A Word of Clarification
Et klargjørende ord
Recently we began to prepare the transcription of Habakkuk’s Two Tables to be translated into the various languages represented on our website. The task of changing a spoken presentation into a written presentation is much more of a task than might be understood if one is not familiar with all the hoops that must be jumped through to turn a spoken presentation into a written presentation, along with the necessary problems of ultimately translating the material into the various languages on the website. We just started our copy-editing of the first of the ninety-five presentations and I discovered another hoop that we must also jump through. It has to do with the progressive development of this message from 1989 until our current history.
For kort tid siden begynte vi å forberede transkripsjonen av Habakkuks to tavler for oversettelse til de ulike språkene som er representert på vår nettside. Oppgaven med å omforme en muntlig framstilling til en skriftlig framstilling er langt mer krevende enn man kanskje ville forstå dersom man ikke er fortrolig med alle de hindringene som må forseres for å gjøre en muntlig framstilling om til en skriftlig framstilling, sammen med de nødvendige utfordringene ved til sist å oversette materialet til de ulike språkene på nettsiden. Vi har nettopp påbegynt språkvasken av den første av de nittifem framstillingene, og jeg oppdaget enda en hindring som vi også må forsere. Den har å gjøre med den gradvise utviklingen av dette budskapet fra 1989 og fram til vår nåværende historie.
In the presentations of about fifteen years ago there were truths that were in their infant state of understanding. The first of those truths that I must clarify is the arrival of the second angel in Millerite history. I understood at that time that the second angel arrived when the Protestant churches began to close their doors against Miller’s presentation of the first angel’s message, in conjunction with the termination of the year 1843. William Miller worked upon a reckoning of time that he believed identified that the year of 1843 began on March 22, 1843 and ended on March 22, 1844. He had thought the three prophecies that ultimately were placed upon the two sacred charts would terminate in the year of 1843, and he believed that year ended on March 22, 1844. He was wrong on two points.
I de framstillingene fra omkring femten år siden fantes det sannheter som befant seg på et tidlig stadium av forståelse. Den første av disse sannhetene som jeg må klargjøre, er den andre engelens ankomst i den millerittiske historien. Jeg forsto den gang at den andre engelen ankom da de protestantiske kirkene begynte å lukke sine dører for Millers fremstilling av den første engels budskap, i forbindelse med avslutningen av året 1843. William Miller arbeidet ut fra en tidsberegning som han mente fastslo at året 1843 begynte den 22. mars 1843 og endte den 22. mars 1844. Han hadde trodd at de tre profetiene som til slutt ble anbrakt på de to hellige tavlene, skulle avsluttes i året 1843, og han trodde at det året endte den 22. mars 1844. Han tok feil på to punkter.
The three prophecies of the 1335 days of Daniel twelve, the 2520 years of the “seven times” of Leviticus twenty-six and the 2300 days of Daniel eight were understood by Miller to conclude in March of 1844. The Lord thereafter guided Samuel Snow to not only understand that the prophecies ended not in 1843, but 1844. Snow applied the Karaite reckoning of time, that was not the time application Miller had been employing. Miller had been using the Rabbinic/equinox-based reckoning of time that based the year upon spring to spring.
De tre profetiene om de 1335 dagene i Daniel tolv, de 2520 årene av «de sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks og de 2300 dagene i Daniel åtte ble av Miller forstått slik at de skulle avsluttes i mars 1844. Herren ledet deretter Samuel Snow til ikke bare å forstå at profetiene endte ikke i 1843, men i 1844. Snow anvendte karaittenes tidsregning, noe som ikke var den tidsberegningen Miller hadde benyttet. Miller hadde brukt den rabbinske/jevndøgnsbaserte tidsregningen, som fastsatte året fra vår til vår.
When we were presenting Habakkuk’s Two Tables, we had not understood this historical reality and were using Miller’s experience to mark March 22, 1844 as the arrival of the second angel and the beginning of the tarrying time. I understood, and still do that the arrival of that angel corresponded to when the Protestants rejected Miller’s message of the first angel, and the following passage was my point of reference.
Da vi la fram Habakkuks to tavler, hadde vi ikke forstått denne historiske virkeligheten og brukte Millers erfaring til å markere 22. mars 1844 som den andre engelens ankomst og begynnelsen på ventetiden. Jeg forsto, og gjør det fortsatt, at denne engelens ankomst svarte til det tidspunkt da protestantene forkastet Millers budskap om den første engelen, og følgende avsnitt var mitt referansepunkt.
“In June, 1842, Mr. Miller gave his second course of lectures at the Casco Street church in Portland. I felt it a great privilege to attend these lectures; for I had fallen under discouragements, and did not feel prepared to meet my Saviour. This second course created much more excitement in the city than the first. With few exceptions, the different denominations closed the doors of their churches against Mr. Miller. Many discourses from the various pulpits sought to expose the alleged fanatical errors of the lecturer; but crowds of anxious listeners attended his meetings, and many were unable to enter the house. The congregations were unusually quiet and attentive.” Life Sketches, 27.
«I juni 1842 holdt herr Miller sin andre forelesningsrekke i Casco Street-kirken i Portland. Jeg følte det som et stort privilegium å få overvære disse forelesningene; for jeg var blitt grepet av mismot og følte meg ikke beredt til å møte min Frelser. Denne andre rekken vakte langt større oppsikt i byen enn den første. Med få unntak stengte de forskjellige kirkesamfunn dørene til sine kirker for herr Miller. Mange taler fra de ulike prekestolene søkte å avsløre foredragsholderens angivelige fanatiske villfarelser; men skarer av engstelige tilhørere besøkte møtene hans, og mange var ute av stand til å komme inn i lokalet. Forsamlingene var uvanlig stille og oppmerksomme.» Life Sketches, 27.
I understood the closing of the doors to Miller’s message marked the beginning of the rejection of the first angel, and in agreement with Miller’s understanding of the Rabbinic/equinox-based reckoning of time I assumed that March 22, 1844 marked the conclusion of 1843. Miller’s presentation in Portland in June of 1842 is actually a waymark that identifies a progressive rejection that ultimately concluded on April 18, 1844, but at the time of the presentations we had not recognized Samuel Snow’s application of the Karaite reckoning of time.
Jeg forstod at lukningen av dørene for Millers budskap markerte begynnelsen på forkastelsen av den første engel, og i samsvar med Millers forståelse av den rabbinske/jevndøgnsbaserte tidsberegningen antok jeg at 22. mars 1844 markerte avslutningen av 1843. Millers framstilling i Portland i juni 1842 er i virkeligheten et veimerke som identifiserer en gradvis forkastelse som til slutt ble fullført den 18. april 1844, men på tidspunktet for framstillingene hadde vi ikke erkjent Samuel Snows anvendelse av den karaittiske tidsberegningen.
In the first presentation that we began to copy-edit, I began to see that what was recorded at that time seems to contradict what we now teach. It does and it doesn’t. It is simply an emphasis upon the progressive arrival of the second angel, and also an illustration of the progressive unsealing of this message, as was the case also in Millerite history. This note of clarification should address those who have stumbled over our identification of April 19, 1844 as the first Millerite disappointment and what was taught in the past.
I den første framstillingen som vi begynte å språkvask, begynte jeg å se at det som ble nedtegnet på den tiden, synes å motsi det vi nå lærer. Det gjør det, og det gjør det ikke. Det er ganske enkelt en betoning av den gradvise ankomsten av den andre engelen, og også en illustrasjon av den gradvise avforseglingen av dette budskapet, slik tilfellet også var i den millerittiske historien. Denne oppklarende merknaden bør imøtekomme dem som har snublet over vår identifikasjon av 19. april 1844 som den første millerittiske skuffelsen og det som ble undervist tidligere.
“The first and second messages were given in 1843 and 1844, and we are now under the proclamation of the third; but all three of the messages are still to be proclaimed. It is just as essential now as ever before that they shall be repeated to those who are seeking for the truth. By pen and voice we are to sound the proclamation, showing their order, and the application of the prophecies that bring us to the third angel’s message. There cannot be a third without the first and second. These messages we are to give to the world in publications, in discourses, showing in the line of prophetic history the things that have been and the things that will be.” Selected Messages, book 2, 104.
«Det første og det andre budskapet ble gitt i 1843 og 1844, og vi står nå under forkynnelsen av det tredje; men alle tre budskapene skal fremdeles forkynnes. Det er nå like vesentlig som noen gang tidligere at de blir gjentatt for dem som søker sannheten. Med penn og røst skal vi la forkynnelsen lyde, idet vi viser deres rekkefølge og anvendelsen av profetiene som fører oss frem til den tredje engels budskap. Det kan ikke finnes et tredje uten det første og det andre. Disse budskapene skal vi gi til verden i publikasjoner, i taler, idet vi i den profetiske historiens linje viser de ting som har vært, og de ting som skal komme.» Selected Messages, bok 2, 104.
Habakkuk's Two Tables 1 of 95
Habakkuks to tavler 1 av 95
Introduction to Habakkuk's Two Tables and the Midnight Cry
Innledning til Habakkuks to tavler og midnattsropet
In this series, we will be looking at Habakkuk's two tables—the 1843 and 1850 Charts—over an extended period. We will begin by putting the Midnight Cry in place. As mentioned, much of the initial presentations will be review for those familiar with this message, but since we are preparing a series that may be studied by people new to this message, we must lay out some basic ideas for them. We will start with the Midnight Cry, focusing on an aspect found in Ellen White's first vision. Let's read the first paragraph from Christian Experience and Teachings, page 57.
I denne serien vil vi over en lengre periode undersøke Habakkuks to tavler—1843- og 1850-kartene. Vi vil begynne med å sette Midnattsropet på plass. Som nevnt vil mye av de innledende framstillingene være repetisjon for dem som er fortrolige med dette budskapet, men siden vi forbereder en serie som også kan studeres av mennesker som er nye for dette budskapet, må vi legge fram noen grunnleggende tanker for dem. Vi vil begynne med Midnattsropet og rette oppmerksomheten mot et aspekt som finnes i Ellen Whites første syn. La oss lese det første avsnittet fra Christian Experience and Teachings, side 57.
"It was not long after the passing of time in 1844 that my first open vision was given me. I was visiting Mrs. Haines in Portland, Maine, a dear sister in Christ, whose heart was knit with mine. Five of us, all women, were kneeling quietly at the family altar. While we were praying, the power of God came upon me as never before."
Det var ikke lenge etter at tiden var utløpt i 1844 at mitt første åpne syn ble gitt meg. Jeg besøkte fru Haines i Portland, Maine, en kjær søster i Kristus, hvis hjerte var knyttet til mitt. Fem av oss, alle kvinner, knelte stille ved familiealteret. Mens vi ba, kom Guds kraft over meg som aldri før.
These five women, whose hearts were knit with Sister White, were not opposing any manifestation of the power of God. Notably, they were all women, representing the church, and there were five of them, which can be seen as five wise virgins. This is simply an observation.
Disse fem kvinnene, hvis hjerter var knyttet til Søster White, motsatte seg ingen manifestasjon av Guds kraft. Det er bemerkelsesverdig at de alle var kvinner, som representerer menigheten, og at de var fem, noe som kan sees som fem kloke jomfruer. Dette er ganske enkelt en observasjon.
"I seemed to be surrounded with light and to be rising higher and higher from the earth. I turned to look for the advent people in the world, but could not find them, when a voice said to me, 'Look again and look a little higher.' At this, I raised my eyes and saw a straight and narrow path cast up high above the world. On this path, the Advent people were traveling to the city, which was at the farther end of the path. They had a bright light set up behind them at the beginning of the path, which an angel told me was the Midnight Cry. This light shone all along the path and gave light for their feet so that they might not stumble. If they kept their eyes fixed on Jesus, who was just before them, leading them to the city, they were safe. But soon some grew weary and said the city was a great way off, and they expected to have entered it before. Then Jesus would encourage them by raising His glorious right arm, and from His arm came a light which waved over the advent band, and they shouted 'Alleluia!' Others rashly denied the light behind them and said that it was not God that had led them out so far. The light behind them went out, leaving their feet in perfect darkness, and they stumbled and lost sight of the mark and of Jesus, and fell off the path down into the dark and wicked world below."
Det syntes meg som om jeg var omgitt av lys og steg høyere og høyere opp fra jorden. Jeg vendte meg om for å lete etter adventfolket i verden, men kunne ikke finne dem, da en røst sa til meg: «Se igjen, og se litt høyere.» Da løftet jeg øynene og så en rett og smal sti, lagt høyt oppe over verden. På denne stien vandret adventfolket mot byen, som lå ved den fjerneste enden av stien. De hadde et klart lys oppreist bak seg ved begynnelsen av stien, og en engel sa meg at dette var midnattsropet. Dette lyset skinte langs hele stien og gav lys for deres føtter, så de ikke skulle snuble. Hvis de holdt øynene festet på Jesus, som var like foran dem og ledet dem til byen, var de trygge. Men snart var det noen som ble trette og sa at byen var langt borte, og de hadde ventet å ha kommet inn i den tidligere. Da oppmuntret Jesus dem ved å løfte sin herlige høyre arm, og fra hans arm kom et lys som bølget over adventskaren, og de ropte: «Halleluja!» Andre fornektet overilet lyset bak dem og sa at det ikke var Gud som hadde ledet dem så langt. Lyset bak dem sloknet, og deres føtter ble etterlatt i fullstendig mørke, og de snublet og mistet merket og Jesus av syne og falt av stien ned i den mørke og onde verdenen nedenfor.
William Miller and the Midnight Cry
William Miller og midnattsropet
In this first presentation, after establishing a few points, we will discuss the Low Hampton Conference of Adventists in December 1844. At this conference, some Millerites gathered, and William Miller rejected the understanding of the Midnight Cry. The logic here is that this vision, while for all of us, was especially for William Miller.
I denne første framstillingen skal vi, etter å ha fastslått noen få punkter, drøfte adventistenes konferanse i Low Hampton i desember 1844. På denne konferansen samlet noen milleritter seg, og William Miller forkastet forståelsen av midnattsropet. Logikken her er at dette synet, selv om det er for oss alle, på en særlig måte var for William Miller.
In that same month, William Miller denied the light behind them—the Midnight Cry—which would cause him to fall off the path to the wicked world below. We will explore the implications of this. Historical evidence shows that the Millerites all believed they were fulfilling the parable of the ten virgins; it was common knowledge among them. We will show that William Miller had an understanding of what the Midnight Cry was. Miller believed the Midnight Cry was the judgment hour message of Daniel 8:14 and Revelation 14:6-9. He believed the message he began proclaiming in the early 1830s was the Midnight Cry, 'Behold, the bridegroom cometh,' and that Jesus was coming to the world as the bridegroom.
I den samme måneden fornektet William Miller lyset bak dem – Midnattropet – noe som ville føre til at han falt av stien ned til den ugudelige verden nedenfor. Vi vil undersøke implikasjonene av dette. Historiske bevis viser at millerittene alle trodde at de oppfylte lignelsen om de ti jomfruene; dette var allment kjent blant dem. Vi vil vise at William Miller hadde en forståelse av hva Midnattropet var. Miller trodde at Midnattropet var domstimens budskap i Daniel 8,14 og Åpenbaringen 14,6–9. Han trodde at budskapet han begynte å forkynne tidlig på 1830-tallet, var Midnattropet, «Se, brudgommen kommer», og at Jesus kom til verden som brudgommen.
For most of Millerite history, they believed they were fulfilling the parable of the ten virgins, but they thought the Midnight Cry described the message they had been proclaiming. However, by the summer of 1844, a new and correct understanding emerged: the Midnight Cry was the Seventh Month movement, with Jesus expected to come on the tenth day of the seventh month. That was the true Midnight Cry. When Miller rejected the true Midnight Cry in December 1844, he was rejecting the history of the summer of 1844 and reverting to his earlier position that it was just the general message from the 1830s. Understanding the dynamics of the Midnight Cry is crucial. If you do not understand the 2520 as the Millerites did, you cannot understand the Midnight Cry. If you cannot understand the Midnight Cry as the Millerites did, you fall off the path to the wicked world below.
I det meste av millerittenes historie trodde de at de oppfylte lignelsen om de ti jomfruer, men de mente at Midnattsropet beskrev det budskapet de hadde forkynt. Men innen sommeren 1844 fremkom en ny og korrekt forståelse: Midnattsropet var den sjuende måneds-bevegelsen, idet man ventet at Jesus skulle komme på den tiende dag i den sjuende måned. Det var det sanne Midnattsropet. Da Miller forkastet det sanne Midnattsropet i desember 1844, forkastet han historien fra sommeren 1844 og vendte tilbake til sin tidligere oppfatning, at det bare var det alminnelige budskapet fra 1830-årene. Å forstå Midnattsropets dynamikk er avgjørende. Hvis du ikke forstår 2520 slik millerittene gjorde, kan du ikke forstå Midnattsropet. Hvis du ikke kan forstå Midnattsropet slik millerittene gjorde, faller du av stien ned til den ugudelige verden nedenfor.
In this presentation, we will start with some truths on the chart that are openly rejected by Adventism today. The Biblical Research Institute of the Seventh-day Adventist Church and most Adventist theologians reject the 2520. We will address this biblically as we proceed, but initially, we will show that Ellen White fully endorses the 2520. The Institute and most theologians also reject the pioneer understanding of the Daily. We will show that rejecting the pioneer understanding of the Daily being paganism is rejecting the Spirit of Prophecy. The Institute also publicly rejects the pioneer understanding of the trumpets—the Fifth and Sixth Trumpet. We will begin by showing that rejecting the pioneer understanding of the trumpets is rejecting the Spirit of Prophecy.
I denne framstillingen vil vi begynne med noen sannheter på tavlen som åpent forkastes av adventismen i dag. Syvendedags Adventistkirkens Biblical Research Institute og de fleste adventistiske teologer forkaster 2520. Vi vil behandle dette bibelsk etter hvert, men innledningsvis vil vi vise at Ellen White fullt ut stadfester 2520. Instituttet og de fleste teologer forkaster også pionerenes forståelse av det daglige. Vi vil vise at det å forkaste pionerenes forståelse av at det daglige er hedenskap, er å forkaste Profetiens Ånd. Instituttet forkaster også offentlig pionerenes forståelse av basunene – den femte og den sjette basun. Vi vil begynne med å vise at det å forkaste pionerenes forståelse av basunene, er å forkaste Profetiens Ånd.
Today, most Adventists are vague at best about the 1290 and the 1335. Without the pioneer understanding of the 1335, there is no biblical justification for identifying the tarrying time that began on March 22, 1844. Without understanding the tarrying time, one cannot grasp the dynamics of the Midnight Cry. Without understanding the Midnight Cry, one falls off the path to the wicked world below. We will show these truths on the chart in terms of the clear endorsement of the Spirit of Prophecy, and then dissect them from the Word of God. But first, we need to see what surrounded Millerite history and what produced the Midnight Cry.
I dag er de fleste adventister i beste fall uklare når det gjelder de 1290 og de 1335. Uten pionerenes forståelse av de 1335 finnes det ingen bibelsk begrunnelse for å identifisere ventetiden som begynte den 22. mars 1844. Uten å forstå ventetiden kan man ikke fatte dynamikken i Midnattsropet. Uten å forstå Midnattsropet faller man av stien ned til den onde verden nedenfor. Vi vil vise disse sannhetene på kartet i lys av Profetiens Ånds klare stadfestelse, og deretter analysere dem ut fra Guds Ord. Men først må vi se hva som omgav millerittisk historie og hva som frembrakte Midnattsropet.
Millerite History and the Arrival of the First Angel
Millerittisk historie og den første engels ankomst
We begin with Uriah Smith from Thoughts on Daniel and Revelation, page 521, to show the Millerite history and address 1798. Uriah Smith writes, 'The chronology of the events of Revelation 10 is further ascertained from the fact that this angel is identical with the first angel of Revelation 14.' In Revelation 10, a mighty angel comes down from heaven with a little book open in his hand. Ellen White informs us that this mighty angel is Jesus Christ, and the little book is the Book of Daniel. By the end of chapter ten, John is told to eat the little book, which will be sweet in his mouth and bitter in his stomach. John represents the Millerite history, where the message of Daniel is sweet but leads to bitter disappointment. The mighty angel of Revelation 10, according to the pioneers, is the first angel of Revelation 14—they are the same angel.
Vi begynner med Uriah Smith fra Thoughts on Daniel and Revelation, side 521, for å vise Milleritt-historien og behandle 1798. Uriah Smith skriver: «Kronologien for begivenhetene i Åpenbaringen 10 blir ytterligere fastslått ut fra det forhold at denne engelen er identisk med den første engelen i Åpenbaringen 14.» I Åpenbaringen 10 stiger en mektig engel ned fra himmelen med en liten bok åpnet i sin hånd. Ellen White opplyser oss om at denne mektige engelen er Jesus Kristus, og den lille boken er Daniels bok. Ved slutten av kapittel ti får Johannes beskjed om å ete den lille boken, som vil være søt i hans munn og bitter i hans mage. Johannes representerer Milleritt-historien, der budskapet i Daniel er søtt, men leder til bitter skuffelse. Den mektige engelen i Åpenbaringen 10 er, ifølge pionerene, den første engelen i Åpenbaringen 14—de er den samme engelen.
We often do not spend much time being specific about these angels in Revelation, but we should. The mighty angel in Revelation 10 is also the angel that William Miller believed was fulfilling the Midnight Cry by accomplishing the work of the first angel of Revelation 14: 'Fear God and give Him glory, for the hour of His judgment is come.' The hour of His judgment refers to Daniel 8:14. These angels identify different aspects of the work accomplished.
Vi bruker ofte ikke mye tid på å være spesifikke når det gjelder disse englene i Åpenbaringen, men det burde vi. Den veldige engelen i Åpenbaringen 10 er også den engelen som William Miller mente oppfylte midnattsropet ved å utføre den første engelens gjerning i Åpenbaringen 14: «Frykt Gud og gi Ham ære, for hans doms time er kommet.» Hans doms time viser til Daniel 8:14. Disse englene identifiserer ulike sider ved det verk som ble utført.
Returning to Uriah Smith: 'The chronology of the events of Revelation 10 is further ascertained from the fact that this angel is identical with the first angel of Revelation 14.' He explains what ties them together: both have a special message to proclaim, both utter their proclamation with a loud voice, both use similar language referring to the Creator, and both proclaim time—one swearing that time should be no more, and the other proclaiming the hour of God's judgment has come. The message of Revelation 14:6 is located on this side of the commencement of the time of the end.
For å vende tilbake til Uriah Smith: «Kronologien for begivenhetene i Åpenbaringen 10 blir ytterligere fastslått ved det forhold at denne engelen er identisk med den første engelen i Åpenbaringen 14.» Han forklarer hva som knytter dem sammen: Begge har et særskilt budskap å forkynne, begge fremfører sin forkynnelse med høy røst, begge bruker lignende språk med henvisning til Skaperen, og begge forkynner tid—den ene ved å sverge at det ikke skal være mer tid, og den andre ved å forkynne at timen for Guds dom er kommet. Budskapet i Åpenbaringen 14:6 er plassert på denne siden av begynnelsen på endetidens tid.
Uriah Smith states that the time of the end is 1798, and the message of Revelation 14 comes after that. He writes, 'But the message of Revelation 14:6 is located this side of the commencement of the time at the end. It is a proclamation of the hour of God's judgment come, and hence must have its application in the last generation. Paul did not preach the hour of judgment come. Luther and his coadjutors did not preach it. Paul reasoned of a judgment to come, indefinitely future, and Luther placed it at least three hundred years off from his day. Moreover, Paul warns the church against any such preaching as that the hour of God's judgment has come until a certain time.' In 2 Thessalonians 2:1-3, Paul says that the day of Christ is not at hand until the falling away comes first and the man of sin is revealed. Paul introduces the man of sin, the little horn, the papacy, and covers with a caution the whole period of his supremacy, which continued 1260 years, ending in 1798.
Uriah Smith fastslår at endetiden er 1798, og at budskapet i Åpenbaringen 14 kommer etter dette. Han skriver: «Men budskapet i Åpenbaringen 14:6 er plassert på denne siden av begynnelsen av endetiden. Det er en forkynnelse av at timen for Guds dom er kommet, og må derfor ha sin anvendelse i den siste generasjon. Paulus forkynte ikke at dommens time var kommet. Luther og hans medarbeidere forkynte det heller ikke. Paulus talte om en dom som skulle komme, ubestemt i fremtiden, og Luther la den minst tre hundre år fram i tid fra sin egen dag. Dessuten advarer Paulus menigheten mot enhver slik forkynnelse som at timen for Guds dom er kommet, inntil en viss tid.» I 2 Tessalonikerne 2:1–3 sier Paulus at Kristi dag ikke er nær forestående før frafallet først kommer, og syndens menneske blir åpenbart. Paulus innfører syndens menneske, det lille horn, pavedømmet, og dekker med en advarsel hele perioden for dets overherredømme, som varte i 1260 år og endte i 1798.
In 1798, the restriction against proclaiming the day of Christ at hand ceased. The time of the end commenced, and the seal was taken from the little book. Since then, the angel of Revelation 14 has gone forth. Uriah Smith says, 'If you will see it, since 1798, the first angel's message has gone forth. In 1798, the first angel of Revelation 14 arrives in history'—this is the pioneer understanding. 'Since then, the angel of Revelation 14 has proclaimed the hour of God's judgment come, and the angel of chapter ten has taken his stand on the sea and the land, swearing that time should be no more. Their identity is unquestionable. All arguments that locate one are effective for the other. The present generation is witnessing the fulfillment of these two prophecies. In the preaching of the advent, especially from 1840 to 1844, began their full and circumstantial accomplishment.'
I 1798 opphørte begrensningen mot å forkynne Kristi dag som nær forestående. Endens tid tok til, og seglet ble tatt av den lille boken. Siden den tid har engelen i Åpenbaringen 14 gått ut. Uriah Smith sier: «Om dere vil se det, så har den første engels budskap gått ut siden 1798. I 1798 trer den første engelen i Åpenbaringen 14 frem i historien»—dette er pionerforståelsen. «Siden da har engelen i Åpenbaringen 14 forkynt at timen for Guds dom er kommet, og engelen i kapittel ti har tatt sin stilling på havet og på jorden og sverget at tid ikke lenger skal være. Deres identitet er utvilsom. Alle argumenter som fastslår den ene, gjelder også for den andre. Den nåværende generasjon er vitne til oppfyllelsen av disse to profetiene. I forkynnelsen om adventen, særlig fra 1840 til 1844, begynte deres fulle og omstendelige oppfyllelse.»
Smith marks 1840 and 1844 in reference to the first angel of Revelation 14 arriving in 1798, but also marks the first angel in 1840, where the message is empowered. In the preaching of the advent, especially from 1840 to 1844, began their full accomplishment. The angel's position with one foot on the sea and one on the land denotes the wide extent of his proclamation. The message would cross the ocean and extend to various nations, and the advent proclamation did go to every missionary station in the world. From 1840, the first angel's message, according to Ellen White, was carried to every mission station in the world. This was accomplished when the year-day principle of Bible prophecy was confirmed with the collapse of the Ottoman Empire. We are not dealing with the details at this point, but setting the stage for the Millerite history and the dynamics of the Midnight Cry.
Smith markerer 1840 og 1844 med henvisning til at den første engelen i Åpenbaringen 14 ankommer i 1798, men han markerer også den første engelen i 1840, da budskapet får kraft. I forkynnelsen av adventen, særlig fra 1840 til 1844, begynte deres fulle oppfyllelse. Engelens stilling med én fot på havet og én på landet betegner den vide utstrekning av hans forkynnelse. Budskapet skulle krysse havet og nå ut til ulike nasjoner, og adventsforkynnelsen gikk virkelig til hver misjonsstasjon i verden. Fra 1840 ble den første engels budskap, ifølge Ellen White, båret til hver misjonsstasjon i verden. Dette ble fullbyrdet da bibelprofetiens år-dag-prinsipp ble bekreftet ved Det osmanske rikets sammenbrudd. Vi går ikke inn på detaljene på dette punkt, men legger grunnlaget for millerittenes historie og dynamikken i Midnattsskriket.
Key Historical Events: 1833 and the Falling of the Stars
Viktige historiske hendelser: 1833 og stjernenes fall
In 1833, the falling of the stars occurred. Ellen White comments in The Great Controversy, page 333: 'In 1833, two years after Miller began to present in public the evidences of Christ's soon coming, the last of the signs appeared which were promised by the Saviour as tokens of His second advent. Said Jesus: "The stars shall fall from heaven." Matthew 24:29. And John in the Revelation declared, as he beheld in vision the scenes that should herald the day of God: "The stars of heaven fell unto the earth, even as a fig tree casteth her untimely figs, when she is shaken of a mighty wind." Revelation 6:13. This prophecy received a striking and impressive fulfillment in the great meteoric shower of November 13, 1833.'
I 1833 fant stjernenes fall sted. Ellen White kommenterer i The Great Controversy, side 333: «I 1833, to år etter at Miller begynte å legge fram offentlig bevisene for Kristi snare komme, viste det siste av tegnene seg, de som Frelseren hadde lovet som varsler om sitt annet komme. Jesus sa: «Stjernene skal falle fra himmelen.» Matteus 24:29. Og Johannes erklærte i Åpenbaringen, idet han i syn skuet de scener som skulle varsle Guds dag: «Himmelens stjerner falt ned på jorden, likesom et fikentre feller sine umodne fikener når det rystes av en sterk vind.» Åpenbaringen 6:13. Denne profetien fikk en slående og imponerende oppfyllelse i det store meteorskuret den 13. november 1833.»
William Miller's testimony recounts:
William Millers vitnesbyrd forteller:
'On Saturday after breakfast—in the summer of 1833, I sat down at my desk to examine some point, and as I rose to go out to work, it came home to me with more force than ever, "Go and tell it to the world." The impression was so sudden and came with such force that I settled down into my chair saying, "I can't go, Lord." "Why not?" seemed to be the response, and then all my excuses came up, my want of ability, but my distress became so great I entered into a solemn covenant with God that if He would open the way, I would go and perform my duty to the world. "What do you mean by opening the way?" seemed to come to me. Why, said I, if I should have an invitation to speak publicly in any place, I will go and tell them what I find in the Bible about the Lord's coming. Instantly all my burden was gone. And I rejoiced that I should not probably be thus called upon, for I'd never had such an invitation, my trials were not known, and I had but little expectation of being invited to any field of labor. In about a half an hour from this time, before I'd left the room, a son of Mr. Guilford of Dresden, about sixteen miles from my residence, came in and said that his father had sent for me and wished me to go home with him, supposing that he'd wish to see me on some business. I asked him what he wanted. He replied that there was to be no preaching in their church the next day, and his father wished to have me come and talk to the people on the subject of the Lord's coming. I was immediately angry with myself for having made the covenant I had. I rebelled at once against the Lord and determined not to go. I left the boy without giving him any answer and retired in great distress to a grove nearby. Then I struggled with the Lord for about an hour, endeavoring to release myself from the covenant I had made with him, but I could get no relief. It was impressed upon my conscience, "Will you make a covenant with God and break it so soon?" and the exceeding sinfulness of thus doing overwhelmed me. I finally submitted and promised the Lord that if He would sustain me, I would go, trusting in Him to give me grace and ability to perform all He should require of me. I returned to the house and found the boy still waiting. He remained till after dinner, and I returned with him to Dresden.'
«En lørdag etter frokost – sommeren 1833 – satte jeg meg ved skrivebordet mitt for å undersøke et visst punkt, og idet jeg reiste meg for å gå ut og arbeide, trengte det seg inn på meg med større kraft enn noen gang: «Gå og fortell det til verden.» Inntrykket kom så plutselig og med slik styrke at jeg sank ned i stolen min og sa: «Jeg kan ikke gå, Herre.» «Hvorfor ikke?» syntes svaret å være, og da meldte alle mine unnskyldninger seg, min mangel på evne; men min nød ble så stor at jeg inngikk en høytidelig pakt med Gud om at dersom Han ville åpne veien, ville jeg gå og utføre min plikt overfor verden. «Hva mener du med å åpne veien?» syntes det å komme til meg. Jo, sa jeg, dersom jeg skulle få en innbydelse til å tale offentlig et eller annet sted, vil jeg gå og fortelle dem hva jeg finner i Bibelen om Herrens komme. I samme øyeblikk var hele min byrde borte. Og jeg gledet meg over at jeg sannsynligvis ikke ville bli kalt til dette på den måten, for jeg hadde aldri fått noen slik innbydelse, mine prøvelser var ikke kjent, og jeg hadde bare liten forventning om å bli innbudt til noen arbeidsmark. Omtrent en halv time senere, før jeg hadde forlatt rommet, kom en sønn av herr Guilford i Dresden, omkring seksten mil fra mitt bosted, inn og sa at hans far hadde sendt bud på meg og ønsket at jeg skulle bli med ham hjem, idet jeg antok at han ville tale med meg om en eller annen forretning. Jeg spurte ham hva han ville. Han svarte at det ikke skulle være noen forkynnelse i deres kirke den neste dagen, og at hans far ønsket at jeg skulle komme og tale til folket om emnet Herrens komme. Jeg ble øyeblikkelig vred på meg selv for å ha inngått den pakten jeg hadde gjort. Jeg satte meg straks opp mot Herren og bestemte meg for ikke å gå. Jeg lot gutten gå uten å gi ham noe svar og trakk meg tilbake i stor nød til en lund i nærheten. Deretter kjempet jeg med Herren i omtrent en time, i et forsøk på å løse meg fra pakten jeg hadde inngått med Ham, men jeg kunne ikke få noen lindring. Det ble innprentet i min samvittighet: «Vil du inngå en pakt med Gud og bryte den så snart?» og den overmåte syndighet i å gjøre dette overveldet meg. Til slutt underordnet jeg meg og lovet Herren at dersom Han ville oppholde meg, ville jeg gå, idet jeg stolte på at Han ville gi meg nåde og evne til å utføre alt det Han måtte kreve av meg. Jeg vendte tilbake til huset og fant gutten fremdeles ventende. Han ble værende til etter middag, og jeg vendte tilbake med ham til Dresden.»
This is how Miller, in the summer of 1833, began to publicly present the message. In December 1833, the falling of the stars added solemnity to his message.
Slik begynte Miller sommeren 1833 å framføre budskapet offentlig. I desember 1833 gav stjernenes fall ytterligere alvor til hans budskap.
1840: The Fulfillment of Prophecy and the Ottoman Empire
1840: Oppfyllelsen av profetien og Det osmanske riket
In 1840, Ellen White comments on a remarkable fulfillment of prophecy. This passage is often controverted in the Spirit of Prophecy, with some arguing that Uriah Smith inserted it into The Great Controversy, but these arguments are unfounded. She is speaking about the sequence of prophetic fulfillment's leading up to 1840, including the falling of the stars and the Dark Day. She writes, 'In the year 1840, another remarkable fulfillment of prophecy excited widespread interest.'
I 1840 kommenterer Ellen White en bemerkelsesverdig oppfyllelse av profetien. Dette avsnittet er ofte omstridt i Profetiens Ånd, idet noen hevder at Uriah Smith satte det inn i The Great Controversy, men disse argumentene er grunnløse. Hun taler om rekken av profetiske oppfyllelser som ledet frem mot 1840, deriblant stjernenes fall og den mørke dagen. Hun skriver: «I året 1840 vakte enda en bemerkelsesverdig oppfyllelse av profetien vid utbredt interesse.»
She refers to biblical prophecy, not merely a human prediction by Josiah Litch.
Hun sikter til bibelsk profeti, ikke bare til en menneskelig forutsigelse fremsatt av Josiah Litch.
"Two years before, Josiah Litch, a leading minister preaching the second advent, published an exposition of Revelation 9, predicting the fall of the Ottoman Empire. According to his calculations, this power was to be overthrown on August 11, 1840. At the specified time, Turkey, through her ambassadors, accepted the protection of the Allied Powers of Europe and thus placed herself under the control of Christian nations. The event exactly fulfilled the prediction. When it became known, multitudes were convinced of the correctness of the principles of prophetic interpretation adopted by Miller and his associates, and a wonderful impetus was given to the Advent movement. Men of learning and position united with Miller in preaching and publishing his views, and from 1840 to 1844, the work rapidly extended."
To år tidligere hadde Josiah Litch, en ledende forkynner av det annet komme, utgitt en utlegning av Åpenbaringen 9, hvor han forutsa Det osmanske rikets fall. Ifølge hans beregninger skulle denne makten bli styrtet den 11. august 1840. På den angitte tiden godtok Tyrkia, gjennom sine ambassadører, beskyttelse fra Europas allierte makter og stilte seg dermed under de kristne nasjoners kontroll. Hendelsen oppfylte forutsigelsen nøyaktig. Da dette ble kjent, ble mengder av mennesker overbevist om riktigheten av de prinsipper for profetisk fortolkning som Miller og hans medarbeidere hadde lagt til grunn, og adventbevegelsen fikk en vidunderlig framdrift. Lærde og ansette menn sluttet seg til Miller i å forkynne og utgi hans synspunkter, og fra 1840 til 1844 utbredte verket seg hurtig.
Uriah Smith had told us that the first angel of Revelation 14 arrived in 1798, but it is the same angel as the angel of Revelation 10. In Revelation 10, John is told to take the little book out of the angel's hand and eat it, and it will become sweet in his mouth. The Millerite message became sweet on August 11, 1840, after two years of predicting the collapse of the Ottoman Empire based on the year-day principle of Bible prophecy. When the event was exactly fulfilled, the message they had been proclaiming became sweet in their mouth.
Uriah Smith hadde fortalt oss at den første engelen i Åpenbaringen 14 kom i 1798, men det er den samme engelen som engelen i Åpenbaringen 10. I Åpenbaringen 10 blir Johannes fortalt at han skal ta den lille boken ut av engelens hånd og ete den, og den skal bli søt i hans munn. Millerittbudskapet ble søtt den 11. august 1840, etter to år med forutsigelser om Det osmanske rikets sammenbrudd på grunnlag av bibelprofetiens år-dag-prinsipp. Da begivenheten ble oppfylt nøyaktig, ble budskapet de hadde forkynt, søtt i deres munn.
On August 11, 1840, the message became sweet in their mouth. John is told to take the little book out of the angel's hand that has descended. The angel descends on August 11, 1840, and this angel of Revelation 10 is the same as the first angel of Revelation 14. The angel of Revelation 14 arrives in 1798 at the time of the end, but his message is empowered in 1840. Ellen White says that when the event became known, multitudes were convinced of the correctness of the principles of prophetic interpretation adopted by Miller and his associates. Since the 1930s, beginning in 1919 but especially in the 1930s, Adventism has rejected the rules of prophetic interpretation adopted by Miller and his associates—those rules being the proof text method of Bible study.
Den 11. august 1840 ble budskapet søtt i deres munn. Johannes blir fortalt at han skal ta den lille boken ut av hånden på engelen som er steget ned. Engelen stiger ned den 11. august 1840, og denne engelen i Åpenbaringen 10 er den samme som den første engelen i Åpenbaringen 14. Engelen i Åpenbaringen 14 kommer i 1798 ved endetiden, men hans budskap blir gitt kraft i 1840. Ellen White sier at da begivenheten ble kjent, ble mengder overbevist om riktigheten av de prinsippene for profetisk fortolkning som var antatt av Miller og hans medarbeidere. Siden 1930-årene, med begynnelse i 1919, men særlig i 1930-årene, har adventismen forkastet de reglene for profetisk fortolkning som var antatt av Miller og hans medarbeidere — disse reglene var bevistekstmetoden for bibelstudium.
The 1843 Chart and the Tarrying Time
1843-diagrammet og forsinkelsestiden
The next waymark in history is the 1843 chart, produced in May 1842. Ellen White says, 'I have seen that the 1843 chart was directed by the hand of the Lord and that it should not be altered, that the figures were as He wanted them, and that His hand was over and hid a mistake in some of the figures so that none could see it until His hand was removed.' This chart is a prophetic waymark, produced in May 1842. In June 1842, the Protestant churches began closing their doors and the second angel arrives.
Det neste veimerket i historien er 1843-kartet, utarbeidet i mai 1842. Ellen White sier: «Jeg har sett at 1843-kartet var ledet av Herrens hånd, og at det ikke skulle forandres, at tallene var slik Han ville ha dem, og at Hans hånd var over og skjulte en feil i noen av tallene, slik at ingen kunne se den før Hans hånd ble fjernet.» Dette kartet er et profetisk veimerke, utarbeidet i mai 1842. I juni 1842 begynte de protestantiske kirkene å lukke sine dører, og den andre engel ankommer.
From Testimonies, volume one, page 21: 'In June of 1842, Mr. Miller gave his second course of lectures at the Casco Street Church in Portland, Maine. With few exceptions, the different denominations closed the doors of their churches against Mr. Miller.' Ellen White informs us that as Seventh-day Adventist Christians, we should learn to reason from cause to effect. The cause that led the Protestant churches to close their doors was the introduction of this chart. When the chart was introduced in May, the Protestant churches determined that the Millerites were deluded fanatics.
Fra Testimonies, bind 1, side 21: «I juni 1842 holdt hr. Miller sin andre serie forelesninger i Casco Street Church i Portland, Maine. Med få unntak stengte de forskjellige kirkesamfunnene dørene til sine kirker for hr. Miller.» Ellen White opplyser oss om at vi som syvendedags adventistkristne bør lære å resonnere fra årsak til virkning. Årsaken som førte til at de protestantiske kirkene stengte sine dører, var innføringen av dette kartet. Da kartet ble introdusert i mai, fastslo de protestantiske kirkene at millerittene var forførte fanatikere.
The first disappointment is next. From The Great Controversy, page 393:
Den første skuffelsen kommer deretter. Fra The Great Controversy, side 393:
'As early as 1842, the direction given in this prophecy to write the vision and make it plain upon tables, that he may run that readeth it, had suggested to Charles Fitch the preparation of a prophetic chart to illustrate the visions of Daniel and Revelation.' Charles Fitch, who died just before the Great Disappointment of October 22, 1844, was used by the Lord in this history. He prepared the chart, which was published in May 1842.
Så tidlig som i 1842 hadde den veiledning som ble gitt i denne profetien om å skrive synet opp og gjøre det tydelig på tavler, så den som leser det kan løpe, fått Charles Fitch til å foreslå utarbeidelsen av et profetisk kart for å illustrere synene i Daniel og Åpenbaringen. Charles Fitch, som døde like før den store skuffelsen den 22. oktober 1844, ble brukt av Herren i denne historien. Han utarbeidet kartet, som ble utgitt i mai 1842.
The publication of this chart was regarded as a fulfillment of the command of Habakkuk. No one, however, noticed an apparent delay in the accomplishment of the vision. A tarrying time is presented in the same prophecy. After the disappointment, this scripture appeared significant: 'The vision is yet for an appointed time, but at the end it shall speak and not lie, though it tarry, wait for it, because it will surely come, it will not tarry. The just shall live by faith.
Utgivelsen av dette kartet ble betraktet som en oppfyllelse av Habakkuks befaling. Ingen la imidlertid merke til en tilsynelatende forsinkelse i oppfyllelsen av synet. En ventetid fremstilles i den samme profetien. Etter skuffelsen fremstod dette skriftstedet som betydningsfullt: «For synet gjelder ennå den fastsatte tid; ved enden skal det tale og ikke lyve. Om det dryger, så vent på det, for det skal sannelig komme, det skal ikke utebli. Den rettferdige skal leve ved tro.»
The tarrying time is the first disappointment, which comes on March 22, 1844. The Millerites were predicting the end of the world in 1843, using the biblical reckoning of time. When the Lord had not come by then, the first disappointment set in on March 22, 1844. That is the tarrying time.
Ventetiden er den første skuffelsen, som inntrer den 22. mars 1844. Millerittene forutsa verdens ende i 1843 ved å bruke den bibelske tidsberegningen. Da Herren ikke var kommet innen da, inntrådte den første skuffelsen den 22. mars 1844. Det er ventetiden.
This is the tarrying time in the parable of the ten virgins, in Habakkuk 2, and in Daniel 12. Daniel 12:11 says, 'And from the time that the daily sacrifice shall be taken away...' The pioneers understood that paganism was subdued in 508, with Clovis defeating the Visigoths. From the time that paganism is taken away and the papacy is set up (thirty years later in 538), there shall be 1290 days. The next verse says, 'Blessed is he that waiteth and cometh to the thousand three hundred and thirty-five days.' 508 plus 1335 equals 1843. 'Blessed is he that comes to 1843.' The 1335 marks the tarrying time, saying, 'Blessed is he that waiteth and cometh to 1843.' If you uphold the pioneer understanding of the daily, as Ellen White does, this is clear.
Dette er ventetiden i lignelsen om de ti jomfruer, i Habakkuk 2 og i Daniel 12. Daniel 12:11 sier: «Og fra den tid da det daglige offer blir avskaffet ...» Pionerene forstod at hedenskapet ble underkuet i 508, da Klodvig beseiret vestgoterne. Fra den tid da hedenskapet blir tatt bort og pavedømmet blir opprettet (tretti år senere, i 538), skal det være 1290 dager. Det neste verset sier: «Salig er den som venter og når fram til de tusen tre hundre og trettifem dager.» 508 pluss 1335 er 1843. «Salig er den som kommer til 1843.» De 1335 markerer ventetiden og sier: «Salig er den som venter og kommer til 1843.» Dersom du fastholder pionerenes forståelse av det daglige, slik Ellen White gjør, er dette klart.
To further clarify, Isaiah 30:18 says, 'And therefore will the Lord wait.' Here, the Lord is the bridegroom in the parable of the ten virgins, and He is tarrying. 'And therefore will the bridegroom tarry that he may be gracious unto you, and therefore will he be exalted that he may have mercy on you, for the Lord is a God of judgment. Blessed are all they that wait for Him.' This matches Daniel 12:12: 'Blessed is he who waiteth and cometh to the 1335.' The bridegroom tarries on March 22, 1844. There is a blessing attached to coming to the first disappointment and then waiting. When you get here, you are to wait. What are you waiting for? Habakkuk 2:3 says, 'For the vision is yet for an appointed time, but at the end it shall speak and not lie, though it tarry, wait for it.' The blessing of coming to the 1335 is the blessing of coming to this history, where the Lord will accomplish the Midnight Cry.
For å klargjøre ytterligere sier Jesaja 30:18: «Derfor vil Herren vente.» Her er Herren brudgommen i lignelsen om de ti jomfruene, og han dryger. «Og derfor vil brudgommen dryge, for at han kan være dere nådig, og derfor skal han bli opphøyd, for at han kan miskunne seg over dere; for Herren er en dommens Gud. Salige er alle de som venter på ham.» Dette samsvarer med Daniel 12:12: «Salig er den som venter og når fram til de 1335.» Brudgommen dryger den 22. mars 1844. Det er knyttet en velsignelse til å komme til den første skuffelsen og deretter vente. Når du kommer hit, skal du vente. Hva venter du på? Habakkuk 2:3 sier: «For synet gjelder ennå for den fastsatte tid, men ved enden skal det tale og ikke lyve; om det dryger, så vent på det.» Velsignelsen ved å komme til de 1335 er velsignelsen ved å komme til denne historien, hvor Herren skal fullbyrde Midnattsropet.
Not everyone will be allowed to participate in the Midnight Cry. Some people traveled along with the Millerites not because of their own personal experience with Jesus Christ or personal study of God's Word, but out of fear. Before the Midnight Cry arrives, the Lord separates these brethren from the movement. The first disappointment is part of the process preparing for the Midnight Cry. According to Ellen White, if we do not understand this, we fall off the path to the wicked world below.
Ikke alle vil få adgang til å delta i Midnattsropet. Noen fulgte med millerittene, ikke på grunn av sin egen personlige erfaring med Jesus Kristus eller personlig studium av Guds ord, men av frykt. Før Midnattsropet kommer, skiller Herren disse brødrene ut fra bevegelsen. Den første skuffelsen er en del av prosessen som forbereder for Midnattsropet. Ifølge Ellen White vil vi, dersom vi ikke forstår dette, falle av stien ned i den ugudelige verden nedenfor.
The Empowerment of the Second Angel's Message
Kraften i den andre engels budskap
From Early Writings, page 238: 'Near the close of the second angel's message, I saw a great light from heaven shining upon the people of God. The rays of this light seemed bright as the sun, and I heard voices of angels crying, "Behold, the bridegroom cometh."' This was the Midnight Cry, which was to give power to the second angel's message. The pioneers understood that the first angel's message arrived in 1798 but was empowered with the collapse of the Ottoman Empire in 1840. All the messages arrive at a point in time and are thereafter empowered. The second angel's message arrives on March 22, 1844 when the Protestant churches closed their doors against the Millerite message. The Midnight Cry empowers the second angel's message. The third angel's message arrives on October 22, 1844, and is empowered when the mighty angel of Revelation 18 joins it. Every message arrives in history and is thereafter empowered. This is important to understand.
Fra Early Writings, side 238: «Nær slutten av den annen engels budskap så jeg et stort lys fra himmelen skinne over Guds folk. Strålene fra dette lyset syntes klare som solen, og jeg hørte englers røster rope: “Se, brudgommen kommer!”» Dette var midnattsropet, som skulle gi kraft til den annen engels budskap. Pionerene forstod at den første engels budskap kom i 1798, men ble gitt kraft ved Det osmanske rikets sammenbrudd i 1840. Alle budskapene kommer på et bestemt tidspunkt og blir deretter gitt kraft. Den annen engels budskap kommer den 22. mars 1844, da de protestantiske kirkene stengte sine dører for Miller-bevegelsens budskap. Midnattsropet gir kraft til den annen engels budskap. Den tredje engels budskap kommer den 22. oktober 1844 og blir gitt kraft når den mektige engelen i Åpenbaringen 18 slutter seg til det. Hvert budskap kommer i historien og blir deretter gitt kraft. Dette er viktig å forstå.
The Midnight Cry gave power to the second angel's message. Angels were sent from heaven to arouse the discouraged saints and prepare them for the great work before them. The most talented men were not the first to receive this message. William Miller was not the first to receive this message; quite the opposite, he was the last to receive it. He was the most talented in understanding the message, while Samuel Snow was the first. Those who had formerly led in the work were the last to receive and help swell the cry. Historically, the last person to accept the message of the Midnight Cry was William Miller.
Midnattropet gav kraft til den andre engels budskap. Engler ble sendt fra himmelen for å vekke de motløse hellige og forberede dem på det store arbeidet som lå foran dem. De mest begavede menn var ikke de første til å motta dette budskapet. William Miller var ikke den første til å motta dette budskapet; tvert imot var han den siste til å motta det. Han var den mest begavede i forståelsen av budskapet, mens Samuel Snow var den første. De som tidligere hadde ledet i arbeidet, var de siste til å motta det og bidra til å forsterke ropet. Historisk sett var den siste personen til å ta imot budskapet om Midnattropet William Miller.
From The Great Controversy, 376:
Fra The Great Controversy, 376:
During the empowerment of the Midnight Cry, about 50,000 left the churches. As Miller's work tended to build up the churches, it was initially regarded with favor, but as ministers and religious leaders decided against the Advent doctrine and desired to suppress all agitation on the subject, they opposed it from the pulpit and denied their members the privilege of attending preaching on the second advent or even speaking of their hope in social meetings.
Under styrkelsen av midnattsropet forlot omkring 50 000 menighetene. Ettersom Millers arbeid hadde en tendens til å oppbygge menighetene, ble det til å begynne med betraktet med velvilje; men da prester og religiøse ledere besluttet seg mot adventlæren og ønsket å undertrykke all uro om emnet, motarbeidet de den fra prekestolen og nektet sine medlemmer privilegiet å høre forkynnelse om det annet advent eller endog å tale om sitt håp i de sosiale møtene.
Leaders in the Adventist Church today who forbid the teaching of this message in the church and even in private homes are prefigured here in the Millerite movement.
Ledere i Adventistkirken i dag som forbyr undervisningen av dette budskapet i menigheten og til og med i private hjem, er forutsagt her i Miller-bevegelsen.
"Believers found themselves in great trial and perplexity. They loved their churches and were reluctant to separate, but as they saw the testimony of God's Word suppressed and their right to investigate the prophecies denied, they felt that loyalty to God forbade them to submit. Those who sought to shut out the testimony of God's Word could not be regarded as constituting the church of Christ. Hence, they felt justified in separating from their former connection. In the summer of 1844, about 50,000 withdrew from the churches."
De troende befant seg i stor prøvelse og rådvillhet. De elsket sine menigheter og var motvillige til å skille seg fra dem, men da de så at vitnesbyrdet fra Guds Ord ble undertrykt og deres rett til å granske profetiene ble nektet, følte de at troskap mot Gud forbød dem å underordne seg. De som søkte å stenge ute vitnesbyrdet fra Guds Ord, kunne ikke anses å utgjøre Kristi menighet. Derfor følte de seg berettiget til å skille seg fra sitt tidligere kirkesamfunn. Sommeren 1844 trakk omkring 50 000 seg ut av menighetene.
Miller's Understanding and the True Midnight Cry
Millers forståelse og det sanne midnattsropet
From Elder Damsteegt's book, Foundation of Seventh-day Adventist Message and Mission, Miller believed that the proclamation of Daniel 8:14 and the first angel of Revelation 14 was the Midnight Cry—'Behold, the bridegroom cometh.' He believed this message was identifying the second coming of Christ. Miller thought the entire history was the Midnight Cry, but Ellen White states the Midnight Cry was accomplished at a specific point. Samuel Snow titled his presentation 'The True Midnight Cry' to distinguish it from the Millerite teaching that the Midnight Cry was the general message.
Fra eldste Damsteegts bok, Foundation of Seventh-day Adventist Message and Mission, trodde Miller at forkynnelsen av Daniel 8,14 og den første engel i Åpenbaringen 14 var midnattsropet—«Se, brudgommen kommer.» Han mente at dette budskapet identifiserte Kristi annet komme. Miller mente at hele historien var midnattsropet, men Ellen White sier at midnattsropet ble fullbyrdet på et bestemt tidspunkt. Samuel Snow ga sitt foredrag tittelen «Det sanne midnattsrop» for å skjelne det fra den millerittiske læren om at midnattsropet var det alminnelige budskapet.
The most spiritual received the message first, and those who had formerly led in the work were the last to receive and help swell the cry. William Miller, who had led the work from 1833 onward, struggled with the Midnight Cry message when it came in August 1844. He was unsure about separating from the churches and had been teaching another understanding of the Midnight Cry for many years.
De mest åndelige tok imot budskapet først, og de som tidligere hadde ledet i verket, var de siste til å ta imot det og hjelpe til med å styrke ropet. William Miller, som hadde ledet verket fra 1833 og fremover, kjempet med Midnattsropets budskap da det kom i august 1844. Han var usikker på å skille seg fra kirkene og hadde i mange år undervist en annen forståelse av Midnattsropet.
William Miller wrote:
William Miller skrev:
'I'd never been positive as to any particular day for the Lord's appearing, believing that no man could know the day and hour. In all my published lectures, it will be seen on the title page, about the year 1843. In all my oral lectures, I invariably told my audiences that the periods would terminate in 1843 if there were no mistake in my calculation, but that I could not say the end might not come even before that time, and that they should be continually prepared. In 1842, some of the brethren preached with great positiveness, the exact year, and censured me for putting in an "if."'
«Jeg hadde aldri vært sikker på noen bestemt dag for Herrens komme, idet jeg trodde at ingen kunne kjenne dagen og timen. I alle mine trykte foredrag vil det, som det kan sees på tittelbladet, stå omkring året 1843. I alle mine muntlige foredrag sa jeg uten unntak til mine tilhørere at tidsperiodene ville utløpe i 1843, dersom det ikke var noen feil i mine beregninger, men at jeg ikke kunne si at enden ikke kunne komme selv før den tid, og at de stadig burde være forberedt. I 1842 forkynte noen av brødrene med stor skråsikkerhet det nøyaktige året og kritiserte meg for å sette inn et «om».»
In May 1842, the 1843 chart was published, and the brethren told Miller to remove the 'if' from his presentation.
I mai 1842 ble 1843-kartet utgitt, og brødrene ba Miller om å fjerne «hvis» fra sin fremstilling.
Miller continued, 'The public press had also published that I'd fixed upon a definite day, the twenty-third of April, for the Lord's advent. Therefore, in December of that year, as I could see no error in my reckoning, I published my belief that sometime between March 21, 1843, and March 21, 1844, the Lord would come.' Miller had already concluded the tenth day of the seventh month, and long before Samuel Snow used this conclusion to proclaim the Midnight Cry, Miller had written about it. Miller was the one the Lord used to put together the logic that Samuel Snow employed to identify October 22, 1844.
Miller fortsatte: «Den offentlige pressen hadde også offentliggjort at jeg hadde fastsatt en bestemt dag, den tjuetredje april, for Herrens gjenkomst. Derfor offentliggjorde jeg i desember samme år, ettersom jeg ikke kunne se noen feil i min beregning, min overbevisning om at Herren ville komme en gang mellom 21. mars 1843 og 21. mars 1844.» Miller hadde allerede kommet til den konklusjon at det var den tiende dag i den syvende måned, og lenge før Samuel Snow brukte denne konklusjonen til å forkynne midnattsropet, hadde Miller skrevet om det. Miller var den som Herren brukte til å sammenføye den logikk som Samuel Snow benyttet for å fastslå 22. oktober 1844.
Miller wrote, 'During the year 1843, the most violent denunciations were heaped upon me and those associated with me by the press and some pulpits. Our motives were assailed, our principles misrepresented, our characters traduced.' Time passed, and March 21, 1844, went by without the Lord's appearing. The disappointment was great, and many walked no more with them. Before this time, from 1840, there were an estimated 200,000 Millerites, but by this point, only 50,000 remained.
Miller skrev: «I løpet av året 1843 ble de mest voldsomme fordømmelser lesset over meg og dem som var knyttet til meg av pressen og enkelte prekestoler. Våre motiver ble angrepet, våre prinsipper framstilt uriktig, våre karakterer ærekrenket.» Tiden gikk, og 21. mars 1844 passerte uten at Herren viste seg. Skuffelsen var stor, og mange gikk ikke lenger sammen med dem. Før denne tiden, fra 1840, var det anslagsvis 200 000 milleritter, men på dette tidspunktet var bare 50 000 tilbake.
Miller continued, 'Previously to this, in the fall of 1843, some of my brethren began to call the churches Babylon and to urge that it was the duty of Adventists to come out of them. With this, I was much grieved. Not only was the effect very bad, but I regarded it as a perversion of the Word of God, a wresting of the Scriptures.' Miller struggled with the second angel's message, making it more difficult for him to accept the true Midnight Cry message. The practice spread, and the churches were closed against them, creating hostility and separating most Adventists from their respective churches.
Miller fortsatte: «Tidligere enn dette, høsten 1843, begynte noen av mine brødre å kalle menighetene Babylon og å hevde at det var adventistenes plikt å gå ut fra dem. Dette bedrøvet meg meget. Ikke bare var virkningen meget dårlig, men jeg anså det også som en forvrengning av Guds Ord, en fordreining av Skriften.» Miller kjempet med den andre engels budskap, noe som gjorde det vanskeligere for ham å ta imot det sanne midnattsropets budskap. Denne fremgangsmåten spredte seg, og menighetene ble lukket for dem, noe som skapte fiendtlighet og skilte de fleste adventister fra deres respektive menigheter.
After his published time passed, Miller acknowledged his disappointment regarding the exact period but maintained his faith. He continued his labors in the West during the summer of 1844 until the Seventh Month movement. He had no participation in this movement except for a letter written eighteen months earlier about the Mosaic Law observances pointing to that month. He did not expect that such a use would be made of those topics or that belief in such evidence would become a test of salvation. He had no fellowship with the movement until two or three weeks before October 22, 1844. In a letter to Himes on October 6, 1844, Miller wrote, 'I see a glory in the seventh month which I never saw before... Now, blessed be the name of the Lord, I see a beauty, a harmony, an agreement in the scriptures, for which I've long prayed but did not see until today. Thank the Lord, O my soul. Brother Snow, Brother Storrs, and others, be blessed for their instrumentality in opening my eyes. I'm almost home. Glory, glory, glory, glory.'
Etter at den offentliggjorte tiden hans var utløpt, erkjente Miller sin skuffelse når det gjaldt den nøyaktige tidsperioden, men han fastholdt sin tro. Han fortsatte sitt arbeid i Vesten gjennom sommeren 1844 inntil syvendemånedsbevegelsen. Han hadde ingen del i denne bevegelsen, bortsett fra et brev skrevet atten måneder tidligere om den mosaiske lovs skikker, som pekte på den måneden. Han ventet ikke at en slik bruk ville bli gjort av disse emnene, eller at tro på slike beviser skulle bli en prøve på frelse. Han hadde intet fellesskap med bevegelsen før to eller tre uker før 22. oktober 1844. I et brev til Himes den 6. oktober 1844 skrev Miller: «Jeg ser en herlighet i den sjuende måned som jeg aldri før har sett ... Nå, velsignet være Herrens navn, ser jeg en skjønnhet, en harmoni, en overensstemmelse i Skriftene, som jeg lenge har bedt om, men ikke så før i dag. Takk Herren, min sjel. Bror Snow, bror Storrs og andre, vær velsignet for at de har vært redskaper til å åpne mine øyne. Jeg er nesten hjemme. Ære, ære, ære, ære.»
Afterward, Miller rethought the Midnight Cry, calling it fanaticism. Damsteegt notes that Snow got his basic outline of the Midnight Cry message from Miller's earlier work.
Etterpå revurderte Miller Midnattsropet og kalte det fanatisme. Damsteegt bemerker at Snow fikk den grunnleggende utformingen av Midnattsropets budskap fra Millers tidligere arbeid.
Snow's calculations, published in March 1844, aroused little attention until the Exeter camp meeting, August 12–17, 1844. There, his exact date for Christ's return stirred many Millerites, bringing their missionary endeavor to a peak. Their response became known as the Seventh Month movement. Although Millerite leaders were initially skeptical, some weeks before the expected event, they joined the movement and allowed Snow's views to be printed and supported.
Snows beregninger, offentliggjort i mars 1844, vakte liten oppmerksomhet inntil leirmøtet i Exeter, 12.–17. august 1844. Der vakte hans nøyaktige dato for Kristi gjenkomst stor bevegelse blant mange milleritter og førte deres misjonsvirksomhet til et høydepunkt. Deres respons ble kjent som syvendedmånedsbevegelsen. Selv om de millerittiske lederne til å begynne med var skeptiske, sluttet de seg noen uker før den forventede hendelsen til bevegelsen og tillot at Snows synspunkter ble trykt og støttet.
The Midnight Cry and Its Aftermath
Midnattsropet og dets etterspill
Ellen White's first vision shows God's people on a path to heaven, with a light behind them called the Midnight Cry. The message Samuel Snow presented needs to be understood. In May 1842, 300 charts were printed for 300 preachers. By March 22, 1844, after the first disappointment, the chart was set aside, and many left the movement. Those who remained were to wait. At the Exeter camp meeting, Snow showed that the Lord would come on October 22, 1844, the Day of Atonement. This impelled them to proclaim the message.
Ellen Whites første syn viser Guds folk på en sti til himmelen, med et lys bak dem kalt Midnattsropet. Det budskapet Samuel Snow frembar, må forstås. I mai 1842 ble 300 kart trykt for 300 forkynnere. Innen 22. mars 1844, etter den første skuffelsen, ble kartet lagt til side, og mange forlot bevegelsen. De som ble tilbake, skulle vente. På leirmøtet i Exeter viste Snow at Herren ville komme 22. oktober 1844, forsoningsdagen. Dette drev dem til å forkynne budskapet.
Joseph Bates recounted that after the Exeter camp meeting, as he walked through the train cars, he heard voices repeating, 'Behold, the bridegroom cometh!' This movement swept over the United States in two months, leading to the Great Disappointment on October 22, 1844.
Joseph Bates fortalte at etter leirmøtet i Exeter, da han gikk gjennom togvognene, hørte han stemmer som gjentok: «Se, brudgommen kommer!» Denne bevegelsen feide over De forente stater i løpet av to måneder og førte til den store skuffelsen den 22. oktober 1844.
Damsteegt comments on the Low Hampton Conference of Adventists, December 28–29, 1844, involving Himes and Miller. Himes urged comforting the saints, arousing the Christian world, and proclaiming salvation to sinners. A few weeks later, the Advent Press resumed, and Himes declared the door of salvation open. Miller gradually gave up the extreme shut door concept and returned to his original view of the Midnight Cry. In that same month, Ellen White had her first vision, showing that those who reject the Midnight Cry fall off the path. That vision was for William Miller as much as anyone else.
Damsteegt kommenterer Adventistenes konferanse i Low Hampton 28.–29. desember 1844, hvor Himes og Miller deltok. Himes oppfordret til å trøste de hellige, vekke den kristne verden og forkynne frelse for syndere. Noen få uker senere ble Advent Press gjenopptatt, og Himes erklærte at frelsens dør stod åpen. Miller oppga gradvis den ekstreme læren om den lukkede dør og vendte tilbake til sitt opprinnelige syn på midnattsropet. I den samme måneden hadde Ellen White sitt første syn, som viste at de som forkaster midnattsropet, faller av stien. Det synet var like mye for William Miller som for noen annen.
William Miller's Final Test and Legacy
William Millers siste prøve og ettermæle
From Early Writings, page 257:
Fra Early Writings, side 257:
"My attention was then called to William Miller. He looked perplexed and was bowed with anxiety and distress for his people. The company who had been united and loving in 1844 were losing their love, opposing one another, and falling into a cold, backslidden state. As he beheld this, grief wasted his strength. I saw leading men watching him, primarily Joshua Himes, and fearing lest he should receive the third angel's message."
Min oppmerksomhet ble deretter vendt mot William Miller. Han så forvirret ut og var nedbøyd av angst og nød for sitt folk. Gruppen som hadde vært forent og kjærlige i 1844, holdt på å miste sin kjærlighet, motarbeidet hverandre og falt inn i en kald, frafallen tilstand. Da han så dette, tæret sorgen på hans krefter. Jeg så ledende menn våke over ham, først og fremst Joshua Himes, og frykte for at han skulle ta imot den tredje engels budskap.
The third angel's message in this context is the Sabbath. As Miller leaned toward the light from heaven, these men would lay plans to draw his mind away. Human influence kept him in darkness and retained his influence among those who opposed the truth. Eventually, Miller raised his voice against the light from heaven—the Sabbath. He failed to receive the message that would have explained his disappointment and cast light and glory on the past. He leaned on human wisdom instead of divine. Being broken by labor and age, he was not as accountable as those who kept him from the truth. The sin rests upon them. If Miller could have seen the light of the third angel, many things would have been explained. But his brethren professed such deep love for him that he thought he could never tear away from them. God allowed him to fall under the power of death and hid him in the grave from those who drew him from the truth. Moses erred before entering the Promised Land; likewise, Miller erred as he was soon to enter the heavenly Canaan. Others led him to do this; others must account for it. But angels watch the precious dust of this servant of God and will come forth at the sound of the last trumpet.
Den tredje engels budskap i denne sammenheng er sabbaten. Idet Miller vendte seg mot lyset fra himmelen, la disse mennene planer for å lede hans sinn bort. Menneskelig innflytelse holdt ham i mørke og bevarte hans innflytelse blant dem som motsatte seg sannheten. Til slutt løftet Miller sin røst mot lyset fra himmelen – sabbaten. Han unnlot å ta imot det budskapet som ville ha forklart hans skuffelse og kastet lys og herlighet over fortiden. Han støttet seg til menneskelig visdom i stedet for den guddommelige. Nedbrutt av arbeid og alder var han ikke like ansvarlig som dem som holdt ham borte fra sannheten. Synden hviler på dem. Hvis Miller kunne ha sett den tredje engels lys, ville mange ting ha blitt forklart. Men hans brødre bekjente en så dyp kjærlighet til ham at han mente at han aldri kunne rive seg løs fra dem. Gud tillot at han falt under dødens makt og skjulte ham i graven for dem som trakk ham bort fra sannheten. Moses feilet før han gikk inn i det lovede land; likeså feilet Miller idet han snart skulle gå inn i det himmelske Kanaan. Andre ledet ham til dette; andre må stå til regnskap for det. Men engler våker over det dyrebare støvet av denne Guds tjener og skal tre frem ved lyden av den siste basun.
Conclusion: Lessons for Today
Konklusjon: Lærdommer for vår tid
In conclusion, William Miller typifies Seventh-day Adventists at the end of the world. Ellen White's first vision is more for our day than for her own. At the end of the world, Seventh-day Adventists will reject the light of the Midnight Cry. The light of the Midnight Cry can only be understood by understanding this history. The first disappointment purged the Millerite movement of those there for the wrong reasons and prepared the people for the testing experience that would lead them into the Most Holy Place. Those who come to the first disappointment are blessed only if they wait for October 22, 1844. This time is designed by God to produce a people He will gather into the Most Holy Place. To reject the Midnight Cry and fall off the path is to reject this entire history.
Avslutningsvis er William Miller et forbilde på syvendedagsadventistene ved verdens ende. Ellen Whites første syn gjelder mer vår tid enn hennes egen. Ved verdens ende vil syvendedagsadventistene forkaste lyset fra midnattsropet. Lyset fra midnattsropet kan bare forstås ved å forstå denne historien. Den første skuffelsen renset den millerittiske bevegelsen for dem som var der av gale grunner, og beredte folket for prøvelsen som skulle lede dem inn i Det Aller Helligste. De som kommer til den første skuffelsen, er salige bare dersom de venter på 22. oktober 1844. Denne tiden er fastsatt av Gud for å frembringe et folk som Han vil samle inn i Det Aller Helligste. Å forkaste midnattsropet og falle av stien er å forkaste hele denne historien.
William Miller made three mistakes, and we are always tested by three tests. His first error was rejecting the Midnight Cry in December 1844. His second was listening to men instead of God, which led to his third mistake: rejecting the Sabbath. At the end of the world, Seventh-day Adventists will reject the history of the Midnight Cry and the call to return to the old paths because they listen to their leaders. In so doing, they prepare themselves for the mark of the beast, repeating Miller's three-step testing process, which begins with how they relate to the message and history of the Midnight Cry.
William Miller gjorde tre feil, og vi blir alltid prøvet ved tre prøver. Hans første feil var å forkaste Midnattsropet i desember 1844. Hans andre var å lytte til mennesker i stedet for Gud, noe som ledet til hans tredje feil: å forkaste sabbaten. Ved verdens ende vil syvendedagsadventistene forkaste historien om Midnattsropet og kallet til å vende tilbake til de gamle stier fordi de lytter til sine ledere. Ved å gjøre dette forbereder de seg selv på dyrets merke og gjentar Millers tredelte prøvingsprosess, som begynner med hvordan de forholder seg til Midnattsropets budskap og historie.
There are only two prophecies that deal with the history from the first disappointment to the second disappointment: the 2300 days ('Though the vision tarry, wait for it') and the 2520. To reject the 2520 is to reject the Midnight Cry. To reject the Midnight Cry is to fall off the path to the wicked world below.
Det finnes bare to profetier som omhandler historien fra den første skuffelsen til den andre skuffelsen: de 2300 dagene («Om synet drøyer, så vent på det») og 2520. Å forkaste 2520 er å forkaste Midnattsropet. Å forkaste Midnattsropet er å falle av stien ned til den ugudelige verden nedenfor.
We will address this further in the next presentation.
Vi vil behandle dette nærmere i den neste presentasjonen.