We have been informed that, “God directed the mind of William Miller to the prophecies and gave him great light upon the book of Revelation.” Miller was prevented by the history where he was raised up in from understanding the “great light” located in chapters twelve, thirteen, sixteen, seventeen and eighteen of Revelation, for those chapters identified the work of prophetic kingdoms which he could not see from his historical vantage point.
Vi er blitt underrettet om at «Gud ledet William Millers sinn til profetiene og gav ham stort lys over Johannes’ åpenbaring.» Miller ble, på grunn av den historiske sammenhengen han ble oppreist i, hindret fra å forstå det «store lys» som finnes i kapitlene tolv, tretten, seksten, sytten og atten i Johannes’ åpenbaring, for disse kapitlene identifiserte de profetiske rikers gjerning, noe han ikke kunne se ut fra sitt historiske ståsted.
The light given Miller on the book of Revelation was the Churches, Seals and Trumpets, and it is the last three Trumpets, which are identified as “three Woes,” that are represented upon Habakkuk’s two tables. The “great light,” given to Miller in the book of Revelation concerns the role of Islam in Bible prophecy. Yet even that “great light” was limited by his historical setting.
Lyset som ble gitt Miller i Åpenbaringsboken, var menighetene, seglene og trompetene, og det er de tre siste trompetene, som identifiseres som «tre veer», som er framstilt på Habakkuks to tavler. Det «store lyset» som ble gitt Miller i Åpenbaringsboken, angår Islams rolle i Bibelens profetier. Men selv dette «store lyset» var begrenset av hans historiske kontekst.
“The seven churches of Asia is a history of the church of Christ in her seven forms, in all her windings and turnings, in all her prosperity and adversity, from the days of the apostles down to the end of the world. The seven seals are a history of the transactions of the powers and kings of the earth over the church, and God’s protection of his people during the same time. The seven trumpets are a history of seven peculiar and heavy judgments sent upon the earth, or Roman kingdom. And the seven vials are the seven last plagues sent upon Papal Rome. Mixed with these are many other events, woven in like tributary streams, and filling up the grand river of prophecy, until the whole ends us in the ocean of eternity.
«De sju menighetene i Asia er en historie om Kristi kirke i hennes sju former, i alle hennes vendinger og omskiftelser, i all hennes fremgang og motgang, fra apostlenes dager og helt til verdens ende. De sju segl er en historie om det jordiske maktvesens og kongers handlinger overfor kirken, og om Guds vern av sitt folk i den samme tid. De sju basuner er en historie om sju særegne og tunge dommer sendt over jorden, eller det romerske rike. Og de sju skåler er de sju siste plager sendt over det pavelige Roma. Innvevd i disse er mange andre hendelser, flettet inn som sideelver, og de fyller den store profetiens elv, inntil det hele munner ut i evighetens hav.»
“This, to me, is the plan of John’s prophecy in the book of Revelation. And the man who wishes to understand this book, must have a thorough knowledge of other parts of the word of God. The figures and metaphors used in this prophecy, are not all explained in the same, but must be found in other prophets, and explained in other passages of Scripture. Therefore it is evident that God has designed the study of the whole, even to obtain a clear knowledge of any part.” William Miller, Miller’s Lectures, volume 2, lecture 12, 178.
«Dette er, etter mitt syn, planen i Johannes’ profeti i Åpenbaringen. Og den som ønsker å forstå denne boken, må ha grundig kjennskap til andre deler av Guds ord. Bildene og metaforene som brukes i denne profetien, blir ikke alle forklart i den samme, men må finnes hos andre profeter og forklares i andre skriftsteder. Derfor er det tydelig at Gud har til hensikt studiet av helheten, selv for å oppnå klar kunnskap om noen del.» William Miller, Miller’s Lectures, bind 2, forelesning 12, 178.
Notice that Miller understood the seven last plagues as the seven judgments upon papal Rome. He could not understand that papal Rome was given a deadly wound that was to be healed. He recognized the seven trumpets as “a history of seven peculiar and heavy judgments sent upon the earth, or Roman kingdom,” but was unable to recognize the distinction between the kingdoms of pagan and papal Rome. Therefore, his ability to see the distinction between the first four trumpets and the last three trumpets was limited.
Legg merke til at Miller forstod de sju siste plagene som de sju dommene over det pavelige Roma. Han kunne ikke forstå at det pavelige Roma fikk et dødelig sår som skulle leges. Han erkjente de sju basunene som «en historie om sju særegne og tyngende dommer sendt over jorden, eller det romerske rike», men var ute av stand til å erkjenne skillet mellom det hedenske og det pavelige Romas riker. Derfor var hans evne til å se skillet mellom de fire første basunene og de tre siste basunene begrenset.
Miller was unable to recognize that the judgments brought against Rome, were God’s response to Sunday enforcement, for the Millerites were still worshipping on Sunday in their history. Miller was correct in recognizing that the trumpets were judgments upon Rome, but the specific reason the judgments were brought, and the distinction between the first four and last three Trumpets was limited, or non-existent. With that limited view, the “jewel” of the three woes of Islam was still included upon the charts that were directed by the hand of God, and should not be altered.
Miller var ute av stand til å erkjenne at de dommene som ble ført over Roma, var Guds svar på håndhevelsen av søndagen, for millerittene tilbad fremdeles på søndag i sin historie. Miller hadde rett i å erkjenne at trompetene var dommer over Roma, men den bestemte årsaken til at dommene ble brakt, og skillet mellom de første fire og de siste tre trompetene, var begrenset eller ikke-eksisterende. Med dette begrensede synet var «juvelen» i Islams tre veer fremdeles tatt med på de kartene som var ledet av Guds hånd, og burde ikke forandres.
Enlightened discernment allows a “wise” student of prophecy to recognize that God not only inspired the holy men who wrote the Bible, but He also governed the work of the men who translated the King James Bible, and He specifically says that He employed the same type of divine oversight in the production of the two sacred charts.
Opplyst dømmekraft gjør en «vis» profetistudent i stand til å erkjenne at Gud ikke bare inspirerte de hellige menn som skrev Bibelen, men at Han også styrte arbeidet til de menn som oversatte King James-Bibelen, og Han sier uttrykkelig at Han benyttet den samme form for guddommelig tilsyn ved utarbeidelsen av de to hellige kartene.
Miller’s “jewel” of the fifth, sixth and seventh Trumpets (Islam), shines ten times brighter in the last days, for it identifies the subject of the final Midnight Cry. The subject of the Midnight Cry in Millerite history was the date of the conclusion of the prophetic periods, and in this sense the “Midnight Cry” message of the last days (which is the message of Islam of the third Woe), has been typified by the date of October 22, 1844. That date in Millerite history typifies the soon-coming Sunday law, and both October 22, 1844, and the Sunday law were typified by the cross, which was the conclusion of the Triumphal Entry of Christ.
Millers «juvel» av den femte, sjette og sjuende basun (islam), skinner ti ganger klarere i de siste dager, for den identifiserer emnet for det endelige midnattsropet. Emnet for midnattsropet i den millerittiske historien var datoen for avslutningen av de profetiske tidsperiodene, og i denne forstand er de siste dagers «midnattsrop»-budskap (som er islams budskap om det tredje ve), blitt forebildet ved datoen 22. oktober 1844. Denne datoen i den millerittiske historien er et forbilde på den snart kommende søndagsloven, og både 22. oktober 1844 og søndagsloven ble forebildet ved korset, som var avslutningen på Kristi triumferende inntog.
Miller’s “jewel” of the fifth, sixth and seventh Trumpets (Islam), shines ten times brighter in the last days, for it identifies Islam in agreement with the theme of the last-day reformatory movement, which is Islam of the third Woe. Therefore, as the theme of the final reformatory movement of the one hundred and forty-four thousand, it has been typified by the theme of each of the previous reformatory movements, whether it be the theme of “the resurrection” in the reformatory movement of Christ, the theme of “prophetic time” in the history of the Millerites, the theme of “the ark of God” in the reformatory movement of David or the theme of “the covenant” in the reformatory movement of Moses.
Millers «juvel» om den femte, sjette og sjuende basun (islam) skinner ti ganger klarere i de siste dager, for den identifiserer islam i samsvar med temaet for den reformatoriske bevegelsen i de siste dager, som er islam i det tredje ve. Derfor har den, som temaet for den endelige reformatoriske bevegelsen blant de hundre og førtifire tusen, vært forutbildet ved temaet for hver av de foregående reformatoriske bevegelser, enten det er temaet «oppstandelsen» i Kristi reformatoriske bevegelse, temaet «profetisk tid» i millerittenes historie, temaet «Guds ark» i Davids reformatoriske bevegelse eller temaet «pakten» i Moses’ reformatoriske bevegelse.
Whether the event of the cross, the date of October 22, 1844, or the various themes of the reformatory movements, every date and theme represented a life-or-death testing question for the generation of that time. Miller’s “jewel” of the three Woes of Islam is a life-or-death test question, as represented in the parable of the ten virgins in terms of the “oil.” Miller’s jewels in the beginning of his dream shone as the sun, but at the end of his dream they shone “ten times brighter”. Miller’s jewels were like kerosene (lamp oil) in the history of the Millerites, but today those jewels are rocket fuel!
Enten det gjelder korsets begivenhet, datoen 22. oktober 1844, eller de ulike temaene i reformatoriske bevegelser, representerte hver dato og hvert tema et prøve-spørsmål om liv eller død for den generasjonen som levde da. Millers «juvel» om Islams tre Veer er et prøve-spørsmål om liv eller død, slik dette fremstilles i lignelsen om de ti jomfruer når det gjelder «oljen». Millers juveler i begynnelsen av hans drøm skinte som solen, men ved slutten av hans drøm skinte de «ti ganger klarere». Millers juveler var som parafin (lampeolje) i millerittenes historie, men i dag er disse juvelene rakettdrivstoff!
The Millerites understood, and correctly applied, the time prophecy of Islam of the second Woe, that was fulfilled on August 11, 1840, but their understanding of the third Woe, which is the Seventh Trumpet, could not see the third Woe arriving as a judgment upon the sixth kingdom of Bible prophecy, for they did not see a fifth kingdom, let alone the sixth kingdom of Bible prophecy. Yet the “great light” on Revelation that was given to Miller is to shine ten times brighter in the “Midnight Cry” of the last days.
Millerittene forstod og anvendte korrekt Islams tidsprofeti om det annet ve, som ble oppfylt den 11. august 1840; men deres forståelse av det tredje ve, som er den sjuende basun, kunne ikke se det tredje ve komme som en dom over det sjette riket i Bibelens profeti, for de så ikke et femte rike, langt mindre det sjette riket i Bibelens profeti. Likevel skal det «store lys» over Åpenbaringen som ble gitt til Miller, skinne ti ganger klarere i de siste dagers «Midnattsrop».
The truths represented upon Habakkuk’s two tables are essentially truths which were fulfilled in past history. The charts are based upon the time prophecies which Miller was led to assemble, and all those time prophecies had concluded by 1844. Those time prophecies will shine brighter in the last days, for they will be seen to be as accurate today as they were in Millerite history, but they possess no direct time predictions for the last days. They do, however, provide repeating prophetic types of the histories they represented in the past, but with a few of Miller’s jewels, future predictions are directly represented.
Sannhetene som er framstilt på Habakkuks to tavler, er i det vesentlige sannheter som ble oppfylt i fortidens historie. Kartene er basert på de tidsprofetiene som Miller ble ledet til å sammenstille, og alle disse tidsprofetiene hadde nådd sin avslutning innen 1844. Disse tidsprofetiene vil skinne klarere i de siste dager, for det vil bli sett at de er like nøyaktige i dag som de var i den millerittiske historien, men de inneholder ingen direkte tidsforutsigelser for de siste dager. De gir imidlertid gjentagende profetiske forbilder på de historiene de representerte i fortiden, men med noen få av Millers juveler blir framtidige forutsigelser direkte framstilt.
The work of Christ in the heavenly sanctuary that began in 1844, continues until that work is finished. The prophecy of the twenty-three hundred days, and the work of cleansing that it identified, is still “in the process of fulfillment,” as Sister White states concerning the Ulai and Hiddekel Rivers, so that prophecy has an end-of-the-world fulfillment.
Kristi gjerning i den himmelske helligdom, som begynte i 1844, fortsetter inntil dette verket er fullført. Profetien om de to tusen tre hundre dager og renselsesgjerningen som den identifiserte, er fremdeles «i ferd med å bli oppfylt», slik Søster White sier om elvene Ulai og Hiddekel, og derfor har denne profetien en oppfyllelse ved verdens ende.
“The light that Daniel received from God was given especially for these last days. The visions he saw by the banks of the Ulai and the Hiddekel, the great rivers of Shinar, are now in process of fulfillment, and all the events foretold will soon come to pass.” Testimonies to Ministers, 112.
«Det lyset som Daniel mottok fra Gud, ble gitt særlig for disse siste dager. De synene han så ved breddene av Ulai og Hiddekel, de store elvene i Sinear, er nå i ferd med å bli oppfylt, og alle de forutsagte begivenheter vil snart finne sted.» Testimonies to Ministers, 112.
Portions of the visions of Daniel chapters seven and eight, which are on the two tables, are yet future, for they both identify the sanctuary work of Christ. Yet the histories of the kingdoms of Bible prophecy in those two chapters end with papal Rome receiving its deadly wound. The “stone” that is “cut out of the mountain without hands”, and the eighth kingdom of Daniel two are still future. But most of what is represented upon the charts in relation to Daniel chapters two, seven and eight has been fulfilled.
Deler av synene i Daniels bok kapittel sju og åtte, som finnes på de to tavlene, tilhører ennå fremtiden, for de identifiserer begge Kristi helligdomstjeneste. Likevel ender historiene om rikene i Bibelens profetier i disse to kapitlene med at det pavelige Roma mottar sitt dødelige sår. «Steinen» som er «hugget ut av fjellet uten hender», og det åttende riket i Daniel 2, tilhører fortsatt fremtiden. Men det meste av det som er framstilt på tavlene i forbindelse med Daniels bok kapittel 2, 7 og 8, er blitt oppfylt.
The work of Christ in the sanctuary, and the third Woe of Islam are essentially the two subjects that represent prophetic history beyond the time of the Millerites. Along with those two themes, is the last-day history that is typified when the two charts are brought together upon one line. When that is done, the first disappointment of 1843, as represented upon the first chart, finds its correction upon the second chart. Together they produce and identify the “hidden history” of the Seven Thunders, which is now being unsealed in connection with the unsealing of the Revelation of Jesus Christ.
Kristi gjerning i helligdommen, og islams tredje Ve, er i det vesentlige de to emnene som fremstiller den profetiske historien etter millerittenes tid. Sammen med disse to temaene er den siste-dagers historie, som blir forbilledlig fremstilt når de to kartene føres sammen på én linje. Når dette gjøres, finner den første skuffelsen i 1843, slik den er fremstilt på det første kartet, sin korreksjon på det andre kartet. Sammen frembringer og identifiserer de den «skjulte historien» om de Sju Tordener, som nå blir avforseglet i forbindelse med avforseglingen av Jesu Kristi åpenbaring.
That “hidden history” is structured upon the “truth,” which is the three Hebrew letters that when combined, create the word “truth.” The word is created by the first, thirteenth and last letters of the Hebrew alphabet, and represent Jesus not only as the Truth, but as Alpha and Omega. The “hidden history” begins and ends with a disappointment, and has rebellion in the middle, for “thirteen” is a number which represents rebellion.
Denne «skjulte historien» er bygd opp på «sannheten», som er de tre hebraiske bokstavene som, når de settes sammen, danner ordet «sannhet». Ordet er dannet av den første, den trettende og den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet, og representerer Jesus ikke bare som Sannheten, men som Alfa og Omega. Den «skjulte historien» begynner og ender med en skuffelse, og har opprør i midten, for «tretten» er et tall som representerer opprør.
The year 1843, illustrated upon the first chart, identifies the first disappointment and the arrival of the tarrying time. The tarrying time leads to the arrival of the message of the Midnight Cry, where the rebellion of the foolish virgins is manifested. The message of the Midnight Cry is then proclaimed until the last disappointment. That “hidden history” of the Midnight Cry is repeated (to the very letter) in the last days.
Året 1843, fremstilt på det første kartet, angir den første skuffelsen og begynnelsen på ventetiden. Ventetiden leder frem til budskapets ankomst om midnattropet, hvor de dårlige jomfruenes opprør blir åpenbart. Budskapet om midnattropet blir deretter forkynt inntil den siste skuffelsen. Denne «skjulte historien» om midnattropet blir gjentatt (helt ned til bokstaven) i de siste dager.
“I am often referred to the parable of the ten virgins, five of whom were wise, and five foolish. This parable has been and will be fulfilled to the very letter, for it has a special application to this time, and, like the third angel’s message, has been fulfilled and will continue to be present truth till the close of time.” Review and Herald, August 19, 1890.
«Jeg blir ofte henvist til lignelsen om de ti jomfruene, fem av dem kloke og fem uforstandige. Denne lignelsen er blitt og vil bli oppfylt til minste bokstav, for den har en særskilt anvendelse på denne tid, og har, i likhet med den tredje engels budskap, blitt oppfylt og vil fortsatt være sannhet for denne tid inntil tidens ende.» Review and Herald, 19. august 1890.
When rightly understood, the previous statement identifies that the only group of people in the last days who have a possibility of being either a foolish or wise virgin, are people within a group who have suffered a disappointment. The disappointment is what produces the tarrying time, and the parable that “has been and will be fulfilled to the very letter” is premised upon the effects produced internally within the virgins during a tarrying time that begins with a disappointment. That disappointment that slew the “two witnesses” in the street of the city, and reduced them to dead, dry bones in the valley of death took place on July 18, 2020. Adventism, by and large, was not involved with that disappointment. If anything, they celebrated the failed prediction as the “two witnesses” lay slain in the street. To the very letter means “to the very letter”.
Når den forrige uttalelsen forstås rett, fastslår den at den eneste gruppen mennesker i de siste dager som har en mulighet til å være enten en dårlig eller klok jomfru, er mennesker innenfor en gruppe som har lidt en skuffelse. Skuffelsen er det som frembringer ventetiden, og lignelsen som «har blitt og vil bli oppfylt til punkt og prikke», er basert på de virkninger som frembringes innvortes i jomfruene under en ventetid som begynner med en skuffelse. Den skuffelsen som drepte de «to vitner» i byens gate og reduserte dem til døde, tørre ben i dødens dal, fant sted 18. juli 2020. Adventismen var, stort sett, ikke involvert i den skuffelsen. Om noe, feiret de den mislykkede forutsigelsen mens de «to vitner» lå drept i gaten. Til punkt og prikke betyr «til punkt og prikke».
In the Millerite history, the former covenant people (Protestantism), celebrated the failed prediction of 1843 (the first disappointment), and at that point the Protestants passed the limits of their probationary testing time. The testing time had begun on August 11, 1840, when the mighty angel of Revelation ten descended at the fulfillment of the time prophecy of the second Woe (Islam). The Protestants rejected prophetic time at the first disappointment, for the erroneous prediction provided them with an excuse for no longer seeking truth. The theme of all of the waymarks of the Millerite history was “time prophecy”.
I den millerittiske historien feiret det tidligere paktsfolket (protestantismen) den mislykkede forutsigelsen i 1843 (den første skuffelsen), og på dette tidspunkt overskred protestantene grensene for sin prøvetids prøvelse. Prøvetiden hadde begynt den 11. august 1840, da den veldige engelen i Åpenbaringen 10 steg ned ved oppfyllelsen av tidsprofetien om det andre ve (islam). Protestantene forkastet profetisk tid ved den første skuffelsen, for den feilaktige forutsigelsen gav dem et påskudd til ikke lenger å søke sannheten. Temaet for alle kjennetegnene i den millerittiske historien var «tidsprofeti».
On September 11, 2001, the angel of Revelation eighteen descended at the fulfillment of the prophecy of the third Woe (Islam). The theme of all of the waymarks in the last days is Islam. The first disappointment marks the end of a cleansing of the former covenant people, as the former covenant people were then provided with an excuse for no longer seeking the truth. The testing time then began for “the virgins” of the last days, for the testing of the former covenant people that began with the descent of the angel, ended at the first disappointment. Thus, the testing of those who are represented as virgins began, and that process of testing will ultimately manifest whether the virgins are either foolish or wise.
Den 11. september 2001 steg engelen i Åpenbaringen atten ned ved oppfyllelsen av profetien om det tredje ve (islam). Temaet for alle veimerkene i de siste dager er islam. Den første skuffelsen markerer slutten på en renselse av det tidligere paktsfolket, ettersom det tidligere paktsfolket da fikk en unnskyldning for ikke lenger å søke sannheten. Prøvetiden begynte deretter for «jomfruene» i de siste dager, for prøvelsen av det tidligere paktsfolket som begynte med engelens nedstigning, endte ved den første skuffelsen. Slik begynte prøvelsen av dem som er fremstilt som jomfruer, og denne prøvelsesprosessen vil til sist åpenbare om jomfruene enten er dårlige eller kloke.
Between the first and the last disappointment is the message of the Midnight Cry. The theme of the message of the Midnight Cry for the Millerites was “time”, and the theme of the message of the Midnight Cry in the last days is “Islam”. In Miller’s dream he is awakened with a shout (cry), and at that time, his jewels shine ten times brighter than they formerly shone. The jewels upon the charts that directly identifies a prediction for the last days is Islam and the investigative judgment. As such, the tests of the “message” of the Midnight Cry and of the “experience” represented by the investigative judgment, is not for the former covenant people, but for those who profess to be the last virgins.
Mellom den første og den siste skuffelsen er midnattsropets budskap. Temaet i midnattsropets budskap for millerittene var «tid», og temaet i midnattsropets budskap i de siste dager er «islam». I Millers drøm blir han vekket ved et rop, og på den tiden skinner juvelene hans ti ganger klarere enn de tidligere skinte. Juvelene på tavlene som direkte identifiserer en forutsigelse for de siste dager, er islam og den undersøkende dom. Som sådan er prøvene knyttet til midnattsropets «budskap» og til den «erfaring» som er representert ved den undersøkende dom, ikke for det tidligere paktsfolket, men for dem som bekjenner seg til å være de siste jomfruer.
The illustration that is produced when both charts are brought together, which identifies the history of the first to the last disappointment, identifies that in the time when the “hidden history” of the Seven Thunders is occurring, the final work of the investigative judgment is being accomplished. That final work is the sealing of the one hundred and forty-four thousand, and it takes place during the “troublous times” of Daniel nine, during the angering of the nations in Revelation eleven, the holding of the “four winds” of Revelation chapter seven, the “staying of the rough wind in the day of the east wind,” of Isaiah chapter twenty-seven, and the restraint of the “angry horse that is seeking to break loose and bring death and destruction” upon the world. All of these prophetic witnesses represent Islam of the third Woe, as represented upon the sacred charts.
Illustrasjonen som fremkommer når begge diagrammene føres sammen, og som identifiserer historien fra den første til den siste skuffelsen, viser at i den tiden da de syv tordeners «skjulte historie» finner sted, blir det avsluttende verket i undersøkelsesdommen fullbyrdet. Dette avsluttende verket er beseglingen av de hundre og førtifire tusen, og det finner sted under «trengselstider» i Daniel ni, under nasjonenes vrede i Åpenbaringen elleve, under tilbakeholdelsen av «de fire vinder» i Åpenbaringen kapittel syv, under «stansingen av den sterke vind på østavindens dag» i Jesaja kapittel tjuesju, og under tilbakeholdelsen av den «vrede hest som søker å bryte løs og bringe død og ødeleggelse» over verden. Alle disse profetiske vitner representerer islams tredje Ve, slik dette er fremstilt på de hellige diagrammene.
The three primary elements of the two sacred charts of Habakkuk that are specifically addressing events that were future to the publication of the charts, is the sealing of the one hundred and forty-four thousand, Islam and the fulfillment of the parable of the ten virgins. The charts identify a testing, sealing process of both an “experience” and a “message.” The experience necessary for a foolish virgin is “Christ in you the hope of glory”, which represents the perfection represented by the one hundred and forty-four thousand.
De tre primære elementene i Habakkuks to hellige tavler som særlig omhandler hendelser som lå i fremtiden i forhold til tavlenes utgivelse, er beseglingen av de hundre og førtifire tusen, islam og oppfyllelsen av lignelsen om de ti jomfruer. Tavlene identifiserer en prøve- og beseglingsprosess både av en «erfaring» og av et «budskap». Den erfaring som er nødvendig for en dårelig jomfru, er «Kristus i dere, herlighetens håp», hvilket representerer den fullkommenhet som de hundre og førtifire tusen representerer.
Even the mystery which hath been hid from ages and from generations, but now is made manifest to his saints: To whom God would make known what is the riches of the glory of this mystery among the Gentiles; which is Christ in you, the hope of glory: Whom we preach, warning every man, and teaching every man in all wisdom; that we may present every man perfect in Christ Jesus. Colossians 1:26–28.
selve hemmeligheten, som har vært skjult fra evige tider og fra slektene, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige. For dem ville Gud kunngjøre hva rikdommen av denne hemmelighets herlighet blant hedningene er: Kristus i dere, herlighetens håp. Ham forkynner vi idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske i all visdom, for at vi kan framstille hvert menneske fullkomment i Kristus Jesus. Kolosserne 1:26–28.
The one hundred and forty-four thousand are represented as a group of people who have came out of a “captivity”. The captivity that is directly represented in the book of Revelation is the captivity of being dead in the street for three and a half days, as represented in Revelation chapter eleven. The captivity of a symbolic death is representing the “seven times” of Leviticus twenty-six, and that captivity requires the manifestation of repentance, as illustrated by Daniel’s prayer, in chapter nine.
De hundre og førtifire tusen blir fremstilt som en gruppe mennesker som har kommet ut av et «fangenskap». Det fangenskapet som direkte blir fremstilt i Åpenbaringen, er fangenskapet ved å være døde på gaten i tre og en halv dag, slik det blir fremstilt i Åpenbaringen kapittel elleve. Fangenskapet i en symbolsk død fremstiller de «sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks, og dette fangenskapet krever at omvendelse blir åpenbart, slik det er illustrert ved Daniels bønn i kapittel ni.
When the dead dry bones are brought back to life, they are immediately lifted up as an “ensign”. In death they were without Christ within them, the hope of glory. Part of their required repentance was their acknowledgment that they had walked contrary to God, and that God had walked contrary to them. When they meet the requirements prophetically identified, Christ then “comes suddenly to His temple”, and the “experience” is attained that is needed in order to be a member of the ensign that is then lifted up.
Når de døde, tørre ben bringes tilbake til livet, blir de straks løftet opp som et «banner». I døden var de uten Kristus i seg, herlighetens håp. En del av deres nødvendige omvendelse var deres erkjennelse av at de hadde vandret i strid med Gud, og at Gud hadde vandret i strid med dem. Når de oppfyller de krav som profetisk er angitt, kommer Kristus deretter «plutselig til sitt tempel», og den «erfaring» oppnås som er nødvendig for å være medlem av det banner som da løftes opp.
The “experience” that is illustrated when the two charts are brought together, is accomplished by the final work of Christ in the heavenly sanctuary. That “experience” is represented by the “mareh” vision, which is the vision of “the appearance”. The “message” that is needed is the “chazon” vision, of prophetic history. That “message” is identified as the message of God’s impending judgment upon a rebellious world that is brought about by Islam of the third Woe.
Den «erfaring» som blir fremstilt når de to tavlene føres sammen, fullbyrdes ved Kristi avsluttende verk i den himmelske helligdom. Denne «erfaring» er representert ved «mareh»-synet, som er synet om «tilsynekomsten». Det «budskap» som er nødvendig, er «chazon»-synet, om den profetiske historie. Dette «budskap» er identifisert som budskapet om Guds forestående dom over en opprørsk verden, som blir tilveiebrakt ved islams tredje Ve.
In 1856, the Lord sought to finish the rebuilding of spiritual Jerusalem in Adventism. Under the arrival of the three angels from 1798 unto 1844, the Millerite temple had been built upon the foundations, represented as “jewels” in Miller’s dream, as represented by the prophetic truths on the two pioneer charts (1843 and 1850) that fulfilled Habakkuk chapter two. He then led His people to erect the wall of His seventh-day Sabbath law, and returned them to the “old paths” of ancient Israel to finish the work of the “street to walk in”. BUT, the old path included a doctrine, a prophecy, that was designed to test and separate them. In 1863, Adventism failed the test of the “seven times”, and began to wander in the wilderness of Laodicea.
I 1856 søkte Herren å fullføre gjenoppbyggingen av det åndelige Jerusalem i adventismen. Under de tre englers ankomst fra 1798 til 1844 var det millerittiske tempel blitt bygd på grunnvollene, fremstilt som «juveler» i Millers drøm, slik det er representert ved de profetiske sannheter på de to pionerkartene (1843 og 1850) som oppfylte Habakkuk kapittel to. Deretter ledet Han sitt folk til å reise muren av Hans lov om sabbaten på den syvende dag, og førte dem tilbake til de «gamle stier» i det gamle Israel for å fullføre arbeidet med «gaten å vandre på». MEN den gamle sti innbefattet en lære, en profeti, som var utformet for å prøve og skille dem. I 1863 strøk adventismen på prøven om de «sju tider» og begynte å vandre omkring i Laodikeas ørken.
October 22, 1844, typifies the soon-coming Sunday law, and at the Sunday law the work will be accomplished represented by the forty-nine years of finishing the street and wall in troublous times, as identified by Daniel.
22. oktober 1844 er et forbilde på den snart kommende søndagsloven, og ved søndagsloven vil det verk bli fullført som er framstilt ved de førtini årene med å fullføre gaten og muren i trengselens tider, slik Daniel har angitt.
Know therefore and understand, that from the going forth of the commandment to restore and to build Jerusalem unto the Messiah the Prince shall be seven weeks, and threescore and two weeks: the street shall be built again, and the wall, even in troublous times. Daniel 9:25.
Vit derfor og forstå at fra den tid ordet gikk ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil Messias, Fyrsten, skal det gå sju uker og sekstito uker. Gaten skal bli bygd opp igjen, og muren, endog i trengselens tider. Daniel 9:25.
All the prophets agree with one another, and the “troublous times” of Daniel is also identified in the passage from Early Writings which we have been considering.
Alle profetene er samstemte, og Daniels «trengselstider» blir også identifisert i det avsnittet fra Early Writings som vi har betraktet.
“At that time, while the work of salvation is closing, trouble will be coming on the earth, and the nations will be angry, yet held in check so as not to prevent the work of the third angel. At that time the ‘latter rain,’ or refreshing from the presence of the Lord, will come, to give power to the loud voice of the third angel, and prepare the saints to stand in the period when the seven last plagues shall be poured out.” Early Writings, 85.
«På den tid, mens frelsesverket går mot sin avslutning, vil trengsel komme over jorden, og nasjonene vil være vrede, men holdt tilbake, så de ikke hindrer den tredje engels verk. På den tid vil ‘den sene regn’, eller fornyelse fra Herrens åsyn, komme for å gi kraft til den tredje engels høye røst og berede de hellige til å bestå i den tiden da de sju siste plagene skal bli utøst.» Early Writings, 85.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
“Just as long as those who profess the truth are serving Satan, his hellish shadow will cut off their views of God and heaven. They will be as those who have lost their first love. They cannot view eternal realities. That which God has prepared for us is represented in Zechariah, chapters 3 and 4, and 4:12–14: ‘And I answered again, and said unto him, What be these two olive branches which through the two golden pipes empty the golden oil out of themselves? And he answered me and said, Knowest thou not what these be? And I said, No, my Lord. Then said he, These are the two anointed ones, that stand by the Lord of the whole earth.’
«Så lenge de som bekjenner sannheten, tjener Satan, vil hans helvetiske skygge stenge deres utsyn mot Gud og himmelen. De vil være som dem som har mistet sin første kjærlighet. De kan ikke skue de evige realiteter. Det som Gud har beredt for oss, er fremstilt i Sakarja, kapittel 3 og 4, og 4,12–14: ‘Og jeg svarte igjen og sa til ham: Hva er disse to oljekvister, som gjennom de to gyldne rør lar den gyldne olje strømme ut av seg? Og han svarte meg og sa: Vet du ikke hva disse er? Og jeg sa: Nei, min herre. Da sa han: Dette er de to salvede, som står hos all jordens Herre.’»
“The Lord is full of resources. He has no lack of facilities. It is because of our lack of faith, our earthliness, our cheap talk, our unbelief, manifested in our conversation, that dark shadows gather about us. Christ is not revealed in word or character as the One altogether lovely, and the chiefest among ten thousand. When the soul is content to lift itself up unto vanity, the Spirit of the Lord can do little for it. Our shortsighted vision beholds the shadow, but cannot see the glory beyond. Angels are holding the four winds, represented as an angry horse seeking to break loose and rush over the face of the whole earth, bearing destruction and death in its path.
Herren er rik på ressurser. Han mangler ikke midler. Det er på grunn av vår mangel på tro, vår jordbundethet, vår billige tale, vår vantro, slik den kommer til uttrykk i vår samtale, at mørke skygger samler seg om oss. Kristus blir ikke åpenbart i ord eller karakter som den som er helt igjennom elskelig, og den ypperste blant ti tusen. Når sjelen er tilfreds med å opphøye seg til tomhet, kan Herrens Ånd gjøre lite for den. Vårt kortsynte blikk ser skyggen, men kan ikke se herligheten bakenfor. Engler holder de fire vinder tilbake, fremstilt som en vred hest som søker å bryte løs og fare fram over hele jordens overflate, mens den bringer ødeleggelse og død i sitt spor.
“Shall we sleep on the very verge of the eternal world? Shall we be dull and cold and dead? Oh, that we might have in our churches the Spirit and breath of God breathed into His people, that they might stand upon their feet and live. We need to see that the way is narrow, and the gate strait. But as we pass through the strait gate, its wideness is without limit.” Manuscript Releases, volume 20, 217.
«Skal vi sove helt på terskelen til den evige verden? Skal vi være sløve og kalde og døde? Å, om vi kunne ha Guds Ånd og ånde innblåst i Hans folk i våre menigheter, så de kunne stå på sine føtter og leve. Vi trenger å se at veien er smal, og porten trang. Men idet vi går gjennom den trange port, er dens vidde uten grense.» Manuscript Releases, bind 20, 217.