627, 632 and 637
627, 632 og 637
The “key” that opens the bottomless pit is the battle of Nineveh, fulfilled in 627, five years before Mohammed died in 632. Five years later in 637, the Muslim forces captured the capital of Persia, one of the two great superpowers that engaged in the battle of Nineveh. This event dramatically shifted the balance of power in the Middle East. The battle of Nineveh in 627 sapped the strength of the Persian Empire and ten years later the Persian Empire ended.
«Nøkkelen» som åpner avgrunnen, er slaget ved Ninive, oppfylt i 627, fem år før Muhammed døde i 632. Fem år senere, i 637, erobret de muslimske styrkene Persias hovedstad, den ene av de to store supermaktene som deltok i slaget ved Ninive. Denne begivenheten forskjøv maktbalansen i Midtøsten på dramatisk vis. Slaget ved Ninive i 627 tappet det persiske riket for styrke, og ti år senere opphørte det persiske riket.
Humiliation—782
Ydmykelse—782
One hundred and fifty years after Mohammed’s death in 632, in the Abbasid Campaign of 782, the Abbasid army (reportedly around 95,000 men) launched a massive invasion into Byzantine territory in Asia Minor (modern Turkey). They advanced all the way to Chrysopolis, directly across the Bosporus Strait from Constantinople—coming very close to the Byzantine capital. The Byzantines, under Empress Irene, suffered a serious defeat. As a result, the Byzantines were forced to sign a humiliating three-year truce, agreeing to pay a large annual tribute (around 70,000–90,000 gold dinars) and hand over silk garments and hostages. This campaign was one of the largest and most successful Abbasid incursions into Byzantine lands during the 8th century. It showcased the growing power of the Abbasid Caliphate and the continuing decline of the Byzantine Empire.
Hundre og femti år etter Muhammeds død i 632, under det abbasidiske felttoget i 782, innledet den abbasidiske hæren (angivelig omkring 95 000 mann) en massiv invasjon av bysantinsk territorium i Lilleasia (dagens Tyrkia). De rykket helt frem til Chrysopolis, rett over Bosporosstredet fra Konstantinopel—og kom dermed svært nær den bysantinske hovedstaden. Bysantinerne, under keiserinne Irene, led et alvorlig nederlag. Som følge av dette ble bysantinerne tvunget til å undertegne en ydmykende treårig våpenhvile, hvor de samtykket i å betale en stor årlig tributt (omkring 70 000–90 000 gulldinarer) og overlevere silkekledninger og gisler. Dette felttoget var et av de største og mest vellykkede abbasidiske innfallene i bysantinske områder i løpet av det 8. århundre. Det demonstrerte den voksende makten til det abbasidiske kalifatet og det bysantinske rikets fortsatte tilbakegang.
Five months
Fem måneder
In Revelation chapter nine the “five months” that equates to one hundred and fifty years is mentioned twice; once in verse five and again in verse ten.
I Åpenbaringen kapittel ni nevnes de «fem måneder», som tilsvarer ett hundre og femti år, to ganger; én gang i vers fem og igjen i vers ti.
And to them it was given that they should not kill them, but that they should be tormented five months: and their torment was as the torment of a scorpion, when he striketh a man. And in those days shall men seek death, and shall not find it; and shall desire to die, and death shall flee from them. And the shapes of the locusts were like unto horses prepared unto battle; and on their heads were as it were crowns like gold, and their faces were as the faces of men. And they had hair as the hair of women, and their teeth were as the teeth of lions. And they had breastplates, as it were breastplates of iron; and the sound of their wings was as the sound of chariots of many horses running to battle. And they had tails like unto scorpions, and there were stings in their tails: and their power was to hurt men five months. Revelation 9:5–10.
Og det ble gitt dem at de ikke skulle drepe dem, men at de skulle pines i fem måneder; og deres pine var som pinen fra en skorpion når den stikker et menneske. Og i de dager skal menneskene søke døden og ikke finne den; og de skal lengte etter å dø, og døden skal flykte fra dem. Og gresshoppenes skikkelser var lik hester gjort i stand til strid; og på deres hoder var det likesom kroner som lignet gull, og deres ansikter var som menneskeansikter. Og de hadde hår som kvinners hår, og deres tenner var som løvers tenner. Og de hadde brynjer, likesom brynjer av jern; og lyden av deres vinger var som lyden av vogner med mange hester som farer til strid. Og de hadde haler lik skorpioner, og det var brodder i halene deres; og deres makt var å skade menneskene i fem måneder. Åpenbaringen 9:5–10.
There are two distinct prophetic periods of one hundred and fifty years in Revelation nine’s fifth trumpet. The first is from the death of Mohammed in 632 unto the humiliation of the Empress Irene of Eastern Rome in 782. Chapter nine identifies the rise of Islam in a very detailed fashion. From the uniting of the tribes in 606, to the battle of Nineveh in 627, to Mohammed’s death in 632, then to the defeat of Persia in 637, the rise and fall of Islam is carefully traced in God’s prophetic Word. Islam of Arabia is the power in the first one-hundred-and-fifty-year prophecy of torment. The unification of the tribes by Mohammed in 606; then the “key” battle of Nineveh in 627, followed by Mohammed’s prediction of the demise of both Persia and Rome around 628, then on to his death in 632. These dates represent a specific sequence of events in the line of Islam.
Det finnes to adskilte profetiske perioder på hundre og femti år i den femte basun i Åpenbaringen 9. Den første strekker seg fra Muhammeds død i 632 til ydmykelsen av keiserinne Irene av Østromerriket i 782. Kapittel ni identifiserer islams fremvekst på en meget detaljert måte. Fra samlingen av stammene i 606, til slaget ved Ninive i 627, til Muhammeds død i 632, deretter til Persias nederlag i 637, spores islams oppgang og fall nøye i Guds profetiske Ord. Arabias islam er makten i den første profetien om pinsel på hundre og femti år. Stammenes samling ved Muhammed i 606; deretter det «avgjørende» slaget ved Ninive i 627, etterfulgt av Muhammeds forutsigelse omkring 628 om både Persias og Romas undergang, og deretter frem til hans død i 632. Disse datoene representerer en bestemt hendelsesrekkefølge i islams linje.
One hundred and fifty years after Mohammed died in 632, the power-base of Islam changed from Arabia to Turkey, as it drove Eastern Rome all the way back to Constantinople. The first woe represented the Islam of Arabia, and the second woe represented the Islam of Turkey. Within the first woe, both one-hundred-and-fifty-year time prophecies identify the distinction between Islam of Arabia and Islam of Turkey, just as is represented in the distinction of the same truth between the first and second woe.
Hundre og femti år etter at Muhammed døde i 632, ble islams maktbasis flyttet fra Arabia til Tyrkia, idet det drev Østromerriket helt tilbake til Konstantinopel. Det første ve representerte islams Arabia, og det andre ve representerte islams Tyrkia. Innenfor det første ve identifiserer begge de ett-hundre-og-femti-årige tidsprofetiene skillet mellom islams Arabia og islams Tyrkia, slik det også er framstilt i skillet mellom den samme sannhet i det første og det andre ve.
The first one hundred and fifty years began with the demise of Persia and ended with Rome being stuck within the walls of Constantinople. The second period of one hundred and fifty years began with Osman’s (also called Ottman) victory at Nicomedia. The Ottoman victory at Nicomedia refers to the Siege of Nicomedia (modern-day İzmit, Turkey), which took place from 1333 to 1337 when Sultan Orhan Gazi (son of Osman I, the founder of the Ottoman Beylik), laid siege to the important Byzantine city of Nicomedia. The city held out for several years, but eventually surrendered in 1337 due to starvation and lack of supplies. The Byzantine garrison was allowed to leave for Constantinople. Nicomedia was one of the last major Byzantine strongholds in Asia Minor (Anatolia). Its fall effectively ended Byzantine control in most of western Anatolia. This victory allowed the Ottomans to consolidate their power in Bithynia and expand further toward the Bosporus Strait. It was a major stepping stone toward the eventual Ottoman conquest of Constantinople (which happened over a century later in 1453). The siege is often seen as one of the key early victories that transformed the small Ottoman beylik into a rising regional power.
De første hundre og femti årene begynte med Persias undergang og endte med at Roma ble innestengt innenfor Konstantinopels murer. Den andre perioden på hundre og femti år begynte med Osmans (også kalt Ottman) seier ved Nikomedia. Den osmanske seieren ved Nikomedia viser til beleiringen av Nikomedia (dagens İzmit i Tyrkia), som fant sted fra 1333 til 1337, da sultan Orhan Gazi (sønn av Osman I, grunnleggeren av det osmanske beyliket) beleiret den viktige bysantinske byen Nikomedia. Byen holdt stand i flere år, men overgav seg til slutt i 1337 på grunn av sult og mangel på forsyninger. Den bysantinske garnisonen fikk tillatelse til å dra til Konstantinopel. Nikomedia var et av de siste større bysantinske støttepunktene i Lilleasia (Anatolia). Byens fall gjorde i praksis ende på bysantinsk kontroll over det meste av vestlige Anatolia. Denne seieren gjorde det mulig for osmanene å konsolidere sin makt i Bitynia og utvide seg videre mot Bosporosstredet. Den var et viktig springbrett mot den endelige osmanske erobringen av Konstantinopel (som fant sted over et århundre senere, i 1453). Beleiringen blir ofte sett på som en av de tidlige nøkkelseirene som forvandlet det lille osmanske beyliket til en fremvoksende regional makt.
When the second one-hundred-and-fifty-year period within the first trumpet concluded on July 27, 1449 the last Constantine sought permission from the Islamic sultan to ascend to the throne of Eastern Rome, thus suffering the same humiliation that the Empress Irene suffered at the end of the first one hundred and fifty years of Revelation nine’s two “five-month” periods. The humiliation of ‘the Empress Irene’ and also of ‘Constantine the last’ typified the later humiliation of the Ottomans, when at the conclusion of the time prophecy of the second woe they sought protection from the four great European powers from the threat of Egypt.
Da den andre perioden på ett hundre og femti år innenfor den første basunen ble avsluttet den 27. juli 1449, søkte den siste Konstantin om tillatelse fra den islamske sultanen til å bestige Østroms trone, og led dermed den samme ydmykelsen som keiserinne Irene led ved slutten av de første ett hundre og femti år av Åpenbaringen 9s to «fem-måneders»-perioder. Ydmykelsen til «keiserinne Irene» og også til «Konstantin den siste» var et forbilde på osmanenes senere ydmykelse, da de ved avslutningen av tidsprofetien om det andre ve søkte beskyttelse hos de fire store europeiske maktene mot trusselen fra Egypt.
The Pantheon
Pantheon
The pioneers correctly understood and taught that the phrase “the place of his sanctuary was cast down” in Daniel eight and verse eleven was fulfilled by Constantine.
Pionerene forstod og lærte med rette at uttrykket «hans helligdoms sted ble styrtet ned» i Daniel åtte, vers elleve, ble oppfylt ved Konstantin.
Yea, he magnified himself even to the prince of the host, and by him the daily sacrifice was taken away, and the place of his sanctuary was cast down.
Ja, han opphøyet seg endog til hærens fyrste, og ved ham ble det daglige offer tatt bort, og hans helligdoms sted ble styrtet ned.
The “sanctuary” here identified was the Pantheon temple in the city of Rome and the “place of” that temple was Rome. Rome was “cast down” by Constantine when he chose to move the capital of his empire to Constantinople in the year 330. Verse eleven connects with Revelation thirteen and verse two is identifying the same events.
«Helligdommen» som her er identifisert, var Pantheon-tempelet i byen Roma, og «stedet til» dette tempelet var Roma. Roma ble «styrtet ned» av Konstantin da han valgte å flytte hovedstaden i sitt rike til Konstantinopel i år 330. Vers elleve henger sammen med Åpenbaringen tretten, og vers to identifiserer de samme hendelsene.
And the beast which I saw was like unto a leopard, and his feet were as the feet of a bear, and his mouth as the mouth of a lion: and the dragon gave him his power, and his seat, and great authority.
Og dyret som jeg så, var lik en leopard, og dets føtter var som en bjørns føtter, og dets munn som en løves munn; og dragen gav det sin kraft og sin trone og stor myndighet.
The dragon was pagan Rome, and pagan Rome gave its “seat” of authority over to the Roman church in 330, when it moved the capital to the east, thus leaving a power vacuum which the papal church happily took advantage of. When we start the line of eastern Rome from the year 330 unto 1453, we find that at the start of the prophecy of eastern Rome, the city of Rome is humiliated by Constantine’s rejection of Rome. That humiliation was repeated with the Empress Irene in 782, at the conclusion of the first one hundred and fifty years of torment. Both those humiliations were repeated by Constantine the last.
Dragen var det hedenske Roma, og det hedenske Roma overga sitt autoritets «sete» til den romerske kirke i 330, da det flyttet hovedstaden østover, og således etterlot et maktvakuum som pavekirken med glede utnyttet. Når vi fører linjen for det østlige Roma fra året 330 til 1453, finner vi at ved begynnelsen av profetien om det østlige Roma blir byen Roma ydmyket ved Konstantins forkastelse av Roma. Denne ydmykelsen ble gjentatt med keiserinne Irene i 782, ved avslutningen av de første ett hundre og femti år med pine. Begge disse ydmykelsene ble gjentatt av Konstantin den siste.
Peculiar Rise and Falls
Særegne oppganger og fall
The fifth and sixth trumpets of Revelation nine provide the details of the fall of eastern Rome, while also chronicling the rise and fall of Islam. Inspiration informs us to study the “rise and fall” of the kingdoms in the books of Daniel and Revelation. Those kingdoms possess their own distinct characteristics associated with their peculiar “rise and falls.” The fall of Judah was brought about by three attacks upon Jerusalem. The Hebrews were carried into Babylon and would return under three decrees, which would initiate the 2,300 years that led to the three angels arriving into history from 1798 unto 1844. Babylon fell in one night. Rome disintegrated, and within its disintegration two aspects of Rome were set forth under the location of either western or eastern Rome. The rise and fall of the Ptolemaic empire and the Seleucid empire in the first third of Daniel eleven typifies the rise and fall of papal Rome. That testimony is simply the conclusion of the story of Alexander and Greece’s dissolution. Unlike Rome, Greece divided into four parts that ultimately became two. Rome divided into east and west, and thereafter western Rome was divided prophetically into three, representing Rome’s threefold government. For eastern Rome, Constantine divided his kingdom unto his three sons. Clearly western and eastern Rome are parallel lines representing the Roman church and the Roman state. With that twofold division is a further threefold division. Greece was four into two, Babylon was one night, Judah was three attacks. With Islam, their “rise” is portrayed as a “release” and their “fall” is a “restraint.”
Det femte og sjette basunbudskapet i Åpenbaringen ni gir detaljene om det østlige Romas fall, samtidig som de også skildrer Islams fremvekst og fall. Inspirasjonen opplyser oss om å studere «oppgang og fall» for rikene i Daniels bok og Åpenbaringen. Disse rikene har sine egne særegne kjennetegn knyttet til deres særlige «oppgang og fall». Judas fall ble forårsaket av tre angrep på Jerusalem. Hebreerne ble ført bort til Babylon og skulle vende tilbake under tre dekreter, som skulle innlede de 2 300 årene som ledet frem til de tre englers inntreden i historien fra 1798 til 1844. Babylon falt på én natt. Roma gikk i oppløsning, og innenfor denne oppløsningen ble to sider ved Roma fremstilt under betegnelsen enten det vestlige eller det østlige Roma. Fremveksten og fallet til det ptolemeiske riket og det selevkidiske riket i den første tredjedelen av Daniel elleve er et forbilde på det pavelige Romas fremvekst og fall. Dette vitnesbyrdet er ganske enkelt avslutningen på fortellingen om Aleksander og Hellas’ oppløsning. I motsetning til Roma ble Hellas delt i fire deler som til slutt ble til to. Roma ble delt i øst og vest, og deretter ble det vestlige Roma profetisk delt i tre, som representerer Romas tredelte styreform. For det østlige Roma delte Konstantin sitt rike mellom sine tre sønner. Det er tydelig at det vestlige og det østlige Roma er parallelle linjer som representerer den romerske kirke og den romerske stat. Med denne todelte delingen følger en ytterligere tredelt deling. Hellas var fire til to, Babylon var én natt, Juda var tre angrep. Med Islam fremstilles deres «fremvekst» som en «løslatelse» og deres «fall» som en «tilbakeholdelse».
Their rise began with Mohammed and they were restrained on August 11, 1840. They were released and immediately restrained at 9/11. They were recently released on October 7, 2023 and have since been restrained in Gaza. Islam will be released again to mark the setting up of the image of the beast. The line of Islamic prophetic history that is represented in chapters nine through eleven in the book of Revelation, identifies the prophetic history of Islam of the third woe. ‘The prophetic history of Islam of the third woe’ is also represented by the seventh and also the third angel. The third angel arrived on October 22, 1844 when the seventh angel began to sound. The third angel and the third woe arrived into prophetic history at 9/11. From 9/11 unto the Sunday law the prophetic history of the first and second woes has been and still is, repeating.
Deres framvekst begynte med Muhammed, og de ble holdt tilbake den 11. august 1840. De ble løslatt og umiddelbart holdt tilbake ved 11. september. De ble nylig løslatt den 7. oktober 2023 og har siden vært holdt tilbake i Gaza. Islam vil bli løslatt igjen for å markere opprettelsen av dyrets bilde. Den linjen i Islams profetiske historie som er fremstilt i kapitlene ni til elleve i Johannes’ åpenbaring, identifiserer den profetiske historien om islam i det tredje ve. «Den profetiske historien om islam i det tredje ve» er også framstilt ved den sjuende og også den tredje engel. Den tredje engel kom den 22. oktober 1844, da den sjuende engel begynte å basune. Den tredje engel og det tredje ve kom inn i den profetiske historie ved 11. september. Fra 11. september og fram til søndagsloven har den profetiske historien om det første og annet ve vært, og er fortsatt, i gjentagelse.
The “key” of the battle of Nineveh, draws two powers, Rome and Persia into direct and inseparable connection with Islam. Nineveh identifies more clearly than any other passage of Scripture the progressive demise of both western and eastern Rome.
«nøkkelen» til slaget om Ninive trekker to makter, Roma og Persia, inn i en direkte og uatskillelig forbindelse med islam. Ninive identifiserer klarere enn noe annet skriftsted den gradvise undergangen til både det vestlige og det østlige Roma.
Herod is a symbol of the dragon; he was representing Rome. The dragon at the end of the world is the United Nations. At the Sunday law the sixth kingdom falls, the seventh begins, but they give their kingdom to the eighth kingdom at their own birthday party. The seventh kingdom has just been born, and it immediately agrees to give its kingdom to the whore of Babylon for one hour, as typified by Herod promising up to half his kingdom to Salome.
Herodes er et symbol på dragen; han representerte Roma. Dragen ved verdens ende er De forente nasjoner. Ved søndagsloven faller det sjette riket, det syvende begynner, men de gir sitt rike til det åttende riket i sitt eget fødselsdagsselskap. Det syvende riket er nettopp blitt født, og det samtykker umiddelbart i å gi sitt rike til skjøgen Babylon i én time, slik dette er forbilledliggjort ved at Herodes lovet Salome inntil halvdelen av sitt rike.
Right where the United States falls, the United Nations is born and the threefold union is implemented. Herod is the dragon, and Herodias is the papacy, and the United States is Salome. Herod was in an unlawful marriage alliance, for he was married to his brother’s wife, and at the prophetic level he was in an incestuous relationship with Salome, for it is clear that he was lusting after her as she danced. The dragon has relations with both the mother and daughter. This is important to see when you determine that western and eastern Rome represents church craft and statecraft respectively. Rome, the fourth kingdom of Bible prophecy, placed the papacy on the throne prophetically, and in so doing it typified the United States who will once again place the papacy on the throne.
Nettopp der De forente stater faller, blir De forente nasjoner født, og den trefoldige union blir iverksatt. Herodes er dragen, og Herodias er pavedømmet, og De forente stater er Salome. Herodes var i en ulovlig ekteskapsallianse, for han var gift med sin brors hustru, og på det profetiske plan var han i et incestuøst forhold til Salome, for det er klart at han begjærte henne mens hun danset. Dragen har forbindelse med både moren og datteren. Dette er viktig å se når man fastslår at det vestlige og det østlige Roma representerer henholdsvis kirkekunst og statskunst. Roma, det fjerde riket i Bibelens profeti, satte profetisk pavedømmet på tronen, og ved å gjøre det var det et forbilde på De forente stater, som igjen skal sette pavedømmet på tronen.
The progressive demise of western Rome from 330 unto 476 represents the progressive demise of the United States from 1798 unto the Sunday law. The year “330” and the year “1798” are both prophetic waymarks called “the time appointed” or the “time of the end” in the book of Daniel. 330 marks the beginnings of western and eastern Rome. The ending of both is the humiliation of the Roman leader, just as Constantine humiliated the city of Rome at the beginning. 476 was the end of a prophetic period that marks how the prestigious political structure of Rome disintegrated under three steps. A period that began with the city being rejected in 330 was followed by the humiliation of their entire political structure—their glorious republic, which had been the primary bragging point for ancient Rome, was taken apart, and ultimately reached 476, when there would never be a ruler over Rome that was from an actual Roman bloodline. Two lines of Rome beginning in the year 330, and the passage where those two lines are set forth, also includes two prophetic lines of five months. The line of western Rome begins and ends with progressive humiliation. The line of eastern Rome begins and ends with progressive humiliation in 1449, as Constantine the last asked permission to reign.
Det gradvise sammenbruddet av Vest-Roma fra 330 til 476 representerer det gradvise sammenbruddet av De forente stater fra 1798 til søndagsloven. Året «330» og året «1798» er begge profetiske veimerker kalt «den fastsatte tid» eller «endens tid» i Daniels bok. 330 markerer begynnelsen på Vest- og Øst-Roma. Enden på begge er ydmykelsen av den romerske lederen, slik Konstantin ydmyket byen Roma ved begynnelsen. 476 var slutten på en profetisk periode som viser hvordan Romas prestisjefylte politiske struktur gikk i oppløsning gjennom tre trinn. En periode som begynte med at byen ble forkastet i 330, ble etterfulgt av ydmykelsen av hele deres politiske struktur — deres herlige republikk, som hadde vært det fremste skrytepunktet for oldtidens Roma, ble demontert, og nådde til slutt 476, da det aldri mer skulle finnes en hersker over Roma som var av en faktisk romersk blodslinje. To linjer av Roma som begynner i året 330, og avsnittet hvor disse to linjene blir fremstilt, innbefatter også to profetiske linjer på fem måneder. Linjen for Vest-Roma begynner og ender med gradvis ydmykelse. Linjen for Øst-Roma begynner og ender med gradvis ydmykelse i 1449, da Konstantin den siste ba om tillatelse til å regjere.
One of the five month periods leads to the end of Arabic Islam as the focus of prophecy and the beginning of Turkish Islam in 782. On that date Empress Irene is humiliated, in alignment with the humiliation of Constantine the last at the end of the second five-month prophecy. Two five-month prophecies within one narrative of fifteen verses. One portrays a history of the Islam of Arabia the other Islam of Turkey. Both conclude with the humiliation of eastern Rome. The conclusion of one of the prophecies was fulfilled by a woman being humiliated and the other by a man. Line upon line they identify a humiliation of the church and the state of eastern Rome. Both humiliations are brought about by Islam of the first woe. The humiliation of Constantine the last in 1449, begins a four-year period that ends in 1453, with the walls of Constantinople coming down. 1449 represents a humiliation and 1453 the walls come down and a kingdom ends.
En av femmånedersperiodene leder til slutten på arabisk islam som profetiens fokus og til begynnelsen på tyrkisk islam i 782. På den dato blir keiserinne Irene ydmyket, i samsvar med ydmykelsen av Konstantin den siste ved slutten av den andre femmånedersprofetien. To femmånedersprofetier innenfor én fortelling på femten vers. Den ene fremstiller en historie om islamsk Arabia, den andre islamsk Tyrkia. Begge avsluttes med ydmykelsen av Østromerriket. Avslutningen på den ene av profetiene ble oppfylt ved at en kvinne ble ydmyket, og den andre ved en mann. Linje på linje identifiserer de en ydmykelse av kirken og staten i Østromerriket. Begge ydmykelsene blir forårsaket av islam i det første ve. Ydmykelsen av Konstantin den siste i 1449 begynner en fireårsperiode som ender i 1453, da Konstantinopels murer faller. 1449 representerer en ydmykelse, og i 1453 faller murene og et rike ender.
Death of Mohammed
Muhammeds død
One of the two five-month periods begins with the death of Mohammed, who is identified as the “king that was over them” in verse eleven.
Den ene av de to femmånedersperiodene begynner med Muhammeds død, han som i vers elleve blir identifisert som «kongen som hersket over dem».
And they had a king over them, which is the angel of the bottomless pit, whose name in the Hebrew tongue is Abaddon, but in the Greek tongue hath his name Apollyon.
Og de hadde en konge over seg, avgrunnens engel, hvis navn på hebraisk er Abaddon, men på gresk har han navnet Apollyon.
The king over them was Mohammed, for he is identified in verse one, so he is not some other Islamic figure; he is Mohammed the king, and a king is a kingdom and Islam is the kingdom of Mohammed.
Kongen over dem var Mohammed, for han er identifisert i vers én; han er altså ikke en annen islamsk skikkelse. Han er Mohammed, kongen, og en konge er et rike, og islam er Mohammeds rike.
And the fifth angel sounded, and I saw a star fall from heaven unto the earth: and to him was given the key of the bottomless pit. And he opened the bottomless pit; and there arose a smoke out of the pit, as the smoke of a great furnace; and the sun and the air were darkened by reason of the smoke of the pit. And there came out of the smoke locusts upon the earth: and unto them was given power, as the scorpions of the earth have power. Revelation 9:1–3.
Og den femte engelen blåste i basunen, og jeg så en stjerne falle fra himmelen ned på jorden; og til ham ble nøkkelen til avgrunnens brønn gitt. Og han åpnet avgrunnens brønn; og det steg opp røyk av brønnen, som røyk fra en stor smelteovn; og solen og luften ble formørket på grunn av røyken fra brønnen. Og ut av røyken kom gresshopper over jorden; og dem ble det gitt makt, slik jordens skorpioner har makt. Åpenbaringen 9:1–3.
The repetition of the first and second woes within the third woe parallels the repetition of the first and second angels within the third angel. Mohammed, the king was given the key to open the bottomless pit and 9/11 identifies when the third angel is empowered. Christ as the mighty angel then descended as the first strike of Balaam arrived in prophetic history. Then the bottomless pit opened and Islam became a subject of world history again. Christ then led His people back to the old paths of Jeremiah and the message of the third woe and third angel began to be sounded. In 2015, Trump announced his intent to run for president, thus stirring up the globalist dragon powers and the bottomless pit then released the atheism that ultimately killed Trump in the streets of Sodom and Egypt. At the Sunday law the beast that is the eighth that is of the seven will ascend out of the bottomless pit. The beginning of the sealing time of the one hundred and forty-four thousand and the ending identifies the rise of a bottomless pit power.
Gjentakelsen av det første og det andre ve innenfor det tredje ve er parallell med gjentakelsen av den første og den andre engel innenfor den tredje engel. Muhammed, kongen, fikk nøkkelen til å åpne avgrunnen, og 11. september identifiserer når den tredje engel blir gitt myndighet. Kristus som den mektige engel steg deretter ned idet Balaams første slag nådde den profetiske historie. Så ble avgrunnen åpnet, og islam ble igjen et emne i verdenshistorien. Kristus ledet deretter sitt folk tilbake til Jeremias gamle stier, og budskapet om det tredje ve og den tredje engel begynte å lyde. I 2015 kunngjorde Trump sin hensikt om å stille som presidentkandidat, og opphisset således de globalistiske dragemakter, og avgrunnen slapp deretter løs den ateismen som til sist drepte Trump i Sodomas og Egypts gater. Ved søndagsloven skal dyret, det åttende, som er av de syv, stige opp av avgrunnen. Begynnelsen på beseglingstiden for de hundre og førtifire tusen og avslutningen identifiserer fremveksten av en makt fra avgrunnen.
The beast that thou sawest was, and is not; and shall ascend out of the bottomless pit, and go into perdition: and they that dwell on the earth shall wonder, whose names were not written in the book of life from the foundation of the world, when they behold the beast that was, and is not, and yet is. Revelation 17:8.
Dyret som du så, var, og er ikke; og skal stige opp av avgrunnen og gå fortapt. Og de som bor på jorden, skal undre seg, de hvis navn ikke er skrevet i livets bok fra verdens grunnvoll ble lagt, når de ser dyret som var, og ikke er, og dog er. Åpenbaringen 17:8.
Islam is the key that opened the bottomless pit on 9/11 and that opens the bottomless pit at the Sunday law. In the midst of the sealing time, the dragon-beast of globalism also came out of the bottomless pit.
Islam er nøkkelen som åpnet avgrunnen den 11. september, og som åpner avgrunnen ved søndagsloven. Midt i beseglingstiden kom også globalismens drage-dyr opp av avgrunnen.
And when they shall have finished their testimony, the beast that ascendeth out of the bottomless pit shall make war against them, and shall overcome them, and kill them. Revelation 11:7.
Og når de har fullført sitt vitnesbyrd, skal dyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem. Åpenbaringen 11:7.
The key that opens all three waymarks of a power from the bottomless pit was given to Mohammed, the king of the kingdom of Islam. The battle of Nineveh in 627 represented a battle between two powers that depleted the power of both combatants that allowed Islam to rapidly rise into power. The key was turned on 9/11 and Islam’s rise began, though it was restrained shortly thereafter. The battle of Nineveh was typified at 9/11, for Islam’s rise there began as the mighty angel descended to lighten the earth with His glory, and the star, which means messenger, also fell from heaven. The battle of Nineveh is also typified at the end, when the Sunday law arrives and the second period of the Dark Ages begins as the smoke of the Islamic religion blots out the sun.
Nøkkelen som åpner alle de tre veimerker for en makt fra avgrunnen, ble gitt til Mohammed, kongen over Islams rike. Slaget ved Nineve i 627 representerte et slag mellom to makter som uttømte begge de stridende parters styrke, noe som gjorde det mulig for islam hurtig å stige frem til makt. Nøkkelen ble dreid om 11. september, og islams fremvekst begynte, skjønt den kort tid etter ble holdt tilbake. Slaget ved Nineve ble forbildet ved 11. september, for der begynte islams fremvekst idet den mektige engel steg ned for å opplyse jorden med sin herlighet, og stjernen, som betyr budbærer, falt også ned fra himmelen. Slaget ved Nineve er også forbildet ved enden, når søndagsloven innføres og den andre perioden av mørketiden begynner idet røyken fra den islamske religion formørker solen.
Exeter
Exeter
The Sunday law is typified when the message of the midnight cry arrived at the Exeter camp meeting. Then the final movements of the setting up of the image of the beast begins. The formation, or the setting up of the image began at 9/11, but at the ending of the period, the period of the proclamation of the midnight cry is also a fractal of the entire period of the image’s formation that began at 9/11. The beginning represents the ending. The first woe typifies the third woe, just as the first angel typifies the third angel. The battle of Nineveh at the ending of the sealing time, identifies the battle of Nineveh at the beginning. The battle of Nineveh at the Sunday law, is the ending of the sealing time that began at 9/11, but it is also the ending of the period of the proclamation of the midnight cry. The battle of Nineveh is therefore typified at the beginning of the midnight cry proclamation, that identifies the final steps in the formation of the image of the beast in the United States, and at the Sunday law the beginning of the formation of the image of the beast in the world begins. Nineveh is the key that aligns the various lines that find their perfect fulfillment in the hidden history of verse forty.
Søndagsloven er forbildet når midnattsropets budskap ankom leirmøtet i Exeter. Da begynner de siste bevegelser i opprettelsen av dyrets bilde. Dannelsen, eller opprettelsen, av bildet begynte ved 11. september, men ved periodens avslutning er perioden for forkynnelsen av midnattsropet også en fraktal av hele perioden for bildets dannelse som begynte ved 11. september. Begynnelsen representerer avslutningen. Det første ve er et forbilde på det tredje ve, likesom den første engel er et forbilde på den tredje engel. Slaget ved Ninive ved avslutningen av beseglingstiden identifiserer slaget ved Ninive ved begynnelsen. Slaget ved Ninive ved søndagsloven er avslutningen på beseglingstiden som begynte ved 11. september, men det er også avslutningen på perioden for forkynnelsen av midnattsropet. Slaget ved Ninive er derfor forbildet ved begynnelsen av forkynnelsen av midnattsropet, noe som identifiserer de siste skritt i dannelsen av dyrets bilde i Amerikas forente stater, og ved søndagsloven begynner begynnelsen på dannelsen av dyrets bilde i verden. Ninive er nøkkelen som samordner de ulike linjene som finner sin fullkomne oppfyllelse i den skjulte historien til vers førti.
We will proceed further in the next article.
Vi vil fortsette videre i den neste artikkelen.