Daniel chapter one, when overlaid with Daniel chapter four, represents the history of the first and second angels, from 1798 to 1844. In that history the book of Daniel was unsealed, and the portion that was unsealed was chapters seven, eight and nine. “Line upon line” chapters one, four and then seven through nine, illustrate the history of the Millerite movement of the first angel.
Daniels bok, kapittel én, når det legges over Daniel kapittel fire, fremstiller historien om den første og den andre engel, fra 1798 til 1844. I den historien ble Daniels bok åpnet, og den delen som ble åpnet, var kapittel sju, åtte og ni. «Lærebud på lærebud» viser kapittel én, fire og deretter sju til ni historien om den millerittiske bevegelsen under den første engel.
In that history (1798 to 1844), the foundational truths of Adventism were established, and those truths were ultimately represented upon the 1843 pioneer chart. Nebuchadnezzar’s image of Daniel chapter two, is on the chart. The visions of Daniel seven and eight are on the chart. “The daily” of chapter eight is represented, as is the “seven times” of Leviticus twenty-six. The three Woes of Islam, as represented in Revelation chapter nine, are there. God forewarned repeatedly that those foundational truths would be attacked.
I den historien (1798 til 1844) ble adventismens grunnleggende sannheter etablert, og disse sannhetene ble til sist framstilt på pionerkartet fra 1843. Nebukadnesars bilde i Daniels bok kapittel to er på kartet. Synene i Daniel sju og åtte er på kartet. «Det daglige» i kapittel åtte er framstilt, likesom «de sju tider» i 3. Mosebok tjueseks. Islams tre veer, slik de er framstilt i Åpenbaringen kapittel ni, er der. Gud advarte gjentatte ganger om at disse grunnleggende sannhetene ville bli angrepet.
“Let those who stand as God’s watchmen on the walls of Zion be men who can see the dangers before the people,—men who can distinguish between truth and error, righteousness and unrighteousness.
«La dem som står som Guds vektere på Sions murer, være menn som kan se farene før folket, — menn som kan skjelne mellom sannhet og villfarelse, rettferdighet og urettferdighet.»
“The warning has come: Nothing is to be allowed to come in that will disturb the foundation of the faith upon which we have been building ever since the message came in 1842, 1843, and 1844. I was in this message, and ever since I have been standing before the world, true to the light that God has given us. We do not propose to take our feet off the platform on which they were placed as day by day we sought the Lord with earnest prayer, seeking for light. Do you think that I could give up the light that God has given me? It is to be as the Rock of Ages. It has been guiding me ever since it was given.” Review and Herald, April 14, 1903.
«Advarselen er kommet: Intet må tillates å komme inn som vil forstyrre grunnvollen for den tro som vi har bygget på helt siden budskapet kom i 1842, 1843 og 1844. Jeg var med i dette budskapet, og helt siden da har jeg stått framfor verden, tro mot det lyset som Gud har gitt oss. Vi har ikke til hensikt å ta føttene våre bort fra den plattformen som de ble satt på, mens vi dag for dag søkte Herren med inderlig bønn og søkte etter lys. Tror dere at jeg kunne oppgi det lyset som Gud har gitt meg? Det skal være som Evighetens klippe. Det har ledet meg helt siden det ble gitt.» Review and Herald, 14. april 1903.
The work of the dirt brush man, that is to be accomplished with the participation of God’s last day people, is also represented by Isaiah, when he identifies the last day people and the work they are called to do, for the foundations were destined to be buried with error before the last days arrived.
Arbeidet til mannen med smusskosten, som skal utføres med deltakelse av Guds siste-tids-folk, er også framstilt av Jesaja når han identifiserer siste-tids-folket og det arbeidet de er kalt til å gjøre; for grunnvollene var bestemt til å bli begravd under villfarelse før de siste dager kom.
And they that shall be of thee shall build the old waste places: thou shalt raise up the foundations of many generations; and thou shalt be called, The repairer of the breach, The restorer of paths to dwell in. Isaiah 58:12.
Dine egne skal bygge opp igjen de gamle ruiner; du skal gjenreise grunnvollene fra slekt til slekt, og du skal kalles: Han som murer igjen revner, han som setter i stand stier så folk kan bo der. Jesaja 58:12.
The “old waste places,” refers to the doctrinal truths associated with the two desolating powers of paganism and papalism. The two desolating powers of paganism being followed by papalism is what William Miller used for his framework of every prophecy he presented.
De «gamle øde steder» viser til de læremessige sannhetene som er forbundet med de to ødeleggende maktene hedenskap og pavedømme. At de to ødeleggende maktene, hedenskap etterfulgt av pavedømme, følger hverandre, var det William Miller brukte som rammeverk for enhver profeti han fremholdt.
And they shall build the old wastes, they shall raise up the former desolations, and they shall repair the waste cities, the desolations of many generations. Isaiah 61:4.
Og de skal bygge opp de gamle ruiner, de skal reise opp igjen de tidligere ødeleggelser, og de skal gjenreise de ødelagte byer, de steder som lå øde gjennom mange slekter. Jesaja 61:4.
The structure of prophecy that is represented as the framework, is the history and relationship of those two powers. To restore “the paths to dwell in,” is the restoration of Miller’s framework, that was represented in his dream by the work of the dirt brush man. Isaiah used the illustration of the history of Ezra and those who returned from Babylon and repaired Jerusalem, to identify the restoration of the former desolations.
Den profetiske struktur som fremstilles som rammeverket, er historien om og forholdet mellom disse to maktene. Å gjenreise «stiene å bo på» er gjenopprettelsen av Millers rammeverk, som i hans drøm ble fremstilt ved arbeidet til mannen med jordkosten. Jesaja brukte illustrasjonen av historien om Esra og dem som vendte tilbake fra Babylon og istandsatte Jerusalem, for å identifisere gjenopprettelsen av de tidligere ødeleggelsene.
Since the days of our fathers have we been in a great trespass unto this day; and for our iniquities have we, our kings, and our priests, been delivered into the hand of the kings of the lands, to the sword, to captivity, and to a spoil, and to confusion of face, as it is this day. And now for a little space grace hath been showed from the Lord our God, to leave us a remnant to escape, and to give us a nail in his holy place, that our God may lighten our eyes, and give us a little reviving in our bondage. For we were bondmen; yet our God hath not forsaken us in our bondage, but hath extended mercy unto us in the sight of the kings of Persia, to give us a reviving, to set up the house of our God, and to repair the desolations thereof, and to give us a wall in Judah and in Jerusalem. Ezra 9:7–9.
Siden våre fedres dager og til denne dag har vi vært i stor skyld; og for våre misgjerningers skyld er vi, våre konger og våre prester, blitt overgitt i landenes kongers hånd, til sverd, til fangenskap, til plyndring og til skam i ansiktet, slik det er i dag. Og nå er det for en liten stund blitt vist nåde fra Herren vår Gud, idet han har latt oss få en rest som har unnsluppet, og gitt oss et feste i hans hellige sted, så vår Gud kan opplyse våre øyne og gi oss en liten oppreisning i vårt trelldomsliv. For vi var treller; men vår Gud har ikke forlatt oss i vårt trelldomsliv, men latt sin miskunn være over oss for perserkongenes øyne, for å gi oss oppreisning, for å gjenreise vår Guds hus og sette dets ruiner i stand, og for å gi oss en mur i Juda og i Jerusalem. Esra 9:7–9.
Ezra and those who repaired Jerusalem, represent the “remnant” who are the restorers of the paths to dwell in, and they are those who are accomplishing the work in the context of the Leviticus twenty-six prayer, which Ezra references that “since the days of our fathers have we been in a great trespass unto this day; and for our iniquities have we, our kings, and our priests, been delivered into the hand of the kings of the lands, to the sword, to captivity, and to a spoil, and to confusion of face.” The “day” he is referring to is the “day” that the “remnant” of the last days restore the paths to dwell in.
Esra og de som gjenoppbygde Jerusalem, representerer «levningen» som er gjenoppretterne av stiene å bo på, og de er dem som utfører verket i sammenhengen av bønnen i 3. Mosebok tjueseks, som Esra viser til når han sier at «fra våre fedres dager og helt til denne dag har vi vært i stor skyld; og for våre misgjerningers skyld er vi, våre konger og våre prester blitt overgitt i landenes kongers hånd, til sverd, til fangenskap, til plyndring og til skam i ansiktet.» Den «dag» han viser til, er den «dag» da de siste dagers «levning» gjenoppretter stiene å bo på.
Ezra’s remnant are the two witnesses who are resurrected at the end of three and a half days, and fulfill the Leviticus twenty-six prayer as illustrated by Daniel in chapter nine. When Ezra and his coworkers returned from exile and rebuilt Jerusalem, they typified the work of restoring Miller’s jewels, which is the work of restoring the foundational truths of Miller. For this reason, understanding the framework of Miller’s work is essential.
Esras rest er de to vitnene som blir oppreist ved slutten av tre og en halv dag, og som oppfyller bønnen i Tredje Mosebok tjueseks, slik den er illustrert av Daniel i kapittel ni. Da Esra og hans medarbeidere vendte tilbake fra eksilet og gjenoppbygde Jerusalem, var de et forbilde på arbeidet med å gjenopprette Millers juveler, hvilket er arbeidet med å gjenopprette Millers grunnleggende sannheter. Av denne grunn er det avgjørende å forstå rammen for Millers verk.
“The apostles built upon a sure foundation, even the Rock of Ages. To this foundation they brought the stones that they quarried from the world. Not without hindrance did the builders labor. Their work was made exceedingly difficult by the opposition of the enemies of Christ. They had to contend against the bigotry, prejudice, and hatred of those who were building upon a false foundation. Many who wrought as builders of the church could be likened to the builders of the wall in Nehemiah’s day, of whom it is written: ‘They which builded on the wall, and they that bare burdens, with those that laded, everyone with one of his hands wrought in the work, and with the other hand held a weapon.’ Nehemiah 4:17.” Acts of the Apostles, 596.
«Apostlene bygde på en sikker grunnvoll, selve evighetens Klippe. Til denne grunnvollen førte de steinene som de brøt ut av verden. Ikke uten hindringer arbeidet bygningsmennene. Deres verk ble gjort ytterst vanskelig ved motstanden fra Kristi fiender. De måtte kjempe mot trangsyntheten, fordommene og hatet hos dem som bygde på en falsk grunnvoll. Mange som virket som byggere av menigheten, kunne lignes med dem som bygde muren på Nehemjas tid, om hvem det er skrevet: ‘De som bygde på muren, og de som bar byrder, med dem som lesset på, arbeidet hver og en med den ene hånden på verket, og med den andre hånden holdt han et våpen.’ Nehemja 4:17.» Apostlenes gjerninger, 596.
In both passages of Isaiah, the work is to raise up the foundations and desolations of many generations. Isaiah is identifying a spiritual work that was illustrated by the literal work. The foundations were to be guarded, but instead they were eventually totally covered up by a false foundation of counterfeit jewels. Those who Isaiah identifies are restoring the foundational truths of the Millerites, not literal bricks and stones. The symbol of those truths is Miller’s framework of the two desolating powers which trampled down the sanctuary and the host for “seven times.”
I begge avsnittene i Jesaja er verket å gjenreise grunnvollene og ødemarkene fra mange slekters tid. Jesaja identifiserer et åndelig verk som ble illustrert ved det bokstavelige verket. Grunnvollene skulle voktes, men i stedet ble de til slutt fullstendig dekket til av en falsk grunnvoll av forfalskede juveler. Dem Jesaja identifiserer, gjenoppretter Millerittenes grunnleggende sannheter, ikke bokstavelige murstein og steiner. Symbolet på disse sannhetene er Millers rammeverk om de to ødeleggende maktene som trampet ned helligdommen og hæren i «sju tider».
That work of restoration is represented as raising up “the foundations” and “desolations of many generations,” and represents the prophetic work of restoring the foundational truths through the methodology that brings prophetic line upon prophetic line, from here a little and there a little. The work of reestablishing the foundations and desolations is the work of presenting and defending the original truths represented upon the 1843 and 1850 pioneer charts, which are the two tables of Habakkuk chapter two. And the work is accomplished with the latter rain methodology of “line upon line”. It is the work of returning to Jeremiah’s old paths in the controversy of those who wish to uphold a counterfeit foundation, as represented by the false jewels of Miller’s dream.
Dette gjenopprettelsens verk fremstilles som å reise opp «grunnvollene» og «ødeleggelsene gjennom mange slekter», og betegner det profetiske arbeidet med å gjenopprette de grunnleggende sannhetene gjennom den metode som bringer profetisk linje på profetisk linje, her litt og der litt. Arbeidet med å gjenreise grunnvollene og ødeleggelsene er arbeidet med å framholde og forsvare de opprinnelige sannhetene slik de er fremstilt på pionerkartene fra 1843 og 1850, som er de to tavlene i Habakkuk kapittel to. Og arbeidet fullføres ved senregnets metodikk med «linje på linje». Det er arbeidet med å vende tilbake til Jeremias gamle stier i striden mot dem som ønsker å opprettholde en forfalsket grunnvoll, slik dette er framstilt ved de falske juvelene i Millers drøm.
“The enemy is seeking to divert the minds of our brethren and sisters from the work of preparing a people to stand in these last days. His sophistries are designed to lead minds away from the perils and duties of the hour. They estimate as nothing the light that Christ came from heaven to give to John for His people. They teach that the scenes just before us are not of sufficient importance to receive special attention. They make of no effect the truth of heavenly origin and rob the people of God of their past experience, giving them instead a false science.
«Fienden søker å avlede sinnet hos våre brødre og søstre fra arbeidet med å berede et folk til å stå i disse siste dager. Hans sofismer er utformet for å lede sinnene bort fra tidens farer og plikter. De regner for intet det lys som Kristus kom fra himmelen for å gi til Johannes for sitt folk. De lærer at de scener som ligger rett foran oss, ikke er av tilstrekkelig betydning til å få særlig oppmerksomhet. De setter til side sannheten av himmelsk opprinnelse og berøver Guds folk deres tidligere erfaring, idet de i stedet gir dem en falsk vitenskap.
“‘Thus saith the Lord, Stand ye in the ways, and see, and ask for the old paths, where is the good way, and walk therein.’ Jeremiah 6:16.
«Så sier Herren: Stå på veiene og se, og spør etter de gamle stier, hvor den gode vei er, og vandre på den.» Jeremia 6:16.
“Let none seek to tear away the foundations of our faith—the foundations that were laid at the beginning of our work by prayerful study of the word and by revelation. Upon these foundations we have been building for the last fifty years. Men may suppose that they have found a new way and that they can lay a stronger foundation than that which has been laid. But this is a great deception. Other foundation can no man lay than that which has been laid.
«La ingen søke å rive bort grunnvollene for vår tro — de grunnvollene som ble lagt ved begynnelsen av vårt verk ved bønnfullt studium av Ordet og ved åpenbaring. På disse grunnvollene har vi bygget i de siste femti år. Mennesker kan mene at de har funnet en ny vei, og at de kan legge en sterkere grunnvoll enn den som er lagt. Men dette er et stort bedrag. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt.
“In the past many have undertaken the building of a new faith, the establishment of new principles. But how long did their building stand? It soon fell, for it was not founded upon the Rock.
«Tidligere har mange påtatt seg å bygge en ny tro, å grunnfeste nye prinsipper. Men hvor lenge ble deres byggverk stående? Det falt snart, for det var ikke grunnlagt på Klippen.
“Did not the first disciples have to meet the sayings of men? Did they not have to listen to false theories, and then, having done all, to stand firm, saying: ‘Other foundation can no man lay than that is laid’? 1 Corinthians 3:11.
«Måtte ikke de første disiplene også møte menneskers utsagn? Måtte de ikke lytte til falske teorier og deretter, etter å ha gjort alt, stå fast og si: «Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt»? 1 Korinterbrev 3:11.
“So we are to hold the beginning of our confidence steadfast unto the end. Words of power have been sent by God and by Christ to this people, bringing them out from the world, point by point, into the clear light of present truth. With lips touched with holy fire, God’s servants have proclaimed the message. The divine utterance has set its seal to the genuineness of the truth proclaimed.” Testimonies, volume 8, 296, 297.
«Så skal vi holde fast på vår første frimodighet til enden. Ord med kraft er blitt sendt av Gud og av Kristus til dette folket, idet de fører dem ut fra verden, punkt for punkt, inn i det klare lys av den nåværende sannhet. Med lepper berørt av hellig ild har Guds tjenere forkynt budskapet. Det guddommelige utsagn har satt sitt segl på ektheten av den sannhet som er blitt forkynt.» Testimonies, bind 8, 296, 297.
The “work of preparing a people to stand in the last days,” is the work associated with the two prophecies of Ezekiel in chapter thirty-seven. A message is delivered by Isaiah’s voice in the wilderness, and the first message of Ezekiel brings those that have been dead in the street of the city of Sodom and Egypt for three-and-a-half days together. They then recognize they have been in Matthew’s tarrying time of the parable of the ten virgins. They then hear the call given to Jeremiah to separate the precious from the vile if they wish to return. They also recognize that Daniel’s prayer in chapter nine as present truth. Therefore if and when they choose to return by accepting and accomplishing the conditions of the gospel, then they receive Ezekiel’s second message and stand upon their feet a mighty army.
«arbeidet med å berede et folk til å bestå i de siste dager» er det arbeidet som er knyttet til Esekiels to profetier i det trettisjuende kapittel. Et budskap blir overbrakt ved Jesajas røst i ørkenen, og Esekiels første budskap fører sammen dem som har vært døde i gaten i Sodomas og Egypts by i tre og en halv dag. Deretter erkjenner de at de har befunnet seg i Matteus’ ventetid i lignelsen om de ti jomfruer. Så hører de kallet som ble gitt til Jeremia om å skille det kostelige fra det usle dersom de ønsker å vende tilbake. De erkjenner også Daniels bønn i kapittel ni som sannhet for denne tid. Derfor, dersom og når de velger å vende tilbake ved å godta og oppfylle evangeliets betingelser, mottar de Esekiels andre budskap og står på sine føtter, en meget stor hær.
The “work of preparing a people to stand in the latter days” is accomplished through the latter rain methodology of “line upon line.” That work involves a work of restoring the Millerite truths that are represented on the 1843 and 1850 pioneer charts. Those two charts are Habakkuk’s two tables and they are to be laid upon one another (line upon line), and in so doing the two charts represent the foundational truths that are to be restored in the last days by the dirt brush man.
«verket med å berede et folk til å bestå i de siste dager» fullbyrdes gjennom senregnets metodikk med «linje på linje». Dette verket innebærer et verk med å gjenopprette de millerittiske sannheter som er fremstilt på pionerkartene fra 1843 og 1850. Disse to kartene er Habakkuks to tavler, og de skal legges oppå hverandre (linje på linje), og ved å gjøre dette representerer de to kartene de grunnleggende sannheter som skal gjenopprettes i de siste dager av mannen med støvbørsten.
When brought together, line upon line, they identify the mistake in the 1843 chart, which was thereafter corrected upon the 1850 chart. When considered as one table (line upon line) they then represent both the experience of God’s people and the hidden history of the seven thunders, for together they illustrate the first disappointment, the tarrying time, the Midnight Cry, and October 22, 1844, and the great disappointment.
Når de sammenstilles, linje på linje, identifiserer de feilen i 1843-kartet, som deretter ble rettet på 1850-kartet. Når de betraktes som én tavle (linje på linje), fremstiller de så både erfaringen til Guds folk og den skjulte historien om de syv tordener, for sammen illustrerer de den første skuffelsen, ventetiden, midnattsropet og 22. oktober 1844, og den store skuffelsen.
It is the first disappointment, Midnight Cry and great disappointment that is the hidden history of the seven thunders. It is the structure of truth, for truth is based upon the first and last letter of the Hebrew word “truth” being the same as is the first and last disappointment of that history. The middle and thirteenth letter is a symbol of rebellion as represented by those who reject the message of the Midnight Cry. The two charts when brought together provide two witnesses to the prophetic truths of the Millerites that are to be restored by the dirt brush man, but they also identify the experience that typifies the experience of the one hundred and forty-four thousand.
Det er den første skuffelsen, midnattsropet og den store skuffelsen som utgjør den skjulte historien om de sju tordener. Det er sannhetens struktur, for sannheten er grunnlagt på at den første og siste bokstaven i det hebraiske ordet «sannhet» er de samme, slik også den første og siste skuffelsen i den historien er det. Den midterste og trettende bokstaven er et symbol på opprør, slik det fremstilles ved dem som forkaster budskapet i midnattsropet. Når de to tavlene sammenføyes, frembringer de to vitner om millerittenes profetiske sannheter som skal gjenopprettes av mannen med jordkosten, men de identifiserer også den erfaringen som er et forbilde på de hundre og førtifire tusens erfaring.
Those called to be the ensign (the one hundred and forty-four thousand) were confronted with their first disappointment on July 18, 2020, and then in July of 2023, they were then presented with a message from a voice crying in the wilderness. The voice was calling them to return.
De som var kalt til å være banneret (de hundre og førtifire tusen), ble konfrontert med sin første skuffelse den 18. juli 2020, og deretter, i juli 2023, ble de stilt overfor et budskap fra en røst som roper i ødemarken. Røsten kalte dem til å vende tilbake.
It is at this point in the hidden history of the seven thunders that rebellion will be manifested, for the next waymark is when the dirt brush man gathers the jewels and casts them into the casket. They then shine ten times brighter. At that point Miller was awakened. When the virgins (Miller) awake, it is too late. The restoration of the desolations of many generations is a work that the two witnesses must participate in. That work is now being carried out.
Det er på dette punkt i de sju tordenenes skjulte historie at opprøret vil bli åpenbart, for det neste veimerket er når mannen med støvbørsten samler juvelene og kaster dem ned i skrinet. Da skinner de ti ganger klarere. På det tidspunkt ble Miller vekket. Når jomfruene (Miller) våkner, er det for sent. Gjenopprettelsen av mange slekters ødeleggelser er et verk som de to vitner må ta del i. Dette verket blir nå utført.
William Miller’s framework of the prophecies represented by the vision of the Ulai River, of Daniel chapters seven, eight and nine was the two desolating powers of paganism and papalism and the framework for Future for America is paganism (the dragon), followed by papalism (the beast) and apostate Protestantism (the false prophet). The key that establishes both frameworks is the writings of the apostle Paul. The apostle Paul was the prophetic voice that connected ancient Israel with spiritual Israel. Before his conversion, Paul’s name was Saul, which means “selected” or “set forth”.
William Millers rammeverk for profetiene, slik de fremstilles ved synet om Ulai-elven i Daniels bok, kapitlene sju, åtte og ni, var de to ødeleggende maktene hedenskap og pavedømme; og rammeverket for Future for America er hedenskapet (dragen), etterfulgt av pavedømmet (dyret) og det frafalne protestantismen (den falske profet). Nøkkelen som fastslår begge rammeverkene, er apostelen Paulus’ skrifter. Apostelen Paulus var den profetiske røsten som forbandt det gamle Israel med det åndelige Israel. Før sin omvendelse het Paulus Saul, et navn som betyr «utvalgt» eller «framstilt».
Paul was chosen (selected) to be the apostle to the Gentiles, and he was chosen among other things for his understanding of the Old Testament. Writing the majority of the New Testament, there is no other of the New Testament authors who possessed the understanding of the Old Testament as did Paul. He was chosen to lead out in presenting the gospel to the Gentiles, but he was also chosen to establish the relationship of the prophetic histories of the Old Testament with the prophetic history that followed the time period of the cross. Without Paul’s testimony the prophetic understanding of the Millerites, and that of Future for America would be non-existent. In the very history where literal Israel was divorced as God’s chosen people, Paul was chosen to identify that ancient Israel, though then divorced from God, was the symbol of the prophetic history of spiritual Israel. The necessary prophetic rules for the movements of the first and third angels are based primarily upon the writings of the apostle Paul.
Paulus ble utvalgt (utpekt) til å være apostel for hedningene, og han ble blant annet utvalgt på grunn av sin forståelse av Det gamle testamentet. Idet han skrev størstedelen av Det nye testamentet, finnes det ingen annen av Det nye testamentets forfattere som hadde en slik forståelse av Det gamle testamentet som Paulus. Han ble utvalgt til å gå i spissen for å framstille evangeliet for hedningene, men han ble også utvalgt til å fastslå forholdet mellom Det gamle testamentets profetiske historier og den profetiske historien som fulgte etter korsets tidsperiode. Uten Paulus’ vitnesbyrd ville millerittenes profetiske forståelse, og Future for Americas, ikke ha eksistert. I selve den historien hvor det bokstavelige Israel ble skilt fra Gud som hans utvalgte folk, ble Paulus utvalgt til å påvise at det gamle Israel, selv om det da var skilt fra Gud, var symbolet på den profetiske historien til det åndelige Israel. De nødvendige profetiske reglene for den første og den tredje engels bevegelser bygger i hovedsak på apostelen Paulus’ skrifter.
For this reason, we will consider some of the prophetic principles that are identified by Paul that impacted the message of the Millerites, that was set within the framework of two desolating powers, and in so doing we will also consider how those principles impact upon the framework of three desolating powers.
Av denne grunn vil vi betrakte noen av de profetiske prinsippene som Paulus identifiserer, og som påvirket millerittenes budskap, hvilket var satt innenfor rammen av to ødeleggende makter; og ved å gjøre dette vil vi også betrakte hvordan disse prinsippene innvirker på rammen av tre ødeleggende makter.
Moreover, brethren, I would not that ye should be ignorant, how that all our fathers were under the cloud, and all passed through the sea; And were all baptized unto Moses in the cloud and in the sea; And did all eat the same spiritual meat; And did all drink the same spiritual drink: for they drank of that spiritual Rock that followed them: and that Rock was Christ. But with many of them God was not well pleased: for they were overthrown in the wilderness. Now these things were our examples, to the intent we should not lust after evil things, as they also lusted. Neither be ye idolaters, as were some of them; as it is written, The people sat down to eat and drink, and rose up to play. Neither let us commit fornication, as some of them committed, and fell in one day three and twenty thousand. Neither let us tempt Christ, as some of them also tempted, and were destroyed of serpents. Neither murmur ye, as some of them also murmured, and were destroyed of the destroyer. Now all these things happened unto them for ensamples: and they are written for our admonition, upon whom the ends of the world are come. 1 Corinthians 10:1–10.
For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre alle var under skyen, og alle gikk gjennom havet, og alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, og alle åt den samme åndelige mat, og alle drakk den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem; og klippen var Kristus. Men i de fleste av dem hadde Gud ikke velbehag; for de ble slått ned i ørkenen. Men disse ting ble våre forbilder, for at vi ikke skal ha lyst til onde ting, slik de også hadde lyst. Bli heller ikke avgudsdyrkere, slik som noen av dem; som det er skrevet: Folket satte seg ned for å ete og drikke, og stod opp for å leke. La oss heller ikke drive hor, slik som noen av dem drev hor, og tjuetre tusen falt på én dag. La oss heller ikke friste Kristus, slik som noen av dem også fristet ham, og ble ødelagt av slangene. Klag heller ikke, slik som noen av dem også klaget, og ble ødelagt av ødeleggeren. Men alle disse ting hendte dem som forbilder; og de er blitt skrevet til formaning for oss, som verdens ender er kommet over. 1 Korinterbrev 10:1–10.
In ten short verses, Paul identifies that the rite of baptism was typified at the Red Sea crossing, that the Rock which followed ancient Israel, was a “spiritual Rock,” and that it was Christ. He identifies that ancient Israel was the example for those living in the last days. This passage is a warning, and the passage is a point of controversy between those who uphold truth and those who oppose truth. Adventist theologians teach that Paul was simply identifying that the histories of ancient Israel were illustrating moral lessons that needed to be understood by those living in the last days, but they insist Paul was not identifying that the histories of literal Israel were actually to be repeated by spiritual Israel. Sister White often uses this passage to confirm exactly what Paul meant.
I ti korte vers identifiserer Paulus at dåpens rite ble forebildet ved overgangen over Rødehavet, at Klippen som fulgte det gamle Israel, var en «åndelig Klippe», og at den var Kristus. Han identifiserer at det gamle Israel var eksemplet for dem som lever i de siste dager. Dette avsnittet er en advarsel, og avsnittet er et stridspunkt mellom dem som opprettholder sannheten og dem som motsetter seg sannheten. Adventistiske teologer lærer at Paulus ganske enkelt identifiserte at det gamle Israels historier illustrerte moralske lærdommer som måtte forstås av dem som lever i de siste dager, men de insisterer på at Paulus ikke identifiserte at det bokstavelige Israels historie faktisk skulle gjentas av det åndelige Israel. Søster White bruker ofte dette avsnittet for å bekrefte nøyaktig hva Paulus mente.
“Each of the ancient prophets spoke less for their own time than for ours, so that their prophesying is in force for us. ‘Now all these things happened unto them for ensamples: and they are written for our admonition, upon whom the ends of the world are come.’ 1 Corinthians 10:11. ‘Not unto themselves, but unto us they did minister the things, which are now reported unto you by them that have preached the gospel unto you with the Holy Ghost sent down from heaven; which things the angels desire to look into.’ 1 Peter 1:12. . . .
«Hver av de gamle profetene talte mindre for sin egen tid enn for vår, slik at deres profetiske tale gjelder oss. ‘Now all these things happened unto them for ensamples: and they are written for our admonition, upon whom the ends of the world are come.’ 1 Corinthians 10:11. ‘Not unto themselves, but unto us they did minister the things, which are now reported unto you by them that have preached the gospel unto you with the Holy Ghost sent down from heaven; which things the angels desire to look into.’ 1 Peter 1:12....»
“The Bible has accumulated and bound up together its treasures for this last generation. All the great events and solemn transactions of Old Testament history have been, and are, repeating themselves in the church in these last days.” Selected Messages, book 3, 338, 339.
«Bibelen har samlet og bundet sammen sine skatter for denne siste generasjon. Alle de store begivenheter og høytidelige handlinger i Det gamle testamentes historie har vært, og er, i ferd med å gjenta seg i menigheten i disse siste dager.» Selected Messages, bok 3, 338, 339.
The “great events and solemn transactions of Old Testament history have been, and are, repeating themselves in the church in these last days,” is how Sister White summarizes Paul’s meaning in the verses. In an attempt to undermine Paul’s identification of ancient Israel as symbolically illustrating literal Israel’s history, Satan has foisted two primary attacks against this prophetic principle. The first, that I already mentioned, is the claim that Paul was simply identifying that those histories represented moral lessons. That false teaching is a half-truth, and a half-truth is not truth at all. It is true that the moral lessons that might be derived from the history of ancient Israel, is for the benefit of those living in the last days, but when that is used to deny that those histories are also an illustration of events that will be repeated, it becomes a half-truth, which is designed to deny the truth.
De «store begivenheter og høytidelige handlinger i Det gamle testamentes historie er blitt, og blir, gjentatt i menigheten i disse siste dager», slik sammenfatter Søster White Paulus’ mening i disse versene. I et forsøk på å undergrave Paulus’ identifikasjon av det gamle Israel som en symbolsk fremstilling av det bokstavelige Israels historie, har Satan fremført to hovedangrep mot dette profetiske prinsippet. Det første, som jeg allerede har nevnt, er påstanden om at Paulus ganske enkelt viste til at disse historiene representerte moralske lærdommer. Denne falske læren er en halv sannhet, og en halv sannhet er slett ingen sannhet. Det er sant at de moralske lærdommer som kan utledes av det gamle Israels historie, er til gagn for dem som lever i de siste dager; men når dette brukes til å benekte at disse historiene også er en fremstilling av begivenheter som vil bli gjentatt, blir det en halv sannhet, som er utformet for å fornekte sannheten.
“A blessing or a curse is now before the people of God—a blessing if they come out from the world and are separate, and walk in the path of humble obedience; and a curse if they unite with the idolatrous, who trample upon the high claims of heaven. The sins and iniquities of rebellious Israel are recorded and the picture presented before us as a warning that if we imitate their example of transgression and depart from God we shall fall as surely as did they. ‘Now all these things happened unto them for ensamples: and they are written for our admonition, upon whom the ends of the world are come.’” Testimonies, volume 1, 609.
«En velsignelse eller en forbannelse ligger nå foran Guds folk—en velsignelse dersom de går ut fra verden og er atskilt, og vandrer på den ydmyke lydighets vei; og en forbannelse dersom de forener seg med avgudsdyrkerne, som trår himmelens høye krav under fot. Det gjenstridige Israels synder og misgjerninger er opptegnet, og bildet er stilt fram for oss som en advarsel om at dersom vi etterligner deres eksempel i overtredelse og vender oss bort fra Gud, skal vi like sikkert falle som de gjorde. ‘Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til.’» Testimonies, bind 1, 609.
One truth is not to be used to deny another truth, for when it is, it turns the truth of God into a lie.
En sannhet skal ikke brukes til å fornekte en annen sannhet, for når det skjer, gjør man Guds sannhet til løgn.
“One saying of the Saviour must not be made to destroy another.” The Great Controversy, 371.
«Et utsagn av Frelseren må ikke brukes til å oppheve et annet.» The Great Controversy, 371.
The teaching that ancient Israel’s history represents moral lessons alone, is often used by Adventist theologians to destroy God’s prophetic Word, and it is one of the half-truths that is included in the dish of fables prepared to deceive God’s people into receiving a lie, and the lie they receive is identified in the writings of the apostle Paul.
Læren om at det gamle Israels historie bare representerer moralske lærdommer, blir ofte brukt av adventistiske teologer til å ødelegge Guds profetiske Ord, og den er en av de halvsannhetene som inngår i den retten av fabler som er tilberedt for å bedra Guds folk til å ta imot en løgn, og den løgnen de tar imot, er identifisert i apostelen Paulus’ skrifter.
The other primary attack against the principle that the history of ancient Israel illustrates the history of modern Israel was invented by Jesuits during the history of the counter reformation, and it consists of agreeing to the idea that the history of ancient Israel is repeated. The Jesuit lie is that the history is literally repeated, not spiritually repeated. The lie was invented as a way to prevent an understanding that the pope of Rome is the antichrist of Bible prophecy, for the teaching assents to the truth that there is an antichrist in the last days, but it argues that the antichrist is represented by a literal power, not a spiritual power. The whore in Revelation seventeen, who has mystery Babylon written on her forehead, would then be a whore that arises in the literal land of Babylon, which today is Iraq.
Det andre hovedangrepet mot prinsippet om at det gamle Israels historie illustrerer det moderne Israels historie, ble oppfunnet av jesuittene under motreformasjonens historie, og det består i å samtykke i tanken om at det gamle Israels historie blir gjentatt. Jesuittenes løgn er at historien blir bokstavelig gjentatt, ikke åndelig gjentatt. Løgnen ble oppfunnet som en måte å forhindre en forståelse av at paven i Roma er bibelprofetiens antikrist, for læren samtykker i sannheten om at det finnes en antikrist i de siste dager, men den hevder at antikrist er representert ved en bokstavelig makt, ikke en åndelig makt. Skjøgen i Åpenbaringen sytten, som har mysteriet Babylon skrevet på sin panne, ville da være en skjøge som oppstår i det bokstavelige landet Babylon, som i dag er Irak.
“Those who become confused in their understanding of the word, who fail to see the meaning of antichrist, will surely place themselves on the side of antichrist.” Kress Collection, 105.
«De som blir forvirret i sin forståelse av Ordet, som ikke ser betydningen av antikrist, vil med sikkerhet stille seg på antikrists side.» Kress Collection, 105.
The pope is a literal person, representing a literal power (the Catholic church), but he and his organization has been prophetically identified by literal Babylon, and can only be correctly identified when the subject of the antichrist is set forth as the spiritual fulfillment of a literal example. Paul identified that literal Israel illustrates spiritual Israel, but it was not a new prophetic truth that he presented, for his understanding was generally based upon the Old Testament, and it is there that his testimony is grounded.
Paven er en bokstavelig person, som representerer en bokstavelig makt (den katolske kirke), men han og hans organisasjon er profetisk blitt identifisert ved det bokstavelige Babylon, og kan bare identifiseres korrekt når emnet om antikrist fremstilles som den åndelige oppfyllelsen av et bokstavelig forbilde. Paulus påviste at det bokstavelige Israel illustrerer det åndelige Israel, men dette var ikke en ny profetisk sannhet som han fremholdt, for hans forståelse var i alminnelighet basert på Det gamle testamente, og det er der hans vitnesbyrd har sitt grunnlag.
Thus saith the Lord the King of Israel, and his redeemer the Lord of hosts; I am the first, and I am the last; and beside me there is no God. And who, as I, shall call, and shall declare it, and set it in order for me, since I appointed the ancient people? and the things that are coming, and shall come, let them show unto them. Fear ye not, neither be afraid: have not I told thee from that time, and have declared it? ye are even my witnesses. Is there a God beside me? yea, there is no God; I know not any. Isaiah 44:6–8.
Så sier Herren, Israels Konge, og hans gjenløser, hærskarenes Herre: Jeg er den første, og jeg er den siste; og foruten meg er det ingen Gud. Og hvem er som jeg, som skal rope ut og forkynne det og legge det fram for meg, siden jeg innsatte det gamle folk? Og det som kommer, og det som skal komme, la dem kunngjøre det for dem. Frykt ikke og vær ikke redde! Har jeg ikke fra den tid latt deg høre det og forkynt det? Dere er jo mine vitner. Er det noen Gud foruten meg? Ja, det finnes ingen Gud; jeg kjenner ingen. Jesaja 44:6–8.
We are to be Christ’s witnesses, as was Paul, that the Alpha and Omega appointed not only ancient Israel, but all the biblical ancient people as symbols to show “the things that are coming,” upon those who live in the last days. Paul was an expert on the Old Testament, and he was raised up to be the prophetic connecting link between the dispensation of literal and spiritual Israel. It was his writings that guided those who understood the increase of knowledge at the time of the end in 1798, and also in 1989.
Vi skal være Kristi vitner, slik Paulus var det, om at Alfa og Omega innsatte ikke bare det gamle Israel, men alle Bibelens oldtidsfolk som symboler for å vise «de ting som skal komme» over dem som lever i de siste dager. Paulus var en kyndig kjenner av Det gamle testamente, og han ble oppreist til å være det profetiske bindeledd mellom den bokstavelige og den åndelige Israels husholdning. Det var hans skrifter som ledet dem som forstod kunnskapsøkningen ved endens tid i 1798, og også i 1989.
Ancient literal Babylon, the ancient children of the east, ancient Egypt, ancient Greece, and the ancient Medo-Persian empire are symbols of spiritual powers at the end of the world. The ancient symbols are the literal that precedes, and represent, the spiritual that follows. Paul goes so far as to identify that literal Adam symbolized spiritual Adam (who is Christ).
Det gamle, bokstavelige Babylon, oldtidens Østens barn, oldtidens Egypt, oldtidens Hellas og det gamle medisk-persiske riket er symboler på åndelige makter ved verdens ende. De gamle symbolene er det bokstavelige som går forut for, og representerer, det åndelige som følger etter. Paulus går så langt som til å fastslå at den bokstavelige Adam symboliserte den åndelige Adam (som er Kristus).
And so it is written, The first man Adam was made a living soul; the last Adam was made a quickening spirit. Howbeit that was not first which is spiritual, but that which is natural; and afterward that which is spiritual. The first man is of the earth, earthy: the second man is the Lord from heaven. As is the earthy, such are they also that are earthy: and as is the heavenly, such are they also that are heavenly. And as we have borne the image of the earthy, we shall also bear the image of the heavenly. 1 Corinthians 15:45–49.
Derfor står det også skrevet: Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam ble til en levendegjørende ånd. Men det åndelige kom ikke først, men det naturlige; deretter det åndelige. Det første menneske er av jorden, jordisk; det andre menneske er Herren fra himmelen. Slik den jordiske er, slik er også de jordiske; og slik den himmelske er, slik er også de himmelske. Og likesom vi har båret den jordiskes bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. 1 Korinterne 15:45–49.
There are some very profound lessons Paul is teaching concerning the first and last Adam, but we are simply identifying the principle which he sets forth very clearly in the passage, when he states, “that was not first which is spiritual, but that which is natural; and afterward that which is spiritual.” The literal, which Paul here identifies as “natural,” is first, and the spiritual is last. Literal Israel was first, and natural, and spiritual Israel comes “afterward.”
Det er noen meget dype lærdommer Paulus underviser om når det gjelder den første og den siste Adam, men vi peker ganske enkelt på det prinsippet han meget klart fremsetter i dette avsnittet, når han sier: «Det åndelige var ikke det første, men det naturlige; deretter det åndelige.» Det bokstavelige, som Paulus her betegner som «naturlig», er først, og det åndelige er sist. Det bokstavelige Israel var først, og naturlig, og det åndelige Israel kommer «deretter».
Literal Babylon precedes spiritual Babylon. The next important point that is emphasized in Paul’s writings is the point in history when the change from literal to spiritual is to be applied. It is the time period of the cross when the prophetic change from literal to spiritual is identified.
Det bokstavelige Babylon går forut for det åndelige Babylon. Det neste viktige punktet som fremheves i Paulus’ skrifter, er det tidspunkt i historien da overgangen fra det bokstavelige til det åndelige skal anvendes. Det er korsets tidsperiode da den profetiske overgangen fra det bokstavelige til det åndelige blir identifisert.
For ye are all the children of God by faith in Christ Jesus. For as many of you as have been baptized into Christ have put on Christ. There is neither Jew nor Greek, there is neither bond nor free, there is neither male nor female: for ye are all one in Christ Jesus. And if ye be Christ’s, then are ye Abraham’s seed, and heirs according to the promise. Galatians 3:26–29.
For de er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For så mange av dykk som vart døypte til Kristus, har ikledd dykk Kristus. Her er ikkje jøde eller grekar, her er ikkje slave eller fri, her er ikkje mann og kvinne; for de er alle éin i Kristus Jesus. Og høyrer de Kristus til, då er de Abrahams ætt og arvingar etter lovnaden. Galatarane 3:26–29.
It matters not what your birthright might be, if and when you accept Christ, you then become the seed of Abraham. You are not literal Israel; you are spiritual Israel. The transition from literal to spiritual was the cross. Paul divides mankind into two classes. Each class has their own covenant, each are descendants of Abraham. Each has a city that represents their family and covenant. Each is either a son of literal Adam or spiritual Adam.
Det har ingen betydning hva din førstefødselsrett måtte være; dersom og når du tar imot Kristus, blir du da Abrahams ætt. Du er ikke det bokstavelige Israel; du er det åndelige Israel. Overgangen fra det bokstavelige til det åndelige var korset. Paulus deler menneskeheten inn i to klasser. Hver klasse har sin egen pakt; hver er etterkommere av Abraham. Hver har en by som representerer deres familie og pakt. Hver er enten en sønn av den bokstavelige Adam eller av den åndelige Adam.
For it is written, that Abraham had two sons, the one by a bondmaid, the other by a freewoman. But he who was of the bondwoman was born after the flesh; but he of the freewoman was by promise. Which things are an allegory: for these are the two covenants; the one from the mount Sinai, which gendereth to bondage, which is Agar. For this Agar is mount Sinai in Arabia, and answereth to Jerusalem which now is, and is in bondage with her children. But Jerusalem which is above is free, which is the mother of us all. For it is written, Rejoice, thou barren that bearest not; break forth and cry, thou that travailest not: for the desolate hath many more children than she which hath an husband. Now we, brethren, as Isaac was, are the children of promise. But as then he that was born after the flesh persecuted him that was born after the Spirit, even so it is now. Nevertheless what saith the scripture? Cast out the bondwoman and her son: for the son of the bondwoman shall not be heir with the son of the freewoman. So then, brethren, we are not children of the bondwoman, but of the free. Galatians 4:22–30.
For det er skrevet at Abraham hadde to sønner, én med slavekvinnen og én med den frie kvinne. Men han som var av slavekvinnen, ble født etter kjødet; mens han av den frie kvinne ble født ved løftet. Dette har allegorisk betydning; for disse kvinner er de to pakter: den ene fra Sinai berg, som føder til trelldom, og det er Hagar. For Hagar er Sinai berg i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, for det er i trelldom sammen med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår alles mor. For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder; bryt ut i jubel og rop, du som ikke har fødselsveer; for den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. Men vi, brødre, er løftets barn, slik som Isak var. Men likesom den gang han som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden, slik er det også nå. Men hva sier Skriften? Driv ut slavekvinnen og hennes sønn; for slavekvinnens sønn skal slett ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. Altså, brødre, er vi ikke slavekvinnens barn, men den frie kvinnes. Galaterne 4:22–30.
In the time period of the cross, the ancient literal became symbols of the modern spiritual. The apostle Paul clarified these essential prophetic truths that allowed William Miller to establish the framework of two desolating powers, which he based all of his prophetic conclusions upon. The same work accomplished by the apostle Paul is what identifies the three desolating powers that is the framework for all the prophetic conclusions of Future for America.
I korsets tidsperiode ble det gamle bokstavelige til symboler på det moderne åndelige. Apostelen Paulus klargjorde disse vesentlige profetiske sannhetene som gjorde det mulig for William Miller å etablere rammen om to ødeleggende makter, som han bygde alle sine profetiske konklusjoner på. Det samme arbeidet som ble utført av apostelen Paulus, er det som identifiserer de tre ødeleggende maktene som utgjør rammen for alle Future for Americas profetiske konklusjoner.
The framework of Miller’s understanding of the increase of knowledge represented by the Ulai River vision of chapter seven, eight and nine was based upon his discovery that “the daily” in the book of Daniel represented pagan Rome. He made that discovery in Paul’s second letter to the Thessalonians. That understanding is the primary truth identified in association with the prophetic “lie,” that causes strong delusion to come upon Seventh-day Adventists in the last days.
Rammen for Millers forståelse av kunnskapens vekst, fremstilt ved synet om Ulai-elven i kapittel sju, åtte og ni, var basert på hans oppdagelse av at «det daglige» i Daniels bok representerte det hedenske Roma. Han gjorde den oppdagelsen i Paulus’ andre brev til tessalonikerne. Denne forståelsen er den primære sannhet som identifiseres i forbindelse med den profetiske «løgnen», som gjør at en sterk villfarelse kommer over syvendedagsadventistene i de siste dager.
We will continue our study of the increase of knowledge represented by the vision of the Ulai River in the next article by considering what Miller recognized in Paul’s letter.
Vi vil fortsette vår undersøkelse av kunnskapens tilvekst, slik den er framstilt ved synet om Ulai-elven, i den neste artikkelen, ved å betrakte det Miller erkjente i Paulus’ brev.
“One who sees beneath the surface, who reads the hearts of all men, says of those who have had great light: ‘They are not afflicted and astonished because of their moral and spiritual condition.’ Yea, they have chosen their own ways, and their soul delighteth in their abominations. I also will choose their delusions, and will bring their fears upon them; because when I called, none did answer; when I spake, they did not hear: but they did evil before Mine eyes, and chose that in which I delighted not.’ ‘God shall send them strong delusion, that they should believe a lie,’ because they received not the love of the truth, that they might be saved,’ ‘but had pleasure in unrighteousness.’ Isaiah 66:3, 4; 2 Thessalonians 2:11, 10, 12.
Han som ser under overflaten, som gransker alle menneskers hjerter, sier om dem som har hatt stort lys: «De er ikke plaget og forferdet på grunn av sin moralske og åndelige tilstand.» Ja, de har valgt sine egne veier, og deres sjel har behag i sine vederstyggeligheter. «Også jeg vil velge deres villfarelser og la det de frykter, komme over dem; fordi ingen svarte da jeg kalte, de hørte ikke da jeg talte, men gjorde det som var ondt i mine øyne, og valgte det jeg ikke hadde behag i.» «Gud skal sende dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen,» fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst, «men hadde sin glede i urettferdigheten.» Jesaja 66:3, 4; 2 Tessaloniker 2:11, 10, 12.
“The heavenly Teacher inquired: ‘What stronger delusion can beguile the mind than the pretense that you are building on the right foundation and that God accepts your works, when in reality you are working out many things according to worldly policy and are sinning against Jehovah? Oh, it is a great deception, a fascinating delusion, that takes possession of minds when men who have once known the truth, mistake the form of godliness for the spirit and power thereof; when they suppose that they are rich and increased with goods and in need of nothing, while in reality they are in need of everything.’” Testimonies, volume 8, 249, 250.
Den himmelske Lærer spurte: «Hvilket sterkere bedrag kan forføre sinnet enn forestillingen om at dere bygger på den rette grunnvoll og at Gud godtar deres gjerninger, når dere i virkeligheten utfører mange ting etter verdslig klokskap og synder mot Jehova? Å, det er et stort bedrag, en fengslende villfarelse, som tar sinnene i eie når mennesker som en gang har kjent sannheten, forveksler gudsfryktens ytre skikkelse med dens ånd og kraft; når de mener at de er rike og har overflod og ikke trenger noe, mens de i virkeligheten trenger alt.» Testimonies, bind 8, 249, 250.