In the third year of the reign of Jehoiakim king of Judah came Nebuchadnezzar king of Babylon unto Jerusalem, and besieged it. And the Lord gave Jehoiakim king of Judah into his hand, with part of the vessels of the house of God: which he carried into the land of Shinar to the house of his god; and he brought the vessels into the treasure house of his god. Daniel 1:1, 2.

I det tredje året av Jojakims, kongen av Judas, regjering kom Nebukadnesar, kongen av Babylon, til Jerusalem og beleiret den. Og Herren gav Jojakim, kongen av Juda, i hans hånd, sammen med en del av karene fra Guds hus; dem førte han til landet Sinear, til sin guds hus, og karene brakte han inn i skattkammeret i sin guds hus. Daniel 1:1, 2.

The books of Daniel and Revelation are the same book, and the same prophetic lines that are represented in the book of Daniel are taken up in the book of Revelation. The Revelation of Jesus Christ, represents the final prophetic message that is unsealed just before the close of probation.

Daniels bok og Johannes’ åpenbaring er den samme bok, og de samme profetiske linjer som er fremstilt i Daniels bok, blir tatt opp i Johannes’ åpenbaring. Jesu Kristi åpenbaring representerer det endelige profetiske budskap som blir forseglet opp like før nådetidens avslutning.

Truths which in the past have been correctly understood from the book of Revelation but have been sealed up by custom and tradition, are still truth, and today they are being unsealed again by the Lion of the tribe of Judah, and those truths are now revealing their perfect fulfillment.

Sannheter som tidligere er blitt rett forstått ut fra Åpenbaringsboken, men som er blitt forseglet av skikk og tradisjon, er fremdeles sannhet, og i dag blir de igjen åpnet av Løven av Juda stamme, og disse sannhetene åpenbarer nå sin fullkomne oppfyllelse.

Truths which in the past have been correctly understood from the book of Daniel but have been sealed up by custom and tradition, are still truth, and today they are being unsealed again by the Lion of the tribe of Judah, and those truths are now revealing their perfect fulfillment.

Sannheter som tidligere er blitt rett forstått ut fra Daniels bok, men som er blitt tilseglet av skikk og tradisjon, er fortsatt sannhet, og i dag blir de igjen åpnet av Løven av Judas stamme, og disse sannhetene åpenbarer nå sin fullkomne oppfyllelse.

Daniel is simply the first of the two books that represent the Revelation of Jesus Christ.

Daniel er ganske enkelt den første av de to bøkene som representerer Jesu Kristi åpenbaring.

Jehoiakim is a symbol of the empowerment of the first message in a reform movement. He is also a symbol of the covenant, for the change of a name prophetically identifies the beginning of a covenant relationship. The covenant relationship that God enters into with a people who had formerly not been God’s covenant people, begins at the empowerment of the first message.

Jojakim er et symbol på bemyndigelsen av det første budskapet i en reformbevegelse. Han er også et symbol på pakten, for navneforandringen identifiserer profetisk begynnelsen på et paktsforhold. Paktsforholdet som Gud inngår med et folk som tidligere ikke hadde vært Guds paktsfolk, begynner ved bemyndigelsen av det første budskapet.

Which in time past were not a people, but are now the people of God: which had not obtained mercy, but now have obtained mercy. 1 Peter 2:10.

Dere som før ikke var et folk, men nå er Guds folk; dere som ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn. 1 Peter 2:10.

The symbol of a name being changed representing a covenant relationship is established by Abram’s name being changed to Abraham, Sarai’s name to Sarah, Jacob’s name to Israel and Saul to Paul. There are other witnesses to the symbol, but in chapter one of Daniel, Daniel’s name is changed to Belteshazzar, and Hananiah’s name is changed to Shadrach, Mishael’s to Meshach, and Azariah’s to Abednego.

Symbolet på at et navn blir forandret som uttrykk for et paktsforhold, blir stadfestet ved at Abrams navn blir forandret til Abraham, Sarais navn til Sara, Jakobs navn til Israel og Sauls navn til Paulus. Det finnes andre vitnesbyrd om dette symbolet, men i første kapittel av Daniel blir Daniels navn forandret til Beltsasar, Hananjas navn blir forandret til Sjadrak, Misjaels til Mesjak og Asarjas til Abed-Nego.

When the Lord enters into a covenant relationship with a people, he is simultaneously passing by a former covenant people. Jehoiakim represents the covenant people who are being passed by and Daniel, Hananiah, Mishael and Azariah represent the covenant people that are then being chosen. When people enter into a covenant relationship, they are then tested as to whether they will uphold the terms of the covenant. The test is represented by the act of eating.

Når Herren inngår i et paktsforhold med et folk, går han samtidig forbi et tidligere paktsfolk. Jojakim representerer paktsfolket som blir forbigått, og Daniel, Hananja, Misjael og Asarja representerer paktsfolket som deretter blir utvalgt. Når mennesker trer inn i et paktsforhold, blir de så prøvd med hensyn til om de vil holde paktens vilkår. Prøven er representert ved handlingen å ete.

Adam and Eve failed the test with the act of eating, and when God first entered into a covenant with a chosen people, he began the relationship by testing them with manna. Ancient Israel ultimately failed that test, but in doing so they provided the first reference and first witness to the fact that a covenant test is not a singular test, but it is a testing process. By the tenth test, they were assigned to die in the wilderness over the next forty years. God then entered into covenant with Joshua and Caleb, thus providing witness that when the Lord enters into covenant with a chosen people, He is also passing by a former covenant people. At the end of ancient Israel, which was also the beginning of spiritual Israel, the last testing process for ancient Israel was the first testing process for spiritual Israel, and it was represented as the Bread of Heaven. It had been typified by the manna in the first covenant testing process.

Adam og Eva bestod ikke prøven ved det å spise, og da Gud først inngikk en pakt med et utvalgt folk, innledet han forholdet ved å prøve dem med manna. Det gamle Israel bestod til sist ikke den prøven, men ved å gjøre det gav de den første henvisning til og det første vitnesbyrd om at en paktsprøve ikke er en enkeltstående prøve, men en prøveprosess. Ved den tiende prøven ble de dømt til å dø i ørkenen i løpet av de neste førti år. Gud inngikk deretter pakt med Josva og Kaleb, og gav således vitnesbyrd om at når Herren inngår pakt med et utvalgt folk, går han også forbi et tidligere paktsfolk. Ved slutten på det gamle Israel, som også var begynnelsen på det åndelige Israel, var den siste prøveprosessen for det gamle Israel den første prøveprosessen for det åndelige Israel, og den ble framstilt som Himmelens brød. Den var blitt forbilledlig framstilt ved mannaen i den første paktens prøveprosess.

In that testing process, which was both the first and the last testing process, Jesus identified the test of heavenly Bread when he said that those who are his covenant people must eat his flesh and drink his blood. He lost more disciples at that presentation than any other time in his ministry. That controversy in his ministry was the high point of the illustration of the covenant testing process, and Sister White comments at length upon the event in the Desire of Ages, where the title of the chapter is “The Crisis in Galilee”. The name Galilee means “a hinge,” or “a turning point,” and in the chapter, she outlines why the disciples turned away from him. They refused to apply his testimony of the requirement of eating his flesh and drinking his blood with the proper prophetic methodology. She identified that they held to customs and traditions of prophetic concepts that Satan had inculcated into ancient Israel’s biblical understanding. Those misunderstandings provided them with, what they thought, was an excuse to apply his words literally, instead of spiritually. She also points out that when those who “turned” away from Jesus (Galilee) who are identified in the sixth chapter of John (John 6:66), they walked with him no more forever.

I den prøvelsesprosessen, som både var den første og den siste prøvelsesprosessen, identifiserte Jesus prøven med det himmelske Brød da han sa at de som er hans paktsfolk, må ete hans kjød og drikke hans blod. Han mistet flere disipler ved den fremstillingen enn på noe annet tidspunkt i sin tjeneste. Den striden i hans tjeneste var høydepunktet i illustrasjonen av paktens prøvelsesprosess, og Søster White kommenterer begivenheten utførlig i Slektenes håp, hvor kapitlets tittel er «Krisen i Galilea». Navnet Galilea betyr «et hengsel» eller «et vendepunkt», og i kapitlet skisserer hun hvorfor disiplene vendte seg bort fra ham. De nektet å anvende hans vitnesbyrd om kravet om å ete hans kjød og drikke hans blod med den rette profetiske metodologi. Hun påpeker at de holdt fast ved skikker og tradisjoner knyttet til profetiske begreper som Satan hadde innpodet i det gamle Israels bibelske forståelse. Disse misforståelsene ga dem det de mente var en unnskyldning til å anvende hans ord bokstavelig i stedet for åndelig. Hun påpeker også at da de som «vendte» seg bort fra Jesus (Galilea), og som er identifisert i det sjette kapittel av Johannes (Johannes 6,66), gjorde det, vandret de aldri mer med ham.

With the first as with the last covenant testing process of ancient Israel, we find that when God enters into a covenant relationship with a chosen people, He is simultaneously passing by the former covenant people. We also find that he tests those people, not with a singular test, but with a process of testing. We also see that the testing process is represented by something that is to be eaten. We also find that the food represents the Word of God, and that the test involves a choice between two types of food to eat. Do we eat of every tree that God has said we can eat of, or do we eat from the tree which we have been forbidden to eat? We also find that the choice of what to eat includes the test of how we eat the food offered.

Som ved den første, slik også ved den siste paktsprøvingsprosessen i det gamle Israel, finner vi at når Gud inngår et paktsforhold med et utvalgt folk, går Han samtidig forbi det tidligere paktsfolket. Vi finner også at Han prøver dette folket, ikke med én enkelt prøve, men med en prøvingsprosess. Vi ser også at prøvingsprosessen er framstilt ved noe som skal etes. Vi finner videre at maten representerer Guds Ord, og at prøven innebærer et valg mellom to slags føde å ete. Eter vi av hvert tre som Gud har sagt at vi kan ete av, eller eter vi av det treet som vi er blitt forbudt å ete av? Vi finner også at valget av hva vi skal ete, innbefatter prøven på hvordan vi eter den maten som blir tilbudt.

At the end of spiritual Israel, in the time of the Millerite movement, the first message was empowered on August 11, 1840. Jehoiakim there represents the Protestants that are then being carried into Babylon to become her daughters. They were confronted with a test when the angel of Revelation ten descended and had a little book open in his hand. Just as Jehoiakim rebelled against Nebuchadnezzar’s demands, and was thereafter led into captivity, the Protestants refused to eat the food in the angel’s hand, based upon the traditions and customs they brought with them out of the Dark Ages.

Ved avslutningen av det åndelige Israel, på tiden for millerittbevegelsen, ble det første budskap styrket den 11. august 1840. Jojakim representerer der de protestantiske som da blir ført inn i Babylon for å bli hennes døtre. De ble stilt overfor en prøve da engelen i Åpenbaringen 10 steg ned og hadde en liten bok åpen i sin hånd. Likesom Jojakim gjorde opprør mot Nebukadnesars krav og deretter ble ført i fangenskap, nektet de protestantiske å ete den føde som var i engelens hånd, på grunnlag av de tradisjoner og skikker de hadde ført med seg ut av mørketiden.

By the spring of 1844, the testing process had reached a “turning point” for Jehoiakim and the Protestants, and just as in the first testing process for spiritual Israel, they “turned” and walked no more with Jesus. In that history Daniel, Hananiah, Mishael and Azariah represent the Millerites, who chose to eat the little book which was sweet in their mouth, but became bitter in their stomach.

Ved våren 1844 hadde prøvingsprosessen nådd et «vendepunkt» for Jojakim og protestantene, og slik som i den første prøvingsprosessen for det åndelige Israel, «vendte» de seg bort og vandret ikke lenger med Jesus. I den historien representerer Daniel, Hananja, Misjael og Asarja millerittene, som valgte å ete den lille boken, som var søt i deres munn, men ble bitter i deres mage.

If we include Adam and Eve, we have four classic witnesses that the test is represented by the act of eating. We have several prophetic witnesses, that all have the signature of the first and the last. The witness of the test of manna is a first witness, and the test of the Bread of Heaven is both a first test for spiritual Israel, while also being the last witness for ancient Israel. The test of the little book is both the first and the last. It is the end of spiritual Israel’s wandering as the church in the wilderness, and it is the first of those who were chosen to be the final denominated people of God. The Millerites were the beginning of God’s denominated people, which were to be identified as the true horn of Protestantism. There are several witnesses to the testing process that begins when the first message is empowered.

Dersom vi tar med Adam og Eva, har vi fire klassiske vitner om at prøven er framstilt ved handlingen å ete. Vi har flere profetiske vitner, som alle bærer den førstes og den sistes signatur. Vitnesbyrdet om prøven med mannaen er et første vitne, og prøven med Himmelens Brød er både en første prøve for det åndelige Israel, samtidig som den også er det siste vitnet for det gamle Israel. Prøven med den lille boken er både den første og den siste. Den er slutten på det åndelige Israels vandring som menigheten i ørkenen, og den er den første blant dem som ble utvalgt til å være Guds endelige navngitte folk. Millerittene var begynnelsen på Guds navngitte folk, som skulle bli identifisert som protestantismens sanne horn. Det finnes flere vitner om prøveprosessen som begynner når det første budskapet blir gitt kraft.

In those processes of testing there arrives a “turning point”, where nearly all of the disciples turn away. At Joshua and Caleb’s testimony all Israel turned away and sought to return to Egypt. At the church in Galilee, the majority of disciples turned away. Because Jesus is the Alpha and Omega, the “turning point” that is represented at the end of the testing process is also illustrated at the beginning of the testing process. When the manna was first provided for ancient Israel, there were those that immediately turned away from the instructions. At Christ’s baptism He turned away and went into the wilderness. Sister White uses the symbol of a turning point in a very informative fashion.

I disse prøvelsesprosessene inntrer det et «vendepunkt», hvor nesten alle disiplene vender seg bort. Ved Josvas og Kalebs vitnesbyrd vendte hele Israel seg bort og søkte å vende tilbake til Egypt. I menigheten i Galilea vendte flertallet av disiplene seg bort. Fordi Jesus er Alfa og Omega, blir «vendepunktet» som fremstilles ved slutten av prøvelsesprosessen, også illustrert ved begynnelsen av prøvelsesprosessen. Da mannaen først ble gitt til det gamle Israel, var det noen som straks vendte seg bort fra instruksjonene. Ved Kristi dåp vendte Han seg bort og gikk ut i ødemarken. Søster White bruker symbolet om et vendepunkt på en svært opplysende måte.

“There are periods which are turning points in the history of nations and of the church. In the providence of God, when these different crises arrive, the light for that time is given. If it is received, there is spiritual progress; if it is rejected, spiritual declension and shipwreck follow. The Lord in His word has opened up the aggressive work of the gospel as it has been carried on in the past, and will be in the future, even to the closing conflict, when Satanic agencies will make their last wonderful movement. From that word we understand that the forces are now at work that will usher in the last great conflict between good and evil—between Satan, the prince of darkness, and Christ, the Prince of life. But the coming triumph for the men who love and fear God is as sure as that His throne is established in the heavens.” Bible Echo, August 26, 1895.

«Det finnes perioder som er vendepunkter i nasjonenes og menighetens historie. I Guds forsyn, når disse forskjellige krisene inntreffer, blir lyset for den tiden gitt. Dersom det blir mottatt, følger åndelig framgang; dersom det blir forkastet, følger åndelig tilbakegang og skibbrudd. Herren har i sitt ord åpenbart evangeliets offensive verk, slik det er blitt ført fram i fortiden og vil bli ført fram i framtiden, helt fram til den avsluttende strid, når sataniske makter vil gjøre sin siste underfulle bevegelse. Ut fra dette ordet forstår vi at de kreftene nå er i virksomhet som skal innlede den siste store striden mellom godt og ondt — mellom Satan, mørkets fyrste, og Kristus, livets Fyrste. Men den kommende seier for de mennesker som elsker og frykter Gud, er like viss som at hans trone er grunnfestet i himlene.» Bible Echo, 26. august 1895.

When the manna was first given to ancient Israel, the light for that history was given. At Christ’s baptism the light for that history was given. On August 11, 1840 the light for that history was given. Each of those turning points mark the beginning of a testing process that ultimately ends at another turning point, when the former covenant people turn away and walk with Christ no more.

Da mannaen først ble gitt til det gamle Israel, ble lyset for denne historien gitt. Ved Kristi dåp ble lyset for denne historien gitt. Den 11. august 1840 ble lyset for denne historien gitt. Hvert av disse vendepunktene markerer begynnelsen på en prøvelsesprosess som til sist ender ved et annet vendepunkt, når det tidligere paktsfolket vender seg bort og ikke lenger vandrer med Kristus.

Because these various testing processes represent both a testing process for the former covenant people and also for the new covenant people, there are two conclusions of the testing process. The conclusion of the testing process, and therefore the final turning point for the Protestants in the Millerite history, was the spring of 1844. The conclusion of the testing process (in the Fall of 1844), or turning point for the Millerites themselves, came after the turning point for the former people of God.

Fordi disse ulike prøvelsesprosessene representerer både en prøvelsesprosess for det tidligere paktsfolket og også for det nye paktsfolket, finnes det to avslutninger på prøvelsesprosessen. Avslutningen på prøvelsesprosessen, og dermed det endelige vendepunktet for protestantene i den millerittiske historien, var våren 1844. Avslutningen på prøvelsesprosessen (høsten 1844), eller vendepunktet for millerittene selv, kom etter vendepunktet for Guds tidligere folk.

In the history of Christ, the testing process is identified by his twice cleansing the temple, once at the beginning of his ministry, and then again at the ending of his ministry.

I Kristi historie kjennetegnes prøvelsesprosessen ved at han to ganger renset tempelet, én gang ved begynnelsen av sin tjeneste og deretter igjen ved avslutningen av sin tjeneste.

“When Jesus began His public ministry, He cleansed the Temple from its sacrilegious profanation. Among the last acts of His ministry was the second cleansing of the Temple. So in the last work for the warning of the world, two distinct calls are made to the churches. The second angel’s message is, ‘Babylon is fallen, is fallen, that great city, because she made all nations drink of the wine of the wrath of her fornication’ (Revelation 14:8). And in the loud cry of the third angel’s message a voice is heard from heaven saying, ‘Come out of her, my people, that ye be not partakers of her sins, and that ye receive not of her plagues. For her sins have reached unto heaven, and God hath remembered her iniquities’ (Revelation 18:4, 5).” Selected Messages, book 2, 118.

«Da Jesus begynte sin offentlige tjeneste, renset Han tempelet for dets helligbrødelige vanhelligelse. Blant de siste handlingene i Hans tjeneste var den andre renselsen av tempelet. Slik blir det i det siste verk for å advare verden rettet to særskilte kall til menighetene. Den andre engels budskap er: ‘Falt, falt er Babylon, den store stad, fordi hun gav alle folk å drikke av sin horeris vredes vin’ (Åpenbaringen 14:8). Og i det høye rop i den tredje engels budskap høres en røst fra himmelen som sier: ‘Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få del i hennes plager. For hennes synder har nådd opp til himmelen, og Gud har kommet hennes misgjerninger i hu’ (Åpenbaringen 18:4, 5).» Selected Messages, bok 2, 118.

The testing process of the two temple cleansings of Christ is aligned with Malachi chapter three, in the writings of the Spirit of Prophecy.

Prøvingsprosessen i forbindelse med Kristi to tempelrenselser er, i Profetiens Ånds skrifter, satt i samsvar med Malakias kapittel tre.

“In cleansing the temple from the world’s buyers and sellers, Jesus announced His mission to cleanse the heart from the defilement of sin,—from the earthly desires, the selfish lusts, the evil habits, that corrupt the soul. Malachi 3:1–3 quoted.” The Desire of Ages, 161.

«Ved å rense tempelet for verdens kjøpere og selgere kunngjorde Jesus sin misjon: å rense hjertet fra syndens besmittelse,—fra de jordiske begjær, de selviske lyster, de onde vaner som forderver sjelen. Malaki 3:1–3 sitert.» Slektenes håp, 161.

The cleansing of God’s people represents the testing process that is repeatedly identified with several lines of prophecy. Every reference, beginning with Adam and Eve unto the Millerite history represents the cleansing of the one hundred and forty-four thousand.

Renselsen av Guds folk representerer prøvelsesprosessen som gjentatte ganger blir identifisert med flere profetiske linjer. Hver henvisning, fra Adam og Eva og frem til Milleritt-historien, representerer renselsen av de hundre og førtifire tusen.

“In the last days of this earth’s history, God’s covenant with his commandment-keeping people is to be renewed.” Review and Herald, February 26, 1914.

«I de siste dager av denne jordens historie skal Guds pakt med sitt budholdende folk fornyes.» Review and Herald, 26. februar 1914.

The cleansing process of the one hundred and forty-four thousand is the first reference in the book of Daniel, which is the first book of the two books that together represent the Revelation of Jesus Christ that is unsealed just before human probation closes. The cleansing process of the one hundred and forty-four thousand is also represented as the sealing process. When the first message of the cleansing, sealing process of the one hundred and forty-four thousand began on September 11, 2001, it was a turning point for the church and for the world. In Revelation chapter eighteen, the angel that lightens the world with his glory then arrived. Yet in Revelation eighteen, the angel is not represented as having anything to eat in his hand—but it is there. The little book is there. It can be easily recognized by those who choose to eat the methodology represented as “line upon line,” by the prophet Isaiah.

Renselsesprosessen for de hundre og førtifire tusen er den første henvisningen i Daniels bok, som er den første boken av de to bøkene som sammen representerer Jesu Kristi åpenbaring, som blir avforseglet like før menneskenes prøvetid avsluttes. Renselsesprosessen for de hundre og førtifire tusen er også fremstilt som beseglingsprosessen. Da det første budskapet om renselses- og beseglingsprosessen for de hundre og førtifire tusen begynte den 11. september 2001, var det et vendepunkt for menigheten og for verden. I Åpenbaringen kapittel atten kom da engelen som opplyser verden med sin herlighet. Likevel er engelen i Åpenbaringen atten ikke fremstilt som om han har noe å spise i sin hånd—men det er der. Den lille boken er der. Den kan lett gjenkjennes av dem som velger å spise den metodologien som profeten Jesaja fremstiller som «linje på linje».

By laying “line upon line” we understand that when Christ descended on September 11, 2001, he also had a “little book” which had been represented as “manna”, the “bread of heaven” and the “little book”. But on September 11, 2001, the former chosen people, represented by Jehoiakim, chose to hold to the customs and traditions of Adventism, and then began their march into the captivity of Babylon which will be complete at the Sunday law.

Ved å legge «linje på linje» forstår vi at da Kristus steg ned den 11. september 2001, hadde han også en «liten bok» som var blitt framstilt som «manna», «himmelens brød» og «den lille boken». Men den 11. september 2001 valgte det tidligere utvalgte folket, representert ved Jojakim, å holde fast ved adventismens skikker og tradisjoner, og begynte deretter sin marsj inn i Babylons fangenskap, som vil være fullstendig ved søndagsloven.

“Now comes the word that I have declared that New York is to be swept away by a tidal wave? This I have never said. I have said, as I looked at the great buildings going up there, story after story, ‘What terrible scenes will take place when the Lord shall arise to shake terribly the earth! Then the words of Revelation 18:1–3 will be fulfilled.’ The whole of the eighteenth chapter of Revelation is a warning of what is coming on the earth. But I have no light in particular in regard to what is coming on New York, only that I know that one day the great buildings there will be thrown down by the turning and overturning of God’s power. From the light given me, I know that destruction is in the world. One word from the Lord, one touch of his mighty power, and these massive structures will fall. Scenes will take place the fearfulness of which we cannot imagine.” Review and Herald, July 5, 1906.

«Hvordan er det oppstått et ord om at jeg har erklært at New York skal feies bort av en flodbølge? Dette har jeg aldri sagt. Jeg har sagt, idet jeg så de store bygningene reise seg der, etasje etter etasje: «Hvilke forferdelige scener vil ikke finne sted når Herren reiser seg for å ryste jorden med voldsom kraft! Da skal ordene i Åpenbaringen 18:1–3 bli oppfylt.» Hele det attende kapittel i Åpenbaringen er en advarsel om det som kommer over jorden. Men jeg har ikke fått noe særskilt lys når det gjelder det som skal komme over New York, bortsett fra at jeg vet at de store bygningene der en dag vil bli styrtet ned ved Guds makts vending og omveltning. Av det lys som er gitt meg, vet jeg at ødeleggelse er i verden. Ett ord fra Herren, ett berøring av hans veldige makt, og disse veldige byggverkene vil falle. Scener vil finne sted hvis redsler vi ikke kan forestille oss.» Review and Herald, 5. juli 1906.

When the “great buildings” of “New York” were “thrown down by the turning and overturning of God’s power,” on September 11, 2001, the light of the angel of Revelation eighteen filled the whole earth, for a turning point had come in the history of the earth beast of Revelation thirteen.

Da de «store bygningene» i «New York» ble «kastet ned ved vendingen og omveltningen av Guds kraft» den 11. september 2001, fylte lyset fra engelen i Åpenbaringen atten hele jorden, for et vendepunkt var kommet i historien til jorddyret i Åpenbaringen tretten.

“There are periods which are turning points in the history of nations and of the church. In the providence of God, when these different crises arrive, the light for that time is given. If it is received, there is spiritual progress; if it is rejected, spiritual declension and shipwreck follow.” Bible Echo, August 26, 1895.

«Det finnes perioder som er vendepunkter i nasjonenes og menighetens historie. I Guds forsyn, når disse ulike krisene inntreffer, blir lyset for den tiden gitt. Hvis det blir mottatt, følger åndelig fremgang; hvis det blir forkastet, følger åndelig tilbakegang og forlis.» Bible Echo, 26. august 1895.

When the light of the angel of Revelation eighteen arrived on September 11, 2001, those who received the light progressed spiritually and those who rejected the light declined spiritually, and began their rebellious journey onward to their final turning point of the Sunday law, where they forever make shipwreck of their profession as the messengers of the third angel. Those in Galilee that turned away and walked no more with Christ in John 6:66, were turning away from the light that had first arrived at his baptism, which is where the first message of that testing history was empowered. In Daniel chapter one, two classes of worshippers are illustrated in the history when the first message is empowered. Jehoiakim represents those that make shipwreck of faith, and Daniel, Hananiah, Mishael and Azariah represent the faithful.

Da lyset fra engelen i Åpenbaringen atten kom den 11. september 2001, gikk de som tok imot lyset, fram åndelig, mens de som forkastet lyset, gikk tilbake åndelig og begynte sin opprørske vandring videre mot sitt endelige vendepunkt ved søndagsloven, hvor de for alltid lider skibbrudd på sin bekjennelse som den tredje engels budbærere. De i Galilea som vendte seg bort og ikke lenger vandret med Kristus i Johannes 6,66, vendte seg bort fra lyset som først var kommet ved hans dåp, hvor det første budskapet i denne prøvelseshistoriens periode ble gitt kraft. I Daniels første kapittel fremstilles to klasser av tilbedere i den historien hvor det første budskapet blir gitt kraft. Jojakim representerer dem som lider skibbrudd på troen, og Daniel, Hananja, Misjael og Asarja representerer de trofaste.

In the third year of the reign of Jehoiakim king of Judah came Nebuchadnezzar king of Babylon unto Jerusalem, and besieged it. And the Lord gave Jehoiakim king of Judah into his hand, with part of the vessels of the house of God: which he carried into the land of Shinar to the house of his god; and he brought the vessels into the treasure house of his god. And the king spake unto Ashpenaz the master of his eunuchs, that he should bring certain of the children of Israel, and of the king’s seed, and of the princes; Children in whom was no blemish, but well favoured, and skilful in all wisdom, and cunning in knowledge, and understanding science, and such as had ability in them to stand in the king’s palace, and whom they might teach the learning and the tongue of the Chaldeans. And the king appointed them a daily provision of the king’s meat, and of the wine which he drank: so nourishing them three years, that at the end thereof they might stand before the king. Now among these were of the children of Judah, Daniel, Hananiah, Mishael, and Azariah: Unto whom the prince of the eunuchs gave names: for he gave unto Daniel the name of Belteshazzar; and to Hananiah, of Shadrach; and to Mishael, of Meshach; and to Azariah, of Abednego. But Daniel purposed in his heart that he would not defile himself with the portion of the king’s meat, nor with the wine which he drank: therefore he requested of the prince of the eunuchs that he might not defile himself. Daniel 1:1-8.

I det tredje året av Jojakims, kongen av Judas, regjering kom Nebukadnesar, kongen av Babylon, til Jerusalem og beleiret den. Og Herren gav Jojakim, kongen av Juda, i hans hånd, sammen med en del av karene fra Guds hus; disse førte han til landet Sinear, til sin guds hus, og karene brakte han inn i sin guds skattkammer. Og kongen talte til Aspenas, overmannen for hans hoffmenn, at han skulle hente noen av Israels barn, både av kongeslekten og av fyrstene, unge menn uten lyte, men vakre av skikkelse og kyndige i all visdom, innsiktsfulle i kunnskap og forstandige i vitenskap, og slike som hadde evne i seg til å tjene i kongens palass, og som de kunne lære kaldeernes skrift og tungemål. Og kongen fastsatte for dem en daglig del av kongens mat og av vinen som han selv drakk; slik skulle de oppfødes i tre år, for at de ved enden av denne tid kunne tre fram for kongen. Blant disse var noen av Judas barn: Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Og overmannen for hoffmennene gav dem navn; Daniel gav han navnet Beltsasar, Hananja kalte han Sjadrak, Misjael kalte han Mesjak, og Asarja kalte han Abed-Nego. Men Daniel satte seg i hjertet fore at han ikke ville gjøre seg uren med kongens mat eller med vinen som han drakk; derfor bad han overmannen for hoffmennene om at han måtte slippe å gjøre seg uren. Daniel 1:1-8.

Daniel, Hananiah, Mishael and Azariah were the children of Judah. They were made into eunuchs, thus representing the final generation of Adventism. Nebuchadnezzar, as many ancient kings, had the four Judean youths castrated, to remove any concerns the king might have when they served as slaves and interacted with the king’s wives and concubines.

Daniel, Hananja, Misjael og Asarja var Judas barn. De ble gjort til evnukker og representerer således adventismens siste generasjon. Nebukadnesar lot, slik mange oldtidens konger gjorde, de fire judeiske ungdommene kastrere for å fjerne enhver bekymring kongen måtte ha når de tjente som slaver og kom i kontakt med kongens hustruer og medhustruer.

Symbolically it represents the final generation of Adventism, for there would be no more line of Judah after these four. Four is a symbol of worldwide, and thus represents the final generation of Seventh-day Adventists around the world who recognize September 11, 2001, as a fulfillment of God’s prophetic Word.

Symbolsk representerer det den siste generasjonen av adventismen, for det skulle ikke komme flere av Judas linje etter disse fire. Fire er et symbol på det verdensomspennende, og representerer således den siste generasjonen av syvendedagsadventister rundt om i verden som anerkjenner 11. september 2001 som en oppfyllelse av Guds profetiske Ord.

Those Seventh-day Adventists are the subject of God’s prophetic Word, for they are those called to be the one hundred and forty-four thousand. Yet their prophetic heritage began with the rebellion of their fathers, in 1863. That initial rebellion is almost impossible to recognize for it has been covered by the traditions and customs of four generations of escalating rebellion. Though difficult to recognize it must be seen and acknowledged, as Daniel ultimately does in Daniel chapter nine. He did so by recognizing the truth located in God’s prophetic Word.

Disse syvendedagsadventistene er gjenstand for Guds profetiske Ord, for de er dem som er kalt til å være de hundre og førtifire tusen. Likevel begynte deres profetiske arv med deres fedres opprør, i 1863. Dette opprinnelige opprøret er nesten umulig å erkjenne, for det har blitt tildekket av fire generasjoners tradisjoner og skikker preget av et stadig økende opprør. Selv om det er vanskelig å erkjenne, må det ses og vedkjennes, slik Daniel til sist gjør i Daniel kapittel ni. Han gjorde dette ved å erkjenne sannheten som finnes i Guds profetiske Ord.

The rebellion that Daniel and the three worthies directly descended from, was their father’s refusal to remain separate from the heathen influences that surrounded them. In 1863, Laodicean Adventism returned to the biblical methodology of apostate Protestantism and Catholicism, to uphold their rejection of Miller’s identification of the “seven times” of Leviticus twenty-six. That rebellion for Daniel and the three worthies was represented by king Hezekiah.

Opprøret som Daniel og de tre mennene direkte nedstammet fra, var deres fars nektelse av å forbli adskilt fra de hedenske innflytelsene som omgav dem. I 1863 vendte laodikeisk adventisme tilbake til den bibelske metodologien til frafallen protestantisme og katolisismen for å opprettholde sin forkastelse av Millers identifikasjon av «de sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks. Dette opprøret, for Daniel og de tre mennene, ble representert ved kong Hiskia.

King Hezekiah pled with the Lord not to die, and his prayer was answered when the Lord gave him another 15 years. In doing so, he then fathered Manasseh, one of the most wicked kings of Judah, but also the king that marks the beginning of the progressive seven-step conquering and enslavement of Judah. In 1856, the True Witness came to knock on Laodicean Adventism’s door, but they chose to live and not die to self. By 1863, they had rebuilt “Jericho” and started the escalating rebellion that ultimately prevented them from recognizing September 11, 2001 as the beginning of their three-step journey into the slavery of spiritual Babylon that ends at the Sunday law.

Kong Hiskia bønnfalt Herren om ikke å dø, og hans bønn ble besvart da Herren gav ham ytterligere 15 år. Ved dette ble han så far til Manasse, en av Judas mest ugudelige konger, men også den kongen som markerer begynnelsen på den progressive erobringen og trellbindingen av Juda i sju trinn. I 1856 kom det sanne vitne for å banke på den laodikeiske adventismens dør, men de valgte å leve og ikke dø fra selvet. Innen 1863 hadde de gjenoppbygd «Jeriko» og påbegynt det tiltagende opprøret som til sist hindret dem i å erkjenne 11. september 2001 som begynnelsen på deres tredelte reise inn i det åndelige Babylons slaveri, som ender ved søndagsloven.

For king Hezekiah, 1863 came when his prayer to live was granted. The Lord provided a sign that his prayer had been accepted. God confirmed the prayer by moving the sun, and the Babylonians saw the activity of God in the heavens, though they knew not what it meant. The Babylonians then came to Jerusalem to find out about the God who had the power to control the sun. Instead of glorifying the God of Heaven, king Hezekiah, instead of dying to self, chose to glorify his temple and city instead of the God who had chosen to place His name in that temple and city.

For kong Hiskia kom 1863 da hans bønn om å få leve ble innvilget. Herren gav et tegn på at hans bønn var blitt hørt. Gud stadfestet bønnen ved å flytte solen, og babylonerne så Guds gjerning på himmelen, selv om de ikke visste hva den betydde. Babylonerne kom da til Jerusalem for å få vite om den Gud som hadde makt til å styre solen. I stedet for å herliggjøre himmelens Gud, valgte kong Hiskia, i stedet for å dø bort fra seg selv, å herliggjøre sitt tempel og sin by i stedet for den Gud som hadde valgt å la sitt navn bo i dette tempel og denne by.

That rebellion brought the prophecy that children from his blood line would become slaves and eunuchs in Babylon. Those children were Daniel, Hananiah, Mishael and Azariah, and represent the spiritual final generation of those Seventh-day Adventists that recognize September 11, 2001 as a turning point in the history of the nations of the world and of the church, when the light is given that is to test and seal the one hundred and forty-four thousand.

Dette opprøret medførte profetien om at barn av hans ætt skulle bli slaver og evnukker i Babylon. Disse barna var Daniel, Hananja, Misjael og Asarja, og de representerer den åndelige siste generasjon av de syvendedagsadventister som anerkjenner 11. september 2001 som et vendepunkt i verdens nasjoners og menighetens historie, når det lys blir gitt som skal prøve og besegle de hundre og førtifire tusen.

In those days was Hezekiah sick unto death. And the prophet Isaiah the son of Amoz came to him, and said unto him, Thus saith the Lord, Set thine house in order; for thou shalt die, and not live. Then he turned his face to the wall, and prayed unto the Lord, saying, I beseech thee, O Lord, remember now how I have walked before thee in truth and with a perfect heart, and have done that which is good in thy sight. And Hezekiah wept sore. And it came to pass, afore Isaiah was gone out into the middle court, that the word of the Lord came to him, saying, Turn again, and tell Hezekiah the captain of my people, Thus saith the Lord, the God of David thy father, I have heard thy prayer, I have seen thy tears: behold, I will heal thee: on the third day thou shalt go up unto the house of the Lord. And I will add unto thy days fifteen years; and I will deliver thee and this city out of the hand of the king of Assyria; and I will defend this city for mine own sake, and for my servant David’s sake. And Isaiah said, Take a lump of figs. And they took and laid it on the boil, and he recovered. And Hezekiah said unto Isaiah, What shall be the sign that the Lord will heal me, and that I shall go up into the house of the Lord the third day? And Isaiah said, This sign shalt thou have of the Lord, that the Lord will do the thing that he hath spoken: shall the shadow go forward ten degrees, or go back ten degrees? And Hezekiah answered, It is a light thing for the shadow to go down ten degrees: nay, but let the shadow return backward ten degrees. And Isaiah the prophet cried unto the Lord: and he brought the shadow ten degrees backward, by which it had gone down in the dial of Ahaz. At that time Berodachbaladan, the son of Baladan, king of Babylon, sent letters and a present unto Hezekiah: for he had heard that Hezekiah had been sick. And Hezekiah hearkened unto them, and shewed them all the house of his precious things, the silver, and the gold, and the spices, and the precious ointment, and all the house of his armour, and all that was found in his treasures: there was nothing in his house, nor in all his dominion, that Hezekiah shewed them not. Then came Isaiah the prophet unto king Hezekiah, and said unto him, What said these men? and from whence came they unto thee? And Hezekiah said, They are come from a far country, even from Babylon. And he said, What have they seen in thine house? And Hezekiah answered, All the things that are in mine house have they seen: there is nothing among my treasures that I have not shewed them. And Isaiah said unto Hezekiah, Hear the word of the Lord. Behold, the days come, that all that is in thine house, and that which thy fathers have laid up in store unto this day, shall be carried into Babylon: nothing shall be left, saith the Lord. And of thy sons that shall issue from thee, which thou shalt beget, shall they take away; and they shall be eunuchs in the palace of the king of Babylon. Then said Hezekiah unto Isaiah, Good is the word of the Lord which thou hast spoken. And he said, Is it not good, if peace and truth be in my days? And the rest of the acts of Hezekiah, and all his might, and how he made a pool, and a conduit, and brought water into the city, are they not written in the book of the chronicles of the kings of Judah? And Hezekiah slept with his fathers: and Manasseh his son reigned in his stead. 2 Kings 20:1–21.

I de dager ble Hiskia dødssyk. Og profeten Jesaja, Amos’ sønn, kom til ham og sa til ham: Så sier Herren: Få ditt hus i orden; for du skal dø og ikke leve. Da vendte han ansiktet mot veggen og ba til Herren og sa: Jeg ber deg, Herre, kom nå i hu hvordan jeg har vandret for ditt åsyn i sannhet og med et helt hjerte, og gjort det som er godt i dine øyne. Og Hiskia gråt høyt. Og det skjedde, før Jesaja var gått ut på den midtre forgården, at Herrens ord kom til ham og sa: Vend tilbake og si til Hiskia, fyrsten over mitt folk: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede deg; på den tredje dag skal du gå opp til Herrens hus. Og jeg vil legge femten år til dine dager, og jeg vil fri deg og denne byen ut av assyrerkongens hånd; og jeg vil verne denne byen for min egen skyld og for min tjener Davids skyld. Og Jesaja sa: Hent en kake av fiken. Og de hentet den og la den på byllen, og han ble frisk. Og Hiskia sa til Jesaja: Hva skal være tegnet på at Herren vil helbrede meg, og at jeg på den tredje dag skal gå opp til Herrens hus? Og Jesaja sa: Dette skal du ha til tegn fra Herren på at Herren vil gjøre det han har talt: Skal skyggen gå ti trinn fram eller gå ti trinn tilbake? Og Hiskia svarte: Det er en lett ting for skyggen å gå ti trinn ned; nei, la heller skyggen vende tilbake ti trinn. Da ropte profeten Jesaja til Herren, og han lot skyggen gå ti trinn tilbake, de trinn den hadde gått ned på Akas’ solur. På den tiden sendte Berodak-Baladan, Baladans sønn, kongen i Babel, brev og en gave til Hiskia; for han hadde hørt at Hiskia hadde vært syk. Og Hiskia hørte på dem og viste dem hele huset med sine kostbarheter, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare salven og hele våpenhuset sitt og alt som fantes i skattkamrene hans; det var ikke noe i hans hus eller i hele hans rike som Hiskia ikke viste dem. Da kom profeten Jesaja til kong Hiskia og sa til ham: Hva sa disse mennene, og hvorfra kom de til deg? Og Hiskia sa: De er kommet fra et fjernt land, fra Babel. Og han sa: Hva har de sett i ditt hus? Og Hiskia svarte: Alt som er i mitt hus, har de sett; det er ingenting i mine skattkamre som jeg ikke har vist dem. Da sa Jesaja til Hiskia: Hør Herrens ord. Se, dager kommer da alt som er i ditt hus, og det dine fedre har samlet til denne dag, skal føres bort til Babel; ingenting skal bli tilbake, sier Herren. Og av dine sønner, dem som skal utgå fra deg, som du skal få, skal de ta bort; og de skal være hoffmenn i kongen av Babels palass. Da sa Hiskia til Jesaja: Godt er Herrens ord som du har talt. Og han sa: Er det ikke godt, om fred og sannhet får være i mine dager? Det som ellers er å si om Hiskia og all hans makt, og hvordan han laget dammen og vannledningen og førte vann inn i byen, står ikke det skrevet i krønikeboken om Judas konger? Og Hiskia sovnet med sine fedre, og hans sønn Manasse ble konge i hans sted. 2 Kong 20:1–21.

The next verse says:

Det neste verset sier:

Manasseh was twelve years old when he began to reign, and reigned fifty and five years in Jerusalem. And his mother’s name was Hephzibah. 2 Kings 21:1.

Manasse var tolv år gammel da han ble konge, og han regjerte femtifem år i Jerusalem. Og hans mors navn var Hefsiba. 2 Kong 21,1.

What would have been the result if king Hezekiah had accepted the Lord’s will, and simply got his house in order and died? He was given fifteen extra years, and three years later wicked Manasseh was born. What would have happened in 1856, if Adventism had accepted the transition from Philadelphia unto Laodicea and got their house in order and left the foundational truths of William Miller intact? I suppose we will never know the answer to that question, but what we do know is that “Daniel purposed in his heart that he would not defile himself with the portion of the king’s meat, nor with the wine which he drank.”

Hva ville resultatet ha vært dersom kong Hiskia hadde godtatt Herrens vilje, ganske enkelt satt sitt hus i orden og dødd? Han fikk femten ekstra år, og tre år senere ble den ugudelige Manasse født. Hva ville ha skjedd i 1856 dersom adventismen hadde godtatt overgangen fra Filadelfia til Laodikea og satt sitt hus i orden og latt William Millers grunnleggende sannheter forbli uberørt? Jeg antar at vi aldri vil få vite svaret på det spørsmålet, men det vi vet, er at «Daniel satte seg i sitt hjerte fore at han ikke ville gjøre seg uren ved kongens mat eller ved vinen han drakk.»

We will continue Daniel chapter one in the next article.

Vi vil fortsette med Daniels bok kapittel én i den neste artikkelen.