The Book of Daniel - Number Three | English and Norwegian Stacked

We are currently addressing the “seven times” of Leviticus twenty-six in the book of Daniel. It is hidden to those who have chosen to close their eyes, but it is there for those who wish to see. We will begin in Daniel chapter eight, and verse thirteen.

Vi behandler for tiden de «sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks i Daniels bok. Det er skjult for dem som har valgt å lukke sine øyne, men det er der for dem som ønsker å se. Vi vil begynne i Daniel kapittel åtte, vers tretten.

Then I heard one saint speaking, and another saint said unto that certain saint which spake, How long shall be the vision concerning the daily sacrifice, and the transgression of desolation, to give both the sanctuary and the host to be trodden under foot? Daniel 8:13.

Så hørte jeg en hellig tale, og en annen hellig sa til den som talte: Hvor lenge skal synet vare om det stadige offeret og ødeleggelsens overtredelse, så både helligdommen og hæren blir overgitt til å trampes ned? Daniel 8:13.

The verse begins with the word “then,” and is making a distinction between the vision of prophetic history Daniel has just seen in the previous ten verses. Verse one and two of the chapter, identify the year when Daniel received the vision and also that he received it by the Ulai river. From verse three to verse twelve, he “sees” the vision of prophetic history. “Then” he “hears” a heavenly dialogue consisting of a question and an answer. In verse fifteen, he begins to seek what the vision of prophetic history that he had just “seen” represented. It is essential to recognize the distinction between the vision that Daniel “saw” in verses three through twelve, and the heavenly dialogue, which he “heard”—for they are two different visions.

Verset begynner med ordet «så», og det skjelner mellom synet av den profetiske historien som Daniel nettopp har sett i de foregående ti versene. Kapittelets vers én og to angir det året da Daniel mottok synet, og også at han mottok det ved elven Ulai. Fra vers tre til vers tolv «ser» han synet av den profetiske historien. «Så» «hører» han en himmelsk dialog som består av et spørsmål og et svar. I vers femten begynner han å søke å forstå hva synet av den profetiske historien som han nettopp hadde «sett», representerte. Det er avgjørende å erkjenne skillet mellom synet som Daniel «så» i vers tre til tolv, og den himmelske dialogen, som han «hørte»—for de er to forskjellige syner.

But blessed are your eyes, for they see: and your ears, for they hear. Matthew 13:16.

Men salige er deres øyne, for de ser, og deres ører, for de hører. Matteus 13:16.

The question in verse thirteen is, “How long shall be the vision,” and the word translated as “vision” is a different Hebrew word than the word translated as “vision” in verse sixteen.

Spørsmålet i vers tretten er: «Hvor lenge skal synet vare», og ordet som er oversatt med «syn», er et annet hebraisk ord enn det ordet som er oversatt med «syn» i vers seksten.

And I heard a man’s voice between the banks of Ulai, which called, and said, Gabriel, make this man to understand the vision. Daniel 8:16.

Og jeg hørte en manns røst mellom breddene ved Ulai, som ropte og sa: Gabriel, la denne mannen forstå synet. Daniel 8:16.

By translating two different Hebrew words into the English word “vision,” the “seven times” of Leviticus twenty-six, became “hidden in plain sight”. Biblical students who are satisfied to simply skim the surface consider these two different Hebrew words as the same word, but they do so at their own peril.

Ved å oversette to forskjellige hebraiske ord med det engelske ordet «vision», ble «de sju tider» i 3. Mosebok tjueseks «skjult i åpent lende». Bibelstudenter som nøyer seg med bare å skumme overflaten, betrakter disse to forskjellige hebraiske ordene som ett og samme ord, men det gjør de på egen fare.

“To skim over the surface will do little good. Thoughtful investigation and earnest, taxing study are required to comprehend it. There are truths in the word which are like veins of precious ore concealed beneath the surface. By digging for them, as the man digs for gold and silver, the hidden treasures are discovered. Be sure that the evidence of truth is in the Scripture itself. One scripture is the key to unlock other scriptures. The rich and hidden meaning is unfolded by the Holy Spirit of God, making plain the word to our understanding: ‘The entrance of Thy words giveth light; it giveth understanding unto the simple.’” Fundamentals of Christian Education, 390.

Å skumme overflaten vil være til liten nytte. Ettertenksom granskning og alvorlig, krevende studium er nødvendig for å fatte det. Det finnes sannheter i Ordet som er lik årer av kostbar malm, skjult under overflaten. Ved å grave etter dem, slik mannen graver etter gull og sølv, blir de skjulte skattene oppdaget. Vær forvisset om at sannhetens bevis finnes i selve Skriften. Ett skriftsted er nøkkelen til å åpne andre skriftsteder. Den rike og skjulte mening blir åpenbart av Guds Hellige Ånd, som gjør Ordet klart for vår forståelse: «Når dine ord åpner seg, gir de lys; de gir den enfoldige forstand.» Fundamentals of Christian Education, 390.

We are informed that “every fact has its bearing” in the Word of God, and if we choose to ignore the fact there are two different Hebrew words translated as “vision” in chapter eight, we are responsible for inflicting Laodicean blindness upon ourselves. The old adage is, “there are none so blind as those who will not see.”

Vi blir gjort oppmerksom på at «enhver kjensgjerning har sin betydning» i Guds Ord, og dersom vi velger å overse det faktum at det i kapittel åtte finnes to forskjellige hebraiske ord som er oversatt med «syn», er vi selv ansvarlige for å påføre oss laodikeisk blindhet. Det gamle ordtaket lyder: «Ingen er så blinde som de som ikke vil se.»

“The Bible contains all the principles that men need to understand in order to be fitted either for this life or for the life to come. And these principles may be understood by all. No one with a spirit to appreciate its teaching can read a single passage from the Bible without gaining from it some helpful thought. But the most valuable teaching of the Bible is not to be gained by occasional or disconnected study. Its great system of truth is not so presented as to be discerned by the hasty or careless reader. Many of its treasures lie far beneath the surface, and can be obtained only by diligent research and continuous effort. The truths that go to make up the great whole must be searched out and gathered up, ‘here a little, and there a little.’ Isaiah 28:10.

«Bibelen inneholder alle de prinsipper som menneskene trenger å forstå for å bli skikket enten for dette liv eller for livet som kommer. Og disse prinsipper kan forstås av alle. Ingen som har en ånd til å verdsette dens lære, kan lese et eneste avsnitt i Bibelen uten å vinne av det en eller annen hjelpsom tanke. Men Bibelens mest verdifulle undervisning vinnes ikke ved tilfeldig eller usammenhengende studium. Dens store sannhetssystem er ikke fremstilt på en slik måte at det kan oppfattes av den forhastede eller skjødesløse leser. Mange av dens skatter ligger langt under overflaten og kan vinnes bare ved flittig gransking og vedvarende anstrengelse. De sannheter som utgjør den store helhet, må søkes opp og samles, ‘litt her og litt der.’ Jesaja 28:10.»

“When thus searched out and brought together, they will be found to be perfectly fitted to one another. Each Gospel is a supplement to the others, every prophecy an explanation of another, every truth a development of some other truth. The types of the Jewish economy are made plain by the gospel. Every principle in the word of God has its place, every fact its bearing. And the complete structure, in design and execution, bears testimony to its Author. Such a structure no mind but that of the Infinite could conceive or fashion.” Education, 123.

«Når de på denne måten granskes og sammenføyes, vil de vise seg å være fullkomment tilpasset hverandre. Hvert evangelium er et supplement til de andre, hver profeti en forklaring på en annen, hver sannhet en videre utvikling av en annen sannhet. Den jødiske husholdnings typologiske forbilder blir gjort klare ved evangeliet. Hvert prinsipp i Guds ord har sin plass, hvert faktum sin betydning. Og den fullstendige bygningen bærer, i plan og utførelse, vitnesbyrd om sin Opphavsmann. En slik struktur kunne intet annet sinn enn den Uendeliges tenke ut eller forme.» Education, 123.

The word “vision” occurs ten times in Daniel chapter eight, but those ten times consist of two different Hebrew words, and the meanings of those words are not the same. If they meant the same thing, Daniel would have only used one of those words in each of the ten occurrences. Daniel wrote two words, for each of those two words possess their own meanings, and one represents a vision Daniel “saw”, and the other a vision he “heard”. In verse thirteen, the word translated as “vision” is châzôn, and it means “a sight”, or “a vision”, “a dream” or “an oracle”. I call it the “vision of prophetic history” based upon its definition and on how Daniel employs it.

Ordet «syn» forekommer ti ganger i Daniel, kapittel åtte, men disse ti forekomstene består av to forskjellige hebraiske ord, og betydningen av disse ordene er ikke den samme. Hvis de hadde betydd det samme, ville Daniel bare ha brukt ett av disse ordene i hver av de ti forekomstene. Daniel skrev to ord, for hvert av disse to ordene har sin egen betydning, og det ene betegner et syn Daniel «så», og det andre et syn han «hørte». I vers tretten er ordet som er oversatt med «syn», châzôn, og det betyr «et syn», eller «en visjon», «en drøm» eller «et orakel». Jeg kaller det «den profetiske historiens syn» på grunnlag av dets definisjon og av hvordan Daniel anvender det.

In verse one, of Daniel chapter eight, Daniel says “a vision appeared unto me,” and in verse two he twice states that he “saw in a vision.” Then in verse thirteen, the question is raised of “how long shall be the vision.” All of those usages are the Hebrew word “châzôn.” Then in verse fifteen, we come to perhaps the most important time Daniel used that very same word, for he says, “when I”…“had seen the vision and sought for the meaning.” After Daniel had seen the châzôn vision, he wanted to understand what it meant. This is a fact that has great bearing on the hiding of the “seven times” of Leviticus twenty-six in the chapter.

I vers ett, i Daniel kapittel åtte, sier Daniel: «et syn viste seg for meg», og i vers to sier han to ganger at han «så i et syn». Så, i vers tretten, reises spørsmålet: «Hvor lenge varer synet?» Alle disse brukene er det hebraiske ordet «châzôn». Deretter, i vers femten, kommer vi til kanskje den viktigste gangen Daniel brukte nettopp det samme ordet, for han sier: «da jeg» … «hadde sett synet og søkte å forstå det». Etter at Daniel hadde sett châzôn-synet, ønsket han å forstå hva det betydde. Dette er et forhold som har stor betydning for hvordan «de sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks er skjult i kapitlet.

He also uses the word châzôn in verses seventeen and twenty-six. The word “vision” appears ten times in Daniel chapter eight, and the word châzôn represents seven of those occurrences. Daniel uses the other Hebrew word that is translated as “vision” four times. The other Hebrew word is mar’eh, and means “appearance”.

Han bruker også ordet châzôn i vers sytten og tjueseks. Ordet «syn» forekommer ti ganger i Daniel kapittel åtte, og ordet châzôn representerer sju av disse forekomstene. Daniel bruker det andre hebraiske ordet som oversettes med «syn», fire ganger. Det andre hebraiske ordet er mar’eh og betyr «fremtreden».

Châzôn is found seven times in Daniel chapter eight, and mar’eh is found four times, and together they represent the ten times the English word “vision” occurs in Daniel chapter eight. Seven plus four is eleven, for one of the times Daniel employed the word mar’eh, it was translated just as it is defined, for in verse fifteen, when Daniel “sought for the meaning” of the châzôn vision of prophetic history, there “stood before” him “as the appearance of a man.” The word “appearance” is mar’eh. Therefore, mar’eh is used by Daniel four times in Daniel eight, and it is translated once in agreement with its primary definition of “appearance,” and the other three times it is translated as “vision.”

Châzôn forekommer sju ganger i Daniel kapittel åtte, og mar’eh forekommer fire ganger, og sammen utgjør de de ti gangene det engelske ordet «vision» forekommer i Daniel kapittel åtte. Sju pluss fire er elleve, for én av gangene Daniel brukte ordet mar’eh, ble det oversatt slik det er definert, for i vers femten, da Daniel «søkte etter meningen» med châzôn-synet om profetisk historie, «stod det framfor» ham «som en manns skikkelse». Ordet «skikkelse» er mar’eh. Derfor bruker Daniel mar’eh fire ganger i Daniel åtte, og det blir oversatt én gang i samsvar med dets primære definisjon som «skikkelse», og de andre tre gangene blir det oversatt som «syn».

I am not suggesting any criticism of the men who translated the King James Bible. It needs to be noted though, that in verse thirteen, is found the only added word in the King James Bible (sacrifice), that inspiration states definitively, “does not belong to the text.” Inspiration further states that the added word had been “added by human wisdom.” In the very same chapter, two different Hebrew words are both translated as the same English word. The reason it is essential to recognize the distinction between these two words is profoundly important.

Jeg antyder ingen kritikk av de menn som oversatte King James-bibelen. Det må imidlertid bemerkes at i vers tretten finnes det eneste tilføyde ordet i King James-bibelen (offer), som Inspirasjonen uttrykkelig fastslår «ikke hører til teksten». Inspirasjonen sier videre at det tilføyde ordet var blitt «tilføyd ved menneskelig visdom». I det samme kapittelet blir to forskjellige hebraiske ord begge oversatt med det samme engelske ordet. Grunnen til at det er avgjørende å erkjenne forskjellen mellom disse to ordene, er av dypeste betydning.

And it came to pass, when I, even I Daniel, had seen the vision, and sought for the meaning, then, behold, there stood before me as the appearance of a man. And I heard a man’s voice between the banks of Ulai, which called, and said, Gabriel, make this man to understand the vision. Daniel 8:15, 16.

Og det skjedde, da jeg, ja jeg Daniel, hadde sett synet og søkte å forstå det, se, da stod det foran meg noe som så ut som en mann. Og jeg hørte en manns røst mellom breddene av Ulai, som ropte og sa: Gabriel, la denne mannen få forstå synet. Daniel 8:15, 16.

As Daniel “sought for the meaning” of the “châzôn vision” which he had just “seen,” Christ informs Gabriel to “make” Daniel to understand the “mar’eh vision” which he had just “heard”. Daniel wanted to understand the vision of prophetic history, but Christ, who had been identified in verse thirteen as Palmoni (that certain saint which spake), instructed Gabriel to make Daniel understand the “mar’eh vision”, not the “châzôn vision”. In verses fifteen and sixteen, the stated purpose for Gabriel is that he is to make Daniel understand the “mar’eh vision”, which is the word translated as “vision” which means “appearance,” not the vision of prophetic history which Daniel wanted to understand. Without recognizing Gabriel’s job assignment, the “seven times” of Leviticus twenty-six is hidden in plain sight.

Mens Daniel «søkte å forstå betydningen» av «châzôn-synet» som han nettopp hadde «sett», befaler Kristus Gabriel å «la» Daniel forstå «mar’eh-synet» som han nettopp hadde «hørt». Daniel ønsket å forstå synet om den profetiske historie, men Kristus, som i vers tretten var blitt identifisert som Palmoni («den hellige som talte»), påla Gabriel å la Daniel forstå «mar’eh-synet», ikke «châzôn-synet». I vers femten og seksten er det uttrykkelige formålet for Gabriel at han skal la Daniel forstå «mar’eh-synet», som er det ordet som er oversatt med «syn» og betyr «åpenbarelse», ikke synet om den profetiske historie som Daniel ønsket å forstå. Uten å erkjenne Gabriels oppdrag er «de syv tider» i Tredje Mosebok tjueseks skjult i klar dagslys.

In verse twenty-six both Hebrew words that are translated as “vision” are located in the same verse, and the verse becomes one of the primary keys to opening the truth of Daniel’s testimony of the “seven times.”

I vers tjueseks finnes begge de hebraiske ordene som er oversatt med «syn», i det samme verset, og verset blir en av de viktigste nøklene til å åpne sannheten i Daniels vitnesbyrd om de «sju tider».

And the vision of the evening and the morning which was told is true: wherefore shut thou up the vision; for it shall be for many days. Daniel 8:26.

Og synet om aften og morgen som det er blitt talt om, er sant. Derfor skal du lukke til synet, for det gjelder mange dager fram i tiden. Daniel 8:26.

In verse twenty-six, the “vision of the evening and mornings” is the mar’eh vision, meaning “appearance”, but the vision that was to be “shut up,” is the châzôn vision of prophetic history. The expression “evening and mornings” is what isolates and identifies the distinction between the two visions. It does so with another illustration of the human factor in producing the Bible. The human factor consisted of both the prophets that recorded the words of the Bible, but also of those that translated the Bible. The Bible, as with Christ, represents a combination of divinity and humanity. That humanity descended down through history, from Adam after he sinned to those who recorded and translated the Bible. Christ and the Bible are both the Word of God, and the Word of God’s is pure, for the divinity of the combination always overruled any limitations that existed in the flesh.

I vers tjueseks er «synet om aftener og morgener» mar’eh-synet, som betyr «tilsynekomst», men synet som skulle «forsegles», er châzôn-synet om den profetiske historie. Uttrykket «aftener og morgener» er det som isolerer og identifiserer forskjellen mellom de to synene. Det gjør det ved enda en illustrasjon av den menneskelige faktor i frembringelsen av Bibelen. Den menneskelige faktor bestod både av de profeter som nedtegnet Bibelens ord, men også av dem som oversatte Bibelen. Bibelen representerer, likesom Kristus, en kombinasjon av guddommelighet og menneskelighet. Denne menneskelighet steg ned gjennom historien, fra Adam etter at han syndet til dem som nedtegnet og oversatte Bibelen. Kristus og Bibelen er begge Guds Ord, og Guds Ord er rent, for kombinasjonens guddommelighet overstyrte alltid enhver begrensning som fantes i kjødet.

Paul, a servant of Jesus Christ, called to be an apostle, separated unto the gospel of God, (Which he had promised afore by his prophets in the holy scriptures,) Concerning his Son Jesus Christ our Lord, which was made of the seed of David according to the flesh. Romans 1:1–3.

Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til å være apostel, utsondret til Guds evangelium, som han forut hadde lovet ved sine profeter i de hellige skrifter, om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som etter kjødet er kommet av Davids ætt. Romerne 1:1–3.

The expression “evening and morning” is found repeatedly in God’s Word, and it is always translated as “evening and morning,” as it is in verse twenty-six, and as it is so often translated in the creation story in Genesis that repeatedly states, “and the evening and the morning were….” In fact, and every fact has its bearing (and this fact is essential to understand), the only place in the Bible that the expression “evening and morning” is not translated as “evening and morning” (as it is in verse twenty-six), is in verse fourteen of Daniel eight. There, and only there in God’s Word the phrase “evening and morning” is translated as simply “days.”

Uttrykket «aften og morgen» finnes gjentatte ganger i Guds Ord, og det blir alltid oversatt som «aften og morgen», slik det er i vers tjueseks, og slik det så ofte er oversatt i skapelsesberetningen i 1. Mosebok, som gjentatte ganger sier: «og det blev aften, og det blev morgen …». Ja, og ethvert faktum har sin betydning (og dette faktum er vesentlig å forstå), det eneste sted i Bibelen hvor uttrykket «aften og morgen» ikke er oversatt som «aften og morgen» (slik det er i vers tjueseks), er i Daniel åtte, vers fjorten. Der, og bare der i Guds Ord, er uttrykket «aften og morgen» oversatt ganske enkelt som «dager».

And he said unto me, Unto two thousand and three hundred days; then shall the sanctuary be cleansed. Daniel 8:14.

Og han sa til meg: Inntil to tusen og tre hundre dager er til ende; så skal helligdommen bli renset. Daniel 8:14.

Twelve verses later, in the same chapter of Daniel, the Hebrew phrase “evening and morning” is translated as it always is; but in the verse that is the central pillar and foundation of Adventism, the phrase is simply translated as “days.” What influence led the translators of the King James Bible to make such a glaring contradiction? They had translated the phrase in verse twenty-six in agreement with every other occurrence of the phrase in the rest of the Bible. But twelve verses before verse twenty-six, in verse fourteen, their humanity placed a special distinction upon the answer to the question of verse thirteen. And the question of verse thirteen, included the one word (sacrifice), that was not to be added to the Bible. God wanted verse fourteen, to stand out in a very profound and distinctive way. In doing so, he also identified what Gabriel was instructed to make Daniel understand.

Tolv vers senere, i det samme kapitlet i Daniel, blir det hebraiske uttrykket «kveld og morgen» oversatt slik det alltid blir; men i verset som er den sentrale søyle og grunnvoll i adventismen, blir uttrykket ganske enkelt oversatt med «dager». Hvilken innflytelse fikk oversetterne av King James-bibelen til å gjøre en så åpenbar motsigelse? De hadde oversatt uttrykket i vers tjueseks i samsvar med hver annen forekomst av uttrykket i resten av Bibelen. Men tolv vers før vers tjueseks, i vers fjorten, la deres menneskelighet en særskilt distinksjon på svaret på spørsmålet i vers tretten. Og spørsmålet i vers tretten inneholdt det ene ordet (offer), som ikke skulle legges til Bibelen. Gud ønsket at vers fjorten skulle tre frem på en meget dyptgripende og særpreget måte. Ved å gjøre det identifiserte han også hva Gabriel fikk pålegg om å la Daniel forstå.

In verse sixteen, Jesus commanded Gabriel to make Daniel understand the mar’eh vision, in spite of the fact that Daniel was seeking to understand the châzôn vision of prophetic history. Verse twenty-six says the “vision of the evenings and mornings which was told” was “true.” The châzôn vision had been a prophetic “sight”, but the mar’eh vision was “told,” for it had been spoken. It had been spoken in verse fourteen when Palmoni said “unto two thousand and three hundred evenings and mornings; then shall the sanctuary be cleansed.” Verse twenty-six, employs the expression “evening and mornings,” as it identifies it as the vision that had been “spoken” to identify the distinction between the two visions in Daniel chapter eight. The vision of prophetic history that Daniel had “seen”, and that Daniel wished to understand, was different from the vision that was “spoken” which Daniel had “heard”. More importantly, the vision that Daniel “heard” was the vision that Gabriel was to give Daniel understanding of.

I vers seksten befalte Jesus Gabriel å få Daniel til å forstå mar’eh-synet, til tross for at Daniel søkte å forstå châzôn-synet om den profetiske historien. Vers tjueseks sier at «synet om aftener og morgener som ble sagt» var «sant». Châzôn-synet hadde vært et profetisk «syn», men mar’eh-synet var «sagt», for det var blitt uttalt. Det var blitt uttalt i vers fjorten da Palmoni sa: «inntil to tusen og tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen bli renset.» Vers tjueseks benytter uttrykket «aftener og morgener» idet det identifiserer dette som synet som var blitt «sagt», for å påvise skillet mellom de to synene i Daniel kapittel åtte. Synet om den profetiske historien som Daniel hadde «sett», og som Daniel ønsket å forstå, var forskjellig fra synet som var blitt «sagt», og som Daniel hadde «hørt». Enda viktigere var det at synet som Daniel «hørte», var det synet som Gabriel skulle gi Daniel forståelse av.

The humanity that participated in creating the Holy Bible recorded the word “vision” ten times in Daniel chapter eight, and in so doing it hid the distinction of a vision that was “seen” and another vision that was “heard”. In doing so, it obscured the emphasis that identifies that Christ’s intent was for Daniel to understand the vision he had “heard”, above understanding the vision he had “seen”. We can now consider what Gabriel does in order to fulfill his job assignment.

Menneskeheten som tok del i utarbeidelsen av Den hellige bibel, nedtegnet ordet «syn» ti ganger i Daniel kapittel åtte, og ved å gjøre dette skjulte den forskjellen mellom et syn som ble «sett», og et annet syn som ble «hørt». Ved dette tilslørte den den betoningen som viser at Kristi hensikt var at Daniel skulle forstå det synet han hadde «hørt», fremfor å forstå det synet han hadde «sett». Vi kan nå betrakte hva Gabriel gjør for å oppfylle det oppdraget som var ham gitt.

So he came near where I stood: and when he came, I was afraid, and fell upon my face: but he said unto me, Understand, O son of man: for at the time of the end shall be the vision. Now as he was speaking with me, I was in a deep sleep on my face toward the ground: but he touched me, and set me upright. And he said, Behold, I will make thee know what shall be in the last end of the indignation: for at the time appointed the end shall be. Daniel 8:17–19.

Så kom han nær der jeg stod; og da han kom, ble jeg grepet av frykt og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: Forstå, du menneskesønn, for synet gjelder endens tid. Mens han talte med meg, sank jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden; men han rørte ved meg og reiste meg opp der jeg stod. Og han sa: Se, jeg vil kunngjøre deg hva som skal skje ved vredens siste ende; for ved den fastsatte tid skal enden komme. Daniel 8:17–19.

Gabriel now begins his work of making Daniel to understand the vision of the twenty-three hundred evenings and mornings, which is true. He first informs him that the vision of prophetic history, the châzôn vision, would be at the “time of the end.” Then, while Daniel was in a prophetic sleep, Gabriel touched Daniel and set him upright. He informs him “I will make thee know.”

Gabriel begynner nå sitt verk med å få Daniel til å forstå synet om de to tusen tre hundre kvelder og morgener, som er sant. Først underretter han ham om at synet om den profetiske historie, châzôn-synet, skulle være ved «endetiden». Deretter, mens Daniel var i en profetisk søvn, rørte Gabriel ved Daniel og reiste ham opp. Han sier til ham: «Jeg vil la deg få vite.»

That is what Palmoni (Christ), had told Gabriel to do, when he said, “Gabriel, make this man to understand the mar’eh vision” of the evening and mornings. Gabriel says that he will make Daniel “know what shall be in the last end of the indignation.” There it is! There is the “seven times” of Leviticus twenty-six! It is hidden by the very prophetic technique which Gabriel had led the prophets repeatedly to testify to and employ in their writings! That technique is “line upon line, here a little and there a little”.

Det var dette Palmoni (Kristus) hadde sagt til Gabriel at han skulle gjøre, da han sa: «Gabriel, la denne mannen forstå mar’eh-synet» om aftener og morgener. Gabriel sier at han vil la Daniel «få vite hva som skal skje ved harmens siste ende». Der er det! Der er «de sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks! Det er skjult ved selve den profetiske teknikken som Gabriel gjentatte ganger hadde ledet profetene til å vitne om og anvende i sine skrifter! Denne teknikken er «linje på linje, her litt og der litt».

In the book “Thoughts on Daniel and the Revelation”, by Uriah Smith (which all Adventists, and even their neighbors, should be familiar with), Smith comments on verses seventeen to nineteen of Daniel chapter eight:

I boken «Thoughts on Daniel and the Revelation», av Uriah Smith (som alle adventister, og til og med deres naboer, burde være kjent med), kommenterer Smith vers sytten til nitten i Daniels bok, kapittel åtte:

“With a general statement that at the time appointed the end shall be, and that he will make him to know what shall be in the last end of the indignation, he enters upon an interpretation of the vision. The indignation must be understood to cover a period of time. What time? God told his people Israel that he would pour upon them his indignation for their wickedness; and thus he gave directions concerning the ‘profane wicked prince of Israel:’ ‘Remove the diadem, and take off the crown. . . . I will overturn, overturn, overturn it: and it shall be no more, until he come whose right it is; and I will give it him.’ Ezekiel 21:25–27, 31.

«Med en alminnelig erklæring om at enden skal komme på den fastsatte tid, og at han vil gjøre ham kjent med hva som skal skje ved vredens siste ende, går han over til en fortolkning av synet. Vreden må forstås å omfatte et tidsrom. Hvilket tidsrom? Gud sa til sitt folk Israel at han ville utøse sin vrede over dem for deres ugudelighets skyld; og således ga han påbud angående «Israels vanhellige ugudelige fyrste»: «Ta av turbanen og løft av kronen. … Jeg vil omstyrte, omstyrte, omstyrte den; og den skal ikke være mer, inntil han kommer som retten tilhører, og jeg vil gi ham den.» Esekiel 21:25–27, 31.»

“Here is the period of God’s indignation against his covenant people; the period during which the sanctuary and host are to be trodden under foot. The diadem was removed, and the crown taken off, when Israel was subjected to the kingdom of Babylon. It was overturned again by the Medes and Persians, again by the Grecians, again by the Romans, corresponding to the three times the word is repeated by the prophet. The Jews then, having rejected Christ, were soon scattered abroad over the face of the earth; and spiritual Israel has taken the place of the literal seed; but they are in subjection to earthly powers, and will be till the throne of David is again set up,—till He who is its rightful heir, the Messiah, the Prince of peace, shall come, and then it will be given him. Then the indignation will have ceased. What shall take place in the last end of this period, the angel is now to make known to Daniel.” Uriah Smith, Daniel and the Revelation, 201, 202.

«Her er tiden for Guds harme mot sitt paktsfolk; den tiden da helligdommen og hæren skal bli trådt under fot. Diademet ble tatt bort, og kronen ble løftet av, da Israel ble underlagt Babylons rike. Det ble omstyrtet igjen av mederne og perserne, igjen av grekerne, igjen av romerne, i samsvar med de tre gangene ordet blir gjentatt av profeten. Jødene, som da hadde forkastet Kristus, ble snart spredt utover hele jordens overflate; og det åndelige Israel har tatt den bokstavelige ætts plass; men de er underlagt jordiske makter, og skal være det inntil Davids trone igjen blir oppreist,—inntil Han som er dens rettmessige arving, Messias, fredsfyrsten, skal komme, og da skal den bli gitt til ham. Da vil harmen ha opphørt. Hva som skal finne sted ved slutten av denne perioden, skal engelen nå kunngjøre for Daniel.» Uriah Smith, Daniel and the Revelation, 201, 202.

The “indignation” that Smith is identifying, began when Manasseh was carried to Babylon by the Assyrians in 677 BC. Unfortunately, Smith takes Zedekiah’s overthrow in 586 BC and assigns that as the starting point of the period of the “indignation” of verse nineteen. Smith simply does not address what it means that the verse states “the last end of the indignation.” He treats it as simply “indignation,” though if there is a “last end” of the indignation, grammar and logic demand that there is also at minimum a “first end” of the indignation. Smith knew the seventy years of captivity began with the first attack of Nebuchadnezzar against Jehoiakim in 606 BC, but determined the starting for the period of the indignation was the third of Nebuchadnezzar’s attacks, which was carried out against Zedekiah, the last Judean king.

Den «vrede» som Smith identifiserer, begynte da Manasse ble ført til Babylon av assyrerne i 677 f.Kr. Dessverre tar Smith Sedekias fall i 586 f.Kr. og fastsetter dette som utgangspunktet for perioden med den «vrede» som omtales i vers nitten. Smith behandler ganske enkelt ikke hva det innebærer at verset sier «vredens siste ende». Han behandler det som simpelthen «vrede», skjønt dersom det finnes en «siste ende» på vreden, krever grammatikk og logikk at det også, som et minimum, finnes en «første ende» på vreden. Smith visste at de sytti årene i fangenskap begynte med Nebukadnesars første angrep mot Jojakim i 606 f.Kr., men fastsatte likevel begynnelsen for vredens periode til Nebukadnesars tredje angrep, som ble rettet mot Sedekia, den siste judeiske kongen.

“Though we have a more minute account of his [Daniel’s] early life than is recorded of that of any other prophet, yet his birth and lineage are left in complete obscurity, except that he was of the royal line, probably of the house of David, which had at this time become very numerous. He first appears as one of the noble captives of Judah, in the first year of Nebuchadnezzar, king of Babylon, at the commencement of the seventy years’ captivity, BC 606. Jeremiah and Habakkuk were yet uttering their prophecies. Ezekiel commenced soon after, and a little later, Obadiah; but both these finished their work years before the close of the long and brilliant career of Daniel. Three prophets only succeeded him, Haggai and Zechariah, who exercised the prophetic office for a brief period contemporaneously, BC 520–518, and Malachi, the last of the Old Testament prophets, who flourished a little season about BC 397.” Uriah Smith, Daniel and the Revelation, 19.

«Skjønt vi har en mer detaljert beretning om hans [Daniels] tidlige liv enn det som er nedtegnet om noen annen profet, er likevel hans fødsel og ætt helt overlatt til mørket, bortsett fra at han var av kongelig slekt, sannsynligvis av Davids hus, som på denne tid var blitt meget tallrikt. Han trer først frem som en av Judas fornemme fanger, i det første året av Nebukadnesar, Babylons konge, ved begynnelsen av de sytti års fangenskap, 606 f.Kr. Jeremia og Habakkuk fremsa ennå sine profetier. Esekiel begynte kort etter, og noe senere Obadja; men begge fullførte sin gjerning år før slutten på Daniels lange og strålende løpebane. Bare tre profeter kom etter ham: Haggai og Sakarja, som utøvde det profetiske embete samtidig i en kort periode, 520–518 f.Kr., og Malaki, den siste av Det gamle testamentes profeter, som virket en kort stund omkring 397 f.Kr.» Uriah Smith, Daniel og Åpenbaringen, 19.

Smith correctly identified the “indignation” of verse nineteen as a period of time. He correctly identified the period as the treading down of the sanctuary and host in agreement with Daniel chapter eight verse thirteen, and he correctly identified the ending point as October 22, 1844.

Smith identifiserte med rette «vrede» i vers nitten som en tidsperiode. Han identifiserte med rette perioden som nedtrampingen av helligdommen og hærskaren i samsvar med Daniel kapittel åtte vers tretten, og han identifiserte med rette endepunktet som 22. oktober 1844.

Smith was partially correct, but missed the truth by doing what was the characteristic of his prophetic applications. He allowed history to guide his interpretation of the prophetic word, instead of allowing the prophetic word to guide his understanding of history. If we allow the Bible to define prophetic history, we then have the correct information to approach history.

Smith hadde delvis rett, men han bommet på sannheten ved å gjøre det som var karakteristisk for hans profetiske anvendelser. Han lot historien styre sin tolkning av det profetiske ord, i stedet for å la det profetiske ord styre sin forståelse av historien. Hvis vi lar Bibelen definere den profetiske historien, har vi da den rette forståelsen til å nærme oss historien.

The Bible teaches that by whom a man is overcome, he is that man’s servant.

Bibelen lærer at den som en mann blir overvunnet av, hans tjener er han.

While they promise them liberty, they themselves are the servants of corruption: for of whom a man is overcome, of the same is he brought in bondage. 2 Peter 2:19.

Mens de lover dem frihet, er de selv treller under fordervelsen; for den som et menneske er overvunnet av, det er han også kommet i trelldom under. 2 Peter 2:19.

Manasseh was taken captive to Babylon in 677 BC. It is there that Judah was overcome and brought into bondage. This is the starting point that is represented on both the 1843 and the 1850 charts, which Sister White endorses as correct. Smith starts the treading down of Daniel chapter eight, and verse thirteen with Zedekiah, the last of Judah’s kings. Zedekiah was the end of a progressive judgment and not the beginning. Sister White identifies that Manasseh’s captivity in Babylon was an “earnest” of what was to come. An “earnest” is a down payment, and marks the beginning of a purchase that has other payments to follow.

Manasse ble ført i fangenskap til Babylon i 677 f.Kr. Det var der Juda ble overvunnet og brakt i trelldom. Dette er utgangspunktet som er fremstilt på både 1843- og 1850-diagrammet, som Søster White stadfester som riktige. Smith lar nedtrampingen i Daniel kapittel åtte, vers tretten, begynne med Sedekia, den siste av Judas konger. Sedekia var avslutningen på en gradvis dom og ikke begynnelsen. Søster White identifiserer at Manasses fangenskap i Babylon var et «pant» på det som skulle komme. Et «pant» er en forskuddsbetaling og markerer begynnelsen på et kjøp som har andre betalinger som skal følge.

“Faithfully the prophets continued their warnings and their exhortations; fearlessly they spoke to Manasseh and to his people; but the messages were scorned; backsliding Judah would not heed. As an earnest of what would befall the people should they continue impenitent, the Lord permitted their king to be captured by a band of Assyrian soldiers, who ‘bound him with fetters, and carried him to Babylon,’ their temporary capital. This affliction brought the king to his senses; ‘he besought the Lord his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers, and prayed unto Him: and He was entreated of him, and heard his supplication, and brought him again to Jerusalem into his kingdom. Then Manasseh knew that the Lord He was God.’ 2 Chronicles 33:11–13. But this repentance, remarkable though it was, came too late to save the kingdom from the corrupting influence of years of idolatrous practices. Many had stumbled and fallen, never again to rise.” Prophets and Kings, 382.

«Trofast fortsatte profetene med sine advarsler og sine formaninger; fryktløst talte de til Manasse og til hans folk; men budskapene ble hånt; det frafalne Juda ville ikke høre. Som et forvarsel om hva som ville ramme folket dersom de fortsatte uomvendte, tillot Herren at deres konge ble tatt til fange av en flokk assyriske soldater, som «bandt ham med lenker og førte ham til Babylon», deres midlertidige hovedstad. Denne trengselen brakte kongen til besinnelse; «han bønnfalt Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud og bad til Ham; og Han lot seg bevege av ham og hørte hans bønn og førte ham tilbake til Jerusalem, til hans kongerike. Da erkjente Manasse at Herren, han er Gud.» 2 Krønikebok 33:11–13. Men denne omvendelsen, bemerkelsesverdig som den var, kom for sent til å frelse riket fra den fordervende innflytelsen av år med avgudsdyrkende skikker. Mange hadde snublet og falt, aldri mer til å reise seg.» Prophets and Kings, 382.

Manasseh marked the “down payment” that began the “curse” of the “seven times,” which was the last “indignation,” for the “first indignation,” had already begun when the northern kingdom was taken into captivity in 723 BC. Then at Jehoiakim’s overthrow, when Daniel was carried into captivity, the seventy years of captivity that Jeremiah identified began in 606 BC. Two kings after Jehoiakim, Jerusalem was destroyed and the last Judean king, Zedekiah, watched as his sons were slain before him, then he had his eyes gouged out and was carried captive into Babylon.

Manasse markerte «forskuddsbetalingen» som innledet «forbannelsen» av de «sju tider», som var den siste «vrede», for den «første vrede» hadde allerede begynt da det nordlige riket ble ført i fangenskap i 723 f.Kr. Ved Jojakims fall, da Daniel ble ført i fangenskap, begynte så de sytti årene av fangenskap som Jeremia identifiserte, i 606 f.Kr. To konger etter Jojakim ble Jerusalem ødelagt, og den siste judéiske kongen, Sidkia, så sine sønner bli drept for øynene på seg; deretter fikk han øynene stukket ut og ble ført som fange til Babylon.

Smith assigned the entire progressive judgment to Zedekiah and employed the judgment of Zedekiah as the proof text for his supposition. The judgment of Zedekiah, who was the “wicked and profane prince,” did identify that the crown of Judah was to be removed until Christ came to set up a kingdom. Smith said, “they are in subjection to earthly powers, and will be till the throne of David is again set up,—till He who is its rightful heir, the Messiah, the Prince of peace, shall come, and then it will be given him.” On October 22, 1844, in fulfillment of Daniel chapter seven, and verses thirteen and fourteen, Christ, represented as the Son of man, came before the Father to receive a kingdom.

Smith tilskrev hele den progressive dommen til Sedekia og brukte dommen over Sedekia som bevistekst for sin antagelse. Dommen over Sedekia, som var den «ugudelige og vanhellige fyrste», identifiserte at Judas krone skulle tas bort inntil Kristus kom for å opprette et rike. Smith sa: «de er underlagt jordiske makter, og vil være det inntil Davids trone igjen blir opprettet, — inntil Han som er dens rettmessige arving, Messias, Fredsfyrsten, skal komme, og da vil den bli gitt ham.» Den 22. oktober 1844, til oppfyllelse av Daniel kapittel sju, vers tretten og fjorten, kom Kristus, fremstilt som Menneskesønnen, fram for Faderen for å motta et rike.

I saw in the night visions, and, behold, one like the Son of man came with the clouds of heaven, and came to the Ancient of days, and they brought him near before him. And there was given him dominion, and glory, and a kingdom, that all people, nations, and languages, should serve him: his dominion is an everlasting dominion, which shall not pass away, and his kingdom that which shall not be destroyed. Daniel 7:13, 14.

Jeg så i nattsyner, og se, en som lignet Menneskesønnen, kom med himmelens skyer, og han kom bort til Den gamle av dager, og de førte ham fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, for at alle folk, nasjoner og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme, som ikke skal forgå, og hans rike er et rike som ikke skal ødelegges. Daniel 7,13–14.

Sister White confirms that Daniel chapter seven, and verses thirteen and fourteen were fulfilled on October 22, 1844.

Søster White bekrefter at Daniel kapittel sju, vers tretten og fjorten, ble oppfylt den 22. oktober 1844.

“The coming of Christ as our high priest to the most holy place, for the cleansing of the sanctuary, brought to view in Daniel 8:14; the coming of the Son of man to the Ancient of Days, as presented in Daniel 7:13; and the coming of the Lord to His temple, foretold by Malachi, are descriptions of the same event; and this is also represented by the coming of the bridegroom to the marriage, described by Christ in the parable of the ten virgins, of Matthew 25.” The Great Controversy, 426.

«Kristi komme som vår øversteprest til det aller helligste, for renselsen av helligdommen, fremstilt i Daniel 8,14; Menneskesønnens komme til Den gamle av dager, slik det er fremstilt i Daniel 7,13; og Herrens komme til sitt tempel, forutsagt av Malaki, er beskrivelser av den samme hendelsen; og dette er også fremstilt ved brudgommens komme til bryllupet, slik Kristus beskriver det i lignelsen om de ti jomfruene i Matteus 25.» The Great Controversy, 426.

Smith did not address the key element of the “last end of the indignation.” He avoided the biblical principle that identified that Judah was overcome in the time of Manasseh, and that the captivity which began two kings before Zedekiah, also represented that Judah was already in subjection to Babylon, before Zedekiah met his fate. With these blatant omissions, he still stated, “here is the period of God’s indignation against his covenant people; the period during which the sanctuary and host are to be trodden under foot.” He therefore, directly associates “the period of God’s indignation” with Daniel chapter eight, and verse thirteen’s question of “how long.” The answer in verse fourteen, was until October 22, 1844.

Smith behandlet ikke nøkkelaspektet ved «den siste ende på vreden». Han unngikk det bibelske prinsippet som identifiserte at Juda ble overvunnet på Manasses tid, og at fangenskapet som begynte to konger før Sedekia, også viste at Juda allerede var underlagt Babylon før Sedekia møtte sin skjebne. Til tross for disse åpenbare utelatelsene erklærte han likevel: «her er perioden for Guds vrede mot hans paktsfolk; den perioden da helligdommen og hæren skal trampes under fot.» Han knytter derfor direkte «perioden for Guds vrede» til spørsmålet «hvor lenge» i Daniel kapittel åtte, vers tretten. Svaret i vers fjorten var: inntil 22. oktober 1844.

The scattering into Babylonian slavery was a progressive history beginning in 677 BC, and continuing until 1844. That period equates to twenty-five hundred and twenty years, which is of course the “seven times” of Leviticus twenty-six. The end of that period of time on October 22, 1844 provided Daniel with a second witness to the “mar’eh vision” of the twenty-three hundred evening and mornings.

Spredningen inn i det babylonske slaveriet var en progressiv historie som begynte i 677 f.Kr. og fortsatte inntil 1844. Denne perioden utgjør to tusen fem hundre og tjue år, hvilket selvsagt er de «sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks. Avslutningen på denne tidsperioden den 22. oktober 1844 gav Daniel et annet vitne til «mar’eh-synet» om de to tusen tre hundre aften og morgener.

Gabriel was told to make Daniel understand that vision, and what Gabriel did was provide a second witness to the termination date of October 22, 1844. Not only did he provide a second witness to establish the date of the fulfillments of both time prophecies, but as Smith correctly pointed out, the period of time associated with the second witness to 1844, had been identified in verse thirteen, as the period that the sanctuary and host were to be trodden under foot. The question in verse thirteen is, “How long shall be the vision concerning the daily sacrifice, and the transgression of desolation, to give both the sanctuary and the host to be trodden under foot?” That period of time was the “seven times” of Leviticus twenty-six.

Gabriel fikk befaling om å få Daniel til å forstå synet, og det Gabriel gjorde, var å gi et annet vitnesbyrd om avslutningsdatoen 22. oktober 1844. Ikke bare ga han et annet vitnesbyrd for å stadfeste datoen for oppfyllelsen av begge tidsprofetiene, men slik Smith med rette påpekte, var tidsperioden knyttet til det andre vitnesbyrdet om 1844 blitt identifisert i vers tretten som den tidsperioden da helligdommen og hæren skulle tråkkes ned under fot. Spørsmålet i vers tretten er: «Hvor lenge varer synet om det daglige offer og ødeleggelsens overtredelse, så både helligdommen og hæren blir overgitt til å tråkkes ned under fot?» Denne tidsperioden var «de sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks.

What Smith did not see, or avoided identifying, was that the “indignation” of verse nineteen, was the “last end” of that indignation. If there is a “last” then there is also a “first”, and Daniel identifies when the “first indignation” ended, in chapter eleven. He is identifying the papacy reigning during the Dark Ages, and he states that the papacy would prosper until the indignation was accomplished, or ended.

Det Smith ikke så, eller unngikk å identifisere, var at «vreden» i vers nitten var den «siste enden» på denne vreden. Hvis det finnes en «siste», så finnes det også en «første», og Daniel angir i kapittel elleve når den «første vreden» tok slutt. Han identifiserer pavedømmet som regjerte under den mørke middelalder, og han fastslår at pavedømmet skulle ha framgang inntil vreden var fullbyrdet, eller avsluttet.

And the king shall do according to his will; and he shall exalt himself, and magnify himself above every god, and shall speak marvellous things against the God of gods, and shall prosper till the indignation be accomplished: for that that is determined shall be done. Daniel 11:36.

Og kongen skal gjøre etter sitt eget forgodtbefinnende; og han skal opphøye seg og gjøre seg stor over hver gud, og tale forunderlige ting mot gudenes Gud, og han skal ha framgang inntil vreden er fullbyrdet; for det som er fastsatt, skal bli gjort. Daniel 11:36.

Verse thirty-six is widely understood to be the verse the apostle Paul paraphrases in his second letter to the Thessalonians.

Vers trettiseks blir allment forstått som det verset apostelen Paulus parafraserer i sitt andre brev til tessalonikerne.

Let no man deceive you by any means: for that day shall not come, except there come a falling away first, and that man of sin be revealed, the son of perdition; Who opposeth and exalteth himself above all that is called God, or that is worshipped; so that he as God sitteth in the temple of God, showing himself that he is God. 2 Thessalonians 2:3, 4.

La ingen bedra dere på noen måte; for den dagen skal ikke komme uten at frafallet først kommer, og syndens menneske blir åpenbart, fortapelsens sønn, han som står imot og opphøyer seg over alt som kalles Gud eller som tilbes, så han som Gud setter seg i Guds tempel og viser seg selv fram som om han er Gud. 2 Tessalonikerbrev 2:3, 4.

Paul’s “man of sin” who is also “the son of perdition,” who “opposeth and exalteth himself above all that is called God, or that is worshipped,” is also the “king” who “shall do according to his will; and he shall exalt himself, and magnify himself above every god.” Both passages refer to the pope of Rome. Daniel writes that the pope would prosper, which means push forward, until the “indignation be accomplished.” The indignation in verse thirty-six had been “determined.” The word “determined” means “to wound”.

Paulus’ «syndens menneske», som også er «fortapelsens sønn», som «står imot og opphøyer seg over alt som kalles Gud eller blir tilbedt», er også den «konge» som «skal gjøre etter sitt eget forgodtbefinnende; og han skal opphøye seg og gjøre seg større enn enhver gud». Begge skriftsteder sikter til paven i Roma. Daniel skriver at paven skulle ha fremgang, det vil si trenge frem, inntil «vreden er fullbyrdet». Vreden i vers trettiseks var blitt «fastsatt». Ordet «fastsatt» betyr «å såre».

The papacy received its “deadly wound” in 1798, and at that point the “first indignation” was accomplished or terminated. The word “accomplish” means to end or cease. The end of “the indignation” in chapter eight, and verse nineteen identified the end of the period that the sanctuary and host were to be trampled down. It ended in 1844, but the “first” indignation ended in 1798.

Pavedømmet fikk sitt «dødelige sår» i 1798, og på dette tidspunkt ble den «første harme» fullbyrdet eller avsluttet. Ordet «fullbyrde» betyr å avslutte eller opphøre. Enden på «harmen» i kapittel åtte, vers nitten, identifiserte slutten på den perioden da helligdommen og hæren skulle bli nedtrådt. Den endte i 1844, men den «første» harme endte i 1798.

The “last indignation” ended in 1844, twenty-five hundred and twenty years after king Manasseh was carried to Babylon by the Assyrians in 677 BC. The “first” indignation ended in 1798, twenty-five hundred and twenty years after the northern kingdom of Israel was carried into slavery by the Assyrians in 723 BC.

Den «siste harme» tok slutt i 1844, to tusen fem hundre og tjue år etter at kong Manasse ble ført til Babylon av assyrerne i 677 f.Kr. Den «første» harme tok slutt i 1798, to tusen fem hundre og tjue år etter at nordriket Israel ble ført i fangenskap av assyrerne i 723 f.Kr.

There is more to say about the hidden “seven times” in the book of Daniel and we will address that in our next article.

Det er mer å si om de skjulte «sju tider» i Daniels bok, og vi vil behandle dette i vår neste artikkel.

“‘And unto the angel of the church of the Laodiceans write: These things saith the Amen, the faithful and true Witness, the beginning of the creation of God; I know thy works, that thou art neither cold nor hot: I would thou wert cold or hot. So then because thou art lukewarm, and neither cold nor hot, I will spew thee out of My mouth. Because thou sayest, I am rich, and increased with goods, and have need of nothing; and knowest not that thou art wretched, and miserable, and poor, and blind, and naked.’

«Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier Amen, det trofaste og sanne vitne, opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Gid du var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil jeg spytte deg ut av min munn. For du sier: Jeg er rik, har overflod og mangler ingenting. Og du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig og fattig og blind og naken.»

“The Lord here shows us that the message to be borne to His people by ministers whom He has called to warn the people is not a peace-and-safety message. It is not merely theoretical, but practical in every particular. The people of God are represented in the message to the Laodiceans as in a position of carnal security. They are at ease, believing themselves to be in an exalted condition of spiritual attainments. ‘Because thou sayest, I am rich, and increased with goods, and have need of nothing; and knowest not that thou art wretched, and miserable, and poor, and blind, and naked.’

«Herren viser oss her at det budskap som skal bæres til Hans folk av de tjenere som Han har kalt til å advare folket, ikke er et budskap om fred og trygghet. Det er ikke bare teoretisk, men praktisk i enhver henseende. Guds folk fremstilles i budskapet til laodikeerne som værende i en tilstand av kjødelig trygghet. De er til sinns, idet de tror om seg selv at de befinner seg i en opphøyet tilstand av åndelige erfaringer. «For du sier: Jeg er rik og har overflod og mangler ingen ting, og vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.»»

“What greater deception can come upon human minds than a confidence that they are right when they are all wrong! The message of the True Witness finds the people of God in a sad deception, yet honest in that deception. They know not that their condition is deplorable in the sight of God. While those addressed are flattering themselves that they are in an exalted spiritual condition, the message of the True Witness breaks their security by the startling denunciation of their true condition of spiritual blindness, poverty, and wretchedness. The testimony, so cutting and severe, cannot be a mistake, for it is the True Witness who speaks, and His testimony must be correct.” Testimonies, volume 3, 252.

«Hvilket større bedrag kan komme over menneskers sinn enn en tillit til at de har rett, når de er fullstendig på villspor! Den Sanndru Vitnes budskap finner Guds folk i et sørgelig bedrag, men likevel oppriktige i dette bedrag. De vet ikke at deres tilstand er ynkelig i Guds øyne. Mens de som tiltales, smigrer seg selv med at de befinner seg i en opphøyet åndelig tilstand, bryter den Sanndru Vitnes budskap deres trygghet ved den oppsiktsvekkende fordømmelse av deres sanne tilstand av åndelig blindhet, fattigdom og elendighet. Vitnesbyrdet, så skarpt og alvorlig, kan ikke være en feil, for det er det Sanndru Vitne som taler, og Hans vitnesbyrd må være korrekt.» Testimonies, bind 3, 252.