The latter rain message is a warning of the approaching close of probation in conjunction with a call for personal preparation. Those two concepts are represented in chapters ten and eleven of Isaiah’s vision, and they are done so in the context of the message of Daniel eleven which was unsealed in 1989, and whose hidden history is unsealed during the sealing time of the one hundred and forty-four thousand, who are represented in the vision by Isaiah and his sons. The two lines together represent a warning for Ahaz, representing Laodiceans who have no “understanding” of these two internal and external lines that pervade biblical prophecy.
Budskapet om senregnet er en advarsel om den nært forestående avslutningen av nådetiden, sammen med et kall til personlig forberedelse. Disse to begrepene er framstilt i kapittel ti og elleve i Jesajas syn, og dette gjøres i sammenheng med budskapet i Daniel 11, som ble avseglet i 1989, og hvis skjulte historie blir avseglet i løpet av beseglingstiden for de hundre og førtifire tusen, som i synet er framstilt ved Jesaja og hans sønner. De to linjene sammen utgjør en advarsel til Akas, som representerer laodikeere som ikke har noen «forstand» på disse to indre og ytre linjene som gjennomtrenger bibelsk profeti.
Daniel 11:11 and Revelation 11:11 present the same internal and external representation with Daniel representing the external and Revelation the internal. These two internal and external “chapter and verses” directly connect with the external and internal messages of chapters ten and eleven, and they do so in Isaiah 11:11.
Daniel 11:11 og Åpenbaringen 11:11 fremstiller den samme indre og ytre representasjonen, idet Daniel representerer det ytre og Åpenbaringen det indre. Disse to indre og ytre «kapitler og vers» knytter direkte forbindelse til de ytre og indre budskapene i kapittel ti og elleve, og det gjør de i Jesaja 11:11.
Isaiah six is 9/11 and identifies the purification and anointing of Isaiah as a messenger at 9/11. Chapter seven onward is an outline of the message which arrived at 9/11. Chapter ten is identifying the role of the last six verses of Daniel eleven, for it was the message unsealed at the time of the end in 1989.
Jesaja seks er 9/11 og identifiserer renselsen og salvelsen av Jesaja som en budbærer ved 9/11. Fra og med kapittel sju er det en oversikt over budskapet som kom ved 9/11. Kapittel ti identifiserer rollen til de siste seks versene i Daniel elleve, for det var budskapet som ble avforseglet ved endens tid i 1989.
Chapter eleven of Isaiah represents 9/11 and the anointing of Isaiah and his message. Verse one is tied together with verse ten by “Jessie” and verse ten says, “And in that day” and verse eleven continues by saying, “And it shall come to pass in that day that the Lord shall set his hand again the second time to recover the remnant of his people.”
Kapittel elleve i Jesaja representerer 11. september og salvelsen av Jesaja og hans budskap. Vers én er knyttet sammen med vers ti ved «Isai», og vers ti sier: «Og det skal skje på den dag», og vers elleve fortsetter ved å si: «Og det skal skje på den dag at Herren igjen, for annen gang, skal rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk.»
That day was 1850.
Den dagen var 1850.
And there shall come forth a rod out of the stem of Jesse, and a Branch shall grow out of his roots: And the spirit of the Lord shall rest upon him, the spirit of wisdom and understanding, the spirit of counsel and might, the spirit of knowledge and of the fear of the Lord; And shall make him of quick understanding in the fear of the Lord: and he shall not judge after the sight of his eyes, neither reprove after the hearing of his ears: But with righteousness shall he judge the poor, and reprove with equity for the meek of the earth: and he shall smite the earth with the rod of his mouth, and with the breath of his lips shall he slay the wicked. And righteousness shall be the girdle of his loins, and faithfulness the girdle of his reins. The wolf also shall dwell with the lamb, and the leopard shall lie down with the kid; and the calf and the young lion and the fatling together; and a little child shall lead them. And the cow and the bear shall feed; their young ones shall lie down together: and the lion shall eat straw like the ox. And the sucking child shall play on the hole of the asp, and the weaned child shall put his hand on the cockatrice’ den. They shall not hurt nor destroy in all my holy mountain: for the earth shall be full of the knowledge of the Lord, as the waters cover the sea.
Men det skal skyte opp en kvist fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. Og Herrens Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og Herrens frykts Ånd. Og han skal ha sitt velbehag i Herrens frykt. Han skal ikke dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører. Men han skal dømme de fattige med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden. Han skal slå jorden med sin munns ris, og med sine leppers ånde skal han drepe den ugudelige. Rettferdighet skal være beltet om hans lender, og trofasthet beltet om hans hofter. Ulven skal bo sammen med lammet, og leoparden skal legge seg ned hos kjeet. Kalven og den unge løven og gjøfeet skal være sammen, og en liten gutt skal drive dem. Ku og bjørn skal beite, ungene deres skal legge seg ned sammen, og løven skal ete halm som oksen. Diebarnet skal leke ved hoggormens hull, og det avvente barnet skal strekke ut hånden mot basiliskens hi. Ingen skal gjøre noe ondt eller ødelegge noe på hele mitt hellige berg; for jorden er full av Herrens kunnskap, slik vannene dekker havets bunn.
11:10 And in that day there shall be a root of Jesse, which shall stand for an ensign of the people; to it shall the Gentiles seek: and his rest shall be glorious.
11:10 Og på den dag skal det være en rot av Isai, som skal stå som et banner for folkene; til ham skal hedningene søke; og hans hvilested skal være herlig.
11:11 And it shall come to pass in that day, that the Lord shall set his hand again the second time to recover the remnant of his people, which shall be left, from Assyria, and from Egypt, and from Pathros, and from Cush, and from Elam, and from Shinar, and from Hamath, and from the islands of the sea.
11:11 Og det skal skje på den dag at Herren igjen, for annen gang, skal rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, dem som er blitt tilbake, fra Assyria og fra Egypt og fra Patros og fra Kusj og fra Elam og fra Sinear og fra Hamat og fra havets øyer.
11:12 And he shall set up an ensign for the nations, and shall assemble the outcasts of Israel, and gather together the dispersed of Judah from the four corners of the earth.
11:12 Og han skal reise et banner for folkeslagene og samle Israels fordrevne, og Judas spredte skal han sanke sammen fra jordens fire hjørner.
The envy also of Ephraim shall depart, and the adversaries of Judah shall be cut off: Ephraim shall not envy Judah, and Judah shall not vex Ephraim. But they shall fly upon the shoulders of the Philistines toward the west; they shall spoil them of the east together: they shall lay their hand upon Edom and Moab; and the children of Ammon shall obey them.
Også Efra’ims misunnelse skal vike, og Judas fiender skal ryddes bort; Efra’im skal ikke misunne Juda, og Juda skal ikke trenge Efra’im. Men de skal fare ned over filisternes skuldrer mot vest; sammen skal de plyndre dem i øst; de skal legge sin hånd på Edom og Moab, og Ammons barn skal adlyde dem.
And the Lord shall utterly destroy the tongue of the Egyptian sea; and with his mighty wind shall he shake his hand over the river, and shall smite it in the seven streams, and make men go over dryshod. And there shall be an highway for the remnant of his people, which shall be left, from Assyria; like as it was to Israel in the day that he came up out of the land of Egypt. Isaiah 11:1–16.
Og Herren skal fullstendig tilintetgjøre tungen av det egyptiske hav; og med sin veldige vind skal han svinge sin hånd over elven og slå den i sju strømmer og la folk gå over tørrskodd. Og det skal være en kongevei for resten av hans folk, som blir tilbake, fra Assyria, likesom det var for Israel på den dag da han drog opp fra landet Egypt. Jesaja 11:1–16.
Verse one states, “And there shall come forth a rod out of the stem of Jesse, and a Branch shall grow out of his roots: And the spirit of the Lord shall rest upon him.” The powerful description of Christ continues on, BUT the description applies more to the last days, than the days of Isaiah or even the days when Christ walked among men.
Første vers lyder: «Og det skal skyte opp et skudd av Isais stubbe, og en grein skal vokse fram av hans røtter; og Herrens Ånd skal hvile over ham.» Den mektige beskrivelsen av Kristus fortsetter, MEN beskrivelsen gjelder mer de siste dager enn Jesajas dager eller endog de dager da Kristus vandret blant menneskene.
A careful reading identifies that verses one through nine are all identifying characteristics of Christ and in verse ten it states, “And there shall come forth a rod.” There is no break in the flow of thought from verse one on through verse ten. Verse ten says, “and in that day” which must happen in the same day as verse one. Both verse ten and one identify the “root,” and in so doing tie the two verses together line upon line.
En nøye lesning viser at versene én til ni alle er kjennetegn som identifiserer Kristus, og i vers ti står det: «Og en kvist skal skyte opp.» Det er intet brudd i tankerekken fra vers én og frem til vers ti. Vers ti sier: «og på den dag», noe som må skje på samme dag som i vers én. Både vers ti og vers én identifiserer «roten», og knytter derved de to versene sammen, linje på linje.
Together verse one and ten state, “And there shall come forth a rod out of the stem of Jesse, and a Branch shall grow out of his roots: And in that day there shall be a root of Jesse, which shall stand for an ensign of the people; to it shall the Gentiles seek: and his rest shall be glorious.
Vers én og ti sier sammen: «Og det skal skyte frem et skudd av Isais stubb, og en gren skal vokse frem av hans røtter; på den dag skal Isais rot stå som et banner for folkene; hedningene skal søke til ham, og hans hvile skal være herlig.»
A “rod” is a symbol of authority.
En «stav» er et symbol på myndighet.
And she brought forth a man child, who was to rule all nations with a rod of iron: and her child was caught up unto God, and to his throne. Revelation 12:5.
Og hun fødte et guttebarn, som skal herske over alle folkeslag med jernstav; og hennes barn ble rykket opp til Gud og til hans trone. Åpenbaringen 12:5.
A “rod” is a symbol of selection, division and separation.
En «stav» er et symbol på utvelgelse, deling og adskillelse.
And Moses laid up the rods before the Lord in the tabernacle of witness. And it came to pass, that on the morrow Moses went into the tabernacle of witness; and, behold, the rod of Aaron for the house of Levi was budded, and brought forth buds, and bloomed blossoms, and yielded almonds. And Moses brought out all the rods from before the Lord unto all the children of Israel: and they looked, and took every man his rod. And the Lord said unto Moses, Bring Aaron’s rod again before the testimony, to be kept for a token against the rebels; and thou shalt quite take away their murmurings from me, that they die not. And Moses did so: as the Lord commanded him, so did he. Numbers 17:7–11.
Og Moses la stavene fram for Herren i vitnesbyrdets telt. Og det skjedde dagen etter at Moses gikk inn i vitnesbyrdets telt; og se, Arons stav for Levis hus hadde skutt knopp og satt knopper og blomstret med blomster og båret mandler. Og Moses bar alle stavene ut fra Herrens åsyn til alle Israels barn; og de så, og hver mann tok sin stav. Og Herren sa til Moses: Bring Arons stav tilbake foran vitnesbyrdet, for at den skal oppbevares som et tegn mot opprørerne; og du skal gjøre ende på deres knurringer mot meg, så de ikke dør. Og Moses gjorde så; slik Herren hadde befalt ham, slik gjorde han. 4 Mosebok 17:7–11.
Aaron’s rod that budded identifies a “rod” in the latter rain time period, for Aaron’s was the only “rod” that budded out of the thirteen “rods.” The budding out is a symbol of the latter rain time period when God will manifest a distinction between the twelve rebellious “rods” that claim to have the message of the latter rain, and as also illustrated with Elijah’s demonstration by fire marking the distinction between the true and the false. A “rod” is also a symbol of measurement and judgment.
Arons stav som skjøt knopper, identifiserer en «stav» i senregnets tidsperiode, for Arons var den eneste «stav» som skjøt knopper blant de tretten «stavene». Det å skyte knopper er et symbol på senregnets tidsperiode, når Gud vil åpenbare et skille mellom de tolv opprørske «stavene» som hevder å ha senregnets budskap, slik det også er illustrert ved Elias’ demonstrasjon med ild som markerte skillet mellom det sanne og det falske. En «stav» er også et symbol på måling og dom.
And there was given me a reed like unto a rod: and the angel stood, saying, Rise, and measure the temple of God, and the altar, and them that worship therein. Revelation 11:1.
Og det ble gitt meg et rør lik en stav; og engelen stod der og sa: Reis deg og mål Guds tempel og alteret og dem som tilber der. Åpenbaringen 11:1.
The “rod” comes forth out of the stem of Jessie and “Jessie” means ‘to stand out’ as waymarks do in Bible prophecy. Pharez was the actual “root” of Jessie, and Pharez means “a breach, to break out or scatter.” Pharez is the root or beginning of Jessie’s blood line. The “root of Jessie” is therefore a symbol of the alpha Pharez and the omega is Jessie, the beginning and the ending. The root of Jessie begins with a scattering (Pharez) and ends at a waymark of a man standing. Men standing up prophetically marks a kingdom. In the Bible Pharez begins a blood line, with no linkage before his introduction and his name means a break, so the record of his genealogy and his name are identifying Pharez as the beginning, making Jessie the end. Melchizedek is also a biblical figure that is identified as having no prior lineage, as is the case with Pharez. The root of Pharez contains the truth that he represents a priesthood of Melchizedek, of whom Abraham paid tithes.
«Kjeppen» kommer frem av Jesses stubb, og «Jesse» betyr «å stå frem», slik veimerker gjør i bibelsk profeti. Peres var den faktiske «roten» til Jesse, og Peres betyr «et brudd, å bryte frem eller spre». Peres er roten eller begynnelsen på Jesses blodslinje. «Jesses rot» er derfor et symbol på alfa, Peres, og omega er Jesse, begynnelsen og enden. Jesses rot begynner med en spredning (Peres) og ender ved et veimerke av en mann som står. Menn som reiser seg, markerer profetisk et rike. I Bibelen begynner Peres en blodslinje, uten noen forbindelse før hans fremtreden, og hans navn betyr et brudd; således identifiserer nedtegnelsen av hans slektstavle og hans navn Peres som begynnelsen og gjør Jesse til enden. Melkisedek er også en bibelsk skikkelse som blir identifisert som en uten tidligere avstamning, slik tilfellet er med Peres. Peres’ rot inneholder den sannhet at han representerer et Melkisedeks prestedømme, ham som Abraham betalte tiende til.
The order of Melchizedek is the priestly order of Christ.
Melkisedeks orden er Kristi prestelige orden.
Whither the forerunner is for us entered, even Jesus, made an high priest for ever after the order of Melchisedec. Hebrews 6:20.
Dit forhenget har gått inn for oss, Jesus, som er blitt yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks orden. Hebreerne 6,20.
The root of Jessie was the priesthood of Melchizedek and the beginning must reflect the end. Jessie represents the last group of the priesthood of Melchizedek to stand up, who according to Isaiah are an ensign to the nations.
Jesses rot var Melkisedeks prestedømme, og begynnelsen må gjenspeile enden. Jesse representerer den siste gruppen av Melkisedeks prestedømme som skal stå fram, og som ifølge Jesaja er et banner for nasjonene.
The “stem” means ‘to cut down (trees); the trunk or stump of a tree (as felled or as planted),’ and the “stem” grows out of a kingdom that has been passed by as was Nebuchadnezzar in Daniel chapter four. A tree is a kingdom prophetically, and when a kingdom ends that tree has been cut down.
«Stammen» betyr «å hugge ned (trær); stammen eller stubben av et tre (som felt eller som plantet)», og «stammen» vokser frem av et rike som er blitt satt til side, slik Nebukadnesar ble det i Daniel kapittel fire. Et tre er profetisk et rike, og når et rike tar slutt, er det treet blitt hugget ned.
The “stem” in the passage comes out of a stump—not an upper branch. Out of a former kingdom represented by the stump, a “rod” a symbol of authority comes forth, and that authority is based upon whether the “rod” bears the “buds and blossoms” of the latter rain message. That authority is derived from a previous kingdom, that has been cut down.
«Stammen» i avsnittet skyter frem av en stubbe — ikke av en øvre gren. Ut av et tidligere rike, representert ved stubben, kommer en «kjepp», et symbol på myndighet, og denne myndigheten beror på om «kjeppen» bærer «knopper og blomster» fra budskapet om senregnet. Denne myndigheten er avledet av et tidligere rike, som er blitt hogd ned.
The “root” is the “root of Jessie” and the “stem” that comes from “the stump” is coming from the “stump” whose roots are the root of Jessie. The stem that produces the authority comes from the stump, but the Branch comes from the root—and the root is the ensign. The root is the beginning and the ending is the branch.
«Roten» er «Jesses rot», og «skuddet» som kommer fra «stubben», kommer fra «stubben» hvis røtter er Jesses rot. Skuddet som frembringer myndigheten, kommer fra stubben, men Grenen kommer fra roten – og roten er banneret. Roten er begynnelsen, og enden er Grenen.
The word “branch” means watchman or waymark. Isaiah informs us the Branch comes at the Sunday law.
Ordet «gren» betyr vaktmann eller veimerke. Jesaja gjør oss oppmerksomme på at Grenen kommer ved søndagsloven.
And in that day seven women shall take hold of one man, saying, We will eat our own bread, and wear our own apparel: only let us be called by thy name, to take away our reproach. In that day shall the branch of the Lord be beautiful and glorious, and the fruit of the earth shall be excellent and comely for them that are escaped of Israel. And it shall come to pass, that he that is left in Zion, and he that remaineth in Jerusalem, shall be called holy, even every one that is written among the living in Jerusalem: When the Lord shall have washed away the filth of the daughters of Zion, and shall have purged the blood of Jerusalem from the midst thereof by the spirit of judgment, and by the spirit of burning. Isaiah 4:1–4.
Og på den dag skal sju kvinner gripe fatt i én mann og si: Vi vil ete vårt eget brød og kle oss i våre egne klær; bare la oss kalles ved ditt navn, så vår vanære kan bli tatt bort. På den dag skal Herrens spire være skjønn og herlig, og jordens frukt skal være ypperlig og fagker for dem av Israel som er sluppet unna. Og det skal skje at den som er blitt tilbake på Sion, og den som er blitt igjen i Jerusalem, skal kalles hellig, hver og en som er oppskrevet blant de levende i Jerusalem: når Herren har tvettet bort urenheten hos Sions døtre og renset Jerusalems blodskyld bort fra dens midte ved dommens Ånd og ved fortæringens Ånd. Jesaja 4:1–4.
The “one man” that the seven women take hold of is the pope, who becomes the eighth that is of the seven at the Sunday law, counterfeiting the 8 souls upon the ark. At the Sunday law, “in that day” “the branch of the Lord be beautiful and glorious” “when the Lord shall have washed away the filth of the daughters of Zion, and shall have purged the blood of Jerusalem from the midst thereof by the spirit of judgment, and by the spirit of burning.” The purging with the spirit of judgment and burning is accomplished by the Messenger of the Covenant in Malachi three at the Sunday law. The “beautiful branch” is the one hundred and forty-four thousand who come not from the stump, but from the root of Jessie, which is the ensign.
Den «ene mann» som de sju kvinnene tar fatt i, er paven, som ved søndagsloven blir den åttende, og er av de sju, som en forfalskning av de 8 sjeler på arken. Ved søndagsloven, «på den dag», skal «Herrens spire være prydelig og herlig», «når Herren skal ha vasket bort urenheten hos Sions døtre og renset Jerusalems blodskyld bort fra dets midte ved dommens ånd og ved brennende ånd.» Renselsen ved dommens ånd og brennende ånd fullbyrdes av Paktens Budbærer i Malaki tre ved søndagsloven. Den «skjønne spire» er de hundre og førtifire tusen som ikke kommer fra stubben, men fra Isais rot, som er banneret.
Their authority is represented by the rod that came from a branch of a fallen kingdom. The kingdom of Philadelphia fell from 1856 unto 1863, and the authority established in that fallen kingdom is re-established at the Sunday law. When the branch that is the ensign is lifted up, the Laodicean movement of the one hundred and forty-four thousand transitions unto the Philadelphian movement of the one hundred and forty-four thousand. It is then that the authority or rod that came from the Millerite or Philadelphian kingdom is represented by a key that is placed upon Eliakim in Isaiah 22:22.
Deres myndighet er fremstilt ved staven som kom fra en gren av et falt rike. Filadelfia-riket falt fra 1856 til 1863, og den myndighet som ble opprettet i dette falne riket, blir gjenopprettet ved søndagsloven. Når grenen som er banneret, blir løftet opp, går den laodikeiske bevegelsen av de hundre og førtifire tusen over til den filadelfiske bevegelsen av de hundre og førtifire tusen. Det er da at den myndighet eller stav som kom fra det millerittiske eller filadelfiske riket, blir fremstilt ved en nøkkel som blir lagt på Eljakim i Jesaja 22:22.
And the key of the house of David will I lay upon his shoulder; so he shall open, and none shall shut; and he shall shut, and none shall open. Isaiah 22:22.
Og nøkkelen til Davids hus vil jeg legge på hans skulder; når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne. Jesaja 22:22.
The verse marks October 22, 1844 and is identifying Eliakim as receiving a “key.” In the previous two verses the authority of Laodicea is taken from Shebna and given to Eliakim. At the Sunday law the authority once given to the chosen covenant people is taken from the kingdom of Laodicean Seventh-day Adventism and given to the kingdom of the Philadelphian movement of the one hundred and forty-four thousand—which is the kingdom of glory.
Verset markerer 22. oktober 1844 og identifiserer Eliakim som den som mottar en «nøkkel». I de to foregående versene blir Laodikeas myndighet tatt fra Sjebna og gitt til Eliakim. Ved søndagsloven blir den myndighet som en gang ble gitt til det utvalgte paktsfolket, tatt fra det laodikeiske syvendedagsadventismens rike og gitt til det filadelfiske hundreogførtifiretusens bevegelses rike — som er herlighetens rike.
He saith unto them, But whom say ye that I am? And Simon Peter answered and said, Thou art the Christ, the Son of the living God. And Jesus answered and said unto him, Blessed art thou, Simon Barjona: for flesh and blood hath not revealed it unto thee, but my Father which is in heaven. And I say also unto thee, That thou art Peter, and upon this rock I will build my church; and the gates of hell shall not prevail against it. And I will give unto thee the keys of the kingdom of heaven: and whatsoever thou shalt bind on earth shall be bound in heaven: and whatsoever thou shalt loose on earth shall be loosed in heaven. Matthew 16:16–19.
Han sier til dem: Men hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Kristus, den levende Guds Sønn. Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon Barjona; for kjøtt og blod har ikke åpenbart deg dette, men min Far som er i himlene. Og jeg sier også deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike; og hva du enn binder på jorden, skal være bundet i himlene; og hva du enn løser på jorden, skal være løst i himlene. Matteus 16:16–19.
The rod of authority, represented as a key given to Peter, is placed upon Eliakim’s shoulder in Isaiah 22:22. Peter represents the branch of the one hundred and forty-four thousand who enter into covenant with Christ just before the Sunday law. In the passage Peter is in Caesarea Philippi, which is Panium of verses thirteen to fifteen of Daniel eleven. His name is changed, representing a covenant relationship, and the name Peter when approached with multiplying the numbered positions of each letter, equates to 144,000. The authority, or rod, or key that is placed upon Eliakim when Shebna is cast into a field like a ball, and is the “rod” which comes from the stump of Philadelphian Millerite Adventism that was cut down from 1856 unto 1863.
Autoritetens stav, framstilt som en nøkkel gitt til Peter, legges på Eliakims skulder i Jesaja 22,22. Peter representerer grenen av de hundre og førtifire tusen som inngår pakt med Kristus like før søndagsloven. I avsnittet befinner Peter seg i Cæsarea Filippi, som er Panium i Daniel elleve, vers tretten til femten. Hans navn blir forandret, noe som representerer et paktsforhold, og navnet Peter, når det betraktes ved å multiplisere den nummererte posisjonen til hver bokstav, tilsvarer 144 000. Autoriteten, eller staven, eller nøkkelen som legges på Eliakim når Sjebna kastes ut på en mark som en ball, er den «stav» som kommer fra stubben av filadelfisk millerittisk adventisme som ble hogd ned fra 1856 til 1863.
Peter is receiving the authority of God’s covenant people at the separation of the wheat and tares, for the wheat is to be lifted up as the wave loaf offering of Pentecost. The tares first are separated, as represented by the leaven in the Pentecostal wave loaves being removed through the baking process. The authority of the rod or key comes from the stump of a fallen kingdom and the branch that is the ensign comes from the root of Jessie and is the root of Jessie, for Jesus illustrates the end of a thing with the beginning of a thing. The root is the beginning and the branch the end. This prophetic application cannot be understood by the quibbling Jews of Christ time or today, for it is the primary principle of the methodology of the latter rain, and it is also represented as the key of the house of David. The key opens the door to the house of David which has been shut. The key opens the door unto the heavenly sanctuary, the house of David. The alpha of October 22, 1844 repeats in the omega of the Sunday law.
Peter mottar myndigheten til Guds paktsfolk ved adskillelsen av hveten og ugresset, for hveten skal løftes opp som pinsehøytidens viftebrød-offer. Ugresset skilles først ut, slik det fremstilles ved at surdeigen i pinsehøytidens viftebrød fjernes gjennom bakeprosessen. Stavens eller nøkkelens myndighet kommer fra stubben av et falt kongerike, og grenen som er banneret, kommer fra Jesses rot og er Jesses rot, for Jesus illustrerer enden på en ting med begynnelsen på en ting. Roten er begynnelsen og grenen enden. Denne profetiske anvendelsen kan ikke forstås av de hårkløyvende jødene på Kristi tid eller i dag, for den er hovedprinsippet i metodologien til senregnet, og den fremstilles også som nøkkelen til Davids hus. Nøkkelen åpner døren til Davids hus, som har vært stengt. Nøkkelen åpner døren til den himmelske helligdom, Davids hus. Alfaen av 22. oktober 1844 gjentas i omegaen av søndagsloven.
David, the son of Jessie records an enigma that marked the end of any further discussion with the quibbling Jews in the days of Christ, thus marking the end of His testimony to the Jews.
David, Jesses sønn, nedtegner en gåte som satte punktum for enhver videre drøftelse med de kverulerende jødene på Kristi tid, og dermed markerte slutten på Hans vitnesbyrd for jødene.
A Psalm of David. The Lord said unto my Lord, Sit thou at my right hand, until I make thine enemies thy footstool. The Lord shall send the rod of thy strength out of Zion: rule thou in the midst of thine enemies. Thy people shall be willing in the day of thy power, in the beauties of holiness from the womb of the morning: thou hast the dew of thy youth. The Lord hath sworn, and will not repent, Thou art a priest for ever after the order of Melchizedek. Psalms 110:1–4.
Ein salme av David. Herren sa til min Herre: Sit ved mi høgre hand, til eg legg dine fiendar som skammel for dine føter. Herren skal senda din styrkes kongestav ut frå Sion: Råd du midt mellom dine fiendar. Ditt folk skal møta viljug fram på di makts dag, i heilag prydnad frå morgonròdens liv; du har din ungdoms dogg. Herren hev svore, og han skal ikkje angra det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis. Salmane 110:1–4.
Palmoni determined to place this passage in Psalm 110, which is of course another number in the world of mathematics that is recognized as a special number. Half of “220” and ten times “11” would lead a soul to expect the number “110” holds some significance, and it does—as does the passage itself. It is a song of David, and David is a symbol of the one hundred and forty-four thousand, so it is a verse from the song of the vineyard, which is the song of Moses and the Lamb. It identifies when the former husbandmen of the vineyard are passed by and the vineyard is given to the one hundred and forty-four thousand. When that happens, it is the “day of thy power” aligning with the power of Pentecost at the climax of the Pentecostal season.
Palmoni bestemte seg for å plassere dette avsnittet i Salme 110, som selvsagt er enda et tall i matematikkens verden som er anerkjent som et særegent tall. Halvparten av «220» og ti ganger «11» ville få en sjel til å vente at tallet «110» har en viss betydning, og det har det—likesom selve avsnittet. Det er en Davids salme, og David er et symbol på de hundre og førtifire tusen, så det er et vers fra vingårdens sang, som er Moses’ og Lammets sang. Det angir når vingårdens tidligere vinbønder blir forbigått og vingården blir gitt til de hundre og førtifire tusen. Når det skjer, er det «din makts dag», i samklang med pinsens kraft ved høydepunktet av pinsetiden.
God’s people will be “willing” in the day they come from “the womb of the morning,” with the “dew of thy youth.” New birth is an illustration of conversion and life. The one hundred and forty-four thousand were taken from the womb in July of 2023, and they were born with the dew of their youth, for they were born into the message of the Midnight Cry, which also occurred with the Millerites in the beginning, or their “youth.” It is the same dew, for it is a repetition of the alpha history within the history of the omega. In the “day of their” ‘empowerment,’ when Shebna is driven “from” his “station, and from” his “state” and pulled “down” Eliakim, the one hundred and forty-four thousand are made omega priests, for they are made after the order of Melchizedek, for the one hundred and forty-four thousand shall not taste death, or as with Melchizedek they are priests forever.
Guds folk skal være «villige» på den dag de kommer fra «morgengryets liv», med «din ungdoms dugg». Ny fødsel er et bilde på omvendelse og liv. De hundre og førtifire tusen ble tatt fra mors liv i juli 2023, og de ble født med sin ungdoms dugg, for de ble født inn i Midnattsropets budskap, som også fant sted blant millerittene i begynnelsen, eller i deres «ungdom». Det er den samme duggen, for det er en gjentakelse av alfa-historien innenfor omega-historien. På «deres dags» ‘myndiggjørelse’, når Shebna drives «fra» sin «stilling, og fra» sin «stand» og trekkes «ned», blir Eliakim, de hundre og førtifire tusen, gjort til omega-prester, for de blir gjort etter Melkisedeks orden; for de hundre og førtifire tusen skal ikke smake døden, eller, som med Melkisedek, er de prester til evig tid.
In the “day of his power” the Lord will send the “rod of His strength out of Zion.” The authority of His kingdoms both grace (justification) and glory (sanctification) has been placed upon those who wear His crown of glory, for they represent His kingdom. The are sent out of Zion, for Zion’s meaning represents the ensign of the one hundred and forty-four thousand.
På «hans makts dag» skal Herren sende «hans styrkes stav ut fra Sion». Myndigheten i hans riker, både nåde (rettferdiggjørelse) og herlighet (helliggjørelse), er blitt lagt på dem som bærer hans herlighets krone, for de representerer hans rike. De blir sendt ut fra Sion, for betydningen av Sion representerer banneret til de ett hundre og førtifire tusen.
While the Pharisees were gathered together, Jesus asked them, Saying, What think ye of Christ? whose son is he? They say unto him, The son of David.
Mens fariseerne var samlet, stilte Jesus dem et spørsmål og sa: Hva mener dere om Kristus? Hvem er han sønn av? De sier til ham: Davids sønn.
He saith unto them, How then doth David in spirit call him Lord, saying, The Lord said unto my Lord, Sit thou on my right hand, till I make thine enemies thy footstool? If David then call him Lord, how is he his son?
Han sier til dem: Hvordan kan da David i Ånden kalle ham Herre når han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter? Når altså David kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?
And no man was able to answer him a word, neither durst any man from that day forth ask him any more questions. Matthew 24:41–46.
Og ingen kunne svare ham ett ord; heller ikke våget noen fra den dag av å stille ham flere spørsmål. Matteus 24:41–46.
David’s prophetic relationship to Christ in terms of alpha and omega—the beginning and ending, is the primary rule of the “line upon line” methodology, and that rule could not be fathomed by the quibbling Jews anymore than a Laodicean Seventh-day Adventist can understand that the history of the Millerites during the message of the Midnight Cry was where the dew of heaven was poured out during the youth of Adventism. The “dew” of thy youth is upon the one hundred and forty-four thousand, and it began to sprinkle at 9/11, and the Sunday law is the “day of power,” when the remnant is anointed as priests after the order of Melchizedek.
Davids profetiske forhold til Kristus i termer av alfa og omega – begynnelsen og enden – er den primære regelen i metoden «linje på linje», og den regelen kunne de kverulerende jødene ikke fatte, like lite som en laodikeisk syvendedagsadventist kan forstå at millerittenes historie under Midnattsropets budskap var stedet hvor himmelens dugg ble utøst i adventismens ungdom. Din ungdoms «dugg» er over de hundre og førtifire tusen, og den begynte å falle ved 11. september, og søndagsloven er «kraftens dag», når resten salves til prester etter Melkisedeks ordning.
Out of the stump of Laodicean Seventh-day Adventism (the church militant) comes the branch (the church triumphant), while out of the root of Jessie, the one hundred and forty-four thousand—are the branch of glorious fruit lifted up as a wave offering in the day of his power.
Ut av stubben av laodikeisk syvendedagsadventisme (den stridende menighet) kommer grenen (den triumferende menighet), mens ut av Isais rot kommer de hundre og førtifire tusen—grenen med herlig frukt, løftet opp som et svingoffer på hans makts dag.
We will continue these thoughts in the next article.
Vi vil fortsette disse tankene i den neste artikkelen.
“Proverbs One
«Ordspråkene én»
“April 1, 1850 To the ‘Little Flock.’
«1. april 1850 Til den ‘lille hjord.’»
“Dear Brethren.—The Lord gave me a view, January 26, which I will relate. I saw that some of the people of God were stupid and dormant; and were but half awake, and did not realize the time we were now living in; and that the ‘man’ with the ‘dirt-brush’ had entered, and that some were in danger of being swept away. I begged of Jesus to save them, to spare them a little longer, and let them see their awful danger, that they might get ready before it should be forever too late. The angel said, ‘Destruction is coming like a mighty whirlwind.’ I begged of the angel to pity and to save those who loved this world, and were attached to their possessions, and were not willing to cut loose from them, and sacrifice them to speed the messengers on their way to feed the hungry sheep, who were perishing for want of spiritual food.
«Kjære brødre.—Herren gav meg et syn den 26. januar, som jeg vil fortelle. Jeg så at noen av Guds folk var sløve og sovende, og bare halvveis våkne, og ikke innså den tiden vi nå lever i; og at «mannen» med «smusskosten» hadde kommet inn, og at noen sto i fare for å bli feid bort. Jeg bønnfalt Jesus om å frelse dem, å spare dem litt lenger, og la dem se sin fryktelige fare, så de kunne gjøre seg rede før det for alltid skulle bli for sent. Engelen sa: «Ødeleggelsen kommer som en mektig virvelvind.» Jeg bønnfalt engelen om å ha medynk og å frelse dem som elsket denne verden, og var knyttet til sine eiendeler, og ikke var villige til å løsrive seg fra dem og ofre dem for å få budbærerne hurtigere av sted for å fø de hungrende fårene, som gikk til grunne av mangel på åndelig føde.»
“As I viewed poor souls dying for want of the present truth, and some who professed to believe the truth were letting them die, by withholding the necessary means to carry forward the work of God, the sight was too painful, and I begged of the angel to remove it from me. I saw that when the cause of God called for some of their property, like the young man who came to Jesus, [Matthew 19:16–22.] they went away sorrowful; and that soon the overflowing scourge would pass over and sweep their possessions all away, and then it would be too late to sacrifice earthly goods, and lay up a treasure in heaven.
«Da jeg så stakkars sjeler dø av mangel på den nærværende sannhet, og noen som bekjente å tro sannheten lot dem dø ved å holde tilbake de nødvendige midler til å føre Guds verk videre, var synet altfor smertefullt, og jeg ba engelen om å fjerne det fra meg. Jeg så at når Guds sak krevde noe av deres eiendom, lik den unge mannen som kom til Jesus, [Matteus 19:16–22.] gikk de bort bedrøvet; og at den oversvømmende svøpe snart ville fare fram og rive bort alle deres eiendeler, og da ville det være for sent å ofre jordiske goder og samle seg en skatt i himmelen.»
“I then saw the glorious Redeemer, beautiful and lovely, that he left the realms of glory, and came to this dark and lonely world, to give his precious life and die, the just for the unjust. He bore the cruel mocking and scourging, and wore the platted crown of thorns, and sweat great drops of blood in the garden; while the burden of the sins of the whole world were upon him. The angel asked, ‘What for?’ O, I saw and knew that it was for us; for our sins he suffered all this, that by his precious blood he might redeem us unto God.
«Jeg så deretter den herlige Gjenløser, vakker og elskelig, at han forlot herlighetens riker og kom til denne mørke og ensomme verden for å gi sitt dyrebare liv og dø, rettferdig for urettferdige. Han bar den grusomme spotten og hudstrykningen og bar den flettede tornekrone, og svettet store blodsdåper i hagen, mens byrden av hele verdens synder hvilte på ham. Engelen spurte: ‘Hvorfor?’ Å, jeg så og visste at det var for oss; for våre synders skyld led han alt dette, for at han ved sitt dyrebare blod kunne gjenløse oss til Gud.»
“Then again was held up before me those who were not willing to dispose of this world’s goods to save perishing souls, by sending them the truth, while Jesus stands before the Father, pleading his blood, his sufferings and his death for them; and while God’s messengers were waiting, ready to carry them the saving truth that they might be sealed with the seal of the living God. It was hard for some who professed to believe the present truth, to even do so little as to hand the messengers God’s own money, that he had lent them to be stewards over.
«Så ble de igjen holdt fram for meg, de som ikke var villige til å avhende denne verdens gods for å frelse fortapte sjeler ved å sende dem sannheten, mens Jesus står framfor Faderen og påberoper seg sitt blod, sine lidelser og sin død for dem; og mens Guds sendebud ventet, rede til å bringe dem den frelsende sannhet, så de kunne bli beseglet med den levende Guds segl. Det var hardt for noen som bekjente å tro den nærværende sannhet, selv å gjøre så lite som å rekke Guds sendebud Guds egne penger, som han hadde lånt dem til å være forvaltere over. »
“Then the suffering Jesus, his sacrifice and love so deep, as to give his life for them, was again held up before me; and then the lives of those who professed to be his followers, who had this world’s goods, and considered it so great a thing to help the cause of salvation. The angel said, ‘Can such enter heaven?’ Another angel answered, ‘No, never, never, never. Those who are not interested in the cause of God on earth, can never sing the song of redeeming love above.’
«Så ble den lidende Jesus, hans offer og kjærlighet så dyp at han ga sitt liv for dem, på nytt holdt frem for meg; og deretter livene til dem som bekjente seg til å være hans etterfølgere, som hadde denne verdens gods og anså det som en så stor ting å hjelpe frelsens sak. Engelen sa: «Kan slike komme inn i himmelen?» En annen engel svarte: «Nei, aldri, aldri, aldri. De som ikke interesserer seg for Guds sak på jorden, kan aldri synge den gjenløsende kjærlighets sang der oppe.»»
“I saw that the quick work that God was doing on earth would soon be cut short in righteousness, and that the swift messengers must speed on their way to search out the scattered flock. An angel said, ‘Are all messengers? No, no, God’s messengers have a message.’
«Jeg så at det hurtige verk som Gud utførte på jorden, snart ville bli forkortet i rettferdighet, og at de raske budbærerne måtte skynde seg videre på sin vei for å oppsøke den spredte hjord. En engel sa: «Er alle budbærere? Nei, nei, Guds budbærere har et budskap.»»
“I saw that the cause of God had been hindered, and dishonored by some travelling who had no message from God. Such will have to give an account to God for every dollar they have used in travelling where it was not their duty to go; for that money might have helped on the cause of God, and for the lack of it, souls have starved and died for the want of spiritual food, that might have been given them by God’s called and chosen messengers if they had had the means.
«Jeg så at Guds sak var blitt hindret og vanæret av noen som reiste omkring uten å ha noe budskap fra Gud. Slike vil måtte avlegge regnskap for Gud for hver dollar de har brukt på å reise dit det ikke var deres plikt å gå; for de pengene kunne ha fremmet Guds sak, og på grunn av mangel på dem har sjeler sultet og dødd av mangel på åndelig føde, som kunne ha blitt gitt dem av Guds kalte og utvalgte sendebud dersom de hadde hatt midlene. »
“The mighty shaking has commenced, and will go on, and all will be shaken out who are not willing to take a hold and unyielding stand for the truth, and sacrifice for God and his cause. The angel said, ‘Think ye that any will be compelled to sacrifice. No. no. It must be a free-will offering. It will take all to buy the field.’—I cried to God to spare his people, some of whom were fainting and dying.
«Den mektige rystelsen har begynt, og vil fortsette, og alle vil bli rystet ut som ikke er villige til å gripe fatt og innta et urokkelig standpunkt for sannheten, og til å ofre for Gud og hans sak. Engelen sa: ‘Tror dere at noen vil bli tvunget til å ofre? Nei, nei. Det må være en frivillig gave. Det vil kreve alt å kjøpe åkeren.’—Jeg ropte til Gud om å spare sitt folk, hvorav noen var i ferd med å segne om og dø.»
“I saw that those who have strength to labor with their hands, and help sustain the cause, were as accountable for that strength, as others were for their property.
«Jeg så at de som har styrke til å arbeide med sine hender og bidra til å opprettholde saken, var like ansvarlige for den styrken som andre var for sin eiendom.
“Then I saw that the judgments of Almighty God were speedily coming. I begged of the angel to speak in his language to the people. Said he, ‘All the thunders and lightnings of Mount Sinai would not move those who will not be moved by the plain truths of the word of God; neither would an angel’s message awake them.’” Review and Herald, April 1, 1850.
«Så så jeg at den allmektige Guds dommer hastig var i ferd med å komme. Jeg bønnfalt engelen om å tale til folket på hans språk. Han sa: ‘Alle tordenene og lynene fra Sinai-fjellet ville ikke bevege dem som ikke vil la seg bevege av de klare sannhetene i Guds ord; heller ikke ville et budskap fra en engel vekke dem.’» Review and Herald, 1. april 1850.