In the last article we pointed out that Gabriel provided the conclusion of the “last indignation” in order to confirm the date of 1844, based upon two witnesses. Miller understood the “seven times” of Leviticus twenty-six, that was carried out against the kingdom of Judah, but never reached a point where he saw the purpose and relationship of the judgment of the “seven times,” upon both the northern and southern kingdoms of Israel. Whether he ever recognized the distinction of “the last indignation” in verse nineteen is doubtful, though he no doubt understood in a general sense that the “indignation” was the “seven times.” The light of a first and last indignation was unsealed by Palmoni in 1856, but it was rejected in 1863. Yet Miller’s message of the “seven times” was correct, though limited.
I den siste artikkelen påpekte vi at Gabriel framla avslutningen på «den siste vredesdom» for å stadfeste året 1844, på grunnlag av to vitner. Miller forstod «de syv tider» i Tredje Mosebok tjueseks, som ble fullbyrdet over Judas rike, men han kom aldri så langt at han så hensikten med og sammenhengen i dommen om «de syv tider» over både det nordlige og det sørlige riket i Israel. Om han noen gang erkjente særpreget ved «den siste vredesdom» i vers nitten, er tvilsomt, selv om han uten tvil i alminnelig forstand forstod at «vredesdommen» var «de syv tider». Lyset om en første og en siste vredesdom ble avseglet av Palmoni i 1856, men det ble forkastet i 1863. Likevel var Millers budskap om «de syv tider» korrekt, om enn begrenset.
Miller would not have recognized that the little horn of pagan Rome lifted up and exalted paganism, in verse eleven of Daniel eight, for to Miller “take away” was simply to remove in each of its three occurrences in Daniel. Yet his message was still correct, though limited.
Miller ville ikke ha erkjent at det lille hornet i det hedenske Roma opphøyet og forherliget hedenskapet i vers elleve i Daniel åtte, for for Miller betydde «ta bort» ganske enkelt å fjerne i hver av dets tre forekomster i Daniel. Likevel var hans budskap fremdeles korrekt, om enn begrenset.
The Millerites did recognize the “sanctuary” in verse eleven was the pagan temple in the city of Rome (the Pantheon), but the Hebrew language was not what their message was based upon. Miller’s message was focused upon prophetic time. The history where their message was unsealed prevented them from seeing the United States as the sixth kingdom of Bible prophecy, but more than that, it prevented them from seeing the papacy as the fifth kingdom of Bible prophecy.
Millerittene erkjente riktignok at «helligdommen» i vers elleve var det hedenske tempelet i byen Roma (Pantheon), men det hebraiske språket var ikke det deres budskap var basert på. Millers budskap var fokusert på profetisk tid. Den historien der deres budskap ble avseglet, hindret dem fra å se De forente stater som det sjette riket i Bibelens profeti, men mer enn det hindret den dem fra å se pavedømmet som det femte riket i Bibelens profeti.
Forced by the history in which they lived they applied the prophecies in agreement with their anticipated soon-coming return of Christ, and they were disappointed, yet their message was correct. When Gabriel provides the interpretation of the two visions in verses fifteen through twenty-seven, Miller’s understanding prevented him from grasping the broader revelation of the kingdoms that was represented in the gender oscillation of the little horn in verses nine through twelve. The Millerites only see Rome as a fourth and final earthly kingdom in Gabriel’s interpretation.
Tvunget av den historien de levde i, anvendte de profetiene i samsvar med sin forventede snart forestående Kristi gjenkomst, og de ble skuffet; likevel var deres budskap korrekt. Når Gabriel gir tolkningen av de to synene i vers femten til tjuesju, hindret Millers forståelse ham i å fatte den bredere åpenbaringen om rikene som var fremstilt i det lille hornets kjønnsmessige veksling i vers ni til tolv. Millerittene ser bare Rom som et fjerde og siste jordisk rike i Gabriels tolkning.
And it came to pass, when I, even I Daniel, had seen the vision, and sought for the meaning, then, behold, there stood before me as the appearance of a man. And I heard a man’s voice between the banks of Ulai, which called, and said, Gabriel, make this man to understand the vision. So he came near where I stood: and when he came, I was afraid, and fell upon my face: but he said unto me, Understand, O son of man: for at the time of the end shall be the vision. Now as he was speaking with me, I was in a deep sleep on my face toward the ground: but he touched me, and set me upright. And he said, Behold, I will make thee know what shall be in the last end of the indignation: for at the time appointed the end shall be. The ram which thou sawest having two horns are the kings of Media and Persia. And the rough goat is the king of Grecia: and the great horn that is between his eyes is the first king. Now that being broken, whereas four stood up for it, four kingdoms shall stand up out of the nation, but not in his power. And in the latter time of their kingdom, when the transgressors are come to the full, a king of fierce countenance, and understanding dark sentences, shall stand up. And his power shall be mighty, but not by his own power: and he shall destroy wonderfully, and shall prosper, and practise, and shall destroy the mighty and the holy people. And through his policy also he shall cause craft to prosper in his hand; and he shall magnify himself in his heart, and by peace shall destroy many: he shall also stand up against the Prince of princes; but he shall be broken without hand. And the vision of the evening and the morning which was told is true: wherefore shut thou up the vision; for it shall be for many days. And I Daniel fainted, and was sick certain days; afterward I rose up, and did the king’s business; and I was astonished at the vision, but none understood it. Daniel 8:15–27.
Og det skjedde, da jeg, ja jeg Daniel, hadde sett synet og søkte å forstå meningen med det, se, da stod det en foran meg som så ut som en mann. Og jeg hørte en manns røst mellom Ulajs bredder, som ropte og sa: Gabriel, la denne mannen forstå synet! Så kom han nær stedet hvor jeg stod; og da han kom, ble jeg grepet av frykt og falt ned på mitt ansikt. Men han sa til meg: Forstå, du menneskesønn; for synet gjelder endetidens tid. Mens han talte med meg, sank jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden; men han rørte ved meg og reiste meg opp, så jeg stod der. Og han sa: Se, jeg vil kunngjøre deg hva som skal skje ved vredens siste ende; for enden skal komme til den fastsatte tid. Væren som du så, den som hadde to horn, er kongene av Media og Persia. Og den raggete bukken er kongen av Hellas; og det store hornet mellom dens øyne er den første kongen. Men da dette ble brukket av, og fire andre stod frem i dets sted, skal fire kongeriker oppstå av folket, men ikke med hans kraft. Og i den siste tid av deres rike, når overtredelsene er blitt fullmodne, skal en konge stå fram med hardt ansikt og med innsikt i dunkle ord. Og hans makt skal bli stor, men ikke ved hans egen makt; og han skal volde forferdelig ødeleggelse og ha framgang og sette sin vilje igjennom; og han skal ødelegge de mektige og det hellige folk. Ved sin klokskap skal han også la svik ha framgang i sin hånd; og i sitt hjerte skal han opphøye seg selv, og midt i fred skal han ødelegge mange. Også mot fyrstenes Fyrste skal han reise seg; men uten menneskehånd skal han bli knust. Og synet om aften og morgen, som er blitt sagt, er sant. Derfor skal du forsegle synet, for det gjelder mange dager fram i tiden. Og jeg, Daniel, ble kraftløs og lå syk i noen dager. Deretter stod jeg opp og gjorde kongens gjerning; og jeg var slått av undring over synet, men ingen forstod det. Daniel 8:15–27.
Though Daniel received the vision of the Ulai River (which is now in the process of fulfillment), in the history of Babylon, the first kingdom is left out of the vision. It had been included as the head of gold, and the lion in chapters two and seven, but the prophetic attribute of Babylon being removed and restored was emphasized in chapter eight. Nebuchadnezzar had typified the deadly wound of the papacy when he was driven from men for “seven times,” thus typifying the symbolic seventy years that the whore of Tyre is forgotten. In Daniel chapter eight, Babylon is forgotten from the kingdoms of Bible prophecy and the vision begins with the Medes and Persians (the ram), which was followed by Greece (the goat).
Selv om Daniel mottok synet ved Ulai-elven (som nå er i ferd med å bli oppfylt), er det første riket utelatt fra synet i Babylons historie. Det hadde vært tatt med som hodet av gull og løven i kapittel to og sju, men den profetiske egenskapen ved Babylon, nemlig at det ble fjernet og gjenopprettet, ble fremhevet i kapittel åtte. Nebukadnesar hadde foregrepet pavedømmets dødelige sår da han ble drevet bort fra menneskene i «sju tider», og slik foregrep han de symbolske sytti årene da skjøgen Tyrus blir glemt. I Daniel kapittel åtte er Babylon glemt blant rikene i Bibelens profeti, og synet begynner med mederne og perserne (væren), som ble etterfulgt av Hellas (geitebukken).
The kingdom of Alexander the Great disintegrated into four kingdoms of lesser power than Alexander, as had also been represented in chapter seven with the leopard which had four wings and four heads. Four represents worldwide as represented by north, east, south and west. In verse eight of chapter eight, four notable ones came up towards the four winds of heaven. In chapter seven Greece’s four wings align with the four winds of chapter eight, and Greece’s four heads align with the four notable ones. The four heads and four notable ones represent the four kingdoms Alexander’s original kingdom disintegrated into, and the four wings and four winds represent the four areas of division. The distinction of the point is important to see, for it represents an argument which the Millerites had against the traditional understanding of the Protestants about the fourth kingdom of Rome.
Aleksander den stores rike gikk i oppløsning til fire riker med mindre makt enn Aleksander, slik det også var framstilt i kapittel sju ved leoparden som hadde fire vinger og fire hoder. Fire representerer verdensomspennende utstrekning, slik dette framstilles ved nord, øst, sør og vest. I vers åtte i kapittel åtte kom fire fremragende horn opp mot himmelens fire vinder. I kapittel sju svarer Hellas’ fire vinger til de fire vindene i kapittel åtte, og Hellas’ fire hoder svarer til de fire fremragende hornene. De fire hodene og de fire fremragende hornene representerer de fire rikene som Aleksanders opprinnelige rike gikk i oppløsning til, og de fire vingene og de fire vindene representerer de fire områdene for delingen. Det er viktig å se denne sondringen i poenget, for den representerer et argument som millerittene hadde mot protestantenes tradisjonelle forståelse av Rom som det fjerde riket.
On the tables of Habakkuk, represented by the 1843 and 1850 pioneer charts, there is only one representation which is not illustrating a prophetic application, and it has to do with the distinction between the four heads and notable ones, and the four wings and winds. In an effort to obscure the truth of Rome as the fourth kingdom of Bible prophecy, Satan introduced an argument concerning the true or false meaning of the four heads and notable ones, and the four wings and winds. Satan did so for the book of Daniel clearly identifies that there is one distinct symbol in the book of Daniel that established the vision. Part of the evidence which establishes that symbol is in the four heads and notable ones, and the four wings and winds. The Protestants upheld a satanic view of this argument, and the argument was so significant to Millerite history that they referenced the argument upon the chart. The power which establishes the “chazon” vision in the book of Daniel is identified as the “robbers of thy people,” and the Protestants identified that power as one of a long line of Syrian kings named Antiochus Epiphanes, and Miller identified them as Rome.
På Habakkuks tavler, representert ved pionerkartene fra 1843 og 1850, finnes det bare én fremstilling som ikke illustrerer en profetisk anvendelse, og den har å gjøre med skillet mellom de fire hoder og de framstående horn, og de fire vinger og vindene. I et forsøk på å tilsløre sannheten om Roma som det fjerde riket i Bibelens profeti, introduserte Satan et argument om den sanne eller falske betydningen av de fire hoder og de framstående horn, og de fire vinger og vindene. Satan gjorde dette fordi Daniels bok klart identifiserer at det finnes ett særskilt symbol i Daniels bok som stadfestet synet. En del av bevisførselen som stadfester dette symbolet, finnes i de fire hoder og de framstående horn, og de fire vinger og vindene. Protestantene opprettholdt et satanisk syn på dette argumentet, og argumentet var så betydningsfullt for millerittisk historie at de henviste til argumentet på kartet. Makten som stadfester «chazon»-synet i Daniels bok, identifiseres som «røverne av ditt folk», og protestantene identifiserte denne makten som en av en lang rekke syriske konger ved navn Antiochus Epiphanes, mens Miller identifiserte dem som Roma.
And in those times there shall many stand up against the king of the south: also the robbers of thy people shall exalt themselves to establish the vision; but they shall fall. Daniel 11:14.
Og i de tider skal mange reise seg mot kongen i sør; også voldsmennene blant ditt folk skal opphøye seg for å stadfeste synet; men de skal falle. Daniel 11:14.
Antiochus was one of the kings, in a line of kings that descended out of one of the four kingdoms which Alexander’s kingdom had disintegrated into. The little horn of verse nine of Daniel eight, had followed the kingdom of Alexander, and verse nine says that out of one of them, came forth the little horn.
Antiokus var en av kongene, i en rekke konger som nedstammet fra ett av de fire rikene som Alexanders rike hadde gått i oppløsning i. Det lille hornet i vers ni i Daniel åtte fulgte etter Alexanders rike, og vers ni sier at ut av ett av dem kom det lille hornet frem.
And out of one of them came forth a little horn, which waxed exceeding great, toward the south, and toward the east, and toward the pleasant land. Daniel 8:9.
Og ut fra en av dem kom det fram et lite horn, som vokste seg overmåte stort mot sør og mot øst og mot det fagre landet. Daniel 8:9.
The argument of whether Rome establishes the vision, or a weak and fairly insignificant Syrian king establishes the vision, includes the argument of whether the little horn power came out of one of the four horns, or out of one of the four winds. It is not much of an argument, for history and prophecy is clear that Rome was not a descendant of the Greek empire, but that Rome was a new power. If Rome was the fourth kingdom, then the “one of them” of verse nine, must be one of the four winds or wings. If it was Antiochus Epiphanes, it came out of the horn of Syria.
Spørsmålet om hvorvidt Roma virkeliggjør synet, eller om en svak og forholdsvis ubetydelig syrisk konge virkeliggjør synet, innbefatter også spørsmålet om hvorvidt den lille hornmakten kom ut fra ett av de fire hornene, eller fra en av de fire vindene. Dette er ikke noe stort stridsspørsmål, for historie og profeti gjør det klart at Roma ikke var en etterkommer av det greske riket, men at Roma var en ny makt. Hvis Roma var det fjerde riket, må da «en av dem» i vers ni være en av de fire vindene eller vingene. Hvis det var Antiochus Epiphanes, kom det ut fra Syrias horn.
The Millerites identified that the power represented as “the robbers of thy people” would stand up against Christ.
Millerittene identifiserte at makten som er fremstilt som «røverne av ditt folk», ville reise seg opp mot Kristus.
And through his policy also he shall cause craft to prosper in his hand; and he shall magnify himself in his heart, and by peace shall destroy many: he shall also stand up against the Prince of princes; but he shall be broken without hand. Daniel 8:25.
Og ved sitt kløktige råd skal han la svik lykkes i sin hånd; og i sitt hjerte skal han opphøye seg selv, og ved fred skal han ødelegge mange; han skal også reise seg mot fyrsternes Fyrste; men han skal bli knust uten menneskehånd. Daniel 8:25.
The “Prince of princes” is Christ, and Antiochus Epiphanes lived well before Christ was born, so the Millerites pointed this fact out on the 1843 chart. On the chart they included the date 164, which in reality has no biblical reference, and was simply a notation which identifies the significance of the argument over the fourth kingdom between Miller and the Protestant theologians. Next to the year “164” on the chart they wrote, “Death of Antiochus Epiphanes who of course stood not up against the Prince of princes as he had been dead 164 years before the prince of princes was born.”
«Fyrstenes fyrste» er Kristus, og Antiokus Epifanes levde lenge før Kristus ble født; derfor påpekte millerittene dette forholdet på 1843-kartet. På kartet tok de med årstallet 164, som i virkeligheten ikke har noen bibelsk henvisning, og som ganske enkelt var en anmerkning som identifiserer betydningen av striden om det fjerde riket mellom Miller og de protestantiske teologene. Ved siden av årstallet «164» på kartet skrev de: «Døden til Antiokus Epifanes, som naturligvis ikke stod opp mot fyrstenes fyrste, ettersom han hadde vært død i 164 år før fyrstenes fyrste ble født.»
Today Adventism teaches that “the robbers of thy people” is Antiochus Epiphanes, as does apostate Protestantism, in spite of the fact that inspiration recorded that “the 1843 chart was directed by the hand of the Lord and should not be altered.” The Millerites knew that the king of fierce countenance was Rome, so they were not shaken by the satanic teaching that undermines the ability to establish the “chazon” vision. The Bible is clear that if there is no vision, the people perish.
I dag lærer adventismen at «ditt folks røvere» er Antiokus Epifanes, slik også det frafalne protestantismen gjør, til tross for at Inspirasjonen har nedtegnet at «1843-kartet ble ledet av Herrens hånd og skulle ikke forandres». Millerittene visste at kongen med det harde åsyn var Roma, så de lot seg ikke rokke av den sataniske lære som undergraver evnen til å stadfeste «chazon»-synet. Bibelen er klar på at der det ikke er noe syn, går folket til grunne.
Where there is no vision, the people perish: but he that keepeth the law, happy is he. Proverbs 29:18.
Uten åpenbaring blir folket tøylesløst; men den som holder loven, salig er han. Ordspråkene 29,18.
The vision that Solomon identifies in the verse is the “chazon” vision, which in verse thirteen of Daniel eight, is the vision that identifies paganism and papalism trampling down the sanctuary and host. For the Millerites those two desolating powers represented the fourth kingdom of Bible prophecy, and without recognizing the fourth kingdom of Rome (the robbers of thy people), they would not have been able to establish the vision. The “robbers of thy people” in verse fourteen of Daniel eleven, were to stand up against the king of the south, exalt themselves, establish the vision and fall. Rome fulfilled each of those characteristics.
Det synet som Salomo identifiserer i verset, er «chazon»-synet, som i vers tretten i Daniel åtte er det synet som identifiserer hedenskapet og pavedømmet som nedtråkker helligdommen og hæren. For millerittene representerte disse to ødeleggende maktene det fjerde riket i Bibelens profeti, og uten å erkjenne det fjerde riket, Roma (røverne av ditt folk), ville de ikke ha vært i stand til å stadfeste synet. «Røverne av ditt folk» i vers fjorten i Daniel elleve skulle reise seg mot kongen i sør, opphøye seg selv, stadfeste synet og falle. Roma oppfylte hver av disse kjennetegnene.
In chapter seven, the fourth kingdom is specifically identified as being “diverse” from the kingdoms before it.
I kapittel sju blir det fjerde riket uttrykkelig identifisert som «forskjellig» fra rikene før det.
After this I saw in the night visions, and behold a fourth beast, dreadful and terrible, and strong exceedingly; and it had great iron teeth: it devoured and brake in pieces, and stamped the residue with the feet of it: and it was diverse from all the beasts that were before it; and it had ten horns…. Then I would know the truth of the fourth beast, which was diverse from all the others, exceeding dreadful, whose teeth were of iron, and his nails of brass; which devoured, brake in pieces, and stamped the residue with his feet; And of the ten horns that were in his head, and of the other which came up, and before whom three fell; even of that horn that had eyes, and a mouth that spake very great things, whose look was more stout than his fellows. Daniel 7:7, 19, 20.
Deretter så jeg i nattesynene, og se, et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; og det hadde store jerntenner: det fortærte og knuste og trampet resten ned med føttene sine; og det var forskjellig fra alle dyrene som hadde vært før det; og det hadde ti horn…. Deretter ønsket jeg å få visshet om sannheten om det fjerde dyret, som var forskjellig fra alle de andre, overmåte fryktelig, hvis tenner var av jern og dets klør av kobber; som fortærte, knuste og trampet resten ned med føttene sine; og om de ti hornene som satt på dets hode, og om det andre som steg opp, og for hvilket tre falt; ja, om det hornet som hadde øyne og en munn som talte meget store ord, og som så større ut enn sine likesinnede. Daniel 7:7, 19, 20.
The fourth kingdom of Daniel seven was twice identified as being “diverse” from the kingdoms that preceded it. If the “little horn” of verse nine was simply an extension of the Syrian horn (Antiochus Epiphanes), it would not have been different. The beasts that preceded Rome in chapter seven were the lion, the bear and the leopard, all animals that actually exist in nature, but when it came to the fourth beast with iron teeth and nails of brass, Daniel knew of no beast of nature that represented the dreadful beast that devoured. It was different (diverse). The “little horn” of verse nine, came forth out of one of the areas represented by the four winds and wings, and not out of one of the horns or notable ones.
Det fjerde riket i Daniel sju ble to ganger identifisert som «forskjellig» fra rikene som gikk forut for det. Hvis det «lille horn» i vers ni ganske enkelt var en forlengelse av det syriske hornet (Antiochus Epiphanes), ville det ikke ha vært forskjellig. Dyrene som gikk forut for Roma i kapittel sju, var løven, bjørnen og leoparden, alle dyr som faktisk finnes i naturen; men da det gjaldt det fjerde dyret med tenner av jern og klør av kobber, kjente Daniel ikke til noe dyr i naturen som representerte det fryktelige dyret som fortærte. Det var forskjellig. Det «lille horn» i vers ni kom fram fra ett av de områdene som ble representert ved de fire vindene og vingene, og ikke fra ett av hornene eller de fremtredende.
Daniel chapter eight, states that “in the latter time of their kingdom, when the transgressors are come to the full, a king of fierce countenance, and understanding dark sentences, shall stand up.” In the “latter time of their kingdom (Greece, which had disintegrated into four kingdoms), during the time “when the transgressors are come to the full,” a new king would stand up.
Daniel kapittel åtte sier at «i de siste dager av deres rike, når overtredelsene har nådd sitt mål, skal en konge med hardt åsyn, kyndig i mørke ord, stå frem». I «de siste dager av deres rike» (Hellas, som var blitt oppløst i fire riker), i den tid «når overtredelsene har nådd sitt mål», skulle en ny konge stå frem.
“Every nation that has come upon the stage of action has been permitted to occupy its place on the earth, that the fact might be determined whether it would fulfill the purposes of the Watcher and the Holy One. Prophecy has traced the rise and progress of the world’s great empires—Babylon, Medo-Persia, Greece, and Rome. With each of these, as with the nations of less power, history has repeated itself. Each has had its period of test; each has failed, its glory faded, its power departed.” Prophets and Kings, 535.
«Enhver nasjon som har trådt frem på handlingens skueplass, har fått tillatelse til å innta sin plass på jorden, for at det skulle bli avgjort om den ville oppfylle Hensiktene til Vekteren og den Hellige. Profetien har fulgt fremveksten og utviklingen av verdens store riker—Babylon, Medo-Persia, Hellas og Roma. Med hver av disse, som med nasjonene av mindre makt, har historien gjentatt seg. Hver har hatt sin prøvetid; hver har sviktet, dens herlighet er svunnet, dens makt er veket.» Prophets and Kings, 535.
At the end (“latter time”) of the kingdom of Greece, when their cup of probationary time had been filled (“when the transgressors are come to the full”), a “king of fierce countenance” would stand up. That king would understand “dark sentences,” for he would speak a completely different language than the Hebrew of the Jews or the Greek of the previous kingdom, for he would speak Latin. That kingdom had been identified by Moses as the nation that would bring the siege of the years 66 to 70 AD, where among other things the famine was so terrible that the Jews ate their own children to survive.
Ved enden («i den siste tid») av Hellas’ rike, når deres prøvetids beger var blitt fylt («når overtrederne har nådd sitt mål»), skulle en «konge med hardt åsyn» stå fram. Denne kongen ville forstå «mørke ord», for han ville tale et fullstendig annet språk enn jødenes hebraisk eller det foregående rikets gresk, for han ville tale latin. Dette riket var blitt identifisert av Moses som den nasjonen som skulle føre beleiringen i årene 66 til 70 e.Kr., hvor blant annet hungersnøden var så fryktelig at jødene åt sine egne barn for å overleve.
Because thou servedst not the Lord thy God with joyfulness, and with gladness of heart, for the abundance of all things; Therefore shalt thou serve thine enemies which the Lord shall send against thee, in hunger, and in thirst, and in nakedness, and in want of all things: and he shall put a yoke of iron upon thy neck, until he have destroyed thee. The Lord shall bring a nation against thee from far, from the end of the earth, as swift as the eagle flieth; a nation whose tongue thou shalt not understand; A nation of fierce countenance, which shall not regard the person of the old, nor show favour to the young: And he shall eat the fruit of thy cattle, and the fruit of thy land, until thou be destroyed: which also shall not leave thee either corn, wine, or oil, or the increase of thy kine, or flocks of thy sheep, until he have destroyed thee. And he shall besiege thee in all thy gates, until thy high and fenced walls come down, wherein thou trustedst, throughout all thy land: and he shall besiege thee in all thy gates throughout all thy land, which the Lord thy God hath given thee. And thou shalt eat the fruit of thine own body, the flesh of thy sons and of thy daughters, which the Lord thy God hath given thee, in the siege, and in the straitness, wherewith thine enemies shall distress thee. Deuteronomy 28:47–53.
Fordi du ikke tjente Herren din Gud med glede og med hjertets fryd, til tross for overfloden av alle ting, skal du derfor tjene dine fiender, som Herren skal sende mot deg, i hunger og tørst og nakenhet og mangel på alle ting; og han skal legge et jernåk på din nakke, inntil han har tilintetgjort deg. Herren skal føre et folk mot deg langt borte fra, fra jordens ende, raskt som ørnen flyr, et folk hvis tungemål du ikke skal forstå, et folk med hardt åsyn, som ikke skal vise den gamle aktelse og ikke den unge gunst. Det skal fortære frukten av ditt fe og frukten av ditt land, inntil du blir tilintetgjort; det skal heller ikke la det bli igjen hos deg verken korn, vin eller olje, eller avkommet av ditt storfe eller flokkene av ditt småfe, inntil det har tilintetgjort deg. Det skal beleire deg i alle dine porter, inntil dine høye og befestede murer faller, som du satte din lit til, i hele ditt land; og det skal beleire deg i alle dine porter over hele ditt land, som Herren din Gud har gitt deg. Og du skal ete frukten av ditt eget liv, kjøttet av dine sønner og av dine døtre, som Herren din Gud har gitt deg, under beleiringen og i den trengsel som dine fiender skal føre over deg. 5 Mosebok 28:47–53.
In Daniel chapter two the fourth kingdom was represented by “iron,” and Moses identified “a nation,” which would put a “yoke of iron,” upon the Jews. The “nation” would “destroy” the Jews, and it would be as swift as an eagle, of which the eagle is the symbol of Rome. It would be a “nation” “whose tongue thou shalt not understand,” for its language would be “dark sentences” to the Jews. It would be a “nation of fierce countenance” as described in Daniel chapter eight as a “king of fierce countenance.” And in the “siege” of Jerusalem the Jews ate their “sons and daughters.”
I Daniels kapittel to ble det fjerde riket fremstilt ved «jern», og Moses identifiserte «et folk» som skulle legge «et åk av jern» på jødene. «Folket» skulle «ødelegge» jødene, og det skulle være like raskt som en ørn, hvorav ørnen er Romas symbol. Det skulle være «et folk» «hvis språk du ikke skal forstå», for dets språk ville være «mørke ord» for jødene. Det skulle være «et folk med et fryktinngytende åsyn», slik det er beskrevet i Daniels kapittel åtte som «en konge med et fryktinngytende åsyn». Og under «beleiringen» av Jerusalem åt jødene sine «sønner og døtre».
Miller recognized pagan Rome as the power predicted by Moses, and as the fourth “iron” kingdom of Daniel two, and the “nation” who spoke Latin, not Hebrew or Greek. Miller made no distinction between the fourth and fifth kingdom of Bible prophecy, for to him they both were simply Rome. So after pagan Rome stood up in verse twenty-three, he would not see the distinction represented in verse twenty-four. In the vision the little horn had oscillated from masculine to feminine to masculine to feminine in verses nine through twelve, and verse twenty-three identifies the prophetic characteristics of pagan Rome, Gabriel’s interpretation in verse twenty-four changes to feminine Rome. The power in verse twenty-four was to possess “mighty power,” “but not by his own power: and he shall destroy wonderfully, and shall prosper, and practice, and shall destroy the mighty and the holy people.”
Miller identifiserte det hedenske Roma som den makten Moses hadde forutsagt, og som det fjerde «jern»-riket i Daniel 2, og som den «nasjon» som talte latin, ikke hebraisk eller gresk. Miller gjorde ingen forskjell mellom det fjerde og det femte riket i Bibelens profeti, for for ham var de begge ganske enkelt Roma. Etter at det hedenske Roma således trådte fram i vers tjuetre, ville han derfor ikke se det skillet som er fremstilt i vers tjuefire. I synet hadde det lille hornet vekslet fra hankjønn til hunkjønn til hankjønn til hunkjønn i vers ni til tolv, og mens vers tjuetre identifiserer de profetiske kjennetegnene ved det hedenske Roma, skifter Gabriels tolkning i vers tjuefire til det feminine Roma. Makten i vers tjuefire skulle besitte «stor makt», «men ikke ved sin egen makt; og han skal ødelegge på underfullt vis, og ha framgang og handle, og han skal ødelegge de mektige og det hellige folk.»
Papal Rome was to be given the military power of pagan Rome, and it would destroy God’s people for one thousand two hundred and sixty years, from the year 538 to 1798. It would destroy “wonderfully” for it is the beast the whole world “wonders after,” and it was the power that would “practice and prosper” until the first indignation that had been “determined” to be finished in 1798 was fulfilled.
Det pavelige Roma skulle bli gitt det hedenske Romas militære makt, og det ville ødelegge Guds folk i ett tusen to hundre og seksti år, fra året 538 til 1798. Det ville ødelegge «på underfullt vis», for det er dyret som hele verden «undrer seg etter», og det var den makten som skulle «handle og ha framgang» inntil den første harme som var blitt «fastsatt» til å være fullført i 1798, var oppfylt.
Then in verse twenty-five Gabriel follows the oscillation established in the verses he was interpreting for Daniel, and again addresses pagan Rome, who through a different type of “policy,” brought together its empire, as attested to by all the historians. The “craft” of pagan Rome was to induce nations to join their growing empire, and it used the promise of peace and prosperity to build the empire, unlike the previous empires that were forged simply by military might. Pagan Rome was also to “stand up against the Prince of princes,” as it did when it placed Christ upon the cross of Calvary.
Deretter, i vers tjuefem, følger Gabriel den vekslingen som var etablert i de versene han tydet for Daniel, og henvender seg igjen til det hedenske Roma, som ved en annen form for «kløkt» samlet sitt rike, slik alle historieskriverne bevitner. Det hedenske Romas «list» var å få nasjoner til å slutte seg til dets voksende rike, og det brukte løftet om fred og velstand til å bygge riket, i motsetning til de foregående rikene, som ganske enkelt ble smidd sammen ved militær makt. Det hedenske Roma skulle også «reise seg mot fyrstenes Fyrste», slik det gjorde da det satte Kristus på Golgatas kors.
Then Gabriel addresses the two visions he was interpreting for Daniel, by identifying that the “mareh” vision of the appearance (the twenty-three hundred days) was true, and that the “chazon” vision of the trampling down of the sanctuary and host by pagan Rome and papal Rome was to be “shut up (sealed), “for many days” (until the time of the end in 1798).
Deretter henvender Gabriel seg til de to synene han tydet for Daniel, idet han fastslår at «mareh»-synet om tilsynekomsten (de to tusen tre hundre dagene) var sant, og at «chazon»-synet om nedtrampingen av helligdommen og hæren ved det hedenske Roma og det pavelige Roma skulle «lukkes til (forsegles)» «for mange dager» (inntil endetiden i 1798).
Then Daniel was sick for some time, and then returned to work, but he still did not understand the “mareh” vision, which is the vision which Gabriel was commanded to make him understand. For that reason Gabriel would return in chapter nine, to finish his work of making Daniel understand the “mareh” vision.
Deretter var Daniel syk en tid, og vendte så tilbake til sitt arbeid, men han forsto fremdeles ikke «mareh»-synet, det synet som Gabriel hadde fått befaling om å la ham forstå. Av den grunn skulle Gabriel vende tilbake i kapittel ni for å fullføre sitt verk med å få Daniel til å forstå «mareh»-synet.
In Daniel chapter nine, Daniel had been studying the prophetic Word and came to understand through the writings of Moses and Jeremiah. Jeremiah had identified the captivity he was in would last seventy years.
I Daniels niende kapittel hadde Daniel gransket det profetiske ord og kom til forståelse gjennom Moses’ og Jeremias skrifter. Jeremia hadde fastslått at fangenskapet han befant seg i, skulle vare i sytti år.
And this whole land shall be a desolation, and an astonishment; and these nations shall serve the king of Babylon seventy years. And it shall come to pass, when seventy years are accomplished, that I will punish the king of Babylon, and that nation, saith the Lord, for their iniquity, and the land of the Chaldeans, and will make it perpetual desolations. Jeremiah 25:11, 12.
Og hele dette landet skal bli til ødemark og forferdelse; og disse folkene skal tjene kongen av Babylon i sytti år. Og det skal skje, når sytti år er fullendt, at jeg vil straffe kongen av Babylon og det folket, sier Herren, for deres misgjerning, og kaldeernes land, og jeg vil gjøre det til evige ødemarker. Jeremia 25:11, 12.
According to Moses the captivity in the enemy’s land would correspond to a time that the land would enjoy its sabbaths.
Ifølge Moses ville fangenskapet i fiendens land svare til en tid da landet skulle nyte sine sabbater.
And I will bring the land into desolation: and your enemies which dwell therein shall be astonished at it. And I will scatter you among the heathen, and will draw out a sword after you: and your land shall be desolate, and your cities waste. Then shall the land enjoy her sabbaths, as long as it lieth desolate, and ye be in your enemies’ land; even then shall the land rest, and enjoy her sabbaths. As long as it lieth desolate it shall rest; because it did not rest in your sabbaths, when ye dwelt upon it. Leviticus 26:32–35.
Og jeg vil gjøre landet til en ødemark; og deres fiender som bor der, skal bli forferdet over det. Og jeg vil spre dere blant hedningefolkene, og dra et sverd etter dere; og deres land skal være øde, og deres byer skal ligge i ruiner. Da skal landet nyte sine sabbater så lenge det ligger øde og dere er i deres fienders land; da skal landet hvile og nyte sine sabbater. Så lenge det ligger øde, skal det hvile, fordi det ikke fikk hvile i deres sabbater da dere bodde der. 3 Mosebok 26:32–35.
Daniel had understood from God’s prophetic Word, upon two witnesses that His people had been scattered into the enemy’s land, during which time the land would enjoy its sabbaths. He understood what the author of Chronicles understood concerning Jeremiah’s seventy years.
Daniel hadde ut fra Guds profetiske Ord forstått, på grunnlag av to vitner, at Hans folk var blitt spredt til fiendens land, i hvilken tid landet skulle nyte sine sabbater. Han forstod det som Krønikebokas forfatter forstod angående Jeremias sytti år.
And them that had escaped from the sword carried he away to Babylon; where they were servants to him and his sons until the reign of the kingdom of Persia: To fulfil the word of the Lord by the mouth of Jeremiah, until the land had enjoyed her sabbaths: for as long as she lay desolate she kept sabbath, to fulfil threescore and ten years. Now in the first year of Cyrus king of Persia, that the word of the Lord spoken by the mouth of Jeremiah might be accomplished, the Lord stirred up the spirit of Cyrus king of Persia, that he made a proclamation throughout all his kingdom, and put it also in writing, saying, Thus saith Cyrus king of Persia, All the kingdoms of the earth hath the Lord God of heaven given me; and he hath charged me to build him an house in Jerusalem, which is in Judah. Who is there among you of all his people? The Lord his God be with him, and let him go up. 2 Chronicles 36:20–23.
Dem som var sluppet unna sverdet, førte han bort til Babylon; der var de tjenere for ham og hans sønner inntil Perserrikets kongedømme begynte, for at Herrens ord ved Jeremias munn skulle bli oppfylt, inntil landet hadde nytt sine sabbater; så lenge det lå øde, holdt det sabbat, for at sytti år skulle bli fullendt. Men i Perserkongen Kyros’ første regjeringsår, for at Herrens ord ved Jeremias munn skulle bli fullbyrdet, vakte Herren Perserkongen Kyros’ ånd, så han lot rope ut gjennom hele sitt rike, og også kunngjorde det skriftlig, og sa: Så sier Kyros, Persias konge: Alle jordens riker har Herren, himmelens Gud, gitt meg, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem, som ligger i Juda. Hvem er iblant dere av hele hans folk? Herren hans Gud være med ham, og han fare opp! 2 Krønikebok 36:20–23.
Daniel understood that Jeremiah’s seventy years of scattering in the enemy’s land, while the land enjoyed her sabbaths, was based upon the curse of “seven times” in Leviticus twenty-six, and in obedience to that understanding, he fulfilled the commanded remedy given there for those who finally awaken to their scattered condition.
Daniel forstod at Jeremias sytti år med adspredelse i fiendens land, mens landet nøt sine sabbater, var grunnlagt på forbannelsen om «sju tider» i Tredje Mosebok 26, og i lydighet mot denne forståelsen oppfylte han det påbudte botemiddelet som der ble gitt for dem som endelig våkner opp til erkjennelse av sin adspredte tilstand.
And upon them that are left alive of you I will send a faintness into their hearts in the lands of their enemies; and the sound of a shaken leaf shall chase them; and they shall flee, as fleeing from a sword; and they shall fall when none pursueth. And they shall fall one upon another, as it were before a sword, when none pursueth: and ye shall have no power to stand before your enemies. And ye shall perish among the heathen, and the land of your enemies shall eat you up. And they that are left of you shall pine away in their iniquity in your enemies’ lands; and also in the iniquities of their fathers shall they pine away with them. If they shall confess their iniquity, and the iniquity of their fathers, with their trespass which they trespassed against me, and that also they have walked contrary unto me; And that I also have walked contrary unto them, and have brought them into the land of their enemies; if then their uncircumcised hearts be humbled, and they then accept of the punishment of their iniquity: Then will I remember my covenant with Jacob, and also my covenant with Isaac, and also my covenant with Abraham will I remember; and I will remember the land. The land also shall be left of them, and shall enjoy her sabbaths, while she lieth desolate without them: and they shall accept of the punishment of their iniquity: because, even because they despised my judgments, and because their soul abhorred my statutes. And yet for all that, when they be in the land of their enemies, I will not cast them away, neither will I abhor them, to destroy them utterly, and to break my covenant with them: for I am the Lord their God. But I will for their sakes remember the covenant of their ancestors, whom I brought forth out of the land of Egypt in the sight of the heathen, that I might be their God: I am the Lord. These are the statutes and judgments and laws, which the Lord made between him and the children of Israel in mount Sinai by the hand of Moses. Leviticus 26:36–46.
Og over dem av dere som blir tilbake i live, vil jeg sende motløshet inn i deres hjerter i deres fienders land; og lyden av et raslende blad skal jage dem, og de skal flykte som for sverdet, og de skal falle når ingen forfølger. Og de skal falle over hverandre, som om det var for sverdet, når ingen forfølger; og dere skal ikke ha kraft til å stå imot deres fiender. Og dere skal gå til grunne blant hedningefolkene, og deres fienders land skal fortære dere. Og de av dere som blir tilbake, skal tæres bort i sin misgjerning i deres fienders land; også i sine fedres misgjerninger skal de tæres bort sammen med dem. Men dersom de bekjenner sin misgjerning og sine fedres misgjerning, med det troløshetsbrudd som de begikk mot meg, og også at de vandret i strid med meg, og at også jeg vandret i strid med dem og førte dem inn i deres fienders land, dersom da deres uomskårne hjerter blir ydmyket, og de da tar imot straffen for sin misgjerning: da vil jeg komme i hu min pakt med Jakob, og også min pakt med Isak, og også min pakt med Abraham vil jeg komme i hu; og landet vil jeg komme i hu. Men landet skal være forlatt av dem og nyte sine sabbater mens det ligger øde uten dem; og de skal ta imot straffen for sin misgjerning, fordi, ja fordi de foraktet mine dommer, og fordi deres sjel avskydde mine forskrifter. Men likevel, når de er i deres fienders land, vil jeg ikke forkaste dem, heller ikke vil jeg avsky dem, så jeg gjør fullstendig ende på dem og bryter min pakt med dem; for jeg er Herren deres Gud. Men for deres skyld vil jeg komme i hu pakten med deres forfedre, som jeg førte ut av landet Egypt for øynene på hedningefolkene, for at jeg skulle være deres Gud: Jeg er Herren. Dette er de forskrifter og dommer og lover som Herren fastsatte mellom seg og Israels barn på Sinai-fjellet ved Moses’ hånd. Tredje Mosebok 26:36–46.
Daniel’s prayer in chapter nine, is addressing every element of the counsel for those who find themselves scattered in the enemy’s land. That prayer is to be aligned with his prayer in chapter two, for together they represent the prayer of those in Revelation chapter eleven, that were dead in the streets of that great city of Sodom and Egypt, who find that they also had been scattered. As Daniel concludes his prayer, Gabriel returns to finish the work of explaining the “mareh” vision, just as the Holy Spirit intends to accomplish for the two witnesses of Revelation chapter eleven.
Daniels bønn i kapittel ni henvender seg til hvert eneste element i rådet til dem som befinner seg spredt i fiendens land. Denne bønnen må ses i sammenheng med hans bønn i kapittel to, for sammen representerer de bønnen til dem i Åpenbaringen kapittel elleve, som var døde i gatene i den store byen Sodoma og Egypt, og som finner at også de hadde vært spredt. Idet Daniel avslutter sin bønn, vender Gabriel tilbake for å fullføre arbeidet med å forklare «mareh»-synet, slik Den Hellige Ånd har til hensikt å fullføre for de to vitnene i Åpenbaringen kapittel elleve.
And whiles I was speaking, and praying, and confessing my sin and the sin of my people Israel, and presenting my supplication before the Lord my God for the holy mountain of my God; Yea, whiles I was speaking in prayer, even the man Gabriel, whom I had seen in the vision at the beginning, being caused to fly swiftly, touched me about the time of the evening oblation. And he informed me, and talked with me, and said, O Daniel, I am now come forth to give thee skill and understanding. Daniel 9:20–22.
Mens jeg ennå talte og bad og bekjente min synd og synden til mitt folk Israel og bar fram min bønn for Herren min Guds hellige fjell, ja, mens jeg ennå talte i bønn, kom mannen Gabriel, som jeg hadde sett i synet ved begynnelsen, hurtig flygende bort til meg og rørte ved meg ved tiden for kveldsofferet. Og han underviste meg og talte med meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet ut for å gi deg innsikt og forstand. Daniel 9:20–22.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
“Shortly before the fall of Babylon, when Daniel was meditating on these prophecies and seeking God for an understanding of the times, a series of visions was given him concerning the rise and fall of kingdoms. With the first vision, as recorded in the seventh chapter of the book of Daniel, an interpretation was given; yet not all was made clear to the prophet. ‘My cogitations much troubled me,’ he wrote of his experience at the time, ‘and my countenance changed in me: but I kept the matter in my heart.’ Daniel 7:28.
«Kort tid før Babylons fall, da Daniel grunnet på disse profetiene og søkte Gud for å få forståelse av tidene, ble en rekke syner gitt ham om kongerikers oppkomst og fall. Sammen med det første synet, slik det er nedtegnet i det sjuende kapittel i Daniels bok, ble en tydning gitt; likevel ble ikke alt gjort klart for profeten. «Mine tanker uroliget meg meget,» skrev han om sin erfaring på den tid, «og mitt åsyn ble forandret; men jeg gjemte saken i mitt hjerte.» Daniel 7:28.»
“Through another vision further light was thrown upon the events of the future; and it was at the close of this vision that Daniel heard ‘one saint speaking, and another saint said unto that certain saint which spake, How long shall be the vision?’ Daniel 8:13. The answer that was given, ‘Unto two thousand and three hundred days; then shall the sanctuary be cleansed’ (verse 14), filled him with perplexity. Earnestly he sought for the meaning of the vision. He could not understand the relation sustained by the seventy years’ captivity, as foretold through Jeremiah, to the twenty-three hundred years that in vision he heard the heavenly visitant declare should elapse before the cleansing of God’s sanctuary. The angel Gabriel gave him a partial interpretation; yet when the prophet heard the words, ‘The vision … shall be for many days,’ he fainted away. ‘I Daniel fainted,’ he records of his experience, ‘and was sick certain days; afterward I rose up, and did the king’s business; and I was astonished at the vision, but none understood it.’ Verses 26, 27.
«Gjennom et annet syn ble ytterligere lys kastet over framtidens begivenheter; og det var ved avslutningen av dette synet at Daniel hørte «én hellig tale, og en annen hellig sa til den som talte: Hvor lenge skal synet vare?» Daniel 8:13. Svaret som ble gitt: «To tusen og tre hundre kvelder og morgener; så skal helligdommen få sin rett igjen» (vers 14), fylte ham med forvirring. Oppriktig søkte han å forstå synets betydning. Han kunne ikke fatte sammenhengen mellom de sytti års fangenskap, slik det var forutsagt gjennom Jeremia, og de to tusen og tre hundre år som han i synet hørte den himmelske sendebudet erklære måtte gå før renselsen av Guds helligdom. Engelen Gabriel ga ham en delvis tydning; men da profeten hørte ordene: «Synet … gjelder en fjern framtid», besvimte han. «Jeg, Daniel, lå syk en tid,» skriver han om sin erfaring, «så stod jeg opp og gjorde kongens arbeid; og jeg var slått av undring over synet, men ingen forstod det.» Vers 26, 27.»
“Still burdened in behalf of Israel, Daniel studied anew the prophecies of Jeremiah. They were very plain—so plain that he understood by these testimonies recorded in books ‘the number of the years, whereof the word of the Lord came to Jeremiah the prophet, that He would accomplish seventy years in the desolations of Jerusalem.’ Daniel 9:2.
Fremdeles tynget på Israels vegne gransket Daniel på nytt Jeremias profetier. De var svært tydelige—så tydelige at han ut fra disse vitnesbyrdene, nedskrevet i bøker, forstod «tallet på de år som Herrens ord til profeten Jeremia gjaldt, at han ville fullføre sytti år over Jerusalems ødeleggelser.» Daniel 9:2.
“With faith founded on the sure word of prophecy, Daniel pleaded with the Lord for the speedy fulfillment of these promises. He pleaded for the honor of God to be preserved. In his petition he identified himself fully with those who had fallen short of the divine purpose, confessing their sins as his own.” Prophets and Kings, 553, 554.
«Med tro grunnfestet på det sikre profetiske ord bønnfalt Daniel Herren om en snarlig oppfyllelse av disse løftene. Han bønnfalt om at Guds ære måtte bli bevart. I sin bønn identifiserte han seg fullt og helt med dem som hadde kommet til kort overfor den guddommelige hensikt, idet han bekjente deres synder som sine egne.» Prophets and Kings, 553, 554.