As Isaiah presents the message represented by the sixty-five years (chapter seven, verse eight), to the wicked leader of Jerusalem, he does so by the “fuller’s field” and the “end of the conduit of the upper pool,” in the year 742 BC. 742 BC represents 1863, for Jesus always illustrates the end with the beginning. The rebellion of 1863 in turn represents the Sunday law in the United States, for Jesus always illustrates the end of a thing with the beginning of a thing. 1863 was the beginning of the legally registered Laodicean Adventist church, and that church is left desolate at the “great earthquake” of the Sunday law. How could a corporation that is legally governed by the State (not the reverse of the Church controlling the State), continue to uphold the seventh-day Sabbath, at the time when that very same government is legally forbidding worship on the seventh day?
Slik Jesaja framstiller budskapet som er representert ved de sekstifem årene (kapittel sju, vers åtte), for Jerusalems ugudelige leder, gjør han det ved «valkeplassen» og «enden av ledningen fra den øvre dammen», i året 742 f.Kr. 742 f.Kr. representerer 1863, for Jesus illustrerer alltid enden med begynnelsen. Opprøret i 1863 representerer i sin tur søndagsloven i De forente stater, for Jesus illustrerer alltid enden på en ting med begynnelsen på en ting. 1863 var begynnelsen på den juridisk registrerte laodikeiske adventistkirke, og den kirken blir etterlatt øde ved «det store jordskjelv» under søndagsloven. Hvordan kunne et selskap som rettslig styres av staten (ikke det motsatte, at Kirken kontrollerer Staten), fortsette å opprettholde sabbaten på den sjuende dag, på den tiden da nettopp den samme regjeringen rettslig forbyr tilbedelse på den sjuende dag?
At the beginning and ending of Christ’s ministry, He cleansed the temple. At the first temple cleansing Christ identified that the leaders had made “his father’s house” a den of thieves, but in the last cleansing of the temple He had identified that “their house” was left to them desolate. Ancient Israel illustrates modern Israel. He erected and cleansed the Millerite temple in the beginning of Adventism, but at the final cleansing, the cleansing of the one hundred and forty-four thousand, Laodicean Adventism is spewed out of His mouth, and “their house” is then left desolate.
Ved begynnelsen og avslutningen av Kristi tjeneste renset Han tempelet. Ved den første tempelrenselsen påpekte Kristus at lederne hadde gjort «hans Fars hus» til en røverhule, men ved den siste renselsen av tempelet fastslo Han at «deres hus» ble overlatt til dem øde. Det gamle Israel illustrerer det moderne Israel. Han oppreiste og renset det millerittiske tempelet ved adventismens begynnelse, men ved den endelige renselsen, renselsen av de hundre og førtifire tusen, blir det laodikeiske adventismen utspydd av Hans munn, og «deres hus» blir da etterlatt øde.
Isaiah is by the fuller’s field when he confronts king Ahaz. The fuller’s field represents the cleansing accomplished by the Messenger of the Covenant who suddenly comes to His temple, and cleanses the sons of Levi as with “fuller’s soap.” This cleansing was accomplished at the beginning of Adventism, and it is accomplished again at the end.
Jesaja er ved valkernes mark når han konfronterer kong Akas. Valkernes mark representerer den renselse som fullbyrdes av Paktens Budbærer, som plutselig kommer til sitt tempel og renser Levis sønner som med «valkersåpe». Denne renselsen ble fullbyrdet ved adventismens begynnelse, og den fullbyrdes igjen ved enden.
Behold, I will send my messenger, and he shall prepare the way before me: and the Lord, whom ye seek, shall suddenly come to his temple, even the messenger of the covenant, whom ye delight in: behold, he shall come, saith the Lord of hosts. But who may abide the day of his coming? and who shall stand when he appeareth? for he is like a refiner’s fire, and like fullers’ soap: And he shall sit as a refiner and purifier of silver: and he shall purify the sons of Levi, and purge them as gold and silver, that they may offer unto the Lord an offering in righteousness. Then shall the offering of Judah and Jerusalem be pleasant unto the Lord, as in the days of old, and as in former years. Malachi 3:1–4.
Se, jeg vil sende min budbærer, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og Herren, som dere søker, skal med ett komme til sitt tempel, paktens engel, som dere har behag i; se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. Men hvem kan utholde den dag da han kommer? og hvem kan bli stående når han åpenbarer seg? For han er lik smelterens ild og lik vaskernes lutsåpe. Han skal sitte som en som smelter og renser sølv; han skal rense Levis sønner og lutre dem som gull og sølv, så de kan bære fram offer for Herren i rettferdighet. Da skal Judas og Jerusalems offer være til behag for Herren, som i gamle dager og som i fordums år. Malaki 3:1–4.
Isaiah meets Ahaz, with the sign of his son, whose name symbolizes that in the last days “a remnant will return.” The remnant is those that “return.” Isaiah meets with wicked king Ahaz during the history of the cleansing of the temple, which began in Millerite history in 1844, and was brought to a conclusion by disobedience in 1863. In the last days the cleansing is the history of the sealing of the one hundred and forty-four thousand. Had the Millerites followed the opening providence of God that followed 1844, they would have finished the work.
Jesaja møter Akas med tegnet i sin sønn, hvis navn symboliserer at «en rest skal vende tilbake» i de siste dager. Resten er de som «vender tilbake». Jesaja møter den ugudelige kong Akas under historien om renselsen av templet, som begynte i millerittenes historie i 1844 og ble brakt til avslutning ved ulydighet i 1863. I de siste dager er renselsen historien om beseglingen av de hundre og førtifire tusen. Hadde millerittene fulgt Guds åpnende forsyn som fulgte etter 1844, ville de ha fullført verket.
“Had Adventists, after the great disappointment in 1844, held fast their faith and followed on unitedly in the opening providence of God, receiving the message of the third angel and in the power of the Holy Spirit proclaiming it to the world, they would have seen the salvation of God, the Lord would have wrought mightily with their efforts, the work would have been completed, and Christ would have come ere this to receive His people to their reward. But in the period of doubt and uncertainty that followed the disappointment, many of the advent believers yielded their faith. . . . Thus the work was hindered, and the world was left in darkness. Had the whole Adventist body united upon the commandments of God and the faith of Jesus, how widely different would have been our history!” Evangelism, 695.
«Dersom adventistene, etter den store skuffelsen i 1844, hadde holdt fast ved sin tro og i enhet fortsatt å følge Guds åpnende forsyn, idet de tok imot den tredje engels budskap og i Den Hellige Ånds kraft forkynte det for verden, ville de ha sett Guds frelse; Herren ville ha virket mektig sammen med deres anstrengelser, verket ville ha blitt fullført, og Kristus ville for lengst ha kommet for å ta imot sitt folk til deres lønn. Men i den perioden av tvil og usikkerhet som fulgte etter skuffelsen, gav mange av adventtroens bekjennere avkall på sin tro.... Slik ble verket hindret, og verden ble etterlatt i mørke. Hadde hele adventistlegemet forent seg om Guds bud og Jesu tro, hvor vidt annerledes ville ikke vår historie ha vært!» Evangelism, 695.
The failure to “follow on unitedly in the opening providence of God,” led them into a Laodicean condition by 1856, and the ensuing rebellion of 1863, marked the beginning of the wandering in the wilderness that had been illustrated by ancient Israel when they failed their tenth and final test, and were then condemned to die in the wilderness over the following forty years.
Det at de unnlot å «følge enstemmig videre i Guds åpnende forsyn», førte dem innen 1856 inn i en laodikeisk tilstand, og det påfølgende opprøret i 1863 markerte begynnelsen på vandringen i ørkenen, slik den var blitt fremstilt ved det gamle Israel da de falt i sin tiende og siste prøve og deretter ble dømt til å dø i ørkenen i løpet av de følgende førti år.
Isaiah’s son provides the promise that at the final temple cleansing of the last days “a remnant shall return.” Their “return” is illustrated by Jeremiah, who was promised that if he would “return,” he would become God’s watchman. The one hundred and forty-four thousand are those who have returned from a disappointment.
Jesajas sønn gir løftet om at ved den endelige tempelrenselsen i de siste dager «skal en rest vende om». Deres «omvendelse» illustreres av Jeremia, som fikk løftet om at dersom han ville «vende om», skulle han bli Guds vekter. De hundre og førtifire tusen er de som har vendt tilbake fra en skuffelse.
Those that are the one hundred and forty-four thousand have experienced a disappointment and waited for their Lord. They have been typified by the wise virgins in Millerite history, and in both the beginning and ending histories two sticks are joined into one nation, during the outpouring of the Holy Spirit during the time of the Midnight Cry.
De som utgjør de hundre og førtifire tusen, har erfart en skuffelse og ventet på sin Herre. De er blitt forbildet ved de kloke jomfruene i millerittisk historie, og i både begynnelses- og avslutningshistorien blir to staver føyd sammen til ett folk under Den Hellige Ånds utgytelse i tiden for midnattsropet.
Wicked king Ahaz represents the leadership of Judah that will have heard the message, but who reject the message presented by Isaiah, and in so doing they “stumble, and fall, and be broken, and be snared, and be taken.” They are those who “seek unto them that have familiar spirits, and unto wizards that peep, and that mutter,” representing the experience of spiritualism they succumb to as they receive the strong delusion of 2 Thessalonians. Ahaz’s rejection of the message of Isaiah in 742 BC, aligns with 1863, when the message of Miller was rejected. Isaiah typifies Miller, and the message of both Isaiah and Miller was based upon the “seven times,” which find their anchor point in verse eight, of Isaiah chapter seven. Miller’s son (Isaiah’s son) represents the Elijah movement that comes in the last days.
Den ugudelige kong Akas representerer Judas lederskap som vil ha hørt budskapet, men som forkaster budskapet som blir framlagt av Jesaja, og ved å gjøre det «snubler, og faller, og knuses, og fanges i snaren, og gripes». De er dem som «søker råd hos dem som har gjenferdsånder, og hos trollmenn som piper og mumler», og representerer den erfaring med spiritualismen som de bukker under for idet de mottar den kraftige villfarelse i 2 Tessalonikerbrev. Akas’ forkastelse av Jesajas budskap i 742 f.Kr. svarer til 1863, da Millers budskap ble forkastet. Jesaja er et forbilde på Miller, og budskapet til både Jesaja og Miller var basert på «de sju tider», som finner sitt ankerpunkt i vers åtte i Jesaja kapittel sju. Millers sønn (Jesajas sønn) representerer Elias-bevegelsen som kommer i de siste dager.
The pronouncement against Ahaz for his rejection included the prediction of being conquered by the king of the north, who in the last days is the threefold union of Modern Rome, that is ruled over by the papacy.
Uttalelsen mot Akas på grunn av hans forkastelse innebar forutsigelsen om å bli erobret av kongen i nord, som i de siste dager er den trefoldige forening av det moderne Roma, som styres av pavedømmet.
The Lord spake also unto me again, saying, Forasmuch as this people refuseth the waters of Shiloah that go softly, and rejoice in Rezin and Remaliah’s son; Now therefore, behold, the Lord bringeth up upon them the waters of the river, strong and many, even the king of Assyria, and all his glory: and he shall come up over all his channels, and go over all his banks: And he shall pass through Judah; he shall overflow and go over, he shall reach even to the neck; and the stretching out of his wings shall fill the breadth of thy land, O Immanuel. Isaiah 8:5–8.
Og Herren talte atter til meg og sa: Fordi dette folk forkaster Siloas vann, som flyter stille, og gleder seg over Resin og Remaljas sønn, se, derfor lar Herren elvens vann komme over dem, mektige og veldige, nemlig kongen av Assyria og all hans herlighet; og den skal stige over alle sine leier og gå over alle sine bredder. Den skal bryte inn i Juda; den skal flomme over og gå fram, den skal nå like til halsen; og dens utspente vinger skal fylle bredden av ditt land, Immanuel. Jesaja 8:5–8.
Isaiah met with wicked king Ahaz at the end of the conduit of the upper pool, and although there is uncertainty among the biblical historians and archeologists as to whether the upper pool, was the same pool as the pool of Siloam in the time of Christ, the context of Isaiah’s prophecy removes all doubt, for Isaiah identifies that the king of the north was to come upon Ahaz, because he had rejected the waters of Shiloah, that goes softly. “Shiloah” is the Old Testament’s name for “Siloam” in the New Testament.
Jesaja møtte den ugudelige kong Akas ved enden av ledningen fra den øvre dammen, og selv om det blant de bibelske historikerne og arkeologene hersker usikkerhet om hvorvidt den øvre dammen var den samme dammen som Siloa-dammen på Kristi tid, fjerner sammenhengen i Jesajas profeti all tvil; for Jesaja fastslår at kongen fra nord skulle komme over Akas, fordi han hadde forkastet Sjiloas vann, som flyter stille. «Sjiloa» er Det gamle testamentes navn på «Siloa» i Det nye testamente.
It was at the pool of Siloam that Jesus healed the blind man, and wicked king Ahaz represents the blind Laodicean leadership, both in 1863, and at the soon-coming Sunday law who refuse to be healed. “Shiloah” and “Siloam” both mean “sent,” and a message was sent from the Father, to the Son, who then gave it to Gabriel and the holy angels to convey to Isaiah, who brought the message that was “sent” from heaven to a blind Laodicean leader.
Det var ved Siloamdammen at Jesus helbredet den blinde mannen, og den ugudelige kong Akas representerer det blinde laodikeiske lederskapet, både i 1863 og ved den snart kommende søndagsloven, som nekter å bli helbredet. «Shiloah» og «Siloam» betyr begge «utsendt», og et budskap ble sendt fra Faderen til Sønnen, som deretter ga det til Gabriel og de hellige engler for at de skulle bringe det videre til Jesaja, som frembar budskapet som var «utsendt» fra himmelen til en blind laodikeisk leder.
The conduit from the upper pool where Isaiah presented the message represents the place where the rain of the Holy Spirit is conveyed to God’s people, as also represented by the golden pipes of Zechariah’s vision, or the ladder of Jacob’s dream.
Ledningen fra den øvre dammen, hvor Jesaja frambar budskapet, representerer stedet hvor Den hellige ånds regn blir formidlet til Guds folk, slik det også er framstilt ved de gylne rørene i Sakarjas syn, eller ved stigen i Jakobs drøm.
“That which God has prepared for us is represented in Zechariah, chapters 3 and 4, and 4:12–14: ‘And I answered again, and said unto him, What be these two olive branches which through the two golden pipes empty the golden oil out of themselves? And he answered me and said, Knowest thou not what these be? And I said, No, my Lord. Then said he, These are the two anointed ones, that stand by the Lord of the whole earth.’
Det som Gud har beredt for oss, er fremstilt i Sakarja, kapitlene 3 og 4, og 4:12–14: «Og jeg tok til orde igjen og sa til ham: Hva er disse to olivengrenene som gjennom de to gullrørene tømmer den gylne oljen ut av seg selv? Og han svarte meg og sa: Vet du ikke hva disse er? Og jeg sa: Nei, min herre. Da sa han: Dette er de to salvede som står hos all jordens Herre.»
“The Lord is full of resources. He has no lack of facilities. It is because of our lack of faith, our earthliness, our cheap talk, our unbelief, manifested in our conversation, that dark shadows gather about us. Christ is not revealed in word or character as the One altogether lovely, and the chiefest among ten thousand. When the soul is content to lift itself up unto vanity, the Spirit of the Lord can do little for it. Our shortsighted vision beholds the shadow, but cannot see the glory beyond. Angels are holding the four winds, represented as an angry horse seeking to break loose and rush over the face of the whole earth, bearing destruction and death in its path.
«Herren er rik på hjelpemidler. Han lider ingen mangel på utveier. Det er på grunn av vår mangel på tro, vår jordbundethet, vår lettsindige tale, vår vantro, slik den kommer til syne i vår samtale, at mørke skygger samler seg omkring oss. Kristus blir ikke åpenbart i ord eller karakter som den som er fullkommen elskverdig, og den fremste blant titusen. Når sjelen er tilfreds med å opphøye seg til tomhet, kan Herrens Ånd gjøre lite for den. Vårt nærsynte blikk ser skyggen, men kan ikke se herligheten bakenfor. Engler holder de fire vinder tilbake, fremstilt som en vred hest som søker å bryte løs og fare frem over hele jordens overflate, og bærer ødeleggelse og død i sitt spor.»
“Shall we sleep on the very verge of the eternal world? Shall we be dull and cold and dead? Oh, that we might have in our churches the Spirit and breath of God breathed into His people, that they might stand upon their feet and live. We need to see that the way is narrow, and the gate strait. But as we pass through the strait gate, its wideness is without limit.” Manuscript Releases, volume 20, 216, 217.
«Skal vi sove helt på terskelen til den evige verden? Skal vi være sløve og kalde og døde? Å, om vi måtte ha i våre menigheter Guds Ånd og ånde innblåst i Hans folk, så de kunne stå på sine føtter og leve. Vi må se at veien er smal, og porten trang. Men når vi går gjennom den trange port, er dens vidde uten grense.» Manuscript Releases, bind 20, 216, 217.
The “golden oil,” is the messages of God’s Spirit that comes down from the upper pool through the conduit that is the two golden pipes that are the two witnesses of the Bible and Spirit of Prophecy, or the Old and New Testament, or the law and the prophets, or Moses and Elijah.
Den «gylne olje» er budskapene fra Guds Ånd som kommer ned fra det øvre bassenget gjennom røret, som er de to gylne rørene, som er Bibelens og Profetiens Ånds to vitner, eller Det gamle og Det nye testamentet, eller loven og profetene, eller Moses og Elia.
“The anointed ones standing by the Lord of the whole earth, have the position once given to Satan as covering cherub. By the holy beings surrounding his throne, the Lord keeps up a constant communication with the inhabitants of the earth. The golden oil represents the grace with which God keeps the lamps of believers supplied, that they shall not flicker and go out. Were it not that this holy oil is poured from heaven in the messages of God’s Spirit, the agencies of evil would have entire control over men.
«De salvede som står hos all jordens Herre, har den stilling som en gang ble gitt til Satan som dekkende kjerub. Ved de hellige vesener som omgir hans trone, opprettholder Herren en stadig forbindelse med jordens innbyggere. Den gylne oljen representerer den nåde som Gud holder de troendes lamper forsynt med, så de ikke skal blafre og slukne. Var det ikke for at denne hellige oljen blir utøst fra himmelen i budskapene fra Guds Ånd, ville ondskapens makter ha fullstendig herredømme over menneskene.»
“God is dishonored when we do not receive the communications which he sends us. Thus we refuse the golden oil which he would pour into our souls to be communicated to those in darkness. When the call shall come, ‘Behold, the bridegroom cometh; go ye out to meet him,’ those who have not received the holy oil, who have not cherished the grace of Christ in their hearts, will find, like the foolish virgins, that they are not ready to meet their Lord. They have not, in themselves, the power to obtain the oil, and their lives are wrecked. But if God’s Holy Spirit is asked for, if we plead, as did Moses, ‘Show me thy glory,’ the love of God will be shed abroad in our hearts. Through the golden pipes, the golden oil will be communicated to us. ‘Not by might, nor by power, but by my Spirit, saith the Lord of Hosts.’ By receiving the bright beams of the Sun of Righteousness, God’s children shine as lights in the world.” Review and Herald, July 20, 1897.
«Gud blir vanæret når vi ikke tar imot de budskap som han sender oss. Slik avslår vi den gylne oljen som han vil utgyte i våre sjeler for å bli formidlet til dem som er i mørket. Når ropet lyder: ‘Se, brudgommen kommer; gå ut for å møte ham,’ vil de som ikke har mottatt den hellige oljen, som ikke har verdsatt Kristi nåde i sine hjerter, erfare, lik de dårlige jomfruer, at de ikke er rede til å møte sin Herre. De har ikke i seg selv makt til å skaffe oljen, og deres liv går til grunne. Men dersom det blir bedt om Guds Hellige Ånd, dersom vi bønnfaller, slik Moses gjorde: ‘Vis meg din herlighet,’ da vil Guds kjærlighet bli utøst i våre hjerter. Gjennom de gylne rør vil den gylne oljen bli formidlet til oss. ‘Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.’ Ved å motta de klare stråler fra Rettferdighetens Sol skinner Guds barn som lys i verden.» Review and Herald, 20. juli 1897.
The message that Ahaz was rejecting was the message of the Midnight Cry, that would have climaxed into the second coming of Christ, if the leadership of Laodicea had received the message to Laodicea that was “sent” to them in 1856. That message would have then swelled to a loud cry, and God’s people would have finished the work and been at peace. Instead, they returned to the vomit they had been delivered from.
Budskapet som Akas forkastet, var budskapet om midnattsropet, som ville ha kulminert i Kristi annet komme dersom Laodikeas lederskap hadde tatt imot budskapet til Laodikea som ble «sendt» til dem i 1856. Dette budskapet ville deretter ha vokst til et høyt rop, og Guds folk ville ha fullført verket og vært i fred. I stedet vendte de tilbake til det oppkast de var blitt utfridd fra.
Isaiah and Ahaz are represented as being in the purification process of the fuller’s field, which is accomplished by the Messenger of the Covenant in Malachi chapter three. They are symbolically located where the “oil” (a message) is being poured out in Zechariah’s vision, and in the last days, Isaiah’s message to Ahaz is the message of Islam of the third Woe; it is the message of the hidden history of the seven thunders; it is the message that the eighth is of the seven; it is the message of the vineyard; it is the message of “Truth,” that are all elements of the Revelation of Jesus Christ, which in the last days produces the purification represented by the fuller’s field.
Jesaja og Akas fremstilles som værende i renselsesprosessen på valkerens mark, som fullbyrdes av Paktens Budbærer i Malaki kapittel tre. De er symbolsk plassert der «oljen» (et budskap) blir utøst i Sakarjas syn, og i de siste dager er Jesajas budskap til Akas Islams budskap om det tredje Ve; det er budskapet om de syv tordners skjulte historie; det er budskapet om at den åttende er av de syv; det er budskapet om vingården; det er budskapet om «Sannhet», som alle er elementer i Jesu Kristi åpenbaring, som i de siste dager frembringer den renselse som valkerens mark representerer.
It was and is also the message of the “seven times,” that changes from Miller’s foundation stone, to the head of the corner, for it was the first truth, and it must therefore be the last truth. 1863 marked the conclusion of a purification process that began with the arrival of the third angel on October 22, 1844, and ultimately reached the light of the “seven times” in 1856. In 1844 the light of the twenty-three hundred years marked a beginning that led to the ending that was marked by the twenty-five hundred and twenty years. Yet, Laodicean blindness in the beginning and the ending, refuses to see the relationship of the two visions. 1863 represents the conclusion of a purification process that always occurs when a message is unsealed, and the message of the third angel was unsealed on October 22, 1844.
Det var og er også budskapet om de «sju tider», som forvandles fra Millers grunnstein til hjørnesteinens toppstein; for det var den første sannhet, og derfor må det også være den siste sannhet. Året 1863 markerte avslutningen på en renselsesprosess som begynte med den tredje engelens ankomst den 22. oktober 1844, og som til slutt nådde lyset om de «sju tider» i 1856. I 1844 markerte lyset om de to tusen og tre hundre år en begynnelse som ledet til avslutningen som ble markert av de to tusen fem hundre og tjue år. Likevel nekter laodikeisk blindhet, både i begynnelsen og i avslutningen, å se forholdet mellom de to synene. Året 1863 representerer avslutningen på en renselsesprosess som alltid finner sted når et budskap blir avforseglet, og den tredje engelens budskap ble avforseglet den 22. oktober 1844.
The light of the third angel which was unsealed in 1844, was not a singular light, it was what Sister White refers to as “the advancing light of the third angel.” The advancing light of the third angel began in 1844, and continues to advance until probation closes, but when it first arrived, and when it ultimately ends, there is a specific testing period of the third angel. Those testing periods, at the beginning and ending, also represent a testing process represented by Daniel as an “increase of knowledge,” that is also the advancing light of the third angel.
Lyset fra den tredje engel, som ble åpnet i 1844, var ikke et enkeltstående lys; det var det Søster White omtaler som «den tredje engels tiltagende lys». Den tredje engels tiltagende lys begynte i 1844 og fortsetter å tilta inntil nådetiden avsluttes; men da det først kom, og når det til sist opphører, finnes det en særskilt prøvetid for den tredje engel. Disse prøvetidene, ved begynnelsen og avslutningen, representerer også en prøvingsprosess som Daniel fremstiller som en «økning av kunnskap», og dette er også den tredje engels tiltagende lys.
The testing process at the beginning began in 1844, and the advancing light increased in knowledge until it reached its conclusion in 1856. The beginning light and the ending light of the testing period are the two visions of Daniel chapter eight, verses thirteen and fourteen, which represent the foundation and the central pillar of Adventism.
Prøvelsesprosessen ved begynnelsen tok til i 1844, og det tiltagende lyset vokste i kunnskap inntil det nådde sin avslutning i 1856. Begynnelseslyset og avslutningslyset i prøvelsestiden er de to synene i Daniels bok kapittel åtte, vers tretten og fjorten, som representerer Adventismens grunnvoll og den sentrale søyle.
The testing period of the first angel began on August 11, 1840 and ended at the first disappointment on April 19, 1844. The testing period of the second angel then began, and continued until October 22, 1844. At that point the third angel arrived and the testing period of the third angel continued until Laodicean Adventism rejected the light of the third angel in 1863.
Prøvetiden for den første engel begynte den 11. august 1840 og endte ved den første skuffelsen den 19. april 1844. Deretter begynte prøvetiden for den andre engel og fortsatte inntil 22. oktober 1844. På dette tidspunkt kom den tredje engel, og prøvetiden for den tredje engel fortsatte inntil laodikeisk adventisme forkastet den tredje engels lys i 1863.
The testing period of the third angel for Millerite Adventism had a beginning and an ending, and the beginning and ending must represent the same thing, for Jesus always illustrates the end of a thing with the beginning of a thing. The opening of the advancing light of the third angel was the light of the appearance (the “mareh” vision), of verse fourteen of chapter eight of Daniel. The ending of the advancing light of the third angel was the light of the trampling down of the sanctuary and host (the “chazon” vision), of verse thirteen. The two visions are prophetically intertwined.
Prøvelsesperioden for den tredje engel for millerittisk adventisme hadde en begynnelse og en avslutning, og begynnelsen og avslutningen må representere det samme, for Jesus illustrerer alltid enden på en ting med begynnelsen på en ting. Åpningen av den fremadskridende lysstrålen fra den tredje engel var lyset om åpenbarelsen (synet «mareh») i vers fjorten i Daniels åttende kapittel. Avslutningen på den fremadskridende lysstrålen fra den tredje engel var lyset om nedtrampingen av helligdommen og hæren (synet «chazon») i vers tretten. De to synene er profetisk sammenvevd.
Then shalt thou cause the trumpet of the jubilee to sound on the tenth day of the seventh month, in the day of atonement shall ye make the trumpet sound throughout all your land. Leviticus 25:9.
Da skal du la jubelårets basun lyde på den tiende dag i den sjuende måned; på soningsdagen skal dere la basunen lyde over hele landet. 3 Mosebok 25,9.
The trumpet that was to be sounded on the Day of Atonement, which was October 22, 1844, was the Jubilee trumpet, which represents the sacred cycle of seven years, which adds up to twenty-five hundred and twenty days. The Lord intended to lead ancient Israel directly into the Promised Land, but their rebellion prevented that from happening. The Lord intended to lead modern Israel directly into the Promised Land, but rebellion prevented that from happening. If modern Israel would have been obedient to the advancing light of the third angel, they would have warned the world and the Lord would have returned over one hundred years ago.
Basunen som skulle lyde på Forsoningsdagen, som var den 22. oktober 1844, var jubelårsbasunen, som representerer den hellige syvårssyklusen, som utgjør to tusen fem hundre og tjue dager. Herren hadde til hensikt å føre det gamle Israel direkte inn i det lovede land, men deres opprør hindret at dette skjedde. Herren hadde til hensikt å føre det moderne Israel direkte inn i det lovede land, men opprør hindret at dette skjedde. Dersom det moderne Israel hadde vært lydig mot det framadskridende lyset fra den tredje engel, ville de ha advart verden, og Herren ville ha kommet tilbake for over hundre år siden.
In order for that to happen the Lord would have needed to work a transformation among the Millerites, and that transformation is identified as the mystery of God in the Scriptures. If Adventism had followed the advancing light of the third angel, then the trumpet of the Jubilee would have sounded all the way through to the end, for it is in the days that the seventh trumpet sounds, that the mystery of God is finished. In Revelation ten, that trumpet, which is the Jubilee trumpet, and also the trumpet of the third woe, began to sound on October 22, 1844.
For at dette skulle skje, måtte Herren ha virket frem en forvandling blant millerittene, og denne forvandlingen blir i Skriftene identifisert som Guds mysterium. Dersom adventismen hadde fulgt det fremadskridende lyset fra den tredje engel, da ville jubelårets basun ha lydt helt frem til enden, for det er i de dager da den sjuende basun lyder, at Guds mysterium fullendes. I Åpenbaringen 10 begynte denne basun, som er jubelårets basun og også den tredje vees basun, å lyde den 22. oktober 1844.
And the angel which I saw stand upon the sea and upon the earth lifted up his hand to heaven, And sware by him that liveth for ever and ever, who created heaven, and the things that therein are, and the earth, and the things that therein are, and the sea, and the things which are therein, that there should be time no longer: But in the days of the voice of the seventh angel, when he shall begin to sound, the mystery of God should be finished, as he hath declared to his servants the prophets. Revelation 10:5–7.
Og engelen som jeg så stå på havet og på jorden, løftet sin hånd mot himmelen og svor ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det, at det ikke lenger skulle være tid; men i de dager da den sjuende engels røst høres, når han skal begynne å blåse i basunen, da skal Guds mysterium være fullendt, slik som han forkynte for sine tjenere profetene. Åpenbaringen 10:5–7.
The testing purification process that began on October 22, 1844, which was the advancing light of the third angel, began with the light of Daniel chapter eight, verse fourteen, and it ended with the light of Daniel chapter eight, verse thirteen. It began with the answer of verse fourteen, and ended with the question of verse thirteen.
Den prøvende renselsesprosessen som begynte den 22. oktober 1844, og som var det tredje engels fremadskridende lys, begynte med lyset fra Daniel kapittel åtte, vers fjorten, og endte med lyset fra Daniel kapittel åtte, vers tretten. Den begynte med svaret i vers fjorten og endte med spørsmålet i vers tretten.
Those nineteen years were typified by the arrival of Isaiah’s warning message to Ahaz the king of literal Judah during a civil war between the north and south. Those nineteen years ended with the king of the north, taking Israel into slavery. Those nineteen years typified the arrival of the third angel in 1844, through to the rebellion of 1863. The advancing light of the third angel was represented by Isaiah’s message.
Disse nitten årene ble forbilledliggjort ved at Jesajas advarselsbudskap kom til Akas, kongen over det bokstavelige Juda, under en borgerkrig mellom nord og sør. Disse nitten årene endte med at kongen i nord førte Israel bort i trelldom. Disse nitten årene var et forbilde på den tredje engels ankomst i 1844 frem til opprøret i 1863. Det fremadskridende lyset fra den tredje engel ble fremstilt ved Jesajas budskap.
The rejection of that advancing light brought an end to the Millerite movement, and in that testing period the Philadelphian Millerite Movement transitioned into the Laodicean Church. The nineteen years that began in 742 BC, and the nineteen years that began in 1844, both represent a testing and purification process in the last days, that is the final testing period of the advancing light of the third angel.
Forkastelsen av dette fremadskridende lys satte en slutt på millerittbevegelsen, og i denne prøvetid gikk den filadelfiske millerittbevegelsen over i den laodikeiske menighet. De nitten årene som begynte i 742 f.Kr., og de nitten årene som begynte i 1844, representerer begge en prøvelses- og renselsesprosess i de siste dager, det vil si den endelige prøvetid for den tredje engels fremadskridende lys.
In that final testing process the mystery of God will be finished. The one hundred and forty four thousand are those who wait, return and are sealed.
I denne siste prøvelsesprosessen skal Guds mysterium fullendes. De hundre og førtifire tusen er de som venter, vender tilbake og blir beseglet.
Bind up the testimony, seal the law among my disciples. And I will wait upon the Lord, that hideth his face from the house of Jacob, and I will look for him. Behold, I and the children whom the Lord hath given me are for signs and for wonders in Israel from the Lord of hosts, which dwelleth in mount Zion. Isaiah 8:16–18.
Bind vitnesbyrdet sammen, forsegl loven blant mine disipler. Og jeg vil vente på Herren, som skjuler sitt ansikt for Jakobs hus, og jeg vil sette mitt håp til ham. Se, jeg og barna som Herren har gitt meg, er til tegn og til under i Israel fra hærskarenes Herre, som bor på Sions berg. Jesaja 8:16–18.
The ending testing period of the advancing light of the third angel in the last days, began where the beginning testing period began. It began when Jesus raised His hand up to heaven and proclaimed “that there should be time no longer.” That pronouncement occurred on October 22, 1844, when the seventh trumpet, announced the Jubilee at the conclusion of the sacred cycle of seven. The cycle of seven years, repeated seven times was literally forty-nine years, or twenty-five hundred and twenty days.
Den avsluttende prøvetiden for det fremadskridende lyset fra den tredje engel i de siste dager begynte der den innledende prøvetiden begynte. Den begynte da Jesus løftet sin hånd opp mot himmelen og forkynte «at tiden ikke lenger skulle være». Denne kunngjøringen fant sted den 22. oktober 1844, da den syvende basun kunngjorde jubelåret ved avslutningen av den hellige syklus på syv. Syklusen på syv år, gjentatt syv ganger, var bokstavelig talt førtini år, eller to tusen fem hundre og tjue dager.
1989 marks the “time of the end” in the movement of the one hundred and forty-four thousand, and 1989 marks the conclusion of the one hundred and twenty-six years that began at the rebellion of 1863. The movement of the one hundred and forty-four thousand began at the “time of the end,” with a symbol of the “seven times,” for one hundred and twenty-six is a tithe of twelve hundred and sixty, which in turn is half of twenty-five hundred and twenty.
1989 markerer «endetiden» i de hundre og førtifiretusens bevegelse, og 1989 markerer avslutningen på de hundre og tjueseks årene som begynte ved opprøret i 1863. De hundre og førtifiretusens bevegelse begynte ved «endetiden», med et symbol på «de syv tider», for hundre og tjueseks er en tiendedel av ett tusen to hundre og seksti, som igjen er halvparten av to tusen fem hundre og tjue.
Jesus always represents the end of a thing with the beginning of a thing, and the beginning of the movement of the one hundred and forty-four thousand was marked by a symbol of the “seven times,” just as it is at the end of the movement. The days of the sounding of the seventh angel, when the mystery of God is finished, began at the conclusion of the “three-and-a-half” days of Revelation chapter eleven. The Seventh Trumpet, which is also the third Woe, sounded its second note on October 7, 2023, and the mystery of God is now finishing, as “he hath declared to his servants the prophets.” The ending of the movement is marked by a symbol of “seven times,” as was the beginning of the very same movement.
Jesus fremstiller alltid enden på en ting ved begynnelsen på en ting, og begynnelsen på de hundre og førtifire tusens bevegelse ble markert ved et symbol på de «sju tider», slik det også er ved slutten av bevegelsen. Dagene da den sjuende engel lyder, når Guds mysterium fullendes, begynte ved avslutningen av de «tre og en halv» dagene i Åpenbaringen kapittel elleve. Den sjuende basun, som også er det tredje Ve, lød sin annen tone den 7. oktober 2023, og Guds mysterium fullendes nå, slik «han har forkynt for sine tjenere profetene». Slutten på bevegelsen er markert ved et symbol på «sju tider», slik begynnelsen på den selvsamme bevegelsen var det.
At the time of the end in 1798, the “seven times,” of God’s indignation against the northern kingdom ended, and at the end of the movement of the Millerites, the rejection of the truths associated with the “seven times,” marked the rebellion of 1863. Jesus always illustrates the end of a thing with the beginning of a thing, and the movement of the first angel (the Millerites), illustrates the movement of the third angel (the one hundred and forty-four thousand). Both movements begin with and end with the “seven times.” You cant make these things up.
Ved endens tid i 1798 tok de «sju tider» med Guds harme mot det nordlige riket slutt, og ved slutten av millerittenes bevegelse markerte forkastelsen av sannhetene som er knyttet til de «sju tider», opprøret i 1863. Jesus illustrerer alltid slutten på en ting med begynnelsen på en ting, og den første engels bevegelse (millerittene) illustrerer den tredje engels bevegelse (de hundre og førtifire tusen). Begge bevegelser begynner med og ender med de «sju tider». Du kan ikke finne på slike ting.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
“Those who are in responsible positions are not to become converted to the self-indulgent, extravagant principles of the world, for they cannot afford it; and if they could, Christlike principles would not allow it. Manifold teaching needs to be given. ‘Whom shall He teach knowledge? and whom shall He make to understand doctrine? them that are weaned from the milk, and drawn from the breasts. For precept must be upon precept, precept upon precept; line upon line, line upon line; here a little, and there a little.’ Thus the word of the Lord is patiently to be brought before the children and kept before them, by parents who believe the word of God. ‘For with stammering lips and another tongue will He speak to this people. To whom He said, This is the rest wherewith ye may cause the weary to rest; and this is the refreshing: yet they would not hear. But the word of the Lord was unto them precept upon precept, precept upon precept; line upon line, line upon line; here a little, and there a little; that they might go, and fall backward, and be broken, and snared, and taken.’ Why?—because they did not heed the word of the Lord that came unto them.
«De som innehar ansvarsfulle stillinger, må ikke la seg omvende til verdens selvnytende, ødsle prinsipper, for det har de ikke råd til; og om de kunne, ville Kristus-lignende prinsipper ikke tillate det. Det er behov for mangfoldig undervisning. ‘Kven skal han læra kunnskap, og kven skal han gjera slik at han skjønar læra? Dei som er avvende frå mjølka og tekne frå morsbrystet. For bod må koma på bod, bod på bod; line på line, line på line; her litt og der litt.’ Slik skal Herrens ord tålmodig legges fram for barna og holdes framfor dem, av foreldre som tror Guds ord. ‘Ja, med stammende lepper og med et annet tungemål skal han tale til dette folk. Han som sa til dem: Dette er hvilen, la den trette få hvile; og dette er vederkvegelsen. Men de ville ikke høre. Og Herrens ord ble for dem bod på bod, bod på bod; line på line, line på line; her litt og der litt; for at de skulle gå og falle bakover og bli knust og bli fanget i snaren og bli grepet.’ Hvorfor?—fordi de ikke ga akt på Herrens ord som kom til dem.»
“This means those who have not received instruction, but have cherished their own wisdom, and have chosen to work themselves according to their own ideas. The Lord gives these the test, that they shall either take their position to follow His counsel, or refuse and do according to their own ideas, and then the Lord will leave them to the sure result. In all our ways, in all our service to God, He speaks to us, ‘Give Me thine heart.’ It is the submissive, teachable spirit that God wants. That which gives to prayer its excellence is the fact that it is breathed from a loving, obedient heart.
«Dette betyr dem som ikke har mottatt undervisning, men som har verdsatt sin egen visdom og har valgt selv å arbeide etter sine egne forestillinger. Herren gir disse prøven, at de enten skal innta sin stilling for å følge Hans råd, eller nekte og handle etter sine egne forestillinger, og da vil Herren overlate dem til det visse resultat. På alle våre veier, i all vår tjeneste for Gud, taler Han til oss: ‘Gi Meg ditt hjerte.’ Det er den undergivne, lærevillige ånd Gud ønsker. Det som gir bønnen dens fortrinn, er det forhold at den utåndes fra et kjærlig, lydig hjerte.»
“God requires certain things of His people; if they say, I will not give up my heart to do this thing, the Lord lets them go on in their supposed wise judgment without heavenly wisdom, until this scripture [Isaiah 28:13] is fulfilled. You are not to say, I will follow the Lord’s guidance up to a certain point that is in harmony with my judgment, and then hold fast to your own ideas, refusing to be molded after the Lord’s similitude. Let the question be asked, Is this the will of the Lord? not, Is this the opinion or judgment of—–?” Testimonies to Ministers, 419.
«Gud krever visse ting av sitt folk; dersom de sier: Jeg vil ikke overgi mitt hjerte til å gjøre dette, lar Herren dem fortsette i sin innbilte vise dømmekraft uten himmelsk visdom, inntil dette skriftord [Jesaja 28:13] blir oppfylt. Dere skal ikke si: Jeg vil følge Herrens ledelse inntil et visst punkt som er i samsvar med min egen dømmekraft, og deretter holde fast ved deres egne tanker og nekte å la dere formes etter Herrens bilde. La spørsmålet bli stilt: Er dette Herrens vilje? ikke: Er dette oppfatningen eller dømmekraften til—–?» Testimonies to Ministers, 419.