The testing process that begins when the angel descends is represented by the test of whether to take the book out of the angel’s hand and eat it. Those that did choose to eat the message were then destined for a disappointment where the group who refused to eat were left behind. The little book that was to be eaten represented an “increase of knowledge” of the message that had first been unsealed at “the time of the end” at either 1798 or 1989, and then later formalized into a message that would hold the generation then alive accountable to the light of the increased knowledge. In either history, once the prophecy of Islam was fulfilled, then the message to be eaten in the angel’s hand was either received or rejected. If the message represented by the book is rejected, those who do so, and still seek to uphold the profession of still being the chosen of God, are forced to produce a counterfeit latter rain message.
Prøvelsesprosessen som begynner når engelen stiger ned, er framstilt ved prøven om hvorvidt man skal ta boken ut av engelens hånd og ete den. De som valgte å ete budskapet, var deretter bestemt til en skuffelse, hvor den gruppen som nektet å ete, ble latt tilbake. Den lille boken som skulle etes, representerte en «økning av kunnskap» om budskapet som først var blitt avforseglet ved «endens tid» enten i 1798 eller 1989, og deretter senere formalisert til et budskap som ville holde den generasjonen som da levde, ansvarlig overfor lyset fra den økte kunnskapen. I begge historiene, så snart profetien om islam var oppfylt, ble så budskapet som skulle etes i engelens hånd, enten mottatt eller forkastet. Dersom budskapet som er framstilt ved boken, blir forkastet, blir de som gjør dette, og likevel søker å opprettholde bekjennelsen av fremdeles å være Guds utvalgte, tvunget til å frembringe et forfalsket budskap om senregnet.
On September 11, 2001 the past rebellions of the generations of Adventism were again made testing issues. Habakkuk chapter two identifies a debate that occurs in the prophetic history represented therein, which is a parallel prophetic line to the parable of the ten virgins. When the watchman asked what he shall answer in the history of the parable of the ten virgins, he was commanded to “write the vision, and make it plain upon tables.” The watchmen of Millerite history produced the 1843 chart in 1842, and its production became a waymark. It was the “vision” of Habakkuk two, that had been made plain upon tables that was to speak at the end.
Den 11. september 2001 ble fortidens opprør blant adventismens generasjoner på nytt gjort til prøvespørsmål. Habakkuk kapittel to identifiserer en debatt som finner sted i den profetiske historien som der fremstilles, og som er en parallell profetisk linje til lignelsen om de ti jomfruer. Da vekteren spurte hva han skulle svare i historien om lignelsen om de ti jomfruer, fikk han befaling om å «skrive synet og gjøre det tydelig på tavler». Vekterne i den millerittiske historien frembrakte 1843-kartet i 1842, og dets frembringelse ble et veimerke. Det var «synet» i Habakkuk to, som var blitt gjort tydelig på tavler, som skulle tale ved enden.
Shortly after September 11, 2001 those who recognized the activity of Islam of the third woe, were led to return to Jeremiah’s “old paths,” and to walk therein. Those “old paths” identified that the three woes of Revelation chapter eight, verse thirteen represented the prophetic role of Islam. Immediately thereafter, Future for America began to reproduce the two charts of Habakkuk chapter two at the very same point in the parallel history of the Millerites, the two charts were set forth as a waymark, which had been represented by the production of the 1843 chart, in 1842.
Kort tid etter 11. september 2001 ble de som erkjente virksomheten til islams tredje ve, ledet til å vende tilbake til Jeremias «gamle stier» og til å vandre på dem. Disse «gamle stier» identifiserte at de tre veer i Åpenbaringen kapittel åtte, vers tretten, representerte Islams profetiske rolle. Umiddelbart deretter begynte Future for America å reprodusere de to tavlene i Habakkuk kapittel to på nøyaktig det samme punkt i den parallelle historien til millerittene; de to tavlene ble framstilt som et veimerke, noe som hadde vært representert ved utarbeidelsen av 1843-tavlen i 1842.
“In May, 1842, a General Conference was convened in Boston, [Massachusetts]. At the opening of this meeting, Brethren Charles Fitch and Apollos Hale, of Haverhill, presented the pictorial prophecies of Daniel and John, which they had painted on cloth, with the prophetic numbers, showing their fulfillment. Brother Fitch in explaining from his chart before the Conference, said, while examining these prophecies, he had thought if he could get out something of the kind as here presented it would simplify the subject and make it easier for him to present to an audience. Here was more light in our pathway. These brethren had been doing what the Lord had shown Habakkuk in his vision 2,468 years before, saying, ‘Write the vision and make it plain upon tables, that he may run that readeth it. For the vision is yet for an appointed time.’ Habakkuk 2:2.
«I mai 1842 ble det sammenkalt en generalkonferanse i Boston, [Massachusetts]. Ved åpningen av dette møtet la brødrene Charles Fitch og Apollos Hale fra Haverhill fram de billedlige profetiene hos Daniel og Johannes, som de hadde malt på lerret, med de profetiske tallene, og viste deres oppfyllelse. Da bror Fitch forklarte ut fra sitt diagram foran konferansen, sa han at mens han gransket disse profetiene, hadde han tenkt at dersom han kunne få fram noe av samme slag som det som her ble framstilt, ville det forenkle emnet og gjøre det lettere for ham å legge det fram for en forsamling. Her var mer lys på vår sti. Disse brødrene hadde gjort det Herren hadde vist Habakkuk i hans syn 2 468 år tidligere, idet han sa: «Skriv synet og gjør det tydelig på tavler, så den som leser det, kan løpe. For synet gjelder ennå for den fastsatte tid.» Habakkuk 2:2.»
“After some discussion on the subject, it was voted unanimously to have three hundred similar to this one lithographed, which was soon accomplished. They were called ‘the ‘43 charts.’ This was a very important Conference.” The Autobiography of Joseph Bates, 263.
«Etter en del drøftelse om emnet ble det vedtatt enstemmig å få litografert tre hundre som lignet denne, noe som snart ble gjennomført. De ble kalt «43-kartene». Dette var en meget viktig konferanse.» The Autobiography of Joseph Bates, 263.
“It was the united testimony of Second Advent lecturers and papers, when standing on ‘the original faith,’ that the publication of the chart was a fulfillment of Habakkuk 2:2, 3. If the chart was a subject of prophecy (and those who deny it leave the original faith), then it follows that BC 457 was the year from which to date the 2300 days. It was necessary that 1843 should be the first published time in order that ‘the vision’ should ‘tarry,’ or that there should be a tarrying time, in which the virgin band was to slumber and sleep on the great subject of time, just before they were to be aroused by the Midnight Cry.” James White, Second Advent Review and Sabbath Herald, Volume I, Number 2.
«Det var det samstemte vitnesbyrd fra foredragsholdere og tidsskrifter innen den annen advent, da de sto på «den opprinnelige tro», at utgivelsen av kartet var en oppfyllelse av Habakkuk 2,2.3. Dersom kartet var et emne for profetien (og de som benekter det, forlater den opprinnelige tro), følger det at 457 f.Kr. var året hvorfra de 2300 dagene skulle regnes. Det var nødvendig at 1843 skulle være den første offentliggjorte tid, for at «synet» skulle «dryge», eller at det skulle være en ventetid, hvor jomfruskaren skulle slumre og sove når det gjaldt det store tidsemnet, like før de skulle vekkes ved midnattsskriket.» James White, Second Advent Review and Sabbath Herald, bind I, nummer 2.
“Now our history shows that there were hundreds teaching from the same chronological charts that William Miller was, all of one stamp. Then it was the oneness of the message all on one theme, the coming of the Lord Jesus at a certain time, 1844.” Joseph Bates, Early SDA Pamphlets, 17.
«Nå viser vår historie at det var hundrevis som underviste ut fra de samme kronologiske kartene som William Miller gjorde, alle av samme slag. Den gang var det budskapets enhet om ett og samme tema, Herren Jesu komme på en bestemt tid, 1844.» Joseph Bates, Early SDA Pamphlets, 17.
The reprinting of the 1843 and 1850 charts, in the immediate post-September 11, 2001 history was as much a fulfillment of Habakkuk two, as was the publication of the 1843 chart in 1842. The production of the tables is part of the narrative of Habakkuk chapter two, and it had to happen. On September 11, 2001 the rebellion of 1863 was again repeated by those Laodicean Adventists who refused to return to Jeremiah’s “old paths.”
Gjenopptrykkingen av 1843- og 1850-kartene i historien umiddelbart etter 11. september 2001 var i like stor grad en oppfyllelse av Habakkuk to som utgivelsen av 1843-kartet var i 1842. Fremstillingen av tavlene er en del av fortellingen i Habakkuk kapittel to, og den måtte finne sted. Den 11. september 2001 ble opprøret fra 1863 igjen gjentatt av de laodikeiske adventistene som nektet å vende tilbake til Jeremias «gamle stier».
“The enemy is seeking to divert the minds of our brethren and sisters from the work of preparing a people to stand in these last days. His sophistries are designed to lead minds away from the perils and duties of the hour. They estimate as of little value the light that Christ came from heaven to give to John for His people. They teach that the scenes just before us are not of sufficient importance to receive special attention. They make of no effect the truth of heavenly origin, and rob the people of God of their past experience, giving them instead a false science. ‘Thus saith the Lord: Stand ye in the ways, and see, and ask for the old paths, where is the good way, and walk therein.’ [Jeremiah 6:16.]
«Fienden søker å avlede våre brødres og søstres sinn fra arbeidet med å forberede et folk til å stå i disse siste dager. Hans sofisterier er utformet for å lede sinnene bort fra tidens farer og plikter. De anser det lys som Kristus kom fra himmelen for å gi til Johannes for sitt folk, som av liten verdi. De lærer at scenene som ligger rett foran oss, ikke er av tilstrekkelig betydning til å få særlig oppmerksomhet. De gjør sannheten av himmelsk opprinnelse uten virkning og berøver Guds folk deres tidligere erfaring, og gir dem i stedet en falsk vitenskap. ‘Så sier Herren: Stå på veiene og se, og spør etter de gamle stier, hvor den gode vei er, og vandre på den.’ [Jeremiah 6:16.]»
“Let none seek to tear away the foundations of our faith,—the foundations that were laid at the beginning of our work, by prayerful study of the Word and by revelation. Upon these foundations we have been building for more than fifty years. Men may suppose that they have found a new way, that they can lay a stronger foundation than that which has been laid; but this is a great deception. ‘Other foundation can no man lay than that is laid.’ [1 Corinthians 3:11.] In the past, many have undertaken to build a new faith, to establish new principles; but how long did their building stand? It soon fell; for it was not founded upon the Rock.” Testimonies, volume 8, 296, 297.
«La ingen søke å rive bort grunnvollene for vår tro,—de grunnvollene som ble lagt ved begynnelsen av vårt verk, gjennom bønnsomt studium av Ordet og ved åpenbaring. På disse grunnvollene har vi bygget i mer enn femti år. Mennesker kan mene at de har funnet en ny vei, at de kan legge en sterkere grunnvoll enn den som er lagt; men dette er et stort bedrag. ‘For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt.’ [1 Korinterbrev 3:11.] Tidligere har mange tatt på seg å bygge en ny tro, å opprette nye prinsipper; men hvor lenge stod deres byggverk? Det falt snart; for det var ikke grunnlagt på Klippen.» Testimonies, bind 8, 296, 297.
Jeremiah identifies that to walk in the “old paths,” is to find “the rest”, and the rest is “the latter rain”, which began when the nations were angered on September 11, 2001, when the great buildings of New York City came down. Those that then ate the message became Habakkuk’s watchmen who were to “write the vision, and make it plain”. Jeremiah identifies the very same watchmen during the time of “the rest”, which is “the latter rain”.
Jeremia fastslår at å vandre på de «gamle stier» er å finne «hvilen», og hvilen er «sildigregnet», som begynte da folkene ble vredet den 11. september 2001, da de store bygningene i New York City falt. De som da åt budskapet, ble Habakkuks vektere, som skulle «skrive synet og gjøre det tydelig». Jeremia identifiserer de samme vekterne nettopp i tiden med «hvilen», som er «sildigregnet».
Thus saith the Lord, Stand ye in the ways, and see, and ask for the old paths, where is the good way, and walk therein, and ye shall find rest for your souls. But they said, We will not walk therein. Also I set watchmen over you, saying, Hearken to the sound of the trumpet. But they said, We will not hearken. Jeremiah 6:16, 17.
Så sier Herren: Stå ved veiene og se, og spør etter de gamle stiene, hvor den gode vei er, og vandre på den; så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. Og jeg satte vektere over dere og sa: Lytt til basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke lytte. Jeremia 6:16, 17.
The trumpet that they were to sound is the sixth trumpet of the second woe in Millerite history, and in the last days it is the seventh trumpet of the third woe. Habakkuk’s watchmen, who are Jeremiah’s watchmen, sound a warning message that in the rebellion of 1888, was rejected. The sixth trumpet that was rejected in 1888, was the message to Laodicea.
Basunen som de skulle blåse i, er den sjette basunen i det andre ve i den millerittiske historie, og i de siste dager er den den sjuende basunen i det tredje ve. Habakkuks vektere, som er Jeremias vektere, forkynner et advarselsbudskap som i opprøret i 1888 ble forkastet. Den sjette basunen som ble forkastet i 1888, var budskapet til Laodikea.
“The message given us by A. T. Jones, and E. J. Waggoner is the message of God to the Laodicean church, and woe be unto anyone who professes to believe the truth and yet does not reflect to others the God-given rays.” The 1888 Materials, 1053.
«Budskapet som er gitt oss ved A. T. Jones og E. J. Waggoner, er Guds budskap til den laodikeiske menighet, og ve den som bekjenner å tro sannheten og likevel ikke gjenspeiler de gudgitte stråler for andre.» The 1888 Materials, 1053.
The seventh trumpet message of 1888, was first sounded to Laodicea in 1856, and then the Laodicean message was placed within the context of the increasing light of the “seven times.” On September 11, 2001 the call to return to Jeremiah’s old paths, and to walk therein for the purpose of obtaining the message of the latter rain, included the seventh Trumpet warning message that is represented as the message to Laodicea, and the “seven times,” which is the symbol of the foundations.
Budskapet om den syvende basun i 1888 ble først forkynt for Laodikea i 1856, og deretter ble det laodikeiske budskapet satt inn i sammenhengen av det tiltagende lyset om de «sju tider». Den 11. september 2001 innbefattet kallet til å vende tilbake til Jeremias gamle stier og vandre på dem for å motta budskapet om senregnet, advarselsbudskapet fra den syvende basun, som fremstilles som budskapet til Laodikea, og de «sju tider», som er symbolet på grunnvollene.
The “lie” identified by prophecy that produces the strong delusion of Paul’s writings was placed into the third generation of Laodicean Adventism in 1931, sixteen years after the death of the prophetess. The “lie” which arrived in the third generation is prophetically located in the period represented as the “women weeping for Tammuz,” and is therefore associated with the false latter rain message.
Den «løgn» som ifølge profetien frambringer den sterke villfarelsen i Paulus’ skrifter, ble innført i tredje generasjon av laodikeisk adventisme i 1931, seksten år etter profetinnens død. Den «løgn» som kom i tredje generasjon, er profetisk plassert i den perioden som framstilles som «kvinnene som gråter over Tammuz», og er derfor knyttet til det falske budskapet om det sene regn.
The details of how the “lie” was propagated should be understood, as should the prophetic role of the “lie” in end-time prophecy. The scornful men that rule Jerusalem in the time of the latter rain, which is the time of the sealing of the one hundred and forty-four thousand, created a false latter rain message in the third generation of Adventism, as represented by the “women weeping for Tammuz,” in Ezekiel chapter eight. Their false latter rain message is also represented as a false foundation, a false wall of protection, and a false peace and safety message by Ezekiel.
Detaljene om hvordan «løgnen» ble utbredt, bør forstås, likeså den profetiske rollen som «løgnen» har i endetidsprofetien. De spottende menn som styrer Jerusalem på tiden for den sene regn, som er tiden for beseglingen av de ett hundre og førtifire tusen, skapte et falskt budskap om den sene regn i adventismens tredje generasjon, slik det er fremstilt ved «kvinner som gråter over Tammus» i Esekiel kapittel åtte. Deres falske budskap om den sene regn er også fremstilt av Esekiel som et falskt fundament, en falsk beskyttelsesmur og et falskt budskap om fred og trygghet.
Have ye not seen a vain vision, and have ye not spoken a lying divination, whereas ye say, The Lord saith it; albeit I have not spoken? Therefore thus saith the Lord God; Because ye have spoken vanity, and seen lies, therefore, behold, I am against you, saith the Lord God. And mine hand shall be upon the prophets that see vanity, and that divine lies: they shall not be in the assembly of my people, neither shall they be written in the writing of the house of Israel, neither shall they enter into the land of Israel; and ye shall know that I am the Lord God. Because, even because they have seduced my people, saying, Peace; and there was no peace; and one built up a wall, and, lo, others daubed it with untempered mortar: Say unto them which daub it with untempered mortar, that it shall fall: there shall be an overflowing shower; and ye, O great hailstones, shall fall; and a stormy wind shall rend it. Lo, when the wall is fallen, shall it not be said unto you, Where is the daubing wherewith ye have daubed it? Therefore thus saith the Lord God; I will even rend it with a stormy wind in my fury; and there shall be an overflowing shower in mine anger, and great hailstones in my fury to consume it. So will I break down the wall that ye have daubed with untempered mortar, and bring it down to the ground, so that the foundation thereof shall be discovered, and it shall fall, and ye shall be consumed in the midst thereof: and ye shall know that I am the Lord. Thus will I accomplish my wrath upon the wall, and upon them that have daubed it with untempered mortar, and will say unto you, The wall is no more, neither they that daubed it; To wit, the prophets of Israel which prophesy concerning Jerusalem, and which see visions of peace for her, and there is no peace, saith the Lord God. Ezekiel 13:7–16.
Har dere ikke sett et forgjeves syn og talt en løgnaktig spådom, når dere sier: Herren sier det, enda jeg ikke har talt? Derfor sier Herren Gud så: Fordi dere har talt tomhet og sett løgn, se, derfor er jeg imot dere, sier Herren Gud. Og min hånd skal være mot de profetene som ser tomhet og spår løgn; de skal ikke være i mitt folks råd, heller ikke skal de skrives inn i Israels hus’ bok, og de skal ikke komme inn i Israels land. Og dere skal kjenne at jeg er Herren Gud. Fordi, ja fordi de har ført mitt folk vill ved å si: Fred! når det ikke var fred; og den ene bygde en vegg, og se, de andre kalket den med ukalket mørtel. Si til dem som kalker med ukalket mørtel, at den skal falle. Det skal komme et styrtende regnskyll, og dere, store haglsteiner, skal falle, og en stormvind skal rive den ned. Se, når veggen er falt, skal det da ikke bli sagt til dere: Hvor er kalken som dere kalket med? Derfor sier Herren Gud så: Jeg vil la en stormvind bryte løs i min harme, og det skal komme et styrtende regnskyll i min vrede og store haglsteiner i min harme for å gjøre ende på den. Slik skal jeg rive ned veggen som dere har kalket med ukalket mørtel, og slå den til jorden, så dens grunnvoll blir blottlagt; og den skal falle, og dere skal gå til grunne midt i den. Og dere skal kjenne at jeg er Herren. Slik vil jeg fullbyrde min vrede over veggen og over dem som har kalket den med ukalket mørtel, og jeg vil si til dere: Veggen er ikke mer, heller ikke de som kalket den, nemlig Israels profeter, de som profeterer om Jerusalem og ser syner om fred for henne, enda det ikke er fred, sier Herren Gud. Esekiel 13:7–16.
The falsehood and lies which the scornful men in Jerusalem hide beneath in Isaiah chapters twenty-eight and twenty-nine are ultimately judged and destroyed by the “overflowing scourge.”
Den usannhet og løgn som de spottske mennene i Jerusalem skjuler seg under i Jesaja kapittel tjueåtte og tjueni, blir til sist dømt og tilintetgjort av den «oversvømmende svøpe».
Judgment also will I lay to the line, and righteousness to the plummet: and the hail shall sweep away the refuge of lies, and the waters shall overflow the hiding place. And your covenant with death shall be disannulled, and your agreement with hell shall not stand; when the overflowing scourge shall pass through, then ye shall be trodden down by it. Isaiah 28:17, 18.
Og jeg vil gjøre retten til målesnor og rettferdigheten til lodd; haglet skal feie bort løgnens tilflukt, og vannene skal oversvømme skjulestedet. Og deres pakt med døden skal bli gjort ugyldig, og deres overenskomst med dødsriket skal ikke bli stående; når den oversvømmende svøpe farer fram, da skal dere bli nedtrådt av den. Jesaja 28:17, 18.
Isaiah’s “overflowing scourge” is Ezekiel’s “overflowing shower,” that is brought upon those who have “divined lies,” by presenting a “vain vision” and by claiming “the Lord saith it,” “albeit” the Lord had “not spoken.” The “lie” that the ancient men hide under is represented as something they claim that the Lord had spoken, so it is a “lie” about God’s Word. Either they have identified a doctrine from God’s Word as error, or they have erroneously claimed that God directed their understanding (God had spoken), upon a doctrine of the Bible.
Jesajas «oversvømmende svøpe» er Esekiels «oversvømmende regnskyll», som blir ført over dem som har «spådd løgn», ved å fremføre et «fåfengt syn» og ved å hevde: «så sier Herren», «skjønt» Herren «ikke hadde talt». «Løgnen» som oldtidens menn skjuler seg under, fremstilles som noe de påstår at Herren hadde talt, så det er en «løgn» om Guds Ord. Enten har de identifisert en lære fra Guds Ord som villfarelse, eller så har de med urette gjort krav på at Gud ledet deres forståelse (Gud hadde talt) angående en lære i Bibelen.
The “lie” that arrived in 1931, was a claim that Sister White had endorsed the false view of “the daily,” in the book of Daniel. The false view that “the daily,” represents Christ’s sanctuary ministry was premised upon a “lie” which claimed that in 1910, Ellen White had informed A. G. Daniells that he and Prescott’s view of “the daily,” representing Christ’s sanctuary ministry was actually correct, in spite of her direct written words to the contrary.
«Løgnen» som kom i 1931, var en påstand om at Søster White hadde godkjent det falske synet på «det daglige» i Daniels bok. Det falske synet at «det daglige» representerer Kristi tjeneste i helligdommen, bygde på en «løgn» som hevdet at Ellen White i 1910 hadde meddelt A. G. Daniells at hans og Prescotts syn på «det daglige», som representerende Kristi tjeneste i helligdommen, faktisk var korrekt, til tross for hennes direkte skrevne ord som sa det motsatte.
The false view of “the daily,” that was then (1931) established within Laodicean Adventism, became the theological foundation which was employed to build a message that is described by Ezekiel as “peace and safety.” The various arguments that are employed to uphold the false foundation are the various counterfeit coins and jewels that Miller saw in his dream. By the end of his dream his original jewels are fully covered with counterfeits and rubbish, and the rubbish and counterfeit jewels and coins represent the message that was based upon their foundational error that “the daily” represents Christ’s sanctuary ministry.
Det falske synet på «det daglige», som da (1931) ble etablert innen laodikeisk adventisme, ble det teologiske grunnlaget som ble benyttet til å bygge et budskap som av Esekiel beskrives som «fred og trygghet». De ulike argumentene som blir benyttet for å opprettholde det falske grunnlaget, er de forskjellige falske mynter og juveler som Miller så i sin drøm. Ved slutten av drømmen hans er hans opprinnelige juveler fullstendig dekket av forfalskninger og skrap, og skrapet og de falske juvelene og myntene representerer budskapet som bygde på deres grunnleggende feil, nemlig at «det daglige» representerer Kristi tjeneste i helligdommen.
In Ezekiel’s passage the rubbish and counterfeit jewels is represented as a “wall” that has been built with a cement that is so weak it cannot hold up under the stress of the “stormy wind” or the “overflowing shower.”
I Esekiels skriftsted blir skrapmetallet og de falske juvelene fremstilt som en «vegg» som er blitt bygd med en mørtel som er så svak at den ikke kan stå imot påkjenningen fra «stormvinden» eller «det skyllende regnet».
The disobedient prophet from Judah that rebuked Jeroboam, ultimately died between an “ass” and a “lion”. The lion represents Babylon and the ass represents Islam. The two doctrines which Laodicean Adventism cannot see, that are represented by the death of the disobedient prophet are the message of the papacy (the lion), and the message of Islam of the third Woe (the ass).
Den ulydige profeten fra Juda, som irettesatte Jeroboam, døde til sist mellom et «esel» og en «løve». Løven representerer Babylon, og eselet representerer islam. De to læresetningene som laodikeisk adventisme ikke kan se, og som er framstilt ved den ulydige profetens død, er budskapet om pavedømmet (løven) og budskapet om islam i det tredje ve (eselet).
Ezekiel’s “stormy wind,” is a symbol of Isaiah’s “rough wind that is stayed” in “the day of the east wind” in chapter twenty seven. Ezekiel’s “stormy wind” is also the “four winds” of Revelation chapter seven, that are held until God’s servants are sealed. Ezekiel’s “stormy wind” is his message from the “four winds” in chapter thirty-seven, that brings the dead dry bones to life as a mighty army. Ezekiel’s “stormy wind” that brings down the “wall built with untempered mortar,” is the latter rain message of the third Woe.
Esekiels «stormvind» er et symbol på Jesajas «harde vind som holdes tilbake» på «østavindens dag» i kapittel tjuesju. Esekiels «stormvind» er også «de fire vinder» i Åpenbaringen kapittel sju, som holdes tilbake inntil Guds tjenere er beseglet. Esekiels «stormvind» er hans budskap fra «de fire vinder» i kapittel trettisju, som vekker de døde, tørre ben til liv som en mektig hær. Esekiels «stormvind», som river ned «muren bygget med ukalket mørtel», er senregnsbudskapet i det tredje ve.
Ezekiel’s “overflowing shower” is a symbol of the papacy, and more specifically it is the symbol of the period of the Sunday law crisis which begins at the soon-coming Sunday law in the United States. The disobedient prophet from Judah that died between the ass and the lion, represented the death of Laodicean Adventism that takes place between September 11, 2001, at the arrival of the ass (the third woe), and the soon-coming Sunday law (the lion). Laodicean Adventism’s death occurs during the sealing of the one hundred and forty-four thousand that began when the nations were angered, yet held in check on September 11, 2001, and concludes at the soon-coming Sunday law. Their death, as illustrated by the disobedient prophet, is brought about because they returned to the methodology of apostate Protestantism, though they had been directly informed to never return to the “assembly of mockers.”
Esekiels «oversvømmende regnskyll» er et symbol på pavedømmet, og mer spesifikt er det symbolet på perioden med søndagslovkrisen, som begynner ved den snart kommende søndagsloven i De forente stater. Den ulydige profeten fra Juda, som døde mellom eselet og løven, representerte Laodikea-adventismens død, som finner sted mellom 11. september 2001, ved eslets ankomst (det tredje ve), og den snart kommende søndagsloven (løven). Laodikea-adventismens død inntreffer under beseglingen av de hundre og førtifire tusen, som begynte da nasjonene ble vrede, men ble holdt tilbake den 11. september 2001, og avsluttes ved den snart kommende søndagsloven. Deres død, slik den er fremstilt ved den ulydige profeten, blir forårsaket fordi de vendte tilbake til den frafalne protestantismens metodologi, enda de var blitt direkte underrettet om aldri å vende tilbake til «spotternes forsamling».
Their death occurs in the history of the sealing of the one hundred and forty-four thousand. As soon as God’s people are sealed, the destroying angels begin their work. From September 11, 2001 unto the soon-coming Sunday law the judgment of the living is accomplished in God’s church, for judgment begins in Jerusalem, and it begins with the ancient men that were to be the guardians of the people, but who had abandoned their responsibilities over four generations. Those who receive the seal in that period are the ensign that is lifted up to the nations. They are sealed before the soon-coming Sunday law for the only way God’s other flock can be warned is by seeing men and women in the Sunday law crisis who have the seal of God.
Deres død finner sted i historien om beseglingen av de hundre og førtifire tusen. Så snart Guds folk er beseglet, begynner de ødeleggende englene sitt verk. Fra 11. september 2001 og frem til den snart kommende søndagsloven fullbyrdes dommen over de levende i Guds menighet, for dommen begynner i Jerusalem, og den begynner med de eldste menn som skulle være folkets voktere, men som hadde forlatt sitt ansvar gjennom fire generasjoner. De som mottar seglet i den perioden, er banneret som løftes opp for nasjonene. De blir beseglet før den snart kommende søndagsloven, for den eneste måten Guds andre hjord kan advares på, er ved å se menn og kvinner i søndagslovskrisen som har Guds segl.
“The work of the Holy Spirit is to convince the world of sin, of righteousness and of judgment. The world can only be warned by seeing those who believe the truth sanctified through the truth, acting upon high and holy principles, showing in a high, elevated sense, the line of demarcation between those who keep the commandments of God, and those who trample them under their feet. The sanctification of the Spirit signalizes the difference between those who have the seal of God, and those who keep a spurious rest-day. When the test comes, it will be clearly shown what the mark of the beast is. It is the keeping of Sunday. Those who after having heard the truth, continue to regard this day as holy, bear the signature of the man of sin, who thought to change times and laws.” Bible Training School, December 1, 1903.
«Den Hellige Ånds verk er å overbevise verden om synd, om rettferdighet og om dom. Verden kan bare advares ved å se dem som tror sannheten, helliget ved sannheten, handle etter høye og hellige prinsipper og i høy og opphøyet forstand vise skillelinjen mellom dem som holder Guds bud, og dem som trår dem under sine føtter. Åndens helliggjørelse markerer forskjellen mellom dem som har Guds segl, og dem som holder en falsk hviledag. Når prøven kommer, vil det tydelig bli vist hva dyrets merke er. Det er holdelsen av søndagen. De som, etter å ha hørt sannheten, fortsetter å betrakte denne dagen som hellig, bærer underskriften til syndens menneske, han som tenkte å forandre tider og lover.» Bible Training School, 1. desember 1903.
The death of Laodicean Adventism is accomplished during the history of the latter rain, that began to sprinkle on September 11, 2001, and is poured out without measure at the soon-coming Sunday law, when God has established and then lifts up as an ensign a people who have been sealed for eternity.
Laodikeisk adventismes død fullbyrdes i historien om den sene regn, som begynte å dryppe den 11. september 2001, og som utøses uten mål ved den snart kommende søndagsloven, når Gud har oppreist og deretter løfter opp som et banner et folk som er blitt beseglet for evigheten.
In that period of time, those in Laodicean Adventism that are preparing for, and will receive the mark of the beast, are represented by the twenty-five men bowing to the sun in Ezekiel chapter eight. They are those who have accepted Ezekiel’s false “peace and safety” message, that represents a counterfeit of the true latter rain message, that is being proclaimed by the true watchmen in that history. The foundation of that false latter rain message is the identification that “the daily” in the book of Daniel is a symbol of Christ, when it is actually a symbol of Satan. That false foundational belief is the doctrine that the “scornful men that rule the people of Jerusalem” employ to erect their untempered wall.
I den tidsperioden blir de i laodikeisk adventisme som forbereder seg på, og som vil motta dyrets merke, fremstilt ved de tjuefem mennene som bøyer seg for solen i Esekiel kapittel åtte. De er dem som har godtatt Esekiels falske budskap om «fred og trygghet», som representerer en forfalskning av det sanne budskapet om senregnet, som blir forkynt av de sanne vekterne i den historien. Grunnlaget for det falske budskapet om senregnet er identifikasjonen av at «det daglige» i Daniels bok er et symbol på Kristus, når det i virkeligheten er et symbol på Satan. Denne falske grunnleggende oppfatningen er den læren som «spotterne som hersker over folket i Jerusalem» benytter for å reise sin kalkløse mur.
The identification of “the daily,” as a symbol of Christ was historically put in place by a “lie,” in 1931. From then onward the untempered wall of counterfeit coins and jewels was erected. That “wall” is destined to come down when the dirt brush man arrives to thoroughly purge His floor. That purging is accomplished in the prophetic period of history between the “stormy wind” (the ass of September 11, 2001), and the “overflowing showers” (the lion of the soon-coming Sunday law). In that history the disobedient prophet is slain and buried in the tomb of the false prophet of Bethel. Sister White identifies the “wall” of prophecy as the law of God.
Identifikasjonen av «det daglige» som et symbol på Kristus ble historisk innført ved en «løgn» i 1931. Fra da av ble den utemmede muren av falske mynter og juveler reist. Den «muren» er bestemt til å falle når mannen med skurekosten kommer for grundig å rense sitt treskegulv. Denne renselsen fullbyrdes i den profetiske historiske perioden mellom «stormvind» (eselet av 11. september 2001) og «oversvømmende regnskyll» (løven i den snart kommende søndagsloven). I denne historien blir den ulydige profeten drept og begravet i graven til den falske profeten i Betel. Søster White identifiserer profetiens «mur» som Guds lov.
“The prophet here describes a people who, in a time of general departure from truth and righteousness, are seeking to restore the principles that are the foundation of the kingdom of God. They are repairers of a breach that has been made in God’s law—the wall that He has placed around His chosen ones for their protection, and obedience to whose precepts of justice, truth, and purity is to be their perpetual safeguard.
«Profeten beskriver her et folk som, i en tid preget av alminnelig frafall fra sannhet og rettferdighet, søker å gjenopprette de prinsipper som er grunnvollen for Guds rike. De er de som utbedrer den revne som er blitt gjort i Guds lov – den muren som Han har satt omkring sine utvalgte til vern for dem, og lydighet mot hvis forskrifter om rettferd, sannhet og renhet skal være deres stadige vern.»
“In words of unmistakable meaning the prophet points out the specific work of this remnant people who build the wall. ‘If thou turn away thy foot from the Sabbath, from doing thy pleasure on My holy day; and call the Sabbath a delight, the holy of the Lord, honorable; and shalt honor Him, not doing thine own ways, nor finding thine own pleasure, nor speaking thine own words: then shalt thou delight thyself in the Lord; and I will cause thee to ride upon the high places of the earth, and feed thee with the heritage of Jacob thy father: for the mouth of the Lord hath spoken it.’ Isaiah 58:13, 14.” Prophets and Kings, 678.
«Med ord med umiskjennelig betydning peker profeten på den særlige gjerning som dette restfolket, som bygger muren, skal utføre. ‘Dersom du holder din fot tilbake fra sabbaten, fra å gjøre det som lyster deg på Min hellige dag, og kaller sabbaten en fryd, Herrens hellige dag ærefull; og ærer Ham, så du ikke går dine egne veier, ikke søker din egen lyst og ikke taler dine egne ord: da skal du fryde deg i Herren; og Jeg vil la deg fare fram over jordens høyder og fø deg med arven etter Jakob, din far; for Herrens munn har talt.’ Jesaja 58:13, 14.» Prophets and Kings, 678.
The beginning of the fourth generation of Adventism is marked by the publication of a book, as was the beginning of the third generation. The third generation began with the publication of W. W. Prescott’s, The Doctrine of Christ, and that generation ended with the publication of Questions on Doctrine. The Doctrine of Christ presented a gospel that was purposely void of the Millerite prophetic message. Questions on Doctrine presented a gospel that denied the work of sanctification that is accomplished by Christ. The Doctrine of Christ removed the light of the (chazon) vision of prophetic history, and Questions on Doctrine removed the light of the (Mareh) vision of Christ’s “appearance”.
Begynnelsen på adventismens fjerde generasjon markeres ved utgivelsen av en bok, slik også begynnelsen på den tredje generasjon gjorde. Den tredje generasjon begynte med utgivelsen av W. W. Prescotts The Doctrine of Christ, og den generasjon endte med utgivelsen av Questions on Doctrine. The Doctrine of Christ fremstilte et evangelium som med hensikt var blottet for millerittenes profetiske budskap. Questions on Doctrine fremstilte et evangelium som fornektet helliggjørelsens verk, som fullbyrdes av Kristus. The Doctrine of Christ fjernet lyset fra (chazon)-synet av den profetiske historie, og Questions on Doctrine fjernet lyset fra (Mareh)-synet av Kristi «fremtreden».
In between those two books the false latter rain message represented by the “women weeping for Tammuz” was developed. It was in that history that the “lie of 1931,” was promoted. That third generation (abomination) is also represented by the compromise of the third church of Pergamos. The symbol of compromise in the third church, identifies the work of seeking accreditation from the worldly institutions that dictated rules for theology and rules for medicine. It was in the third generation that the compromise of truth was accomplished, which included the introduction and emphasis on the use of Bibles that had been translated from corrupted manuscripts.
Mellom disse to bøkene ble det falske senregn-budskapet, representert ved «kvinnene som gråt over Tammuz», utviklet. Det var i denne historien at «løgnen fra 1931» ble fremmet. Denne tredje generasjonen (vederstyggeligheten) er også representert ved kompromisset i den tredje menigheten, Pergamon. Symbolet på kompromiss i den tredje menigheten identifiserer arbeidet med å søke akkreditering fra de verdslige institusjonene som dikterte regler for teologi og regler for medisin. Det var i den tredje generasjonen at kompromisset med sannheten ble gjennomført, noe som innbefattet innføringen av og betoningen av bruken av bibler som var oversatt fra fordervede manuskripter.
In 1957, the book Questions on Doctrine, represented a capitulation of the primary truth of the gospel. That truth being Jesus died to save us “from” sin, but he did not die to save us “in” sin. The Catholic and apostate Protestant teaching that a man cannot be obedient to God’s Word is Satan’s eternal argument. Man can, and must be obedient to God’s Word, even if Satan claims that “thou shall not surely die.” The fallen apostate Protestant view that men cannot overcome sin, and therefore men cannot be obedient to God’s law until Jesus magically transforms them into obedient robots at His second coming, was incorporated into the teachings of the book Questions on Doctrine.
I 1957 representerte boken Questions on Doctrine en kapitulasjon overfor evangeliets grunnleggende sannhet. Denne sannheten er at Jesus døde for å frelse oss «fra» synd, men han døde ikke for å frelse oss «i» synd. Den katolske og frafalne protestantiske læren om at et menneske ikke kan være lydig mot Guds Ord, er Satans evige argument. Mennesket kan, og må, være lydig mot Guds Ord, selv om Satan hevder at «du skal visselig ikke dø». Det frafalne protestantiske syn at mennesker ikke kan seire over synden, og derfor ikke kan være lydige mot Guds lov før Jesus på magisk vis forvandler dem til lydige roboter ved sitt annet komme, ble innarbeidet i læren i boken Questions on Doctrine.
In 1957, the fourth generation of Laodicean Adventism began, and its untempered wall (law), had been established, thus providing the logic that will allow the twenty-five ancient men to bow to the sun at the conclusion of the time of the sealing of the one hundred and forty-four thousand. That untempered wall, which is the belief that keeping the law of God is impossible, is swept away when the “wall” of separation of Church and State is removed, at the soon-coming Sunday law. The Sunday law is the overflowing showers, or as Isaiah expresses it, it is the overflowing scourge, and that flood begins at the soon-coming Sunday law in the United States.
I 1957 begynte den fjerde generasjonen av laodikeisk adventisme, og dens ukalkede mur (loven) var blitt oppført, og slik ble den logikken tilveiebrakt som vil gjøre det mulig for de tjuefem gamle menn å bøye seg for solen ved avslutningen av beseglingstiden for de ett hundre og førtifire tusen. Denne ukalkede muren, som er troen på at det er umulig å holde Guds lov, feies bort når «muren» som skiller kirke og stat, blir fjernet, ved den snart kommende søndagsloven. Søndagsloven er de overveldende regnskyllene, eller, som Jesaja uttrykker det, den er den overveldende svøpen, og den flommen begynner ved den snart kommende søndagsloven i De forente stater.
At the Sunday law in the United States the enemy (the pope) comes in “as a flood” (the overflowing scourge), and it is then that “the ensign” is lifted up against him. It is then that the “untempered wall” that Laodicean Adventism erected upon the false application of “the daily” is swept away.
Ved søndagsloven i De forente stater kommer fienden (paven) inn «som en flom» («den oversvømmende svøpe»), og det er da «banneret» blir løftet opp mot ham. Det er da den «ukalkede muren» som laodikeisk adventisme reiste på den falske anvendelsen av «det daglige», blir feid bort.
According to their deeds, accordingly he will repay, fury to his adversaries, recompense to his enemies; to the islands he will repay recompense. So shall they fear the name of the Lord from the west, and his glory from the rising of the sun. When the enemy shall come in like a flood, the Spirit of the Lord shall lift up a standard against him. And the Redeemer shall come to Zion, and unto them that turn from transgression in Jacob, saith the Lord. As for me, this is my covenant with them, saith the Lord; My spirit that is upon thee, and my words which I have put in thy mouth, shall not depart out of thy mouth, nor out of the mouth of thy seed, nor out of the mouth of thy seed’s seed, saith the Lord, from henceforth and forever. Arise, shine; for thy light is come, and the glory of the Lord is risen upon thee. For, behold, the darkness shall cover the earth, and gross darkness the people: but the Lord shall arise upon thee, and his glory shall be seen upon thee. And the Gentiles shall come to thy light, and kings to the brightness of thy rising. Isaiah 59:18–60:3.
Etter deres gjerninger, slik skal han gjengjelde: harme mot sine motstandere, gjengjeldelse mot sine fiender; øyene skal han betale med gjengjeldelse. Da skal de frykte Herrens navn fra vest og hans herlighet fra solens oppgang. Når fienden kommer inn som en flom, skal Herrens Ånd reise et banner mot ham. Og Forløseren skal komme til Sion, til dem i Jakob som vender om fra overtredelse, sier Herren. Og dette er min pakt med dem, sier Herren: Min Ånd som er over deg, og mine ord som jeg har lagt i din munn, skal ikke vike fra din munn, heller ikke fra munnen til din ætt, heller ikke fra munnen til din ættegrens ætt, sier Herren, fra nå av og til evig tid. Stå opp, bli lys; for ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. For se, mørket skal dekke jorden, og dypt mørke folkene; men Herren skal gå opp over deg, og hans herlighet skal bli sett over deg. Og hedningefolkene skal komme til ditt lys, og konger til glansen av ditt opphav. Jesaja 59:18–60:3.
The Gentiles come to the light when God’s glory is upon His people, and this occurs when the enemy comes in as a flood. When that enemy comes in God lifts up a standard (ensign) against him. The glory of the Lord that is upon those people who the Gentiles respond to, is His character, and His character does not sin. It is a false peace and safety message that teaches that men and women cannot overcome sin. That message is a false latter rain message that is proclaimed during the time of the true latter rain message, which arrived on September 11, 2001. That false message is a false message concerning God’s law, which is the “wall.” That false doctrine is represented in the book Questions on Doctrine, that marked the arrival of Laodicean Adventism’s fourth and final generation.
Hedningene kommer til lyset når Guds herlighet hviler over Hans folk, og dette skjer når fienden kommer inn som en flom. Når denne fienden kommer inn, reiser Gud et banner (felttegn) mot ham. Herrens herlighet, som hviler over det folket hedningene reagerer på, er Hans karakter, og Hans karakter synder ikke. Det er et falskt budskap om fred og trygghet som lærer at menn og kvinner ikke kan seire over synden. Dette budskapet er et falskt senregnsbudskap som blir forkynt i tiden for det sanne senregnsbudskapet, som ankom den 11. september 2001. Dette falske budskapet er et falskt budskap angående Guds lov, som er «muren». Denne falske læren er representert i boken Questions on Doctrine, som markerte ankomsten av laodikeisk adventismes fjerde og siste generasjon.
On September 11, 2001, the four rebellions of Laodicean Adventism arrived to test that final generation with the sins of their fathers. On that date God directed His people to return to Jeremiah’s old paths, that they might understand and accept the foundational message represented as Miller’s jewels. If they did so, they would find the latter rain, which Jeremiah called the “rest.” The call to return to the old paths was a repetition of the test that produced the rebellion of 1863.
Den 11. september 2001 kom de fire opprørene i laodikeisk adventisme for å prøve den siste generasjon med deres fedres synder. På denne dato ledet Gud sitt folk til å vende tilbake til Jeremias gamle stier, for at de kunne forstå og ta imot grunnbudskapet, fremstilt som Millers juveler. Dersom de gjorde det, ville de finne det sene regn, som Jeremia kalte «hvilen». Kallet om å vende tilbake til de gamle stier var en gjentagelse av den prøve som frembrakte opprøret i 1863.
On September 11, 2001, which is Isaiah’s “day of the east and rough wind” the “song of the vineyard” was to be sung, by those who in Revelation chapter fourteen, verse three and also in chapter fifteen, verse three sing the song of Moses and the Lamb. That song is the Laodicean message that identifies that the former chosen people were then being passed by, for God was then in the process of giving His vineyard to men and women that would bring forth the intended fruits of the vineyard. That vineyard message is the message to Laodicea, which was the message presented by Jones and Waggoner at the rebellion of 1888.
Den 11. september 2001, som er Jesajas «dag med austavind og hard vind», skulle «songen om vingarden» syngjast av dei som i Openberringa kapittel fjorten, vers tre, og òg i kapittel femten, vers tre, syng Moses’ og Lammets song. Den songen er bodskapen til Laodikea, som peikar ut at det tidlegare utvalde folket då vart forbigått, for Gud var då i ferd med å gje sin vingard til menn og kvinner som ville bera fram dei tilsikta fruktene av vingarden. Denne vingardsbodskapen er bodskapen til Laodikea, som var den bodskapen Jones og Waggoner la fram ved opprøret i 1888.
On September 11, 2001, the latter rain began, and in the debate of Habakkuk chapter two it identifies a class who presented the message of the two tables, for they had returned to Jeremiah’s old paths and were receiving the “rest and refreshing,” that Isaiah identifies is brought upon those whose methodology is “line upon line.” The debate they were involved in was in opposition to a false latter rain message, represented by the “women weeping for Tammuz,” which encouraged the sleeping Laodicean people with a peace and safety message.
Den 11. september 2001 begynte sildigregnet, og i drøftelsen i Habakkuk kapittel to identifiseres en klasse som frembar budskapet om de to tavlene, for de hadde vendt tilbake til Jeremias gamle stier og mottok «hvile og vederkvegelse», som Jesaja sier blir brakt over dem hvis metode er «bud på bud». Den drøftelsen de var involvert i, sto i motsetning til et falskt sildigregnsbudskap, fremstilt ved «kvinnene som gråter over Tammus», hvilket oppmuntret det sovende laodikeiske folket med et budskap om fred og trygghet.
The peace and safety message claims that it is impossible for men and women not to sin, and therefore God can and will only justify them “in” their sins. The scornful men claim their peace and safety message is the true message of justification by faith, that Jones and Waggoner presented, but it leaves off the truth that he who God justifies, He also sanctifies, for God did not die to save people in their sins, but from their sins.
Budskapet om fred og trygghet hevder at det er umulig for menn og kvinner ikke å synde, og at Gud derfor både kan og vil rettferdiggjøre dem bare «i» deres synder. De spottsomme menn hevder at deres budskap om fred og trygghet er det sanne budskapet om rettferdiggjørelse ved tro, slik Jones og Waggoner forkynte det, men det utelater sannheten om at den Gud rettferdiggjør, ham helliggjør Han også; for Gud døde ikke for å frelse mennesker i deres synder, men fra deres synder.
September 11, 2001, marked the beginning of the period of the sealing of the one hundred and forty-four thousand that concludes with one class receiving the seal of God, as represented by those who sigh and cry for the abominations in the church and in the land, and another class that have turned their backs upon the temple, where the final work of the third angel is being accomplished, and they are bowing to the sun. The history of the Millerites illustrates the history of the movement of the third angel, and in so doing the climax is about the message of the latter rain, and the experience it produces in those who choose to eat.
11. september 2001 markerte begynnelsen på perioden med beseglingen av de hundre og førtifire tusen, som avsluttes med at én klasse mottar Guds segl, slik dette er fremstilt ved dem som sukker og roper over vederstyggelighetene i menigheten og i landet, og en annen klasse som har vendt ryggen til templet, hvor den tredje engels avsluttende verk blir utført, og de tilber solen. Millerittenes historie illustrerer historien om den tredje engels bevegelse, og slik forholder det seg at klimakset dreier seg om budskapet om sildigregnet, og den erfaring det frembringer hos dem som velger å ete.
We will continue this study in the next article.
Vi vil fortsette denne studien i den neste artikkelen.
“An unwillingness to yield up preconceived opinions, and to accept this truth, lay at the foundation of a large share of the opposition manifested at Minneapolis against the Lord’s message through Brethren Waggoner and Jones. By exciting that opposition Satan succeeded in shutting away from our people, in a great measure, the special power of the Holy Spirit that God longed to impart to them. The enemy prevented them from obtaining that efficiency which might have been theirs in carrying the truth to the world, as the apostles proclaimed it after the day of Pentecost. The light that is to lighten the whole earth with its glory was resisted, and by the action of our own brethren has been in a great degree kept away from the world.” Selected Messages, book 1, 235.
«En uvilje mot å oppgi forutinntatte meninger og ta imot denne sannhet lå til grunn for en stor del av den motstand som ble vist i Minneapolis mot Herrens budskap gjennom brødrene Waggoner og Jones. Ved å egge fram denne motstanden lyktes Satan i i stor grad å stenge ute fra vårt folk Den Hellige Ånds særlige kraft som Gud lengtet etter å meddele dem. Fienden hindret dem i å oppnå den virkekraft som kunne ha vært deres når de bar sannheten ut til verden, slik apostlene forkynte den etter pinsedagen. Det lys som skal opplyse hele jorden med sin herlighet, ble motstått, og ved handlingen fra våre egne brødre er det i stor utstrekning blitt holdt borte fra verden.» Selected Messages, bok 1, 235.