When Elijah had Ahab summon all Israel to Carmel it prefigured God bringing the church out of the Dark Ages in 1798 after three and a half years of persecution and leading them to 1844 and thereafter to 1863. Those three dates are the final three waymarks of the structure of the “seven times” as set forth by Isaiah in chapter seven.
Da Elia lot Akab sammenkalle hele Israel til Karmel, var det et forbilde på at Gud førte menigheten ut av mørketiden i 1798, etter tre og et halvt års forfølgelse, og ledet dem til 1844 og deretter til 1863. Disse tre datoene er de siste tre veimerkene i strukturen til «de syv tider», slik den er framstilt av Jesaja i kapittel sju.
The same history of 1798, 1844 and 1863 was also typified when Moses led the children of Israel out of the slavery of Egypt unto Mount Sinai. The history of the first and second angels represent the Millerite movement which began at the time of the end in 1798 and continued until the movement became a church in 1863. Elijah and Moses are the two primary witnesses of the Millerite history, and they are the two primary witnesses in the book of Revelation during the history of the third angel.
Den samme historien om 1798, 1844 og 1863 ble også forbilledliggjort da Moses førte Israels barn ut av slaveriet i Egypt til Sinai-fjellet. Historien om den første og den andre engel representerer millerittbevegelsen, som begynte ved endetiden i 1798 og fortsatte inntil bevegelsen ble en kirke i 1863. Elia og Moses er de to fremste vitnene i millerittbevegelsens historie, og de er de to fremste vitnene i Åpenbaringsboken under den tredje engels historie.
The Millerite movement marks the beginning of the everlasting gospel of Revelation fourteen and Future for America marks the ending. Between the beginning movement of the Millerites and the ending movement, we find the Seventh-day Adventist church. According to Adventist church historians in 1856, the remnant of the Millerite movement entered into the Laodicean condition, thus ending the Philadelphian period that represented 1798 through 1856.
Millerittbevegelsen markerer begynnelsen på det evige evangelium i Åpenbaringen fjorten, og Future for America markerer avslutningen. Mellom millerittenes begynnelsesbevegelse og avslutningsbevegelsen finner vi Syvendedags Adventistsamfunn. Ifølge Adventistsamfunnets historikere gikk resten av millerittbevegelsen i 1856 inn i den laodikeiske tilstand, og dermed ble den filadelfiske perioden, som representerte 1798 til 1856, avsluttet.
In the previous article we demonstrated that inspiration aligned the disappointment of the Red Sea crossing with the great disappointment of 1844. At that point the test of the Sabbath as represented by the manna arrived in the history of Moses. At the same prophetic point, the light that came from the Most Holy Place began a process of testing and purification starting with the Sabbath, for those who had crossed the sea and entered by faith into the Most Holy Place. The testing process that preceded 1844 began in Moses’ history at his birth and for the Millerites in 1798 with the increase of knowledge that Daniel identified would produce a three-step testing process that led to judgment.
I den foregående artikkelen påviste vi at inspirasjonen samordnet skuffelsen ved passeringen av Rødehavet med den store skuffelsen i 1844. På det punktet inntraff prøven om sabbaten, slik den ble framstilt ved mannaen, i Moses’ historie. På det samme profetiske punktet begynte lyset som kom fra Det Aller Helligste en prosess med prøvelse og renselse, med utgangspunkt i sabbaten, for dem som hadde krysset havet og ved tro gått inn i Det Aller Helligste. Prøvelsesprosessen som gikk forut for 1844, begynte i Moses’ historie ved hans fødsel, og for millerittene i 1798 med den økning i kunnskap som Daniel identifiserte, og som skulle frambringe en tredelt prøvelsesprosess som ledet til dommen.
Many shall be purified, and made white, and tried; but the wicked shall do wickedly: and none of the wicked shall understand; but the wise shall understand. Daniel 12:10.
Mange skal bli renset og gjort hvite og prøvet; men de ugudelige skal handle ugudelig, og ingen av de ugudelige skal forstå; men de vise skal forstå. Daniel 12:10.
The opening of the judgment on October 22, 1844 was typified by the judgment of Pharaoh beginning with the firstborn of Egypt and ending in the waters of the Red Sea. Once the wise entered into the Most Holy Place by faith, or crossed through the Red Sea, the testing process that had begun at the time of the end in 1798 continued on beyond 1844. In the history of Moses, it was represented by ten tests, which Israel failed at every step. The last of the ten tests was when the twelve spies searched out the Promised Land. The first test in Moses’ history was the manna test that represents the Sabbath, and for the Millerites the Sabbath was identified as the first test after October 22, 1844. The first test being the Sabbath in both parallel histories, the following nine tests in the history of Moses identifies that post-1844, there would be a series of tests that would lead to the entrance of either the Promised Land or the wilderness of death. 1863 represents the final test for the Millerite movement. We will begin this consideration when the twelve spies return with their reports of the Promised Land.
Åpningen av dommen den 22. oktober 1844 ble forbildet ved dommen over Farao, som begynte med de førstefødte i Egypt og endte i vannene i Rødehavet. Da de vise ved tro gikk inn i Det Aller Helligste, eller krysset gjennom Rødehavet, fortsatte prøvingsprosessen som hadde begynt ved endetiden i 1798 videre etter 1844. I Moses’ historie ble dette fremstilt ved ti prøver, som Israel mislyktes i ved hvert eneste trinn. Den siste av de ti prøvene var da de tolv speiderne utforsket det lovede land. Den første prøven i Moses’ historie var manna-prøven, som representerer sabbaten, og for millerittene ble sabbaten identifisert som den første prøven etter 22. oktober 1844. At den første prøven var sabbaten i begge parallelle historiene, viser at de følgende ni prøvene i Moses’ historie identifiserer at det etter 1844 ville komme en rekke prøver som ville lede til inngangen enten til det lovede land eller til dødens ørken. 1863 representerer den endelige prøven for millerittbevegelsen. Vi vil begynne denne betraktningen når de tolv speiderne vender tilbake med sine rapporter om det lovede land.
And they returned from searching of the land after forty days. And they went and came to Moses, and to Aaron, and to all the congregation of the children of Israel, unto the wilderness of Paran, to Kadesh; and brought back word unto them, and unto all the congregation, and showed them the fruit of the land. And they told him, and said, We came unto the land whither thou sentest us, and surely it floweth with milk and honey; and this is the fruit of it. Nevertheless the people be strong that dwell in the land, and the cities are walled, and very great: and moreover we saw the children of Anak there. The Amalekites dwell in the land of the south: and the Hittites, and the Jebusites, and the Amorites, dwell in the mountains: and the Canaanites dwell by the sea, and by the coast of Jordan. And Caleb stilled the people before Moses, and said, Let us go up at once, and possess it; for we are well able to overcome it. But the men that went up with him said, We be not able to go up against the people; for they are stronger than we. And they brought up an evil report of the land which they had searched unto the children of Israel, saying, The land, through which we have gone to search it, is a land that eateth up the inhabitants thereof; and all the people that we saw in it are men of a great stature. And there we saw the giants, the sons of Anak, which come of the giants: and we were in our own sight as grasshoppers, and so we were in their sight. Numbers 13:25–33.
Og de vendte tilbake etter å ha utspeidet landet, da førti dager var omme. Og de gikk og kom til Moses og til Aron og til hele Israels barns menighet, i Parans ørken, til Kadesj; og de kom tilbake med melding til dem og til hele menigheten, og viste dem landets frukt. Og de fortalte ham det og sa: Vi kom til det landet som du sendte oss til, og sannelig, det flyter med melk og honning; og dette er dets frukt. Men folket som bor i landet, er sterkt, og byene er befestede og meget store; og dessuten så vi Anaks barn der. Amalekittene bor i landet i sør; og hetittene og jebusittene og amorittene bor i fjellene; og kanaaneerne bor ved havet og langs Jordan. Da fikk Kaleb folket til å tie foran Moses og sa: La oss dra opp med det samme og innta det; for vi er vel i stand til å overvinne det. Men mennene som hadde dratt opp sammen med ham, sa: Vi er ikke i stand til å dra opp mot folket; for de er sterkere enn vi. Og de kom med et ondt rykte om landet som de hadde utspeidet, til Israels barn, og sa: Det landet som vi har dratt gjennom for å utspeide det, er et land som fortærer sine innbyggere; og alt folket som vi så der, er menn av stor vekst. Og der så vi kjempene, Anaks sønner, som stammer fra kjempene; og vi var i våre egne øyne som gresshopper, og slik var vi også i deres øyne. 4 Mosebok 13:25–33.
This passage from Numbers has some very important truths to take note of, that might be easily overlooked when not considering the history represented therein as typifying the Millerite movement. One point is that the rebels with the “evil report” were failing their tenth and final test, and at that final test two classes of people were manifested. The two classes which have been developing through the history of the previous nine tests manifested their characters based upon which “report” they choose to accept. In 1863, Millerite Adventism rejected Moses’ report as represented by the prophecy of slavery in Leviticus twenty-six. The report presented by Joshua and Caleb was simply the repetition of God’s “report” throughout the history of their deliverance from slavery. From the birth of Moses onward, God had promised that He would take them out of slavery and into the land that had been promised to Abraham centuries before. Joshua and Caleb represent those who stood upon the foundational report, the other ten spies rejected that God had actually given that report.
Denne passasjen fra Fjerde Mosebok inneholder noen meget viktige sannheter som det er nødvendig å merke seg, og som lett kan bli oversett når man ikke betrakter den historien som der er fremstilt, som et forbilde på Miller-bevegelsen. Ett punkt er at opprørerne med den «onde rapport» strøk på sin tiende og siste prøve, og ved denne siste prøven ble to klasser av mennesker åpenbart. De to klassene som hadde vært under utvikling gjennom historien om de foregående ni prøvene, åpenbarte sine karakterer ut fra hvilken «rapport» de valgte å ta imot. I 1863 forkastet millerittisk adventisme Moses’ rapport, slik den er representert ved profetien om trelldom i Tredje Mosebok tjueseks. Den rapport som Josva og Kaleb frembar, var ganske enkelt en gjentagelse av Guds «rapport» gjennom hele historien om deres utfrielse fra trelldommen. Fra Moses’ fødsel og videre hadde Gud lovt at Han ville føre dem ut av trelldommen og inn i det landet som var blitt lovet Abraham århundrer tidligere. Josva og Kaleb representerer dem som stod på den grunnleggende rapport; de andre ti speiderne forkastet at Gud faktisk hadde gitt denne rapporten.
And all the congregation lifted up their voice, and cried; and the people wept that night. And all the children of Israel murmured against Moses and against Aaron: and the whole congregation said unto them, Would God that we had died in the land of Egypt! or would God we had died in this wilderness! And wherefore hath the Lord brought us unto this land, to fall by the sword, that our wives and our children should be a prey? were it not better for us to return into Egypt? And they said one to another, Let us make a captain, and let us return into Egypt. Numbers 14:1–4.
Og hele menigheten løftet opp sin røst og ropte, og folket gråt den natten. Og alle Israels barn murret mot Moses og mot Aron; og hele menigheten sa til dem: Gid vi var døde i landet Egypt! Eller gid vi var døde i denne ørkenen! Og hvorfor har Herren ført oss til dette landet, for at vi skal falle for sverd, så våre hustruer og våre barn skal bli til bytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt? Og de sa til hverandre: La oss velge en fører og vende tilbake til Egypt. 4 Mosebok 14:1–4.
When in 1863 James White wrote an article in the Review and Herald rejecting Miller’s understanding of the “seven times” and in the same year Uriah Smith published the counterfeit chart that was void of any reference to the “seven times” of Leviticus, both White and Smith set aside the work of William Miller and employed the biblical methodology of apostate Protestantism. The methodology of apostates who they had recently identified as the “daughters of Babylon,” was employed as the argument to reject the message of Miller that had been directed by the angel Gabriel. At the tenth test for ancient Israel they directly said, “Let us make a captain, and let us return to Egypt.” The failure at the tenth and final test is based upon a rejection of the “report” that was consistent with the report from the beginning, and a desire to return to the slavery of Egypt. When Jeremiah symbolically represented those who had been disappointed at the failed prediction of 1843, God specifically called him to return to God and his previous fervor for the message, but also commanded him to never return to those who had been identified as the daughters of Babylon.
Da James White i 1863 skrev en artikkel i Review and Herald der han forkastet Millers forståelse av de «sju tider», og Uriah Smith samme år utga det forfalskede diagrammet som var blottet for enhver henvisning til de «sju tider» i 3. Mosebok, tilsidesatte både White og Smith William Millers verk og tok i bruk den bibelske metodologien til frafallen protestantisme. Metodologien til de frafalne, som de nylig hadde identifisert som «Babylons døtre», ble brukt som argument for å forkaste Millers budskap, som var blitt ledet av engelen Gabriel. Ved den tiende prøven for det gamle Israel sa de direkte: «La oss gjøre oss en høvding og vende tilbake til Egypt.» Nederlaget ved den tiende og siste prøven bygger på en forkastelse av den «rapport» som var i samsvar med rapporten fra begynnelsen, og et ønske om å vende tilbake til Egypts slaveri. Da Jeremia symbolsk representerte dem som var blitt skuffet over den mislykkede forutsigelsen i 1843, kalte Gud ham uttrykkelig til å vende tilbake til Gud og til sin tidligere iver for budskapet, men befalte ham også aldri å vende tilbake til dem som var blitt identifisert som Babylons døtre.
Therefore thus saith the Lord, If thou return, then will I bring thee again, and thou shalt stand before me: and if thou take forth the precious from the vile, thou shalt be as my mouth: let them return unto thee; but return not thou unto them. Jeremiah 15:19.
Derfor sier Herren så: Dersom du vender om, vil jeg la deg komme tilbake, og du skal stå for mitt åsyn; og dersom du skiller det dyrebare fra det usle, skal du være som min munn. La dem vende om til deg, men du skal ikke vende om til dem. Jeremia 15:19.
In 1863, James White and Uriah Smith appointed a new captain to lead them back to where they had been commanded not to go. Joshua and Caleb represent those who desired to go forward, White and Smith represent those who desired to go back.
I 1863 utnevnte James White og Uriah Smith en ny kaptein til å lede dem tilbake dit de var blitt befalt ikke å gå. Josva og Kaleb representerer dem som ønsket å gå fremover; White og Smith representerer dem som ønsket å gå tilbake.
Another point that needs to be marked in the passage from the passage in Numbers is that the final rebellion which condemns all the rebels to die in the wilderness over the next forty years, is one of the two primary references that establish the day for a year principle of Bible prophecy, which was perhaps the most essential prophetic rule that Miller was used to open up the message of the everlasting gospel and the first angel. The other biblical witness to the rule is found in the book of Ezekiel.
Et annet poeng som må bemerkes i avsnittet fra Fjerde Mosebok, er at det siste opprøret, som dømmer alle opprørerne til å dø i ørkenen i løpet av de neste førti årene, er én av de to hovedhenvisningene som fastslår dag-for-et-år-prinsippet i Bibelens profetier, et prinsipp som kanskje var den mest vesentlige profetiske regelen Miller benyttet for å åpne budskapet om det evige evangelium og den første engel. Det andre bibelske vitnesbyrdet om denne regelen finnes i Esekiels bok.
And when thou hast accomplished them, lie again on thy right side, and thou shalt bear the iniquity of the house of Judah forty days: I have appointed thee each day for a year. Ezekiel 4:6.
Og når du har fullført dem, skal du igjen legge deg på din høyre side, og du skal bære misgjerningen til Judas hus i førti dager; en dag for hvert år har jeg gitt deg. Esekiel 4:6.
What is often unnoticed with the two verses that established the day for a year principle is the historical context of both verses.
Det som ofte går ubemerket hen ved de to versene som etablerte dag-for-et-år-prinsippet, er den historiske konteksten for begge versene.
After the number of the days in which ye searched the land, even forty days, each day for a year, shall ye bear your iniquities, even forty years, and ye shall know my breach of promise. Numbers 14:34.
Etter tallet på de dagene da dere utspeidet landet, førti dager, én dag for hvert år, skal dere bære deres misgjerninger, i førti år, og dere skal kjenne mitt løftebrudd. 4 Mosebok 14,34.
The verse in Numbers occurred at the beginning of ancient Israel and represented the rebellion of God’s covenant people, and the verse in Ezekiel occurred at the end of ancient Israel and represented the rebellion of God’s covenant people. The punishment in the beginning was death in the wilderness and the punishment at the end was slavery in their enemies’ land. The day for a year principle emphasizes the rebellion of a covenant people. Two punishments, one at the beginning and one at the ending, but both different. The first was death by attrition while journeying through the wilderness, the last was captivity and slavery in literal Babylon.
Verset i Fjerde Mosebok forekom ved begynnelsen av det gamle Israel og representerte Guds paktsfolks opprør, og verset i Esekiel forekom ved slutten av det gamle Israel og representerte Guds paktsfolks opprør. Straffen i begynnelsen var død i ørkenen, og straffen ved slutten var slaveri i deres fienders land. Dag-for-år-prinsippet fremhever et paktsfolks opprør. To straffer, én ved begynnelsen og én ved slutten, men begge forskjellige. Den første var død ved utmattelse under vandringen gjennom ørkenen; den siste var fangenskap og slaveri i det bokstavelige Babylon.
Then Moses and Aaron fell on their faces before all the assembly of the congregation of the children of Israel. And Joshua the son of Nun, and Caleb the son of Jephunneh, which were of them that searched the land, rent their clothes: And they spake unto all the company of the children of Israel, saying, The land, which we passed through to search it, is an exceeding good land. If the Lord delight in us, then he will bring us into this land, and give it us; a land which floweth with milk and honey. Only rebel not ye against the Lord, neither fear ye the people of the land; for they are bread for us: their defence is departed from them, and the Lord is with us: fear them not. But all the congregation bade stone them with stones. And the glory of the Lord appeared in the tabernacle of the congregation before all the children of Israel. And the Lord said unto Moses, How long will this people provoke me? and how long will it be ere they believe me, for all the signs which I have showed among them? I will smite them with the pestilence, and disinherit them, and will make of thee a greater nation and mightier than they. And Moses said unto the Lord, Then the Egyptians shall hear it, (for thou broughtest up this people in thy might from among them;) And they will tell it to the inhabitants of this land: for they have heard that thou Lord art among this people, that thou Lord art seen face to face, and that thy cloud standeth over them, and that thou goest before them, by day time in a pillar of a cloud, and in a pillar of fire by night. Now if thou shalt kill all this people as one man, then the nations which have heard the fame of thee will speak, saying, Because the Lord was not able to bring this people into the land which he sware unto them, therefore he hath slain them in the wilderness. And now, I beseech thee, let the power of my Lord be great, according as thou hast spoken, saying, The Lord is longsuffering, and of great mercy, forgiving iniquity and transgression, and by no means clearing the guilty, visiting the iniquity of the fathers upon the children unto the third and fourth generation. Pardon, I beseech thee, the iniquity of this people according unto the greatness of thy mercy, and as thou hast forgiven this people, from Egypt even until now. Numbers 14:5–19.
Da falt Moses og Aron på sitt ansikt for hele Israels barns menighetsforsamling. Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utspeidet landet, flerret sine klær. Og de talte til hele flokken av Israels barn og sa: Landet som vi drog gjennom for å utspeide det, er et overmåte godt land. Dersom Herren har behag i oss, da vil han føre oss inn i dette landet og gi oss det, et land som flyter med melk og honning. Gjør bare ikke opprør mot Herren, og frykt ikke folket i landet; for de skal være som brød for oss. Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss; frykt dem ikke. Men hele menigheten sa at de skulle steine dem. Da viste Herrens herlighet seg i sammenkomstens telt for øynene på alle Israels barn. Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folk forakte meg? Og hvor lenge skal det vare før de tror meg, til tross for alle de tegn jeg har gjort iblant dem? Jeg vil slå dem med pest og gjøre ende på deres arverett, og av deg vil jeg gjøre et folk større og mektigere enn de. Men Moses sa til Herren: Da vil egypterne få høre det; for i din makt førte du dette folk opp fra dem. Og de skal fortelle det til innbyggerne i dette landet; for de har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folk, at du, Herre, lar deg se ansikt til ansikt, at din sky står over dem, og at du går foran dem, om dagen i en skystøtte og om natten i en ildstøtte. Om du nå dreper hele dette folk som én mann, da vil de folkeslag som har hørt ryktet om deg, si: Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folk inn i det land som han tilsvor dem, derfor har han drept dem i ørkenen. Og nå, jeg ber deg, la min Herres makt være stor, slik som du har talt da du sa: Herren er sen til vrede og rik på miskunn, han forlater misgjerning og overtredelse, men lar ikke den skyldige gå ustraffet; han hjemsøker fedrenes misgjerning på barna inntil tredje og fjerde slektsledd. Tilgi, jeg ber deg, dette folks misgjerning etter din miskunnhets storhet, likesom du har tilgitt dette folk fra Egypt og inntil nå. 4 Mosebok 14:5–19.
The history represented in these verses became a biblical symbol that is called “the day of provocation.” The “day of provocation” is referenced in Psalm ninety-five, Jeremiah thirty-two and Hebrews three, but we will not address that symbol at this time. There is an important principle identified in the previous passage that must be recognized. The principle is also illustrated by the prophet Samuel, Lucifer, Ellen White and of course Moses in this passage.
Historien som fremstilles i disse versene, ble et bibelsk symbol som kalles «forargelsens dag». «Forargelsens dag» omtales i Salme nittifem, Jeremia trettito og Hebreerne tre, men vi vil ikke behandle dette symbolet nå. Det finnes et viktig prinsipp som er påvist i det foregående avsnittet, og som må erkjennes. Prinsippet blir også illustrert av profeten Samuel, Lucifer, Ellen White og naturligvis Moses i dette avsnittet.
And said unto him, Behold, thou art old, and thy sons walk not in thy ways: now make us a king to judge us like all the nations. But the thing displeased Samuel, when they said, Give us a king to judge us. And Samuel prayed unto the Lord. And the Lord said unto Samuel, Hearken unto the voice of the people in all that they say unto thee: for they have not rejected thee, but they have rejected me, that I should not reign over them. According to all the works which they have done since the day that I brought them up out of Egypt even unto this day, wherewith they have forsaken me, and served other gods, so do they also unto thee. Now therefore hearken unto their voice: howbeit yet protest solemnly unto them, and show them the manner of the king that shall reign over them. And Samuel told all the words of the LORD unto the people that asked of him a king. And he said, This will be the manner of the king that shall reign over you: He will take your sons, and appoint them for himself, for his chariots, and to be his horsemen; and some shall run before his chariots. And he will appoint him captains over thousands, and captains over fifties; and will set them to ear his ground, and to reap his harvest, and to make his instruments of war, and instruments of his chariots. And he will take your daughters to be confectionaries, and to be cooks, and to be bakers. And he will take your fields, and your vineyards, and your oliveyards, even the best of them, and give them to his servants. And he will take the tenth of your seed, and of your vineyards, and give to his officers, and to his servants. And he will take your menservants, and your maidservants, and your goodliest young men, and your asses, and put them to his work. He will take the tenth of your sheep: and ye shall be his servants. And ye shall cry out in that day because of your king which ye shall have chosen you; and the Lord will not hear you in that day. Nevertheless the people refused to obey the voice of Samuel; and they said, Nay; but we will have a king over us; That we also may be like all the nations; and that our king may judge us, and go out before us, and fight our battles. And Samuel heard all the words of the people, and he rehearsed them in the ears of the Lord. And the Lord said to Samuel, Hearken unto their voice, and make them a king. And Samuel said unto the men of Israel, Go ye every man unto his city. 1 Samuel 8:5–22.
Og de sa til ham: Se, du er blitt gammel, og dine sønner vandrer ikke på dine veier. Sett nå en konge over oss til å dømme oss, slik som alle folkene har. Men dette mishaget Samuel da de sa: Gi oss en konge til å dømme oss. Og Samuel bad til Herren. Og Herren sa til Samuel: Hør på folkets røst i alt det de sier til deg; for det er ikke deg de har forkastet, men meg har de forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem. Slik de har gjort i alle sine gjerninger fra den dag da jeg førte dem opp fra Egypt og like til denne dag, idet de har forlatt meg og dyrket andre guder, slik gjør de også mot deg. Hør derfor nå på deres røst. Men du skal alvorlig advare dem og kunngjøre for dem hvordan den kongen som skal regjere over dem, vil fare fram. Og Samuel talte alle Herrens ord til folket som krevde en konge av ham. Og han sa: Slik skal den kongen fare fram som skal regjere over dere: Han skal ta sønnene deres og sette dem til sin tjeneste ved sine vogner og som sine ryttere, og noen skal løpe foran vognene hans. Og han skal sette noen til førere over tusen og til førere over femti, og sette dem til å pløye jorden hans og høste avlingen hans og til å lage hans krigsvåpen og utrustningen til vognene hans. Og døtrene deres skal han ta til å lage salver og til å være kokker og bakere. Og markene deres og vingårdene deres og olivenlundene deres, ja, de beste av dem, skal han ta og gi til sine tjenere. Og han skal ta tienden av sæden deres og av vingårdene deres og gi den til sine hoffmenn og sine tjenere. Og tjenerne deres og tjenestekvinnene deres og de beste unge mennene deres og eslene deres skal han ta og bruke i sitt arbeid. Han skal ta tienden av småfeet deres, og dere skal bli hans tjenere. Og på den dagen skal dere rope på grunn av kongen deres, som dere har valgt dere, men Herren skal ikke svare dere på den dagen. Likevel ville folket ikke høre på Samuels røst, og de sa: Nei, vi vil ha en konge over oss, så vi også kan være som alle folkene, og så vår konge kan dømme oss og dra ut foran oss og stride våre strider. Og Samuel hørte alle folkets ord, og han gjentok dem for Herrens ører. Og Herren sa til Samuel: Hør på deres røst og sett en konge over dem. Da sa Samuel til Israels menn: Gå hver mann til sin by. 1 Samuel 8:5–22.
In this passage ancient Israel rejected God as their king, and the history points forward to the time when they proclaimed they had no king but Caesar. They rejected God’s theocracy, and insisted that they be given a king from their own people, only to ultimately proclaim that their king was a Roman king. The Roman king in the last days is the pope of Rome.
I dette avsnittet forkastet det gamle Israel Gud som sin konge, og historien peker frem mot den tid da de erklærte at de ikke hadde noen annen konge enn keiseren. De forkastet Guds teokrati og insisterte på at de skulle få en konge av sitt eget folk, bare for til slutt å erklære at deres konge var en romersk konge. Den romerske kongen i de siste dager er paven i Roma.
But they cried out, Away with him, away with him, crucify him. Pilate saith unto them, Shall I crucify your King? The chief priests answered, We have no king but Caesar. John 19:15.
Men de ropte: Bort med ham, bort med ham, korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste deres konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren. Johannes 19:15.
The rejection of the theocracy was so offensive and personal to Samuel that he understood it as a rejection of his prophetic office. But God made sure that Samuel understood that their rejection was of God, and not the prophet. These two passages which set forth Moses’ and Samuel’s prophetic relationship to the rebellion of ancient Israel, the punishment for the rebellion that followed was not the end for ancient Israel. There was still a group represented by Joshua and Caleb that would enter the Promised Land, and in the story of Samuel the end of ancient Israel was at the conclusion of Israel’s kings, not the beginning.
Forkastelsen av teokratiet var så krenkende og personlig for Samuel at han oppfattet den som en forkastelse av sitt profetiske embete. Men Gud sørget for at Samuel forstod at deres forkastelse gjaldt Gud, og ikke profeten. Disse to avsnittene, som fremstiller Moses’ og Samuels profetiske forhold til det gamle Israels opprør, viser at straffen for det påfølgende opprøret ikke var slutten for det gamle Israel. Det fantes fremdeles en gruppe, representert ved Josva og Kaleb, som skulle gå inn i det lovede land, og i fortellingen om Samuel var slutten på det gamle Israel ved avslutningen av Israels konger, ikke ved begynnelsen.
Moses reasoned with God to continue to work with ancient Israel, for Moses reasoned to bring them to a conclusion at that point would misrepresent the sacred history of the deliverance of His people and His promise to lead them into the land God had promised to Abraham. The point here is that God chooses to allow rebellion to both occur and continue when He intends to use the rebellion as witness of the truth.
Moses talte med Gud om at fortsette å virke med oldtidens Israel, for Moses resonnerte at å føre dem til en avslutning på det tidspunkt ville gi et uriktig bilde av den hellige historien om utfrielsen av Hans folk og Hans løfte om å føre dem inn i det landet Gud hadde lovet Abraham. Poenget her er at Gud velger å tillate at opprør både oppstår og fortsetter når Han har til hensikt å bruke opprøret som vitnesbyrd om sannheten.
The attitude of righteous indignation manifested by Samuel was also manifested by Ellen White.
Den holdning av rettferdig harme som kom til uttrykk hos Samuel, kom også til uttrykk hos Ellen White.
“Never before have I seen among our people such firm self-complacency and unwillingness to accept and acknowledge light as was manifested at Minneapolis. I have been shown that not one of the company who cherished the spirit manifested at that meeting would again have clear light to discern the preciousness of the truth sent them from heaven until they humbled their pride and confessed that they were not actuated by the Spirit of God, but that their minds and hearts were filled with prejudice. The Lord desired to come near to them, to bless them and heal them of their backslidings, but they would not hearken. They were actuated by the same spirit that inspired Korah, Dathan, and Abiram. Those men of Israel were determined to resist all evidence that would prove them to be wrong, and they went on and on in their course of disaffection until many were drawn away to unite with them.
«Aldri før har jeg blant vårt folk sett en så fast selvtilfredshet og en slik uvillighet til å motta og erkjenne lys som den som kom til syne i Minneapolis. Det er blitt vist meg at ikke én av dem som næret den ånd som ble åpenbart ved det møtet, igjen ville få klart lys til å skjelne den dyrebare sannhets verdi som ble sendt dem fra himmelen, før de ydmyket sin stolthet og bekjente at de ikke var drevet av Guds Ånd, men at deres sinn og hjerter var fylt av fordom. Herren ønsket å komme dem nær, å velsigne dem og helbrede dem fra deres frafall, men de ville ikke høre. De var drevet av den samme ånd som inspirerte Korah, Datan og Abiram. Disse Israels menn var fast bestemt på å stå imot ethvert bevis som ville påvise at de tok feil, og de fortsatte og fortsatte på sin vei i misnøye inntil mange ble trukket bort for å slutte seg til dem.»
“Who were these? Not the weak, not the ignorant, not the unenlightened. In that rebellion there were two hundred and fifty princes famous in the congregation, men of renown. What was their testimony? ‘all the congregation are holy, every one of them, and the Lord is among them: wherefore then lift ye up yourselves above the congregation of the Lord?’ [Numbers 16:3]. When Korah and his companions perished under the judgment of God, the people whom they had deceived saw not the hand of the Lord in this miracle. The whole congregation the next morning charged Moses and Aaron, ‘Ye have killed the people of the Lord’ [verse 41], and the plague was upon the congregation, and more than fourteen thousand perished.
«Hvem var disse? Ikke de svake, ikke de uvitende, ikke de uopplyste. I dette opprøret var det to hundre og femti fyrster, ansette i menigheten, menn av navn og ry. Hva var deres vitnesbyrd? ‘hele menigheten er hellig, hver eneste en av dem, og Herren er iblant dem; hvorfor opphøyer da dere dere over Herrens menighet?’ [4 Mosebok 16:3]. Da Korah og hans ledsagere omkom under Guds dom, så ikke folket som de hadde bedratt, Herrens hånd i dette miraklet. Hele menigheten anklaget neste morgen Moses og Aron: ‘Dere har drept Herrens folk’ [vers 41], og pesten kom over menigheten, og mer enn fjorten tusen omkom.»
“When I purposed to leave Minneapolis, the angel of the Lord stood by me and said: ‘Not so; God has a work for you to do in this place. The people are acting over the rebellion of Korah, Dathan, and Abiram. I have placed you in your proper position, which those who are not in the light will not acknowledge; they will not heed your testimony; but I will be with you; My grace and power shall sustain you. It is not you they are despising, but the messengers and the message I send to My people. They have shown contempt for the word of the Lord. Satan has blinded their eyes and perverted their judgment; and unless every soul shall repent of this their sin, this unsanctified independence that is doing insult to the Spirit of God, they will walk in darkness. I will remove the candlestick out of his place except they repent and be converted, that I should heal them. They have obscured their spiritual eyesight. They would not that God would manifest His Spirit and His power; for they have a spirit of mockery and disgust at My word. Lightness, trifling, jesting, and joking are daily practiced. They have not set their hearts to seek Me. They walk in the sparks of their own kindling, and unless they repent they shall lie down in sorrow. Thus saith the Lord: Stand at your post of duty; for I am with thee, and will not leave thee nor forsake thee.’ These words from God I have not dared to disregard.” The 1888 Materials, 1067.
«Da jeg hadde satt meg fore å forlate Minneapolis, stod Herrens engel ved min side og sa: ‘Ikke så; Gud har en gjerning for deg å utføre på dette sted. Folket handler om igjen Korahs, Datans og Abirams opprør. Jeg har satt deg i din rette stilling, en stilling som de som ikke er i lyset, ikke vil erkjenne; de vil ikke gi akt på ditt vitnesbyrd; men jeg vil være med deg; Min nåde og kraft skal oppholde deg. Det er ikke deg de forakter, men de budbærere og det budskap jeg sender til Mitt folk. De har vist forakt for Herrens ord. Satan har blindet deres øyne og fordreid deres dømmekraft; og dersom ikke hver sjel omvender seg fra denne sin synd, denne uhelligede uavhengighet som krenker Guds Ånd, skal de vandre i mørke. Jeg vil flytte lysestaken bort fra dens sted, dersom de ikke omvender seg og vender om, så jeg kan lege dem. De har tilslørt sitt åndelige syn. De ønsket ikke at Gud skulle åpenbare Sin Ånd og Sin kraft; for de har en ånd av spott og avsky overfor Mitt ord. Lettferdighet, tomt snakk, skjemt og spøk blir daglig praktisert. De har ikke satt sitt hjerte til å søke Meg. De vandrer i gnistene fra sin egen ild, og dersom de ikke omvender seg, skal de legge seg ned i sorg. Så sier Herren: Stå på din plikts post; for jeg er med deg og vil ikke forlate deg og ikke svikte deg.’ Disse ord fra Gud har jeg ikke våget å la være å ta hensyn til.» The 1888 Materials, 1067.
Sister White paralleled Samuel’s attitude and was told to remain with the rebels and their rebellion and “stand at” the “post” of her “duty.” She was commanded to stand her post, after she (the prophetess) had determined to leave the rebels and their rebellion unto themselves.
Søster White ble stilt parallelt med Samuels holdning og ble pålagt å bli hos opprørerne og deres opprør og «stå på» sin «plikts» «post». Hun ble befalt å stå på sin post, etter at hun (profetinnen) hadde bestemt seg for å overlate opprørerne og deres opprør til seg selv.
The rule of first mention, which is a primary component of the principle of Alpha and Omega, identifies that the first time a subject is mentioned is of supreme importance. Connected with the very beginning of Lucifer’s rebellion was the fact that if God had wanted to, He had all the power necessary to eliminate Lucifer at Lucifer’s very first selfish thought that had originated within Lucifer’s mind. God could have removed Lucifer from the creation and He has the power that had He chosen to do so, He could have done it in such a fashion that no other angels would have even known what had happened. Of course, He did not do that, for among other things it would have been a denial of His character, but He does possess the creative power that would have allowed Him to do that very thing. But he didn’t do it. He patiently allowed the rebellion to become part of the witness of His character, part of the testimony of the controversy that had begun in heaven and was to ultimately come to the earth. This is what Moses’ dialogue accomplished for ancient Israel. God allowed the generation of rebels to die in the wilderness and used that history as a biblical example to further the truths connected with the everlasting gospel.
Regelen om første omtale, som er en hovedbestanddel av prinsippet om Alfa og Omega, fastslår at den første gang et emne omtales, er av aller største betydning. Knyttet til selve begynnelsen av Lucifers opprør var det forhold at dersom Gud hadde villet, hadde Han all den makt som var nødvendig for å tilintetgjøre Lucifer ved Lucifers aller første selviske tanke som oppstod i Lucifers sinn. Gud kunne ha fjernet Lucifer fra skapelsen, og Han har den makt at dersom Han hadde valgt å gjøre det, kunne Han ha gjort det på en slik måte at ingen andre engler engang ville ha visst hva som hadde skjedd. Han gjorde naturligvis ikke det, for blant annet ville det ha vært en fornektelse av Hans karakter, men Han besitter den skapende kraft som ville ha tillatt Ham å gjøre nettopp dette. Men Han gjorde det ikke. Tålmodig lot Han opprøret bli en del av vitnesbyrdet om Hans karakter, en del av vitnesbyrdet om den strid som hadde begynt i himmelen og som til sist skulle komme til jorden. Dette var det Moses’ samtale utvirket for det gamle Israel. Gud lot slekten av opprørere dø i ørkenen og brukte denne historien som et bibelsk eksempel for å fremme de sannheter som er knyttet til det evige evangelium.
So too, with the rejection of God as king in the days of Samuel. Samuel was instructed to go ahead and stand his post of duty, in spite of Samuel’s personal convictions and prophetic knowledge. This element of God’s prophetic and historical oversight is also recognized in the rebuilding of the temple after the Babylonian captivity. God predicted and governed every element of the seventy years of captivity; the return to Jerusalem, the rebuilding of Jerusalem, the temple and the streets and walls. He set forth the time prophecies that identified when they would be freed from captivity. He identified how many decrees there would be to mark the beginning of the twenty-three hundred years. He identified Cyrus by name, the heathen king that would begin the process with the first decree. All the elements of rebuilding Jerusalem and the temple were specifically identified and He raised up righteous men and prophets to accomplish the work.
Slik var det også med forkastelsen av Gud som konge i Samuels dager. Samuel fikk beskjed om å gå videre og stå på sin pliktpost, til tross for Samuels personlige overbevisninger og profetiske kunnskap. Dette elementet av Guds profetiske og historiske oppsyn kommer også til uttrykk i gjenoppbyggingen av tempelet etter det babylonske fangenskapet. Gud forutsa og styrte hvert eneste ledd i de sytti årene av fangenskapet; tilbakekomsten til Jerusalem, gjenoppbyggingen av Jerusalem, tempelet og gatene og murene. Han fastsatte tidsprofetiene som angav når de ville bli frigjort fra fangenskapet. Han angav hvor mange dekreter det skulle være som skulle markere begynnelsen på de to tusen tre hundre årene. Han nevnte Kyros ved navn, den hedenske kongen som skulle innlede prosessen med det første dekretet. Alle elementene i gjenoppbyggingen av Jerusalem og tempelet ble spesifikt angitt, og Han oppreiste rettferdige menn og profeter til å fullføre verket.
In spite of all the obvious divine prophetic foreknowledge and intervention, the rebellion that had led to the captivity in Babylon had already brought to a conclusion His personal presence with the people of God. The shekinah glory never returned to the temple that was rebuilt. The entire history was employed to provide prophetic structure to the history at the end of the world, though the temple never again was blessed by the presence of the shekinah in the Most Holy Place. In that sense, the temple that was rebuilt was testimony not of God’s presence, but of Israel’s rebellion. Yet the prophets of that history, like as Samuel and Sister White at Minneapolis continued to serve in the capacity of prophets.
Til tross for all den åpenbare guddommelige profetiske forkunnskap og inngripen, hadde opprøret som hadde ført til fangenskapet i Babylon, allerede satt punktum for Hans personlige nærvær hos Guds folk. Shekina-herligheten vendte aldri tilbake til templet som ble gjenoppbygd. Hele historien ble tatt i bruk for å gi profetisk struktur til historien ved verdens ende, selv om templet aldri igjen ble velsignet ved shekinaens nærvær i Det Aller Helligste. I den forstand var templet som ble gjenoppbygd, et vitnesbyrd ikke om Guds nærvær, men om Israels opprør. Likevel fortsatte profetene i denne historien, slik som Samuel og søster White i Minneapolis, å tjene i egenskap av profeter.
The rebellion of Lucifer is the first thing mentioned in the great controversy between Christ and Satan, and God allowed the rebellion to continue for His own purposes. Samuel, in spite of his righteous indignation against Israel’s desire to be like the other nations was directed to participate in anointing the first two kings. And the prophets of God participated in rebuilding God’s temple, the temple that would never again have the shekinah presence of God.
Lucifers opprør er det første som nevnes i den store striden mellom Kristus og Satan, og Gud tillot at opprøret fortsatte for sine egne hensikters skyld. Samuel ble, til tross for sin rettferdige harme over Israels ønske om å være lik de andre folkeslagene, pålagt å medvirke ved salvelsen av de to første kongene. Og Guds profeter tok del i gjenoppbyggingen av Guds tempel, det tempel som aldri mer skulle ha Guds shekina-nærvær.
Those that employ their “dishes of fables” against the prophetic Word, in an attempt to cover up the rebellion of Adventism in 1863, and who choose to base their argument upon the logic that if anything happened wrong in 1863, the prophetess would have forbidden it, are willfully ignorant of the first principle that is identified in the very first mention of rebellion against God. God allows rebellion for His own purposes and if He chooses for His prophets to remain neutral or silent in the rebellions that might arrive, that is His choice.
De som bruker sine «fablenes fat» mot det profetiske Ord i et forsøk på å tildekke adventismens opprør i 1863, og som velger å bygge sitt argument på den logikken at dersom noe galt hadde skjedd i 1863, ville profetinnen ha forbudt det, er med vilje uvitende om det første prinsipp som blir identifisert i den aller første omtalen av opprør mot Gud. Gud tillater opprør for sine egne hensikters skyld, og dersom Han velger at Hans profeter skal forholde seg nøytrale eller tause i de opprør som måtte oppstå, er det Hans valg.
As we begin to consider the testing process of 1844 through 1863, that has been typified by the ten tests ancient Israel failed after they crossed the Red Sea, it is essential to understand this biblical fact. God’s prophets function as His prophets in times of obedience and disobedience, and at times they do not protest issues that would appear on the surface as something a prophet would be expected to protest. At times they are obviously aware of the rebellion but are restrained and at other times the Lord holds His hand over their eyes in regard to the rebellion. When that perspective is recognized, 1863 becomes a significant waymark in the history of the sixth kingdom of Bible prophecy, for both the horn of Protestantism and the horn of Republicanism.
Når vi begynner å betrakte prøvingsprosessen fra 1844 til 1863, som er blitt forbildet ved de ti prøvene det gamle Israel ikke bestod etter at de hadde krysset Rødehavet, er det avgjørende å forstå dette bibelske faktum. Guds profeter fungerer som Hans profeter både i tider med lydighet og ulydighet, og til tider protesterer de ikke mot forhold som på overflaten kan synes å være noe en profet ville forventes å protestere mot. Til tider er de åpenbart klar over opprøret, men blir holdt tilbake, og andre ganger holder Herren sin hånd over deres øyne med hensyn til opprøret. Når dette perspektivet er erkjent, blir 1863 et betydningsfullt veimerke i historien til det sjette riket i Bibelens profeti, både for protestantismens horn og republikanismens horn.
I have also spoken by the prophets, and I have multiplied visions, and used similitudes, by the ministry of the prophets. Hosea 12:10.
Jeg har også talt ved profetene, og jeg har mangfoldiggjort synene og brukt lignelser ved profetenes tjeneste. Hosea 12:10.