In 1884, Ellen White had her last open vision. It was given in Portland, Oregon. Her first open vision was given in 1844, in Portland, Maine. Jesus always illustrates the end of a thing, with the beginning of a thing.
I 1884 hadde Ellen White sitt siste åpne syn. Det ble gitt i Portland, Oregon. Hennes første åpne syn ble gitt i 1844, i Portland, Maine. Jesus illustrerer alltid slutten på en ting med begynnelsen på en ting.
“It was not long after the passing of the time, in 1844, that my first vision was given me. I was visiting Mrs. Haines at Portland, a dear sister in Christ, whose heart was knit with mine; five of us, all women, were kneeling quietly at the family altar. While we were praying, the power of God came upon me as I had never felt it before.
«Det var ikke lenge etter at tiden var utløpt, i 1844, at mitt første syn ble gitt meg. Jeg var på besøk hos fru Haines i Portland, en kjær søster i Kristus, hvis hjerte var knyttet til mitt; fem av oss, alle kvinner, knelte stille ved familiens alter. Mens vi ba, kom Guds kraft over meg slik jeg aldri før hadde kjent den.»
“I seemed to be surrounded with light, and to be rising higher and higher from the earth. I turned to look for the advent people in the world, but could not find them, when a voice said to me, ‘Look again, and look a little higher.’ At this, I raised my eyes, and saw a straight and narrow path, cast up high above the world. On this path the advent people were traveling to the city which was at the farther end of the path. They had a bright light set up behind them at the beginning of the path, which an angel told me was the ‘midnight cry.’ [SEE MATTHEW 25:6.] This light shone all along the path, and gave light for their feet, so that they might not stumble.
«Det syntes for meg som om jeg var omgitt av lys, og som om jeg steg høyere og høyere opp fra jorden. Jeg vendte meg for å se etter adventfolket i verden, men kunne ikke finne dem, da en røst sa til meg: ‘Se igjen, og se litt høyere opp.’ Da løftet jeg øynene og så en rett og smal sti, lagt høyt over verden. På denne stien vandret adventfolket mot byen som lå ved den fjerneste enden av stien. De hadde et klart lys oppsatt bak seg ved begynnelsen av stien, og en engel fortalte meg at dette var ‘midnattsropet.’ [SE MATTEUS 25:6.] Dette lyset skinte langs hele stien og ga lys for deres føtter, så de ikke skulle snuble.»
“If they kept their eyes fixed on Jesus, who was just before them, leading them to the city, they were safe. But soon some grew weary, and said the city was a great way off, and they expected to have entered it before. Then Jesus would encourage them by raising His glorious right arm, and from His arm came a light which waved over the advent band, and they shouted ‘Alleluia!’ Others rashly denied the light behind them, and said that it was not God that had led them out so far. The light behind them went out, leaving their feet in perfect darkness, and they stumbled and lost sight of the mark and of Jesus, and fell off the path down into the dark and wicked world below.” Christian Experience and Teachings of Ellen G. White, 57.
«Hvis de holdt blikket festet på Jesus, som var like foran dem og ledet dem til byen, var de trygge. Men snart ble noen trette og sa at byen var langt borte, og at de hadde ventet å ha kommet inn i den før. Da oppmuntret Jesus dem ved å løfte sin herlige høyre arm, og fra hans arm kom et lys som bølget over adventskarens skare, og de ropte: «Halleluja!» Andre fornektet forhastet lyset bak dem og sa at det ikke var Gud som hadde ledet dem så langt ut. Lyset bak dem sluknet, så deres føtter ble etterlatt i fullstendig mørke, og de snublet og mistet synet av merket og av Jesus, og falt av stien ned i den mørke og ugudelige verden nedenfor.» Christian Experience and Teachings of Ellen G. White, 57.
In the six-volume biography of Ellen White, written by her grandson Arthur L. White, he records a statement given by John Loughborough at the 1893 General Conference Session.
I den seksbinds biografien om Ellen White, skrevet av hennes barnebarn Arthur L. White, gjengir han en uttalelse fremført av John Loughborough under Generalkonferansens sesjon i 1893.
“Loughborough, in giving an address at the General Conference session nine years later, stated: “I have seen Sister White in vision about fifty times. The first time was about forty years ago. . . . Her last open vision was in 1884, on the campground at Portland, Oregon.” Ellen White Biography, volume 3, 256.
«Loughborough uttalte i en tale ved Generalkonferansens sesjon ni år senere: «Jeg har sett Søster White i syn omkring femti ganger. Den første gangen var for omkring førti år siden … Hennes siste offentlige syn var i 1884, på leirplassen i Portland, Oregon.» Ellen White Biography, bind 3, 256.»
She was still to have dreams and visions after 1884, but the visions that occurred in public ended exactly forty years after they began, and the beginning and ending open visions both occurred in cities named Portland. The first city on the east coast of the United States, the last city was on the west coast. Some might wish to argue that this fact means nothing more than human coincidence, and others might argue that the purpose for open visions had been fulfilled, so the Lord ended them after forty years.
Hun skulle fortsatt ha drømmer og syner etter 1884, men de synene som fant sted offentlig, tok slutt nøyaktig førti år etter at de begynte, og både de første og de siste åpne synene fant sted i byer som het Portland. Den første byen lå på østkysten av De forente stater, den siste byen lå på vestkysten. Noen vil kanskje ønske å hevde at dette faktum ikke betyr noe mer enn et menneskelig sammentreff, og andre vil kanskje hevde at hensikten med de åpne synene var blitt oppfylt, slik at Herren avsluttet dem etter førti år.
The actual reason is due to the increasing disobedience and rebellion against the gift of prophecy that had been given to the Millerite movement.
Den egentlige årsaken skyldes den økende ulydigheten og opprørskheten mot profetiens gave som var blitt gitt til Millerittbevegelsen.
“After I came to Oakland I was weighted down with a sense of the condition of things at Battle Creek, and I, weak, powerless to help you. I knew that the leaven of unbelief was at work. Those who disregarded the plain injunctions of God’s word were disregarding the testimonies which urged them to give heed to that word. While visiting Healdsburg last winter, I was much in prayer and burdened with anxiety and grief. But the Lord swept back the darkness at one time while I was in prayer, and a great light filled the room. An angel of God was by my side, and I seemed to be in Battle Creek. I was in your councils; I heard words uttered, I saw and heard things that, if God willed, I wish could be forever blotted from my memory. My soul was so wounded I knew not what to do or what to say. Some things I cannot mention. I was bidden to let no one know in regard to this, for much was yet to be developed.
«Etter at jeg kom til Oakland, var jeg tynget ned av en følelse av tilstanden i Battle Creek, og jeg var svak, uten kraft til å hjelpe dere. Jeg visste at vantroens surdeig var i virksomhet. De som tilsidesatte Guds ords klare påbud, tilsidesatte også vitnesbyrdene som formante dem til å gi akt på dette ord. Mens jeg besøkte Healdsburg sist vinter, var jeg mye i bønn og tynget av angst og sorg. Men Herren drev på et tidspunkt mørket tilbake mens jeg var i bønn, og et stort lys fylte rommet. En Guds engel var ved min side, og det syntes for meg som om jeg var i Battle Creek. Jeg var i deres rådslagninger; jeg hørte ord bli uttalt, jeg så og hørte ting som, om Gud ville, jeg ønsker kunne bli utslettet fra min erindring for alltid. Min sjel ble såret så dypt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre eller hva jeg skulle si. Noen ting kan jeg ikke nevne. Jeg ble pålagt ikke å la noen få vite noe om dette, for mye skulle ennå bli åpenbart.»
“I was told to gather up the light that had been given me and let its rays shine forth to God’s people. I have been doing this in articles in the papers. I arose at three o’clock nearly every morning for months and gathered the different items written after the last two testimonies were given me in Battle Creek. I wrote out these matters and hurried them on to you; but I had neglected to take proper care of myself, and the result was that I sank under the burden; my writings were not all finished to reach you at the General Conference.
«Jeg ble pålagt å samle det lys som var blitt gitt meg, og la dets stråler skinne frem for Guds folk. Dette har jeg gjort i artikler i tidsskriftene. I måneder stod jeg opp klokken tre nesten hver morgen og samlet de forskjellige punkter som var skrevet etter at de to siste vitnesbyrd var blitt gitt meg i Battle Creek. Jeg skrev ut disse ting og sendte dem hurtig til dere; men jeg hadde forsømt å ta tilbørlig vare på meg selv, og følgen var at jeg segnet under byrden; mine skrifter var ikke alle ferdige til å nå dere ved Generalkonferansen.»
“Again, while in prayer, the Lord revealed Himself. I was once more in Battle Creek. I was in many houses and heard your words around your tables. The particulars I have no liberty now to relate. I hope never to be called to mention them. I had also several most striking dreams.
«På ny, mens jeg var i bønn, åpenbarte Herren seg. Jeg var atter i Battle Creek. Jeg var i mange hus og hørte deres ord omkring deres bord. Enkelthetene har jeg ikke frihet til nå å meddele. Jeg håper aldri å bli kalt til å nevne dem. Jeg hadde også flere høyst slående drømmer.
“What voice will you acknowledge as the voice of God? What power has the Lord in reserve to correct your errors and show you your course as it is? What power to work in the church? If you refuse to believe until every shadow of uncertainty and every possibility of doubt is removed you will never believe. The doubt that demands perfect knowledge will never yield to faith. Faith rests upon evidence, not demonstration. The Lord requires us to obey the voice of duty, when there are other voices all around us urging us to pursue an opposite course. It requires earnest attention from us to distinguish the voice which speaks from God. We must resist and conquer inclination, and obey the voice of conscience without parleying or compromise, lest its promptings cease and will and impulse control. The word of the Lord comes to us all who have not resisted His Spirit by determining not to hear and obey. This voice is heard in warnings, in counsels, in reproof. It is the Lord’s message of light to His people. If we wait for louder calls or better opportunities, the light may be withdrawn, and we left in darkness.” Testimonies, volume 5, 68.
«Hvilken røst vil dere anerkjenne som Guds røst? Hvilken kraft har Herren i beredskap for å rette deres villfarelser og vise dere deres kurs slik den er? Hvilken kraft til å virke i menigheten? Dersom dere nekter å tro før hver skygge av usikkerhet og enhver mulighet for tvil er fjernet, vil dere aldri tro. Den tvil som krever fullkommen kunnskap, vil aldri vike for troen. Troen hviler på bevis, ikke på demonstrasjon. Herren krever av oss at vi adlyder pliktens røst, når det rundt oss finnes andre røster som tilskynder oss til å følge en motsatt kurs. Det krever alvorlig oppmerksomhet fra vår side å skjelne den røst som taler fra Gud. Vi må stå tilbøyeligheten imot og seire over den, og adlyde samvittighetens røst uten forhandling eller kompromiss, for at ikke dens tilskyndelser skal opphøre og vilje og innskytelse få herredømme. Herrens ord kommer til oss alle som ikke har stått Hans Ånd imot ved å beslutte at vi verken vil høre eller adlyde. Denne røst høres i advarsler, i råd, i irettesettelser. Det er Herrens lysbudskap til sitt folk. Hvis vi venter på tydeligere kall eller bedre anledninger, kan lyset bli trukket tilbake, og vi bli etterlatt i mørke.» Testimonies, bind 5, 68.
Sister White identified that if continued rebellion against her ministry as the prophetess was manifested that the “light may be withdrawn, and” Laodicean Adventism would be “left in darkness.” In 1915, the light was withdrawn. God was and is fully capable of raising up a prophet or prophetess whenever He chooses to do so. He raised up Elisha to follow Elijah, but there was no living prophet raised up after 1915, for the Lord had “withdrawn the light.”
Søster White påviste at dersom vedvarende opprør mot hennes tjeneste som profetinnen ble åpenbart, kunne «lyset bli trukket tilbake, og» laodikeisk adventisme ville bli «etterlatt i mørke». I 1915 ble lyset trukket tilbake. Gud var og er fullt ut i stand til å oppreise en profet eller profetinne når Han velger å gjøre det. Han oppreiste Elisja til å følge etter Elia, men det ble ikke oppreist noen levende profet etter 1915, for Herren hadde «trukket lyset tilbake».
When it comes to the dreams and visions of Sister White, there were three periods. The first period of forty years, where visions would occur in public, for purposes that were associated with establishing the gift within the minds of those who were in attendance when the visions occurred. Then from 1884, until her death in 1915, visions and dreams were given that were still for the edification of God’s people, but they were given in private. The third period began in 1915, and provided the evidence that Laodicean Adventism was in the darkness of apostasy.
Når det gjelder Søster Whites drømmer og syner, var det tre perioder. Den første perioden på førti år, da syner fant sted offentlig, med formål knyttet til å stadfeste gaven i sinnet hos dem som var til stede da synene fant sted. Deretter, fra 1884 og inntil hennes død i 1915, ble syner og drømmer gitt som fortsatt var til oppbyggelse for Guds folk, men de ble gitt i det private. Den tredje perioden begynte i 1915 og fremla beviset for at laodikeisk adventisme befant seg i frafallets mørke.
Ancient Israel illustrates modern Israel and in the period of full blown rebellion represented by Eli and his two sons, Hophni and Phineas, there was “no open vision.” The reason was their gross disobedience and rebellion. God does not change.
Det gamle Israel illustrerer det moderne Israel, og i perioden med fullt utviklet opprør, representert ved Eli og hans to sønner, Hofni og Pinehas, var det «ingen åpenbaring som bredte seg». Årsaken var deres grove ulydighet og opprør. Gud forandrer seg ikke.
“Another warning was to be given to Eli’s house. God could not communicate with the high priest and his sons; their sins, like a thick cloud, had shut out the presence of His Holy Spirit. But in the midst of evil the child Samuel remained true to Heaven, and the message of condemnation to the house of Eli was Samuel’s commission as a prophet of the Most High.
«Enda en advarsel skulle gis til Elis hus. Gud kunne ikke kommunisere med ypperstepresten og hans sønner; deres synder hadde, lik en tett sky, utestengt hans Hellige Ånds nærvær. Men midt i ondskapen forble barnet Samuel trofast mot himmelen, og budskapet om fordømmelse over Elis hus var Samuels kall som den Høyestes profet.»
“‘The word of the Lord was precious in those days; there was no open vision. And it came to pass at that time, when Eli was laid down in his place, and his eyes began to wax dim, that he could not see; and ere the lamp of God went out in the temple of the Lord, where the ark of God was, and Samuel was laid down to sleep; that the Lord called Samuel.’ Supposing the voice to be that of Eli, the child hastened to the bedside of the priest, saying, ‘Here am I; for thou calledst me.’ The answer was, ‘I called not, my son; lie down again.’ Three times Samuel was called, and thrice he responded in like manner. And then Eli was convinced that the mysterious call was the voice of God. The Lord had passed by His chosen servant, the man of hoary hairs, to commune with a child. This in itself was a bitter yet deserved rebuke to Eli and his house.” Patriarchs and Prophets, 581.
«‘Herrens ord var sjeldent i de dager; åpenbaring var ikke vanlig. Og det skjedde på den tid, da Eli lå på sitt sted, og hans øyne var blitt så svake at han ikke kunne se, og før Guds lampe var sloknet i Herrens tempel, der Guds ark var, og Samuel hadde lagt seg for å sove, da kalte Herren på Samuel.’ Da barnet antok at stemmen var Elis, skyndte han seg til prestens leie og sa: ‘Her er jeg; for du kalte på meg.’ Svaret lød: ‘Jeg kalte ikke, min sønn; legg deg igjen.’ Tre ganger ble Samuel kalt, og tre ganger svarte han på samme måte. Da ble Eli overbevist om at det hemmelighetsfulle ropet var Guds stemme. Herren hadde gått forbi sin utvalgte tjener, den gråhårede mannen, for å tale med et barn. Dette var i seg selv en bitter, men fortjent irettesettelse mot Eli og hans hus.» Patriarchs and Prophets, 581.
In the apostasy of Eli’s house there was no open vision, for the Word of the Lord was “precious” in those days. The Hebrew word translated as “precious” means “rare”. From 1844 until 1884, there were “open visions,” given to Laodicean Adventism. It was first established in the history of the Philadelphian Millerite movement, and in 1856 it began to identify that the Philadelphian movement had transitioned unto the Laodicean movement, but the open visions continued, for God is longsuffering and merciful.
I frafallet i Elis hus var det ikke noe åpent syn, for Herrens ord var «dyrebart» i de dager. Det hebraiske ordet som er oversatt med «dyrebart», betyr «sjeldent». Fra 1844 til 1884 var det «åpne syner» gitt til laodikeisk adventisme. Dette ble først stadfestet i den filadelfiske millerittbevegelsens historie, og i 1856 begynte den å identifisere at den filadelfiske bevegelsen hadde gått over til den laodikeiske bevegelsen, men de åpne synene fortsatte, for Gud er langmodig og barmhjertig.
Then in 1863, rebellion against the foundational truths began, but the “open visions” continued until 1884. Then a change occurred. In Ezekiel chapter eight, the four abominations are portrayed as escalating in nature. 1884, represents the near conclusion of the first generation and the beginning of the second generation. Advent history documents that in 1881, and then again in 1882, two significant growths in rebellion occurred.
Så, i 1863, begynte opprøret mot de grunnleggende sannheter, men de «åpne syner» fortsatte inntil 1884. Deretter inntraff en forandring. I Esekiel kapittel åtte fremstilles de fire vederstyggeligheter som tiltagende i karakter. 1884 representerer den nære avslutningen på den første generasjon og begynnelsen på den andre generasjon. Adventhistorien dokumenterer at det i 1881, og deretter igjen i 1882, inntraff to betydningsfulle vekster i opprøret.
In 1881, the General Conference President (George Butler), wrote and placed a series of articles in the Review and Herald, in which he argued that some portions of the Bible were more inspired than other portions, and by the conclusion of his articles he actually identified some portions of the Bible that were not inspired. Following that in 1882, Uriah Smith, a leader of the publishing work, and at that time the leader of the educational work also, began to teach that when Sister White was shown future predictions or past sacred history, her words were inspired, but he argued, when she identified the personal failings of church members, then it was simply her human opinion.
I 1881 skrev Generalkonferensens president (George Butler) og fikk publisert en serie artikler i Review and Herald, hvor han hevdet at noen deler av Bibelen var mer inspirerte enn andre deler, og ved avslutningen av sine artikler identifiserte han faktisk noen deler av Bibelen som ikke var inspirerte. I kjølvannet av dette begynte i 1882 Uriah Smith, en leder for forlagsvirksomheten, og på den tiden også leder for utdannelsesarbeidet, å lære at når søster White ble vist framtidige forutsigelser eller tidligere hellig historie, var hennes ord inspirerte, men han hevdet at når hun påpekte kirkemedlemmers personlige svakheter, var det ganske enkelt hennes menneskelige mening.
In 1881 an open attack against the authority of the King James Bible was waged by Satan, through the medium of the president of the church, and then in the following year the leader of the educational and publishing work waged a similar attack upon the authority of the Spirit of Prophecy. From 1884, the testimony is that in those days there was no open vision. From 1863 unto 1881, the rebellion had escalated to include the Bible and Spirit of Prophecy, and no longer simply represented the rejection of the foundations.
I 1881 ble det ført et åpent angrep mot autoriteten til King James-bibelen av Satan, gjennom kirkens president, og deretter førte året etter lederen for utdannelses- og forlagsarbeidet et lignende angrep mot autoriteten til Profetiens Ånd. Fra 1884 lyder vitnesbyrdet at det i de dager ikke var noe åpent syn. Fra 1863 til 1881 hadde opprøret tiltatt til å omfatte Bibelen og Profetiens Ånd, og representerte ikke lenger ganske enkelt en forkastelse av grunnvollene.
The four abominations that are represented in Ezekiel chapter eight, are accomplished by the ancient men, which represents the leadership of Jerusalem, which began as a legal church entity as Laodicean Adventism in 1863. At that point in time an article was published in the Review and Herald, that some historians assign to the authorship of James White, though the documentation of the article actually points more to Uriah Smith as the actual author. Be that as it may, the curse against rebuilding Jericho was clearly fulfilled by James White, and Uriah Smith was the person who created the counterfeit 1863 chart. By 1881, the president of the General Conference was placing articles in the Review and Herald, that argued against the full authority of the Bible, and then in the following year Uriah Smith began an attack against the authority of the Spirit of Prophecy.
De fire styggedommene som er fremstilt i Esekiel kapittel åtte, blir fullbyrdet av de eldste menn, hvilket representerer Jerusalems lederskap, som begynte som en lovformelig kirkelig enhet som laodikeisk adventisme i 1863. På det tidspunkt ble det publisert en artikkel i Review and Herald, som enkelte historikere tilskriver James White som forfatter, skjønt dokumentasjonen omkring artikkelen faktisk peker mer på Uriah Smith som den egentlige forfatteren. Hvordan det enn forholder seg med dette, ble forbannelsen mot gjenoppbyggingen av Jeriko tydelig oppfylt av James White, og Uriah Smith var den personen som utarbeidet det forfalskede 1863-diagrammet. Innen 1881 lot presidenten for Generalkonferansen artikler komme på trykk i Review and Herald som argumenterte mot Bibelens fulle autoritet, og året etter begynte Uriah Smith et angrep mot Profetiens Ånds autoritet.
The ancient men that were supposed to be the guardians were leading out in an open attack that began with an attack upon the foundational truths represented in Miller’s dream and illustrated upon Habakkuk’s two tables. From there they began to attack the two witnesses of the Bible and the Spirit of Prophecy. In the same period of time (early 1880’s), the leader of the health work, John H. Kellogg, began to introduce the spiritualism of pantheism to the leadership of the church. In 1881, James White was laid to rest, and Sister White was in the midst of an escalating rebellion of the leadership of the educational, health and political structure of the church.
De gamle mennene som skulle være vokterne, gikk i spissen for et åpent angrep som begynte med et angrep på de grunnleggende sannhetene som er fremstilt i Millers drøm og illustrert på Habakkuks to tavler. Derfra begynte de å angripe Bibelens og Profetiens Ånds to vitner. I den samme tidsperioden (tidlig på 1880-tallet) begynte lederen for helsearbeidet, John H. Kellogg, å innføre panteismens spiritualisme blant menighetens ledelse. I 1881 ble James White lagt til hvile, og søster White befant seg midt i et tiltagende opprør fra ledelsen innen menighetens utdannelses-, helse- og politiske struktur.
The message that had arrived in 1856, which was the increased light of the “seven times,” and also the message to Laodicea, had been rejected, and the Lord intended to repeat that very message at the General Conference in Minneapolis in 1888, through the message presented by Elders Jones and Waggoner. Their message was not a new message, and when those who resisted their message were addressed by Sister White she identified that the rebels believed that their resistance of the message of Jones and Waggoner represented their responsibility to defend the old landmarks, which are also the old foundations. Their rebellion revealed that by 1888, they no longer understood what the foundations were, which is that the foundational truths represent the righteousness of Christ. In the context of the landmarks and William Miller’s rules she stated:
Budskapet som var kommet i 1856, som var det økte lyset om de «sju tider», og også budskapet til Laodikea, var blitt forkastet, og Herren hadde til hensikt å gjenta nettopp dette budskapet på Generalkonferansen i Minneapolis i 1888, gjennom det budskapet som ble framlagt av eldste Jones og Waggoner. Deres budskap var ikke et nytt budskap, og da de som motsatte seg deres budskap, ble tiltalt av søster White, identifiserte hun at opprørerne mente at deres motstand mot budskapet til Jones og Waggoner representerte deres ansvar for å forsvare de gamle landemerkene, som også er de gamle grunnvollene. Deres opprør åpenbarte at de innen 1888 ikke lenger forstod hva grunnvollene var, nemlig at de grunnleggende sannhetene representerer Kristi rettferdighet. I sammenhengen med landemerkene og William Millers regler uttalte hun:
“We should know for ourselves what constitutes Christianity, what is truth, what is the faith that we have received, what are the Bible rules—the rules given us from the highest authority. There are many who believe without a reason on which to base their faith, without sufficient evidence as to the truth of the matter. If an idea is presented that harmonizes with their own preconceived opinions, they are all ready to accept it. They do not reason from cause to effect, their faith has no genuine foundation, and in the time of trial they will find that they have built upon the sand.
«Vi bør selv vite hva som utgjør kristendommen, hva sannheten er, hva den tro er som vi har mottatt, hva Bibelens regler er – de regler som er gitt oss fra den høyeste myndighet. Det er mange som tror uten en begrunnelse som deres tro kan bygge på, uten tilstrekkelig bevis for sakens sannhet. Hvis en tanke blir lagt frem som harmonerer med deres egne forutinntatte meninger, er de fullt rede til å ta den imot. De resonnerer ikke fra årsak til virkning; deres tro har ikke noe ekte grunnlag, og i prøvelsens tid vil de finne at de har bygget på sanden.»
“He who rests satisfied with his own present imperfect knowledge of the Scriptures, thinking this sufficient for his salvation, is resting in a fatal deception. There are many who are not thoroughly furnished with Scriptural arguments, that they may be able to discern error, and condemn all the tradition and superstition that has been palmed off as truth. Satan has introduced his own ideas into the worship of God, that he might corrupt the simplicity of the gospel of Christ. A large number who claim to believe the present truth, know not what constitutes the faith that was once delivered to the saints—Christ in you the hope of glory. They think they are defending the old landmarks, but they are lukewarm and indifferent. They know not what it is to weave into their experience and to possess the real virtue of love and faith. They are not close Bible students, but are lazy and inattentive. When differences of opinion arise upon the passages of Scripture, these who have not studied to a purpose and are not decided as to what they believe, fall away from the truth. We ought to impress upon all the necessity of inquiring diligently into divine truth, that they may know that they do know what is truth. Some claim much knowledge, and feel satisfied with their condition, when they have no more zeal for the work, no more ardent love for God, and for souls for whom Christ died, than if they had never known God. They do not read the Bible [in order] to appropriate the marrow and fatness to their own souls. They do not feel that it is the voice of God speaking to them. But, if we would understand the way of salvation, if we would see the beams of the Sun of righteousness, we must study the Scriptures for a purpose, for the promises and prophecies of the Bible shed clear beams of glory upon the divine plan of redemption, which grand truths are not clearly comprehended.” The 1888 Materials, 403.
«Den som hviler fornøyd i sin egen nåværende ufullkomne kunnskap om Skriftene og mener at dette er tilstrekkelig for hans frelse, hviler i et skjebnesvangert bedrag. Det er mange som ikke er grundig utrustet med skriftmessige argumenter, slik at de kan være i stand til å skjelne villfarelse og fordømme all den tradisjon og overtro som er blitt utgitt for å være sannhet. Satan har innført sine egne forestillinger i tilbedelsen av Gud, for å kunne forderve enkelheten i Kristi evangelium. Et stort antall som gjør krav på å tro den nærværende sannhet, vet ikke hva som utgjør den tro som én gang ble overgitt til de hellige—Kristus i dere, herlighetens håp. De mener at de forsvarer de gamle landemerkene, men de er lunkne og likegyldige. De vet ikke hva det vil si å innveve i sin erfaring og å eie kjærlighetens og troens virkelige kraft. De er ikke grundige bibelstudenter, men late og uoppmerksomme. Når meningsforskjeller oppstår om Skriftens avsnitt, faller de som ikke har studert med hensikt og ikke er avklart med hensyn til hva de tror, bort fra sannheten. Vi bør innprente hos alle nødvendigheten av med iver å granske den guddommelige sannhet, så de kan vite at de vet hva som er sannhet. Noen gjør krav på stor kunnskap og føler seg tilfredse med sin tilstand, når de ikke har større nidkjærhet for verket, ikke mer brennende kjærlighet til Gud og til de sjeler som Kristus døde for, enn om de aldri hadde kjent Gud. De leser ikke Bibelen [for] å tilegne seg margen og fedmen for sine egne sjeler. De føler ikke at det er Guds røst som taler til dem. Men dersom vi vil forstå frelsens vei, dersom vi vil se strålene fra rettferdighetens Sol, må vi studere Skriftene med hensikt; for Bibelens løfter og profetier kaster klare stråler av herlighet over den guddommelige gjenløsningsplan, hvilke store sannheter ikke blir klart forstått.» The 1888 Materials, 403.
This statement is taken from her testimony during the period of 1888, and she identifies that the rebels are building a foundation upon sand, though they know it not. She states, “A large number who claim to believe the present truth, know not what constitutes the faith that was once delivered to the saints—Christ in you the hope of glory. They think they are defending the old landmarks, but they are lukewarm and indifferent.” She identifies them as still in the Laodicean condition, for they are “lukewarm.” And she identifies “the faith that was once delivered to the saints—Christ in you the hope of glory.” Christ is the Rock of Ages, and as the Rock of Ages, He represents the jewels of Miller’s dream.
Denne uttalelsen er hentet fra hennes vitnesbyrd i perioden omkring 1888, og hun påpeker at opprørerne bygger en grunnvoll på sand, uten selv å vite det. Hun sier: «Et stort antall som bekjenner å tro den nærværende sannhet, vet ikke hva som utgjør den tro som én gang ble overgitt til de hellige—Kristus i dere, herlighetens håp. De mener at de forsvarer de gamle landemerkene, men de er lunkne og likegyldige.» Hun identifiserer dem som fremdeles værende i den laodikeiske tilstand, for de er «lunkne». Og hun identifiserer «den tro som én gang ble overgitt til de hellige—Kristus i dere, herlighetens håp.» Kristus er evighetens klippe, og som evighetens klippe representerer Han juvelene i Millers drøm.
“The warning has come: Nothing is to be allowed to come in that will disturb the foundation of the faith upon which we have been building ever since the message came in 1842, 1843, and 1844. I was in this message, and ever since I have been standing before the world, true to the light that God has given us. We do not propose to take our feet off the platform on which they were placed as day by day we sought the Lord with earnest prayer, seeking for light. Do you think that I could give up the light that God has given me? It is to be as the Rock of Ages. It has been guiding me ever since it was given.” Review and Herald, April 14, 1903.
«Advarselen er kommet: Ingenting må tillates å komme inn som vil forstyrre grunnvollen for den tro som vi har bygget på helt siden budskapet kom i 1842, 1843 og 1844. Jeg var i dette budskapet, og helt siden den tid har jeg stått fram for verden, tro mot det lyset som Gud har gitt oss. Vi akter ikke å ta føttene bort fra den plattform de ble satt på, idet vi dag for dag søkte Herren i inderlig bønn og søkte etter lys. Tror dere at jeg kunne oppgi det lyset som Gud har gitt meg? Det skal være som Evighetens Klippe. Det har ledet meg helt siden det ble gitt.» Review and Herald, 14. april 1903.
She identifies an important reality of the rebels, who were Ezekiel’s ancient men, when she states, “They do not reason from cause to effect.” The wicked cannot or will not reason from cause to effect. The effect of the 1888 General Conference session was so rebellious that Sister White determined to leave, but her angelic guide commanded her that she must stay and record the parallel history of the rebellion of Korah, Dathan and Abiram. The rebellion of the ancient men was the effect, and the cause was the rejection of the Laodicean message that arrived with the increased light of the “seven times” in 1856, and then escalated to the rebellion against the foundations in 1863, which then led to the attack upon first the Bible and then the Spirit of Prophecy, along with the introduction of Kellogg’s spiritualism.
Hun identifiserer en viktig realitet ved opprørerne, som var Esekiels gamle menn, når hun sier: «De resonnerer ikke fra årsak til virkning.» De ugudelige kan ikke eller vil ikke resonnere fra årsak til virkning. Virkningen av Generalkonferansens møte i 1888 var så opprørsk at søster White besluttet å reise, men hennes englelige veileder befalte henne at hun måtte bli og nedtegne den parallelle historien om opprøret til Korah, Datan og Abiram. De gamle mennenes opprør var virkningen, og årsaken var forkastelsen av det laodikeiske budskapet som kom med det økte lys om «de syv tider» i 1856, og som deretter eskalerte til opprøret mot grunnvollene i 1863, noe som så førte til angrepet først på Bibelen og deretter på Profetiens Ånd, sammen med innføringen av Kelloggs spiritualisme.
Of course the ancient men’s historians through history have covered the truths associated with the rebellion with rubbish, traditions, customs and dishes of fables, for those who participate in that type of rebellion always attempt to hide the evidence.
Selvsagt har oldtidens menns historieskrivere gjennom historien tildekket sannhetene knyttet til opprøret med skrap, tradisjoner, skikker og fablers retter, for de som deltar i den slags opprør, forsøker alltid å skjule bevisene.
Woe unto them that seek deep to hide their counsel from the Lord, and their works are in the dark, and they say, Who seeth us? and who knoweth us? Isaiah 25:19.
Ve dem som går dypt for å skjule sitt råd for Herren, og deres gjerninger er i mørket, og de sier: Hvem ser oss? og hvem kjenner oss? Jesaja 25:19.
The men Isaiah is addressing in the verse are they who he identifies as “the scornful men that rule this people in Jerusalem,” and are the same ancient men that were to be the guardians of the people in Ezekiel chapter eight. In Ezekiel’s testimony, at the second abomination, which marks the second generation of Adventism, they answer the questions that Isaiah’s scornful men ask, “for they say, The Lord seeth us not; the Lord hath forsaken the earth” (Ezekiel 8:12).
Mennene Jesaja henvender seg til i verset, er dem han identifiserer som «de spottere som hersker over dette folket i Jerusalem», og er de samme oldtidens menn som skulle være folkets voktere i Esekiel kapittel åtte. I Esekiels vitnesbyrd, ved den andre styggedommen, som markerer adventismens andre generasjon, besvarer de de spørsmål som Jesajas spottere stiller: «for de sier: Herren ser oss ikke; Herren har forlatt jorden» (Esekiel 8:12).
There is “Woe” pronounced upon those historical revisionists that attempt to cover the truth of the rebellion that led to and occurred in 1888.
Det er uttalt et «ve» over de historieskrivningsrevisjonister som forsøker å tilsløre sannheten om det opprøret som ledet frem til og fant sted i 1888.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
“I must speak to you in reference to the meetings in Minneapolis. I at one time decided to leave the meeting because I saw and felt the strong spirit of opposition that prevailed. I could not for one moment acknowledge the spirit which moved with a controlling power upon Brother Morrison and Brother Nicola. I cannot for a moment question what manner of spirit you were of. Certainly it was not the Spirit of God, and lest you should continue in this deception I now write to you.
«Jeg må tale til dere med hensyn til møtene i Minneapolis. På et tidspunkt besluttet jeg å forlate møtet, fordi jeg så og følte den sterke motstandsånd som rådet. Jeg kunne ikke et øyeblikk anerkjenne den ånd som virket med en beherskende makt over bror Morrison og bror Nicola. Jeg kan ikke et øyeblikk være i tvil om hva slags ånd dere var av. Det var visselig ikke Guds Ånd, og for at dere ikke skal fortsette i dette bedrag, skriver jeg nå til dere.»
“The night after I had decided not to remain longer in Minneapolis, in a dream or vision of the night—I cannot tell certainly which—a person of tall, commanding appearance brought me a message and revealed to me that it was God’s will for me to stand at my post of duty, and that God Himself would be my helper and sustain me to speak the words He should give me. He said, ‘For this work the Lord has raised you up. His everlasting arms are beneath you. From this meeting decisions will be made for life or for death; not that anyone need to perish, but spiritual pride and self-confidence will close the door that Jesus and His Holy Spirit’s power shall not be admitted. They shall have another chance to be undeceived, and to repent, confess their sins, and come to Christ and be converted that He shall heal them.’
Natten etter at jeg hadde besluttet ikke å bli lenger i Minneapolis, i en drøm eller et syn om natten — jeg kan ikke med sikkerhet si hvilket — brakte en person av høy, myndig fremtoning meg et budskap og åpenbarte for meg at det var Guds vilje at jeg skulle stå på min pliktpost, og at Gud selv ville være min hjelper og oppholde meg til å tale de ord Han skulle gi meg. Han sa: «Til dette verk har Herren oppreist deg. Hans evige armer er under deg. Fra dette møtet vil det bli truffet avgjørelser til liv eller til død; ikke slik at noen behøver å gå fortapt, men åndelig stolthet og selvtillit vil lukke døren, slik at Jesus og Hans Hellige Ånds kraft ikke blir gitt adgang. De skal få en ny anledning til å bli avført sin villfarelse og til å omvende seg, bekjenne sine synder og komme til Kristus og bli omvendt, så Han kan helbrede dem.»
“He said, ‘Follow me.’ I followed my guide and he led me to the different houses where brethren made their homes, and he said, ‘Hear the words here spoken, for they are written in the book of records, and these words will have a condemning power upon all who act a part in this work which is not after the spirit of wisdom from above, but after the spirit that descendeth not from above, but is from beneath.’
«Han sa: ‘Følg meg.’ Jeg fulgte min veileder, og han førte meg til de forskjellige hus hvor brødre hadde sine hjem, og han sa: ‘Hør de ord som her blir talt, for de er skrevet i opptegnelsenes bok, og disse ord vil ha en fordømmende kraft over alle som tar del i dette verk på en måte som ikke er etter den visdommens ånd som kommer ovenfra, men etter den ånd som ikke stiger ned ovenfra, men er nedenfra.’»
“I listened to words uttered that ought to make every one of those ashamed who uttered them. Sarcastic remarks were passed from one to another, ridiculing their brethren A. T. Jones, E. J. Waggoner, and Willie C. White, and myself. My position and my work were freely commented upon by those who ought to have been engaged in the work of humbling their souls before God and setting their own hearts in order. There was seemingly a fascination in brooding over imaginary wrongs and expressions of imagination of their brethren and their work, which had no foundation in truth, and in doubting and speaking and writing bitter things as the result of skepticism and question and unbelief.
«Jeg hørte ord uttalt som burde få enhver av dem som uttalte dem, til å skamme seg. Sarkastiske bemerkninger ble sendt fra den ene til den andre, idet de gjorde narr av sine brødre A. T. Jones, E. J. Waggoner og Willie C. White, og av meg selv. Min stilling og mitt arbeid ble fritt kommentert av dem som burde ha vært opptatt med å ydmyke sine sjeler for Gud og bringe sine egne hjerter i orden. Det syntes å være en besnærende tiltrekning i å gruble over innbilte urettferdigheter og over fantasifulle fremstillinger av deres brødre og deres arbeid, som ikke hadde noe grunnlag i sannheten, og i å tvile og tale og skrive bitre ting som et resultat av skepsis og spørsmål og vantro.»
“Said my guide, ‘This is written in the books as against Jesus Christ. This spirit cannot harmonize with the Spirit of Christ, of truth. They are intoxicated with the spirit of resistance and know not any more than the drunkard what spirit controls their words or their actions. This sin is peculiarly an offense to God. This spirit bears no more the semblance to the Spirit of truth and righteousness than the spirit that actuated the Jews to form a confederacy to doubt, to criticize and become spies upon Christ, the world’s Redeemer.
«Min veileder sa: ‘Dette er skrevet i bøkene imot Jesus Kristus. Denne ånd kan ikke være i samklang med Kristi Ånd, sannhetens Ånd. De er beruset av motstandens ånd og vet ikke, like lite som drankeren, hvilken ånd som behersker deres ord eller deres handlinger. Denne synd er på en særegen måte en krenkelse mot Gud. Denne ånd bærer ikke mer likhet med sannhetens og rettferdighetens Ånd enn den ånd som drev jødene til å danne en sammensvergelse for å tvile, kritisere og opptre som spioner mot Kristus, verdens Forløser.՛
“I was told by my guide that there had been a witness to the Christless talk, the rabble talk which evidenced the spirit that prompted the words. When they entered their rooms evil angels came with them, because they closed the door to the Spirit of Christ and would not listen to His voice. There was not a humbling of the soul before God. The voice of prayer was seldom heard, but criticism and exaggerated statements and suppositions and conjectures and envy and jealousy and evil surmising and false accusing were current. Had their eyes been opened they would have seen that which would have alarmed them, the exulting of evil angels. And they would have seen also a Watcher who had heard every word and registered these words in the books of heaven.
«Jeg fikk av min veileder vite at det hadde vært et vitne til den Kristusløse tale, den pøbelske tale som vitnet om den ånd som tilskyndet ordene. Da de gikk inn på sine rom, kom onde engler inn med dem, fordi de stengte døren for Kristi Ånd og ikke ville lytte til Hans røst. Det var ingen ydmykelse av sjelen for Gud. Bønnens røst ble sjelden hørt, men kritikk og overdrevne utsagn og antagelser og gjetninger og misunnelse og sjalusi og ond mistenksomhet og falske anklager var utbredt. Hadde deres øyne vært åpnet, ville de ha sett det som ville ha fylt dem med redsel, de onde englers triumf. Og de ville også ha sett en Vokter som hadde hørt hvert ord og nedtegnet disse ordene i himmelens bøker.»
“I was then informed that at this time it would be useless to make any decision as to positions on doctrinal points, as to what is truth, or to expect any spirit of fair investigation, because there was a confederacy formed to allow of no change of ideas on any point or position they had received any more than did the Jews. Much was said to me by my Guide that I have no liberty to write. I found myself sitting up in bed in a spirit of grief and distress, also with a spirit of firm resolve to stand at my post of duty to the close of the meeting and then wait for the directions of the Spirit of God telling me how to move and what course to pursue.” The 1888 Materials, 277, 278.
«Det ble da gjort kjent for meg at det på dette tidspunkt ville være nytteløst å treffe noen avgjørelse med hensyn til standpunkter i lærespørsmål, med hensyn til hva som er sannhet, eller å vente noen ånd av rettferdig gransking, fordi det var dannet et forbund om ikke å tillate noen forandring i tanker om noe punkt eller standpunkt de hadde mottatt, ikke mer enn jødene gjorde. Min Veileder sa mye til meg som jeg ikke har frihet til å skrive. Jeg fant meg selv sittende oppreist i sengen i en ånd av sorg og nød, og også med en ånd av fast besluttsomhet om å stå på min plikts post til møtets avslutning og deretter vente på Den Hellige Ånds ledelse som skulle si meg hvordan jeg skulle gå fram og hvilken kurs jeg skulle følge.» The 1888 Materials, 277, 278.