Just before the close of probation the final prophetic secret is unsealed by the Lion of the tribe of Judah, and it is the wise who understand the increase of knowledge that is produced by that unsealing. Two witnesses in Revelation cast a light on part of what is unsealed at that time.
Like før nådetidens avslutning blir den siste profetiske hemmelighet åpnet av Løven av Juda stamme, og det er de vise som forstår den økte kunnskapen som frembringes ved denne åpningen. De to vitnene i Åpenbaringen kaster lys over en del av det som blir åpnet på den tiden.
Here is wisdom. Let him that hath understanding count the number of the beast: for it is the number of a man; and his number is Six hundred threescore and six. … And here is the mind which hath wisdom. The seven heads are seven mountains, on which the woman sitteth. Revelation 13:18, 17:9.
Her er visdommen. Den som har forstand, la ham regne ut dyrets tall; for det er et menneskes tall, og tallet hans er seks hundre og sekstiseks. … Og her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell, som kvinnen sitter på. Åpenbaringen 13:18, 17:9.
The “last power that is to wage war against the church and the law of God, was symbolized by a beast with lamblike horns,” is the United States. It is the sixth kingdom of Bible prophecy, and the structure of its kingdom is the same structure (image), as was the fifth kingdom of Bible prophecy. It becomes a kingdom of the Church ruling over the State, and then forces the entire earth to accept that very arrangement. The combination of Church and State is fully developed in the United States at the soon-coming Sunday law.
Den «siste makt som skal føre krig mot kirken og Guds lov, ble symbolisert ved et dyr med horn lik et lam», er De forente stater. Det er det sjette riket i Bibelens profeti, og dets rikes struktur er den samme struktur (bilde) som det femte riket i Bibelens profeti hadde. Det blir et rike hvor kirken hersker over staten, og tvinger deretter hele jorden til å godta nettopp denne ordning. Sammenslutningen av kirke og stat blir fullt utviklet i De forente stater ved den snart kommende søndagslov.
“The ‘image to the beast’ represents that form of apostate Protestantism which will be developed when the Protestant churches shall seek the aid of the civil power for the enforcement of their dogmas. The ‘mark of the beast’ still remains to be defined.” The Great Controversy, 445.
«‘Dyrets bilde’ representerer den form for frafallen protestantisme som vil bli utviklet når de protestantiske kirkene søker den sivile makts hjelp til håndhevelse av sine dogmer. ‘Dyrets merke’ gjenstår ennå å bli definert.» The Great Controversy, 445.
The image of the beast and the mark of the beast are two different symbols, yet it is at the Sunday law that the image of the beast reaches its full development.
Dyrets bilde og dyrets merke er to forskjellige symboler, men det er ved søndagsloven at dyrets bilde når sin fulle utvikling.
“The enforcement of Sundaykeeping on the part of Protestant churches is an enforcement of the worship of the papacy—of the beast. Those who, understanding the claims of the fourth commandment, choose to observe the false instead of the true Sabbath are thereby paying homage to that power by which alone it is commanded. But in the very act of enforcing a religious duty by secular power, the churches would themselves form an image to the beast; hence the enforcement of Sundaykeeping in the United States would be an enforcement of the worship of the beast and his image.” The Great Controversy, 448, 449.
«Håndhevelsen av søndagshelligholdelse fra de protestantiske kirkers side er en håndhevelse av tilbedelsen av pavedømmet—av dyret. De som, idet de forstår det fjerde buds krav, velger å holde den falske i stedet for den sanne sabbat, yter derved hyllest til den makt ved hvilken alene den er påbudt. Men i selve handlingen med å håndheve en religiøs plikt ved sekulær makt, ville kirkene selv danne et bilde av dyret; derfor ville håndhevelsen av søndagshelligholdelse i De forente stater være en håndhevelse av tilbedelsen av dyret og dets bilde.» The Great Controversy, 448, 449.
At the Sunday law, the Constitution of the United States is fully overthrown and the nation has separated fully from righteousness. Then, under the full control of Satan the United States forces the world to accept the same Church and State system that has just been established in the United States. The world government is the United Nations and the Roman church is the Church that rules over the relationship.
Ved søndagsloven blir De forente staters grunnlov fullstendig omstyrtet, og nasjonen har fullt og helt skilt lag med rettferdigheten. Deretter, under Satans fulle kontroll, tvinger De forente stater verden til å godta det samme kirke- og statssystemet som nettopp er blitt opprettet i De forente stater. Verdensregjeringen er De forente nasjoner, og den romerske kirke er den kirke som hersker over forholdet.
“The world is filled with storm and war and variance. Yet under one head—the papal power—the people will unite to oppose God in the person of His witnesses.” Testimonies, volume 7, 182.
«Verden er fylt av storm og krig og splid. Likevel vil folket under ett overhode — den pavelige makt — forene seg for å stå Gud imot i hans vitners person.» Testimonies, bind 7, 182.
The system of Church and State that is represented as the image of the beast in prophecy is also a threefold union of the dragon, the beast and the false prophet. The ten kings of Revelation seventeen, that are the seventh head, represent the dragon power.
Systemet av kirke og stat, som i profetien fremstilles som dyrets bilde, er også en trefoldig forening av dragen, dyret og den falske profet. De ti kongene i Åpenbaringen sytten, som er det sjuende hode, representerer dragens makt.
“Kings and rulers and governors have placed upon themselves the brand of antichrist, and are represented as the dragon who goes to make war with the saints—with those who keep the commandments of God and who have the faith of Jesus.” Testimonies to Ministers, 38.
«Konger og herskere og guvernører har satt på seg antikrists merke, og fremstilles som dragen som går bort for å føre krig mot de hellige — mot dem som holder Guds bud og har Jesu tro.» Testimonies to Ministers, 38.
The “ten kings” represent the United Nations, whose religion is spiritualism, and the religion of the false prophet is apostate Protestantism, and the beast’s religion is Catholicism, which is simply spiritualism covered with a profession of Christianity.
De «ti kongene» representerer De forente nasjoner, hvis religion er spiritualisme, og den falske profetens religion er frafallen protestantisme, og dyrets religion er katolisisme, som ganske enkelt er spiritualisme tildekket med en bekjennelse til kristendommen.
“By the decree enforcing the institution of the Papacy in violation of the law of God, our nation will disconnect herself fully from righteousness. When Protestantism shall stretch her hand across the gulf to grasp the hand of the Roman power, when she shall reach over the abyss to clasp hands with Spiritualism, when, under the influence of this threefold union, our country shall repudiate every principle of its Constitution as a Protestant and republican government, and shall make provision for the propagation of papal falsehoods and delusions, then we may know that the time has come for the marvelous working of Satan and that the end is near.” Testimonies, volume 5, 451.
«Ved den forordning som håndhever pavemaktens institusjon i overtredelse av Guds lov, vil vår nasjon helt løsne båndet til rettferdigheten. Når protestantismen skal strekke sin hånd over kløften for å gripe den romerske makts hånd, når den skal rekke over avgrunnen for å slutte hånd med spiritualismen, når vårt land, under innflytelsen av denne trefoldige union, skal forkaste ethvert prinsipp i sin grunnlov som en protestantisk og republikansk regjering, og skal treffe tiltak for utbredelsen av pavelige usannheter og villfarelser, da kan vi vite at tiden er kommet for Satans forunderlige virksomhet, og at enden er nær.» Testimonies, bind 5, 451.
At the Sunday law the threefold union of the dragon, the beast and the false prophet is accomplished. The United States then forces the world to accept the one-world government of the United Nations, for the world is thrown into a great crisis at the Sunday law, as Islam brings judgment upon the United States for the enforcement of worshipping the sun. Satan then appears to personate Christ and as the United States forces the world to accept the one world combination of church and state, it also forces the world to accept Sunday as the day of rest. The same testing process that has happened in the United States is then brought upon the entire world.
Ved søndagsloven fullbyrdes den trefoldige unionen mellom dragen, dyret og den falske profeten. Da tvinger De forente stater verden til å godta De forente nasjoners verdensregjering, for verden kastes ut i en stor krise ved søndagsloven, idet islam bringer dom over De forente stater for håndhevelsen av tilbedelsen av solen. Satan viser seg da ved å utgi seg for Kristus, og idet De forente stater tvinger verden til å godta den ene verdensomspennende kombinasjonen av kirke og stat, tvinger det også verden til å godta søndag som hviledag. Den samme prøvelsesprosessen som har funnet sted i De forente stater, blir da ført over hele verden.
“Foreign nations will follow the example of the United States. Though she leads out, yet the same crisis will come upon our people in all parts of the world.” Testimonies, volume 6, 395.
«Fremmede nasjoner vil følge De forente staters eksempel. Selv om hun går foran, vil likevel den samme krisen komme over vårt folk i alle deler av verden.» Testimonies, bind 6, 395.
The principle that national apostasy is followed by national ruin comes upon each country as they accept the day of the sun as the day of worship. The escalating crisis is the “one hour” that the ten kings rule with the pope, the “man of sin”. They agreed to give their seventh kingdom unto the papal authority, because they are led to believe that the moral authority of the papacy is necessary to unify the world against the escalating war against Islam. In 1798, the United Nations had not yet arrived into history.
Prinsippet om at nasjonalt frafall etterfølges av nasjonal undergang, kommer over hvert land idet de godtar solens dag som tilbedelsesdag. Den tiltagende krisen er den «ene time» da de ti kongene hersker sammen med paven, «syndens menneske». De ble enige om å gi sitt sjuende rike til den pavelige myndighet, fordi de blir ledet til å tro at pavedømmets moralske autoritet er nødvendig for å forene verden mot den tiltagende krigen mot islam. I 1798 hadde De forente nasjoner ennå ikke trådt inn på historiens scene.
And the ten horns which thou sawest are ten kings, which have received no kingdom as yet; but receive power as kings one hour with the beast. These have one mind, and shall give their power and strength unto the beast. These shall make war with the Lamb, and the Lamb shall overcome them: for he is Lord of lords, and King of kings: and they that are with him are called, and chosen, and faithful. Revelation 17:12–14.
Og de ti hornene som du så, er ti konger, som ennå ikke har fått noe rike; men de får myndighet som konger én time sammen med dyret. Disse har ett sinn, og de gir sin kraft og makt til dyret. Disse skal føre krig mot Lammet, og Lammet skal seire over dem; for han er herrenes Herre og kongenes Konge; og de som er med ham, er kalte og utvalgte og trofaste. Åpenbaringen 17:12–14.
As has always been the case with the pope, kings will supply the power for the papacy to carry out the persecution against God’s people, and it is the ten kings that make war with the Lamb, but they are doing so at the bidding of the “man of sin.” The “man of sin” is also the “man” that the seven churches take hold of in Isaiah chapter four.
Slik det alltid har vært med paven, vil konger stille makten til rådighet for pavedømmet, slik at det kan gjennomføre forfølgelsen mot Guds folk, og det er de ti kongene som fører krig mot Lammet, men de gjør det på befaling fra «syndens menneske». «Syndens menneske» er også den «mannen» som de sju menighetene griper fatt i i Jesaja kapittel fire.
And in that day seven women shall take hold of one man, saying, We will eat our own bread, and wear our own apparel: only let us be called by thy name, to take away our reproach. In that day shall the branch of the Lord be beautiful and glorious, and the fruit of the earth shall be excellent and comely for them that are escaped of Israel. Isaiah 4:1, 2.
Og på den dag skal sju kvinner gripe fatt i én mann og si: Vi vil ete vårt eget brød og kle oss i våre egne klær; la oss bare få kalles ved ditt navn, så vår vanære kan tas bort. På den dag skal Herrens spire være skjønn og herlig, og jordens frukt skal være fremragende og fager for dem av Israel som er sluppet unna. Jesaja 4:1, 2.
The “seven women” represent that the papacy (the man of sin), has control over all the churches of the earth, just as he has control over all the nations. The “reproach” that the churches wish to avoid, is the “reproach” of rejecting the demand to worship on Sunday. Faithful Sabbath-keepers will be persecuted for their faithfulness, and Islam will also refuse to observe the day of the sun. The agreement that is arranged by the United States between the papacy and the United Nations is that the moral authority of the man of sin is what is needed to lead the world into accepting the warfare against Islam in order to establish peace upon the earth.
De «sju kvinnene» representerer at pavedømmet (syndens menneske) har kontroll over alle jordens kirker, likesom det har kontroll over alle nasjonene. Den «vanære» som kirkene ønsker å unngå, er den «vanære» som følger av å forkaste kravet om å tilbe på søndag. Trofaste sabbatsholdere vil bli forfulgt for sin troskap, og islam vil også nekte å holde solens dag. Den overenskomst som blir istandbrakt av De forente stater mellom pavedømmet og De forente nasjoner, er at syndens menneskes moralske autoritet er det som behøves for å lede verden til å godta krigføringen mot islam for å opprette fred på jorden.
But of the times and the seasons, brethren, ye have no need that I write unto you. For yourselves know perfectly that the day of the Lord so cometh as a thief in the night. For when they shall say, Peace and safety; then sudden destruction cometh upon them, as travail upon a woman with child; and they shall not escape. But ye, brethren, are not in darkness, that that day should overtake you as a thief. Ye are all the children of light, and the children of the day: we are not of the night, nor of darkness. 1 Thessalonians 5:1–5.
Men om tider og stunder, brødre, trenger I ikke at jeg skriver til eder. For I vet selv fullt ut at Herrens dag kommer som en tyv om natten. For når de sier: Fred og trygghet, da kommer plutselig undergang over dem, likesom veene over en kvinne som er med barn; og de skal ingenlunde unnslippe. Men I, brødre, er ikke i mørke, så den dag skulle overraske eder som en tyv. I er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. 1 Tessalonikerne 5:1–5.
The “peace and safety” message of Bible prophecy, which is always represented as a false message, is only logical in a period of time when there is no peace and safety. There is no reason to present a “peace and safety” message, when peace and safety exists. Islam removes all peace and safety. The “sudden destruction” associated with the false message is a destruction that escalates, for it is as “a woman” in “travail.” The first birth pang of the third Woe was September 11, 2001.
Budskapet om «fred og trygghet» i Bibelens profetier, som alltid fremstilles som et falskt budskap, er bare logisk i en tidsperiode da det ikke finnes fred og trygghet. Det er ingen grunn til å fremføre et budskap om «fred og trygghet» når fred og trygghet finnes. Islam fjerner all fred og trygghet. Den «plutselige undergang» som er knyttet til det falske budskapet, er en undergang som tiltar, for den er som «en kvinne» i «fødselsveer». Den første fødselsve av det tredje Ve var 11. september 2001.
In the prophetic lines of Elijah and John the Baptist the deception of the papal power is illustrated. When Ahab travelled back to Samaria to inform Jezebel that Elijah’s God was the true God, for he had brought down fire out of heaven, Ahab then realized that Jezebel had deceived him concerning her hatred for Elijah. The same hatred and deception was illustrated when Herod promised half of his kingdom at his birthday party to Salome. Salome was Herodias’s daughter, thus Herod was the dragon, Herodias was the papacy and Salome was the false prophet.
I de profetiske linjene til Elia og Johannes Døperen blir bedraget fra den pavelige makt illustrert. Da Akab reiste tilbake til Samaria for å underrette Jesabel om at Elias Gud var den sanne Gud, fordi han hadde latt ild fare ned fra himmelen, innså Akab da at Jesabel hadde bedratt ham med hensyn til sitt hat mot Elia. Det samme hatet og det samme bedraget ble illustrert da Herodes ved sitt fødselsdagsselskap lovet Salome halvparten av sitt rike. Salome var Herodias’ datter; således var Herodes dragen, Herodias var pavedømmet, og Salome var den falske profet.
In the story the deceiving power of Salome’s dance was used to lead Herod (the ten kings) to give half their kingdom over to a church (a woman). The woman (Salome) was under the direction of her mother (Catholicism), and Herod found out too late that the attitude of Herodias towards John was the same as Jezebel’s was towards Elijah. In both cases, the sabbath-keepers must die.
I fortellingen ble den forførende kraften i Salomes dans brukt til å få Herodes (de ti kongene) til å overgi halvdelen av sitt rike til en kirke (en kvinne). Kvinnen (Salome) stod under sin mors (katolisismens) ledelse, og Herodes oppdaget for sent at Herodias’ holdning til Johannes var den samme som Jesebels var til Elia. I begge tilfeller må sabbatshelligholderne dø.
Islam progressively but rapidly removes the peace and safety from planet earth, and in so doing brings mankind together against Islam. Islam’s rapidly escalating warfare represents the argument that is employed to establish the worldwide image of the beast in the last days. The deception that is brought upon the world (the ten kings), is brought by the United States (Salome), and it leads the world to believe they must unite against Islam, but they find out too late, that the arrangement was just a ruse to be used to persecute sabbath-keepers. The deception is part of the reason the ten kings hate the whore, even though when under duress they agreed to give their seventh kingdom unto her.
Islam fjerner gradvis, men raskt, fred og trygghet fra planeten jorden, og bringer derved menneskeheten sammen mot islam. Islams raskt eskalerende krigføring representerer det argumentet som benyttes for å opprette dyrets verdensomspennende bilde i de siste dager. Bedraget som kommer over verden (de ti konger), føres frem av Amerikas forente stater (Salome), og det får verden til å tro at de må forene seg mot islam; men de oppdager for sent at ordningen bare var et skalkeskjul, brukt til å forfølge sabbatsholdere. Bedraget er en del av årsaken til at de ti konger hater horen, selv om de under tvang samtykket i å gi sitt syvende rike til henne.
And the ten horns which thou sawest upon the beast, these shall hate the whore, and shall make her desolate and naked, and shall eat her flesh, and burn her with fire. For God hath put in their hearts to fulfil his will, and to agree, and give their kingdom unto the beast, until the words of God shall be fulfilled. Revelation 17:16, 17.
Og de ti hornene som du så på dyret, disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og de skal ete hennes kjøtt og brenne henne opp med ild. For Gud har lagt det i deres hjerter å fullbyrde hans vilje, og å være enige, og gi sitt rike til dyret, inntil Guds ord er blitt oppfylt. Åpenbaringen 17:16, 17.
The globalists of the United Nations are not simply the “kings” of the earth, but they are also represented as “merchants”, thus the globalists consist of political and economic powers. The reason the angel that brought the vision of Revelation seventeen and eighteen to John, was to show John the judgment of the great whore of Tyre. Both categories of the globalists mourn the death of the papacy.
Globalistene i De forente nasjoner er ikke bare jordens «konger», men de fremstilles også som «kjøpmenn», således består globalistene av politiske og økonomiske makter. Grunnen til at engelen som brakte Johannes synet i Åpenbaringen sytten og atten, var å vise Johannes dommen over den store skjøgen Tyrus. Begge kategorier av globalistene sørger over pavedømmets død.
Therefore shall her plagues come in one day, death, and mourning, and famine; and she shall be utterly burned with fire: for strong is the Lord God who judgeth her. And the kings of the earth, who have committed fornication and lived deliciously with her, shall bewail her, and lament for her, when they shall see the smoke of her burning, Standing afar off for the fear of her torment, saying, Alas, alas that great city Babylon, that mighty city! for in one hour is thy judgment come. And the merchants of the earth shall weep and mourn over her; for no man buyeth their merchandise any more. Revelation 18:8–11.
Derfor skal hennes plager komme på én dag, død og sorg og hungersnød; og hun skal bli fullstendig brent opp med ild; for sterk er Herren Gud som dømmer henne. Og jordens konger, som har drevet hor med henne og levd i vellyst med henne, skal gråte over henne og klage over henne når de ser røyken av hennes brann, mens de står langt borte av frykt for hennes pine og sier: Ve, ve, du store by Babylon, du mektige by! for på én time er din dom kommet. Og jordens kjøpmenn skal gråte og sørge over henne; for ingen kjøper deres varer lenger. Åpenbaringen 18:8–11.
The merchants and the kings both stand afar off and cry “alas, alas.” The word “alas” in the Greek is translated as “woe” in chapter eight of Revelation.
Både kjøpmennene og kongene står langt borte og roper: «Ve, ve.» Ordet «ve» på gresk er oversatt med «woe» i kapittel åtte i Johannes’ åpenbaring.
And I beheld, and heard an angel flying through the midst of heaven, saying with a loud voice, Woe, woe, woe, to the inhabiters of the earth by reason of the other voices of the trumpet of the three angels, which are yet to sound! Revelation 8:13.
Og jeg så, og jeg hørte en engel fly midt gjennom himmelen og si med høy røst: Ve, ve, ve over dem som bor på jorden, på grunn av de andre røstene av basunen fra de tre englene som ennå skal blåse! Åpenbaringen 8:13.
The three Woes represent the fifth, sixth and seventh Trumpets, and they are symbols of Islam. The kings, merchants and shipmasters all cry out “alas, alas” three times in chapter eighteen.
De tre veene representerer den femte, sjette og sjuende basunen, og de er symboler på islam. Kongene, kjøpmennene og sjøfarerne roper alle ut «ve, ve» tre ganger i kapittel atten.
And the kings of the earth, who have committed fornication and lived deliciously with her, shall bewail her, and lament for her, when they shall see the smoke of her burning, Standing afar off for the fear of her torment, saying, Alas, alas that great city Babylon, that mighty city! for in one hour is thy judgment come. … The merchants of these things, which were made rich by her, shall stand afar off for the fear of her torment, weeping and wailing, And saying, Alas, alas, that great city, that was clothed in fine linen, and purple, and scarlet, and decked with gold, and precious stones, and pearls! For in one hour so great riches is come to nought. And every shipmaster, and all the company in ships, and sailors, and as many as trade by sea, stood afar off, And cried when they saw the smoke of her burning, saying, What city is like unto this great city! And they cast dust on their heads, and cried, weeping and wailing, saying, Alas, alas, that great city, wherein were made rich all that had ships in the sea by reason of her costliness! for in one hour is she made desolate. Revelation 18:9-10, 15–19.
Og jordens konger, som har drevet hor med henne og levd i luksus med henne, skal gråte over henne og sørge over henne når de ser røyken av hennes brann. De står langt borte av frykt for hennes pine og sier: Ve, ve, den store by Babylon, den mektige by! For på én time er din dom kommet. … Kjøpmennene med disse varer, de som ble rike ved henne, skal stå langt borte av frykt for hennes pine, gråtende og klagende, og si: Ve, ve, den store by, som var kledd i fint lin, purpur og skarlagen, og prydet med gull og edelstener og perler! For på én time er så stor rikdom blitt til intet. Og hver styrmann og alle som ferdes på skip, og sjøfolkene og alle som driver handel på havet, sto langt borte, og de ropte da de så røyken av hennes brann, og sa: Hvilken by er lik denne store by! Og de kastet støv på sine hoder og ropte, gråtende og klagende, og sa: Ve, ve, den store by, hvor alle som hadde skip på havet, ble rike ved hennes kostbarhet! For på én time er hun blitt ødelagt. Åpenbaringen 18:9-10, 15–19.
The “hour” that the judgment of the papacy is accomplished, is the “hour” of Revelation eleven, that is the “hour of the great earthquake,” and it represents the Sunday law time period that begins at the Sunday law in the United States and continues until Michael stands up and human probation closes. The globalists that hated the whore, but still agreed to give their kingdom unto her for one hour, not only repeat “woe, woe” (alas, alas), three times, but they ask the question, “What city is like unto this great city?” They also asked that question in the book of Ezekiel.
Den «time» da dommen over pavedømmet blir fullbyrdet, er den «time» i Openberringa kapittel elleve, det vil seie «timen med det store jordskjelvet», og ho representerer den tidsperioden med sundagslova som tek til med sundagslova i Dei sameinte statane og held fram inntil Mikael reiser seg og menneskeleg prøvetid tek slutt. Globalistane som hata skjøkja, men likevel vart samde om å gje sitt kongedøme til henne for éin time, gjentek ikkje berre «ve, ve» (ak, ak) tre gonger, men dei stiller òg spørsmålet: «Kva by er lik denne store byen?» Dei stilte òg det spørsmålet i Esekiels bok.
And shall cause their voice to be heard against thee, and shall cry bitterly, and shall cast up dust upon their heads, they shall wallow themselves in the ashes: And they shall make themselves utterly bald for thee, and gird them with sackcloth, and they shall weep for thee with bitterness of heart and bitter wailing. And in their wailing they shall take up a lamentation for thee, and lament over thee, saying, What city is like Tyrus, like the destroyed in the midst of the sea? When thy wares went forth out of the seas, thou filledst many people; thou didst enrich the kings of the earth with the multitude of thy riches and of thy merchandise. In the time when thou shalt be broken by the seas in the depths of the waters thy merchandise and all thy company in the midst of thee shall fall. All the inhabitants of the isles shall be astonished at thee, and their kings shall be sore afraid, they shall be troubled in their countenance. The merchants among the people shall hiss at thee; thou shalt be a terror, and never shalt be any more. Ezekiel 27:30–36.
Og de skal la sin røst høre mot deg og rope bittert, og de skal kaste støv på sine hoder, de skal velte seg i asken. Og de skal gjøre seg fullstendig skallet for din skyld og binde sekk om seg, og de skal gråte over deg med hjertets bitterhet og med bitter klage. Og i sin jammer skal de stemme i en klagesang over deg og klage over deg og si: Hvilken by er som Tyrus, som den ødelagte midt i havet? Da dine varer gikk ut fra havene, mettet du mange folk; du gjorde jordens konger rike ved mengden av din rikdom og din handel. På den tid da du blir knust av havene i vanndypene, skal dine handelsvarer og hele din skare i ditt indre falle. Alle øyboerne skal bli forferdet over deg, og deres konger skal gripes av stor redsel, deres ansikter skal skjelve. Kjøpmennene blant folkene skal spotte deg med hvisling; du skal bli til redsler, og du skal aldri mer være til. Esekiel 27:30–36.
Ezekiel identifies the city as “Tyrus,” who is “destroyed in the midst of the sea?” Isaiah, speaking of the whore of Tyre (Tyrus), who is also the great whore of Revelation, who is the Catholic church, and also identifies her as the crowning city.
Esekiel identifiserer byen som «Tyrus», som er «ødelagt midt ute i havet?» Jesaja, som taler om horen i Tyrus (Tyrus), som også er den store horen i Åpenbaringen, som er den katolske kirke, identifiserer henne også som den kronende by.
Is this your joyous city, whose antiquity is of ancient days? her own feet shall carry her afar off to sojourn. Who hath taken this counsel against Tyre, the crowning city, whose merchants are princes, whose traffickers are the honourable of the earth? The Lord of hosts hath purposed it, to stain the pride of all glory, and to bring into contempt all the honourable of the earth. Isaiah 23:7–9.
Er dette deres jublende by, hvis opphav er fra eldgamle dager? Hennes egne føtter skal føre henne langt bort for å bo som fremmed. Hvem har fattet denne beslutning mot Tyrus, den kronende by, hvis kjøpmenn er fyrster, hvis handelsfolk er jordens ærede? Herren, hærskarenes Gud, har besluttet det, for å vanære all herlighets stolthet og føre alle jordens ærede i forakt. Jesaja 23:7–9.
The papacy is the “crowning city,” for it is she that claims to sit as a queen over the threefold union.
Pavedømmet er den «kronede byen», for det er hun som gjør krav på å sitte som dronning over den trefoldige unionen.
How much she hath glorified herself, and lived deliciously, so much torment and sorrow give her: for she saith in her heart, I sit a queen, and am no widow, and shall see no sorrow. Revelation 18:7.
Så meget som hun har herliggjort sig selv og levet i vellyst, så meget pine og sorg skal I give hende; for hun siger i sit hjerte: Jeg sidder som dronning og er ikke enke, og sorg skal jeg aldrig se. Åbenbaringen 18:7.
Ezekiel said the whore’s judgment is accomplished in the “midst of the sea,” in his lamentation for Tyrus.
Esekiel sa at skjøgens dom fullbyrdes «midt i havet» i sin klagesang over Tyrus.
The word of the Lord came again unto me, saying, Now, thou son of man, take up a lamentation for Tyrus. … The ships of Tarshish did sing of thee in thy market: and thou wast replenished, and made very glorious in the midst of the seas. Thy rowers have brought thee into great waters: the east wind hath broken thee in the midst of the seas. Ezekiel 27:1, 2, 25, 26.
Herrens ord kom igjen til meg, og det lød slik: Du menneskesønn, stem i en klagesang over Tyrus. … Tarsis-skipene sang om deg på ditt marked; og du var blitt fylt opp og gjort overmåte herlig midt ute i havene. Dine roere har ført deg ut på store vann; østavinden har knust deg midt ute i havene. Esekiel 27:1, 2, 25, 26.
It is the “east wind” that brings judgment upon the whore of Tyre, the crowning city, and the “east wind” is a symbol of Islam. The warfare brought against Islam by the ten kings is what destroys the papacy of the last days. The realization of the ten kings that they have been deceived also produces fear in their hearts.
Det er «østavinden» som bringer dom over Tyrus’ skjøge, den kronede stad, og «østavinden» er et symbol på islam. Krigføringen som de ti kongene fører mot islam, er det som ødelegger endetidens pavedømme. Erkjennelsen hos de ti kongene av at de er blitt bedratt, frembringer også frykt i deres hjerter.
Beautiful for situation, the joy of the whole earth, is mount Zion, on the sides of the north, the city of the great King. God is known in her palaces for a refuge. For, lo, the kings were assembled, they passed by together. They saw it, and so they marvelled; they were troubled, and hasted away. Fear took hold upon them there, and pain, as of a woman in travail. Thou breakest the ships of Tarshish with an east wind. As we have heard, so have we seen in the city of the Lord of hosts, in the city of our God: God will establish it forever. Selah. Psalms 48:2–8.
Fager troner det, hele jordens fryd, Sions berg, lengst i nord, den store Konges by. Gud er kjent i dens borger som en tilflukt. For se, kongene samlet seg, de drog fram sammen. De så det, og så undret de seg; de ble grepet av forferdelse og skyndte seg bort. Redsel tok tak i dem der, og veer som hos en kvinne i fødsel. Du knuser Tarsis-skipene med østavinden. Som vi har hørt, slik har vi sett det i Herren, hærskarenes Guds by, i vår Guds by: Gud skal grunnfeste den til evig tid. Sela. Salmenes bok 48:2–8.
The globalists looked upon the kingdom of God, as represented by the city of Jerusalem, but chose “that great city” Babylon as their head. When God judges that great city, they cry and lament as they recognize that they are lost, for the great city they chose is broken in the midst of the sea, by the warfare brought upon them by Islam (the east wind). And the warfare is a progressively escalating warfare, for it is as a woman in travail.
Globalistene så på Guds rike, slik det er representert ved byen Jerusalem, men valgte «den store by» Babylon som sitt hode. Når Gud dømmer den store by, roper og klager de idet de erkjenner at de er fortapt, for den store by de valgte, blir knust midt i havet ved den krig som blir ført over dem av islam (østavinden). Og krigen er en gradvis tiltagende krig, for den er som en kvinne i fødselsveer.
The kingdom of God that they have persecuted for the papacy is represented in Daniel chapter two, where we are informed that in “the days of these [globalist] kings,” God will set up His eternal kingdom.
Guds rike, som de har forfulgt for pavedømmets skyld, er framstilt i Daniel kapittel to, hvor vi blir underrettet om at i «disse [globalistiske] kongers dager» skal Gud opprette sitt evige rike.
And in the days of these kings shall the God of heaven set up a kingdom, which shall never be destroyed: and the kingdom shall not be left to other people, but it shall break in pieces and consume all these kingdoms, and it shall stand for ever. Daniel 2:44.
Og i disse kongers dager skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet skal ødelegges; og riket skal ikke overlates til andre folk, men det skal knuse og tilintetgjøre alle disse rikene, og selv skal det bli stående til evig tid. Daniel 2:44.
The Millerites believed that they were living in the “days of these kings,” but the ten kings of Revelation seventeen had not yet come into history, indeed, they are just coming into view now. The Millerites were correct, but their vision was limited. The kingdom of God that is set up in the days of the kings of Revelation seventeen and eighteen, is the time period of the latter rain.
Millerittene trodde at de levde i «disse kongers dager», men de ti kongene i Åpenbaringen sytten hadde ennå ikke trådt frem i historien; ja, de er først nå i ferd med å komme til syne. Millerittene hadde rett, men deres syn var begrenset. Guds rike, som blir opprettet i de dager da kongene i Åpenbaringen sytten og atten står frem, er tidsperioden for senregnet.
“I saw that all things are intensely looking and stretching their thoughts on the impending crisis before them. The sins of Israel must go to judgment beforehand. Every sin must be confessed at the sanctuary, then the work will move. It must be done now. The remnant in the time of trouble will cry, My God, My God, why hast Thou forsaken me?
«Jeg så at alle ting med intens forventning ser frem og retter sine tanker mot den forestående krisen som ligger foran dem. Israels synder må gå til dom på forhånd. Hver synd må bekjennes i helligdommen; deretter vil verket gå fremover. Det må gjøres nå. Resten skal i trengselstiden rope: Min Gud, min Gud, hvorfor har Du forlatt meg?»
“The latter rain is coming on those that are pure—all then will receive it as formerly.
«Senregnet kommer over dem som er rene — da vil alle motta det som tidligere. »
“When the four angels let go, Christ will set up His kingdom. None receive the latter rain but those who are doing all they can. Christ would help us. All could be overcomers by the grace of God, through the blood of Jesus. All heaven is interested in the work. Angels are interested.” Spalding and Magan, 3.
«Når de fire englene slipper taket, vil Kristus opprette sitt rike. Ingen mottar sildigregnet uten dem som gjør alt de kan. Kristus ville hjelpe oss. Alle kunne være seierherrer ved Guds nåde, ved Jesu blod. Hele himmelen er interessert i verket. Engler er interessert.» Spalding and Magan, 3.
In the time of the latter rain, when the angels release the four winds, which in the “days of these kings,” Christ sets up His kingdom. The latter rain is progressive, and began to sprinkle on September 11, 2001, when the third Woe arrived into history, but the angering of the nations was immediately restrained. It continues to escalate in intensity, until the Sunday law in the United States, when it brings about national ruin. That escalating judgment then continues as every other nation follows the example of the United States, and therefore suffers the same judgments. It escalates until the close of probation. It progresses as a woman in travail.
I tiden for sildigregnet, når englene slipper løs de fire vinder, er det da, i «disse kongers dager», Kristus oppretter sitt rike. Sildigregnet er fremadskridende og begynte å falle som et lett regn den 11. september 2001, da det tredje ve ankom historien, men folkenes vrede ble umiddelbart holdt tilbake. Det fortsetter å tilta i styrke inntil søndagsloven i De forente stater, når det fører til nasjonal ruin. Denne tiltagende dommen fortsetter deretter etter hvert som alle andre nasjoner følger De forente staters eksempel, og derfor lider de samme dommer. Den tiltar inntil nådetidens avslutning. Den skrider frem som en kvinne i fødselsveer.
We will continue the consideration of the eighth being of the seven in the next article.
Vi vil fortsette betraktningen av den åttende av de sju i den neste artikkelen.
“Just as long as those who profess the truth are serving Satan, his hellish shadow will cut off their views of God and heaven. They will be as those who have lost their first love. They cannot view eternal realities. That which God has prepared for us is represented in Zechariah, chapters 3 and 4, and 4:12–14: ‘And I answered again, and said unto him, What be these two olive branches which through the two golden pipes empty the golden oil out of themselves? And he answered me and said, Knowest thou not what these be? And I said, No, my Lord. Then said he, These are the two anointed ones, that stand by the Lord of the whole earth.’
«Så lenge de som bekjenner sannheten, tjener Satan, vil hans helvetiske skygge stenge deres utsyn mot Gud og himmelen. De vil være som dem som har mistet sin første kjærlighet. De kan ikke skue de evige realiteter. Det som Gud har beredt for oss, er fremstilt i Sakarja, kapittel 3 og 4, og 4,12–14: «Og jeg svarte igjen og sa til ham: Hva er disse to oljekvistene som gjennom de to gylne rørene tømmer den gylne oljen ut av seg selv? Og han svarte meg og sa: Vet du ikke hva disse er? Og jeg sa: Nei, min herre. Da sa han: Dette er de to salvede, som står hos all jordens Herre.»
“The Lord is full of resources. He has no lack of facilities. It is because of our lack of faith, our earthliness, our cheap talk, our unbelief, manifested in our conversation, that dark shadows gather about us. Christ is not revealed in word or character as the One altogether lovely, and the chiefest among ten thousand. When the soul is content to lift itself up unto vanity, the Spirit of the Lord can do little for it. Our shortsighted vision beholds the shadow, but cannot see the glory beyond. Angels are holding the four winds, represented as an angry horse seeking to break loose and rush over the face of the whole earth, bearing destruction and death in its path.
«Herren er rik på ressurser. Han mangler ikke hjelpemidler. Det er på grunn av vår mangel på tro, vår jordbundethet, vår billige tale, vår vantro, slik den kommer til uttrykk i vår samtale, at mørke skygger samler seg omkring oss. Kristus blir ikke åpenbart i ord eller karakter som den som er helt igjennom herlig, og den ypperste blant ti tusen. Når sjelen er tilfreds med å opphøye seg til tomhet, kan Herrens Ånd gjøre lite for den. Vårt kortsynte blikk ser skyggen, men kan ikke se herligheten bortenfor. Engler holder de fire vindene tilbake, fremstilt som en vred hest som søker å bryte løs og fare utover hele jordens overflate, mens den bringer ødeleggelse og død i sitt spor.»
“Shall we sleep on the very verge of the eternal world? Shall we be dull and cold and dead? Oh, that we might have in our churches the Spirit and breath of God breathed into His people, that they might stand upon their feet and live. We need to see that the way is narrow, and the gate strait. But as we pass through the strait gate, its wideness is without limit.” Manuscript Releases, volume 20, 217.
«Skal vi sove helt på grensen til den evige verden? Skal vi være sløve og kalde og døde? Å, måtte vi i våre menigheter ha Guds Ånd og ånde innblåst i Hans folk, så de kunne stå på sine føtter og leve. Vi trenger å se at veien er smal, og porten trang. Men når vi går gjennom den trange port, er dens vidde uten grenser.» Manuscript Releases, bind 20, 217.