We were half way through the four references of ancient Israel, as the generation of “vipers” in the previous article. In Matthew, both John and Jesus label the Pharisees and Sadducees as the generation of vipers. John represents the beginning of a testing process that is identified when he taught that Jesus, who would follow him—would thoroughly purge His floor. Jesus added to the testing process of John, by including the judgment process, as He referenced the queen of Sheba and Nineveh. Judgment takes place in the fourth generation, and one class in the judgment manifests as serpents, for their father is the devil. Jesus added the issue of the fourth generation seeking a sign, when the sign was in plain sight.
Vi var halvveis gjennom de fire henvisningene til det gamle Israel, som slekten av «hoggormer» i den forrige artikkelen. I Matteus omtaler både Johannes og Jesus fariseerne og saddukeerne som slekten av hoggormer. Johannes representerer begynnelsen på en prøvingsprosess som identifiseres når han lærte at Jesus, som skulle komme etter ham, grundig ville rense sin treskeplass. Jesus føyde til Johannes’ prøvingsprosess ved å innlemme domsprosessen, idet han henviste til dronningen av Saba og Nineve. Dom finner sted i den fjerde slekt, og én klasse i dommen manifesterer seg som slanger, for deres far er djevelen. Jesus tilføyde spørsmålet om den fjerde slekt som søker et tegn, når tegnet var i fullt åsyn.
In Matthew twenty-three the “woes” upon the Pharisees and Sadducees are set forth, and the process of testing and judgment is again associated with the final generation. Chapter twenty-two prepares the setting of the woes of chapter twenty-three.
I Matteus tjue-tre fremstilles «veene» over fariseerne og saddukeerne, og prøvelsens og dommens prosess knyttes igjen til den siste generasjon. Kapittel tjue-to forbereder rammen for veene i kapittel tjue-tre.
While the Pharisees were gathered together, Jesus asked them, Saying, What think ye of Christ? whose son is he?
Mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem og sa: Hva mener dere om Kristus? Hvem er han sønn av?
They say unto him, The Son of David.
De sier til ham: Davids Sønn.
He saith unto them, How then doth David in spirit call him Lord, saying, The Lord said unto my Lord, Sit thou on my right hand, till I make thine enemies thy footstool? If David then call him Lord, how is he his son?
Han sier til dem: Hvordan kan da David i Ånden kalle ham Herre når han sier: Herren sa til min Herre: Sitt ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter? Når altså David kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?
And no man was able to answer him a word, neither durst any man from that day forth ask him any more questions. Matthew 22:41–46.
Og ingen kunne svare ham et ord; og fra den dag våget heller ingen å stille ham flere spørsmål. Matteus 22:41–46.
When the door closed to any further interaction, Jesus then sets forth eight woes in the following chapter. In verse thirteen the woe is for shutting the doors to the kingdom of heaven. It is from Heaven’s doors that the latter rain is poured out. The eight woes are about those who profess to open the door which no man can open and close the door which no man can close. In vision, Sister White was shown those who did not follow Christ into the Most Holy Place sending their prayers to the empty holy place where Satan, pretending to be Christ, led them to believe everything was OK. They had re-opened the holy place, and closed the Most Holy Place.
Da døren ble lukket for enhver videre samhandling, fremsetter Jesus deretter åtte ve-rop i det følgende kapittel. I vers tretten gjelder ve-ropet det å stenge dørene til himmelriket. Det er fra Himmelens dører at senregnet blir utøst. De åtte ve-ropene handler om dem som bekjenner å åpne den dør som ingen kan åpne, og lukke den dør som ingen kan lukke. I et syn ble Søster White vist dem som ikke fulgte Kristus inn i Det Aller Helligste, men sendte sine bønner til det tomme hellige sted, hvor Satan, som utga seg for å være Kristus, fikk dem til å tro at alt var i orden. De hadde gjenåpnet det hellige sted og lukket Det Aller Helligste.
“Many look with horror at the course of the Jews in rejecting and crucifying Christ; and as they read the history of His shameful abuse, they think they love Him, and would not have denied Him as did Peter, or crucified Him as did the Jews. But God who reads the hearts of all, has brought to the test that love for Jesus which they professed to feel. All heaven watched with the deepest interest the reception of the first angel’s message. But many who professed to love Jesus, and who shed tears as they read the story of the cross, derided the good news of His coming. Instead of receiving the message with gladness, they declared it to be a delusion. They hated those who loved His appearing and shut them out of the churches. Those who rejected the first message could not be benefited by the second; neither were they benefited by the midnight cry, which was to prepare them to enter with Jesus by faith into the most holy place of the heavenly sanctuary. And by rejecting the two former messages, they have so darkened their understanding that they can see no light in the third angel’s message, which shows the way into the most holy place. I saw that as the Jews crucified Jesus, so the nominal churches had crucified these messages, and therefore they have no knowledge of the way into the most holy, and they cannot be benefited by the intercession of Jesus there. Like the Jews, who offered their useless sacrifices, they offer up their useless prayers to the apartment which Jesus has left; and Satan, pleased with the deception, assumes a religious character, and leads the minds of these professed Christians to himself, working with his power, his signs and lying wonders, to fasten them in his snare.” Early Writings, 258–261.
«Mange ser med gru på jødenes handlemåte da de forkastet og korsfestet Kristus; og når de leser beretningen om den skammelige mishandlingen av ham, tenker de at de elsker ham, og at de ikke ville ha fornektet ham slik Peter gjorde, eller korsfestet ham slik jødene gjorde. Men Gud, som gransker alles hjerter, har satt på prøve den kjærligheten til Jesus som de bekjente å føle. Hele himmelen fulgte med den dypeste interesse mottakelsen av den første engels budskap. Men mange som bekjente å elske Jesus, og som felte tårer når de leste historien om korset, hånte det gode budskapet om hans komme. I stedet for å ta imot budskapet med glede, erklærte de at det var en villfarelse. De hatet dem som elsket hans tilsynekomst, og stengte dem ute fra menighetene. De som forkastet det første budskapet, kunne ikke ha gagn av det andre; heller ikke hadde de gagn av midnattsropet, som skulle forberede dem til ved tro å gå inn sammen med Jesus i det aller helligste i den himmelske helligdom. Og ved å forkaste de to foregående budskapene har de så formørket sin forstand at de ikke kan se noe lys i den tredje engels budskap, som viser veien inn i det aller helligste. Jeg så at slik jødene korsfestet Jesus, slik hadde de navnkristne kirkene korsfestet disse budskapene, og derfor har de ingen kunnskap om veien inn i det aller helligste, og de kan ikke ha gagn av Jesu mellomgjerning der. Lik jødene, som frembar sine unyttige ofre, sender de opp sine unyttige bønner til det rommet som Jesus har forlatt; og Satan, som gleder seg over bedraget, påtar seg et religiøst skinn og leder sinnet hos disse bekjennende kristne til seg selv, idet han virker med sin kraft, sine tegn og løgnens under, for å feste dem i sin snare.» Early Writings, 258–261.
Verse fourteen is a woe for devouring widows houses and long prayers. Verse fifteen’s woe is for making their converts twice as mush the children of hell as they were. Verses sixteen through twenty-two the wicked are swearing by the temple.
Vers fjorten er et ve over å oppsluke enkens hus og holde lange bønner. Vers femten sitt ve er over å gjøre sine proselytter dobbelt så mye til helvetes barn som de selv var. I vers seksten til og med tjueto sverger de ugudelige ved tempelet.
“These are not the words of Sister White, but the words of the Lord, and His messenger has given them to me to give to you. God calls upon you to no longer work at cross purposes with Him. Much instruction was given in regard to men claiming to be Christian when they are revealing the attributes of Satan, counteracting in spirit, word, and action the advancement of truth, and are surely following the path where Satan is leading them. In their hardness of heart they have grasped authority which in no way belongs to them, and which they should not exercise. Saith the great Teacher, ‘I will overturn, overturn, overturn.’ Men say in Battle Creek, ‘The temple of the Lord, the temple of the Lord are we’ but they are using common fire. Their hearts are not softened and subdued by the grace of God.” Manuscript Releases, volume 13, 222.
«Dette er ikke Søster Whites ord, men Herrens ord, og Hans sendebud har gitt dem til meg for at jeg skal gi dem til dere. Gud kaller dere til ikke lenger å arbeide på tvers av Ham. Mye undervisning ble gitt angående menn som gjør krav på å være kristne, mens de åpenbarer Satans egenskaper, og i ånd, ord og handling motarbeider sannhetens fremgang, og visselig følger den sti hvor Satan leder dem. I sitt hjertes hardhet har de tilranet seg myndighet som på ingen måte tilhører dem, og som de ikke burde utøve. Den store Lærer sier: ‘Jeg vil velte, velte, velte.’ Mennesker sier i Battle Creek: ‘Herrens tempel, Herrens tempel er vi,’ men de bruker vanlig ild. Deres hjerter er ikke myknet og underlagt ved Guds nåde.» Manuscript Releases, bind 13, 222.
In verse twenty-three and twenty-four the woe is for neglecting justice, mercy and faithfulness. Verses twenty-five and twenty-six is about the pretention of cleaning the outside of the cup, but not the inside.
I vers tjuetre og tjuefire gjelder ve-ropet forsømmelsen av rettferdighet, barmhjertighet og trofasthet. Vers tjuefem og tjueseks handler om foregivelsen av å rense utsiden av begeret, men ikke innsiden.
“‘We have this treasure,’ the apostle continued, ‘in earthen vessels, that the excellency of the power may be of God, and not of us.’ God could have proclaimed His truth through sinless angels, but this is not His plan. He chooses human beings, men compassed with infirmity, as instruments in the working out of His designs. The priceless treasure is placed in earthen vessels. Through men His blessings are to be conveyed to the world. Through them His glory is to shine forth into the darkness of sin.” Acts of the Apostles, 330.
«‘Men denne skatten har vi i leirkar,’ fortsatte apostelen, ‘for at den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss.’ Gud kunne ha forkynt sin sannhet gjennom syndfrie engler, men dette er ikke hans plan. Han velger mennesker, menn omsluttet av skrøpelighet, som redskaper i gjennomføringen av sine hensikter. Den uvurderlige skatten er lagt i leirkar. Gjennom mennesker skal hans velsignelser formidles til verden. Gjennom dem skal hans herlighet skinne frem inn i syndens mørke.» Apostlenes gjerninger, 330.
Then verses twenty-seven and twenty-eight identifies the wicked as whitewashed tombs, connecting with Shebna of Isaiah chapter twenty-two where Shebna was exalting in the wonderful tomb he was making, but would never be in, for God was to cast him out of His mouth into a far field. The far field is represented by the tomb of the lying prophet of Bethel that led the disobedient prophet to be buried in the same tomb. Then the eighth woe says:
Deretter identifiserer vers tjuesju og tjueåtte de ugudelige som hvitkalkede graver, i forbindelse med Sjebna i Jesaja kapittel tjueto, hvor Sjebna opphøyet seg i den praktfulle graven han lot lage, men som han aldri skulle komme til å ligge i, for Gud skulle kaste ham ut av sin munn til en fjern mark. Den fjerne marken er fremstilt ved den løgnaktige profetens grav i Betel, han som fikk den ulydige profeten til å bli begravet i den samme graven. Så sier det åttende ve:
Woe unto you, scribes and Pharisees, hypocrites! because ye build the tombs of the prophets, and garnish the sepulchres of the righteous, And say, If we had been in the days of our fathers, we would not have been partakers with them in the blood of the prophets. Wherefore ye be witnesses unto yourselves, that ye are the children of them which killed the prophets. Fill ye up then the measure of your fathers.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! For dere bygger profetenes graver og smykker de rettferdiges gravsteder, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige med dem i profetenes blod. Derfor vitner dere mot dere selv at dere er barn av dem som drepte profetene. Fyll da opp deres fedres mål.
Ye serpents, ye generation of vipers, how can ye escape the damnation of hell?
Dere slanger, dere hoggormyngel, hvordan kan dere unnslippe helvetes fordømmelse?
Wherefore, behold, I send unto you prophets, and wise men, and scribes: and some of them ye shall kill and crucify; and some of them shall ye scourge in your synagogues, and persecute them from city to city: That upon you may come all the righteous blood shed upon the earth, from the blood of righteous Abel unto the blood of Zacharias son of Barachias, whom ye slew between the temple and the altar.
Derfor, se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde; og noen av dem skal dere drepe og korsfeste, og noen av dem skal dere hudstryke i deres synagoger og forfølge fra by til by, for at over dere kan komme alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, fra blodet av den rettferdige Abel til blodet av Sakarja, sønn av Barakja, ham som dere slo i hjel mellom tempelet og alteret.
Verily I say unto you, All these things shall come upon this generation. Matthew 23:29–36.
Sannelig sier jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt. Matteus 23:29–36.
The serpents, who are the generation of vipers, are being judged in the passage. In the passage the judgment is not based upon the witnesses of the queen of Sheba and Ninevah, but by the blood of Abel to Zacharias. The fourth generation, who are vipers are judged by two witnesses from the external history of ancient Israel and two witnesses from the internal history of ancient Israel. Luke chapter three is the final of the four references to the vipers of the fourth and final generation and it is simply a parallel to Matthew chapter three. Four references that identify that during the final judgment of the house of God, during the fourth generation, one class will manifest their characters, as a sons and daughters of Satan, and the other class, as the sons and daughters of God. The testing process that begins the separation begins when the messenger who prepares the way for the Messenger of the Covenant lifts up his voice in the wilderness.
Slangene, som er hoggormyngel, blir dømt i dette avsnittet. I avsnittet er dommen ikke grunnlagt på dronningen av Sebas og Ninives vitnesbyrd, men på blodet fra Abel til Sakarja. Den fjerde slekt, som er hoggormyngel, dømmes av to vitner fra det ytre av det gamle Israels historie og to vitner fra det indre av det gamle Israels historie. Lukas kapittel tre er den siste av de fire henvisningene til hoggormynglet i den fjerde og siste slekt, og det er ganske enkelt en parallell til Matteus kapittel tre. Fire henvisninger som identifiserer at under den endelige dommen over Guds hus, i løpet av den fjerde slekt, vil den ene klassen åpenbare sine karaktertrekk som Satans sønner og døtre, og den andre klassen som Guds sønner og døtre. Prøvingsprosessen som begynner utskillingen, begynner når budbæreren som bereder veien for paktens Budbærer, løfter sin røst i ørkenen.
In the sacred weave of Scripture, names are not mere labels but whispered prophecies—second songs sung beneath history’s surface, revealing the heart of redemption. When the meanings of the descendants from Adam to Noah are organized into a statement, it produces a message that corresponds to the history represented by the genealogy. Adam means “man,” and Seth means “appointed.” Enosh means “mortal” (subject to death), and Kenan means “sorrow.” Through “the praise/blessing of God” (Mahalalel), Heaven would “come down” (Jared). Heaven came down as the “dedicated or anointed one” (Enoch), who proclaimed the judgment message through his son Methuselah (“when he dies, it shall be sent”). His death would be the climax of a “powerful” outpouring of the Holy Spirit, represented by Lamech (breath) joining Methuselah as the Midnight Cry joined the second angel. Methuselah was the second angel and Lamech the Midnight Cry that climaxed at the flood of Noah.
I Skriftens hellige vev er navn ikke bare betegnelser, men hviskede profetier—sekundære sanger sunget under historiens overflate, som åpenbarer gjenløsningens hjerte. Når betydningene av etterkommerne fra Adam til Noah ordnes til en uttalelse, frembringer det et budskap som svarer til den historien slektstavlen representerer. Adam betyr «menneske», og Set betyr «utpekt». Enosj betyr «dødelig» (underlagt døden), og Kenan betyr «sorg». Gjennom «Guds lovprisning/velsignelse» (Mahalalel) skulle Himmelen «stige ned» (Jared). Himmelen steg ned som den «innviede eller salvede» (Enok), som forkynte domsbudskapet gjennom sin sønn Metusjalah («når han dør, skal det bli sendt»). Hans død skulle være klimakset i en «kraftfull» utgytelse av Den Hellige Ånd, representert ved Lamek (åndedrag) som sluttet seg til Metusjalah slik Midnattsropet sluttet seg til den andre engelen. Metusjalah var den andre engelen og Lamek Midnattsropet som nådde sitt klimaks ved Noahs flom.
Distilled further, the names declare: “Man was appointed mortal, subject to sorrow and death, in consequence of the first Adam; but through the blessing of God, Christ dedicated Himself to come down, proclaiming judgment through His death on the cross, which followed by the powerful outpouring of the Holy Spirit.”
Ytterligere destillert erklærer navnene: «Mennesket ble bestemt til å være dødelig, underlagt sorg og død, som følge av den første Adam; men ved Guds velsignelse helliget Kristus seg selv til å komme ned og forkynne dom gjennom sin død på korset, hvilket ble etterfulgt av Den Hellige Ånds mektige utgytelse.»
These ten names encapsulate the gospel message while tracing earth’s history from creation to the latter rain, culminating in the Second Coming. This symbolism, hidden in the names finds its counterpart in Revelation. Genesis presents the alpha genealogy, and Revelation 7’s 144,000 presents the omega fulfillment in the sealed remnant.
Desse ti namna samanfattar evangeliets bodskap, samstundes som dei teiknar jordas historie frå skapinga til sildreinet, med klimaks i det andre kome. Denne symbolikken, som er løynd i namna, finn sitt motstykke i Openberringa. 1. Mosebok framstiller alfa-slektsregisteret, og dei 144 000 i Openberringa 7 framstiller omega-oppfyllinga i den besegla resten.
Judah means “praise,” Reuben means “behold, a son,” Gad means “good fortune/troop,” Asher means “happy/blessed,” and Naphtali means “wrestling.” Manasseh means “causing to forget,” Simeon means “hearing,” Levi means “joined/attached,” Issachar means “reward,” Zebulun means “honor/dwelling,” Joseph means “increase,” and Benjamin means “son of the right hand.”
Juda betyr «lovprisning», Ruben betyr «se, en sønn», Gad betyr «lykke/hærskare», Aser betyr «lykkelig/velsignet», og Naftali betyr «bryting». Manasse betyr «den som får til å glemme», Simeon betyr «høring», Levi betyr «forent/festet til», Jissakar betyr «lønn», Sebulon betyr «ære/bolig», Josef betyr «økning», og Benjamin betyr «høyre hånds sønn».
Those who follow the Lion of the tribe of Judah are the sons of God, blessed with good fortune as they pass through a testing process of wrestling with God as Jacob did. Through this struggle, their sins are forgotten in the sanctification process produced by hearing God’s Word, which in turns attaches them to Christ in a covenant relationship. Their reward is to dwell honorably with Christ on His throne, seated in heavenly places as God uses them to increase His kingdom—calling the great multitude out of Babylon as sons of His right hand.
De som følger Løven av Judas stamme, er Guds sønner, velsignet med lykke idet de går gjennom en prøvelsens prosess med å kjempe med Gud slik Jakob gjorde. Gjennom denne kampen blir deres synder glemt i helliggjørelsesprosessen som frembringes ved å høre Guds Ord, og som igjen knytter dem til Kristus i et paktsforhold. Deres lønn er å bo ærerikt med Kristus på Hans trone, sittende i de himmelske steder idet Gud bruker dem til å utvide Sitt rike—ved å kalle den store skare ut av Babylon som sønner av Hans høyre hånd.
The six sons of Leah were Rueben, Judah, Simeon, Levi, Issachar and Zebulun. Her maid Zilpah, whose names means “a fragrant dropping,” had two sons—Gad and Asher. The two sons of Rachel were Joseph and Benjamin. Rachel’s maid Bilhah means “shy or timid” and her sons were Dan and Naphtali. Prophetically the genealogy here provides several lines to consider. Unlike the alpha and ten generations in Genesis chapter five, the omega has twelve descendants, with its own specific prophetic variables. In the one hundred and forty-four thousand, Dan is not mentioned and Manasseh replaced his brother Ephraim.
Leas seks sønner var Ruben, Juda, Simeon, Levi, Jissakar og Sebulon. Hennes tjenestekvinne Silpa, hvis navn betyr «en velduftende dråpe», hadde to sønner – Gad og Asjer. Rakels to sønner var Josef og Benjamin. Rakels tjenestekvinne Bilha betyr «beskjeden eller fryktsom», og hennes sønner var Dan og Naftali. Profetisk sett gir slektsregisteret her flere linjer å overveie. I motsetning til alfaen og de ti slektsledd i Første Mosebok kapittel fem, har omegaen tolv etterkommere, med sine egne særskilte profetiske variabler. Blant de hundre og førtifire tusen blir Dan ikke nevnt, og Manasse tok sin bror Efraims plass.
Genesis’ alpha genealogy aligns with Revelation’s omega genealogy, for Genesis identifies Christ’s divine work in salvation, and Revelation identifies those who in the omega fulfillment of that alpha prophecy, perfectly fulfill the very promise and prophecy set forth in the alpha prophecy.
1. Moseboks alfa-slektstavle svarer til Åpenbaringens omega-slektstavle, for 1. Mosebok identifiserer Kristi guddommelige verk i frelsen, og Åpenbaringen identifiserer dem som i omegaoppfyllelsen av denne alfa-profetien fullkomment oppfyller selve det løfte og den profeti som er fremsatt i alfa-profetien.
The application of these two lines is often done by the theologians, but never with the perspective of line upon line methodology. The two genealogies in Genesis and Revelation provide two witnesses that God speaks at a secondary level. One language is the written testimony as it is recorded, and a secondary line within that testimony is set forth at a symbolic level. The theologians typically go no further than the surface observations about the message conveyed through the meanings of names in Genesis and Revelation. They treat what they see as a novelty that speaks more about their own human wisdom, as evidenced to by their sanctimonious ability to see the metaphor within the meanings of the names. They never see the message set forth in the twelve sons of Ishmael. They don’t see correctly the genealogies of Jesus in Matthew and Luke. They don’t see the genealogies of the last seven kings of Judah, and the last seven kings of Israel, the first seven kings of Judah or the first seven kings of Israel.
Anvendelsen av disse to linjene foretas ofte av teologene, men aldri med perspektivet til metodikken linje på linje. De to slektstavlene i Første Mosebok og Åpenbaringen gir to vitner om at Gud taler på et sekundært nivå. Det ene språket er det skrevne vitnesbyrd slik det er nedtegnet, og en sekundær linje innenfor dette vitnesbyrdet fremstilles på et symbolsk nivå. Teologene går vanligvis ikke lenger enn til overfladiske iakttakelser om budskapet som formidles gjennom betydningen av navnene i Første Mosebok og Åpenbaringen. De behandler det de ser som en kuriositet som i større grad vitner om deres egen menneskelige visdom, slik det kommer til uttrykk i deres selvrettferdige evne til å se metaforen innenfor navnenes betydning. De ser aldri budskapet som fremstilles i Ismaels tolv sønner. De ser ikke Jesu slektstavler i Matteus og Lukas på rett måte. De ser ikke slektstavlene til Judas siste sju konger og Israels siste sju konger, Judas første sju konger eller Israels første sju konger.
When I am saying they don’t see, I mean if you ask Google if there are teachings about these genealogies, the answer is “yes,” to Genesis’s Adam to Noah, and “yes” to the one hundred and forty-four thousand. But do they apply the ten descendants of Abram in Genesis eleven in this fashion? No. Do they apply the genealogy of Cain and the genealogy of Seth? Yes, but so far from the actual meaning, that it is as if they are on another subject. They no doubt address the genealogies of Christ in Matthew and Luke, but once again, they miss the mark by a mile. Why does that matter, you ask? Because I intend to give an overview of these prophetic lines of genealogies, and I want to be clear from the outset that I am trying to identify the significance of the fourth generation as a symbol of biblical prophecy. The overview of these genealogies will help in that regard, but it would be negligence on anyone’s part, if they thought the simple summary of these things which shall follow, is all there is to understand about these lines of genealogies.
Når jeg sier at de ikke ser, mener jeg at dersom du spør Google om det finnes læresetninger om disse slektslinjene, er svaret «ja» når det gjelder 1. Moseboks Adam til Noah, og «ja» når det gjelder de hundre og førtifire tusen. Men anvender de de ti etterkommerne av Abram i 1. Mosebok elleve på denne måten? Nei. Anvender de Kains slektslinje og Sets slektslinje? Ja, men så fjernt fra den egentlige meningen at det er som om de er inne på et helt annet emne. De behandler uten tvil Kristi slektslinjer i Matteus og Lukas, men igjen bommer de fullstendig. Hvorfor har det betydning, spør du? Fordi jeg har til hensikt å gi en oversikt over disse profetiske slektslinjene, og jeg vil være tydelig helt fra begynnelsen av med at jeg forsøker å identifisere betydningen av den fjerde generasjonen som et symbol i bibelsk profeti. Oversikten over disse slektslinjene vil være til hjelp i så måte, men det ville være forsømmelig av hvem som helst dersom de mente at det enkle sammendraget av disse tingene, som følger, er alt som finnes å forstå om disse slektslinjene.
After the genealogy of Adam to Noah, we find two lines of genealogies in chapters four and five of Genesis. Those two lines are represented by the descendants of Cain and the descendants of Seth. Unlike the genealogy of Adam to Noah which represented ten descendants, the line of Seth and Cain both identify eight descendants. For this reason, they are to be treated as two periods of four. Seth and Cain are covenant symbols, and Cain represents those who in Isaiah twenty-eight and twenty-nine, make a covenant of death, that is to be disannulled at the overflowing scourge. They are those who build their houses upon sand. Those who build upon the Rock, make a covenant of life as represented in first Peter, chapter two as those who have tasted that the Lord is good, and are the “chosen generation.” The “many” build upon the sand, but “few” are chosen.
Etter Adams til Noahs ættetavle finner vi to slektslinjer i Første Moseboks fjerde og femte kapittel. Disse to linjene er representert ved Kains etterkommere og Sets etterkommere. I motsetning til Adams til Noahs ættetavle, som omfattet ti etterkommere, angir både Sets og Kains linje åtte etterkommere. Av denne grunn skal de behandles som to perioder på fire. Set og Kain er paktsymboler, og Kain representerer dem som i Jesaja tjueåtte og tjueni inngår en dødspakt, som skal gjøres til intet ved den overskyllende svøpe. De er dem som bygger sine hus på sand. De som bygger på Klippen, inngår en livspakt, slik det er fremstilt i første Petersbrev, kapittel to, som dem som har smakt at Herren er god, og er den «utvalgte slekt». De «mange» bygger på sanden, men «få» er utvalgt.
Cain’s genealogy is a rebellious chord in the symphony of names, for the names represent human glory that is vain, leading to aimless wandering, after being smitten by heaven. Disregarding the warning Cain’s line professes a false divinity, cloaked in vengeful human power, represented by the arts of humanity, that forges an iron culture; beautiful, but violent, and barren of hope. That last statement is an overview of the message in the eight generations of Cain that is derived from the names.
Kains slektsregister er en opprørsk akkord i navnenes symfoni, for navnene representerer menneskelig herlighet som er forgjeves og fører til formålsløs omflakken etter å ha blitt slått av himmelen. Uten å ta advarselen til følge bekjenner Kains slektslinje en falsk guddommelighet, tilslørt i hevngjerrig menneskelig makt, representert ved menneskehetens kunster, som smir en jernkultur; vakker, men voldelig og blottet for håp. Denne siste påstanden er en oversikt over budskapet i Kains åtte slektsledd, slik det utledes av navnene.
Seth’s line answers Cain’s line with grace. In the human frailty that has been appointed to mankind, those who call on God will have their sorrow turned to praise as heaven descends. Faithfully walking the path that rises to glory, during a probationary period, until the cry of “hope,” brings rest, through waters of deliverance. That last statement is an overview of the message in the eight generations of Seth that is derived from the names.
Sets linje svarer på Kains linje med nåde. I den menneskelige skrøpelighet som er blitt tilmålt menneskeheten, skal de som påkaller Gud, få sin sorg vendt til lovprisning når himmelen stiger ned. Ved trofast å vandre på den stien som stiger opp til herlighet, i en prøvetid, inntil ropet om «håp» bringer hvile gjennom frelsens vann. Den siste påstanden er en oversikt over budskapet i Sets åtte slektsledd, slik det er utledet av navnene.
The reason for dividing the eight generations into two sets of four generations is established in the first step of the covenant, when the prophecy of bondage in Egypt is identified as 400 years and also that the 400 years, would end in the fourth generation. When Paul’s testimony is incorporated into the alpha covenant prophecy, it produces two periods of 215 years that were made up of four generations in each period. The eight generations, in the 430 years represents two periods of 215 years. The first period is represented by the good Pharaoh who knew Joseph. 215 years later, there was a new Pharaoh, that knew not Joseph. Then the next set of four generations began.
Grunnen til å dele de åtte slektsledd i to sett med fire slektsledd blir fastslått i paktens første trinn, når profetien om trelldommen i Egypt blir angitt til 400 år, og også at de 400 år skulle ende i det fjerde slektsledd. Når Paulus’ vitnesbyrd innarbeides i alfapaktens profeti, frembringer det to perioder på 215 år, som hver besto av fire slektsledd. De åtte slektsledd i de 430 år representerer to perioder på 215 år. Den første perioden er representert ved den gode farao som kjente Josef. 215 år senere var det en ny farao, som ikke kjente Josef. Da begynte det neste settet med fire slektsledd.
Eight generations divided equally into two periods, distinctly marked as its own period of four generations, upholds applying the eight generations of Cain and of Seth in the same fashion. When that application is made, you have Seth’s eight generations aligned with Cain’s eight generations. Cain represents the many who receive the mark of the beast, and Seth represents the few who receive the seal of God. Cain is the sign of humanity, and Seth is the sign of humanity combined with Divinity in the context of the covenant of Noah, whereas; the line of Joseph and Moses is in the context of the covenant of Abram.
Åtte slektsledd, likt fordelt i to perioder, tydelig avgrenset som en egen periode på fire slektsledd, stadfester anvendelsen av Kains og Sets åtte slektsledd på samme måte. Når denne anvendelsen foretas, får man Sets åtte slektsledd stilt opp mot Kains åtte slektsledd. Kain representerer de mange som mottar dyrets merke, og Set representerer de få som mottar Guds segl. Kain er menneskehetens tegn, og Set er tegnet på menneskeheten forenet med guddommeligheten innenfor rammen av Noahs pakt, mens Josefs og Moses’ linje står innenfor rammen av Abrams pakt.
Then in chapter eleven, the genealogy of the chosen people is represented by ten names from Shem to Abram. Chapter eleven is the story of the tower of Babel, but also the genealogy of the chosen people, as represented by Abraham. Chapter eleven introduces a chosen people who were to enter into a threefold covenant with God. The third and final step was the sacrifice of Isaac in chapter twenty-two. Chapter “eleven” is the alpha beginning and chapter “twenty-two” is the omega ending. The faith required to hear God’s voice in the meaning of names, is no different than the faith required to hear His voice in the numbering of His Word. An application of a genealogy that is not taken up by the theologians, is the genealogy of Ishmael, the symbol of Islam.
Deretter, i kapittel elleve, fremstilles det utvalgte folks slektstavle ved ti navn fra Sem til Abram. Kapittel elleve er fortellingen om Babels tårn, men også slektstavlen til det utvalgte folket, slik det er representert ved Abraham. Kapittel elleve introduserer et utvalgt folk som skulle tre inn i en trefoldig pakt med Gud. Det tredje og siste trinnet var ofringen av Isak i kapittel tjueto. Kapittel «elleve» er alfa-begynnelsen, og kapittel «tjueto» er omega-avslutningen. Den tro som kreves for å høre Guds røst i navnenes betydning, er ikke annerledes enn den tro som kreves for å høre Hans røst i nummereringen av Hans Ord. En anvendelse av en slektstavle som ikke tas opp av teologene, er Ismaels slektstavle, symbolet på islam.
And these are the names of the sons of Ishmael, by their names, according to their generations: the firstborn of Ishmael, Nebajoth; and Kedar, and Adbeel, and Mibsam, And Mishma, and Dumah, and Massa, Hadar, and Tema, Jetur, Naphish, and Kedemah: These are the sons of Ishmael, and these are their names, by their towns, and by their castles; twelve princes according to their nations. Genesis 25:13–16.
Og dette er navnene på Ismaels sønner, ved deres navn, etter deres ætter: Ismaels førstefødte, Nebajot, og Kedar og Adbeel og Mibsam, og Misjma og Duma og Massa, Hadar og Tema, Jetur, Nafisj og Kedma. Dette er Ismaels sønner, og dette er deres navn, etter deres byer og etter deres borge; tolv fyrster etter sine folkeslag. 1 Mosebok 25:13–16.
When the definitions of these twelve names are set forth into a statement, it reads as, “Prophetically the descendants of Ishmael are a fruitful dark-skinned people that are renowned as warriors, but are grieved historically and prophetically on August 11, 1840 and thereafter on September 11, 2001. They are called the children of the east in biblical history. They originated from Arabia where the fragrant spices employed in the Hebrew sanctuary services are grown. The word “assassins” is derived from Islamic history and represents death that is brought about in silence. In the time of the Crusades Islam enclosed, encircled and besieged Catholic Europe, but their subsequent restraint marked the arrival of the refreshing of 1840 through 1844, and also from 9/11 through to the Sunday law crisis. The definitions of the twelve names of Ishmael’s sons are all represented in the previous statement by the bold-faced type.
Når definisjonene av disse tolv navnene settes sammen til en sammenhengende utsagn, lyder det slik: «Profetisk sett er Ismaels etterkommere et fruktbart mørkhudet folk som er berømt som krigere, men som historisk og profetisk sørger den 11. august 1840 og deretter den 11. september 2001. De kalles Østens barn i den bibelske historie. De hadde sitt opphav i Arabia, hvor de velluktende krydderiene som ble anvendt i de hebraiske helligdomstjenestene, vokser. Ordet «assassiner» er avledet fra islamsk historie og representerer død som frembringes i stillhet. På korstogenes tid omsluttet, omringet og beleiret islam det katolske Europa, men deres påfølgende tilbakeholdelse markerte ankomsten av vederkvegelsen fra 1840 til 1844, og også fra 11. september og frem til søndagslovkrisen. Definisjonene av de tolv navnene på Ismaels sønner er alle representert i det foregående utsagnet ved den fete skrift.»
The twelve names of the line of Ishmael represent thirteen, if you include Ishmael on the list. Thirteen is the symbolic number of “rebellion,” which is what Hagar did, that brought about Abraham allowing Hagar and Ishmael to be cast out. Paul uses that incident to describe the casting out of ancient Israel as God’s covenant people, at the same time that He was establishing a covenant with His Christian bride.
De tolv navnene i Ismaels slektslinje utgjør tretten, dersom en også regner Ismael med i listen. Tretten er det symbolske tallet for «opprør», og det var dette Hagar gjorde, noe som førte til at Abraham lot Hagar og Ismael bli drevet ut. Paulus bruker denne hendelsen til å beskrive utstøtelsen av det gamle Israel som Guds paktsfolk, samtidig som Han opprettet en pakt med sin kristne brud.
For it is written, that Abraham had two sons, the one by a bondmaid, the other by a freewoman. But he who was of the bondwoman was born after the flesh; but he of the freewoman was by promise. Which things are an allegory: for these are the two covenants; the one from the mount Sinai, which gendereth to bondage, which is Agar. For this Agar is mount Sinai in Arabia, and answereth to Jerusalem which now is, and is in bondage with her children. But Jerusalem which is above is free, which is the mother of us all. For it is written, Rejoice, thou barren that bearest not; break forth and cry, thou that travailest not: for the desolate hath many more children than she which hath an husband. Now we, brethren, as Isaac was, are the children of promise. But as then he that was born after the flesh persecuted him that was born after the Spirit, even so it is now. Nevertheless what saith the scripture? Cast out the bondwoman and her son: for the son of the bondwoman shall not be heir with the son of the freewoman. So then, brethren, we are not children of the bondwoman, but of the free. Galatians 4:22–31.
For det er skrevet at Abraham hadde to sønner, den ene med en trellkvinne, den andre med den frie kvinne. Men han som var av trellkvinnen, ble født etter kjødet; han derimot som var av den frie kvinne, ved løftet. Dette har en billedlig mening; for disse kvinnene er de to pakter: den ene fra Sinai berg, som føder til trelldom; dette er Hagar. For Hagar er Sinai berg i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem; for det er i trelldom sammen med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er mor til oss alle. For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder; bryt ut i jubel og rop, du som ikke har fødselsveer; for den enslige har langt flere barn enn hun som har mannen. Så er vi, brødre, løftets barn, likesom Isak. Men som den gang han som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden, slik er det også nå. Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn; for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. Altså, brødre, er vi ikke trellkvinnens barn, men den frie kvinnes. Galaterne 4:22–31.
Ishmael is a symbol of Islam, and Hagar, Ishmael’s mother is the symbol of the church of the covenant of death. Isaac is a symbol of Christianity, and Sarah is the symbol of the church of the covenant of life. For this reason, Ishmael had twelve sons, for twelve is a symbol of God’s covenant people, and Islam is a counterfeit of God’s covenant people.
Ismael er et symbol på islam, og Hagar, Ismaels mor, er symbolet på dødens pakts kirke. Isak er et symbol på kristendommen, og Sara er symbolet på livets pakts kirke. Av denne grunn hadde Ismael tolv sønner, for tolv er et symbol på Guds paktsfolk, og islam er en etterligning av Guds paktsfolk.
There are two genealogies for Christ in the gospels. One in Matthew and another in Luke.
Det finnes to slektstavler for Kristus i evangeliene. Én i Matteus og en annen i Lukas.
And Jacob begat Joseph the husband of Mary, of whom was born Jesus, who is called Christ. So all the generations from Abraham to David are fourteen generations; and from David until the carrying away into Babylon are fourteen generations; and from the carrying away into Babylon unto Christ are fourteen generations. Now the birth of Jesus Christ was on this wise: When as his mother Mary was espoused to Joseph, before they came together, she was found with child of the Holy Ghost. Matthew 1:16–18.
Og Jakob fekk Josef, Marias mann; av henne vart Jesus fødd, han som vert kalla Kristus. Så er det i alt fjorten ætteleder frå Abraham til David; og frå David til bortføringa til Babylon fjorten ætteleder; og frå bortføringa til Babylon til Kristus fjorten ætteleder. Men Jesu Kristi fødsel gjekk såleis til: Då mor hans, Maria, var trulova med Josef, synte det seg, før dei kom saman, at ho var med barn ved Den Heilage Ande. Matteus 1:16–18.
Matthew’s genealogy identifies three equal periods of fourteen which make up one period of forty-two. Christ is the omega of covenant history in relation to Moses as the alpha of covenant history. Moses prophesies that Christ would be “like unto himself.” Moses had three periods of forty years in his one-hundred-and-twenty-year life. Each forty-year period of Moses’ life, when placed line upon line, concludes at Kadesh, a symbol of 1863 and the Sunday law. Christ’s three periods end at David, the captivity in Babylon and Christ confirming the covenant with His blood at the cross. David represents the lifting up of the church triumphant at the Sunday law, and the second line identifies the foolish virgins being carried to Babylon, at the Sunday law. The third period ends at the cross, which once again, typifies the Sunday law where Christ confirms Abraham’s covenant with the one hundred and forty-four thousand and Noah’s covenant with the great multitude.
Matteus’ slektsregister identifiserer tre like perioder på fjorten, som utgjør én periode på førtito. Kristus er omega i pakthistorien i forhold til Moses som alfa i pakthistorien. Moses profeterer at Kristus skulle være «lik ham selv». Moses hadde tre perioder på førti år i sitt hundreogtjueårige liv. Hver førtiårsperiode i Moses’ liv, når den legges linje på linje, ender ved Kadesj, et symbol på 1863 og søndagsloven. Kristi tre perioder ender ved David, fangenskapet i Babylon og Kristus som stadfester pakten med sitt blod på korset. David representerer opphøyelsen av den triumferende menighet ved søndagsloven, og den andre linjen identifiserer de dårlige jomfruene som føres bort til Babylon ved søndagsloven. Den tredje perioden ender ved korset, som igjen er et forbilde på søndagsloven, der Kristus stadfester Abrahams pakt med de hundre og førtifire tusen og Noahs pakt med den store skare.
What can be understood when these two lines are laid over the top of one another is amazing. Moses’ one hundred and twenty years connects with Noah’s 120 years, and Christ’s forty-two generations connects with the antichrist reigning for forty-two symbolic months at the Sunday law.
Det som kan forstås når disse to linjene legges over hverandre, er forbløffende. Moses’ hundre og tjue år forbindes med Noahs 120 år, og Kristi førtito slektsledd forbindes med at antikrist hersker i førtito symbolske måneder ved søndagsloven.
And the Lord said, My spirit shall not always strive with man, for that he also is flesh: yet his days shall be an hundred and twenty years. Genesis 6:3.
Og Herren sa: Min Ånd skal ikke alltid stride med mennesket, for også det er kjød; men dets dager skal være hundre og tjue år. 1 Mosebok 6:3.
Along with the genealogy of Matthew, which emphasizes the covenant of Abraham, the genealogy of Christ, as set forth by Luke goes all the way to creation, thus emphasizing the covenant of life that Adam broke in Eden. Luke’s genealogy begins with Jesus, and goes backward through His genealogy all the way to Adam, who is identified as the son of God. The line ends with the perfect second Adam, and it begins with the perfect first Adam. From the first Adam unto the second Adam is set forth as 77 generations.
Sammen med Matteus’ slektstavle, som fremhever Abrahams pakt, går Kristi slektstavle, slik den er fremstilt av Lukas, helt tilbake til skapelsen og fremhever dermed livets pakt, som Adam brøt i Eden. Lukas’ slektstavle begynner med Jesus og går bakover gjennom hans ættelinje helt til Adam, som betegnes som Guds sønn. Linjen ender med den fullkomne andre Adam, og den begynner med den fullkomne første Adam. Fra den første Adam til den andre Adam fremstilles det som 77 slektsledd.
The genealogies of Scripture represent lines of truth. We have just identified several that far exceed the necessary witnesses needed to establish a truth. The genealogical lines contain the voice of historical fulfillments and future predictions, and they contain the voice of Palmoni, the Wonderful Numberer of secrets, as the numerical enigmas which were placed within the lines provide a second voice. Those two voices are heard with another third voice, the voice of the Wonderful Linguist, who created and controls all things, including the names of people, places and things.
Slektstavlene i Skriften representerer sannhetens linjer. Vi har nettopp identifisert flere som langt overgår de nødvendige vitner som trengs for å stadfeste en sannhet. De genealogiske linjene bærer i seg stemmen fra historiske oppfyllelser og fremtidige forutsigelser, og de bærer i seg stemmen til Palmoni, den vidunderlige tallfester av hemmeligheter, idet de numeriske gåtene som er lagt inn i linjene, gir en annen stemme. Disse to stemmene høres sammen med en tredje stemme, stemmen til den vidunderlige språkkyndige, som skapte og styrer alle ting, deriblant navnene på mennesker, steder og ting.
When John turned to see the voice behind him, it was as the voice of many waters, and when Daniel had the same vision, His voice was the voice of a multitude. The surface message of the Scriptures, as well as the names found with the message, and also the numbering within the message are three voices in one passage. When you take a line with the three voices and lay it over the top of a parallel line, three voices become many voices.
Da Johannes vendte seg for å se stemmen bak seg, var den som lyden av mange vann, og da Daniel hadde det samme synet, var Hans røst som lyden av en mengde. Skriftenes budskap på overflaten, så vel som navnene som finnes sammen med budskapet, og også tallene i budskapet, er tre røster i ett avsnitt. Når du tar en linje med de tre røstene og legger den over en parallell linje, blir tre røster til mange røster.
And a voice came out of the throne, saying, Praise our God, all ye his servants, and ye that fear him, both small and great. And I heard as it were the voice of a great multitude, and as the voice of many waters, and as the voice of mighty thunderings, saying, Alleluia: for the Lord God omnipotent reigneth. Revelation 19:5, 6.
Og en røst gikk ut fra tronen og sa: Lov vår Gud, alle dere hans tjenere, og dere som frykter ham, både små og store. Og jeg hørte likesom røsten av en stor skare, og som røsten av mange vann, og som røsten av mektige tordendrønn, som sa: Halleluja! For Herren Gud, Den Allmektige, regjerer. Åpenbaringen 19:5, 6.
Some of the most significant genealogies are found in the kings of Israel. The first seven kings of Israel, the northern kingdom, end with Ahab, Jezebel and Elijah, thus representing the Sunday law. The line of the last seven kings of the northern tribes, begins at the Sunday law and ends at the close of human probation, when Michael stands up in Daniel 12. The first seven kings of Judah illustrate the history from the Sunday law until Michael stands up, and the last seven kings identify the history that leads to the Sunday law. Two genealogical lines, both possessing an alpha history and an omega history. The alpha history is the period of 9/11 unto the Sunday law, and the omega period is the Sunday law until the close of probation. The first seven kings of Israel, align with the last seven kings of Judah; and the last seven kings of Israel, align with the first seven kings of Judah.
Noen av de mest betydningsfulle slektslinjene finnes hos kongene i Israel. De første sju kongene i Israel, det nordlige riket, ender med Ahab, Jesabel og Elia, og representerer således søndagsloven. Rekken av de siste sju kongene i de nordlige stammene begynner ved søndagsloven og ender ved menneskets nådetids avslutning, når Mikael står fram i Daniel 12. De første sju kongene i Juda illustrerer historien fra søndagsloven inntil Mikael står fram, og de siste sju kongene identifiserer den historien som leder fram til søndagsloven. To genealogiske linjer, begge med en alfahistorie og en omegahistorie. Alfahistorien er perioden fra 11. september til søndagsloven, og omegaperioden er fra søndagsloven til nådetidens avslutning. De første sju kongene i Israel svarer til de siste sju kongene i Juda; og de siste sju kongene i Israel svarer til de første sju kongene i Juda.
We will continue in the next article.
Vi vil fortsette i neste artikkel.
“Be Steadfast Unto the End
«Vær standhaftig inntil enden»
“[Revelation 1:1, 2, quoted.] The whole Bible is a revelation; for all revelation to men comes through Christ, and all centers in him. God has spoken unto us by His Son, whose we are by creation and by redemption. Christ came to John exiled on the Isle of Patmos to give him the truth for these last days, to show him that which must shortly come to pass. Jesus Christ is the great trustee of divine revelation. It is through him that we have a knowledge of what we are to look for in the closing scenes of this earth’s history. God gave this revelation to Christ, and Christ communicated the same to John.
«[Åpenbaringen 1,1.2, sitert.] Hele Bibelen er en åpenbaring; for all åpenbaring til mennesker kommer gjennom Kristus, og alt er sentrert i ham. Gud har talt til oss ved sin Sønn, hvis vi tilhører ved skapelsen og ved gjenløsningen. Kristus kom til Johannes, som var forvist på øya Patmos, for å gi ham sannheten for disse siste dager, for å vise ham det som snart må skje. Jesus Kristus er den store forvalter av den guddommelige åpenbaring. Det er gjennom ham vi har kunnskap om hva vi skal vente i avslutningsscenene av denne jords historie. Gud gav denne åpenbaring til Kristus, og Kristus meddelte den til Johannes.»
“John, the beloved disciple, was the one chosen to receive this revelation. He was the last survivor of the first chosen disciples. Under the New Testament dispensation he was honored as the prophet Daniel was honored under the Old Testament dispensation.
«Johannes, den elskede disippelen, var den som ble utvalgt til å motta denne åpenbaringen. Han var den siste gjenlevende av de først utvalgte disiplene. Under den nytestamentlige husholdning ble han hedret slik profeten Daniel ble hedret under den gammeltestamentlige husholdning.»
“The instruction to be communicated to John was so important that Christ came from heaven to give it to His servant, telling him to send it to the churches. This instruction is to be the object of our careful and prayerful study; for we are living in a time when men who are not under the teaching of the Holy Spirit will bring in false theories. These men have been standing in high places, and they have ambitious projects to carry out. They seek to exalt themselves, and to revolutionize the whole showing of things. God has given us special instruction to guard us against such ones. He bade John write in a book that which should take place in the closing scenes of this earth’s history.
«Den undervisning som skulle meddeles Johannes, var av så stor betydning at Kristus kom fra himmelen for å gi den til sin tjener og sa til ham at han skulle sende den til menighetene. Denne undervisningen skal være gjenstand for vårt omhyggelige og bønnefulle studium; for vi lever i en tid da mennesker som ikke står under Den Hellige Ånds undervisning, vil innføre falske teorier. Disse menn har stått på høye poster, og de har ærgjerrige planer som de vil gjennomføre. De søker å opphøye seg selv og å revolusjonere hele tingenes tilstand. Gud har gitt oss særlig undervisning for å verne oss mot slike. Han bød Johannes skrive i en bok det som skulle finne sted i avslutningsscenene av denne jordens historie. »
“After the passing of the time, God entrusted to His faithful followers the precious principles of present truth. These principles were not given to those who had had no part in the giving of the first and second angel’s messages. They were given to the workers who had had a part in the cause from the beginning.
«Etter at tiden var utløpt, betrodde Gud sine trofaste etterfølgere de dyrebare prinsippene i den nåværende sannhet. Disse prinsippene ble ikke gitt til dem som ikke hadde hatt noen del i forkynnelsen av den første og den andre engels budskap. De ble gitt til de arbeidere som hadde hatt del i saken fra begynnelsen av.
“Those who passed through these experiences are to be as firm as a rock to the principles that have made us Seventh-day Adventists. They are to be workers together with God, binding up the testimony and sealing the law among His disciples. Those who took part in the establishment of our work upon a foundation of Bible truth, those who know the waymarks that have pointed out the right path, are to be regarded as workers of the highest value. They can speak from personal experience regarding the truths entrusted to them. These men are not to permit their faith to be changed to infidelity; they are not to permit the banner of the third angel to be taken from their hands. They are to hold the beginning of their confidence firm unto the end.
«De som har gjennomgått disse erfaringene, skal stå faste som klippen ved de prinsipper som har gjort oss til syvendedagsadventister. De skal være medarbeidere med Gud, idet de binder vitnesbyrdet sammen og besegler loven blant Hans disipler. De som tok del i opprettelsen av vårt verk på et grunnlag av bibelsk sannhet, de som kjenner veimerkene som har pekt ut den rette sti, skal regnes som arbeidere av den høyeste verdi. De kan tale ut fra personlig erfaring om de sannheter som er betrodd dem. Disse menn skal ikke tillate at deres tro blir forandret til vantro; de skal ikke tillate at den tredje engels banner blir tatt fra deres hender. De skal holde fast ved begynnelsen av sin frimodige tillit inntil enden.»
“The Lord has declared that the history of the past shall be rehearsed as we enter upon the closing work. Every truth that He has given for these last days is to be proclaimed to the world. Every pillar that He has established is to be strengthened. We cannot now step off the foundation that God has established. We cannot now enter into any new organization; for this would mean apostasy from the truth.
«Herren har erklært at fortidens historie skal gjennomgås idet vi går inn i avslutningsverket. Hver sannhet som Han har gitt for disse siste dager, skal forkynnes for verden. Hver støttespiller som Han har opprettet, skal styrkes. Vi kan ikke nå tre til side fra det grunnlag som Gud har lagt. Vi kan ikke nå gå inn i noen ny organisasjon; for dette ville innebære frafall fra sannheten. »
“The medical missionary work needs to be purified and cleansed from everything that would weaken the faith of believers in the past experience of the people of God. Eden, beautiful Eden, was degraded by the introduction of sin. There is need now to rehearse the experience of the men who acted a part in the establishment of our work at the beginning.
Det medisinske misjonsarbeidet må renses og lutres fra alt som ville svekke de troendes tro på Guds folks tidligere erfaring. Eden, det skjønne Eden, ble vanhelliget ved syndens inntreden. Det er nå nødvendig å gjenfortelle erfaringen til de menn som hadde en del i grunnleggelsen av vårt arbeid i begynnelsen.
“From time to time we read the death notices of the great men of the world. Their time came suddenly, as in a moment. Many, supposed to be in good health, die after a feast, or after laying selfish plans for their own exaltation. The word goes forth, ‘He is joined to his idols; let him alone.’ This means that the Lord no longer guards him from harm. Sudden death comes, and what is his lifework worth? His life has been a failure. The tree falls because the power that has sustained it leaves it to its idolatrous sacrifice.
«Fra tid til annen leser vi dødsannonsene over verdens store menn. Deres tid kom plutselig, som i et øyeblikk. Mange, som antas å være ved god helse, dør etter et festmåltid, eller etter å ha lagt selviske planer for sin egen opphøyelse. Ordet går ut: ‘Han er sluttet til sine avguder; la ham være.’ Dette betyr at Herren ikke lenger verner ham mot skade. Brå død kommer, og hva er hans livsverk verdt? Hans liv har vært en fiasko. Treet faller fordi den kraft som har opprettholdt det, forlater det til dets avgudsdyrkende offer.»
“Men and women are absorbed in searching for something to enjoy. They sell their souls for naught, and God withdraws His longsuffering forbearance. They are left to their choice.
«Menn og kvinner er oppslukt av å søke etter noe å nyte. De selger sine sjeler for intet, og Gud trekker tilbake sin langmodige overbærenhet. De overlates til sitt eget valg.
“There are those who, while professing to believe present truth have degraded their faith and refused to walk in the light. Who will now lay aside their selfish, worldly principles? Who will now strive to realize the worth of the soul? What shall it profit a man, if he shall gain the whole world, and lose his own soul? Or what shall a man give in exchange for his soul? Are you hungering and thirsting for the bread of life and the water of salvation? Do you realize the value of the souls for whom Christ died? Are those who are supposed to be Christians living up to their profession of faith? Are they conscious of the worth of the soul? Are they striving to purify their souls through obedience to the truth?” Manuscript Releases, volume 20, 150, 151.
«Det finnes dem som, samtidig som de bekjenner å tro den nærværende sannhet, har fornedret sin tro og nektet å vandre i lyset. Hvem vil nå legge bort sine selviske, verdslige prinsipper? Hvem vil nå strebe etter å innse sjelens verdi? For hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin egen sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? Hungrer og tørster dere etter livets brød og frelsens vann? Innser dere verdien av de sjeler som Kristus døde for? Lever de som skal være kristne, i samsvar med sin trosbekjennelse? Er de seg sjelens verdi bevisst? Streber de etter å rense sine sjeler ved lydighet mot sannheten?» Manuscript Releases, bind 20, 150, 151.