The rebellion of Aaron’s golden calf at the beginning of ancient Israel, prophetically aligns with the rebellion of Jeroboam at the beginning of the ten tribes of the northern kingdom of Ephraim. These sacred histories typify the rebellion of Adventism in 1863.
Opprøret omkring Arons gullkalv ved begynnelsen av det gamle Israel står i profetisk overensstemmelse med Jeroboams opprør ved begynnelsen av de ti stammene i nordriket Efraim. Disse hellige historiene er forbilde på adventismens opprør i 1863.
There are of course other witnesses to 1863, but Aaron and king Jeroboam provide witnesses that lay over the top of the history of 1863, and all those histories illustrate the movement of the one hundred and forty-four thousand, which is the Protestant horn, not only during the final days of the sixth kingdom of Bible prophecy, but all the way to the close of probation. Those histories also address the parallel history of the Republican horn in the sixth kingdom.
Det finnes selvsagt andre vitner til 1863, men Aron og kong Jeroboam frembyr vitner som ligger over historien om 1863, og alle disse historiene illustrerer bevegelsen til de hundre og førtifire tusen, som er det protestantiske horn, ikke bare i de siste dagene av det sjette riket i Bibelens profeti, men helt frem til prøvetidens avslutning. Disse historiene behandler også den parallelle historien til det republikanske hornet i det sjette riket.
It is generally a very difficult truth for those that believe, that the Seventh-day Adventist church is God’s remnant people at the end of the world. That belief is our first mistake. There is no biblical evidence that the Laodicean church represents the people that are lifted up as an ensign during the Sunday law crisis. Our first mistake is accepting the false premise that this is so. The ensign at the end of the world is made up of those who were cast out by the members of the synagogue of Satan.
Det er i alminnelighet en svært vanskelig sannhet for dem som tror, at Syvendedags Adventistkirken er Guds levningsfolk ved verdens ende. Den troen er vår første feil. Det finnes intet bibelsk bevis for at den laodikeiske menighet representerer det folk som løftes opp som et banner under søndagslovkrisen. Vår første feil er å godta den falske forutsetning at dette er tilfelle. Banneret ved verdens ende består av dem som ble støtt ut av medlemmene i Satans synagoge.
And he shall set up an ensign for the nations, and shall assemble the outcasts of Israel, and gather together the dispersed of Judah from the four corners of the earth. Isaiah 11:12.
Og han skal reise et banner for folkeslagene og samle Israels fordrevne og føre Judas spredte sammen fra jordens fire hjørner. Jesaja 11,12.
It is Laodicean Adventists that cast out those that are to be the ensign.
Det er laodikeiske adventister som støter ut dem som skal være banneret.
Hear the word of the Lord, ye that tremble at his word; Your brethren that hated you, that cast you out for my name’s sake, said, Let the Lord be glorified: but he shall appear to your joy, and they shall be ashamed. Isaiah 66:5.
Hør Herrens ord, dere som bever for hans ord: Deres brødre, som hatet dere, som støtte dere ut for mitt navns skyld, sa: La Herren bli herliggjort. Men han skal åpenbare seg til deres glede, og de skal bli til skamme. Jesaja 66:5.
Those that are the ensign get cast out for the “name” of Christ. The name that produces the hatred is Alpha and Omega, for the principle of Alpha and Omega is what clearly identifies who the Seventh-day Adventist church represents in Bible prophecy. The parable of the ten virgins represents Adventism.
De som er banneret, blir kastet ut for Kristi «navns» skyld. Navnet som frembringer hatet, er Alfa og Omega, for prinsippet om Alfa og Omega er det som tydelig identifiserer hvem Syvendedags Adventistkirken representerer i Bibelens profeti. Lignelsen om de ti jomfruene representerer adventismen.
“The parable of the ten virgins of Matthew 25 also illustrates the experience of the Adventist people.” The Great Controversy, 393.
«Lignelsen om de ti jomfruene i Matteus 25 illustrerer også adventfolkets erfaring.» The Great Controversy, 393.
The parable was fulfilled at the beginning of Adventism and it is fulfilled again to the very letter at the end.
Lignelsen ble oppfylt ved begynnelsen av adventismen, og den blir igjen oppfylt til punkt og prikke ved slutten.
“I am often referred to the parable of the ten virgins, five of whom were wise, and five foolish. This parable has been and will be fulfilled to the very letter, for it has a special application to this time, and, like the third angel’s message, has been fulfilled and will continue to be present truth till the close of time.” Review and Herald, August 19, 1890.
«Jeg blir ofte henvist til lignelsen om de ti jomfruer, fem av dem var kloke, og fem dårlige. Denne lignelsen er blitt og vil bli oppfylt til minste bokstav, for den har en særlig anvendelse på denne tid, og har, i likhet med den tredje engels budskap, blitt oppfylt og vil fortsette å være nærværende sannhet inntil tidens avslutning.» Review and Herald, 19. august 1890.
The foolish virgins that wake up and recognize they have no oil are the Laodiceans.
De dårlige jomfruene som våkner opp og erkjenner at de ikke har olje, er laodikeerne.
“The state of the Church represented by the foolish virgins, is also spoken of as the Laodicean state.” Review and Herald, August 19, 1890.
«Den tilstand i menigheten som er fremstilt ved de dårlige jomfruer, omtales også som den laodikeiske tilstand.» Review and Herald, 19. august 1890.
The struggle of the wise virgins, represented also as the Philadelphian church, is with a church that claims to be Jews, but they are not.
Kampen til de vise jomfruene, som også fremstilles som menigheten i Filadelfia, er mot en menighet som hevder å være jøder, men de er det ikke.
Behold, I will make them of the synagogue of Satan, which say they are Jews, and are not, but do lie; behold, I will make them to come and worship before thy feet, and to know that I have loved thee. Revelation 3:9.
Se, jeg vil gjøre dem av Satans synagoge, de som sier at de er jøder, og ikke er det, men lyver; se, jeg vil få dem til å komme og tilbe for dine føtter og erkjenne at jeg har elsket deg. Åpenbaringen 3:9.
Sister White addresses this verse in the very first publication after the great disappointment.
Søster White omtaler dette verset i den aller første publikasjonen etter den store skuffelsen.
“You think, that those who worship before the saint’s feet, (Revelation 3:9), will at last be saved. Here I must differ with you; for God shew me that this class were professed Adventists, who had fallen away, and ‘crucified to themselves the Son of God afresh, and put him to an open shame.’ And in the ‘hour of temptation,’ which is yet to come, to show out every one’s true character, they will know that they are forever lost; and overwhelmed with anguish of spirit, they will bow at the saint’s feet.” Word to the Little Flock, 12.
«Du tenker at de som tilber ved den helliges føtter, (Åpenbaringen 3:9), til sist vil bli frelst. Her må jeg være uenig med deg; for Gud viste meg at denne klassen var bekjennende adventister, som hadde falt fra, og ‘på nytt korsfestet Guds Sønn for seg selv og gjort ham til åpen skam.’ Og i ‘fristelsens time,’ som ennå skal komme, for å vise hver enkelts sanne karakter, vil de vite at de er fortapt for evig; og overveldet av sjelekval, vil de bøye seg ved den helliges føtter.» Word to the Little Flock, 12.
In Isaiah chapter five the song of the vineyard, which Christ later employed is mentioned for the first time.
I Jesaja kapittel fem omtales for første gang sangen om vingården, som Kristus senere benyttet.
Now will I sing to my wellbeloved a song of my beloved touching his vineyard. My wellbeloved hath a vineyard in a very fruitful hill: And he fenced it, and gathered out the stones thereof, and planted it with the choicest vine, and built a tower in the midst of it, and also made a winepress therein: and he looked that it should bring forth grapes, and it brought forth wild grapes. And now, O inhabitants of Jerusalem, and men of Judah, judge, I pray you, betwixt me and my vineyard. What could have been done more to my vineyard, that I have not done in it? wherefore, when I looked that it should bring forth grapes, brought it forth wild grapes? Isaiah 5:1–4.
No vil jeg synge for min høyt elskede en sang om min elskede og hans vingård. Min høyt elskede hadde en vingård på en meget fruktbar høyde. Han gjerdet den inn og renset den for steiner, og plantet den med den edleste vinstokk; han bygde et tårn midt i den og hogg også ut en vinpresse der. Så ventet han at den skulle bære druer, men den bar villdruer. Og nå, Jerusalems innbyggere og Judas menn, døm, ber jeg dere, mellom meg og min vingård. Hva mer kunne gjøres for min vingård, som jeg ikke har gjort i den? Hvorfor bar den villdruer da jeg ventet at den skulle bære druer? Jesaja 5:1–4.
The parable whether in the Old Testament or the New identifies God’s church as being rejected by God for refusing to bring forth the fruits they were raised up to produce. In Isaiah five, at the conclusion of the parable, the punishment of the vineyard is identified, while also promising to lift up an ensign to the nations. Clearly the vineyard is not the ensign.
Lignelsen, enten i Det gamle testamente eller i Det nye, viser at Guds menighet blir forkastet av Gud fordi den nekter å bære den frukt den ble oppreist for å frembringe. I Jesaja fem blir vingårdens straff angitt ved avslutningen av lignelsen, samtidig som det også loves å reise opp et banner for folkeslagene. Det er tydelig at vingården ikke er banneret.
Therefore is the anger of the Lord kindled against his people, and he hath stretched forth his hand against them, and hath smitten them: and the hills did tremble, and their carcases were torn in the midst of the streets. For all this his anger is not turned away, but his hand is stretched out still. And he will lift up an ensign to the nations from far, and will hiss unto them from the end of the earth: and, behold, they shall come with speed swiftly. Isaiah 5:25, 26.
Derfor er Herrens vrede opptent mot hans folk, og han har rakt ut sin hånd mot dem og slått dem; og haugene skalv, og deres døde kropper lå som sønderrevne midt i gatene. For alt dette er hans vrede ikke vendt bort, men hans hånd er ennå utrakt. Og han skal reise et banner for folkeslagene langt borte og plystre på dem fra jordens ende; og se, de skal komme med hast, hurtig. Jesaja 5:25, 26.
When Jesus later sang the song as a parable His conclusion was just as decisive.
Da Jesus senere sang sangen som en lignelse, var hans konklusjon like avgjørende.
Hear another parable: There was a certain householder, which planted a vineyard, and hedged it round about, and digged a winepress in it, and built a tower, and let it out to husbandmen, and went into a far country: And when the time of the fruit drew near, he sent his servants to the husbandmen, that they might receive the fruits of it. And the husbandmen took his servants, and beat one, and killed another, and stoned another. Again, he sent other servants more than the first: and they did unto them likewise. But last of all he sent unto them his son, saying, They will reverence my son. But when the husbandmen saw the son, they said among themselves, This is the heir; come, let us kill him, and let us seize on his inheritance. And they caught him, and cast him out of the vineyard, and slew him. When the lord therefore of the vineyard cometh, what will he do unto those husbandmen? They say unto him, He will miserably destroy those wicked men, and will let out his vineyard unto other husbandmen, which shall render him the fruits in their seasons. Jesus saith unto them, Did ye never read in the scriptures, The stone which the builders rejected, the same is become the head of the corner: this is the Lord’s doing, and it is marvellous in our eyes? Therefore say I unto you, The kingdom of God shall be taken from you, and given to a nation bringing forth the fruits thereof. And whosoever shall fall on this stone shall be broken: but on whomsoever it shall fall, it will grind him to powder. And when the chief priests and Pharisees had heard his parables, they perceived that he spake of them. Matthew 21:33–45.
Hør en annen lignelse: Det var en husbond som plantet en vingård, satte gjerde omkring den, gravde en vinpresse i den, bygde et tårn, leide den ut til vingårdsmenn og drog bort til et annet land. Da tiden for frukten nærmet seg, sendte han sine tjenere til vingårdsmennene for å få dens frukter. Men vingårdsmennene tok hans tjenere; én slo de, en annen drepte de, og en annen steinet de. Igjen sendte han andre tjenere, flere enn de første, og de gjorde det samme med dem. Men til sist sendte han sin sønn til dem og sa: De vil ha ærbødighet for min sønn. Da vingårdsmennene så sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham og ta hans arv. Og de grep ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Når da vingårdens herre kommer, hva vil han gjøre med disse vingårdsmennene? De sa til ham: Disse onde menn vil han føre ynkelig om, og vingården vil han leie ut til andre vingårdsmenn, som gir ham fruktene i deres tider. Jesus sa til dem: Har dere aldri lest i Skriftene: Den stein som bygningsmennene forkastet, den er blitt hovedhjørnestein; dette er Herrens gjerning, og det er underfullt i våre øyne? Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter. Og hver den som faller på denne stein, skal bli knust; men den som steinen faller på, skal den male til støv. Da overprestene og fariseerne hørte hans lignelser, skjønte de at det var om dem han talte. Matteus 21:33–45.
The Laodicean Seventh-day Adventist church is not the ensign that is lifted up. The vineyard in the last days that has been typified by ancient Israel is the Laodicean Seventh-day Adventist church, but there will be a nation that brings forth the fruit which qualifies as the first fruits, which is what the one hundred and forty-four thousand are.
Den laodikeiske syvendedagsadventistkirke er ikke banneret som løftes opp. Vingården i de siste dager, som har vært forbilledliggjort ved det gamle Israel, er den laodikeiske syvendedagsadventistkirke; men det skal være et folk som bærer den frukt som kvalifiserer som førstegrøden, og dette er hva de hundre og førtifire tusen er.
These are they which were not defiled with women; for they are virgins. These are they which follow the Lamb whithersoever he goeth. These were redeemed from among men, being the firstfruits unto God and to the Lamb. Revelation 14:4.
Dette er de som ikke har gjort seg urene med kvinner; for de er jomfruer. Dette er de som følger Lammet hvor enn det går. Disse er kjøpt fri blant menneskene, som en førstegrøde for Gud og for Lammet. Åpenbaringen 14:4.
As an ensign they will be employed by the Householder to bring in the final harvest. The Laodicean Seventh-day Adventist church is the vineyard who rejected the foundation stone of Moses’ seven times. From that point on it was a progressive descent into greater and greater darkness. The ensign shall be “a root of Jesse.” The root of Jesse, or David represents the very last truth Jesus presented to the quibbling Jews of His history. It is a symbol of the principle of Alpha and Omega, which the unfaithful husbandmen of both ancient and modern Israel refuse to understand.
Som et banner skal de bli tatt i bruk av Husbonden for å samle inn den siste høsten. Den laodikeiske syvendedagsadventistkirken er vingården som forkastet hjørnesteinen i Moses’ syv tider. Fra det tidspunkt av var det en gradvis nedstigning i stadig større og større mørke. Banneret skal være «en Isais rot». Isais rot, eller David, representerer den aller siste sannheten Jesus fremholdt for de kverulerende jødene i sin historie. Det er et symbol på prinsippet om Alfa og Omega, som de utro vingårdsmennene i både det gamle og det moderne Israel nekter å forstå.
And in that day there shall be a root of Jesse, which shall stand for an ensign of the people; to it shall the Gentiles seek: and his rest shall be glorious. Isaiah 11:10.
Og på den dag skal Isais rotskudd stå som et banner for folkene; til ham skal hedningefolkene søke, og hans hvilested skal være herlig. Jesaja 11:10.
Sister White and James White clearly identify that by 1856 the movement had become Laodicea, so when does she identify that it ever accepted the message to the Laodiceans? She never did. Our first mistake is accepting the claim that the Seventh-day Adventist church has been a victorious church as she went through history. It is quite the opposite. If we accept that first mistaken premise, our eyes are closed to prophetic facts that teach otherwise. For instance, Sister White repeatedly identifies that the history of ancient literal Israel illustrates the experience and history of modern spiritual Israel. Often when she references ancient Israel as the example for modern Israel, she simultaneously quotes the apostle Paul’s classic statement of the same fact.
Søster White og James White fastslår klart at bevegelsen innen 1856 var blitt Laodikea; når identifiserer hun da at den noen gang tok imot budskapet til laodikeerne? Det gjorde hun aldri. Vår første feil er å godta påstanden om at Syvendedags Adventistsamfunnet har vært en seirende menighet gjennom sin historie. Det er tvert imot. Hvis vi godtar dette første feilaktige premisset, lukkes våre øyne for profetiske fakta som lærer noe annet. Søster White fastslår for eksempel gjentatte ganger at det gamle, bokstavelige Israels historie illustrerer det moderne, åndelige Israels erfaring og historie. Ofte, når hun viser til det gamle Israel som et eksempel for det moderne Israel, siterer hun samtidig apostelen Paulus’ klassiske utsagn om det samme forholdet.
Now all these things happened unto them for ensamples: and they are written for our admonition, upon whom the ends of the world are come. 1 Corinthians 10:11.
Men alt dette hendte dem som forbilder; og det er skrevet til formaning for oss, som verdens ender er kommet over. 1 Korinterbrev 10:11.
The apostle Paul in verse eleven is summarizing the previous ten verses.
Apostelen Paulus sammenfatter i vers elleve de foregående ti versene.
Moreover, brethren, I would not that ye should be ignorant, how that all our fathers were under the cloud, and all passed through the sea; And were all baptized unto Moses in the cloud and in the sea; And did all eat the same spiritual meat; And did all drink the same spiritual drink: for they drank of that spiritual Rock that followed them: and that Rock was Christ. But with many of them God was not well pleased: for they were overthrown in the wilderness. Now these things were our examples, to the intent we should not lust after evil things, as they also lusted. Neither be ye idolaters, as were some of them; as it is written, The people sat down to eat and drink, and rose up to play. Neither let us commit fornication, as some of them committed, and fell in one day three and twenty thousand. Neither let us tempt Christ, as some of them also tempted, and were destroyed of serpents. Neither murmur ye, as some of them also murmured, and were destroyed of the destroyer. 1 Corinthians 10:1–10.
For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre alle var under skyen, og alle gikk gjennom havet, og alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, og alle åt den samme åndelige mat, og alle drakk den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus. Men i de fleste av dem hadde Gud ikke behag; for de ble slått ned i ørkenen. Men disse ting ble til eksempler for oss, for at vi ikke skal ha lyst til onde ting, slik som også de hadde lyst til dem. Bli heller ikke avgudsdyrkere, slik som noen av dem var; som det er skrevet: Folket satte seg ned for å ete og drikke, og sto opp for å leke. La oss heller ikke drive hor, slik som noen av dem drev hor, og falt på én dag, tjuetre tusen. La oss heller ikke friste Kristus, slik som også noen av dem fristet ham, og ble ødelagt av slangene. Knurr heller ikke, slik som også noen av dem knurret, og ble ødelagt av ødeleggeren. 1 Korinterbrev 10:1–10.
Paul and Sister White do not use ancient Israel as an example of a victorious and righteous people. Quite the opposite. Paul summarizes those first ten verses, in verse eleven, and then in the next verse states the lesson that the history of ancient Israel is to convey to those who will see.
Paulus og søster White bruker ikke det gamle Israel som et eksempel på et seirende og rettferdig folk. Tvert imot. Paulus sammenfatter disse første ti versene i vers elleve, og fastslår deretter i det neste verset den lærdom som det gamle Israels historie skal formidle til dem som vil se.
Wherefore let him that thinketh he standeth take heed lest he fall. 1 Corinthians 10:12.
Derfor må den som mener at han står, passe seg så han ikke faller. 1 Korinterbrev 10:12.
Ancient Israel provides an example of a people that were called of God, led of God, fulfilled the prophecies of God and rebelled against God every step of the way, and ultimately crucified the Creator of heaven and earth! Adventists have no problem admitting these facts about ancient Israel, but rarely do they allow the intended warning to break through their Laodicean blindness. They may quote the passages where Sister White identifies the church as the apple of God’s eye, and it is, but God’s love for His people does not throw a cloak over their actual condition. Those who He loves He rebukes and chastens. As much as God’s church is the apple of God’s eye, Jesus very plainly summarized His relationship with that apple, His apple.
Det gamle Israel gir et eksempel på et folk som var kalt av Gud, ledet av Gud, oppfylte Guds profetier og gjorde opprør mot Gud hvert skritt på veien, og til slutt korsfestet himmelens og jordens Skaper! Adventister har ingen vanskeligheter med å innrømme disse fakta om det gamle Israel, men sjelden lar de den tilsiktede advarselen bryte gjennom deres laodikeiske blindhet. De kan sitere avsnittene hvor Søster White identifiserer menigheten som Guds øyesten, og det er den, men Guds kjærlighet til sitt folk legger ikke et dekke over deres virkelige tilstand. Dem Han elsker, irettesetter og tukter Han. Så visst som Guds menighet er Guds øyesten, sammenfattet Jesus meget klart sitt forhold til den øyestenen, sin øyesten.
O Jerusalem, Jerusalem, which killest the prophets, and stonest them that are sent unto thee; how often would I have gathered thy children together, as a hen doth gather her brood under her wings, and ye would not! Behold, your house is left unto you desolate: and verily I say unto you, Ye shall not see me, until the time come when ye shall say, Blessed is he that cometh in the name of the Lord. Luke 13:34, 35.
O Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg; hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, likesom en høne samler sitt kull under vingene sine, men dere ville ikke! Se, deres hus skal bli latt tilbake til dere øde; og sannelig sier jeg dere: Dere skal ikke se meg før den tid kommer da dere skal si: Velsignet er han som kommer i Herrens navn. Lukas 13:34, 35.
The questions should be asked, “Does Jesus truly illustrate the end with the beginning? Does ancient Israel actually illustrate modern Israel?” The problem with ancient Israel throughout their history was that they believed that their heritage proved they were God’s people, and therefore that they could not be anything, but God’s people. That is why in Jeremiah’s day they professed to be the temple of the Lord.
Spørsmålene bør stilles: «Illustrerer Jesus virkelig enden ved begynnelsen? Illustrerer det gamle Israel faktisk det moderne Israel?» Problemet med det gamle Israel gjennom hele deres historie var at de trodde at deres herkomst beviste at de var Guds folk, og derfor at de ikke kunne være noe annet enn Guds folk. Derfor bekjente de på Jeremias tid at de var Herrens tempel.
The word that came to Jeremiah from the Lord, saying, Stand in the gate of the Lord’s house, and proclaim there this word, and say, Hear the word of the Lord, all ye of Judah, that enter in at these gates to worship the Lord. Thus saith the Lord of hosts, the God of Israel, Amend your ways and your doings, and I will cause you to dwell in this place. Trust ye not in lying words, saying, The temple of the Lord, The temple of the Lord, The temple of the Lord, are these. Jeremiah 7:1–4.
Det ord som kom til Jeremia fra Herren, og som lød: Stå i porten til Herrens hus og rop ut der dette ord og si: Hør Herrens ord, alle dere av Juda, som går inn gjennom disse portene for å tilbe Herren. Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Bedre deres veier og deres gjerninger, så vil jeg la dere bli boende på dette sted. Sett ikke lit til løgnaktige ord, når det sies: Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel er disse. Jeremia 7:1–4.
This very same delusion was also emphasized by John the Baptist.
Den samme villfarelsen ble også understreket av Johannes Døperen.
And were baptized of him in Jordan, confessing their sins. But when he saw many of the Pharisees and Sadducees come to his baptism, he said unto them, O generation of vipers, who hath warned you to flee from the wrath to come? Bring forth therefore fruits meet for repentance: And think not to say within yourselves, We have Abraham to our father: for I say unto you, that God is able of these stones to raise up children unto Abraham. And now also the ax is laid unto the root of the trees: therefore every tree which bringeth not forth good fruit is hewn down, and cast into the fire. Matthew 3:6–10.
Og de ble døpt av ham i Jordan, idet de bekjente sine synder. Men da han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngels! Hvem har advart dere om å flykte fra den kommende vrede? Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig. Og tenk ikke at dere kan si ved dere selv: Vi har Abraham til far; for jeg sier dere at Gud er mektig til av disse steiner å oppreise barn for Abraham. Og allerede nå ligger øksen ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hogd ned og kastet på ilden. Matteus 3:6–10.
The very same misguided understanding within Adventism that is symbolized by the expression “The temple of the Lord, are we,” and that we are Abraham’s spiritual “seed” is the primary manifestation of the blindness of Laodicea.
Den samme villedede forståelsen innen adventismen som symboliseres ved uttrykket «Herrens tempel er vi», og at vi er Abrahams åndelige «ætt», er den fremste manifestasjonen av Laodikeas blindhet.
“God sends messengers to tell His people what they must be and do in order to obey His laws of righteousness, which if a man do, he shall also live in them. They are to love God supremely, having no other gods before Him; and they are to love their neighbor as themselves, doing to him as they would wish him to do to them.
«Gud sender budbærere for å fortelle sitt folk hva de må være og gjøre for å adlyde Hans rettferdighets lover; den som gjør dette, skal også leve ved dem. De skal elske Gud over alle ting og ikke ha andre guder for Hans åsyn; og de skal elske sin neste som seg selv og gjøre mot ham som de ønsker at han skal gjøre mot dem.
“Not one tittle of God’s holy law is to be treated lightly or disrespectfully. Those who transgress a ‘Thus saith the Lord,’ stand under the banner of the prince of darkness, in rebellion against their Maker and their Redeemer. They claim the promises given to the obedient, saying, The temple of the Lord, the temple of the Lord are we, while they dishonor God by misrepresenting His character, by doing the very things He has told them not to do. They set up a standard which God has not given. Their example is misleading, their influence corrupting. They are not lights in the world, for they do not follow the principles of righteousness.
«Ikke én tøddel av Guds hellige lov skal behandles lettsindig eller respektløst. De som overtrer et «Så sier Herren», står under mørkets fyrstes banner, i opprør mot sin Skaper og sin Gjenløser. De gjør krav på løftene som er gitt de lydige, idet de sier: Herrens tempel, Herrens tempel er vi, samtidig som de vanærer Gud ved å gi en uriktig fremstilling av Hans karakter, ved å gjøre nettopp de ting Han har sagt dem at de ikke skal gjøre. De reiser opp en målestokk som Gud ikke har gitt. Deres eksempel er villedende, deres innflytelse fordervende. De er ikke lys i verden, for de følger ikke rettferdighetens prinsipper.»
“Men cannot show greater treachery toward God than by disregarding the light He sends them. Those who do this mislead the ignorant, for they set up false waymarks. They are continually perverting pure principles. . . .
«Mennesker kan ikke vise større troløshet mot Gud enn ved å ringeakte det lys Han sender dem. De som gjør dette, fører de uvitende vill, for de reiser opp falske veimerker. De forvrenger stadig rene prinsipper....»
“In the words of Holy Writ we are plainly told why desolation came upon the Jewish nation. They had great light, rich blessings, and wonderful prosperity. But they proved unfaithful to their trust. They did not care faithfully for the Lord’s vineyard, or render Him the fruits thereof. They acted as though there were no God, and therefore calamity overtook them.” Manuscript Releases, volume 14, 343–345.
«I Den hellige skrifts ord får vi klart og tydelig vite hvorfor ødeleggelsen kom over den jødiske nasjon. De hadde stort lys, rike velsignelser og forunderlig fremgang. Men de viste seg å være utro mot det som var dem betrodd. De tok ikke trofast vare på Herrens vingård og gav ham ikke dens frukter. De handlet som om det ikke fantes noen Gud, og derfor innhentet ulykken dem.» Manuscript Releases, bind 14, 343–345.
Israel believed that because they had been chosen by God in the beginning of their history, they would always be His chosen people. Worse yet, they also believed that because they were His chosen people He would honor them, in spite of the fact that they refused to honor Him. Prophetically, they were His chosen people, until they were divorced, but they were never the people God had desired them to be. The righteousness of the chosen people is not determined on who they might think they are. Ancient Israel is the primary example of the Seventh-day Adventist church, but when the false premise is accepted that they represent the one hundred and forty-four thousand at the end of the world, the blindness of Laodicea is manifested, as was ancient Israel’s. Adventism believes and teaches that they are the remnant people of God at the end of the world, in spite of the clear evidence to the contrary.
Israel trodde at fordi de var blitt utvalgt av Gud i begynnelsen av sin historie, ville de alltid være Hans utvalgte folk. Enda verre var det at de også trodde at fordi de var Hans utvalgte folk, ville Han hedre dem, til tross for at de nektet å hedre Ham. Profetisk sett var de Hans utvalgte folk inntil de ble skilt fra Ham, men de var aldri det folket Gud hadde ønsket at de skulle være. De utvalgtes rettferdighet avgjøres ikke av hvem de måtte mene at de er. Det gamle Israel er det fremste eksempelet på Syvendedags Adventistsamfunnet, men når den falske forutsetningen godtas at de representerer de hundre og førtifire tusen ved verdens ende, blir Laodikeas blindhet åpenbart, slik det også var med det gamle Israel. Adventismen tror og lærer at de er Guds levningsfolk ved verdens ende, til tross for de klare bevisene på det motsatte.
The nearer we get to the close of probation the more serious and straight the message to the Laodicean people must become. If that false premise is not set aside for the truth, then the examples of Aaron, Jeroboam and 1863 are hidden under the cloak of tradition and custom. It is too near to the close of probation, to hide under that cloak any longer.
Jo nærmere vi kommer prøvetidens avslutning, desto mer alvorlig og rett fram må budskapet til det laodikeiske folket bli. Dersom den falske forutsetningen ikke blir satt til side for sannheten, da blir eksemplene med Aron, Jeroboam og 1863 skjult under tradisjonens og skikkens kappe. Det er for nær prøvetidens avslutning til å skjule seg under den kappen lenger.
And this is the condemnation, that light is come into the world, and men loved darkness rather than light, because their deeds were evil. For every one that doeth evil hateth the light, neither cometh to the light, lest his deeds should be reproved. John 3:19, 20.
Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, fordi deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at ikke hans gjerninger skal bli avslørt. Johannes 3:19, 20.
The history of the apostasies of Adventism has been tracked in God’s prophetic Word. It is a prophetic reality. The first proof of this is ancient Israel. Ancient Israel is a history of continued and escalating apostasy, and yet the Bible and Spirit of Prophecy teach that ancient Israel typifies modern Israel. Sad as this is, it has never been more important to understand this truth as at this present time. What is being unsealed with the Revelation of Jesus Christ is the fact that Adventism’s history as the Protestant horn runs parallel with the history of the Republican horn. Both horns provide a second witness for each other, and to refuse to correctly see one of the witnesses, simultaneously prevents the other witness from being recognized.
Historien om adventismens frafall er blitt sporet i Guds profetiske Ord. Det er en profetisk realitet. Det første beviset på dette er det gamle Israel. Det gamle Israel er en historie om vedvarende og tiltagende frafall, og likevel lærer Bibelen og Profetiens Ånd at det gamle Israel er et forbilde på det moderne Israel. Så sørgelig som dette er, har det aldri vært viktigere å forstå denne sannheten enn nettopp på denne tid. Det som blir avforseglet med Jesu Kristi åpenbaring, er det faktum at adventismens historie som det protestantiske hornet løper parallelt med historien til det republikanske hornet. Begge hornene utgjør et annet vitne for hverandre, og å nekte å se ett av vitnene rett, hindrer samtidig at det andre vitnet blir erkjent.
The lines of Aaron, Jeroboam and 1863 identify the beginning of modern spiritual Israel, and in so doing they also identify the beginning of the Republican horn. The third angel’s message is a warning against receiving the mark of the beast. It is the United States that first passes a Sunday law and then forces the entire world to do the same.
Linjen til Aron, Jeroboam og 1863 identifiserer begynnelsen på det moderne åndelige Israel, og ved å gjøre det identifiserer de også begynnelsen på det republikanske hornet. Den tredje engels budskap er en advarsel mot å motta dyrets merke. Det er De forente stater som først vedtar en søndagslov og deretter tvinger hele verden til å gjøre det samme.
“Foreign nations will follow the example of the United States. Though she leads out, yet the same crisis will come upon our people in all parts of the world.” Testimonies, volume 6, 395.
«Fremmede nasjoner vil følge De forente staters eksempel. Selv om hun går foran, vil likevel den samme krisen komme over vårt folk i alle deler av verden.» Testimonies, bind 6, 395.
The prophetic truths connected with the Sunday law crisis cannot be separated from the work of the United States. The earth beast of Revelation thirteen is the sixth kingdom of Bible prophecy, that reigns for seventy prophetic years according to Isaiah twenty-three. It is the earth beast that has two horns. The truths associated with the relationship of those two horns are now being unsealed, but only to those who choose to understand that Jesus accomplishes the unsealing of the Revelation of Jesus Christ by employing the beginning of a thing to illustrate the end of a thing.
De profetiske sannhetene som er knyttet til søndagslovkrisen, kan ikke skilles fra De forente staters verk. Jorddyret i Åpenbaringen tretten er det sjette riket i Bibelens profeti, som regjerer i sytti profetiske år ifølge Jesaja tjuetre. Det er jorddyret som har to horn. Sannhetene som er knyttet til forholdet mellom disse to hornene, blir nå avseglet opp, men bare for dem som velger å forstå at Jesus fullbyrder avseglingsverket av Jesu Kristi åpenbaring ved å bruke begynnelsen på en ting til å illustrere enden på en ting.
The United States began as the sixth kingdom of Bible prophecy in 1798, and over the next sixty-five years, the two horns that would go through history together were placed into a setting that could be recognized, but only by those who are willing to see. The sixty-five years that are set forth in Isaiah chapter seven, began in 742 BC and ended in 677 BC. From 1798 until 1863 those years were repeated. Those sixty-five years identify a process of crisis in both horns.
De forente stater begynte som det sjette riket i Bibelens profeti i 1798, og i løpet av de neste sekstifem årene ble de to hornene som skulle gå gjennom historien sammen, satt inn i en sammenheng som kunne gjenkjennes, men bare av dem som er villige til å se. De sekstifem årene som fremstilles i Jesaja kapittel sju, begynte i 742 f.Kr. og endte i 677 f.Kr. Fra 1798 til 1863 ble disse årene gjentatt. Disse sekstifem årene identifiserer en prosess av krise i begge horn.
By 1863, the beginning period of the prophetic “days of one king” of Isaiah twenty-three had concluded, and in so doing it established the prophetic waymarks of the ending period of “the days of one king.” The ending of Isaiah twenty-three’s symbolic seventy is illustrated by the first sixty-five years. 1863 until the time of the end in 1989, is the period of the Laodicean Adventist church, that began from the Millerite movement and ends at the movement of the one hundred and forty-four thousand. In order to understand the period at the end, we must understand the period at the beginning. Adventism cannot do this, for its beginning is marked by its rejection of the oath of Moses, which identifies the very sixty-five years which represents Adventism’s and the United States’ beginning and ending.
I 1863 var begynnelsesperioden av de profetiske «én konges dager» i Jesaja tjuetre avsluttet, og ved dette fastsatte den de profetiske veimerkene for avslutningsperioden av «én konges dager». Avslutningen av Jesaja tjuetres symbolske sytti blir illustrert ved de første sekstifem årene. 1863 og frem til endetiden i 1989 er perioden for den laodikeiske adventistkirken, som begynte med millerittbevegelsen og ender med de hundre og førtifire tusens bevegelse. For å forstå perioden ved enden må vi forstå perioden ved begynnelsen. Adventismen kan ikke gjøre dette, for dens begynnelse er kjennetegnet ved dens forkastelse av Moses’ ed, som identifiserer nettopp de sekstifem årene som representerer adventismens og De forente staters begynnelse og ende.
For this reason, and this is a reason of high importance, this article has attempted to establish one prophetic fact that is now being unsealed by the Lion of the tribe of Judah. The fact is that if you are unwilling to recognize that the Seventh-day Adventist church has always been in the Laodicean condition, then you are logically unable to rightly divide the history of Adventism, and without rightly dividing the history of Adventism you are incapable of rightly identifying the horn of Republicanism.
Av denne grunn, og dette er en grunn av høy viktighet, har denne artikkelen forsøkt å fastslå ett profetisk faktum som nå blir avseglet av Løven av Judas stamme. Faktum er at dersom du er uvillig til å erkjenne at Syvendedags Adventistsamfunnet alltid har vært i den laodikeiske tilstand, da er du logisk ute av stand til rett å dele adventismens historie, og uten rett å dele adventismens historie er du ute av stand til rett å identifisere republikanismens horn.
For if after they have escaped the pollutions of the world through the knowledge of the Lord and Saviour Jesus Christ, they are again entangled therein, and overcome, the latter end is worse with them than the beginning. For it had been better for them not to have known the way of righteousness, than, after they have known it, to turn from the holy commandment delivered unto them. But it is happened unto them according to the true proverb, The dog is turned to his own vomit again; and the sow that was washed to her wallowing in the mire. 2 Peter 2:20–22.
For dersom de, etter å ha unnsluppet verdens besmittelser ved kunnskapen om Herren og Frelseren Jesus Kristus, igjen blir innviklet i dem og overvunnet, da er det siste blitt verre for dem enn det første. For det hadde vært bedre for dem ikke å ha kjent rettferdighetens vei, enn, etter at de har kjent den, å vende seg bort fra det hellige bud som ble overgitt til dem. Men det er gått dem etter det sanne ordspråk: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og den vaskede purken til å velte seg i sølen. 2 Peter 2:20–22.