Daniel chapter eleven verse sixteen and verse twenty-two both align with the soon coming Sunday law. Verse ten’s fulfillment in 1989 led to the Ukrainian War in 2014, as represented by the battle of Raphia’s fulfillment of verse eleven in 217 BC. Verse eleven unto verse sixteen is also verse eleven unto verse twenty-two; so, the hidden history of verse forty, as represented in verses eleven through sixteen is also represented as the history of verse eleven unto twenty-two. The hidden history of verse forty is represented by eleven through twenty-two.
Daniel kapittel elleve, vers seksten og vers tjueto, harmonerer begge med den snart kommende søndagsloven. Oppfyllelsen av vers ti i 1989 førte til krigen i Ukraina i 2014, slik dette fremstilles ved oppfyllelsen av vers elleve i slaget ved Rafia i 217 f.Kr. Vers elleve til og med vers seksten er også vers elleve til og med vers tjueto; derfor fremstilles den skjulte historien i vers førti, slik den er representert i versene elleve til og med seksten, også som historien fra vers elleve til og med vers tjueto. Den skjulte historien i vers førti er representert ved versene elleve til og med tjueto.
Chapters Eleven through Twenty-two
Kapittel elleve til tjuefire
That hidden history is also represented in chapters eleven through twenty-two of Genesis, Matthew, Revelation and The Desire of Ages. Those four witnesses of chapters “eleven through twenty-two” align with the hidden history, for the hidden history is verses eleven through twenty-two in Daniel eleven. The center of the four witnesses always identify the sign of the covenant, beginning with the covenant of death represented by Nimrod in chapter eleven in Genesis and ending with the whore of Rome in chapter seventeen of Revelation.
Den skjulte historien er også framstilt i kapittel elleve til tjueto i 1. Mosebok, Matteus, Åpenbaringen og Slektenes håp. Disse fire vitnene om kapitlene «elleve til tjueto» samsvarer med den skjulte historien, for den skjulte historien er versene elleve til tjueto i Daniel 11. Midtpunktet i de fire vitnene identifiserer alltid pakts tegnet, begynnende med dødspakten framstilt ved Nimrod i kapittel elleve i 1. Mosebok og avsluttende med Romas skjøge i kapittel sytten i Åpenbaringen.
Seventeen
Sytten
With the exception of Matthew, the four witnesses identify chapter seventeen as the midpoint of the period they illustrate. The number seventeen is also found three times in the three two hundred and fifty-year prophecies that began at 457 BC, 64 and 1776. Two of those lines, (the first and the last) identify a midpoint when the first line of 457 BC ended in 207 BC and the last line of 1776 ends in 2026. 207 BC was between the battles of Raphia and Panium, and 2026 is the midterm of the final president of the United States.
Med unntak av Matteus identifiserer de fire vitnene kapittel sytten som midtpunktet i den perioden de illustrerer. Tallet sytten forekommer også tre ganger i de tre to hundre og femtiårige profetiene som begynte i 457 f.Kr., 64 og 1776. To av disse linjene, (den første og den siste) identifiserer et midtpunkt når den første linjen fra 457 f.Kr. endte i 207 f.Kr. og den siste linjen fra 1776 ender i 2026. 207 f.Kr. lå mellom slagene ved Raphia og Panium, og 2026 er midtperioden for den siste presidenten i Amerikas forente stater.
Within the three two-hundred and fifty year lines, Ptolemy reigned for seventeen years. There are seventeen years between 313 and 330 in Nero’s line and there was seventeen years between the battles of Raphia in 217 BC and the battle of Panium in 200 BC. Three of the four witnesses of chapters eleven unto twenty-two mark their exact midpoint as chapters seventeen. Therefore, the hidden history of verse forty is represented in verses eleven through twenty-two of the same chapter, and the four witnesses of chapters eleven through twenty-two align with those very same verses. The fulfillment of each of the three 250-year prophecies align with the very same history. The midpoint is emphasized as a waymark, and it is especially identified as the symbol of the covenant and seal of God’s people.
Innenfor de tre linjene på to hundre og femti år regjerte Ptolemaios i sytten år. Det er sytten år mellom 313 og 330 på Neros linje, og det var sytten år mellom slaget ved Rafia i 217 f.Kr. og slaget ved Panium i 200 f.Kr. Tre av de fire vitnene i kapitlene elleve til og med tjueto markerer sitt nøyaktige midtpunkt som kapittel sytten. Derfor er den skjulte historien i vers førti fremstilt i versene elleve til og med tjueto i det samme kapitlet, og de fire vitnene i kapitlene elleve til og med tjueto samsvarer med nettopp disse samme versene. Oppfyllelsen av hver av de tre 250-årsprofetiene samsvarer med den selvsamme historien. Midtpunktet blir understreket som et veimerke, og det er særlig identifisert som symbolet på pakten og seglet til Guds folk.
Daniel Twelve
Daniel tolv
Verses seven, eleven and twelve of Daniel chapter twelve identify the final period of the sealing of the one hundred and forty-four thousand. Verse seven identifies December 31, 2023, verse twelve identifies July 18, 2020. The scattering of verse seven that ended on December 31, 2023, which had begun on July 18, 2020 was represented in the alpha and omega of the three verses of prophetic time located in Daniel twelve. The middle verse of 1,290 years identifies the history of 1989 to the soon coming Sunday law as 30, and then 1,260 to the close of human probation. Thirty years representing the age of the priesthood of the one hundred and forty-four thousand and 1260 years typifying the symbolic forty-two months of Revelation thirteen.
Vers sju, elleve og tolv i Daniel kapittel tolv identifiserer den siste perioden av beseglingen av de hundre og førtifire tusen. Vers sju identifiserer 31. desember 2023, vers tolv identifiserer 18. juli 2020. Spredningen i vers sju, som endte 31. desember 2023, og som hadde begynt 18. juli 2020, var fremstilt i alfa og omega i de tre versene om profetisk tid som finnes i Daniel tolv. Det midterste verset om 1 290 år identifiserer historien fra 1989 til den snart kommende søndagsloven som 30, og deretter 1 260 til menneskenes nådetids avslutning. Tretti år representerer prestedømmets alder for de hundre og førtifire tusen, og 1260 år er et forbilde på de symbolske førtito månedene i Åpenbaringen tretten.
The dual prophecy of 30 followed by twelve hundred and sixty years is a symbol of Abraham and Paul's dual covenant prophecy of 400 and 430 years. The midpoint of the three verses of time in Daniel twelve represents the rebellion of the thirteenth letter, while also emphasizing the covenant and sealing of the one hundred and forty-four thousand. The three verses also align with the hidden history, and add another witness of the emphasis of the midpoint being a symbol of the covenant.
Den dobbelte profetien om 30 etterfulgt av ett tusen to hundre og seksti år er et symbol på Abrahams og Paulus’ dobbelte paktsprofeti om 400 og 430 år. Midtpunktet i de tre tidsversene i Daniel tolv representerer opprøret knyttet til den trettende bokstaven, samtidig som det også fremhever pakten og beseglingen av de hundre og førtifire tusen. De tre versene samsvarer også med den skjulte historien og tilfører enda et vitne om vektleggingen av at midtpunktet er et symbol på pakten.
Spring and Fall
Vår og høst
With all these lines we must include the three witnesses of the spring and fall feasts located in Leviticus twenty-three aligned and combined with the Pentecostal season in the history of the cross. There the chapter is twenty-three, which is a symbol of Christ's work of atonement. The chapter is made up of forty-four verses, symbolically representing October 22, 1844. October 22 represents 22 days in October, beginning with the first day and ending on the twenty-second day, thus bearing the credentials of the Hebrew alphabet. October being the tenth month, when multiplied by the twenty-second day equals 220.
Med alle disse linjene må vi innbefatte de tre vitnene om vår- og høytidsfestene om høsten, slik de finnes i Tredje Mosebok tjue-tre, samstemt og sammenføyd med pinsetiden i korsets historie. Der er kapitlet tjue-tre, hvilket er et symbol på Kristi soningsverk. Kapitlet består av førtifire vers, som symbolsk representerer 22. oktober 1844. Den 22. oktober representerer 22 dager i oktober, begynnende med den første dagen og endende på den tjueandre dagen, og bærer således det hebraiske alfabetets kjennetegn. Ettersom oktober er den tiende måneden, blir den ved multiplikasjon med den tjueandre dagen lik 220.
In the Hebrew calendar the tenth day of the seventh month was the Day of Atonement, and ten times seven is seventy, a symbol of probationary time. The twenty-three hundred years ended in 1844 when the third angel arrived, as typified by the third decree that initiated the period. There was seventy weeks determined as probationary time then allotted to ancient literal Israel at the beginning of the 2,300 days, and at the ending of those days the probationary period for modern spiritual Israel was represented by the tenth day of the seventh month, which equates to seventy. October 22, 1844 typifies the soon coming Sunday law, and it is there that the symbolic seventy years of probationary time ends for Seventh-day Adventism, as it did for the Jews when Stephen was stoned.
I den hebraiske kalenderen var den tiende dagen i den sjuende måneden soningsdagen, og ti ganger sju er sytti, et symbol på prøvetid. De to tusen tre hundre årene endte i 1844 da den tredje engelen ankom, slik det var forbilledlig fremstilt ved det tredje dekretet som innledet perioden. Det var sytti uker fastsatt som prøvetid, den gang tildelt det gamle, bokstavelige Israel ved begynnelsen av de 2 300 dagene, og ved avslutningen av disse dagene ble prøvetiden for det moderne, åndelige Israel fremstilt ved den tiende dagen i den sjuende måneden, hvilket tilsvarer sytti. 22. oktober 1844 er et forbilde på den snart kommende søndagsloven, og det er der den symbolske syttiårige prøvetiden ender for syvendedagsadventismen, slik den gjorde for jødene da Stefanus ble steinet.
1844 represents a period when two angels arrived, the second at the first disappointment and the third at the great disappointment. “44” represents a twofold message as represented by verse forty-four of Daniel eleven’s tidings out of the east and the north. Leviticus twenty-three consists of forty-four verses that divide the sacred feasts into spring and fall. Those forty-four verses represent a twofold message. The two seasons are represented by twenty-two verses each, so both the spring and fall feasts represent the Hebrew calendar’s twenty-two letters. When those two witnesses of twenty-two verses are brought together along with the Pentecostal season they produce a framework of three steps.
1844 representerer en periode da to engler ankom, den andre ved den første skuffelsen og den tredje ved den store skuffelsen. «44» representerer et dobbelt budskap, slik det fremstilles ved det førtifjerde verset i Daniel elleve, budskapene fra øst og fra nord. Tredje Mosebok tjuetre består av førtifire vers som deler de hellige høytidene inn i vår og høst. Disse førtifire versene representerer et dobbelt budskap. De to årstidene er representert ved tjueto vers hver, så både vår- og høsthøytidene representerer den hebraiske kalenderens tjueto bokstaver. Når disse to vitnene på tjueto vers føres sammen sammen med pinseperioden, frembringer de et rammeverk av tre trinn.
The first step is a waymark made up of three parts followed by five days, as is the last of the three waymarks. The middle waymark is the thirty days of face-to-face instruction by Christ with those who are being anointed as priests for service in the church triumphant. Leviticus twenty-three aligns with the hidden history of verse forty.
Det første trinnet er et veimerke som består av tre deler etterfulgt av fem dager, slik også det siste av de tre veimerkene er. Det midterste veimerket er de tretti dagene med ansikt-til-ansikt-undervisning av Kristus med dem som blir salvet til prester for tjeneste i den seirende kirke. Tredje Mosebok tjuetre samsvarer med den skjulte historien i vers førti.
Midpoints
Midtpunkter
The midpoint of the chapter eleven through chapter twenty-two line of Genesis is chapter seventeen, where the second step of the three-step covenant of Abraham and the sign of circumcision was instituted. The dead-center of all the verses located in chapter eleven unto twenty-two is Genesis 17:22:
Midtpunktet i linjen fra kapittel elleve til kapittel tjue-to i Første Mosebok er kapittel sytten, hvor det andre trinnet i Abrahams tredelte pakt og tegnet omskjærelsen ble innstiftet. Det nøyaktige sentrum av alle versene som finnes i kapittel elleve til og med tjue-to, er 1 Mosebok 17:22:
But my covenant will I establish with Isaac, which Sarah shall bear unto thee at this set time in the next year. And he left off talking with him, and God went up from Abraham. Genesis 17:22.
Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde deg på denne fastsatte tid neste år. Og han holdt opp med å tale med ham, og Gud fór opp fra Abraham. 1 Mosebok 17:22.
God began speaking to Abraham in verse one and he ended his conversation in verse twenty-two, so the entire dialogue of the covenant of circumcision was placed within the prophetic context of the twenty-two letters of the Hebrew alphabet, while the theme of the twenty-two verses was the rite of circumcision, that was to be accomplished on the eighth day. The center or midpoint of the Genesis passage is God’s covenant relationship with the one hundred and forty-four thousand as represented by Abraham’s covenant of circumcision. The midpoint of Genesis’ line of chapters eleven unto twenty-two is chapter seventeen, and the absolute midpoint of the chapter is verse twenty-two where God ceases His conversation of the covenant with Abraham, thus placing the midpoint in the context of the Hebrew alphabet of twenty-two letters. The midpoint of those twenty-two verses, is of course, verse eleven.
Gud begynte å tale til Abraham i vers én, og Han avsluttet sin samtale i vers tjueto; således ble hele dialogen om omskjærelsespakten plassert innenfor den profetiske konteksten av de tjueto bokstavene i det hebraiske alfabetet, mens temaet for de tjueto versene var omskjærelsens rite, som skulle fullbyrdes på den åttende dag. Sentrum, eller midtpunktet, i avsnittet i Første Mosebok er Guds paktsforhold til de hundre og førtifire tusen, slik det er representert ved Abrahams omskjærelsespakt. Midtpunktet i Første Moseboks rekke av kapitler elleve til og med tjueto er kapittel sytten, og kapittelets absolutte midtpunkt er vers tjueto, hvor Gud opphører sin samtale med Abraham om pakten, og dermed plasseres midtpunktet i konteksten av det hebraiske alfabetets tjueto bokstaver. Midtpunktet i disse tjueto versene er, naturligvis, vers elleve.
And ye shall circumcise the flesh of your foreskin; and it shall be a token of the covenant betwixt me and you. Genesis 17:11.
Og I skal omskjære forhuden på deres kjød; og det skal være et tegn på pakten mellom meg og dere. 1 Mosebok 17:11.
The midpoints of the four passages of chapters eleven through twenty-two in the Bible involve three verses to complete the thought of the midpoint.
Midtpunktene i de fire avsnittene i kapittel elleve til og med tjueto i Bibelen omfatter tre vers for å fullføre tanken i midtpunktet.
This is my covenant, which ye shall keep, between me and you and thy seed after thee; Every man child among you shall be circumcised. And ye shall circumcise the flesh of your foreskin; and it shall be a token of the covenant betwixt me and you. And he that is eight days old shall be circumcised among you, every man child in your generations, he that is born in the house, or bought with money of any stranger, which is not of thy seed. Genesis 17:10–12.
Dette er min pakt, som dere skal holde, mellom meg og dere og din ætt etter deg: Alt mannkjønn blant dere skal omskjæres. Dere skal omskjære forhuden på deres kjøtt; og det skal være et tegn på pakten mellom meg og dere. Og den som er åtte dager gammel, skal omskjæres blant dere, alt mannkjønn i deres slekter, både den som er født i huset, og den som er kjøpt for penger fra en fremmed, som ikke er av din ætt. 1 Mosebok 17:10–12.
A token is a sign, which represents an ensign. The passage is about the ensign who are the one hundred and forty-four thousand. The man child were to be circumcised at eight days old, just as the covenant of Noah was with the eight souls in the ark, thus employing the number eight to tie the Noachian covenant together with the Abrahamic covenant. They are to be Philadelphians, for the are to be circumcised which Paul identifies as the symbol of the crucifixion of the flesh. When the flesh is crucified Christ’s Divinity is within, and that combination is the ensign; for as Sister White states, “When Christ character is perfectly reproduced in His children, He will return for them.”
Et tegn er et merke som representerer et banner. Avsnittet handler om banneret, som er de hundre og førtifire tusen. Guttebarnet skulle omskjæres når det var åtte dager gammelt, slik også Noahs pakt var med de åtte sjelene i arken; dermed brukes tallet åtte til å knytte den noakittiske pakt sammen med den abrahamittiske pakt. De skal være filadelfiere, for de skal omskjæres, noe Paulus identifiserer som symbolet på kjødets korsfestelse. Når kjødet er korsfestet, er Kristi guddommelighet innenfor, og denne kombinasjonen er banneret; for, som Søster White sier: «Når Kristi karakter er fullkomment gjengitt i Hans barn, vil Han komme tilbake for dem.»
“Human nature is depraved, and is justly condemned by a holy God. But provision is made for the repenting sinner, so that by faith in the atonement of the only begotten Son of God, he may receive forgiveness of sin, find justification, receive adoption into the heavenly family, and become an inheritor of the kingdom of God. Transformation of character is wrought through the operation of the Holy Spirit, which works upon the human agent, implanting in him, according to his desire and consent to have it done, a new nature. The image of God is restored to the soul, and day by day he is strengthened and renewed by grace, and is enabled more and more perfectly to reflect the character of Christ in righteousness and true holiness.
«Menneskets natur er fordervet og blir med rette fordømt av en hellig Gud. Men det er gjort tilveiebringelse for den angrende synder, slik at han ved tro på Guds enbårne Sønns soning kan få syndenes forlatelse, finne rettferdiggjørelse, motta adopsjon inn i den himmelske familie og bli arving til Guds rike. Karakterens forvandling blir tilveiebrakt ved Den Hellige Ånds virke, som arbeider på det menneskelige redskap og, i samsvar med dets ønske og samtykke til at det skal skje, innplanter i det en ny natur. Guds bilde blir gjenopprettet i sjelen, og dag for dag blir han styrket og fornyet ved nåde og settes mer og mer i stand til stadig fullkomnere å gjenspeile Kristi karakter i rettferdighet og sann hellighet.»
“The oil so much needed by those who are represented as foolish virgins, is not something to be put on the outside. They need to bring the truth into the sanctuary of the soul, that it may cleanse, refine, and sanctify. It is not theory that they need; it is the sacred teachings of the Bible, which are not uncertain, disconnected doctrines, but are living truths, that involve eternal interests that center in Christ. In him is the complete system of divine truth. The salvation of the soul, through faith in Christ, is the ground and pillar of the truth. Those who exercise true faith in Christ make it manifest by holiness of character, by obedience to the law of God. They realize that the truth as it is in Jesus reaches heaven, and compasses eternity. They understand that the Christian’s character should represent the character of Christ, and be full of grace and truth. To them is imparted the oil of grace, which sustains a never-failing light. The Holy Spirit in the heart of the believer, makes him complete in Christ. It is not a decided evidence that a man or a woman is a Christian because he manifests deep emotion when under exciting circumstances. He who is Christlike has a deep, determined, persevering element in his soul, and yet has a sense of his own weakness, and is not deceived and misled by the Devil, and made to trust in himself. He has a knowledge of the word of God, and knows that he is safe only as he places his hand in the hand of Jesus Christ, and keeps firm hold upon him.
Den oljen som er så sårt tiltrengt av dem som fremstilles som de dårlige jomfruer, er ikke noe som skal legges på utsiden. De trenger å bringe sannheten inn i sjelens helligdom, så den kan rense, foredle og helliggjøre. Det er ikke teori de trenger; det er Bibelens hellige læresetninger, som ikke er usikre, usammenhengende doktriner, men levende sannheter, som omfatter evige interesser og har sitt sentrum i Kristus. I ham finnes det fullstendige system av guddommelig sannhet. Sjelens frelse, ved tro på Kristus, er sannhetens grunnvoll og støtte. De som utøver sann tro på Kristus, viser det ved hellighet i karakteren, ved lydighet mot Guds lov. De innser at sannheten slik den er i Jesus, når til himmelen og omslutter evigheten. De forstår at den kristnes karakter skal representere Kristi karakter og være full av nåde og sannhet. Dem meddeles nådens olje, som opprettholder et aldri sviktende lys. Den Hellige Ånd i den troendes hjerte gjør ham fullkommen i Kristus. Det er ikke et avgjørende bevis på at en mann eller en kvinne er en kristen, at han viser dype følelser under opphissende omstendigheter. Den som er Kristus-lik, har et dypt, fast, utholdende element i sin sjel, og har likevel en følelse av sin egen svakhet, og blir ikke bedratt og villedet av Djevelen, så han setter sin lit til seg selv. Han har kunnskap om Guds ord og vet at han er trygg bare idet han legger sin hånd i Jesu Kristi hånd og holder fast ved ham.
“Character is revealed by a crisis. When the earnest voice proclaimed at midnight, ‘Behold, the bridegroom cometh; go ye out to meet him,’ the sleeping virgins roused from their slumbers, and it was seen who had made preparation for the event. Both parties were taken unawares, but one was prepared for the emergency, and the other was found without preparation. Character is revealed by circumstances. Emergencies bring out the true metal of character. Some sudden and unlooked-for calamity, bereavement, or crisis, some unexpected sickness or anguish, something that brings the soul face to face with death, will bring out the true inwardness of the character. It will be made manifest whether or not there is any real faith in the promises of the word of God. It will be made manifest whether or not the soul is sustained by grace, whether there is oil in the vessel with the lamp.
«Karakteren åpenbares ved en krise. Da den alvorlige røsten ved midnatt forkynte: ‘Se, brudgommen kommer; gå ut for å møte ham,’ våknet de sovende jomfruene av sin søvn, og det ble åpenbart hvem som hadde gjort seg rede til begivenheten. Begge parter ble overrasket, men den ene var forberedt på nødsituasjonen, og den andre ble funnet uforberedt. Karakteren åpenbares av omstendighetene. Nødstilfeller bringer karakterens sanne beskaffenhet frem. En eller annen plutselig og uventet ulykke, sorg ved tap, eller krise, en uforutsett sykdom eller angst, noe som bringer sjelen ansikt til ansikt med døden, vil få karakterens sanne indre til å tre frem. Det vil bli åpenbart om det finnes noen virkelig tro på Guds ords løfter eller ikke. Det vil bli åpenbart om sjelen blir opprettholdt av nåden, om det er olje i karet sammen med lampen.»
“Testing times come to all. How do we conduct ourselves under the test and proving of God? Do our lamps go out? or do we still keep them burning? Are we prepared for every emergency by our connection with Him who is full of grace and truth? The five wise virgins could not impart their character to the five foolish virgins. Character must be formed by us as individuals. It cannot be transferred to another, even if the possessor were willing to make the sacrifice. There is much we can do for each other while mercy still lingers. We can represent the character of Christ. We can give faithful warnings to the erring. We can reprove, rebuke, with all long-suffering and doctrine, bringing the doctrines of Holy Writ home to the heart. We can give heartfelt sympathy. We can pray with and for one another. By living a circumspect life, by maintaining a holy conversation, we may give an example of what a Christian should be; but no person can give to another his own mold of character. Let us duly consider the fact that we are to be saved, not as companies, but as individuals. We shall be judged according to the character we have formed. It is perilous to neglect to prepare the soul for eternity, and to put off making our peace with God until upon a dying bed. It is by the daily transactions of life, by the spirit we manifest, that we determine our eternal destiny. He who is faithful in that which is least, is faithful also in much. If we have made Christ our pattern, if we have walked and worked as he has given us an example in his own life, we shall be able to meet the solemn surprises that will come upon us in our experience, and say from our heart, ‘Not my will, but thine, be done.’
«Prøvelsens tider kommer over alle. Hvordan forholder vi oss under Guds prøve og granskning? Slukner våre lamper? eller holder vi dem fremdeles brennende? Er vi beredt på enhver nødsituasjon ved vår forbindelse med Ham som er full av nåde og sannhet? De fem kloke jomfruene kunne ikke meddele sin karakter til de fem dårlige jomfruene. Karakteren må formes av oss som enkeltmennesker. Den kan ikke overføres til en annen, selv om den som eier den, skulle være villig til å bringe offeret. Det er mye vi kan gjøre for hverandre mens nåden ennå drøyer. Vi kan fremstille Kristi karakter. Vi kan gi trofaste advarsler til dem som farer vill. Vi kan irettesette, refsе, med all langmodighet og lære, og bringe Den hellige skriftens læresetninger hjem til hjertet. Vi kan gi inderlig medfølelse. Vi kan be med og for hverandre. Ved å leve et varsomt liv, ved å føre en hellig ferd, kan vi gi et eksempel på hva en kristen bør være; men intet menneske kan gi en annen sin egen karakterform. La oss alvorlig overveie det faktum at vi skal bli frelst, ikke som grupper, men som enkeltindivider. Vi skal dømmes etter den karakter vi har dannet. Det er farefullt å forsømme å berede sjelen for evigheten og å utsette det å gjøre vår fred med Gud til man ligger på dødsleiet. Det er ved livets daglige handlinger, ved den ånd vi gir til kjenne, at vi avgjør vår evige skjebne. Den som er tro i det minste, er også tro i meget. Dersom vi har gjort Kristus til vårt forbilde, dersom vi har vandret og virket slik han har gitt oss eksempel på i sitt eget liv, skal vi være i stand til å møte de høytidelige overraskelser som vil komme over oss i vår erfaring, og si av hjertet: ‘Ikke min vilje, men din, skje.’»
“It is in probationary time, the time in which we are living, that we should calmly contemplate the terms of salvation, and live according to the conditions laid down in the word of God. We should educate and train ourselves, hour by hour and day by day, by careful discipline, to perform every duty. We should become acquainted with God and with Jesus Christ whom he has sent. In every trial it is our privilege to draw upon him who has said, ‘Let him take hold of my strength, that he may make peace with me; and he shall make peace with me.’ The Lord says he is more willing to give us the Holy Spirit than parents are to give bread to their children. Then let us have the oil of grace in our vessels with our lamps, that we may not be found among those who are represented as foolish virgins, who were not prepared to go forth to meet the bridegroom.” Review and Herald, September 17, 1895.
«Det er i prøvetiden, den tid vi lever i, at vi rolig bør overveie frelsens vilkår og leve i samsvar med de betingelser som er fastsatt i Guds ord. Vi bør oppdra og øve oss selv, time for time og dag for dag, ved nøye tukt, til å utføre enhver plikt. Vi bør bli kjent med Gud og med Jesus Kristus, som han har utsendt. I enhver prøvelse er det vårt privilegium å øse av ham som har sagt: ‘La ham gripe min styrke, så han kan slutte fred med meg; ja, fred skal han slutte med meg.’ Herren sier at han er mer villig til å gi oss Den Hellige Ånd enn foreldre er til å gi brød til sine barn. La oss da ha nådens olje i våre kar sammen med våre lamper, så vi ikke må bli funnet blant dem som er fremstilt som de dårlige jomfruer, som ikke var beredt til å gå ut for å møte brudgommen.» Review and Herald, 17. september 1895.
The ensign of the one hundred and forty-four thousand who were typified by Abraham’s circumcision and the eight souls upon the ark, are the wise virgins in the parable who perfectly reflect the character of Christ in the soon coming crisis. It is only fitting that Sister White closed out the passage by citing Isaiah, for it is a passage that directly refers to the sealing time of the one hundred and forty-four thousand.
Banneret for de hundre og førtifire tusen, som ble forebildet ved Abrahams omskjærelse og de åtte sjeler på arken, er de kloke jomfruer i lignelsen som fullkomment gjenspeiler Kristi karakter i den snart kommende krise. Det er bare passende at søster White avsluttet avsnittet ved å sitere Jesaja, for det er et skriftsted som direkte viser til beseglingstiden for de hundre og førtifire tusen.
In that day sing ye unto her, A vineyard of red wine. I the Lord do keep it; I will water it every moment: lest any hurt it, I will keep it night and day. Fury is not in me: who would set the briers and thorns against me in battle? I would go through them, I would burn them together. Or let him take hold of my strength, that he may make peace with me; and he shall make peace with me. He shall cause them that come of Jacob to take root: Israel shall blossom and bud, and fill the face of the world with fruit. Hath he smitten him, as he smote those that smote him? or is he slain according to the slaughter of them that are slain by him? In measure, when it shooteth forth, thou wilt debate with it: he stayeth his rough wind in the day of the east wind. By this therefore shall the iniquity of Jacob be purged; and this is all the fruit to take away his sin; when he maketh all the stones of the altar as chalkstones that are beaten in sunder, the groves and images shall not stand up. Yet the defenced city shall be desolate, and the habitation forsaken, and left like a wilderness: there shall the calf feed, and there shall he lie down, and consume the branches thereof. When the boughs thereof are withered, they shall be broken off: the women come, and set them on fire: for it is a people of no understanding: therefore he that made them will not have mercy on them, and he that formed them will shew them no favour. Isaiah 27:2–11.
På den dagen skal dere synge om henne: En vingård med rød vin. Jeg, Herren, verner den; hvert øyeblikk vil jeg vanne den. For at ingen skal skade den, vil jeg vokte den natt og dag. Harme er ikke i meg; hvem vil sette tornekratt og tistler opp mot meg i strid? Jeg ville gå løs på dem, jeg ville brenne dem opp alle sammen. Eller la ham gripe min styrke, så han kan slutte fred med meg; ja, han skal slutte fred med meg. Dem som kommer av Jakob, skal han få til å slå rot; Israel skal blomstre og skyte knopper og fylle verdens overflate med frukt. Har han slått ham slik han slo dem som slo ham? Eller er han blitt drept slik de er slaktet ned som ble drept av ham? Med måte, når den skyter fram, fører du sak med den; han holder sin harde vind tilbake på østavindens dag. Derfor skal Jakobs misgjerning bli sonet, og dette er all frukten av at hans synd blir tatt bort: når han gjør alle alterets steiner lik kalksteiner som er slått i stykker, skal Astarte-pælene og solstøttene ikke bli stående. For den befestede byen skal ligge øde, boligen være forlatt og etterlatt som en ørken; der skal kalven beite, og der skal den legge seg ned og fortære grenene på den. Når dens kvister er visnet, skal de brytes av; kvinnene kommer og tenner dem opp. For det er et folk uten forstand; derfor skal han som skapte dem, ikke miskunne seg over dem, og han som dannet dem, skal ikke vise dem nåde. Jesaja 27:2–11.
The “day of the east wind,” when the iniquity of Jacob is being purged, and the other class of “people of no understanding” are being gathered and burned is the sealing time of the one hundred and forty-four thousand. In that period, he who desires to make peace with Christ can do so, but the final movements are rapid ones.
«dagen med austvinden», når Jakobs misgjerning blir rensa bort, og den andre klassen av «folk utan forståing» blir samla og brend, er beseglingstida for dei hundre og førtifire tusen. I denne perioden kan den som ønskjer å gjera fred med Kristus, gjera det, men dei siste rørslene er raske.
The priests were to be thirty years old when they began to serve, and the one-hundred and forty-four thousand are Peter’s kingdom of priests who renew the covenant with God in the last days.
Prestene skulle være tretti år gamle når de begynte å tjene, og de hundre og førtifire tusen er Peters kongelige presteskap som fornyer pakten med Gud i de siste dager.
Ye also, as lively stones, are built up a spiritual house, an holy priesthood, to offer up spiritual sacrifices, acceptable to God by Jesus Christ. 1 Peter 1:5.
Også dere, som levende steiner, blir oppbygd til et åndelig hus, et hellig presteskap, for å bære fram åndelige offer, som er velbehagelige for Gud ved Jesus Kristus. 1 Peter 1:5.
The priests were prepared to serve over an eight-day anointing service; thus, the number eight is a symbol of the anointed priesthood that are within the ark.
Prestene ble forberedt til å tjene gjennom en åtte dager lang salvingstjeneste; derfor er tallet åtte et symbol på det salvede prestedømmet som er innenfor arken.
Aaron’s Rod
Arons stav
The anointed priesthood of the one hundred and forty-four thousand are represented within the ark of the covenant as Aaron’s rod that budded. When Aaron’s rod budded it provided a distinction between Aaron and the other rods of the tribes of Israel which did not bud. In the Scriptures it is rain that produces the budding of the plants.
Det salvede presteskapet til de hundre og førtifire tusen er framstilt i paktens ark som Arons stav som skjøt knopper. Da Arons stav skjøt knopper, utgjorde det et skille mellom Aron og de andre stavene fra Israels stammer, som ikke skjøt knopper. I Skriften er det regnet som frambringer plantenes knoppskyting.
All the prophets address the latter days, so Aaron’s rod of priesthood, represents the anointing of the one hundred and forty-four thousand in a situation that aligns with Elijah at Carmel and the Millerites in 1844. It addresses the point when there is a clear distinction between the true and false messages of the latter rain. That distinction is made by Joel when he identifies the “new wine” being cut off from one class. The class who has the new wine cut off from their mouths are Isaiah’s drunkards of Ephraim. They are also those who accused the disciples of being drunk at Pentecost and they are the rebels of 1888, who followed their fathers, who were the rebels of 1863. All those lines of prophecy align with the line which Sister White identifies as occurring when the world realizes Adventism has known about the fireballs of Nashville for roughly one hundred and twenty-five years and has said nothing.
Alle profetene taler om de siste dager, og derfor representerer Arons prestestav salvelsen av de hundre og førtifire tusen i en situasjon som samsvarer med Elia på Karmel og millerittene i 1844. Den omhandler tidspunktet da det finnes et klart skille mellom de sanne og de falske budskapene om den sene regn. Dette skillet blir trukket av Joel når han identifiserer at «ny vin» blir avskåret fra én klasse. Den klassen som får den nye vinen avskåret fra sine munner, er Jesajas Efraims drukkenbolter. De er også dem som anklaget disiplene for å være beruset på pinsefestens dag, og de er opprørerne i 1888, som fulgte sine fedre, som var opprørerne i 1863. Alle disse profetiske linjene samstemmer med den linjen som Søster White identifiserer som inntreffende når verden innser at adventismen har visst om ildkulene i Nashville i om lag ett hundre og tjuefem år og ikke har sagt noe.
8, Eighty and 81
8, åtti og 81
The number thirty and the number eight are symbols of the priesthood of the one hundred and forty-four thousand who are the ensign of the latter days which represents the combination of Divinity and humanity. The number eight is a tithe of the number eighty, which is the number of the eighty valiant priests who with the high priest withstood king Uzziah, who attempted to offer incense in the holy place. Eighty-one represents Divinity combined with humanity in the context of the priesthood of the church triumphant. The history of Uzziah’s rebellion connects that priesthood of eighty-one in the very crisis that aligns with the rebellion of Ptolemy just after the battle of Raphia. All the prophets identify the latter days, so the priesthood of Divinity combined with humanity, which is the priesthood of the church triumphant made up of eighty human priests and one Divine High Priest are identified in the history that began in 2014 when the Ukrainian War was initiated.
Tallet tretti og tallet åtte er symboler på prestedømmet til de hundre og førtifire tusen, som er de siste dagers banner, hvilket representerer foreningen av guddommelighet og menneskelighet. Tallet åtte er en tiende av tallet åtti, som er tallet på de åtti tapre prestene som sammen med ypperstepresten stod imot kong Ussia, som forsøkte å bære fram røkelse på det hellige sted. Åttien representerer guddommelighet forenet med menneskelighet i sammenhengen med den seirende kirkes prestedømme. Historien om Ussias opprør knytter dette prestedømmet på åttien til selve den krise som svarer til Ptolemaios’ opprør like etter slaget ved Rafia. Alle profetene identifiserer de siste dager, så prestedømmet av guddommelighet forenet med menneskelighet, som er den seirende kirkes prestedømme, bestående av åtti menneskelige prester og én guddommelig yppersteprest, identifiseres i den historien som begynte i 2014 da krigen i Ukraina ble innledet.
The middle chapter of Genesis’ twelve-chapter line is chapter seventeen. The middle verse of the twelve-chapter line is verse twenty-two. Verse twenty-two marks a distinct end of a conversation between God and Abraham that began in verse one, thus identifying verse twenty-two as the end of a prophetic line which bears the signature of the Hebrew alphabet’s twenty-two letters. The middle verse of the line of twenty-two verses is verse eleven, which in turn is the middle of three verses that identify the ensign of the one hundred and forty-four thousand. Verse eleven is therefore the middle of three distinct verses, and verse eleven conveys the primary truth of not only the twenty-two verses, but also of the three verses it is within, thus identifying verse eleven and twenty-two as a beginning and ending of the primary thought. Thus, verse eleven through twenty-two in chapter seventeen is the primary theme of chapters eleven through twenty-two.
Midtkapitlet i Første Moseboks tolvtallige kapittelrekke er kapittel sytten. Midtverset i tolvtallslinjen er vers tjueto. Vers tjueto markerer en tydelig avslutning på en samtale mellom Gud og Abraham som begynte i vers én, og identifiserer dermed vers tjueto som avslutningen på en profetisk linje som bærer signaturen til det hebraiske alfabetets tjueto bokstaver. Midtverset i linjen på tjueto vers er vers elleve, som igjen er midten av tre vers som identifiserer fanen for de hundre og førtifiretusen. Vers elleve er derfor midten av tre atskilte vers, og vers elleve formidler den primære sannhet ikke bare i de tjueto versene, men også i de tre versene det står innenfor, og identifiserer dermed vers elleve og tjueto som begynnelse og avslutning på hovedtanken. Slik er vers elleve til og med tjueto i kapittel sytten hovedtemaet i kapittel elleve til og med tjueto.
The middle of chapters eleven unto twenty-two in the book of Matthew is chapter sixteen.
Midten av kapitlene elleve til og med tjueto i Matteusboken er kapittel seksten.
Then charged he his disciples that they should tell no man that he was Jesus the Christ. Matthew 16:20.
Da bød han sine disipler at de ikke skulle si til noen at han var Jesus Kristus. Matteus 16:20.
As with Genesis’ midpoint, verse twenty marks the end of a specific conversation that began in verse thirteen when Christ and the disciples arrived at Caesarea Philippi.
Som ved midtpunktet i 1. Mosebok markerer vers tjue slutten på en bestemt samtale som begynte i vers tretten, da Kristus og disiplene kom til Cæsarea Filippi.
When Jesus came into the coasts of Caesarea Philippi, he asked his disciples, saying, Whom do men say that I the Son of man am? And they said, Some say that thou art John the Baptist: some, Elias; and others, Jeremias, or one of the prophets. He saith unto them, But whom say ye that I am? And Simon Peter answered and said, Thou art the Christ, the Son of the living God. And Jesus answered and said unto him, Blessed art thou, Simon Barjona: for flesh and blood hath not revealed it unto thee, but my Father which is in heaven. And I say also unto thee, That thou art Peter, and upon this rock I will build my church; and the gates of hell shall not prevail against it. And I will give unto thee the keys of the kingdom of heaven: and whatsoever thou shalt bind on earth shall be bound in heaven: and whatsoever thou shalt loose on earth shall be loosed in heaven. Then charged he his disciples that they should tell no man that he was Jesus the Christ. Matthew 16:13–20.
Da Jesus kom til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han sine disipler og sa: Hvem sier menneskene at jeg, Menneskesønnen, er? Og de sa: Noen sier at du er Johannes Døperen; andre, Elias; og atter andre, Jeremias eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Kristus, den levende Guds Sønn. Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon Barjona; for kjøtt og blod har ikke åpenbart deg dette, men min Far som er i himmelen. Og jeg sier også deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike; og hva du enn binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og hva du enn løser på jorden, skal være løst i himmelen. Deretter bød han sine disipler at de ikke skulle si til noen at han var Jesus Kristus. Matteus 16:13–20.
Raphia and Panium
Rafiah og Panium
Not only does Matthew’s middle passage represent a distinct conversation and subject, but just as the covenant symbolism of Genesis’ testimony aligns with the battle of Raphia, Matthew’s conversation takes place in Caesarea Philippi, which is Panium. Panium of verse fifteen of Daniel eleven is the midpoint in Matthew’s twelve-chapter line and Raphia of verse eleven of Daniel eleven, is the midpoint of Genesis’ twelve-chapter line.
Ikke bare representerer Matteus’ midtre avsnitt en særskilt samtale og et eget emne, men likesom paktsymbolikken i Første Moseboks vitnesbyrd samsvarer med slaget ved Rafah, finner Matteus’ samtale sted i Cæsarea Filippi, som er Panium. Panium i vers femten i Daniel elleve er midtpunktet i Matteus’ tolvs-kapitlers linje, og Rafah i vers elleve i Daniel elleve er midtpunktet i Første Moseboks tolvs-kapitlers linje.
The 250 years that began in 457 BC concluded at 207 BC, the midpoint between Raphia of verse eleven and Panium of verse fifteen, which is where the sign of Abraham’s circumcision and Peter’s confession of the Messiah converge. In the book of Matthew’s line, Peter is testifying to his recognition of Christ, the Son of God at His baptism.
De 250 årene som begynte i 457 f.Kr., ble avsluttet i 207 f.Kr., midtpunktet mellom Rafia i vers elleve og Panium i vers femten, der tegnet på Abrahams omskjærelse og Peters bekjennelse av Messias møtes. I linjen i Matteusevangeliet vitner Peter om sin erkjennelse av Kristus, Guds Sønn, ved Hans dåp.
Simon means “one who hears” and Barjona means “son of the dove.” Simon was one who heard the message of Christ baptism, when the Holy Spirit descended in the form of a dove. Christ’s baptism typified August 11, 1840, when the mighty angel of Revelation ten descended. The same angel descended on 9/11. Peter represents those who recognize 9/11 as the testing message of the generation of the one hundred and forty-four thousand.
Simon betyr «en som hører», og Barjona betyr «duens sønn». Simon var en som hørte budskapet ved Kristi dåp, da Den hellige ånd steg ned i en dues skikkelse. Kristi dåp var et forbilde på 11. august 1840, da den veldige engelen i Åpenbaringen 10 steg ned. Den samme engelen steg ned den 11. september. Peter representerer dem som anerkjenner 11. september som prøvelsesbudskapet for de hundre og førtifire tusens generasjon.
Peter represents those who employ the methodology of line upon line. He is the “son” of the dove, so as a son he symbolically represents the last generation. Peter is a symbol of the last generation, and with the symbolic numbering of his name he represents the one hundred and forty-four thousand. Peter represents the final generation who hear the message of the empowerment when Christ appears in the prophetic line. Peter recognized the message associated with Christ’s baptism, and thus Peter could identify Jesus as the anointed one, which is Messiah in the Hebrew and Christ in the Greek. Peter represents those who understand that the angel of Revelation eighteen who descended at 9/11, had also descended on August 11, 1840. Peter represents those who understand 9/11 as a waymark that is only established by the testimony of two or three lines.
Peter representerer dem som anvender metodologien linje på linje. Han er duens «sønn», og som sønn representerer han symbolsk den siste generasjon. Peter er et symbol på den siste generasjon, og gjennom den symbolske tallverdien av hans navn representerer han de hundre og førtifire tusen. Peter representerer den siste generasjon som hører budskapet om bemyndigelsen når Kristus fremtrer i den profetiske linjen. Peter erkjente budskapet som var knyttet til Kristi dåp, og derfor kunne Peter identifisere Jesus som den salvede, som er Messias på hebraisk og Kristus på gresk. Peter representerer dem som forstår at engelen i Åpenbaringen atten, som steg ned ved 9/11, også hadde steget ned den 11. august 1840. Peter representerer dem som forstår 9/11 som et veimerke som bare stadfestes ved vitnesbyrdet fra to eller tre linjer.
Peter’s confession is that 9/11 identifies the arrival of the third woe, which is the testing message for the final generation. That confession is where the name changes. Abraham is at Raphia and Peter is at Panium, just before the cross. Between Panium and the cross Peter is going to visit the Mount of Transfiguration. It is at Panium where Simon is changed unto Peter when he gave his confession of the testing message for his generation. For the one hundred and forty-four thousand that testing message is Islam of the third woe which arrived in prophetic history at 9/11.
Peters bekjennelse er at 11. september identifiserer ankomsten av det tredje ve, som er prøvingsbudskapet for den siste generasjonen. Det er ved den bekjennelsen at navnet blir forandret. Abraham er ved Rafia, og Peter er ved Panium, like før korset. Mellom Panium og korset skal Peter besøke Forklarelsens berg. Det er ved Panium at Simon blir forandret til Peter da han avla sin bekjennelse av prøvingsbudskapet for sin generasjon. For de hundre og førtifire tusen er dette prøvingsbudskapet islam i det tredje ve, som ankom i profetisk historie den 11. september.
The beginning of the testing of Adventism began at 9/11, and at the end of the testing of Adventism the message of Islam of the third woe identifies when and where Simon’s name is changed. The message Peter understands at the end, which was typified by the message of 9/11 at the beginning, is the corrected message of the fireballs of Nashville. There the feast of trumpets arrives in conjunction with the ascension of the ensign and the closed door of the Day of Atonement.
Begynnelsen på prøvelsen av adventismen tok til ved 11. september, og ved slutten av prøvelsen av adventismen identifiserer Islams budskap i det tredje ve når og hvor Simons navn blir forandret. Budskapet Peter forstår ved slutten, som ble forbildet ved budskapet om 11. september i begynnelsen, er det korrigerte budskapet om ildkulene i Nashville. Der inntrer basunhøytiden i forbindelse med bannerets himmelfart og den lukkede dør på Forsoningsdagen.
We will continue these things in the next article.
Vi vil fortsette med disse tingene i den neste artikkelen.