I contend that it is important to understand the connection of the symbol of four generations with the latter rain message to have the best hope of recognizing the significance of the opening four verses of Joel chapter one. Joel sings the song of the vineyard, but his opening stanza is the covenant’s prophetic association with four generations.
Jeg hevder at det er viktig å forstå forbindelsen mellom symbolet med fire slektsledd og budskapet om senregnet for å ha det beste håp om å erkjenne betydningen av de fire innledende versene i Joel kapittel 1. Joel synger vingårdens sang, men hans innledende strofe er paktens profetiske forbindelse med fire slektsledd.
And he said unto Abram, Know of a surety that thy seed shall be a stranger in a land that is not theirs, and shall serve them; and they shall afflict them four hundred years; And also that nation, whom they shall serve, will I judge: and afterward shall they come out with great substance. And thou shalt go to thy fathers in peace; thou shalt be buried in a good old age. But in the fourth generation they shall come hither again: for the iniquity of the Amorites is not yet full. Genesis 15:13–16.
Og han sa til Abram: Vit for visst at din ætt skal være fremmed i et land som ikke er deres, og de skal tjene dem; og de skal plage dem i fire hundre år. Men også det folk som de skal tjene, vil jeg dømme; og deretter skal de dra ut med store rikdommer. Og du skal fare til dine fedre i fred; du skal bli begravet i en god alderdom. Men i det fjerde slektsledd skal de vende tilbake hit igjen; for amorittenes misgjerning er ennå ikke full. 1 Mosebok 15:13–16.
This passage is the prophecy that was fulfilled through the life of Moses. When the book of Joel begins the song of the vineyard by referencing four generations of escalating destruction, it is aligning the book of Joel with the prophetic fourth and final generation. That generation is Peter’s “chosen generation” who have been called out of darkness into His “marvelous light.” They are contrasted with their generational counterpart represented as a generation of vipers. That fourth and final generation is represented by John, who is a symbol of the one hundred and forty-four thousand, who “are called, and chosen, and faithful.”
Dette avsnittet er profetien som ble oppfylt gjennom Moses’ liv. Når Joels bok innleder vingårdens sang ved å henvise til fire generasjoner med tiltagende ødeleggelse, bringer den Joels bok i samsvar med den profetiske fjerde og siste generasjon. Den generasjonen er Peters «utvalgte slekt», som er kalt ut av mørket inn i Hans «underfulle lys». De settes i kontrast til sitt slektsmessige motstykke, fremstilt som en hoggormyngel. Den fjerde og siste generasjonen er representert ved Johannes, som er et symbol på de hundre og førtifire tusen, som «er kalte og utvalgte og trofaste».
Called at 9/11, chosen in the Midnight Cry and faithful at the Sunday law crisis, just as the Levites were faithful in Aarons and Jeroboams’ golden calf rebellions. The souls who are purified as silver in Malachi three, are Levites who are chosen during the message of the Midnight Cry, for the sealing is accomplished with, and by, an outpouring of the Holy Spirit.
Kalt ved 9/11, utvalgt i midnattsropet og trofast ved søndagslovkrisen, slik levittene var trofaste i Arons og Jeroboams opprør med gullkalvene. De sjeler som blir renset som sølv i Malaki 3, er levitter som blir utvalgt under midnattsropets budskap, for beseglingen fullbyrdes med, og ved, Den Hellige Ånds utgytelse.
In the previous article we brought out lines from the history of Moses, who Sister White identifies as the alpha of Bible prophecy, who prophetically connects with Christ as the omega of Bible prophecy. Moses is the foundation stone and Christ is the capstone. They both are symbols of deliverance from sin, as represented by the deliverance from Egypt with Moses. Yet all the manifestations of the power of God that occurred at the hands of Moses, were far surpassed, when Christ confirmed the covenant with many for one week. Moses is the alpha and Christ is the omega, and the omega is the number “22” and the alpha is the number “1.”
I den foregående artikkelen trakk vi frem linjer fra Moses’ historie, ham som søster White identifiserer som alfa i Bibelens profeti, og som profetisk forbindes med Kristus som omega i Bibelens profeti. Moses er grunnsteinen, og Kristus er hjørnesteinen. Begge er symboler på utfrielse fra synd, slik dette er fremstilt ved utfrielsen fra Egypt under Moses. Likevel ble alle de åpenbarelsene av Guds kraft som fant sted ved Moses’ hånd, langt overgått da Kristus stadfestet pakten med de mange i én uke. Moses er alfa, og Kristus er omega, og omega er tallet «22», og alfa er tallet «1».
Dealing with Moses we find the deliverance which pervades his prophetic testimony is set within water. His deliverance from the water of the Nile at his birth, typified Noah in the ark. The baptism at the Red Sea aligns with Noah and the eight within the ark, which in turn aligns with the baptism of Joshua at the Jordan River, that was repeated by Christ at the very same spot. The testimony of Moses begins with deliverance at the Nile River and ends at the banks of the Jordan River. The baptism of Christ was His anointing to witness for three and a half years leading up to His death, which was represented at the beginning at His baptism. At His resurrection there was a few drops until the full outpouring at Pentecost.
Når vi tar for oss Moses, finner vi at den utfrielse som gjennomsyrer hans profetiske vitnesbyrd, er satt innenfor vann. Hans utfrielse fra Nilens vann ved hans fødsel var et forbilde på Noah i arken. Dåpen ved Rødehavet svarer til Noah og de åtte i arken, noe som igjen svarer til Josvas dåp ved Jordanelven, som ble gjentatt av Kristus på nøyaktig samme sted. Moses’ vitnesbyrd begynner med utfrielse ved Nilen og ender ved Jordanens bredder. Kristi dåp var Hans salvelse til å vitne i tre og et halvt år frem til Hans død, som ble framstilt ved begynnelsen i Hans dåp. Ved Hans oppstandelse var det noen få dråper inntil den fulle utgytelse ved pinse.
God’s covenant promise to mankind begins with Noah, and His covenant promise to a chosen people through Abraham was fulfilled with Moses. Moses the alpha typified Jesus the omega who would come and confirm the covenant with “many,” not just a chosen people. As a type of Christ, Moses’ birth aligns with the covenant given to Noah, with the rainbow as the sign for all people. Moses also aligns with the covenant given to a chosen people, with circumcision as the sign for the chosen people. Moses’ covenant work was with “many,” not simply a chosen people. If that had not been the case, they would not have been constantly plagued by the mixed multitude.
Guds paktsløfte til menneskeheten begynner med Noah, og hans paktsløfte til et utvalgt folk gjennom Abraham ble oppfylt med Moses. Moses, alfa, var et forbilde på Jesus, omega, som skulle komme og stadfeste pakten med «mange», ikke bare et utvalgt folk. Som et forbilde på Kristus samsvarer Moses’ fødsel med pakten gitt til Noah, med regnbuen som tegn for alle mennesker. Moses samsvarer også med pakten gitt til et utvalgt folk, med omskjærelsen som tegn for det utvalgte folket. Moses’ paktgjerning var rettet mot «mange», ikke bare et utvalgt folk. Hadde det ikke vært slik, ville de ikke stadig ha vært plaget av den blandede folkemengden.
In the middle of all the various ‘waters of deliverance’ represented throughout the life of Moses, the baptism at Bethabara on the Jordan River connects the beginning of ancient Israel’s covenant history in the Promised Land with the end of its history, during the week that Christ confirmed the covenant with many. Christ’s baptism aligns with ancient Israel’s baptism and both histories speak to His resurrection when He breathed a few drops of rain, before the plentiful showers at Pentecost fifty days later. The entire line of alpha and omega in terms of Moses to Christ is portrayed within the waters of deliverance.
Midt blant alle de ulike «frelsens vann» som er fremstilt gjennom hele Moses’ liv, knytter dåpen ved Betabara ved Jordan-elven begynnelsen på det gamle Israels paktshistorie i det lovede land sammen med slutten på dets historie, i den uken da Kristus stadfestet pakten med mange. Kristi dåp svarer til det gamle Israels dåp, og begge historiene vitner om Hans oppstandelse da Han lot noen få regndråper falle, før de rikelige regnskyllene på pinse femti dager senere. Hele linjen fra alfa til omega, fra Moses til Kristus, fremstilles innenfor frelsens vann.
“In teaching these disciples, Jesus showed the importance of the Old Testament as a witness to His mission. Many professed Christians now discard the Old Testament, claiming that it is no longer of any use. But such is not Christ’s teaching. So highly did He value it that at one time He said, ‘If they hear not Moses and the prophets, neither will they be persuaded, though one rose from the dead.’ Luke 16:31.
«Da Jesus underviste disse disiplene, viste Han hvor viktig Det gamle testamente er som et vitnesbyrd om Hans gjerning. Mange bekjennende kristne forkaster nå Det gamle testamente og hevder at det ikke lenger er til noen nytte. Men slik er ikke Kristi lære. Så høyt verdsatte Han det at Han en gang sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.’ Lukas 16:31.
“It is the voice of Christ that speaks through patriarchs and prophets, from the days of Adam even to the closing scenes of time. The Saviour is revealed in the Old Testament as clearly as in the New. It is the light from the prophetic past that brings out the life of Christ and the teachings of the New Testament with clearness and beauty. The miracles of Christ are a proof of His divinity; but a stronger proof that He is the world’s Redeemer is found in comparing the prophecies of the Old Testament with the history of the New.” The Desire of Ages, 799.
«Det er Kristi røst som taler gjennom patriarker og profeter, fra Adams dager og helt til tidens avsluttende scener. Frelseren blir åpenbart i Det gamle testamentet like så klart som i Det nye. Det er lyset fra den profetiske fortid som lar Kristi liv og Det nye testamentes læresetninger tre frem med klarhet og skjønnhet. Kristi mirakler er et bevis på hans guddommelighet; men et sterkere bevis på at han er verdens Forløser, finnes i sammenligningen mellom profetiene i Det gamle testamentet og historien i Det nye.» The Desire of Ages, 799.
In the articles addressing the book of Joel, we have been “comparing the prophecies of the Old Testament with the history of the New,” and also the history of modern spiritual Israel. Whether it is the Old or New Testaments or the history of the three angels that began in 1798, all of those lines are represented as “the voice of Christ.” The written testimony of the Bible and the Spirit of Prophecy is the voice of Christ, and the voice of Christ, is the voice of He who is the Word of God.
I artiklene som behandler Joels bok, har vi «sammenlignet profetiene i Det gamle testamente med historien i Det nye», og også historien til det moderne åndelige Israel. Enten det gjelder Det gamle eller Det nye testamente, eller historien om de tre englene som begynte i 1798, blir alle disse linjene fremstilt som «Kristi røst». Bibelens skrevne vitnesbyrd og Profetiens Ånd er Kristi røst, og Kristi røst er røsten til Ham som er Guds Ord.
The “voice” of the Word of God, is God’s message as represented in His written Word. His message in the last days is the message of the latter rain, which includes a former rain, followed by a former and latter rain, according to Joel.
«Røsten» i Guds Ord er Guds budskap slik det er framstilt i Hans skrevne Ord. Hans budskap i de siste dager er budskapet om senregnet, som omfatter et tidligregn, etterfulgt av tidligregn og senregn, ifølge Joel.
John the Revelator represents the one hundred and forty-four thousand who return to the old paths, for he hears a “voice” behind him. The “voice” behind is the voice of Christ “from the days of Adam” onward.
Johannes Åpenbareren representerer de hundre og førtifire tusen som vender tilbake til de gamle stier, for han hører en «røst» bak seg. «Røsten» bak er Kristi røst «fra Adams dager» og fremover.
And I turned to see the voice that spake with me. And being turned, I saw seven golden candlesticks. Revelation 1:12.
Og jeg vendte meg om for å se røsten som talte med meg. Og da jeg vendte meg om, så jeg sju lysestaker av gull. Åpenbaringen 1:12.
The verse represents a break in chapter one, for up until the previous verse John was in the isle which is called Patmos, but in verse twelve he turns, and from there on John is in the Heavenly Sanctuary. When he turns, he is doing so, for in verse ten he had heard a voice from behind.
Verset representerer et brudd i kapittel én, for frem til det foregående verset befant Johannes seg på øya som kalles Patmos, men i vers tolv vender han seg, og derfra av er Johannes i den himmelske helligdommen. Når han vender seg, gjør han det fordi han i vers ti hadde hørt en røst bak seg.
I was in the Spirit on the Lord’s day, and heard behind me a great voice, as of a trumpet, Saying, I am Alpha and Omega, the first and the last: and, What thou seest, write in a book, and send it unto the seven churches which are in Asia; unto Ephesus, and unto Smyrna, and unto Pergamos, and unto Thyatira, and unto Sardis, and unto Philadelphia, and unto Laodicea. Revelation 1:10, 11.
Jeg var i Ånden på Herrens dag, og hørte bak meg en høy røst, som av en basun, som sa: Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste; og: Det du ser, skriv i en bok og send den til de sju menighetene som er i Asia: til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea. Åpenbaringen 1:10, 11.
John represents those who hear the voice of Christ behind them. He hears Jeremiah’s trumpet message to return to the old paths, the paths the wicked refused to walk in and the warning trumpet they refuse to listen to. John listened, and the voice behind him identified himself as Alpha and Omega—the One who illustrates the new path, with the old path.
Johannes representerer dem som hører Kristi røst bak seg. Han hører Jeremias trompetbudskap om å vende tilbake til de gamle stier, de stier de ugudelige nektet å vandre på, og varseltrompeten de nekter å lytte til. Johannes lyttet, og røsten bak ham identifiserte seg som Alfa og Omega – Den ene som anskueliggjør den nye stien, sammen med den gamle stien.
And in the midst of the seven candlesticks one like unto the Son of man, clothed with a garment down to the foot, and girt about the paps with a golden girdle. His head and his hairs were white like wool, as white as snow; and his eyes were as a flame of fire; And his feet like unto fine brass, as if they burned in a furnace; and his voice as the sound of many waters. And he had in his right hand seven stars: and out of his mouth went a sharp twoedged sword: and his countenance was as the sun shineth in his strength. Revelation 1:13–16.
Og midt iblant de sju lysestakene så jeg en som lignet Menneskesønnen, kledd i en fotsid kjortel og ombundet over brystet med et gullbelte. Hans hode og hans hår var hvitt som ull, hvitt som snø; og hans øyne var som en ildslue; og hans føtter lignet skinnende kobber, som glødet i en ovn; og hans røst var som lyden av mange vann. Og i sin høyre hånd hadde han sju stjerner; og ut av hans munn gikk et skarpt tveegget sverd; og hans åsyn var som solen når den skinner i sin kraft. Åpenbaringen 1:13–16.
In verse twelve John turns around and sees a vision of Christ which Sister White aligns with the vision of Christ that Daniel had, which is the vision Isaiah, Jeremiah, Ezekiel and Paul had.
I vers tolv vender Johannes seg om og ser et syn av Kristus, som søster White sammenholder med det synet av Kristus som Daniel hadde, det samme synet som Jesaja, Jeremia, Esekiel og Paulus hadde.
“It is with an earnest longing that I look forward to the time when the events of the day of Pentecost shall be repeated with even greater power than on that occasion. John says, ‘I saw another angel come down from heaven, having great power; and the earth was lightened with his glory.’ Then, as at the Pentecostal season, the people will hear the truth spoken to them, every man in his own tongue.
«Det er med en inderlig lengsel jeg ser frem til den tid da begivenhetene på pinsedagen skal bli gjentatt med enda større kraft enn ved den anledning. Johannes sier: «Jeg så en annen engel komme ned fra himmelen; han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet.» Da, som på pinsetiden, vil folket høre sannheten forkynt for seg, enhver på sitt eget tungemål.
“God can breathe new life into every soul that sincerely desires to serve Him [Adam and Ezekiel’s valley of bones], and can touch the lips with a live coal from off the altar [Isaiah], and cause them to become eloquent with His praise. Thousands of voices will be imbued with the power to speak forth the wonderful truths of God’s Word. The stammering tongue will be unloosed [Isaiah’s other tongue], and the timid will be made strong to bear courageous testimony to the truth. May the Lord help His people to cleanse the soul temple from every defilement [Malachi’s Levites], and to maintain such a close connection with Him that they may be partakers of the latter rain when it shall be poured out.” Review and Herald, July 20, 1886.
«Gud kan blåse nytt liv inn i hver sjel som oppriktig ønsker å tjene Ham [Adam og Esekiels dal med knokler], og kan berøre leppene med en glødende kull fra alteret [Jesaja], og gjøre dem veltalende i Hans pris. Tusenvis av stemmer vil bli gjennomtrengt av kraften til å forkynne de vidunderlige sannheter i Guds Ord. Den stammende tunge vil bli løst [Jesajas andre tunge], og de fryktsomme vil bli gjort sterke til å bære et modig vitnesbyrd om sannheten. Må Herren hjelpe sitt folk til å rense sjelens tempel fra all urenhet [Malakis levitter], og til å opprettholde en så nær forbindelse med Ham at de kan få del i senregnet når det blir utøst.» Review and Herald, 20. juli 1886.
The vision we are considering includes the description of Christ’s voice. When John turns and hears Christ’s voice, it is as the sound of “many waters.” When Christ’s voice speaks of His covenant with men or with a chosen people it is associated with many waters. The message of Daniel seven through nine was unsealed in 1798, and then, in 1989 the message of Daniel ten through twelve was unsealed. 1798 is associated with the voice of the Ulai River and 1989 is the voice of the Hiddekel River.
Synet vi betrakter, omfatter beskrivelsen av Kristi røst. Når Johannes vender seg og hører Kristi røst, er den som lyden av «mange vann». Når Kristi røst taler om sin pakt med mennesker eller med et utvalgt folk, er den forbundet med mange vann. Budskapet i Daniel sju til ni ble avforseglet i 1798, og deretter, i 1989, ble budskapet i Daniel ti til tolv avforseglet. 1798 er forbundet med stemmen fra elven Ulai, og 1989 er stemmen fra elven Hiddekel.
“The light that Daniel received from God was given especially for these last days. The visions he saw by the banks of the Ulai and the Hiddekel, the great rivers of Shinar, are now in process of fulfillment, and all the events foretold will soon come to pass.” Testimonies to Ministers, 112.
«Det lys som Daniel mottok fra Gud, ble gitt særlig for disse siste dager. De synene han så ved breddene av Ulai og Hiddekel, de store elvene i Sinear, er nå i ferd med å bli oppfylt, og alle de begivenheter som ble forutsagt, vil snart finne sted.» Testimonies to Ministers, 112.
The River Jordan is the link between the alpha covenant history and the omega covenant history of ancient Israel. The word Jordan means ‘descender’ and represents Christ ‘the great descender.’
Elven Jordan er bindeleddet mellom den gamle Israels alfa-pakthistorie og omega-pakthistorie. Ordet Jordan betyr «den som stiger ned» og representerer Kristus, «den store nedstiger».
Let this mind be in you, which was also in Christ Jesus: Who, being in the form of God, thought it not robbery to be equal with God: But made himself of no reputation, and took upon him the form of a servant, and was made in the likeness of men: And being found in fashion as a man, he humbled himself, and became obedient unto death, even the death of the cross. Philippians 2:5–9.
La dette sinn være i dere, som også var i Kristus Jesus: Han, som da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget og tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Filipperne 2:5–9.
The Jordan River represents Christ ‘the great descender’ and the Jordan is the connection between the alpha and omega history of the chosen people of God, who were given a vineyard to maintain. Moses’ waters of deliverance represent the voice of Christ, that can be heard if a soul would but turn around, to hear ‘the voice behind them,’ and the voice they would then hear is—the voice of many waters. From the flood of Noah to the destruction of Jerusalem in 70 AD, waters of deliverance are set forth as waymarks for God’s covenant people. Those waymarks represent the internal history of God’s final covenant people, the one hundred and forty-four thousand. The water that supplies the Jordan River originates in the dew and snow that accumulates in the Hermon mountains, which form the head waters of the Jordan River.
Jordanelven representerer Kristus, «den store nedstiger», og Jordan er forbindelsen mellom alfa- og omega-historien til Guds utvalgte folk, som fikk en vingård å holde ved like. Moses’ utfrielsens vann representerer Kristi røst, som kan høres dersom en sjel bare ville vende seg om for å høre «røsten bak dem», og røsten de da ville høre er — røsten av mange vann. Fra Noahs flom til Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. blir utfrielsens vann framstilt som veimerker for Guds paktsfolk. Disse veimerkene representerer den indre historien til Guds endelige paktsfolk, de hundre og førtifire tusen. Vannet som forsyner Jordanelven, har sitt opphav i dugg og snø som samler seg i Hermonfjellene, som danner Jordanelvens kildevann.
A Song of degrees of David. Behold, how good and how pleasant it is for brethren to dwell together in unity! It is like the precious ointment upon the head, that ran down upon the beard, even Aaron’s beard: that went down to the skirts of his garments; As the dew of Hermon, and as the dew that descended upon the mountains of Zion: for there the Lord commanded the blessing, even life for evermore. Psalms 133:1–3.
En sang ved festreisene. Av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er når brødre bor sammen i enhet! Det er lik den kostbare olje på hodet, som rant ned over skjegget, Arons skjegg, og som rant ned til kanten av hans kjortel. Som duggen fra Hermon, som faller ned over Sions fjell. For der har Herren befalt velsignelsen: liv til evig tid. Salmenes bok 133:1–3.
Those waters also produce the grotto of Pan, a deep pool, set within a cave located in Panium of Daniel 11:13–15, and Caesarea Philippi in the days of Peter. The head waters of the Jordan River also produce the satanic pool of the grotto of Pan. The voice of many waters identifies that the great controversy between Christ and Satan originated in the high mountain peaks of the Hermon mountains.
Disse vannene danner også Pans grotte, en dyp dam, beliggende inne i en hule i Panium i Daniel 11,13–15, og i Cæsarea Filippi på Peters dager. Jordanelvens kilder danner også den sataniske dammen i Pans grotte. Røsten av mange vann viser at den store striden mellom Kristus og Satan hadde sitt opphav på de høye fjelltoppene i Hermonfjellene.
And I say also unto thee, That thou art Peter, and upon this rock I will build my church; and the gates of hell shall not prevail against it. Matthew 16:18.
Og jeg sier også til deg: Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet; og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Matteus 16:18.
The name “Hermon” means “sacred, consecrated, devoted, or set apart,” and is a symbol of Heaven, the source of all water and the beginning of the great controversy as represented by “the gates of hell,” which was the label Jesus attached to the grotto of Pan, when at Caesarea Philippi. In that setting Simon Barjona's name was changed to Peter. Simon means ‘one who hears,’ and Barjona means ‘son of the dove.’ Simon was a symbol of the soul who heard the message of Jesus baptism that was represented by the Holy Spirit in the form of a dove. As one who heard the message of Christ’s baptism, Peter is changed, representing the 144,000. Peter was sealed while at Panium, which is verses thirteen through fifteen of Daniel eleven.
Navnet «Hermon» betyr «hellig, innviet, hengitt eller utskilt», og er et symbol på Himmelen, kilden til alt vann og begynnelsen på den store strid, slik den er fremstilt ved «helvetes porter», som var betegnelsen Jesus knyttet til Pans grotte da han var i Cæsarea Filippi. I denne sammenhengen ble Simon Barjonas navn forandret til Peter. Simon betyr «en som hører», og Barjona betyr «duens sønn». Simon var et symbol på den sjel som hørte budskapet om Jesu dåp, som var representert ved Den hellige ånd i skikkelse av en due. Som en som hørte budskapet om Kristi dåp, blir Peter forvandlet og representerer de 144 000. Peter ble beseglet mens han var i Panium, som er vers tretten til femten i Daniel elleve.
From Hermon’s waters, the Jordan river, a symbol of Christ—the great descender concludes His journey at the Dead Sea. From Heaven, where the dew of life originates, Christ descended to the death of the cross, represented by the Dead Sea. The Dead Sea shoreline is the deepest exposed surface land on earth. The Jordon river that descends, descends to the lowest water level on earth, as Christ descended to His death on the cross. From the water of life to the water of death, the River Jordan represents the descent of Christ from heaven to the cross.
Fra Hermons vann, Jordan-elven, et symbol på Kristus – den store som stiger ned – avslutter sin ferd ved Dødehavet. Fra himmelen, hvor livets dugg har sitt opphav, steg Kristus ned til korsets død, fremstilt ved Dødehavet. Dødehavets strandlinje er den dypest beliggende blottlagte landoverflaten på jorden. Jordan-elven, som stiger ned, stiger ned til det laveste vannnivået på jorden, slik Kristus steg ned til sin død på korset. Fra livets vann til dødens vann representerer Jordan-elven Kristi nedstigning fra himmelen til korset.
Important themes of Bible prophecy are associated with water, and Bible prophecy is the voice of Christ, which is a voice of many waters. The whore of Babylon is seated upon many waters, and the waters of the Euphrates are dried up to prepare the way of the kings of the east, and the merchants and kings stand a far off and lament for the ships of Tarshish are destroyed in the midst of the seas, and the covenant of death that the drunkards of Ephraim accepted when they hid themselves under lies, is disannulled by the overwhelming flood of the papal Sunday law.
Viktige temaer i Bibelens profeti er knyttet til vann, og Bibelens profeti er Kristi røst, som er røsten av mange vann. Babylon-skjøgen sitter ved mange vann, og Eufrats vann tørkes ut for å berede veien for kongene fra Østen, og kjøpmennene og kongene står langt borte og klager, for Tarsis-skipene er ødelagt midt ute i havene, og dødspakten som Efraims drankere godtok da de skjulte seg under løgn, blir gjort til intet ved den overveldende flommen av den pavelige søndagsloven.
When Sister White references the “great rivers of Shinar,” she is addressing the Tigris and Euphrates Rivers. Those waters can be traced back to the Garden of Eden where they are the third and fourth river to come out of Eden.
Når søster White viser til «de store elvene i Sinear», sikter hun til elvene Tigris og Eufrat. Disse vannløpene kan spores tilbake til Edens hage, hvor de er den tredje og fjerde elven som gikk ut fra Eden.
And the name of the third river is Hiddekel: that is it which goeth toward the east of Assyria. And the fourth river is Euphrates. Genesis 2:14.
Og navnet på den tredje elven er Hiddekel; det er den som går øst for Assyria. Og den fjerde elven er Eufrat. 1. Mosebok 2:14.
The Hiddekel is the Tigris, and of course, the Euphrates was the Euphrates, though modern historians and theologians disagree. They insist that the Ulai was not a great river, but simply a man-made aqueduct in Persia, not Shinar. Those same human authorities identify that the only two rivers of any note that are associated with Shinar, were the Tigris and Euphrates, and the prophetess states that the Ulai and the Hiddekel were “the great rivers of Shinar.”
Hiddekel er Tigris, og naturligvis var Eufrat Eufrat, selv om moderne historikere og teologer er uenige. De insisterer på at Ulai ikke var en stor elv, men ganske enkelt en menneskeskapt akvedukt i Persia, ikke Sinear. De samme menneskelige autoriteter fastslår at de eneste to elvene av noen betydning som er forbundet med Sinear, var Tigris og Eufrat, og profetinnen sier at Ulai og Hiddekel var «Sinears store elver».
The prophetess words on the message of water opposes the modern experts, as did the ancient experts—who opposed Noah’s message of water. We are informed that the two visions represented by the two rivers are in the process of fulfillment, and therefore, everything represented within those two visions that were given by “the two great rivers of Shinar,” will soon come to pass. The message associated with those rivers is the voice of Christ, for His voice is as many waters. The Tigris and Euphrates represent a major prophetic theme, and their testimony is related to the covenant that the alpha Moses set forth, which is the same covenant that the omega Christ confirmed.
Profetinnens ord om vannets budskap står i motsetning til de moderne ekspertene, slik de gamle ekspertene stod imot Noas budskap om vann. Vi blir gjort oppmerksomme på at de to synene som fremstilles ved de to elvene, er i ferd med å oppfylles, og derfor vil alt som er fremstilt innenfor disse to synene, som ble gitt ved «de to store elvene i Sinear», snart gå i oppfyllelse. Budskapet som er knyttet til disse elvene, er Kristi røst, for hans røst er som mange vann. Tigris og Eufrat representerer et hovedtema i profetien, og deres vitnesbyrd er knyttet til pakten som alfa-Moses fremla, den samme pakt som omega-Kristus stadfestet.
In prophecy the Tigris represents Assyria and the Euphrates is Babylon. In this relation they are the two powers, represented as lions by Jeremiah who would carry first the northern kingdom and thereafter the southern kingdom into captivity.
I profetien representerer Tigris Assyria, og Eufrat er Babylon. I denne sammenhengen er de de to maktene, fremstilt som løver av Jeremia, som først skulle føre det nordlige riket og deretter det sørlige riket i fangenskap.
Israel is a scattered sheep; the lions have driven him away: first the king of Assyria hath devoured him; and last this Nebuchadrezzar king of Babylon hath broken his bones. Jeremiah 50:17.
Israel er et bortdrevet får; løvene har jaget ham bort. Først har kongen av Assyria fortært ham, og til sist har denne Nebukadnesar, kongen av Babylon, knust hans ben. Jeremia 50:17.
Both Assyria and Babylon were northern enemies in relation to either kingdom of Israel, and are therefore types of the counterfeit king of the north—the papal power. Essentially the same political and religious traditions were carried out by the two powers that arose from the same cultural setting, but Assyria’s political structure emphasized statecraft, whereas; Babylon emphasized churchcraft, though very similar. Pagan Rome and papal Rome at some levels are identical, but still, pagan Rome represents statecraft and papal Rome churchcraft. Assyria, in prophetic relation to Babylon was a kingdom of statecraft, followed by Babylon a similar power that emphasized churchcraft. Assyria represented pagan Rome and Babylon represents papal Rome. All four of these powers trampled down God’s sanctuary and host. Assyria is associated with the Tigris and Babylon the Euphrates. This is in agreement with the drying up of the Euphrates in the book of Revelation, to prepare the way for the kings of the east as typified by the work of Cyrus in diverting the Euphrates to bring down Babylon. Babylon is the Euphrates; Assyria is the Tigris.
Både Assyria og Babylon var nordlige fiender i forhold til begge Israels riker, og er derfor forbilder på den falske kongen i nord—den pavelige makt. I det vesentlige ble de samme politiske og religiøse tradisjonene videreført av de to maktene som oppstod fra den samme kulturelle sammenheng, men Assyrias politiske struktur la vekt på statskunst, mens Babylon la vekt på kirkekunst, om enn meget likt. Hedensk Roma og pavelig Roma er på enkelte plan identiske, men likevel representerer hedensk Roma statskunst og pavelig Roma kirkekunst. Assyria var, i profetisk forhold til Babylon, et rike preget av statskunst, etterfulgt av Babylon, en lignende makt som la vekt på kirkekunst. Assyria representerte hedensk Roma, og Babylon representerer pavelig Roma. Alle disse fire maktene trampet ned Guds helligdom og hær. Assyria er forbundet med Tigris og Babylon med Eufrat. Dette stemmer overens med uttørkingen av Eufrat i Johannes’ åpenbaring, for å berede veien for kongene fra Østen, slik dette ble forbilledliggjort ved Kyros’ verk da han ledet Eufrat bort for å styrte Babylon. Babylon er Eufrat; Assyria er Tigris.
The king of the north in prophecy conquers the world during the Sunday law crisis and thereafter falls, but the conquering is often represented as an overwhelming flood. The story of the king of the north, as represented by Assyria and Babylon, is symbolized by rivers for the story is told by the voice of many waters.
Kongen i nord i profetien erobrer verden under søndagslovkrisen og faller deretter, men erobringen fremstilles ofte som en overveldende flom. Fortellingen om kongen i nord, slik den fremstilles ved Assyria og Babylon, symboliseres ved elver, for fortellingen fortelles ved mange vanns røst.
The land between the two rivers is called Mesopotamia, which means ‘the land between two rivers.’ The two rivers represent the northern power which God employs to chastise His apostate people by scattering them into captivity. One of the tributary streams of the voice of many waters is found in the name “Padanaram,” which is referenced only ten times in the Scriptures. The first mention is in association with the covenant, for it identifies the blood roots of Rebekah, the wife of Isaac. The verse says:
Landet mellom de to elvene kalles Mesopotamia, som betyr «landet mellom to elver». De to elvene representerer den nordlige makt som Gud benytter for å tukte sitt frafalne folk ved å spre dem i fangenskap. En av sidegrenene til røsten av mange vann finnes i navnet «Padanaram», som bare er omtalt ti ganger i Skriftene. Den første omtalen står i forbindelse med pakten, for den identifiserer Rebekkas blodsrøtter, Isaks hustru. Verset sier:
And Isaac was forty years old when he took Rebekah to wife, the daughter of Bethuel the Syrian of Padanaram, the sister to Laban the Syrian.
Og Isak var førti år gammel da han tok Rebekka til hustru, datter av arameeren Betuel fra Paddan-Aram, søster til arameeren Laban.
The end of forty years has been shown upon the three witnesses of Moses to lead to Kadesh, 1863 and the Sunday law. The marriage of Isaac is a covenant marriage typifying the marriage of Christ to the one hundred and forty-four thousand at the Sunday law, which is 1863, which is Kadesh, which is the end of a forty-year covenant history. Rebekah was a daughter of a Syrian and the sister of Laban a Syrian, (who in the next generation of covenant history, broke a covenant with Isaac’s son Jacob.)
Slutten på førti år er blitt vist gjennom Moses’ tre vitner å føre til Kadesj, 1863 og søndagsloven. Isaks ekteskap er et paktekteskap som er et forbilde på Kristi ekteskap med de hundre og førtifire tusen ved søndagsloven, som er 1863, som er Kadesj, som er slutten på en førtiårig pakthistorie. Rebekka var datter av en syrier og søster til Laban, syrieren, (som i den neste generasjonen av pakthistorien brøt en pakt med Isaks sønn Jakob.)
Bethuel means ‘house of desolation or desolator,’ so Rebekah was the daughter of “the house of the desolator.’ Syria means highland and plateau, and Padanaram means Mesopotamia, or the land between. Rebekah was from the bloodline of Syrians who came from Mesopotamia the highland between ‘the Tigris of Assyria’ and ‘the Euphrates of Babylon,’ who represent the lions which the Lord used to scatter his apostate sheep. The house of the desolators was joined with the house of God in the marriage of Isaac and Rebekah. It is not an accident that in the first mention of Padanaram, these two rivers representing the prophetic king of the north who is represented as an overflowing flood is first mentioned in Genesis 25:20.
Betuel betyr «ødeleggelsens hus» eller «ødeleggerens hus», så Rebekka var datter av «ødeleggerens hus». Syria betyr høyland og platå, og Paddan-Aram betyr Mesopotamia, eller landet imellom. Rebekka var av syrernes blodslinje, de som kom fra Mesopotamia, høylandet mellom «Assyrias Tigris» og «Babylons Eufrat», hvilke representerer løvene som Herren brukte til å spre sine frafalne får. Ødeleggernes hus ble forenet med Guds hus i ekteskapet mellom Isak og Rebekka. Det er ikke tilfeldig at ved den første omtalen av Paddan-Aram blir disse to elvene, som representerer den profetiske kongen i nord, fremstilt som en overstrømmende flom, først nevnt i 1 Mosebok 25:20.
The connection of the house of desolation with God’s covenant people continues when Jacob flees from Esau, and ends up at his uncle Laban’s and there serves two periods’ of 2520 days in order to secure the next covenant marriage. One marriage ends with the scattering of the northern kingdom of Israel and the other marriage ends with the scattering of the southern kingdom. When those two kingdoms respective period of scattering ended in 1798 and 1844, the marriage that Jacob labored to accomplish over two periods of 2520 was fulfilled, as the bridegroom came to the marriage on October 22, 1844.
Forbindelsen mellom ødeleggelsens hus og Guds paktsfolk fortsetter når Jakob flykter fra Esau og kommer til sin onkel Laban, og der tjener han to perioder på 2520 dager for å sikre det neste paktekteskapet. Det ene ekteskapet ender med adspredelsen av Israels nordlige rike, og det andre ekteskapet ender med adspredelsen av det sørlige riket. Da de respektive adspredelsesperiodene for disse to rikene tok slutt i 1798 og 1844, ble det ekteskapet som Jakob arbeidet for å fullbyrde gjennom to perioder på 2520, oppfylt, idet brudgommen kom til bryllupet den 22. oktober 1844.
Did Christ then marry Leah, which means ‘weary and tired,’ or did He marry Rachel, which means ‘a good traveler?’ Leah and Rachel represent two classes of travelling virgins, one virgin who ‘grows weary’ and one virgin who ‘travels well’ on the path to marry Jacob on October 22, 1844.
Giftet Kristus seg da med Lea, som betyr «trett og utmattet», eller giftet Han seg med Rakel, som betyr «en god reisende»? Lea og Rakel representerer to klasser av reisende jomfruer, én jomfru som «blir trett», og én jomfru som «reiser godt» på veien for å gifte seg med Jakob den 22. oktober 1844.
“They had a bright light set up behind them at the beginning of the path, which an angel told me was the ‘midnight cry.’ This light shone all along the path, and gave light for their feet, so that they might not stumble.
«De hadde et klart lys oppsatt bak seg ved begynnelsen av stien, som en engel sa til meg var «midnattsropet». Dette lyset skinte langs hele stien og gav lys for føttene deres, så de ikke skulle snuble. »
“If they kept their eyes fixed on Jesus, who was just before them, leading them to the city, they were safe. But soon some grew weary, and said the city was a great way off, and they expected to have entered it before. Then Jesus would encourage them by raising His glorious right arm, and from His arm came a light which waved over the advent band, and they shouted ‘Alleluia!’ Others rashly denied the light behind them, and said that it was not God that had led them out so far. The light behind them went out, leaving their feet in perfect darkness, and they stumbled and lost sight of the mark and of Jesus, and fell off the path down into the dark and wicked world below.” Early Writings, 15.
«Hvis de holdt blikket festet på Jesus, som var like foran dem og ledet dem til staden, var de trygge. Men snart ble noen trette og sa at staden var langt borte, og at de hadde ventet å være kommet inn i den tidligere. Da oppmuntret Jesus dem ved å løfte sin herlige høyre arm, og fra hans arm kom et lys som bølget over adventskaren, og de ropte: «Halleluja!» Andre fornektet i overilt hast lyset bak dem og sa at det ikke var Gud som hadde ledet dem så langt ut. Lyset bak dem sluknet, så deres føtter ble etterlatt i fullstendig mørke, og de snublet og mistet målet og Jesus av syne og falt av stien ned i den mørke og onde verden nedenfor.» Early Writings, 15.
In 1844, the Philadelphian Millerite movement went into the marriage. The marriage of October 22, 1844 separated two classes of worshippers represented by Rachel and Leah. Rachel, represents a class who had successfully travelled on the path to the marriage of October 22, 1844, but Leah’s class grew weary. They were then separated and the testing process of the third angel began, right where the testing-process of the Midnight Cry concluded.
I 1844 gikk den filadelfiske millerittbevegelsen inn til bryllupet. Bryllupet den 22. oktober 1844 skilte to klasser av tilbedere, fremstilt ved Rakel og Lea. Rakel representerer en klasse som med hell hadde vandret på stien frem til bryllupet den 22. oktober 1844, men Leas klasse ble trett. De ble da skilt, og den tredje engels prøvelsesprosess begynte, nettopp der prøvelsesprosessen i Midnattsropet ble avsluttet.
The marriage had commenced and it was to thereafter to be consummated and tested. The marriage was consummated in 1846, and the testing process of the third angel began. In 1849 and 1850 the Lord was stretching out His hand a second time to gather His remnant. The second table of Habakkuk was then placed into history, as typified by the second set of Commandments. After Moses broke the first set, the second set of tables were set forth. The 1850 chart replaced the 1843, and in 1850, the testing of ancient Israel as God’s new covenant bride continued towards Kadesh and 1863.
Ekteskapet var påbegynt, og det skulle deretter fullbyrdes og prøves. Ekteskapet ble fullbyrdet i 1846, og prøvelsesprosessen knyttet til den tredje engel begynte. I 1849 og 1850 rakte Herren ut sin hånd annen gang for å samle sin levning. Habakkuks andre tavle ble da innført i historien, som et forbilde på det andre settet med bud. Etter at Moses knuste det første settet, ble det andre settet med tavler ført frem. 1850-diagrammet erstattet 1843-diagrammet, og i 1850 fortsatte prøvelsen av det gamle Israel som Guds brud under den nye pakt videre mot Kadesj og 1863.
In 1856, more water from the two rivers came through the pen of Hiram Edson. The light upon the “seven times” which came through Edson’s pen, was the light represented by the two rivers that began their prophetic testimony at the Garden of Eden. The Garden of Eden is a symbol of mankind’s rebellion against God’s law, and is where the waters of the Ulai and Hiddekel rivers begin their journey. They travel through covenant history, for that Garden, the symbol of rebellion, is also where a lamb was slain to provide clothes to replace the fig leaves upon Adam and Eve. Covenant history begins with the covenant of life between Adam and God. That covenant symbolized by the tree of life, led to the broken covenant by Adam and Eve, that initiated a new covenant of life, when the Lamb slain from the foundation of the world provided clothing for the naked and lost pair. The two rivers which flow from that Garden ultimately become the symbols of the powers God employs as His rod of chastisement.
I 1856 kom mer vann fra de to elvene gjennom Hiram Edsons penn. Lyset over de «sju tider» som kom gjennom Edsons penn, var det lyset som ble fremstilt ved de to elvene som begynte sitt profetiske vitnesbyrd i Edens hage. Edens hage er et symbol på menneskehetens opprør mot Guds lov, og er stedet hvor vannene fra elvene Ulai og Hiddekel begynner sin ferd. De beveger seg gjennom paktshistorien, for denne hagen, symbolet på opprør, er også stedet hvor et lam ble slaktet for å skaffe klær som skulle erstatte fikenbladene på Adam og Eva. Paktshistorien begynner med livspakten mellom Adam og Gud. Denne pakten, symbolisert ved livets tre, førte til den brutte pakten ved Adam og Eva, som innledet en ny livspakt, da Lammet som ble slaktet fra verdens grunnvoll ble gitt som kledning for det nakne og fortapte paret. De to elvene som flyter fra denne hagen, blir til sist symbolene på de makter Gud benytter som sin tuktens ris.
O Assyrian, the rod of mine anger, and the staff in their hand is mine indignation. I will send him against an hypocritical nation, and against the people of my wrath will I give him a charge, to take the spoil, and to take the prey, and to tread them down like the mire of the streets. Isaiah 10:5, 6.
Ve Assyrer, du er min vredes ris, og staven i deres hånd er min harme. Jeg vil sende ham mot et gudløst folk, og mot mitt vredes folk vil jeg gi ham befaling om å ta bytte og røvet gods, og om å tråkke dem ned som sølen i gatene. Jesaja 10:5, 6.
Those two rivers flowed out of Eden into the lineage of Rebekah and her covenant marriage to Isaac, and onward to Jacob, where the water of the two rivers is represented as two distinct periods of seven times. Then, the same two rivers flow through the last six chapters of Daniel, where three chapters are represented by each river. One river represents the increase of knowledge which was unsealed in chapters seven, eight and nine and the other river represents the increase of knowledge which was unsealed in chapters ten, eleven and twelve.
De to elvene strømmet ut fra Eden inn i Rebekkas slektslinje og hennes paktekteskap med Isak, og videre til Jakob, hvor vannet fra de to elvene er framstilt som to atskilte perioder på sju ganger. Deretter strømmer de samme to elvene gjennom de siste seks kapitlene i Daniel, hvor tre kapitler er representert ved hver elv. Den ene elven representerer økningen i kunnskap som ble avforseglet i kapittel sju, åtte og ni, og den andre elven representerer økningen i kunnskap som ble avforseglet i kapittel ti, elleve og tolv.
Chapters seven, eight and nine are represented as the vision of the Ulai and Christ is portrayed in a similar way in chapters ten, eleven and twelve. In both river visions, represented by three chapters—Christ is represented as standing upon the water.
Kapittel sju, åtte og ni fremstilles som synet ved Ulai, og Kristus skildres på lignende måte i kapittel ti, elleve og tolv. I begge elvesynene, fremstilt gjennom tre kapitler, fremstilles Kristus som stående på vannet.
And it came to pass, when I, even I Daniel, had seen the vision, and sought for the meaning, then, behold, there stood before me as the appearance of a man. And I heard a man’s voice between the banks of Ulai, which called, and said, Gabriel, make this man to understand the vision. Daniel 8:15, 16.
Og det skjedde, da jeg, jeg Daniel, hadde sett synet og søkte å forstå meningen, se, da stod det foran meg en som så ut som en mann. Og jeg hørte en manns røst mellom breddene av Ulai, som ropte og sa: Gabriel, la denne mannen forstå synet. Daniel 8:15, 16.
The vision of Christ in chapter ten is similar to the vision John witnessed in Revelation chapter one, and in Daniel’s vision of chapter eight Palmoni is upon the waters, as He was in chapter twelve, where He was clothed in linen.
Synet av Kristus i kapittel ti ligner på det synet Johannes var vitne til i Åpenbaringen kapittel én, og i Daniels syn i kapittel åtte er Palmoni over vannene, slik Han også var i kapittel tolv, hvor Han var kledd i lin.
“At the time of Gabriel’s visit, the prophet Daniel was unable to receive further instruction; but a few years afterward, desiring to know more of subjects not yet fully explained, he again set himself to seek light and wisdom from God. ‘In those days I Daniel was mourning three full weeks. I ate no pleasant bread, neither came flesh nor wine in my mouth, neither did I anoint myself at all…. Then I lifted up mine eyes, and looked, and behold a certain man clothed in linen whose loins were girded with fine gold of Uphaz. His body also was like the beryl, and his face as the appearance of lightning, and his eyes as lamps of fire, and his arms and his feet like in color to polished brass, and the voice of his words like the voice of a multitude.’
«På tiden for Gabriels besøk var profeten Daniel ute av stand til å motta ytterligere undervisning; men noen få år senere, da han ønsket å få vite mer om emner som ennå ikke var fullt forklart, gikk han igjen inn for å søke lys og visdom fra Gud. «I de dager sørget jeg, Daniel, i tre fulle uker. Jeg åt ikke noe godt brød, og verken kjøtt eller vin kom i min munn, og jeg salvet meg ikke i det hele tatt … Så løftet jeg mine øyne og så, og se, der var en mann kledd i lin, og om hans lender var et belte av fint gull fra Ufas. Hans legeme var som krysolitt, hans ansikt hadde et utseende som lynet, hans øyne var som ildsluer, hans armer og hans føtter lignet skinnende kobber, og lyden av hans ord var som lyden av en folkemengde.»
“No less a personage than the Son of God appeared to Daniel. This description is similar to that given by John when Christ was revealed to him upon the Isle of Patmos. Our Lord now comes with another heavenly messenger to teach Daniel what would take place in the latter days. This knowledge was given to Daniel and recorded by inspiration for us upon whom the ends of the world are come.” Review and Herald, February 8, 1881.
«Ingen ringere enn Guds Sønn viste seg for Daniel. Denne beskrivelsen ligner den som ble gitt av Johannes da Kristus ble åpenbart for ham på øya Patmos. Vår Herre kommer nå med en annen himmelsk budbærer for å lære Daniel hva som skulle finne sted i de siste dager. Denne kunnskapen ble gitt til Daniel og nedskrevet ved inspirasjon for oss, som verdens ender er kommet over.» Review and Herald, 8. februar 1881.
In the Hiddekel vision of Christ in chapter ten, Christ is upon the water and clothed in linen and in the Ulai vision He is upon the water. The vision of Revelation one aligns with the vision presented in the Ulai and Hiddekel visions, where Sister White identifies that it is “no less a personage than the Son of God.” When she identifies the angel of Revelation ten she states the angel was “no less a personage than Jesus Christ.” The angel in Revelation ten lifts up His hand to heaven and swears by Him that liveth forever and ever, connected with the vision of Christ in chapter twelve who lifts up both His hands to heaven and swears by Him that liveth forever and ever. In Revelation ten He is upon both the water and land.
I Hiddekel-synet av Kristus i kapittel ti er Kristus over vannet og kledd i lin, og i Ulai-synet er Han over vannet. Synet i Åpenbaringen 1 svarer til synet som fremstilles i Ulai- og Hiddekel-synene, hvor Søster White identifiserer at det er «ingen ringere enn Guds Sønn». Når hun identifiserer engelen i Åpenbaringen 10, sier hun at engelen var «ingen ringere enn Jesus Kristus». Engelen i Åpenbaringen 10 løfter sin hånd mot himmelen og sverger ved Ham som lever i all evighet, forbundet med synet av Kristus i kapittel tolv, som løfter begge sine hender mot himmelen og sverger ved Ham som lever i all evighet. I Åpenbaringen 10 er Han over både vannet og landet.
What exists “between the banks” of a river is water, and Daniel heard “a man’s voice between the banks,” so the voice came from the man upon the water, and the voice was the sound of the waters of the Ulai river.
Det som finnes «mellom breddene» av en elv, er vann, og Daniel hørte «en manns røst mellom breddene», så røsten kom fra mannen på vannet, og røsten var lyden av vannene i Ulai-elven.
And in the four and twentieth day of the first month, as I was by the side of the great river, which is Hiddekel; Then I lifted up mine eyes, and looked, and behold a certain man clothed in linen, whose loins were girded with fine gold of Uphaz: His body also was like the beryl, and his face as the appearance of lightning, and his eyes as lamps of fire, and his arms and his feet like in colour to polished brass, and the voice of his words like the voice of a multitude. …
Og på den fire og tjuende dagen i den første måneden, mens jeg var ved bredden av den store elven, som er Hiddekel, løftet jeg mine øyne og så, og se, en mann, kledd i lin, og om hans hofter var et belte av fint gull fra Ufas. Hans kropp var som krysolitt, og hans ansikt som lynets skinn, og hans øyne som ildsluer, og hans armer og hans føtter skinte som blankpusset kobber, og lyden av hans ord var som lyden av en stor folkemengde. …
But thou, O Daniel, shut up the words, and seal the book, even to the time of the end: many shall run to and fro, and knowledge shall be increased. Then I Daniel looked, and, behold, there stood other two, the one on this side of the bank of the river, and the other on that side of the bank of the river. And one said to the man clothed in linen, which was upon the waters of the river, How long shall it be to the end of these wonders? And I heard the man clothed in linen, which was upon the waters of the river, when he held up his right hand and his left hand unto heaven, and sware by him that liveth for ever that it shall be for a time, times, and an half; and when he shall have accomplished to scatter the power of the holy people, all these things shall be finished.
Men du, Daniel, lukk igjen ordene og besegl boken inntil endetiden; mange skal fare hit og dit, og kunnskapen skal økes. Deretter så jeg, Daniel, og se, der stod to andre, den ene på den ene siden av elvebredden og den andre på den andre siden av elvebredden. Og en sa til mannen som var kledd i lin, han som stod over elvens vann: Hvor lenge skal det vare til enden på disse underfulle ting? Og jeg hørte mannen som var kledd i lin, han som stod over elvens vann, da han løftet sin høyre hånd og sin venstre hånd mot himmelen og svor ved ham som lever evig, at det skal vare en tid, tider og en halv tid; og når han har fullført å knuse det hellige folks makt, da skal alle disse ting være fullendt.
And I heard, but I understood not: then said I, O my Lord, what shall be the end of these things? And he said, Go thy way, Daniel: for the words are closed up and sealed till the time of the end. Many shall be purified, and made white, and tried; but the wicked shall do wickedly: and none of the wicked shall understand; but the wise shall understand. Daniel 10:4–6; 12:4–10.
Og jeg hørte, men forstod det ikke. Da sa jeg: Å, min Herre, hva skal enden bli på disse ting? Og han sa: Gå bort, Daniel; for ordene skal holdes skjult og forseglet inntil endetiden. Mange skal bli renset og gjort hvite og prøvet; men de ugudelige skal handle ugudelig, og ingen av de ugudelige skal forstå; men de vise skal forstå. Daniel 10:4–6; 12:4–10.
The great rivers of Shinar as Sister White identifies them, are both attached to a vision where Christ is upon the water speaking, for His voice is as the sound of many waters. In both visions the question of “how long” is asked. Both rivers are also represented in Daniel’s ‘question and answer’ of chapter eight, which is the central pillar and foundation of Adventism. There, the two rivers are symbols of the “seven times” of scattering and trampling down of both the sanctuary and the host. The two rivers fulfill their role as God’s rod of chastisement, only to thereafter flow into the Millerite history of the first angel, where William Miller discovered his first prophetic jewel, which was the line of the “seven times” in Leviticus twenty-six. The two rivers represent the two scatterings of 2520 years, which were accomplished by the two lions of Assyria and Babylon, who are represented by the Tigris and Euphrates, and of course by Leah and Rachel, nieces of Rebekah, whose covenant marriage occurred when Isaac was forty years old, as recorded in Genesis 2520.
De store elvene i Sinear, slik Søster White identifiserer dem, er begge knyttet til et syn hvor Kristus er på vannet og taler, for hans røst er som lyden av mange vann. I begge syn blir spørsmålet «hvor lenge» stilt. Begge elver er også fremstilt i Daniels «spørsmål og svar» i kapittel åtte, som er adventismens sentrale søyle og grunnvoll. Der er de to elvene symboler på de «sju tider» med adspredelse og nedtramping av både helligdommen og hæren. De to elvene oppfyller sin rolle som Guds tuktens ris, for deretter å strømme inn i milleritt-historien om den første engel, hvor William Miller oppdaget sin første profetiske juvel, som var linjen om de «sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks. De to elvene representerer de to adspredelsene på 2520 år, som ble fullbyrdet ved de to løver, Assyria og Babylon, som er fremstilt ved Tigris og Eufrat, og selvsagt ved Lea og Rakel, Rebekkas nieser, hvis paktekteskap fant sted da Isak var førti år gammel, slik det er nedtegnet i 1 Mosebok 2520.
Miller only presented the scattering of “seven times” against the southern kingdom of Judah, which was fulfilled with the 2300-year prophecy in 1844. In 1856, the “new wine” of the “seven times” identified the same scattering upon the northern kingdom ending in 1798. As the first prophetic discovery of William Miller, the water of the river Euphrates arrived as the alpha doctrine in the history of the first angel. The water of the Ulai river arrived with the third angel. The alpha discovery of Miller was the seven times represented by the river Ulai and the omega discovery of Hiram Edson was the seven times represented by the Hiddekel river.
Miller fremla bare spredningen av «sju tider» mot det sørlige riket Juda, som ble oppfylt sammen med profetien om 2300 år i 1844. I 1856 identifiserte den «nye vinen» i «sju tider» den samme spredningen over det nordlige riket, som endte i 1798. Som William Millers første profetiske oppdagelse kom vannet fra elven Eufrat som alfalæren i den første engels historie. Vannet fra elven Ulai kom med den tredje engel. Millers alfaoppdagelse var de sju tider, fremstilt ved elven Ulai, og Hiram Edsons omegaoppdagelse var de sju tider, fremstilt ved elven Hiddekel.
The 2520 represents the length of the period that is the same for each kingdom, but that begins and ends forty-six years apart. 1798 marks the time of the end and the arrival of the first angel of Revelation fourteen. 1798 is the fulfillment of the 2520 years of scattering brought upon the northern kingdom by the lion of Assyria. 1844 is the fulfillment of the “seven times” brought upon the southern kingdom and is represented by the lion of Babylon. The two rivers are the bookends for the history of the first and second angels’ messages that ended with the arrival of the third on October 22, 1844, when both the seventh trumpet and also the jubilee trumpet were sounded on the antitypical Day of Atonement.
De 2520 representerer lengden på den perioden som er den samme for hvert rike, men som begynner og ender med førtiseks års mellomrom. 1798 markerer endetiden og den første engels ankomst i Åpenbaringen fjorten. 1798 er oppfyllelsen av de 2520 årene med adspredelse som ble brakt over det nordlige riket ved Assyrias løve. 1844 er oppfyllelsen av de «sju tider» som ble brakt over det sørlige riket og er representert ved Babylons løve. De to elvene utgjør bokstøttene for historien om den første og den andre engels budskap, som endte med den tredjes ankomst den 22. oktober 1844, da både den sjuende basun og også jubelbasunen lød på den motbildelige forsoningsdagen.
Then shalt thou cause the trumpet of the jubilee to sound on the tenth day of the seventh month, in the day of atonement shall ye make the trumpet sound throughout all your land. Leviticus 25:9.
Da skal du la jubelårets basun lyde på den tiende dag i den sjuende måned; på soningsdagen skal dere la basunen lyde over hele deres land. 3 Mosebok 25:9.
The sounding of the seventh trumpet is a symbol of Christ’s work in combining His Divinity with humanity, and is represented by the 2300 years of the Ulai River vision, and the sounding of the jubilee trumpet is a symbol of the covenant of the land that was broken and brought upon God’s people, what Daniel called the curse and oath of Moses, and what Moses called the “quarrel of God’s covenant.”
Lyden av den sjuende basunen er et symbol på Kristi verk i å forene sin guddommelighet med menneskeligheten, og fremstilles ved de 2300 årene i synet ved Ulai-elven; og lyden av jubelbasunen er et symbol på landpaktens pakt, som ble brutt og brakt over Guds folk, det Daniel kalte Moses’ forbannelse og ed, og det Moses kalte «striden om Guds pakt».
Yea, all Israel have transgressed thy law, even by departing, that they might not obey thy voice; therefore the curse is poured upon us, and the oath that is written in the law of Moses the servant of God, because we have sinned against him. Daniel 9:11.
Ja, hele Israel har overtrådt din lov ved å vike av, så de ikke ville lyde din røst; derfor er forbannelsen blitt utøst over oss, og eden som er skrevet i loven til Moses, Guds tjener, fordi vi har syndet mot ham. Daniel 9:11.
The “curse” and the “oath” written of “in the law of Moses” is the “seven times” of Leviticus twenty-six. The word translated as “oath” is the same Hebrew word that in Leviticus is translated as “seven times.” The curse, for breaking the oath of the covenant in chapter twenty-five, is set forth in chapter twenty-six, where Moses identifies the curse as the “quarrel of the covenant.”
«Forbannelsen» og «eden» som er skrevet om «i Mose lov», er de «sju tider» i 3. Mosebok tjueseks. Ordet som er oversatt med «ed», er det samme hebraiske ordet som i 3. Mosebok er oversatt med «sju tider». Forbannelsen for å bryte paktseden i kapittel tjuefem blir fremstilt i kapittel tjueseks, hvor Moses identifiserer forbannelsen som «paktens trette».
Then will I also walk contrary unto you, and will punish you yet seven times for your sins. And I will bring a sword upon you, that shall avenge the quarrel of my covenant: and when ye are gathered together within your cities, I will send the pestilence among you; and ye shall be delivered into the hand of the enemy. Leviticus 26:24, 25.
Da vil også jeg gå fram mot dere i fiendskap og tukte dere enda syv ganger for deres synder. Og jeg vil føre sverd over dere, som skal hevne min pakts stridssak; og når dere samler dere inne i deres byer, vil jeg sende pest blant dere, og dere skal overgis i fiendens hånd. 3 Mosebok 26:24, 25.
The Lord brought the sword of the lion of Assyria upon the northern kingdom to “punish” them by delivering them into “the hand of the enemy,” in 723 BC. Forty-six years later in 677 BC, the southern kingdom felt the curse of Moses. The curse of Moses is the quarrel of the covenant. For forty-six years the lions of Mesopotamia were employed by God to remove and trample down the host. At the end of that period of forty-six years Nebuchadnezzar destroyed the sanctuary. The host of Daniel’s question in verse thirteen of Daniel eight was enslaved by their enemies over a forty-six-year period that culminated with the destruction of the sanctuary, which was the other subject that was to be trampled down in verse thirteen. When those rivers reached 1798 and 1844 respectably, a host had been gathered together as a temple, for the host is a body, and the body is a temple. At the end of that period the temple erected over the forty-six years was to join with the heavenly temple in the marriage of Divinity with humanity. Marriage is between two temples, and what God joins together is not to be apart.
Herren lot løven fra Assyria føre sverdet over det nordlige riket for å «straffe» dem ved å overgi dem i «fiendens hånd» i 723 f.Kr. Førtiseks år senere, i 677 f.Kr., kjente det sørlige riket Moses’ forbannelse. Moses’ forbannelse er paktens trette. I førtiseks år ble Mesopotamias løver brukt av Gud til å fjerne hæren og tråkke den ned. Ved slutten av denne perioden på førtiseks år ødela Nebukadnesar helligdommen. Hæren i Daniels spørsmål i vers tretten i Daniel 8 ble gjort til slaver av sine fiender gjennom en periode på førtiseks år som kulminerte i ødeleggelsen av helligdommen, som var det andre emnet som skulle tråkkes ned i vers tretten. Da disse elvene nådde henholdsvis 1798 og 1844, var en hær blitt samlet sammen som et tempel, for hæren er et legeme, og legemet er et tempel. Ved slutten av denne perioden skulle tempelet som var reist gjennom de førtiseks årene, forenes med det himmelske tempelet i ekteskapet mellom guddommelighet og menneskelighet. Ekteskap er mellom to templer, og det Gud sammenføyer, skal ikke være atskilt.
The water of the Tigris came to 1798 and the water of the Euphrates came to 1844. Just before the arrival of the third angel, the second angel arrived, and thereafter at the Exeter, New Hampshire camp meeting on August 12–17, 1844, the message of the Midnight Cry was poured out. Exeter means “a water fortress,” and at the camp meeting, there was a counterfeit meeting held in a different tent, set up by a group from Watertown, Massachusetts. The waters that originated in Eden, according to Sister White, were about to be dispersed as “a tidal wave” across the eastern seaboard of the United States. The earthquake which triggered that tidal wave occurred in the Garden of Eden when Satan conquered mankind, causing a seismic upheaval in Eden whose waves reached the Midnight Cry of the Millerite history. That tidal wave floods into the Midnight Cry in the history of the one hundred and forty-four thousand, and the wave that began at the earthquake of Adam’s sin reaches to the earthquake of the Sunday law of Revelation chapter eleven.
Vannet fra Tigris kom til 1798, og vannet fra Eufrat kom til 1844. Like før den tredje engelens ankomst kom den andre engelen, og deretter, på leirmøtet i Exeter, New Hampshire, 12.–17. august 1844, ble budskapet om Midnattsropet utøst. Exeter betyr «en vannfestning», og på leirmøtet ble det holdt et forfalsket møte i et annet telt, reist av en gruppe fra Watertown, Massachusetts. Vannene som, ifølge søster White, hadde sitt opphav i Eden, var i ferd med å bli spredt som «en flodbølge» langs østkysten av Amerikas forente stater. Jordskjelvet som utløste den flodbølgen, fant sted i Edens hage da Satan overvant menneskeheten og forårsaket en seismisk omveltning i Eden, hvis bølger nådde Midnattsropet i Millerittenes historie. Den flodbølgen strømmer inn i Midnattsropet i de hundre og førtifire tusens historie, og bølgen som begynte ved jordskjelvet som fulgte Adams synd, når frem til jordskjelvet ved søndagsloven i Åpenbaringen kapittel elleve.
The voice of Christ is the voice of many waters, and the waters combined, make up the message of the latter rain. Isaiah and his son Shearjashub are standing in verse three of chapter seven at the pool from the upper conduit, presenting the latter rain message in the sealing time of the one hundred and forty-four thousand. There Isaiah’s pronouncement upon the foolish and wicked king Ahaz is that the Lord would send upon Ahaz the waters of Assyria, king Sennacherib and his water would flow up to the neck.
Kristi røst er røsten av mange vann, og vannene tilsammen utgjør budskapet om senregnet. Jesaja og hans sønn Sjear-Jasjub står i vers tre i kapittel sju ved dammen ved den øvre vannledningen og fremsetter senregnets budskap i beseglingstiden for de hundre og førtifire tusen. Der er Jesajas kunngjøring over den dårlige og ugudelige kong Akas at Herren ville sende over Akas Assyrias vann, kong Sankerib, og hans vann skulle stige opp til halsen.
The Lord spake also unto me again, saying, Forasmuch as this people refuseth the waters of Shiloah that go softly, and rejoice in Rezin and Remaliah’s son; Now therefore, behold, the Lord bringeth up upon them the waters of the river, strong and many, even the king of Assyria, and all his glory: and he shall come up over all his channels, and go over all his banks: And he shall pass through Judah; he shall overflow and go over, he shall reach even to the neck; and the stretching out of his wings shall fill the breadth of thy land, O Immanuel. Isaiah 8:5–8.
Og Herren talte atter til meg og sa: Fordi dette folk forkaster Siloas vann, som flyter stille, og gleder seg over Resin og Remaljas sønn, derfor, se, Herren fører over dem elvens vann, sterke og veldige, nemlig Assyrias konge og all hans herlighet; og den skal stige over alle sine løp og gå over alle sine bredder. Den skal trenge inn i Juda, oversvømme og flomme over; den skal nå like til halsen. Og utbredelsen av dens vinger skal fylle bredden av ditt land, Immanuel. Jesaja 8:5–8.
Ahaz refused the waters that were ‘sent’ by the Lord, so the Lord ‘sent’ the waters of Assyria to Ahaz. Ahaz “rejoiced” in the confederacy of “Rezin and Remaliah’s son.” Ahaz “rejoices” in a counterfeit latter rain message represented by Rezin and Remaliah’s son.
Akaz avslo vannene som var «sendt» av Herren, derfor «sendte» Herren Assyrias vann mot Akaz. Akaz «gledet seg» over sammensvergelsen til «Resin og Remaljas sønn». Akaz «gleder seg» over et falskt budskap om det sene regn, fremstilt ved Resin og Remaljas sønn.
Rezin and the son of Remaliah, who is Pekah, king of the northern kingdom, represent a counterfeit of Isaiah and his son. The foolish and wicked king Ahaz “rejoices” in the confederacy represented by the ten northern tribes of Israel and Syria, typifying the unlawful relationship of church and state at the Sunday law. Ahaz rejoices, for shame and joy are the two opposite emotions that are employed by inspiration to address those who are represented in the debate of the latter rain. When Jeremiah ate the little book it was the joy and rejoicing of his heart, and Joel informs us God’s people will never be ashamed. Ahaz, as a Laodicean is blind, so he is rejoicing in the false water message and rejecting Isaiah’s true water message. He should be ashamed for trusting in the counterfeit latter rain message represented by the flood of the king of the north, but he has rejected the message of Shiloah.
Resin og Remaljas sønn, som er Pekah, konge over det nordlige riket, representerer en forfalskning av Jesaja og hans sønn. Den tåpelige og ugudelige kong Akas «gleder seg» over sammensvergelsen som er representert ved Israels ti nordlige stammer og Syria, og dette er et forbilde på det ulovlige forholdet mellom kirke og stat ved søndagsloven. Akas gleder seg, for skam og glede er de to motsatte følelsene som inspirasjonen benytter for å henvende seg til dem som er representert i striden om senregnet. Da Jeremia åt den lille boken, var den hans hjertes glede og fryd, og Joel underretter oss om at Guds folk aldri skal bli til skamme. Akas, som en laodikeer, er blind, og derfor gleder han seg over det falske vannbudskapet og forkaster Jesajas sanne vannbudskap. Han burde skamme seg over å stole på det forfalskede senregnsbudskapet, representert ved kongen i nords flom, men han har forkastet budskapet om Siloa.
The message of Shiloah in Isaiah eight is the message of the latter rain. The pool of Shiloah is identified in the New Testament as the pool of Siloam. In Hebrew or Greek it means “sent.” It was expedient for Christ to leave that He might “send” the Holy Spirit. Isaiah and Ahaz are at the pool of Shiloah, and the test is based upon whether to have faith in the pool Shiloah as represented by Isaiah and his son, or faith in Rezin and Remaliah’s son? Ahaz is choosing between two waters, the waters of Shiloah or the waters of the King of Assyria. Ahaz rejoiced in the alliance and message represented by Rezin and Remaliah’s son and he therefore received the flood of desolation, instead of the water that runs softly at his judgment. His judgment represents the Sunday law when the king of the north overflows the entire world like a flood. It does so from the Sunday law onward, when the flood of the Midnight Cry is also sweeping the world.
Budskapet om Shiloah i Jesaja åtte er budskapet om senregnet. Shiloah-dammen blir i Det nye testamente identifisert som Siloam-dammen. På hebraisk eller gresk betyr det «utsendt». Det var gagnlig for Kristus å gå bort, for at Han kunne «sende» Den Hellige Ånd. Jesaja og Akas er ved Shiloah-dammen, og prøven bygger på om man vil ha tro på Shiloah-dammen, slik den er representert ved Jesaja og hans sønn, eller tro på Resin og Remaljas sønn. Akas velger mellom to vann, Shiloahs vann eller kongen av Assyrias vann. Akas gledet seg over alliansen og budskapet som var representert ved Resin og Remaljas sønn, og derfor mottok han ødeleggelsens flom, i stedet for vannet som renner stille ved hans dom. Hans dom representerer søndagsloven når kongen i nord oversvømmer hele verden som en flom. Det gjør den fra og med søndagsloven, når også Midnattsropets flom feier over verden.
Ahaz rejoices in the alliance of the ten northern tribes and Syria, and thus rejoices in the message that combines church and state, as represented by every unlawful alliance found within God’s Word. Isaiah represents a Philadelphian and Ahaz a Laodicean. Christ connects Isaiah’s testimony with His own when He cures the blind man, a Laodicean at the pool of Siloam.
Akaz gleder seg over alliansen mellom de ti nordlige stammene og Syria, og gleder seg således over det budskap som forener kirke og stat, slik det representeres ved enhver ulovlig allianse som finnes i Guds Ord. Jesaja representerer en filadelfier, og Akaz en laodikeer. Kristus knytter Jesajas vitnesbyrd til sitt eget når Han helbreder den blinde mannen, en laodikeer, ved Siloa-dammen.
And as Jesus passed by, he saw a man which was blind from his birth. And his disciples asked him, saying, Master, who did sin, this man, or his parents, that he was born blind?
Og da Jesus gikk forbi, så han en mann som hadde vært blind fra fødselen av. Og hans disipler spurte ham og sa: Mester, hvem har syndet, denne mannen eller hans foreldre, siden han ble født blind?
Jesus answered, Neither hath this man sinned, nor his parents: but that the works of God should be made manifest in him. I must work the works of him that sent me, while it is day: the night cometh, when no man can work. As long as I am in the world, I am the light of the world. When he had thus spoken, he spat on the ground, and made clay of the spittle, and he anointed the eyes of the blind man with the clay, And said unto him, Go, wash in the pool of Siloam, (which is by interpretation, Sent.) He went his way therefore, and washed, and came seeing.
Jesus svarte: Verken denne mannen har syndet, eller hans foreldre, men dette skjedde for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart på ham. Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag; natten kommer, da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys. Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden og laget leire av spyttet, og smurte leiren på den blindes øyne, og sa til ham: Gå og vask deg i Siloa-dammen, (det betyr Utsendt.) Han gikk da av sted og vasket seg, og kom tilbake seende.
The neighbours therefore, and they which before had seen him that he was blind, said, Is not this he that sat and begged? Some said, This is he: others said, He is like him: but he said, I am he. Therefore said they unto him, How were thine eyes opened?
Naboane så då, og dei som før hadde sett at han var blind, sa: Er ikkje dette han som sat og tigga? Nokre sa: Det er han; andre sa: Han er lik han. Men han sa: Det er eg. Dei sa då til han: Korleis vart auga dine opna?
He answered and said, A man that is called Jesus made clay, and anointed mine eyes, and said unto me, Go to the pool of Siloam, and wash: and I went and washed, and I received sight. John 9:1–11.
Han svarte og sa: En mann som kalles Jesus, laget leire og salvet mine øyne og sa til meg: Gå til Siloa-dammen og vask deg. Og jeg gikk og vasket meg, og jeg fikk synet tilbake. Johannes 9:1–11.
The blind man along with the foolish and wicked king Ahaz are tested as to whether to place their confidence in the pool of Siloam or the flood of Assyria. The blind man knows he is blind, but Ahaz is rich, increased with goods and in need of nothing. Ahaz is the foolish virgin at the pool of the latter rain, and the blind man a wise virgin. The waters that are Sent from, or the waters that are sent from Assyria are the test.
Den blinde mannen blir sammen med den dårlige og ugudelige kong Akas satt på prøve med hensyn til om de vil sette sin lit til Siloam-dammen eller Assyrias flom. Den blinde mannen vet at han er blind, men Akas er rik, har overflod av gods og trenger intet. Akas er den dårlige jomfru ved dammen med den sene regn, og den blinde mannen en klok jomfru. Vannene som er sendt fra, eller vannene som er sendt fra Assyria, er prøven.
A pool is where water is gathered together, and prophetically a pool is where the various streams, rivers, creeks, seas, oceans, lakes, rain and dew of all the “waters” which represent the voice of Christ are gathered together. The pool of the latter rain is formed by the water which flows from the upper pool. The pool represents the message of the latter rain in the context of a test. Ahaz rejected the waters that flow softly, but the blind man was obedient to the message connected with the pool. Jesus took some of His Divinity, represented as “spit” and combined it with clay, representing the combination of Divinity with humanity that is accomplished by Christ in the Most Holy Place.
En dam er et sted hvor vann samles, og profetisk sett er en dam det sted hvor de ulike bekker, elver, strømmer, hav, verdenshav, innsjøer, regn og dugg av alle de «vann» som representerer Kristi røst, samles. Den sene regns dam dannes av vannet som strømmer fra den øvre dam. Dammen representerer budskapet om det sene regn i sammenheng med en prøve. Akas forkastet vannene som flyter stille, men den blinde mannen var lydig mot budskapet som var knyttet til dammen. Jesus tok noe av sin guddommelighet, fremstilt som «spytt», og forente det med leire, som representerer foreningen av guddommelighet med menneskelighet som Kristus fullbyrder i Det aller helligste.
Christ spat on the ground and mixed His spit to form clay. He used the message of the combination of Divinity and humanity to anoint the eyes of the blind man. The message represented by the combination of Divinity and humanity is the message of 1888, and it is designed to transform a person from the condition of Laodicea unto the condition of Philadelphia. But the message requires human participation. They must go to the pool, then wash.
Kristus spyttet på jorden og blandet sitt spytt for å danne leire. Han brukte budskapet om foreningen av guddommelighet og menneskelighet til å salve den blindes øyne. Budskapet som fremstilles ved foreningen av guddommelighet og menneskelighet, er 1888-budskapet, og det er bestemt til å forvandle et menneske fra Laodikeas tilstand til Filadelfias tilstand. Men budskapet krever menneskelig medvirkning. De må gå til dammen og så vaske seg.
All have sinned and come short of the glory of God, but Jesus said the blind man and his parents had not sinned. Jesus is removing the question of blame from the blind man’s condition, and identifies him as a man that was raised up to glorify the Lord, and the prophetic man in Bible prophecy that is raised up for the purpose that “the works of God should be made manifest” are the ensign, which is made up of men and women who have transitioned from Laodicea to Philadelphia. The ensign is where the works of God are manifested, for His work was to combine Divinity with humanity (as represented by the ointment of clay), and the trophies of that work are those who not only heard the Laodicean message, but those who followed the prescription in the message. The prescription for the blind man was to go and wash. Once he could see he did not need to try and glorify God, the circumstances surrounding him made that happen.
Alle har syndet og mangler Guds herlighet, men Jesus sa at den blinde mannen og hans foreldre ikke hadde syndet. Jesus fjerner spørsmålet om skyld fra den blindes tilstand, og identifiserer ham som en mann som ble oppreist for å herliggjøre Herren; og den profetiske mannen i Bibelens profeti som oppreises med det formål at «Guds gjerninger skulle åpenbares», er banneret, som består av menn og kvinner som har gått over fra Laodikea til Filadelfia. Banneret er stedet hvor Guds gjerninger åpenbares, for hans verk var å forene guddommelighet med menneskelighet (slik det er fremstilt ved leirsalven), og trofeene for dette verket er dem som ikke bare hørte budskapet til Laodikea, men dem som fulgte forskriften i budskapet. Forskriften for den blinde mannen var å gå og vaske seg. Da han først kunne se, behøvde han ikke å forsøke å herliggjøre Gud; omstendighetene omkring ham gjorde at det skjedde.
It began with Christ’s approach, followed by Christ’s work. The last work of Christ in the Heavenly sanctuary in relation to man is to transform a human being from a valley of dead dry bones, or from being dead in the streets or from being blind as a bat. His last work is to recreate His people into His image, and that is the very work He did when He created Adam out of the dust of the ground, then breathed into him the breath of life. The last work is the first work, for He first made the clay and then anointed that clay with the life of His Spirit. With Adam the Spirit was His breath, with the blind man it was the water. With Ezekiel’s valley of dead bones it was a gathering message which created the body. Then a message of the four winds was breathed upon the body, and then it stood up as an mighty army.
Det begynte med Kristi komme, etterfulgt av Kristi verk. Kristi siste verk i den himmelske helligdom i forhold til mennesket er å forvandle et menneske fra en dal av døde, tørre ben, eller fra å ligge død i gatene, eller fra å være blind som en flaggermus. Hans siste verk er å gjenskape sitt folk i sitt bilde, og det er nettopp det verk Han gjorde da Han skapte Adam av jordens støv og deretter blåste livets ånde inn i ham. Det siste verk er det første verk, for Han formet først leiret og salvet deretter dette leiret med sin Ånds liv. For Adam var Ånden Hans ånde; for den blinde mannen var den vannet. I Esekiels dal med de døde ben var det et samlende budskap som skapte kroppen. Deretter ble et budskap om de fire vindene blåst over kroppen, og da reiste den seg som en mektig hær.
While the blind man was yet blind, Jesus saw Him and then approached him. He approaches the blind man within the context of a question that was raised by His disciples, thus allowing Him to establish the proper prophetic setting for the illustration. The “works of God” are a prophetic symbol upon many various lines of witnesses in the Bible. Every manifestation of the “works of God” in the Scriptures is fulfilled in the time of the latter rain. Jesus is placing the context of the story in terms of the final message, as represented by Elijah in the last verses of Malachi.
Mens den blinde mannen ennå var blind, så Jesus ham og gikk deretter bort til ham. Han nærmer seg den blinde mannen innenfor rammen av et spørsmål som ble reist av hans disipler, og gir dermed anledning til å fastslå den rette profetiske rammen for illustrasjonen. «Guds gjerninger» er et profetisk symbol langs mange ulike vitnelinjer i Bibelen. Enhver manifestasjon av «Guds gjerninger» i Skriften oppfylles i den sene regns tid. Jesus plasserer fortellingens sammenheng i lys av det avsluttende budskapet, slik det er framstilt ved Elia i de siste versene i Malaki.
The parents and the blind child are not condemned as sinners, for this is the time of God’s marvelous works, and in that time the hearts of the parents and the hearts of the children will get turned to see the issue at hand. The issue being—whether the blind Laodicean man has been changed into a anointed Philadelphian man. That is the issue that confronts the parents and the child in the time of the latter rain, for that is also the time of judgment. And the time of judgment is carried out during the third and fourth generations according to Abraham’s covenant prophecy. The blind man is the last and fourth generation, and his parents are the third. In that period the Elijah message places families into circumstances where they are forced to accept or reject the message of the pool of Siloam. The foolish and wicked king Ahaz rejected the message of that pool, but the blind man accepted. The Elijah message of Malachi is set in the context of a curse before the great and terrible day of the Lord.
Foreldrene og det blinde barnet blir ikke fordømt som syndere, for dette er tiden for Guds vidunderlige gjerninger, og i den tiden skal fedrenes hjerter og barnas hjerter bli vendt, så de ser den saken det gjelder. Saken er denne – om den blinde laodikeiske mannen er blitt forvandlet til en salvet filadelfisk mann. Det er den saken som møter foreldrene og barnet i tiden for senregnet, for det er også dommens tid. Og dommens tid fullbyrdes gjennom tredje og fjerde slektsledd i samsvar med Abrahams pakts profeti. Den blinde mannen er det siste og fjerde slektsledd, og hans foreldre er det tredje. I denne perioden setter Elias-budskapet familier inn i omstendigheter der de blir tvunget til å ta imot eller forkaste budskapet om Siloa-dammen. Den dårlige og ugudelige kong Akas forkastet budskapet fra den dammen, men den blinde mannen tok imot det. Elias-budskapet i Malaki er satt inn i sammenhengen av en forbannelse før Herrens store og forferdelige dag.
When Jesus organized the setting we are considering, He included in His summary of the purpose of the miracle was that He must work then, for a time will come when no man can work. The work He referred to takes place in the daylight, and the end of work is represented as night. His reference is to the close of probation.
Da Jesus ordnet den sammenhengen vi her betrakter, innbefattet Han i sin sammenfatning av mirakelets hensikt at Han da måtte arbeide, for det skal komme en tid da ingen kan arbeide. Det arbeidet Han siktet til, finner sted i dagslyset, og arbeidets opphør fremstilles som natt. Hans henvisning gjelder prøvetidens avslutning.
When He finishes His work of judgment, he takes off His priestly garments and puts on His garments of vengeance. When He finishes that work of separating the lost from the saved, the work of salvation ends. Probation is closed and it is now nighttime when no man can work. Christ’s message was not only the Laodicean message to a blind man, but it was the Elijah message set within the context of the nearness of the close of probation, which is Christ’s sanctified motivation to work for the saving of souls.
Når Han fullfører sitt domsverk, legger Han av sine prestelige klær og ikler seg sine hevns klær. Når Han fullfører dette arbeidet med å skille de fortapte fra de frelste, tar frelsesverket slutt. Nådetiden er avsluttet, og det er nå natt, da ingen kan arbeide. Kristi budskap var ikke bare det laodikeiske budskapet til en blind mann, men det var Elias-budskapet satt inn i sammenhengen med den nære avslutningen av nådetiden, som er Kristi helligede motivasjon til å arbeide for sjelenes frelse.
First Christ approached the blind man, then prepared and applied the ointment, then gave instructions for a work that the blind man must do for himself, and just as importantly is that as he takes up the work his sight is restored. Once he has sight he has transformed from a blind Laodicean into a Philadelphian. The transformation period of those two churches was fulfilled in the beginning from 1856 unto 1863.
Først nærmet Kristus seg den blinde mannen, deretter tilberedte og påførte han salven, så gav han anvisninger om et verk som den blinde mannen måtte utføre for seg selv, og like viktig er det at idet han tar fatt på verket, blir synet hans gjenopprettet. Når han først har fått synet, er han forvandlet fra en blind laodikeer til en filadelfier. Forvandlingsperioden for disse to menighetene ble oppfylt i begynnelsen, fra 1856 til 1863.
That period represents the separation of the wheat and tares, and the final sealing of the one hundred and forty-four thousand who are thereafter lifted up as an ensign. The blind man immediately became the public focus—once he changed from a Laodicean unto a Philadelphian. The blind man is the one hundred and forty-four thousand and the wicked and foolish king Ahaz are the former covenant people who are spewed out of the mouth of the Lord. At the same point in history, Jesus is either using his spit to anoint His new covenant people, or He is spitting the old covenant people out of His mouth.
Den perioden representerer adskillelsen mellom hveten og ugresset, og den endelige beseglingen av de ett hundre og førtifire tusen, som deretter løftes opp som et banner. Den blinde mannen ble umiddelbart det offentlige fokus—da han først var blitt forvandlet fra en laodikeer til en filadelfier. Den blinde mannen er de ett hundre og førtifire tusen, og den ugudelige og dårlige kong Akas er det tidligere paktsfolket som spys ut av Herrens munn. På det samme punkt i historien bruker Jesus enten sitt spytt til å salve sitt nye paktsfolk, eller så spyr Han det gamle paktsfolket ut av sin munn.
We will continue these thoughts in the next article.
Vi vil fortsette disse tankene i den neste artikkelen.
“The Coming Crisis
«Den kommende krisen»
“With unerring accuracy the Infinite One keeps an account with all nations. While his mercy is offered with calls to repentance, this account will remain open; but when a certain limit which God has fixed is reached, the ministry of his wrath begins. The account is then closed; divine patience ceases; there is no more pleading for mercy in their behalf.
«Med ufeilbarlig nøyaktighet fører den Uendelige regnskap med alle folkeslag. Så lenge hans miskunn blir tilbudt med kall til omvendelse, vil dette regnskapet forbli åpent; men når en bestemt grense som Gud har fastsatt, er nådd, begynner hans vredes tjeneste. Da blir regnskapet avsluttet; den guddommelige langmodighet opphører; det er ikke lenger noen forbønn om miskunn på deres vegne.»
“The prophet, looking down the ages, had our time presented before his vision. The nations of this age have been the recipients of unprecedented mercies. The choicest of Heaven’s blessings have been given them; but increased pride, covetousness, idolatry, contempt of God, and base ingratitude, are written against them. They are fast closing up their account with God.
«Profeten, idet han skuet ned gjennom tidene, fikk vår tid framstilt for sitt syn. Nasjonene i denne tidsalder har vært mottakere av enestående barmhjertighet. De mest utvalgte av Himmelens velsignelser er blitt gitt dem; men økt stolthet, begjærlighet, avgudsdyrkelse, forakt for Gud og skammelig utakknemlighet er oppskrevet mot dem. De er i ferd med raskt å avslutte sitt regnskap med Gud. »
“The days are fast approaching when there will be great perplexity and confusion in the religious world. There will be gods many and lords many; every wind of doctrine will be blowing; and Satan, clothed in angel robes, would deceive, if it were possible, the very elect.
«De dagene nærmer seg hastig da det vil være stor rådvillhet og forvirring i den religiøse verden. Det vil være mange guder og mange herrer; enhver lærdomsvind vil blåse; og Satan, kledd i engledrakt, ville om mulig bedra selv de utvalgte.»
“The universal scorn thrown upon true piety and holiness, leads those who have not a living connection with God to lose their reverence for his law. And as the disrespect for the divine law becomes more manifest, the line of demarcation between its observers and the world and a world-loving church will become more distinct. Love of God’s precepts increases with one class, according as contempt for them increases with the other.
Den universelle forakt som rettes mot sann gudsfrykt og hellighet, fører dem som ikke har en levende forbindelse med Gud, til å miste sin ærbødighet for hans lov. Og etter hvert som ringeakten for den guddommelige lov blir mer åpenbar, vil skillelinjen mellom dem som holder den, og verden og en verdenselskende kirke, bli stadig tydeligere. Kjærligheten til Guds forskrifter øker hos den ene gruppen i samme grad som forakten for dem øker hos den andre.
“The great I AM is vindicating his law. He is speaking to those who make it void in storms, in floods, in tempests, in earthquakes, in perils by land and by sea. Now is the time for his people to show themselves true to principle.
Den store JEG ER stadfester sin lov. Han taler til dem som gjør den ugyldig, i stormer, i oversvømmelser, i uvær, i jordskjelv, i farer på land og på havet. Nå er tiden inne for at hans folk viser seg tro mot prinsippet.
“We are standing on the threshold of great and solemn events. The Lord is at the door. Upon the Mount of Olives the Saviour rehearsed the scenes that were to precede this great event: ‘Ye shall hear of wars and rumors of wars,’ he said. ‘Nation shall rise against nation, and kingdom against kingdom; and there shall be famines, and pestilences, and earthquakes in divers places. All these are the beginning of sorrows.’ While these prophecies received a partial fulfilment at the destruction of Jerusalem, they have a more direct application in the last days.
«Vi står på terskelen til store og alvorlige begivenheter. Herren står for døren. På Oljeberget gjennomgikk Frelseren de hendelser som skulle gå forut for denne store begivenhet: ‘Dere skal høre om kriger og rykter om kriger,’ sa han. ‘Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike; og det skal bli hungersnød og pest og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen til veene.’ Selv om disse profetiene fikk en delvis oppfyllelse ved Jerusalems ødeleggelse, har de en mer direkte anvendelse i de siste dager.»
“John and the other prophets also were witnesses of the terrible scenes that will take place as signs of Christ’s coming. They saw armies mustering for battle, and men’s hearts failing them for fear. They saw the earth moved out of its place, the mountains carried into the midst of the sea, the waves thereof roaring and troubled, and the mountains shaking with the swelling thereof. They saw the vials of God’s wrath opened, and pestilence, famine, and death come upon the inhabitants of the earth.
«Johannes og de andre profetene var også vitner til de fryktelige scener som vil finne sted som tegn på Kristi komme. De så hærer samle seg til strid, og menneskers hjerter svikte av frykt. De så jorden rystes ut av sin plass, fjellene bæres ut i havets dyp, dets bølger brøle og være i opprør, og fjellene skjelve ved dets frådende svulm. De så Guds vredes skåler åpnes, og pest, hungersnød og død komme over jordens innbyggere.»
“Already the restraining Spirit of God is being withdrawn from the world. And hurricanes, tempests, disasters by sea and land, follow each other in quick succession. Science seeks to explain all these. The signs thickening around us, telling of the near approach of the Son of God, are attributed to any other than the true cause. Men cannot discern the sentinel angels restraining the four winds that they may not blow until the servants of God are sealed; but when God shall bid his angels loose the winds, there will be such a scene of his avenging wrath as no pen can picture.
«Allerede blir Guds tilbakeholdende Ånd trukket bort fra verden. Og orkaner, stormer, katastrofer på hav og land følger hverandre i rask rekkefølge. Vitenskapen søker å forklare alt dette. Tegnene som tetner seg omkring oss og varsler om Guds Sønns nære komme, blir tillagt enhver annen årsak enn den sanne. Mennesker kan ikke skjelne de vaktholdende engler som holder de fire vinder tilbake, for at de ikke skal blåse før Guds tjenere er beseglet; men når Gud byr sine engler å slippe vindene løs, da vil det utspille seg et slikt syn av hans hevnende vrede som ingen penn kan skildre.»
“A crisis is just upon us; but God’s servants are not to trust to themselves in this great emergency. In the visions given to Isaiah, Ezekiel, and John, we see how closely heaven is connected with the events transpiring upon the earth. We see the care of God for those who are loyal to him. The world is not without a ruler. The program of coming events is in the hands of the Lord. The Majesty of heaven has the destiny of nations, as well as the concerns of his church, in his own keeping.
«En krise står like foran oss; men Guds tjenere skal ikke stole på seg selv i denne store nødstiden. I de synene som ble gitt til Jesaja, Esekiel og Johannes, ser vi hvor nært himmelen er knyttet til de begivenheter som finner sted på jorden. Vi ser Guds omsorg for dem som er trofaste mot ham. Verden er ikke uten en hersker. Programmet for de kommende begivenheter er i Herrens hånd. Himmelens Majestet holder nasjonenes skjebne, så vel som sin kirkes anliggender, i sitt eget varetekt.»
“God has revealed what is to take place in the last days, that his people may be prepared to stand against the tempests of opposition and wrath. Those who have been warned of the events before them are not to sit in calm expectation of the coming storm, comforting themselves that the Lord will shelter his faithful ones in the day of trouble. We are to be as men waiting for their Lord, not in idle expectancy, but in earnest work, with unwavering faith. It is no time now to allow our minds to be engrossed with things of minor importance.
«Gud har åpenbart hva som skal skje i de siste dager, for at hans folk må være forberedt til å stå imot motstandens og vredens stormer. De som er blitt advart om de begivenheter som ligger foran dem, skal ikke sitte i rolig forventning om den kommende storm og trøste seg med at Herren vil skjerme sine trofaste på trengselens dag. Vi skal være som menn som venter på sin Herre, ikke i passiv forventning, men i alvorlig arbeid, med urokkelig tro. Nå er det ikke tid til å la våre sinn bli oppslukt av ting av mindre betydning.»
“While men are sleeping, Satan is actively arranging matters so that the Lord’s people may not have mercy or justice. The Sunday movement is now making its way in darkness. The leaders are concealing the true issue, and many who unite in the movement do not themselves see whither the under-current is tending. Its professions are mild, and apparently Christian; but when it shall speak, it will reveal the spirit of the dragon. It is our duty to do all in our power to avert the threatened danger. We should bring before the people the real question at issue, thus interposing the most effectual protest against measures to restrict liberty of conscience. We should search the Scriptures, and be able to give the reason for our faith. Says the prophet, ‘The wicked shall do wickedly, and none of the wicked shall understand; but the wise shall understand.’
«Mens menneskene sover, er Satan virksom med å ordne forholdene slik at Herrens folk ikke skal få barmhjertighet eller rettferdighet. Søndagsbevegelsen baner seg nå vei i mørket. Lederne skjuler det egentlige stridsspørsmålet, og mange som slutter seg til bevegelsen, ser ikke selv hvor understrømmen bærer hen. Dens bekjennelser er milde og tilsynelatende kristelige; men når den skal tale, vil den åpenbare dragens ånd. Det er vår plikt å gjøre alt som står i vår makt for å avverge den truende fare. Vi bør legge fram for folket det virkelige stridsspørsmålet og slik reise den mest virkningsfulle protest mot tiltak for å innskrenke samvittighetsfriheten. Vi bør granske Skriftene og være i stand til å gi grunnen for vår tro. Profeten sier: ‘De ugudelige skal gjøre ugudelighet, og ingen av de ugudelige skal forstå; men de vise skal forstå.’»
“The important future is before us. To meet its trials and temptations, and to perform its duties, will require great faith, energy, and perseverance. But we may triumph gloriously; for not one watching, praying, believing soul will be ensnared by the devices of the enemy. All heaven is interested in our welfare, and waits our demand upon its wisdom and strength. Every opposing influence, whether open or secret, may be successfully resisted, ‘not by might nor by power, but by my Spirit, saith the Lord of hosts.’ God is just as willing now as anciently to work through human efforts, and to accomplish great things through weak instrumentalities. We shall not gain the victory through numbers, but through full surrender of the soul to Jesus.
Den viktige fremtiden ligger foran oss. For å møte dens prøvelser og fristelser og utføre dens plikter, vil det kreves stor tro, kraft og utholdenhet. Men vi kan seire herlig; for ikke én våkende, bedende, troende sjel skal bli fanget i fiendens snarer. Hele himmelen er interessert i vårt vel, og venter på at vi skal gjøre krav på dens visdom og styrke. Enhver motvirkende innflytelse, enten åpen eller skjult, kan med hell motstås, «ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» Gud er like villig nå som i fordums tid til å virke gjennom menneskelige anstrengelser og til å utrette store ting gjennom svake redskaper. Vi skal ikke vinne seieren ved antall, men ved sjelens fulle overgivelse til Jesus.
“Now, while mercy still lingers, while Jesus is making intercession for us, let us make thorough work for eternity.” Southern Watchman, December 25, 1906.
«Nå, mens nåden ennå drøyer, mens Jesus går i forbønn for oss, la oss gjøre et grundig verk for evigheten.» Southern Watchman, 25. desember 1906.