On July 18, 2020, the first disappointment for God’s last-day reformatory movement arrived. It marked a waymark in the history of the third Woe, which is the history of the latter rain, and also the history of the sealing of the one hundred and forty-four thousand. That history has been represented by every reformatory movement of sacred history, and it was more specifically represented by the history of the Millerite movement, and illustrated by the parable of the ten virgins, and it represents the prophetic history which every prophet identified.
Den 18. juli 2020 inntraff den første skuffelsen for Guds reformatoriske bevegelse i de siste dager. Den markerte et veimerke i historien om det tredje ve, som er historien om sildigregnet, og også historien om beseglingen av de ett hundre og førtifire tusen. Den historien har vært fremstilt ved enhver reformatorisk bevegelse i den hellige historie, og den ble mer spesifikt fremstilt ved Millerittbevegelsens historie, og illustrert ved lignelsen om de ti jomfruer, og den representerer den profetiske historie som enhver profet identifiserte.
July 18, 2020, represents the first disappointment of the movement, and as such it marks the arrival of the tarrying time in the parable of the ten virgins and Habakkuk. In the Millerite history the same evidence that led to their erroneous proclamation was seen to identify the true date. The tarrying time of the parable of the ten virgins was then seen as present truth, and that tarrying time was the same tarrying time in Habakkuk two. The parable of the ten virgins is repeated to the very letter, and that reality identifies that only those who were involved with the disappointment are candidates to either be a wise or foolish virgin.
18. juli 2020 representerer bevegelsens første skuffelse, og som sådan markerer den ankomsten av ventetiden i lignelsen om de ti jomfruene og i Habakkuk. I millerittenes historie ble det samme bevismaterialet som førte til deres feilaktige forkynnelse, ansett for å identifisere den sanne datoen. Ventetiden i lignelsen om de ti jomfruene ble da forstått som sannhet for denne tid, og den ventetiden var den samme ventetiden i Habakkuk 2. Lignelsen om de ti jomfruene gjentas til punkt og prikke, og denne virkeligheten viser at bare de som var involvert i skuffelsen, er kandidater til enten å være en klok eller en dåre jomfru.
The great body of Laodicean Adventism was tested by the arrival of the third Woe on September 11, 2001, and when the failed prediction of July 18, 2020 passed, Laodicean Adventism was left behind to drift aimlessly back toward Rome, as were the Protestants in Millerite history.
Det store legeme av laodikeisk adventisme ble prøvet ved den tredje veens ankomst den 11. september 2001, og da den mislykkede forutsigelsen for 18. juli 2020 var passert, ble laodikeisk adventisme etterlatt for formålsløst å drive tilbake mot Roma, slik protestantene gjorde i millerittisk historie.
Not only did the Millerites identify the tarrying time as the fulfillment of the parable of the ten virgins, but they saw that in Habakkuk the command to wait for the vision, though it tarried, was the same prophetic waymark. Habakkuk then confirms that the vision that had been erroneously presented and which had produced the first disappointment was the vision that would “speak” at the end.
Millerittene identifiserte ikke bare ventetiden som oppfyllelsen av lignelsen om de ti jomfruene, men de så også at befaling i Habakkuk om å vente på synet, selv om det drøyde, var det samme profetiske veimerket. Habakkuk bekrefter deretter at synet som feilaktig var blitt fremstilt, og som hadde frembrakt den første skuffelsen, var det synet som skulle «tale» ved enden.
For the vision is yet for an appointed time, but at the end it shall speak, and not lie: though it tarry, wait for it; because it will surely come, it will not tarry. Habakkuk 2:3.
For synet gjelder ennå den fastsatte tid; men ved enden skal det tale og ikke lyve. Om det drøyer, så vent på det; for det skal sannelig komme, det skal ikke utebli. Habakkuk 2:3.
The message that produced the first disappointment was the same message that was to be recognized as being fulfilled in the near future, but it was a message that was still based upon the previous prophetic arguments that were employed in the first erroneous proclamation.
Budskapet som førte til den første skuffelsen, var det samme budskapet som skulle erkjennes som oppfylt i den nære fremtid, men det var et budskap som fremdeles bygde på de tidligere profetiske argumentene som ble benyttet i den første feilaktige forkynnelsen.
In the Millerite history the former covenant people were first tested, thereafter the new covenant people were tested. The test began for the Protestants when the first angel of Revelation ten and the first angel of Revelation fourteen (for they are the same angel), descended on August 11, 1840. Their test concluded with the first disappointment and arrival of the second angel of Revelation fourteen.
I den millerittiske historien ble det tidligere paktsfolket først prøvet; deretter ble det nye paktsfolket prøvet. Prøven begynte for protestantene da den første engelen i Åpenbaringen ti og den første engelen i Åpenbaringen fjorten (for de er den samme engelen) steg ned den 11. august 1840. Deres prøve ble avsluttet med den første skuffelsen og ankomsten av den andre engelen i Åpenbaringen fjorten.
In Millerite history the test for the Millerites began with the arrival of the second angel at the first disappointment and concluded with the arrival of the Midnight Cry, which Sister White portrays as a multitude of angels, who join the second angel. Under the power of the Holy Spirit, the Millerites who recognized and accepted the message of the Midnight Cry, were then separated from the Millerites who did not recognize the message that was falling all around them. On October 22, 1844, the third angel arrived and the vision that had tarried then spoke.
I millerittisk historie begynte prøven for millerittene med den annen engels ankomst ved den første skuffelsen og ble avsluttet med Midnattsropets ankomst, som søster White fremstiller som en mengde engler som slutter seg til den annen engel. Under Den Hellige Ånds kraft ble de milleritter som erkjente og tok imot Midnattsropets budskap, da skilt fra de milleritter som ikke erkjente budskapet som falt overalt omkring dem. Den 22. oktober 1844 kom den tredje engel, og synet som hadde drygd, talte da.
In the history of the sealing of the one hundred and forty-four thousand, the former covenant people were first tested, then the new covenant people. The test began for Laodicean Adventism when the first voice of the angel of Revelation eighteen and the third angel of Revelation fourteen (for they are the same angel), descended on September 11, 2001. Their test concluded with the disappointment of July 18, 2020.
I historien om beseglingen av de ett hundre og førtifire tusen ble det tidligere paktsfolket først prøvet, deretter det nye paktsfolket. Prøven begynte for laodikeisk adventisme da den første stemmen til engelen i Åpenbaringen atten og den tredje engelen i Åpenbaringen fjorten (for de er den samme engelen), steg ned den 11. september 2001. Deres prøve ble avsluttet med skuffelsen den 18. juli 2020.
In the movement of the third angel, the test for the one hundred and forty-four thousand began with the arrival of the first disappointment, and will conclude with the arrival of the message of the Midnight Cry. Under the power of the Holy Spirit those who now recognize and accept the message of the Midnight Cry, are then separated from the foolish and wicked who did not recognize the multifaceted message that is now falling all around them.
I den tredje engels bevegelse begynte prøven for de hundre og førtifire tusen med den første skuffelsens inntreden, og vil bli avsluttet med ankomsten av budskapet om midnattsropet. Under Den Hellige Ånds kraft blir de som nå erkjenner og tar imot budskapet om midnattsropet, da skilt ut fra de dårlige og ugudelige som ikke gjenkjente det mangefasetterte budskapet som nå faller overalt omkring dem.
At the soon-coming Sunday law, the second “voice” of the angel of Revelation eighteen speaks, which is also the vision that “tarried” speaking. It also represents the third angel’s message that “swells” to the loud cry.
Ved den snart kommende søndagsloven taler den andre «røsten» til engelen i Åpenbaringen atten; dette er også det synet som «lot vente på seg», talende. Den representerer også den tredje engels budskap, som «svulmer» opp til det høye rop.
The Midnight Cry is represented as many angels that join with the previous angel. The message of the Midnight Cry has several elements that contribute to the entire message, and angels are symbols of messages. In Millerite history the pioneer identified as leading out in bringing the message of the true Midnight Cry together was Samuel S. Snow. In that history it is well documented that Snow’s understanding of the message of the Midnight Cry developed over a period of time.
Midnattsskriket fremstilles som mange engler som slutter seg til den foregående engelen. Budskapet om Midnattsskriket har flere elementer som bidrar til hele budskapet, og engler er symboler på budskap. I millerittisk historie ble den pioneren som ble identifisert som den ledende i å samle fram budskapet om det sanne Midnattsskriket, Samuel S. Snow. I den historien er det godt dokumentert at Snows forståelse av budskapet om Midnattsskriket utviklet seg over en tidsperiode.
That history is repeated to the very letter, and the message of the final Midnight Cry has been publicly developing since the end of July, 2023. It is not simply the message of Islam, but it also includes the message of the sealing of the one hundred and forty-four thousand. It includes the revelation that the two horns of the earth beast, both go through a “death and resurrection”, as they parallel the image of the beast, that in the same history fulfills the prophetic riddle that “the eighth is of the seven”. It includes the revelations associated with the “hidden history” of the Seven Thunders, and it fulfills the prophetic riddle of the “stone” that was rejected becoming “the head of the corner”, as the “seven times” of Leviticus twenty-six is revealed to be the thread that weaves all the truths of Miller’s history together, with the truths that were unsealed at the time of the end in 1989. The Psalmist says it this way:
Den historien gjentas til punkt og prikke, og budskapet i det siste midnattsropet har vært under offentlig utvikling siden slutten av juli 2023. Det er ikke bare islams budskap, men det omfatter også budskapet om beseglingen av de hundre og førtifire tusen. Det omfatter åpenbaringen om at jorddyrets to horn begge gjennomgår en «død og oppstandelse», idet de er parallelle med dyrets bilde, som i den samme historien oppfyller den profetiske gåten at «den åttende er av de sju». Det omfatter åpenbaringene knyttet til de sju tordners «skjulte historie», og det oppfyller den profetiske gåten om at «steinen» som ble forkastet, blir «hjørnesteinen», idet «de sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks åpenbares å være tråden som vever alle sannhetene i Millers historie sammen med de sannhetene som ble avforseglet ved endetiden i 1989. Salmisten sier det slik:
The stone which the builders refused is become the head stone of the corner. This is the Lord’s doing; it is marvellous in our eyes. This is the day which the Lord hath made; we will rejoice and be glad in it. Psalms 118:22–24.
Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hjørnesteinen. Dette er Herrens verk; det er underfullt i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort; vi vil fryde oss og glede oss på den. Salmene 118:22–24.
The “stone”, which was the first “jewel” William Miller discovered (and jewels are stones), is the “day which the Lord hath made.” It has been shown in previous articles that the structure, and the words of the Sabbath commandment are identical to the structure to the sacred cycle of seven, as set forth in Leviticus chapter twenty-five. Resting on the seventh day typified the land resting on the seventh year, and when the two commandments are considered in this fashion, they provide a witness that a day represents a year in Bible prophecy.
«Steinen», som var den første «juvelen» William Miller oppdaget (og juveler er steiner), er «den dag som Herren har gjort». Det er blitt vist i tidligere artikler at strukturen og ordene i sabbatsbudet er identiske med strukturen i den hellige syvårssyklusen, slik den er fremstilt i tredje Mosebok, kapittel tjuefem. Hvilen på den sjuende dag var et forbilde på landets hvile i det sjuende år, og når de to budene betraktes på denne måten, gir de et vitnesbyrd om at én dag representerer ett år i Bibelens profetier.
They also show that the understanding that Miller proclaimed concerning God’s indignation of “seven times,” in Leviticus twenty-six is represented as “a day”, for the Lord made the sacred cycle of seven years, as certainly as He made the heavens and earth in six days, and rested the seventh.
De viser også at den forståelse som Miller forkynte om Guds vredes «sju tider» i tredje Mosebok tjueseks, er framstilt som «en dag», for Herren gjorde den hellige syvårssyklusen, like visst som Han skapte himmelen og jorden på seks dager og hvilte den sjuende.
When Jesus concluded the parable of the vineyard He asked a question to the Pharisees.
Da Jesus avsluttet lignelsen om vingården, stilte Han fariseerne et spørsmål.
When the lord therefore of the vineyard cometh, what will he do unto those husbandmen? They say unto him, He will miserably destroy those wicked men, and will let out his vineyard unto other husbandmen, which shall render him the fruits in their seasons. Jesus saith unto them, Did ye never read in the scriptures, The stone which the builders rejected, the same is become the head of the corner: this is the Lord’s doing, and it is marvellous in our eyes? Therefore say I unto you, The kingdom of God shall be taken from you, and given to a nation bringing forth the fruits thereof. And whosoever shall fall on this stone shall be broken: but on whomsoever it shall fall, it will grind him to powder. And when the chief priests and Pharisees had heard his parables, they perceived that he spake of them. Matthew 21:40–45.
Når da vingårdens herre kommer, hva vil han gjøre med disse vingårdsarbeiderne? De sier til ham: Han skal på det ynkeligste ødelegge disse onde menn og leie ut vingården sin til andre vingårdsarbeidere, som skal gi ham fruktene i deres tider. Jesus sier til dem: Har dere aldri lest i Skriftene: Den stein som bygningsmennene forkastet, den er blitt hovedhjørnesteinen; dette er Herrens gjerning, og det er underfullt i våre øyne? Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller på denne stein, skal bli knust; men den som steinen faller på, skal den male til støv. Og da yppersteprestene og fariseerne hørte hans lignelser, forsto de at han talte om dem. Matteus 21:40–45.
The parable of the vineyard is the parable of the former chosen people being passed by, and the kingdom being given to a new chosen people. The “stone” which was rejected according to Jesus, is the “stone” that either saves or destroys, based upon how it is received. The “stone” must be a biblical truth in the context employed by Jesus, for it has the ability to bring forth righteous fruit, and the righteousness of Christ is only produced in men and women when they receive His Word of truth.
Lignelsen om vingården er lignelsen om at det tidligere utvalgte folk blir forbigått, og at riket blir gitt til et nytt utvalgt folk. «Steinen» som ble forkastet, ifølge Jesus, er den «steinen» som enten frelser eller ødelegger, alt etter hvordan den blir mottatt. «Steinen» må være en bibelsk sannhet i den sammenheng Jesus benytter den, for den har evne til å bære fram rettferdig frukt, og Kristi rettferdighet blir bare frambrakt i menn og kvinner når de tar imot Hans sannhets ord.
Sanctify them through thy truth: thy word is truth. John 17:17.
Hellige dem i din sannhet; ditt ord er sannhet. Johannes 17,17.
The “stone” is a doctrine that is either accepted or rejected, and Jesus is the Word, and in the book of Acts, Peter identifies the “stone” as Christ.
«Steinen» er en lære som enten blir godtatt eller forkastet, og Jesus er Ordet, og i Apostlenes gjerninger identifiserer Peter «steinen» som Kristus.
Be it known unto you all, and to all the people of Israel, that by the name of Jesus Christ of Nazareth, whom ye crucified, whom God raised from the dead, even by him doth this man stand here before you whole. This is the stone which was set at nought of you builders, which is become the head of the corner. Neither is there salvation in any other: for there is none other name under heaven given among men, whereby we must be saved. Acts 4:10–12.
Så være det kjent for dere alle og for hele Israels folk at ved navnet til Jesus Kristus fra Nasaret, han som dere korsfestet, han som Gud oppreiste fra de døde, ved ham står denne mannen frisk framfor dere. Dette er den steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnesteinen. Og det er ikke frelse i noen annen; for det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apostlenes gjerninger 4:10–12.
And then in first Peter, he takes the symbolism of the “stone,” even further, but he keeps it in the same context of the passing-by of a former covenant people and the selection of a new chosen people, who as he states, “in time past were not a people, but are now the people of God: which had not obtained mercy, but now have obtained mercy.”
Og så fører han i første Peter symbolikken omkring «steinen» enda videre, men han beholder den innenfor den samme sammenheng om et tidligere paktsfolks forbigang og utvelgelsen av et nytt utvalgt folk, som han sier: «som før ikke var et folk, men nå er Guds folk; som ikke hadde fått miskunn, men nå har fått miskunn.»
To whom coming, as unto a living stone, disallowed indeed of men, but chosen of God, and precious, Ye also, as lively stones, are built up a spiritual house, an holy priesthood, to offer up spiritual sacrifices, acceptable to God by Jesus Christ. Wherefore also it is contained in the scripture, Behold, I lay in Sion a chief corner stone, elect, precious: and he that believeth on him shall not be confounded. Unto you therefore which believe he is precious: but unto them which be disobedient, the stone which the builders disallowed, the same is made the head of the corner, And a stone of stumbling, and a rock of offence, even to them which stumble at the word, being disobedient: whereunto also they were appointed. 1 Peter 2:4–8.
Kom til ham, den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt av Gud og dyrebar; og bli også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, for å bære fram åndelige offer, velbehagelige for Gud ved Jesus Kristus. For det heter også i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hovedhjørnestein, utvalgt, dyrebar; og den som tror på ham, skal ingenlunde bli gjort til skamme. For dere som tror, er han altså dyrebar; men for dem som er ulydige, er den steinen som bygningsmennene forkastet, blitt selve hjørnesteinen, og en snublestein og en anstøtsklippe for dem som snubler ved ordet, fordi de er ulydige; og til dette ble de også satt. 1 Peter 2:4–8.
Peter says of the former chosen people, “unto them which be disobedient, the stone which the builders disallowed, the same is made the head of the corner, And a stone of stumbling, and a rock of offence, even to them which stumble at the word, being disobedient: whereunto also they were appointed.”
Peter sier om det tidligere utvalgte folk: «For dem som er ulydige, er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt hjørnesteinen, og en snublestein og en anstøtsklippe, for dem som snubler på ordet, idet de er ulydige; og til dette ble de også satt.»
Jesus is represented by every sacred illustration of the foundation.
Jesus er fremstilt gjennom enhver hellig illustrasjon av grunnvollen.
For other foundation can no man lay than that is laid, which is Jesus Christ. 1 Corinthians 3:11.
For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, som er Jesus Kristus. 1 Korinterbrev 3,11.
The foundation the Millerites built was the Rock of Ages (the Stone).
Grunnvollen som millerittene bygde på, var Klippen fra evighet (Steinen).
“The warning has come: Nothing is to be allowed to come in that will disturb the foundation of the faith upon which we have been building ever since the message came in 1842, 1843, and 1844. I was in this message, and ever since I have been standing before the world, true to the light that God has given us. We do not propose to take our feet off the platform on which they were placed as day by day we sought the Lord with earnest prayer, seeking for light. Do you think that I could give up the light that God has given me? It is to be as the Rock of Ages. It has been guiding me ever since it was given.” Review and Herald, April 14, 1903.
«Advarselen er kommet: Intet må tillates å komme inn som vil forstyrre grunnvollen for den tro som vi har bygget på helt siden budskapet kom i 1842, 1843 og 1844. Jeg var med i dette budskapet, og helt siden da har jeg stått framfor verden, tro mot det lys som Gud har gitt oss. Vi har ikke til hensikt å ta våre føtter bort fra den plattform de ble satt på, idet vi dag for dag søkte Herren med inderlig bønn og søkte etter lys. Tror dere at jeg kunne oppgi det lys som Gud har gitt meg? Det skal være som evighetens klippe. Det har ledet meg helt siden det ble gitt.» Review and Herald, 14. april 1903.
The first jewel Miller discovered that became part of the Millerite foundation, which is as the Rock of Ages, was the “seven times” of Leviticus twenty-six, and the “seven times,” was the first foundational truth to be set aside by those Millerite pioneers who had just built the Millerite foundation. It was the builders that were to reject the foundational stone. That “stone,” which typifies Christ, is also the day which the Lord made, for he made the seventh day as a day of rest, and the seventh year as a year the land would rest. In 1863, the foundation stone was rejected, but it is to be made the “head of the corner” and the “stone of stumbling” for the disobedient.
Den første juvel Miller oppdaget, som ble en del av det millerittiske grunnlaget, og som er som Evighetens Klippe, var «de sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks; og «de sju tider» var den første grunnleggende sannhet som ble satt til side av de millerittiske pionerene som nettopp hadde bygd det millerittiske grunnlaget. Det var bygningsmennene som skulle forkaste grunnsteinen. Denne «steinen», som er et forbilde på Kristus, er også den dag som Herren gjorde, for han gjorde den sjuende dag til en hviledag, og det sjuende år til et år da landet skulle hvile. I 1863 ble grunnsteinen forkastet, men den skal gjøres til «hjørnesteinen» og til «anstøtssteinen» for de ulydige.
The message of Islam of the third woe is the theme for the reform movement of the one hundred and forty-four thousand, and the testing process began when the angel of Revelation eighteen descended, as the great buildings of New York City were thrown down on September 11, 2001. Adventism was silent concerning the prophetic identification that September 11, 2001, was the arrival of the “day of the east wind.” On July 18, 2020, they were left behind as the two witnesses of Revelation chapter eleven, were slain in the streets of that great city. The test of Adventism was over, and the test for those who had professed to recognize the message of Islam was under way.
Islams budskap i det tredje ve er temaet for reformbevegelsen til de hundre og førtifire tusen, og prøvelsesprosessen begynte da engelen i Åpenbaringen atten steg ned, idet de store bygningene i New York City ble revet ned den 11. september 2001. Adventismen var taus med hensyn til den profetiske identifikasjonen av at 11. september 2001 var ankomsten av «dagen med østavinden». Den 18. juli 2020 ble de etterlatt da de to vitnene i Åpenbaringen kapittel elleve ble drept i gatene i den store byen. Adventismens prøve var over, og prøven for dem som hadde bekjent å gjenkjenne Islams budskap, var i gang.
After laying dead in the streets until the end of July, 2023, the dead dry bones were then aroused by the first message of Ezekiel. The second message of Ezekiel is the message of the four winds of Islam of the third Woe, representing the progressive unsealing of the message of the Midnight Cry, which is the vision that tarried, and the theme of the entire period of the movement. Various truths were then unsealed, for the message of the Midnight Cry represents a multifaceted message. The first truth that confronted the dead dry bones was the first truth rejected by Laodicean Adventism, and it represents the truth that marks the transition of Laodicea unto Philadelphia.
Etter å ha ligget døde i gatene frem til slutten av juli 2023, ble de døde tørre ben deretter vakt opp av Esekiels første budskap. Esekiels andre budskap er budskapet om Islams fire vinder i det tredje Ve, som representerer den gradvise åpningen av Midnattsropets budskap, hvilket er synet som lot vente på seg, og temaet for hele bevegelsens periode. Ulike sannheter ble deretter åpnet, for Midnattsropets budskap representerer et mangefasettert budskap. Den første sannheten som konfronterte de døde tørre ben, var den første sannheten som ble forkastet av laodikeisk adventisme, og den representerer sannheten som markerer overgangen fra Laodikea til Filadelfia.
The truth is the sealing message, and therefore needs to be settled into both intellectually and also spiritually. It is not enough to recognize the period the two witnesses were dead in the street is a symbol of the scattering of the “seven times,” it also requires an experiential acceptance of the truth.
Sannheten er beseglingsbudskapet, og må derfor bli grunnfestet både intellektuelt og åndelig. Det er ikke nok å erkjenne at perioden da de to vitnene lå døde på gaten, er et symbol på adspredelsen i de «sju tider»; det kreves også en erfaringsmessig mottagelse av sannheten.
Miller’s jewels, which represents the truths unsealed at the time of the end in 1798, become a test for the virgins of the last days. The experience of settling into the truth “spiritually” is represented by Miller’s first jewel, and the “intellectual” settling into the truth is represented by the message of Islam of the third woe. The calling for repentance and confession represented by the “seven times,” identifies a work that is carried out in conjunction with Christ in the Most Holy Place, and is represented by the “mareh” vision.
Millers juveler, som representerer de sannheter som ble åpnet ved endetiden i 1798, blir en prøve for de siste dagers jomfruer. Erfaringen av å bli grunnfestet i sannheten «åndelig» er representert ved Millers første juvel, og den «intellektuelle» grunnfestelsen i sannheten er representert ved budskapet om islam i det tredje ve. Kallet til omvendelse og bekjennelse, representert ved «de sju tider», identifiserer et verk som utføres i forbindelse med Kristus i det Aller helligste, og er representert ved «mareh»-synet.
The “intellectual” understanding of Islam of the third Woe is represented by the “chazon” vision, and both are required for those who will be sealed. In 1863, Laodicean Adventism chose to rebuild Jericho, and left its work of restoring Jerusalem. Jericho is a symbol of affluence as also represented by the Laodicean blindness.
Den «intellektuelle» forståelsen av islams tredje Ve er representert ved «chazon»-synet, og begge er påkrevd for dem som skal bli beseglet. I 1863 valgte laodikeisk adventisme å gjenoppbygge Jeriko, og forlot sitt arbeid med å gjenreise Jerusalem. Jeriko er et symbol på velstand, slik dette også er representert ved den laodikeiske blindhet.
“One of the strongest fortresses in the land—the large and wealthy city of Jericho—lay just before them, but a little distance from their camp at Gilgal. On the border of a fertile plain abounding with the rich and varied productions of the tropics, its palaces and temples the abode of luxury and vice, this proud city, behind its massive battlements, offered defiance to the God of Israel. Jericho was one of the principal seats of idol worship, being especially devoted to Ashtaroth, the goddess of the moon. Here centered all that was vilest and most degrading in the religion of the Canaanites. The people of Israel, in whose minds were fresh the fearful results of their sin at Beth-peor, could look upon this heathen city only with disgust and horror.” Patriarchs and Prophets, 487.
«En av de sterkeste festningene i landet — den store og rike byen Jeriko — lå rett foran dem, men i liten avstand fra leiren deres ved Gilgal. Ved kanten av en fruktbar slette, rik på tropenes rike og mangfoldige avlinger, med sine palasser og templer som tilholdssted for luksus og last, bød denne stolte byen, bak sine veldige voller, trass mot Israels Gud. Jeriko var et av hovedsentrene for avgudsdyrkelse og var særlig viet til Asjtarot, månens gudinne. Her var alt som var mest nedverdigende og avskyelig i kanaaneernes religion, samlet. Israels folk, som ennå hadde de fryktelige følgene av sin synd ved Bet-Peor friskt i minne, kunne ikke se på denne hedenske byen uten avsky og gru.» Patriarker og profeter, 487.
The “stone” the builders rejected in 1863, as they rebuilt Jericho, was the “seven times” that in the last days would become the truth (jewel), that becomes “the head of the corner”, for it is the truth that weaves together the beginning of Adventism in the movement of the Millerites, with the end of Adventism in the movement of the one hundred and forty-four thousand. That jewel, which is the “seven times,” is also “the day which the Lord made”, and it is Christ himself, for He is the Word, and He is “Truth.” The subject of Islam is the theme which produces the cleansing of both the former and new chosen people, and the two-fold cleansing began on September 11, 2001, which was “the day of the east wind”. In that day the watchmen were to sing the very same song Christ sang, when He proclaimed the parable of the vineyard. The one hundred and forty-four thousand sing the song of Moses (the “seven times”), and the song of the Lamb.
«Steinen» som bygningsmennene forkastet i 1863, da de gjenoppbygde Jeriko, var «de syv tider» som i de siste dager skulle bli sannheten (juvelen), som blir «hjørnesteinen», for det er sannheten som vever sammen adventismens begynnelse i millerittenes bevegelse med adventismens avslutning i de hundre og førtifire tusens bevegelse. Den juvelen, som er «de syv tider», er også «den dag som Herren har gjort», og den er Kristus selv, for han er Ordet, og han er «Sannhet». Emnet islam er temaet som frembringer renselsen av både det tidligere og det nye utvalgte folk, og den dobbelte renselsen begynte den 11. september 2001, som var «østvindens dag». På den dagen skulle vekterne synge nøyaktig den samme sangen som Kristus sang da han forkynte lignelsen om vingården. De hundre og førtifire tusen synger Moses’ sang («de syv tider») og Lammets sang.
And I saw as it were a sea of glass mingled with fire: and them that had gotten the victory over the beast, and over his image, and over his mark, and over the number of his name, stand on the sea of glass, having the harps of God. And they sing the song of Moses the servant of God, and the song of the Lamb, saying, Great and marvellous are thy works, Lord God Almighty; just and true are thy ways, thou King of saints. Revelation 15:2, 3.
Og jeg så liksom et hav av glass, blandet med ild; og dem som hadde vunnet seier over dyret og over dets bilde og over dets merke og over tallet på dets navn, stå på glasshavet med Guds harper. Og de synger Moses’, Guds tjeners, sang og Lammets sang og sier: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige; rettferdige og sanne er dine veier, du de helliges konge. Åpenbaringen 15:2, 3.
The “Lamb” is Christ who was slain, and He was slain in the midst of twenty-five hundred and twenty days, thus threading together the sacrifice of His life and blood (where He confirmed the covenant), together with Moses’ “quarrel of His covenant,” in Leviticus twenty-six. The song of Moses and the Lamb is the song of the chazon of prophetic history and the song of the mareh of His “appearance”. It is the song of an intellectual and spiritual understanding as represented by the two visions of Daniel chapter eight. It is the song of a covenant people being judged and passed by, while a new chosen people are selected. The selection process, and therefore the song began on September 11, 2001.
«Lammet» er Kristus som ble slaktet, og Han ble slaktet midt i to tusen fem hundre og tjue dager, og slik sammenføyes offeret av Hans liv og blod (hvor Han stadfestet pakten) med Moses’ «strid om Hans pakt» i Tredje Mosebok tjueseks. Moses’ og Lammets sang er sangen om chazon i den profetiske historie og sangen om mareh av Hans «åpenbarelse». Det er sangen om en intellektuell og åndelig forståelse, slik den fremstilles ved de to synene i Daniel kapittel åtte. Det er sangen om et paktsfolk som blir dømt og forbigått, mens et nytt utvalgt folk blir utvalgt. Utvelgelsesprosessen, og dermed sangen, begynte den 11. september 2001.
He shall cause them that come of Jacob to take root: Israel shall blossom and bud, and fill the face of the world with fruit. Hath he smitten him, as he smote those that smote him? or is he slain according to the slaughter of them that are slain by him? In measure, when it shooteth forth, thou wilt debate with it: he stayeth his rough wind in the day of the east wind. By this therefore shall the iniquity of Jacob be purged; and this is all the fruit to take away his sin; when he maketh all the stones of the altar as chalkstones that are beaten in sunder, the groves and images shall not stand up. Yet the defenced city shall be desolate, and the habitation forsaken, and left like a wilderness: there shall the calf feed, and there shall he lie down, and consume the branches thereof. When the boughs thereof are withered, they shall be broken off: the women come, and set them on fire: for it is a people of no understanding: therefore he that made them will not have mercy on them, and he that formed them will show them no favour. And it shall come to pass in that day, that the Lord shall beat off from the channel of the river unto the stream of Egypt, and ye shall be gathered one by one, O ye children of Israel. And it shall come to pass in that day, that the great trumpet shall be blown, and they shall come which were ready to perish in the land of Assyria, and the outcasts in the land of Egypt, and shall worship the Lord in the holy mount at Jerusalem. Isaiah 27:6–13.
De som kommer av Jakob, skal slå rot; Israel skal blomstre og skyte knopp og fylle jordens overflate med frukt. Har han slått ham, slik han slo dem som slo ham? Eller er han blitt drept slik som dem blir slaktet, som ble slaktet av ham? Med måte, når den skyter fram, går du i rette med den; han holder sin sterke vind tilbake på østavindens dag. Ved dette skal derfor Jakobs misgjerning bli sonet, og dette er all frukten av at hans synd blir tatt bort: når han gjør alle alterets steiner lik kalksteiner som knuses i stykker, skal Asjera-pælene og bildestøttene ikke bli stående. For den befestede byen skal ligge øde, og boligen være forlatt og etterlatt som en ørken; der skal kalven beite, og der skal den legge seg ned og fortære dens grener. Når dens kvister er visnet, skal de brytes av; kvinnene kommer og tenner dem på; for det er et folk uten forstand. Derfor skal han som skapte dem, ikke forbarme seg over dem, og han som formet dem, skal ikke vise dem nåde. Og det skal skje på den dag at Herren skal treske ut fra elvens løp til Egypts bekk, og dere skal bli samlet én etter én, dere Israels barn. Og det skal skje på den dag at den store basunen skal lyde, og de skal komme som holdt på å gå til grunne i Assurs land, og de utstøtte i Egypts land, og de skal tilbe Herren på det hellige fjell i Jerusalem. Jesaja 27:6–13.
Rightly understood these verses are identifying September 11, 2001, until the soon-coming Sunday law. Verse six identifies the entire history, by identifying the beginning of the plant which takes root, then blossoms and buds, and eventually fills the earth with fruit. The fruit that fills the earth does so during the “hour,” which is the Sunday law crisis. While Christ is then gathering his fruit into his garner, he is also bringing judgment upon Babylon. The judgment that occurs during the time when the earth is filled with fruit is represented in verse seven, when the two questions are asked, “Hath he smitten him, as he smote those that smote him? or is he slain according to the slaughter of them that are slain by him?”
Riktig forstått identifiserer disse versene tiden fra 11. september 2001 og frem til den snart kommende søndagsloven. Vers seks identifiserer hele historien ved å angi begynnelsen på planten som slår rot, deretter blomstrer og skyter knopper, og til sist fyller jorden med frukt. Frukten som fyller jorden, gjør det i løpet av «timen», som er søndagslovskrisen. Mens Kristus da samler sin frukt i sitt forrådshus, bringer han også dom over Babylon. Dommen som finner sted i den tiden da jorden fylles med frukt, fremstilles i vers sju, når de to spørsmålene stilles: «Har han slått ham, slik han slo dem som slo ham? eller er han drept i samsvar med slaktingen av dem som ble drept av ham?»
Then in verse eight, the sprinkling of the latter rain is marked with the expression, “In measure.” What causes the plants to shoot forth is the rain, and when the beginning of the latter rain is marked, it is marked as beginning “in measure, when it shooteth forth.” When the latter rain begins, it is poured out “in measure”, for it is not poured out without measure if the harvest is a mixture of true and false.
Deretter, i vers åtte, er bestenkningen av det sene regn markert med uttrykket: «I mål». Det som får plantene til å skyte opp, er regnet, og når begynnelsen av det sene regn blir markert, blir den markert som en begynnelse «i mål, når det skyter opp». Når det sene regn begynner, blir det utøst «i mål», for det blir ikke utøst uten mål dersom høsten er en blanding av ekte og falskt.
“Every truly converted soul will be intensely desirous to bring others from the darkness of error into the marvelous light of the righteousness of Jesus Christ. The great outpouring of the Spirit of God, which lightens the whole earth with his glory, will not come until we have an enlightened people, that know by experience what it means to be laborers together with God. When we have entire, whole-hearted consecration to the service of Christ, God will recognize the fact by an outpouring of his Spirit without measure; but this will not be while the largest portion of the church are not laborers together with God. God cannot pour out his Spirit when selfishness and self-indulgence are so manifest; when a spirit prevails that, if put into words, would express that answer of Cain,—‘Am I my brother’s keeper?’ If the truth for this time, if the signs that are thickening on every hand, that testify that the end of all things is at hand, are not-sufficient to arouse the sleeping energy of those who profess to know the truth, then darkness proportionate to the light which has been shining will overtake these souls. There is not the semblance of an excuse for their indifference that they will be able to present to God in the great day of final reckoning. There will be no reason to offer as to why they did not live and walk and work in the light of the sacred truth of the word of God, and thus reveal to a sin-darkened world, through their conduct, their sympathy, and their zeal, that the power and reality of the gospel could not be controverted.” Review and Herald, July 21, 1896.
«Enhver sjel som virkelig er omvendt, vil med brennende iver ønske å føre andre fra villfarelsens mørke inn i det underfulle lys av Jesu Kristi rettferdighet. Den store utgytelsen av Guds Ånd, som opplyser hele jorden med hans herlighet, vil ikke komme før vi har et opplyst folk, som av erfaring vet hva det vil si å være medarbeidere med Gud. Når vi har en fullstendig, helhjertet innvielse til Kristi tjeneste, vil Gud anerkjenne dette ved en utgytelse av sin Ånd uten mål; men dette vil ikke skje så lenge den største delen av menigheten ikke er medarbeidere med Gud. Gud kan ikke utgyte sin Ånd når egenkjærlighet og selvnytelse kommer så tydelig til syne; når en ånd råder som, om den ble satt i ord, ville uttrykke Kains svar: ‘Er jeg min brors vokter?’ Hvis sannheten for denne tid, hvis tegnene som tetner til på alle kanter, og som vitner om at alle tings ende er nær, ikke er tilstrekkelige til å vekke den sovende kraft hos dem som bekjenner seg til å kjenne sannheten, da vil et mørke som står i forhold til det lys som har skint, innhente disse sjeler. Det finnes ikke engang skinn av en unnskyldning for deres likegyldighet som de vil kunne legge fram for Gud på den store dagen for det endelige oppgjør. Det vil ikke finnes noen grunn å anføre for hvorfor de ikke levde og vandret og arbeidet i lyset fra den hellige sannhet i Guds ord, og slik gjennom sin ferd åpenbarte for en syndsformørket verden, gjennom sin medfølelse og sin nidkjærhet, at evangeliets kraft og virkelighet ikke kunne motsies.» Review and Herald, 21. juli 1896.
Sister White identifies the passage as the point when the angel of Revelation descends, for she says, “the great outpouring of the Spirit of God, which lightens the whole earth with his glory.” In another passage we have often cited in these articles, she identified that when “the great buildings of New York” “are thrown down,” “Revelation chapter eighteen, verses one through three will be fulfilled.”
Søster White identifiserer dette avsnittet som det tidspunkt da engelen i Åpenbaringen stiger ned, for hun sier: «den store utgytelse av Guds Ånd, som opplyser hele jorden med hans herlighet.» I et annet avsnitt som vi ofte har sitert i disse artiklene, identifiserte hun at når «de store bygningene i New York» «blir styrtet ned», «vil Åpenbaringen kapittel atten, vers én til tre, bli oppfylt.»
We will continue these thoughts in the next article.
Vi vil fortsette disse tankene i den neste artikkelen.
Now will I sing to my wellbeloved a song of my beloved touching his vineyard. My wellbeloved hath a vineyard in a very fruitful hill: And he fenced it, and gathered out the stones thereof, and planted it with the choicest vine, and built a tower in the midst of it, and also made a winepress therein: and he looked that it should bring forth grapes, and it brought forth wild grapes. And now, O inhabitants of Jerusalem, and men of Judah, judge, I pray you, betwixt me and my vineyard. What could have been done more to my vineyard, that I have not done in it? wherefore, when I looked that it should bring forth grapes, brought it forth wild grapes? And now go to; I will tell you what I will do to my vineyard: I will take away the hedge thereof, and it shall be eaten up; and break down the wall thereof, and it shall be trodden down: And I will lay it waste: it shall not be pruned, nor digged; but there shall come up briers and thorns: I will also command the clouds that they rain no rain upon it. For the vineyard of the Lord of hosts is the house of Israel, and the men of Judah his pleasant plant: and he looked for judgment, but behold oppression; for righteousness, but behold a cry. Isaiah 5:1–7.
Nå vil jeg synge for min høyt elskede en sang om min elskede og hans vingård. Min høyt elskede hadde en vingård på en meget fruktbar høyde. Han gjerdet den inn og renset den for steiner og plantet den med de edleste vintrær; han bygde et tårn midt i den og hogg også ut en vinpresse der. Så ventet han at den skulle bære druer, men den bar ville druer. Og nå, Jerusalems innbyggere og Judas menn, døm, ber jeg dere, mellom meg og min vingård. Hva mer var det å gjøre med min vingård som jeg ikke har gjort med den? Hvorfor bar den ville druer da jeg ventet at den skulle bære druer? Og nå, kom, jeg vil la dere få vite hva jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort gjerdet rundt den, så den blir avbeitet; og rive ned muren dens, så den blir nedtrådt. Jeg vil legge den øde; den skal ikke beskjæres eller hakkes, men torn og tistel skal vokse opp i den. Jeg vil også befale skyene at de ikke skal la regn falle på den. For vingården til Herren, hærskarenes Gud, er Israels hus, og Judas menn er hans kjære plantning. Han ventet rett, men se, det ble undertrykkelse; rettferdighet, men se, et skrik. Jesaja 5:1–7.