Moses and Elijah are prophetic symbols that can each be understood by context as a singular symbol, or they can also be understood as a symbol that contains both prophets. Upon the testimony of two a thing is established and in Revelation eleven Moses and Elijah represent the two witnesses of the Old and New Testaments. At the Mount of Transfiguration, representing the Second Coming of Christ, the dual symbol represents both the one hundred and forty-four thousand (Elijah) and the martyrs (Moses) of the Sunday law crisis. Together as a symbol, in the cave of Horeb, they represent God’s people at the end of the world who “hear,” “read” and “keep” the message that is a Revelation of God’s character which contains the power to transform a Laodicean unto a Philadelphian. There will soon, (very soon) come a point where it will no longer be possible for the foolish Laodicean Adventists to avail themselves of the “oil” needed to correctly respond to the cry, “Behold the Bridegroom cometh.”
Moses og Elia er profetiske symboler som hver for seg, ut fra sammenhengen, kan forstås som et enkeltstående symbol, eller de kan også forstås som et symbol som omfatter begge profetene. På to vitners vitnesbyrd blir en sak stadfestet, og i Åpenbaringen elleve representerer Moses og Elia de to vitnene fra Det gamle og Det nye testamente. På Forklarelsens berg, som representerer Kristi annet komme, representerer det dobbelte symbolet både de hundre og førtifire tusen (Elia) og martyrne (Moses) i søndagslovkrisen. Sammen som symbol, i hulen på Horeb, representerer de Guds folk ved verdens ende, som «hører», «leser» og «holder fast ved» budskapet, som er en åpenbaring av Guds karakter og som inneholder kraften til å forvandle en laodikeer til en filadelfier. Det vil snart, (meget snart) komme et punkt hvor det ikke lenger vil være mulig for de dårlige laodikeiske adventistene å gjøre bruk av den «oljen» som trengs for å kunne svare rett på ropet: «Se, brudgommen kommer.»
And Moses said unto the Lord, See, thou sayest unto me, Bring up this people: and thou hast not let me know whom thou wilt send with me. Yet thou hast said, I know thee by name, and thou hast also found grace in my sight. Now therefore, I pray thee, if I have found grace in thy sight, shew me now thy way, that I may know thee, that I may find grace in thy sight: and consider that this nation is thy people. And he said, My presence shall go with thee, and I will give thee rest. And he said unto him, If thy presence go not with me, carry us not up hence. For wherein shall it be known here that I and thy people have found grace in thy sight? is it not in that thou goest with us? so shall we be separated, I and thy people, from all the people that are upon the face of the earth. And the Lord said unto Moses, I will do this thing also that thou hast spoken: for thou hast found grace in my sight, and I know thee by name. And he said, I beseech thee, shew me thy glory. And he said, I will make all my goodness pass before thee, and I will proclaim the name of the Lord before thee; and will be gracious to whom I will be gracious, and will shew mercy on whom I will shew mercy. And he said, Thou canst not see my face: for there shall no man see me, and live. And the Lord said, Behold, there is a place by me, and thou shalt stand upon a rock: And it shall come to pass, while my glory passeth by, that I will put thee in a clift of the rock, and will cover thee with my hand while I pass by: And I will take away mine hand, and thou shalt see my back parts: but my face shall not be seen. And the Lord said unto Moses, Hew thee two tables of stone like unto the first: and I will write upon these tables the words that were in the first tables, which thou brakest. And be ready in the morning, and come up in the morning unto mount Sinai, and present thyself there to me in the top of the mount. And no man shall come up with thee, neither let any man be seen throughout all the mount; neither let the flocks nor herds feed before that mount. And he hewed two tables of stone like unto the first; and Moses rose up early in the morning, and went up unto mount Sinai, as the Lord had commanded him, and took in his hand the two tables of stone. And the Lord descended in the cloud, and stood with him there, and proclaimed the name of the Lord. And the Lord passed by before him, and proclaimed, The Lord, The Lord God, merciful and gracious, longsuffering, and abundant in goodness and truth, Keeping mercy for thousands, forgiving iniquity and transgression and sin, and that will by no means clear the guilty; visiting the iniquity of the fathers upon the children, and upon the children’s children, unto the third and to the fourth generation. And Moses made haste, and bowed his head toward the earth, and worshipped. And he said, If now I have found grace in thy sight, O Lord, let my Lord, I pray thee, go among us; for it is a stiffnecked people; and pardon our iniquity and our sin, and take us for thine inheritance. And he said, Behold, I make a covenant: before all thy people I will do marvels, such as have not been done in all the earth, nor in any nation: and all the people among which thou art shall see the work of the Lord: for it is a terrible thing that I will do with thee. Exodus 33:12–34:10.
Og Moses sa til Herren: Se, du sier til meg: Før dette folket opp; men du har ikke latt meg få vite hvem du vil sende med meg. Og likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har også funnet nåde for mine øyne. Nå, om jeg da har funnet nåde for dine øyne, så ber jeg deg: La meg nå få kjenne din vei, så jeg kan kjenne deg, for at jeg må finne nåde for dine øyne; og se til at denne nasjonen er ditt folk. Og han sa: Mitt åsyn skal gå med deg, og jeg vil gi deg hvile. Og han sa til ham: Dersom ditt åsyn ikke går med meg, så før oss ikke opp herfra. For hvordan skal det ellers bli kjent her at jeg og ditt folk har funnet nåde for dine øyne? Er det ikke ved at du går med oss, så vi blir utskilt, jeg og ditt folk, fra alle de folk som er på jordens overflate? Og Herren sa til Moses: Også dette som du har talt, vil jeg gjøre; for du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn. Og han sa: Jeg ber deg, la meg få se din herlighet. Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt ansikt, og jeg vil rope ut Herrens navn foran deg; og jeg vil være nådig mot den jeg vil være nådig mot, og jeg vil miskunne meg over den jeg vil miskunne meg over. Og han sa: Du kan ikke se mitt ansikt; for intet menneske kan se meg og leve. Og Herren sa: Se, her er et sted hos meg, og du skal stå på klippen. Og det skal skje når min herlighet går forbi, at jeg vil sette deg i en revne i klippen og dekke deg med min hånd mens jeg går forbi. Så vil jeg ta min hånd bort, og du skal se mine bakre deler; men mitt ansikt skal ikke bli sett. Og Herren sa til Moses: Hogg deg ut to steintavler lik de første, og jeg vil skrive på disse tavlene de ord som stod på de første tavlene, som du knuste. Og vær rede i morgen tidlig, og stig opp om morgenen på Sinai-fjellet og still deg der fram for meg på toppen av fjellet. Og ingen må stige opp med deg, og heller ikke må noen sees noe sted på hele fjellet; heller ikke skal småfeet eller storfeet beite foran dette fjellet. Og han hogg ut to steintavler lik de første; og Moses stod tidlig opp om morgenen og steg opp på Sinai-fjellet, slik Herren hadde befalt ham, og han tok de to steintavlene i hånden. Og Herren steg ned i skyen og stod hos ham der, og han ropte ut Herrens navn. Og Herren gikk forbi foran ham og ropte: Herren, Herren Gud, barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet, han som bevarer miskunn mot tusener, som forlater misgjerning og overtredelse og synd, men som slett ikke holder den skyldige uskyldig, idet han hjemsøker fedrenes misgjerning på barna og på barnebarna, i tredje og fjerde slektsledd. Og Moses skyndte seg og bøyde sitt hode mot jorden og tilbad. Og han sa: Om jeg nå har funnet nåde for dine øyne, Herre, så la Herren, jeg ber deg, gå midt iblant oss; for det er et stivnakket folk. Tilgi vår misgjerning og vår synd, og ta oss til din eiendom. Og han sa: Se, jeg oppretter en pakt. Foran hele ditt folk vil jeg gjøre undergjerninger, slike som ikke er gjort på hele jorden eller i noe folkeslag; og alt folket som du er iblant, skal se Herrens gjerning; for det er en fryktinngytende gjerning jeg vil gjøre med deg. 2 Mosebok 33:12–34:10.
Moses represents God’s people at the end of the world. They are those who in the “last days” of the investigative judgment ask God to show them His “way, that” they might “know” God, and in response receive an answer from God that includes the promise that His “presence shall go with” them, and that God will give those people “rest.”
Moses representerer Guds folk ved verdens ende. Det er de som i den undersøkende doms «siste dager» ber Gud om å vise dem sin «vei, så» de kan «kjenne» Gud, og som som svar mottar et svar fra Gud som innbefatter løftet om at Hans «nærvær skal gå med» dem, og at Gud vil gi disse menneskene «hvile».
Thus saith the Lord, Stand ye in the ways, and see, and ask for the old paths, where is the good way, and walk therein, and ye shall find rest for your souls. But they said, We will not walk therein. Also I set watchmen over you, saying, Hearken to the sound of the trumpet. But they said, We will not hearken. Jeremiah 6:16, 17.
Så sier Herren: Stå på veiene og se, og spør etter de gamle stiene, hvor den gode vei er, og vandre på den, så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. Jeg satte også vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd. Men de sa: Vi vil ikke høre. Jeremia 6:16, 17.
Jeremiah identifies a class that refuse to “see” and “hearken” and therefore do not receive the “rest” promised to those who seek the “good way” and “walk therein.” That rest is identified as the “refreshing” by Isaiah.
Jeremia identifiserer en gruppe som nekter å «se» og «lytte», og som derfor ikke mottar den «hvile» som er lovet dem som søker «den gode vei» og «vandrer på den». Denne hvilen blir av Jesaja identifisert som «vederkvegelse».
Whom shall he teach knowledge? and whom shall he make to understand doctrine? them that are weaned from the milk, and drawn from the breasts. For precept must be upon precept, precept upon precept; line upon line, line upon line; here a little, and there a little: For with stammering lips and another tongue will he speak to this people. To whom he said, This is the rest wherewith ye may cause the weary to rest; and this is the refreshing: yet they would not hear. But the word of the Lord was unto them precept upon precept, precept upon precept; line upon line, line upon line; here a little, and there a little; that they might go, and fall backward, and be broken, and snared, and taken. Isaiah 28:9–13.
Hvem skal han lære kunnskap, og hvem skal han få til å forstå læren? Dem som er avvent fra melken, dem som er tatt fra brystet. For bud må komme på bud, bud på bud; regel på regel, regel på regel; her litt og der litt. For med stammende lepper og med et annet tungemål skal han tale til dette folk. Han som sa til dem: Dette er hvilen, hvorved dere kan la den trette finne hvile; og dette er vederkvegelsen. Men de ville ikke høre. Og Herrens ord ble for dem bud på bud, bud på bud; regel på regel, regel på regel; her litt og der litt; for at de skulle gå og falle baklengs og bli knust og bli fanget i snaren og grepet. Jesaja 28:9–13.
The “rest” and the “refreshing” represent the latter rain that is poured out during the proclamation of the final warning message.
«Hvilen» og «forfriskningen» representerer den sene regn som utgytes under forkynnelsen av det siste advarselsbudskapet.
“I was pointed down to the time when the third angel’s message was closing. The power of God had rested upon His people; they had accomplished their work and were prepared for the trying hour before them. They had received the latter rain, or refreshing from the presence of the Lord, and the living testimony had been revived. The last great warning had sounded everywhere, and it had stirred up and enraged the inhabitants of the earth who would not receive the message.” Early Writings, 279.
«Jeg ble vist frem til den tiden da den tredje engels budskap gikk mot sin avslutning. Guds kraft hadde hvilt over Hans folk; de hadde fullført sitt verk og var beredt for prøvelsens time som lå foran dem. De hadde mottatt senregnet, eller fornyelsen fra Herrens åsyn, og det levende vitnesbyrd var blitt vekket til live igjen. Den siste store advarselen hadde lydt overalt, og den hadde satt i bevegelse og fylt med vrede jordens innbyggere som ikke ville ta imot budskapet.» Early Writings, 279.
The promise of the “rest” or the “refreshing” that is the “latter rain,” includes the promise given to Moses in the cave that God’s “presence” would go with His people.
Løftet om «hvilen» eller «vederkvegelsen», som er «sildigregnet», omfatter løftet som ble gitt til Moses i hulen, om at Guds «nærvær» skulle gå med Hans folk.
“The work will be similar to that of the day of Pentecost. As the ‘former rain’ was given, in the outpouring of the Holy Spirit at the opening of the gospel, to cause the upspringing of the precious seed, so the ‘latter rain’ will be given at its close, for the ripening of the harvest. ‘Then shall we know, if we follow on to know the Lord; his going forth is prepared as the morning; and he shall come unto us as the rain, as the latter and former rain unto the earth.’ (Hosea 6:3.) ‘Be glad then, ye children of Zion, and rejoice in the Lord your God; for he hath given you the former rain moderately, and he will cause to come down for you the rain, the former rain, and the latter rain.’ (Joel 2:23.) ‘In the last days, saith God, I will pour out of my Spirit upon all flesh.’ ‘And it shall come to pass, that whosoever shall call on the name of the Lord shall be saved.’ (Acts 2:17, 21.) The great work of the gospel is not to close with less manifestation of the power of God than marked its opening. The prophecies which were fulfilled in the outpouring of the former rain at the opening of the gospel, are again to be fulfilled in the latter rain at its close. Here are ‘the times of refreshing’ to which the apostle Peter looked forward when he said, ‘Repent ye therefore, and be converted, that your sins may be blotted out [in the investigative Judgment], when the times of refreshing shall come from the presence of the Lord; and he shall send Jesus.’ (Acts 3:19–20.)
Verket vil være likt det som fant sted på pinsedagen. Slik den «tidlige regn» ble gitt ved Den Hellige Ånds utgytelse ved evangeliets begynnelse for å få den dyrebare sæd til å spire opp, slik skal den «sene regn» bli gitt ved dets avslutning for høstens modning. «Da skal vi kjenne, ja, strebe etter å kjenne Herren; hans fremtreden er viss som morgenrøden, og han skal komme til oss som regnet, som senregnet og tidligregnet over jorden.» (Hosea 6:3.) «Gled dere da, Sions barn, og fryd dere i Herren deres Gud! For han gir dere høstregn i rett mål, og han lar regn falle ned for dere, både tidligregn og senregn.» (Joel 2:23.) «I de siste dager, sier Gud, vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød.» «Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (Apg 2:17, 21.) Evangeliets store verk skal ikke avsluttes med en mindre åpenbaring av Guds kraft enn den som kjennetegnet dets begynnelse. De profetier som ble oppfylt ved utgytelsen av den tidlige regn ved evangeliets begynnelse, skal igjen oppfylles ved den sene regn ved dets avslutning. Her er «vederkvegelsens tider» som apostelen Peter så fram til da han sa: «Gjør derfor bot og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet [i den undersøkende dom], for at vederkvegelsens tider må komme fra Herrens åsyn, og han skal sende Jesus.» (Apg 3:19–20.)
“Servants of God, with their faces lighted up and shining with holy consecration, will hasten from place to place to proclaim the message from Heaven. By thousands of voices, all over the earth, the warning will be given. Miracles will be wrought, the sick will be healed, and signs and wonders will follow the believers. Satan also works with lying wonders, even bringing down fire from heaven in the sight of men. (Revelation 13:13.) Thus the inhabitants of the earth will be brought to take their stand.” The Great Controversy, 611, 612.
«Guds tjenere, med ansikter opplyst og strålende av hellig innvielse, vil skynde seg fra sted til sted for å forkynne budskapet fra Himmelen. Ved tusener av stemmer, over hele jorden, vil advarselen bli gitt. Mirakler vil bli utført, de syke vil bli helbredet, og tegn og undergjerninger vil følge de troende. Satan virker også med løgnaktige under, idet han til og med får ild til å fare ned fra himmelen i menneskenes påsyn. (Åpenbaringen 13:13.) Slik vil jordens innbyggere bli ført til å ta sitt standpunkt.» The Great Controversy, 611, 612.
The outpouring of the Holy Spirit in the latter days has been typified by the outpouring of the Holy Spirit in the beginning of the proclamation of the gospel. The “word of the Lord unto them” who will not hear what the Spirit sayeth unto the churches, was the prophetic principle of adding one prophetic line of history to another prophetic line of history in order to illustrate the end of the world. It is nothing less than the principle that the end of a thing is illustrated by the beginning of a thing. The prophetic rule is rejected by the foolish Laodicean Seventh-day Adventist people. When accepted, God can “teach knowledge,” which Daniel identifies is increased at the time of the end, and the very same knowledge Hosea says God’s people are destroyed for rejecting. The class in Isaiah and Jeremiah who refuse to hear or see, reject the “refreshing,” which is the “rest” God promises to deliver to His “last day” people in order that they might safely navigate the crisis at the end of days.
Utgytelsen av Den hellige ånd i de siste dager har vært forbildet ved utgytelsen av Den hellige ånd ved begynnelsen av evangeliets forkynnelse. «Herrens ord til dem» som ikke vil høre hva Ånden sier til menighetene, var det profetiske prinsipp å legge én profetisk historielinje til en annen profetisk historielinje for å illustrere verdens ende. Det er intet mindre enn prinsippet om at enden på en ting blir illustrert ved begynnelsen på en ting. Den profetiske regelen blir forkastet av det dårlige laodikeiske syvendedagsadventistfolk. Når den blir mottatt, kan Gud «lære kunnskap», som Daniel identifiserer blir økt ved endens tid, og den selvsamme kunnskap som Hosea sier at Guds folk blir ødelagt for å forkaste. Den gruppen i Jesaja og Jeremia som nekter å høre eller se, forkaster «vederkvegelsen», som er den «hvile» Gud lover å gi sitt «siste dags»-folk, for at de trygt skal kunne navigere gjennom krisen ved dagenes ende.
The “name of the Lord” (character) that God proclaimed to Moses was that “the Lord God,” is “merciful and gracious, longsuffering, and abundant in goodness and truth.” His character is mercy and truth. The truth which represents His character is always associated with His mercy, for no person will understand His truth, except God first exercises His mercy towards them, for all have sinned and come short of the glory (character) of God. The truth that Jesus Christ is the Alpha and Omega is recognized and kept by those who God has pardoned of their iniquities and sin. That pardon takes place in the final scenes of the investigative judgment. Those who He exercises His mercy towards, thus pardoning their sins, He takes for His inheritance and enters into a covenant with them.
«Herrens navn» (karakter) som Gud forkynte for Moses, var at «Herren Gud» er «barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunn og sannhet». Hans karakter er miskunn og sannhet. Sannheten, som representerer Hans karakter, er alltid forbundet med Hans miskunn, for intet menneske vil forstå Hans sannhet, med mindre Gud først utøver Sin miskunn mot dem; for alle har syndet og fattes Guds herlighet (karakter). Den sannhet at Jesus Kristus er Alfa og Omega, blir erkjent og holdt fast ved av dem som Gud har tilgitt deres misgjerninger og synd. Denne tilgivelsen finner sted i de avsluttende scener av den undersøkende dommen. Dem som Han utøver Sin miskunn mot, og derved tilgir deres synder, tar Han til Sin arv og inngår en pakt med dem.
“In the last days of this earth’s history, God’s covenant with his commandment-keeping people is to be renewed.” Review and Herald, February 26, 1914.
«I de siste dager av denne jords historie skal Guds pakt med sitt budlydige folk fornyes.» Review and Herald, 26. februar 1914.
All the prophets, including Moses are identifying the last days of the investigative judgment when God renews His covenant with those identified as the one hundred and forty-four thousand. And when that covenant is established, God “will do marvels, such as have not been done in all the earth, nor in any nation: and all the people among which thou art shall see the work of the Lord: for it is a terrible thing that I will do with thee.”
Alle profetene, innbefattet Moses, identifiserer de siste dagene av den undersøkende dom, når Gud fornyer sin pakt med dem som er identifisert som de hundre og førtifire tusen. Og når denne pakt blir stadfestet, skal Gud «gjøre undergjerninger, slike som ikke er blitt gjort på hele jorden eller hos noe folkeslag; og alt folket som du er iblant, skal se Herrens gjerning; for det er en fryktinngytende ting jeg vil gjøre med deg.»
Moses’ cave experience on Mount Horeb, also known as Mount Sinai was placed within the context of Moses’ struggle with God’s people. His struggle was to accomplish the task God had given to him. Moses was in a struggle concerning God’s message to the world. Just before the Lord showed his glory to Moses, we find Moses using logic against the Lord, suggesting that if the Lord destroyed the rebels who had just been dancing around Aaron’s golden calf, the destruction of the rebels would destroy the message that was identifying God’s power.
Moses’ huleopplevelse på Horeb-fjellet, også kjent som Sinai-fjellet, ble satt inn i sammenhengen med Moses’ kamp med Guds folk. Hans kamp var å fullføre den oppgaven Gud hadde gitt ham. Moses befant seg i en kamp angående Guds budskap til verden. Like før Herren viste sin herlighet for Moses, finner vi at Moses bruker logikk overfor Herren og antyder at dersom Herren ødela opprørerne som nettopp hadde danset rundt Arons gullkalv, ville ødeleggelsen av opprørerne ødelegge budskapet som åpenbarte Guds makt.
And the Lord said unto Moses, I have seen this people, and, behold, it is a stiffnecked people: Now therefore let me alone, that my wrath may wax hot against them, and that I may consume them: and I will make of thee a great nation. And Moses besought the Lord his God, and said, Lord, why doth thy wrath wax hot against thy people, which thou hast brought forth out of the land of Egypt with great power, and with a mighty hand? Wherefore should the Egyptians speak, and say, For mischief did he bring them out, to slay them in the mountains, and to consume them from the face of the earth? Turn from thy fierce wrath, and repent of this evil against thy people. Remember Abraham, Isaac, and Israel, thy servants, to whom thou swarest by thine own self, and saidst unto them, I will multiply your seed as the stars of heaven, and all this land that I have spoken of will I give unto your seed, and they shall inherit it forever. And the Lord repented of the evil which he thought to do unto his people. Exodus 32:9–14.
Og Herren sa til Moses: Jeg har sett dette folket, og se, det er et stivnakket folk. La meg nå være, så min vrede kan blusse opp mot dem, og jeg kan fortære dem; og jeg vil gjøre deg til et stort folk. Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre, hvorfor skulle din vrede blusse opp mot ditt folk, som du har ført ut av landet Egypt med stor kraft og med sterk hånd? Hvorfor skulle egypterne tale og si: Til ulykke førte han dem ut, for å slå dem i hjel i fjellene og utrydde dem fra jordens overflate? Vend om fra din brennende vrede, og la det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk, angre deg. Kom Abraham, Isak og Israel, dine tjenere, i hu, dem du sverget ved deg selv og sa til: Jeg vil gjøre deres ætt tallrik som himmelens stjerner, og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi deres ætt, og de skal arve det til evig tid. Og Herren angret det onde som han hadde tenkt å gjøre mot sitt folk. 2 Mosebok 32:9–14.
Moses’ cave experience includes the message that Moses was ordained to present to the world. The testimony of the Lord passing by Moses and proclaiming His character is placed within the context of an internal message about God’s rebellious (Laodicean) people and the context of Elijah’s cave experience was placed within his struggle with Jezebel, or the three-fold union of the United States, the Papacy and the United Nations. One represents the internal message for the church, the other the external message for the world, but the two witnesses of Moses and Elijah are in the same cave of Horeb, and they are both represented in the cave at the end of the world.
Moses’ huleerfaring innbefatter det budskapet som Moses ble ordinert til å framstille for verden. Vitnesbyrdet om at Herren gikk forbi Moses og forkynte sin karakter, er plassert innenfor rammen av et indre budskap om Guds opprørske (laodikeiske) folk, og sammenhengen for Elias’ huleerfaring ble plassert innenfor hans kamp med Jesabel, eller den trefoldige unionen av De forente stater, pavedømmet og De forente nasjoner. Den ene representerer det indre budskapet for menigheten, den andre det ytre budskapet for verden, men de to vitnene, Moses og Elia, er i den samme hulen på Horeb, og de er begge representert i hulen ved verdens ende.
And Ahab told Jezebel all that Elijah had done, and withal how he had slain all the prophets with the sword. Then Jezebel sent a messenger unto Elijah, saying, So let the gods do to me, and more also, if I make not thy life as the life of one of them by tomorrow about this time. And when he saw that, he arose, and went for his life, and came to Beersheba, which belongeth to Judah, and left his servant there. But he himself went a day’s journey into the wilderness, and came and sat down under a juniper tree: and he requested for himself that he might die; and said, It is enough; now, O Lord, take away my life; for I am not better than my fathers. And as he lay and slept under a juniper tree, behold, then an angel touched him, and said unto him, Arise and eat. And he looked, and, behold, there was a cake baken on the coals, and a cruse of water at his head. And he did eat and drink, and laid him down again. And the angel of the Lord came again the second time, and touched him, and said, Arise and eat; because the journey is too great for thee. And he arose, and did eat and drink, and went in the strength of that meat forty days and forty nights unto Horeb the mount of God. And he came thither unto a cave, and lodged there; and, behold, the word of the Lord came to him, and he said unto him, What doest thou here, Elijah? And he said, I have been very jealous for the Lord God of hosts: for the children of Israel have forsaken thy covenant, thrown down thine altars, and slain thy prophets with the sword; and I, even I only, am left; and they seek my life, to take it away. And he said, Go forth, and stand upon the mount before the Lord. And, behold, the Lord passed by, and a great and strong wind rent the mountains, and brake in pieces the rocks before the Lord; but the Lord was not in the wind: and after the wind an earthquake; but the Lord was not in the earthquake: And after the earthquake a fire; but the Lord was not in the fire: and after the fire a still small voice. And it was so, when Elijah heard it, that he wrapped his face in his mantle, and went out, and stood in the entering in of the cave. And, behold, there came a voice unto him, and said, What doest thou here, Elijah? And he said, I have been very jealous for the Lord God of hosts: because the children of Israel have forsaken thy covenant, thrown down thine altars, and slain thy prophets with the sword; and I, even I only, am left; and they seek my life, to take it away. And the Lord said unto him, Go, return on thy way to the wilderness of Damascus: and when thou comest, anoint Hazael to be king over Syria: And Jehu the son of Nimshi shalt thou anoint to be king over Israel: and Elisha the son of Shaphat of Abelmeholah shalt thou anoint to be prophet in thy room. And it shall come to pass, that him that escapeth the sword of Hazael shall Jehu slay: and him that escapeth from the sword of Jehu shall Elisha slay. Yet I have left me seven thousand in Israel, all the knees which have not bowed unto Baal, and every mouth which hath not kissed him. 1 Kings 19:1–18.
Og Akab fortalte Jesabel alt det Elia hadde gjort, og dessuten hvordan han hadde drept alle profetene med sverd. Da sendte Jesabel et sendebud til Elia og sa: Så la gudene gjøre mot meg, og enda mer, dersom jeg ikke i morgen ved denne tid gjør med ditt liv som med livet til en av dem. Da han så dette, stod han opp og drog bort for å redde sitt liv, og han kom til Be’er-Sjeba, som hører Juda til, og lot tjeneren sin bli igjen der. Men selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen, og han kom og satte seg under en gyvelbusk. Og han ba om å få dø og sa: Det er nok; ta nå mitt liv, Herre, for jeg er ikke bedre enn mine fedre. Og mens han lå og sov under gyvelbusken, se, da rørte en engel ved ham og sa til ham: Stå opp og et. Da så han, og se, ved hodet hans lå det en kake, stekt på glødende steiner, og en krukke vann. Og han åt og drakk og la seg ned igjen. Og Herrens engel kom tilbake annen gang og rørte ved ham og sa: Stå opp og et, for veien er for lang for deg. Da stod han opp og åt og drakk, og i kraft av den maten gikk han førti dager og førti netter til Horeb, Guds berg. Der kom han til en hule og tok nattely der. Og se, Herrens ord kom til ham, og han sa til ham: Hva gjør du her, Elia? Han sa: Jeg har vært nidkjær med stor nidkjærhet for Herren, hærskarenes Gud; for Israels barn har forlatt din pakt, revet ned dine altere og drept dine profeter med sverd. Jeg alene er blitt tilbake, og de står meg etter livet for å ta det. Da sa han: Gå ut og still deg på berget for Herrens åsyn. Og se, Herren gikk forbi, og en stor og sterk storm sønderrev fjellene og knuste klippene for Herrens åsyn; men Herren var ikke i stormen. Og etter stormen kom et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Og etter jordskjelvet kom en ild; men Herren var ikke i ilden. Og etter ilden kom lyden av en svak susen. Da Elia hørte den, dekket han ansiktet med kappen sin og gikk ut og stilte seg i huleåpningen. Og se, det kom en røst til ham og sa: Hva gjør du her, Elia? Han sa: Jeg har vært nidkjær med stor nidkjærhet for Herren, hærskarenes Gud; fordi Israels barn har forlatt din pakt, revet ned dine altere og drept dine profeter med sverd. Jeg alene er blitt tilbake, og de står meg etter livet for å ta det. Og Herren sa til ham: Gå, vend tilbake på din vei til ørkenen ved Damaskus, og når du kommer dit, skal du salve Hasael til konge over Syria. Og Jehu, Nimsjis sønn, skal du salve til konge over Israel. Og Elisa, Sjafats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet i ditt sted. Og det skal skje at den som slipper unna Hasaels sverd, skal Jehu drepe, og den som slipper unna Jehus sverd, skal Elisa drepe. Men jeg har latt sju tusen bli igjen i Israel, alle de knær som ikke har bøyd seg for Ba’al, og hver munn som ikke har kysset ham. 1 Kongebok 19:1–18.
Elijah’s cave experience represents the prophet’s discouragement with the message and his perceived effect of his message and work. Moses was defending God’s stated message and Elijah had given up on the message. It is the same message, with the exception of one being internal about the church and the other being external of the church. Yet prophetically, together they are both illustrating the two-fold message of Revelation eighteen. What I need to emphasize about all the truths connected with the cave is that in the “last days” the discouragement that is expressed in either case is over the message and its effect.
Elias’ huleerfaring representerer profetens motløshet over budskapet og den virkning han mente hans budskap og gjerning hadde. Moses forsvarte Guds uttalte budskap, og Elias hadde gitt opp budskapet. Det er det samme budskapet, med det unntak at det ene er innadrettet mot menigheten og det andre er utadrettet i forhold til menigheten. Likevel illustrerer de begge profetisk, sammen, det todelte budskapet i Åpenbaringen atten. Det jeg må understreke om alle sannhetene som er knyttet til hulen, er at den motløsheten som kommer til uttrykk i begge tilfeller i «de siste dager», gjelder budskapet og dets virkning.
Moses and Elijah both represent those who “hear” and “see” the “voice” which is the “word of the Lord.” That “word” represents His character of mercy and truth. The Psalmist also asks to be shown God’s mercy, which is His character. In order to see His “mercy,” the Psalmist promises to “hear” what the Spirit saith unto the churches.
Moses og Elia representerer begge dem som «hører» og «ser» «røsten», som er «Herrens ord». Dette «ord» representerer Hans karakter av miskunn og sannhet. Salmisten ber også om å få se Guds miskunn, som er Hans karakter. For å se Hans «miskunn», lover salmisten å «høre» hva Ånden sier til menighetene.
To the chief Musician, A Psalm for the sons of Korah. Lord, thou hast been favourable unto thy land: thou hast brought back [reversed] the captivity of Jacob. Thou hast forgiven the iniquity of thy people, thou hast covered all their sin. Selah. Thou hast taken away all thy wrath: thou hast turned thyself from the fierceness of thine anger. Turn us, O God of our salvation, and cause thine anger toward us to cease. Wilt thou be angry with us forever? wilt thou draw out thine anger to all generations? Wilt thou not revive us again: that thy people may rejoice in thee? Show us thy mercy, O Lord, and grant us thy salvation. I will hear what God the Lord will speak: for he will speak peace unto his people, and to his saints: but let them not turn again to folly. Surely his salvation is nigh them that fear him; that glory may dwell in our land. Mercy and truth are met together; righteousness and peace have kissed each other. Truth shall spring out of the earth; and righteousness shall look down from heaven. Yea, the Lord shall give that which is good; and our land shall yield her increase. Righteousness shall go before him; and shall set us in the way of his steps. Psalm 85:1–13.
Til sangmesteren. En salme av Korahs sønner. Herre, du har vist ditt land velvilje; du har gjort ende på [vendt] Jakobs fangenskap. Du har tilgitt ditt folks misgjerning, du har skjult all deres synd. Sela. Du har tatt bort all din vrede; du har vendt deg fra din harmes glød. Vend oss om, du vår frelses Gud, og la din vrede mot oss opphøre. Vil du være vred på oss for evig? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt? Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede seg i deg? Vis oss din miskunnhet, Herre, og gi oss din frelse. Jeg vil høre hva Gud Herren vil tale; for han skal tale fred til sitt folk og til sine hellige; men la dem ikke vende tilbake til dårskap. Sannelig, hans frelse er nær dem som frykter ham, så herlighet kan bo i vårt land. Miskunnhet og sannhet skal møte hverandre; rettferdighet og fred skal kysse hverandre. Sannhet skal spire frem av jorden, og rettferdighet skal skue ned fra himmelen. Ja, Herren skal gi det som godt er, og vårt land skal gi sin grøde. Rettferdighet skal gå foran ham, og skal lede oss inn på hans fotsports vei. Salme 85:1–13.
Notice that “mercy and truth,” (and “truth” is the Hebrew word ‘emet’ that we have been referring to) which produces righteousness and peace have “kissed.” They are joined. The Psalmist places his song in the last days of the investigative judgment when God has “forgiven the iniquity of” His “people.” The request is that the Lord would “revive” his people.
Legg merke til at «miskunnhet og sannhet» (og «sannhet» er det hebraiske ordet ‘emet’ som vi har vist til) — som frembringer rettferdighet og fred — har «kysset» hverandre. De er forenet. Salmisten legger sin sang til de siste dager av den undersøkende dom, når Gud har «tilgitt misgjerningen til» sitt «folk». Bønnen er at Herren vil «gjenopplive» sitt folk.
“A revival and a reformation must take place, under the ministration of the Holy Spirit. Revival and reformation are two different things. Revival signifies a renewal of spiritual life, a quickening of the powers of mind and heart, a resurrection from spiritual death. Reformation signifies a reorganization, a change in ideas and theories, habits and practices. Reformation will not bring forth the good fruit of righteousness unless it is connected with the revival of the Spirit. Revival and reformation are to do their appointed work, and in doing this work they must blend.” Selected Messages, book 1, 128.
«En vekkelse og en reformasjon må finne sted under Den Hellige Ånds tjeneste. Vekkelse og reformasjon er to forskjellige ting. Vekkelse betyr en fornyelse av det åndelige liv, en oppkvikkelse av sinnets og hjertets krefter, en oppstandelse fra åndelig død. Reformasjon betyr en omorganisering, en forandring i ideer og teorier, vaner og praksis. Reformasjon vil ikke bære rettferdighetens gode frukt dersom den ikke er forbundet med Åndens vekkelse. Vekkelse og reformasjon skal utføre sitt tilmålte verk, og i utførelsen av dette verket må de smelte sammen.» Selected Messages, bok 1, 128.
The “revival” the Psalmist asks for identifies a request from someone that knows they are dead. The revival the Psalmist asks for is a very difficult request for a Laodicean to ask, for a Laodicean is unaware that he is spiritually dead, but if he wasn’t he would not need to be revived. The revival is accomplished by agreeing to “hear what God the Lord will speak,” and no other work should come before our securing that revival that comes when the Holy Spirit abides within us.
Den «vekkelse» salmisten ber om, uttrykker en bønn fra en som vet at han er død. Den vekkelse salmisten ber om, er en svært vanskelig bønn for en laodikeer å be, for en laodikeer er uvitende om at han er åndelig død; men dersom han ikke var det, ville han ikke ha behov for å bli vekket til live. Vekkelsen fullbyrdes ved å samtykke i å «høre hva Gud Herren vil tale», og intet annet verk bør gå forut for vår tilegnelse av den vekkelse som kommer når Den Hellige Ånd bor i oss.
“A revival of true godliness among us is the greatest and most urgent of all our needs. To seek this should be our first work.” Selected Messages, book 1, 121.
«En vekkelse av sann gudsfrykt iblant oss er det største og mest påtrengende av alle våre behov. Å søke dette burde være vårt første verk.» Selected Messages, bok 1, 121.
Speaking of the book of Revelation Sister White states the following.
Når det gjelder Åpenbaringsboken, uttaler søster White følgende.
“When we as a people understand what this book means to us, there will be seen among us a great revival.” Testimonies to Ministers, 113.
«Når vi som et folk forstår hva denne boken betyr for oss, vil det bli sett en stor vekkelse iblant oss.» Testimonies to Ministers, 113.
The word “revival” is defined as bringing back to life. Those chosen to be among the one hundred and forty-four thousand must first recognize that they are dead and are in need of a revival. The fact that the one hundred and forty-four thousand are dead is a significant component of the message that is unsealed just before probation closes. We have much more to say of this truth. What revives them is the “mercy” which God extends to them when He “revives” them and gives them His righteousness. What revives them is the truth that Jesus is the Alpha and Omega, and this understanding produces within them a “peace” that surpasses all understanding. The promise is that “truth” “shall spring up out of the earth.” The message represented as the “truth,” which is the Alpha and Omega originates in the United States, for it springs up “out of the earth.” The message at the beginning came from the United States and the message at the end springs up from the same place.
Ordet «vekkelse» defineres som det å bringe tilbake til livet. De som er utvalgt til å være blant de hundre og førtifire tusen, må først erkjenne at de er døde og har behov for en vekkelse. Det forhold at de hundre og førtifire tusen er døde, er en vesentlig del av det budskapet som blir avforseglet like før nådetiden lukkes. Vi har meget mer å si om denne sannheten. Det som vekker dem til live, er den «miskunn» som Gud utstrekker til dem når Han «vekker» dem og gir dem sin rettferdighet. Det som vekker dem til live, er sannheten om at Jesus er Alfa og Omega, og denne forståelsen frembringer i dem en «fred» som overgår all forstand. Løftet er at «sannhet» «skal spire frem av jorden». Budskapet som fremstilles som «sannheten», og som er Alfa og Omega, har sitt opphav i De forente stater, for det spirer frem «av jorden». Budskapet ved begynnelsen kom fra De forente stater, og budskapet ved enden spirer frem fra det samme stedet.
With the context for God’s cavemen being a symbol, we will consider other prophets that have been in a symbolic cave. Jesus identified John the Baptist as Elijah, and John was in prison when he needed to know if Jesus was the Messiah to come. He needed to know Jesus’ true character. He needed to know if the message he had proclaimed and the message that Jesus continued to proclaim was the true message. He sent his disciples to ask Jesus the question, and Jesus, passed by their question and proceeded to show them His glory.
Med forståelsen av at Guds hulemennesker er et symbol, vil vi betrakte andre profeter som har vært i en symbolsk hule. Jesus identifiserte Johannes Døperen som Elia, og Johannes var i fengsel da han trengte å få vite om Jesus var den Messias som skulle komme. Han måtte få kjenne Jesu sanne karakter. Han måtte få vite om budskapet han hadde forkynt, og budskapet som Jesus fortsatte å forkynne, var det sanne budskapet. Han sendte sine disipler for å stille Jesus spørsmålet, og Jesus gikk forbi spørsmålet deres og fortsatte med å vise dem sin herlighet.
“Thus the day wore away, the disciples of John seeing and hearing all. At last Jesus called them to Him, and bade them go and tell John what they had witnessed, adding, ‘Blessed is he, whosoever shall find none occasion of stumbling in Me.’ Luke 7:23, R. V. The evidence of His divinity was seen in its adaptation to the needs of suffering humanity. His glory was shown in His condescension to our low estate.
Slik gikk dagen hen, mens Johannes’ disipler så og hørte alt. Til slutt kalte Jesus dem til seg og bød dem å gå og fortelle Johannes det de hadde vært vitne til, og la til: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Luk 7,23. Beviset på hans guddommelighet kom til syne i dens tilpasning til den lidende menneskehets behov. Hans herlighet ble åpenbart i hans nedlatenhet til vår ringe stand.
“The disciples bore the message, and it was enough. John recalled the prophecy concerning the Messiah, ‘The Lord hath anointed Me to preach good tidings unto the meek; He hath sent Me to bind up the brokenhearted, to proclaim liberty to the captives, and the opening of the prison to them that are bound; to proclaim the acceptable year of the Lord.’ Isaiah 61:1, 2. The works of Christ not only declared Him to be the Messiah, but showed in what manner His kingdom was to be established. To John was opened the same truth that had come to Elijah in the desert, when ‘a great and strong wind rent the mountains, and brake in pieces the rocks before the Lord; but the Lord was not in the wind: and after the wind an earthquake; but the Lord was not in the earthquake: and after the earthquake a fire; but the Lord was not in the fire:’ and after the fire, God spoke to the prophet by ‘a still small voice.’ 1 Kings 19:11, 12. So Jesus was to do His work, not with the clash of arms and the overturning of thrones and kingdoms, but through speaking to the hearts of men by a life of mercy and self-sacrifice.” Desire of Ages, 217.
Disiplene bar budskapet, og det var nok. Johannes mintes profetien om Messias: «Herren har salvet Meg til å forkynne godt budskap for de saktmodige; Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut frihet for de fangne og åpning av fengselet for dem som er bundet; for å rope ut Herrens velbehagelige år.» Jesaja 61:1, 2. Kristi gjerninger erklærte ikke bare at Han var Messias, men viste også på hvilken måte Hans rike skulle opprettes. For Johannes ble den samme sannhet åpenbart som var kommet til Elia i ørkenen, da «en stor og sterk storm sønderrev fjellene og knuste klippene for Herrens åsyn; men Herren var ikke i stormen; og etter stormen kom et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet; og etter jordskjelvet en ild; men Herren var ikke i ilden;» og etter ilden talte Gud til profeten med «en stille, svak røst.» 1 Kongebok 19:11, 12. Slik skulle Jesus utføre sitt verk, ikke med våpenbrak og omveltning av troner og riker, men ved å tale til menneskenes hjerter gjennom et liv i barmhjertighet og selvoppofrelse.» Slektenes håp, 217.
God’s power is conveyed through His Word. It is delivered to “the hearts of men.” That was the lesson of the “still small voice.” Yet Elijah’s message is the external message identifying the forces outside of God’s people. Christ was telling Elijah in the “last days” His word is where the power is located, yet “the clash of arms and the overturning of thrones and kingdoms,” represented by the destructive wind, the earthquake and the fire represent three of the external forces represented in the book of Revelation that God’s people will be confronted with. The destructive “wind” is a symbol of Islam in Bible prophecy. The “earthquake” is the rebellion and anarchy of the French Revolution. The “fire” is the destruction brought upon Sodom and Gomorrah. Elijah had fled the papal power to get to the cave, so the Lord revealed to him that in spite of all the evil forces that make up the crisis at the end of the world, it is the still small voice where God’s power is to be found.
Guds kraft formidles gjennom Hans Ord. Det blir overbrakt til «menneskenes hjerter». Det var lærdommen i den «stille, svake røst». Likevel er Elias’ budskap det ytre budskapet som identifiserer kreftene utenfor Guds folk. Kristus sa til Elia at i «de siste dager» er Hans ord der kraften er å finne, mens «våpnenes sammenstøt og omveltningen av troner og kongeriker», fremstilt ved den ødeleggende vinden, jordskjelvet og ilden, representerer tre av de ytre maktene som er fremstilt i Åpenbaringsboken, og som Guds folk vil bli stilt overfor. Den ødeleggende «vinden» er et symbol på islam i Bibelens profeti. «Jordskjelvet» er opprøret og anarkiet under den franske revolusjon. «Ilden» er ødeleggelsen som kom over Sodoma og Gomorra. Elia hadde flyktet fra pavemakten for å komme til hulen, så Herren åpenbarte for ham at til tross for alle de onde maktene som utgjør krisen ved verdens ende, er det i den stille, svake røst at Guds kraft er å finne.
Moses, Elijah and John the Baptist all testify to witnessing God’s character from a cave. The “cave” is the only sign that will be given to a wicked and adulterous generation. Jesus spoke of the “adulterous and wicked generation,” which is the generation of the “last days” of the investigative judgment. The sign for that generation was the prophet Jonah that had spent three days in a cave—the belly of a whale.
Moses, Elia og døperen Johannes vitner alle om at de så Guds karakter fra en hule. «Hulen» er det eneste tegnet som skal bli gitt til en ond og utro slekt. Jesus talte om «den utro og onde slekt», som er slekten i «de siste dager» av den undersøkende dom. Tegnet for den slekten var profeten Jona, som hadde tilbrakt tre dager i en hule—buken på en stor fisk.
And when the people were gathered thick together, he began to say, This is an evil generation: they seek a sign; and there shall no sign be given it, but the sign of Jonas the prophet. For as Jonas was a sign unto the Ninevites, so shall also the Son of man be to this generation. Luke 11:29, 30.
Og da folkemengden strømmet tett sammen, begynte han å si: Denne slekt er ond; den søker et tegn, og intet tegn skal gis den uten profeten Jonas’ tegn. For likesom Jonas var et tegn for ninivittene, således skal også Menneskesønnen være det for denne slekt. Lukas 11:29, 30.
Jonah was in a belly of the whale for three days and three nights, as was Jesus in the grave for three days. Jonah was a sign and so is Jesus. They represent the sign of the resurrection, which of course, follows death.
Jona var i buken på hvalen i tre dager og tre netter, slik også Jesus var i graven i tre dager. Jona var et tegn, og det er også Jesus. De representerer oppstandelsens tegn, som selvsagt følger døden.
Then certain of the scribes and of the Pharisees answered, saying, Master, we would see a sign from thee. But he answered and said unto them, An evil and adulterous generation seeketh after a sign; and there shall no sign be given to it, but the sign of the prophet Jonas: For as Jonas was three days and three nights in the whale’s belly; so shall the Son of man be three days and three nights in the heart of the earth. The men of Nineveh shall rise in judgment with this generation, and shall condemn it: because they repented at the preaching of Jonas; and, behold, a greater than Jonas is here. Matthew 12:38–41.
Da svarte noen av de skriftlærde og fariseerne og sa: Mester, vi ønsker å se et tegn fra deg. Men han svarte og sa til dem: En ond og utro slekt søker etter et tegn, og intet tegn skal bli gitt den uten profeten Jonas’ tegn. For likesom Jonas var tre dager og tre netter i hvalens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte. Mennene fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekt og skal fordømme den, fordi de omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse; og se, her er mer enn Jonas. Matteus 12:38–41.
If we understand the principle of the repetition of history, in conjunction with the fact that all sacred history identifies the end of the world, then Jonah and Christ’s death, burial and resurrection are the “sign” and also the message for God’s people now. When Jonah was cast out of the belly of the whale, he proclaimed the message, just as the message of the resurrection of Christ was immediately proclaimed when the angel removed the rock from the cave that Christ was in. Those represented by Moses, Elijah, Jonah and Christ are symbolizing not only God’s people of the “last days,” but also the message that each of them gave.
Dersom vi forstår prinsippet om historiens gjentakelse, i sammenheng med det faktum at all hellig historie identifiserer verdens ende, da er Jonas og Kristi død, begravelse og oppstandelse både «tegnet» og også budskapet for Guds folk nå. Da Jonas ble kastet ut av hvalens buk, forkynte han budskapet, likesom budskapet om Kristi oppstandelse straks ble forkynt da engelen fjernet steinen fra hulen som Kristus var i. De som er representert ved Moses, Elia, Jonas og Kristus, symboliserer ikke bare Guds folk i «de siste dager», men også det budskap som hver av dem gav.
The sign of Jonah includes the cave experience where the merciful character of Christ is manifested. The same mercy that Jesus extended to Elijah was extended to Jonah as he fled from his responsibility of proclaiming the message. There is much more to say of Jonah, but other points now need to be addressed.
Jonas’ tegn omfatter huleerfaringen, hvor Kristi barmhjertige karakter blir åpenbart. Den samme barmhjertighet som Jesus viste Elia, ble vist Jonah da han flyktet fra sitt ansvar for å forkynne budskapet. Det er mye mer å si om Jonah, men andre punkter må nå behandles.
The cave, among other things represents death and resurrection. God’s covenant people in the last days have been identified on multiple witnesses as having been dead and then resurrected. Of course, a Christian must be born again to see the kingdom of God, and this represents the death of the old carnal man, but prophetically it means more. It speaks of a message that is stopped in its tracks. Elijah stopped proclaiming the message, Jonah fled from proclaiming the message. John was thrown in prison and executed. Jesus was crucified.
Hulen representerer blant annet død og oppstandelse. Guds paktsfolk i de siste dager er på grunnlag av flere vitnesbyrd blitt identifisert som noen som har vært døde og deretter oppstått. En kristen må naturligvis bli født på ny for å se Guds rike, og dette representerer den gamle kjødelige menneskets død, men profetisk betyr det mer. Det taler om et budskap som blir stanset i sitt løp. Elia opphørte å forkynne budskapet, Jona flyktet fra å forkynne budskapet. Johannes ble kastet i fengsel og henrettet. Jesus ble korsfestet.
The sign of Jonah therefore is not simply about death and resurrection, it is about the death and resurrection of a message, and all the messages typified in God’s word represent the final warning message that was given to Jesus by the Father, who then gave it to Gabriel, who then gave it to the prophet, who then wrote it and sent it to the churches. God was willing to end the message and start over in the cave experience of Moses. Elijah ended his work as a messenger and fled to the cave. Jonah fled to Tarshish. John the Baptist was murdered, as was Jesus. All of these testimonies are to be brought to the book of Revelation and aligned with one another. Daniel and Revelation are two books, but the “testimony of Jesus” identifies that they are also one book. They possess the same characteristics as the Bible. Two books that make one book and two authors that represent two witnesses.
Jonas’ tegn handler derfor ikke bare om død og oppstandelse; det handler om en døds og en oppstandelse for et budskap, og alle de budskapene som er fremstilt typologisk i Guds ord, representerer det siste advarselsbudskapet som ble gitt til Jesus av Faderen, som så gav det til Gabriel, som så gav det til profeten, som deretter skrev det ned og sendte det til menighetene. Gud var villig til å avslutte budskapet og begynne på nytt i Moses’ huleerfaring. Elia avsluttet sitt verk som budbærer og flyktet til hulen. Jona flyktet til Tarsis. Johannes døperen ble myrdet, slik også Jesus ble. Alle disse vitnesbyrdene skal føres til Åpenbaringsboken og bringes i samklang med hverandre. Daniel og Åpenbaringen er to bøker, men «Jesu vitnesbyrd» fastslår at de også er én bok. De har de samme kjennetegn som Bibelen. To bøker som utgjør én bok, og to forfattere som representerer to vitner.
Daniel, a captive of Babylon and thereafter Medo-Persia symbolically died when he was thrown into the lion’s den. Jonah symbolically died when eaten by the whale. John the Revelator symbolically died when he was thrown into the boiling oil. William Miller died but has the promise that angels are waiting at his grave for the resurrection of the righteous. The ministry Future for America symbolically died on July 18, 2020.
Daniel, en fange i Babylon og deretter Medo-Persia, døde symbolsk da han ble kastet i løvehulen. Jona døde symbolsk da han ble slukt av hvalen. Johannes Åpenbareren døde symbolsk da han ble kastet i den kokende oljen. William Miller døde, men har løftet om at engler venter ved hans grav på de rettferdiges oppstandelse. Tjenesten Future for America døde symbolsk den 18. juli 2020.
The final warning message is set within the context of the papal power’s deadly wound being healed. The healing of the wound is a specific subject of chapters thirteen and seventeen of Revelation. When the deadly wound is healed the resurrected papacy will become the eighth kingdom represented in chapter seventeen of Revelation. It is identified as the eighth, that is of the seven. Eight is symbolic of resurrection, for circumcision as the seal of the covenant relationship was to be carried out on the eighth day after a male child was born. That rite was replaced by baptism in the Christian dispensation, and baptism represent the death, burial and resurrection of Christ. Christ was resurrected on the day after the seventh day. He therefore was resurrected prophetically on the eighth day. After one thousand years of rest, the earth made new is resurrected in the eighth millennium.
Det siste advarselsbudskapet er plassert innenfor sammenhengen av at pavemaktens dødelige sår blir leget. Legingen av såret er et bestemt emne i Åpenbaringens kapitler tretten og sytten. Når det dødelige såret blir leget, vil det gjenoppståtte pavedømmet bli det åttende riket som er fremstilt i Åpenbaringens kapittel sytten. Det blir identifisert som det åttende, det vil si av de sju. Tallet åtte er et symbol på oppstandelse, for omskjærelsen som seglet på paktsforholdet skulle utføres på den åttende dagen etter at et guttebarn var født. Denne ritus ble erstattet av dåpen i den kristne husholdning, og dåpen representerer Kristi død, begravelse og oppstandelse. Kristus ble oppreist på dagen etter den sjuende dag. Han ble derfor profetisk oppreist på den åttende dag. Etter ett tusen år med hvile blir den nyskapte jord oppreist i det åttende millennium.