva skal jeg mer si? Tiden ville ikke strekke til for meg om jeg skulle fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene, som ved tro overvant kongeriker, øvde rettferdighet, fikk løfter oppfylt og lukket løvers gap. Hebreerne 11:32, 33.