The book of Joel confronts the leadership of the Laodicean Seventh-day Adventist church with the testimony of its escalating rebellion over four generations. Those four generations are also illustrated in Ezekiel chapter eight, where the twenty-five men of that fourth-generation bow to the sun. In 1901, 13 years after the rebellion of 1888, the Adventist church organized a committee to lead the church.
Joels bok konfronterer lederskapet i den laodikeiske Syvendedags Adventistkirken med vitnesbyrdet om dets tiltagende opprør gjennom fire generasjoner. Disse fire generasjonene er også fremstilt i Esekiel kapittel åtte, hvor de tjuefem mennene i den fjerde generasjonen bøyer seg for solen. I 1901, 13 år etter opprøret i 1888, organiserte Adventistkirken en komité for å lede kirken.
The initial General Conference’s Executive Committee was established during the major reorganization at the 1901 General Conference Session, and it consisted of 25 members. This was a significant expansion from the pre-1901 committee, which had only 13 members. The members have increased through the years, but Jesus always identifies the end with the beginning. The beginning was 25 members, with one as the leader, paralleling a course in the sanctuary, which consisted of 24 priests and one high priest.
Den første Generalkonferansens eksekutivkomité ble opprettet under den store omorganiseringen på Generalkonferansens sesjon i 1901, og den bestod av 25 medlemmer. Dette var en betydelig utvidelse fra komiteen før 1901, som bare hadde 13 medlemmer. Antallet medlemmer har økt gjennom årene, men Jesus identifiserer alltid enden med begynnelsen. Begynnelsen var 25 medlemmer, med én som leder, parallelt med et skift i helligdommen, som bestod av 24 prester og én yppersteprest.
Judas and the Sanhedrin are two symbols of rebellion in the time of Christ. The Sanhedrin represents the Laodicean Seventh-day Adventist church. The Sanhedrin’s participation in the crucifixion of Christ, typifies the role of Adventism in the Sunday law crisis. The Sanhedrin—the supreme Jewish council in Jerusalem, composed of chief priests, elders, and scribes, presided over by High Priest Caiaphas—played a central role in the events leading to Jesus’ death.
Judas og Sanhedrinet er to symboler på opprør i Kristi tid. Sanhedrinet representerer den laodikeiske syvendedagsadventistkirken. Sanhedrinets medvirkning i Kristi korsfestelse er et forbilde på adventismens rolle i søndagslovkrisen. Sanhedrinet – det øverste jødiske råd i Jerusalem, sammensatt av yppersteprester, eldste og skriftlærde, under ledelse av ypperstepresten Kaifas – spilte en sentral rolle i begivenhetene som ledet frem til Jesu død.
After Jesus’ arrest in Gethsemane (orchestrated with Judas’ betrayal), he was brought before the Sanhedrin at night in Caiaphas’ house. They sought testimony to condemn him, producing witnesses who accused him of blasphemy and insurrection.
Etter Jesu arrestasjon i Getsemane (tilrettelagt ved Judas’ forræderi), ble han om natten ført fram for Sanhedrinet i Kaifas’ hus. De søkte vitnesbyrd for å få ham dømt og førte fram vitner som anklaget ham for blasfemi og oppvigleri.
When Caiaphas directly asked Jesus if he was the Messiah (or Son of God), Jesus’ affirmative response, “You have said so” led the high priest to declare, “Blasphemy!” The council condemned Him as deserving death. Lacking authority under Roman rule to execute capital sentences, they handed Jesus over to Pontius Pilate, the Roman governor, accusing him of sedition to secure a Roman execution. The actual crucifixion was carried out by Roman soldiers under Pilate’s order, but only after Pilate yielded to pressure from the chief priests and a crowd (who demanded Jesus’ death and the release of Barabbas).
Da Kaifas direkte spurte Jesus om han var Messias (eller Guds Sønn), førte Jesu bekreftende svar, «Du har sagt det», til at øverstepresten erklærte: «Spott mot Gud!» Rådet dømte ham som skyldig til døden. Siden de under romersk herredømme manglet myndighet til å fullbyrde dødsdommer, overgav de Jesus til Pontius Pilatus, den romerske landshøvdingen, idet de anklaget ham for oppvigleri for å sikre en romersk henrettelse. Den faktiske korsfestelsen ble utført av romerske soldater etter Pilatus’ ordre, men først etter at Pilatus ga etter for press fra overprestene og en folkemengde (som krevde Jesu død og løslatelsen av Barabbas).
“When Christ was upon this earth, the world preferred Barabbas. And today the world and the churches are making the same choice. The scenes of the betrayal, the rejection, and the crucifixion of Christ have been re-enacted, and will again be re-enacted on an immense scale. People will be filled with the attributes of the enemy, and with them his delusions will have great power. Just to that degree that light is refused will there be misconception and misunderstanding. Those who reject Christ and choose Barabbas work under a ruinous deception. Misrepresentation and false witness will grow to open rebellion. The eye being evil, the whole body will be full of darkness. Those who give their affections to any leader but Christ will find themselves under the control, body, soul, and spirit, of an infatuation that is so entrancing that under its power souls turn away from hearing the truth to believe a lie. They are ensnared and taken, and by their every action they cry, Release unto us Barabbas, but crucify Christ.
«Da Kristus var her på jorden, foretrakk verden Barabbas. Og i dag treffer verden og kirkene det samme valg. Scenene med forræderiet, forkastelsen og korsfestelsen av Kristus er blitt gjentatt, og vil igjen bli gjentatt i umåtelig stor målestokk. Mennesker vil bli fylt med fiendens egenskaper, og gjennom dem vil hans villfarelser ha stor makt. I nøyaktig samme grad som lyset blir avvist, vil det være misoppfatning og misforståelse. De som forkaster Kristus og velger Barabbas, arbeider under et ødeleggende bedrag. Forvrengning og falskt vitnesbyrd vil vokse til åpent opprør. Når øyet er ondt, vil hele legemet være fullt av mørke. De som gir sin hengivenhet til noen annen leder enn Kristus, vil finne seg selv under herredømmet, i legeme, sjel og ånd, av en besnærelse som er så fengslende at sjeler under dens makt vender seg bort fra å høre sannheten for å tro løgnen. De blir fanget og tatt, og ved hver eneste handling roper de: Gi oss Barabbas fri, men korsfest Kristus.»
“Even now this decision is being made. The scenes enacted at the cross are being re-enacted. In the churches that have departed from truth and righteousness it is being revealed what human nature can do and will do when the love of God is not an abiding principle in the soul. We need not be surprised at anything that may take place now. We need not marvel at any developments of horror. Those who trample under their unholy feet the law of God have the same spirit as had the men who insulted and betrayed Jesus. Without any compunction of conscience, they will do the deeds of their father, the devil. They will ask the question that came from the traitorous lips of Judas, What will you give me if I betray unto you Jesus the Christ? Even now Christ is being betrayed in the person of his saints.” Review and Herald, January 30, 1900.
«Selv nå blir denne beslutningen truffet. Scenene som utspilte seg ved korset, blir gjentatt. I de menigheter som har forlatt sannhet og rettferdighet, blir det åpenbart hva den menneskelige natur kan gjøre og vil gjøre når Guds kjærlighet ikke er et varig prinsipp i sjelen. Vi behøver ikke å bli overrasket over noe som kan finne sted nå. Vi behøver ikke å undre oss over noen redselsfulle utviklinger. De som tramper Guds lov under sine uhellige føtter, har den samme ånd som de menn hadde som hånte og forrådte Jesus. Uten samvittighetskvaler vil de gjøre sin far djevelens gjerninger. De vil stille det spørsmålet som kom fra Judas’ forræderske lepper: Hva vil dere gi meg dersom jeg forråder Jesus Kristus til dere? Selv nå blir Kristus forrådt i sine helliges person.» Review and Herald, 30. januar 1900.
If the passage truly means what it says, then those who were being identified as “choosing Barabbas,” will be unable to understand what the passage teaches. Those people are the people in 2 Thessalonians who receive strong delusion, because they loved not the truth. She says of those who choose Barabbas, “Those who give their affections to any leader but Christ will find themselves under the control, body, soul, and spirit, of an infatuation that is so entrancing that under its power souls turn away from hearing the truth to believe a lie.” Those who are choosing Barabbas, are under the control of Satan before the waymark of the cross and Sunday law. In that condition they cannot possibly understand what the passage teaches. They will therefore suggest that, “the conditions when Sister White penned these words were for that peculiar history, not now.” Perhaps they would say, “She is speaking about Christianity in a generic way, and this does not apply directly to Seventh-day Adventists.” Poppycock.
Dersom avsnittet virkelig betyr det som står der, da vil de som ble identifisert som «å velge Barabbas», være ute av stand til å forstå hva avsnittet lærer. Disse menneskene er de menneskene i 2 Tessalonikerbrev som mottar kraftig villfarelse, fordi de ikke elsket sannheten. Om dem som velger Barabbas, sier hun: «De som gir sine hengivenheter til en hvilken som helst leder i stedet for Kristus, vil finne seg under en besnærelses herredømme som er så fortryllende at sjeler under dens makt vender seg bort fra å høre sannheten for å tro løgnen, og slik kommer de under kontroll av denne forheksethet med legeme, sjel og ånd.» De som velger Barabbas, er under Satans kontroll før veimerket om korset og søndagsloven. I den tilstanden kan de umulig forstå hva avsnittet lærer. De vil derfor hevde at «forholdene da Søster White nedskrev disse ordene, gjaldt den særegne historien, ikke nå». Kanskje ville de si: «Hun taler om kristendommen på en generell måte, og dette gjelder ikke direkte Syvendedags Adventister.» Tøv.
Of course, the circumstances of the history when Sister White wrote those words were actually a commentary on her personal history, but just as with John in the Revelation, when a prophet is told to write, he is told to write “the things which thou hast seen, and the things which are, and the things which shall be hereafter.” When a prophet records the things that are, he is simultaneously recording the things that will be.
Selvsagt var de historiske omstendighetene da søster White skrev disse ordene, i virkeligheten en kommentar til hennes personlige historie; men, likesom med Johannes i Åpenbaringen, når en profet får beskjed om å skrive, får han beskjed om å skrive «det du har sett, og det som er, og det som skal skje heretter». Når en profet nedtegner de ting som er, nedtegner han samtidig de ting som skal komme.
The leadership of Adventism is represented by Ezekiel’s 25 men, who are also prophetically aligned with the 250 men who stood with Korah, Dathan and Abiram. Just as significantly the rebels of 1888 and the Minneapolis General Conference were identified by Sister White as repeating the rebellion of Korah, Dathan and Abiram. Sister White directly teaches that when the angel of Revelation eighteen descends and lightens the earth with his glory, the latter rain begins.
Lederskapet i adventismen er representert ved Esekiels 25 menn, som også profetisk er knyttet til de 250 mennene som stod sammen med Korah, Datan og Abiram. Like betydningsfullt er det at opprørerne i 1888 og Generalkonferensen i Minneapolis av søster White ble identifisert som en gjentakelse av Korahs, Datans og Abirams opprør. Søster White lærer uttrykkelig at når engelen i Åpenbaringen atten stiger ned og opplyser jorden med sin herlighet, begynner den sene regn.
“The latter rain is to fall upon the people of God. A mighty angel is to come down from heaven, and the whole earth is to be lighted with his glory.” Review and Herald, April 21, 1891.
«Sildigregnet skal falle over Guds folk. En mektig engel skal komme ned fra himmelen, og hele jorden skal opplyses av hans herlighet.» Review and Herald, 21. april 1891.
Sister White directly teaches that the angel of Revelation eighteen descended at the 1888 General Conference with the messages of A. T. Jones and E. J. Waggoner. When she was at the Conference she was so overwhelmed with the rebellion that she decided to pack up her things and leave, but an angel told her that she must stay and record the history, for it was a repetition of the rebellion of Korah. Why did the angel want it recorded, if it wasn’t for a testimony in the latter days? If it is a testimony for the latter days, what else could it mean; other than the Laodicean Seventh-day Adventist church will walk in the footsteps of the Sanhedrin during the Sunday law crisis, and particularly the history that leads up to it.
Søster White lærer direkte at engelen i Åpenbaringen atten steg ned ved Generalkonferansen i 1888 med budskapene til A. T. Jones og E. J. Waggoner. Da hun var på konferansen, ble hun så overveldet av opprøret at hun besluttet å pakke sammen sine eiendeler og reise, men en engel sa til henne at hun måtte bli og nedtegne historien, for den var en gjentakelse av Korahs opprør. Hvorfor ønsket engelen at det skulle nedtegnes, dersom det ikke var for et vitnesbyrd i de siste dager? Hvis det er et vitnesbyrd for de siste dager, hva annet kan det da bety enn at den laodikeiske Syvendedags Adventistkirken vil vandre i Sanhedrinets fotspor under søndagslovskrisen, og særlig den historien som leder opp til den?
The message of Jones and Waggoner was represented as the “message of justification by faith, in verity,” the “Laodicean message,” the “message of Christ’s righteousness” and the “third angel’s message.” The rebels resisted the message, and also rejected the guidance of the Spirit of Prophecy and the chosen messengers of the meeting. Sister White also teaches that when the great buildings of New York City are brought down, by a touch of God’s power, then Revelation 18:1–3, will be fulfilled. Since 9/11 the leadership of the Laodicean Seventh-day Adventist church has been repeating the rebellion of Korah, the rebellion of the 25 ancient men, the rebellion of the leadership in 1888 and the rebellion of the Sanhedrin at the time leading up to the cross. Those 25 men, are a symbol representing a counterfeit Levitical priesthood.
Budskapet til Jones og Waggoner ble framstilt som «budskapet om rettferdiggjørelse ved tro, i sannhet», «Laodikea-budskapet», «budskapet om Kristi rettferdighet» og «den tredje engels budskap». Opprørerne motsatte seg budskapet og forkastet også ledelsen fra Profetiens Ånd og de utvalgte budbærerne ved møtet. Søster White lærer også at når de store bygningene i New York City blir styrtet ned ved et berøring av Guds makt, da vil Åpenbaringen 18:1–3 bli oppfylt. Siden 11. september har lederskapet i den laodikeiske syvendedags adventistkirken gjentatt Korahs opprør, opprøret til de 25 menn i oldtiden, opprøret blant lederskapet i 1888 og Sanhedrinets opprør i tiden som ledet fram til korset. Disse 25 mennene er et symbol som representerer et forfalsket levittisk prestedømme.
A Levite was to 25 years old when he began to serve.
En levitt skulle være 25 år gammel når han begynte å tjene.
And the Lord spake unto Moses, saying, This is it that belongeth unto the Levites: from twenty and five years old and upward they shall go in to wait upon the service of the tabernacle of the congregation: And from the age of fifty years they shall cease waiting upon the service thereof, and shall serve no more: But shall minister with their brethren in the tabernacle of the congregation, to keep the charge, and shall do no service. Thus shalt thou do unto the Levites touching their charge. Numbers 8:23–26.
Og Herren talte til Moses og sa: Dette er det som gjelder for levittene: Fra de er tjuefem år gamle og oppover, skal de gå inn for å gjøre tjeneste ved arbeidet i sammenkomstens telt. Men fra fylte femti år skal de tre tilbake fra denne tjenesten og ikke tjene mer. De skal likevel gjøre tjeneste sammen med sine brødre i sammenkomstens telt, for å vareta det som er dem betrodd, men ikke utføre selve tjenestearbeidet. Slik skal du gjøre med levittene når det gjelder deres tjenesteplikt. 4 Mosebok 8:23–26.
A Levite begins his service at age twenty-five and serves for twenty-five years, until he is fifty. The Messenger of the Covenant in Malachi three, is purging and also cleansing the Levites at the Sunday law, as He did on October 22, 1844.
En levitt begynner sin tjeneste i en alder av tjuefem år og tjener i tjuefem år, inntil han er femti. Paktens Engel i Malaki 3 renser og lutrer også levittene ved søndagsloven, slik Han gjorde den 22. oktober 1844.
Behold, I will send my messenger, and he shall prepare the way before me: and the Lord, whom ye seek, shall suddenly come to his temple, even the messenger of the covenant, whom ye delight in: behold, he shall come, saith the Lord of hosts.
Se, jeg sender min budbærer, og han skal rydde vei foran meg; og Herren, som dere søker, skal plutselig komme til sitt tempel, paktens budbærer, som dere har deres glede i. Se, han kommer, sier hærskarenes Herre.
But who may abide the day of his coming? and who shall stand when he appeareth? for he is like a refiner’s fire, and like fullers’ soap: And he shall sit as a refiner and purifier of silver: and he shall purify the sons of Levi, and purge them as gold and silver, that they may offer unto the Lord an offering in righteousness. Then shall the offering of Judah and Jerusalem be pleasant unto the Lord, as in the days of old, and as in former years. Malachi 3:1–4.
Men hvem kan utholde hans kommes dag? og hvem kan bli stående når han åpenbarer seg? For han er som smelterens ild og som vaskernes såpe. Og han skal sitte som en smelter og renser av sølv; og han skal rense Levis sønner og lutre dem som gull og sølv, så de kan bære fram for Herren et offer i rettferdighet. Da skal Judas og Jerusalems offer være til behag for Herren, som i gamle dager og som i fordums år. Malaki 3:1–4.
The number “25” as a symbol, represents not only a faithful Levite, but a counterfeit Levite. “25” as a symbol is therefore identifying the separation of two classes of worshippers, whether they be wise and foolish virgins, sheep and goats, wheat and tares. The number twenty-five is a symbol of not only a Levite, but just as importantly it is a symbol of the separation (purging) of the Levites. That separation is at the Sunday law, and it is a primary subject of God’s prophetic Word. It is fitting that Matthew chapter twenty-five, is simply a continuation of Jesus’ prophecy of the end of the world in Matthew twenty-four.
Tallet «25» representerer som symbol ikke bare en trofast levitt, men også en falsk levitt. «25» som symbol identifiserer derfor atskillelsen mellom to klasser av tilbedere, enten de er kloke og uforstandige jomfruer, sauer og geiter, hvete og ugress. Tallet tjuefem er et symbol ikke bare på en levitt, men like viktig er det et symbol på atskillelsen (renselsen) av levittene. Denne atskillelsen finner sted ved søndagsloven, og den er et hovedemne i Guds profetiske Ord. Det er passende at Matteus kapittel tjuefem ganske enkelt er en fortsettelse av Jesu profeti om verdens ende i Matteus tjuefire.
And Jesus went out, and departed from the temple: and his disciples came to him for to shew him the buildings of the temple. And Jesus said unto them, See ye not all these things? verily I say unto you, There shall not be left here one stone upon another, that shall not be thrown down. Matthew 24:1, 2.
Og Jesus gikk ut og bort fra templet; og hans disipler kom til ham for å vise ham tempelbygningene. Men Jesus sa til dem: Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier jeg dere: Her skal ikke stein bli tilbake på stein, som ikke skal bli revet ned. Matteus 24:1, 2.
When Jesus departed the temple, He never returned again. In the final verses of chapter twenty-three, Jesus had pronounced judgment upon the Sanhedrin, and the judgment is expressed as “eight,” woes, thus counterfeiting the eight souls upon the ark, the eighth day of circumcision, the eighth day of resurrection, the eight generations of Abraham 430 years and on. The counterfeit number “eight,” aligns with the counterfeit Levite.
Da Jesus forlot templet, vendte han aldri tilbake igjen. I de siste versene av kapittel tjuetre hadde Jesus uttalt dom over Sanhedrinet, og dommen er uttrykt som «åtte» verop, og forfalsker således de åtte sjelene på arken, den åttende dagen for omskjærelsen, den åttende dagen for oppstandelsen, de åtte slektsledd fra Abraham 430 år og videre. Det forfalskede tallet «åtte» står i samsvar med den forfalskede levitten.
Verily I say unto you, All these things shall come upon this generation.
Sannelig sier jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt.
O Jerusalem, Jerusalem, thou that killest the prophets, and stonest them which are sent unto thee, how often would I have gathered thy children together, even as a hen gathereth her chickens under her wings, and ye would not! Behold, your house is left unto you desolate.
Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg, hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, likesom en høne samler kyllingene sine under vingene, men dere ville ikke! Se, huset deres blir overlatt til dere selv, øde.
For I say unto you, Ye shall not see me henceforth, till ye shall say, Blessed is he that cometh in the name of the Lord. Matthew 23:36–39.
For jeg sier eder: Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn. Matteus 23:36–39.
Matthew chapter twenty-two concludes with an illustration of the binding of the wicked into bundles, and concludes with the final interaction between Christ and the quibbling Jews. Then in chapter 24 He leaves the temple for the last time, ceasing His labors for ancient Israel. The chapter ends where it began, with the pronouncement that their house was left unto them empty, and what He called His Father’s house when He first cleansed the temple was now the empty Jewish house.
Matteus kapittel tjue-to avsluttes med en illustrasjon av sammenbindingen av de ugudelige i bunter, og avsluttes med det siste samspillet mellom Kristus og de ordkløvende jødene. Deretter forlater Han i kapittel 24 tempelet for siste gang og innstiller sitt arbeid for det gamle Israel. Kapitlet ender der det begynte, med kunngjøringen om at deres hus ble etterlatt dem tomt, og det som Han kalte sin Fars hus da Han første gang renset tempelet, var nå det tomme jødiske hus.
In chapter 24, Jesus is going to answer questions about the temple, and its approaching destruction. The destruction was to take place in that very generation, which was a generation of vipers. He left that temple never to return, so the predictions he sets forth are addressing spiritual not literal Israel. When Christ leaves the temple which is the Laodicean Seventh-day Adventist church as He did with ancient Israel; simultaneously, the human temple of the one hundred and forty-four thousand will be joined to the Divine temple for eternity. When Jesus left the temple of ancient Israel, He divorced His former covenant people for eternity.
I kapittel 24 skal Jesus besvare spørsmål om tempelet og dets nært forestående ødeleggelse. Ødeleggelsen skulle finne sted i nettopp den slekt, som var en hoggormyngel. Han forlot det tempelet for aldri å vende tilbake, så de forutsigelser han fremsetter, retter seg mot det åndelige, ikke det bokstavelige Israel. Når Kristus forlater tempelet, som er den laodikeiske syvendedags adventistkirke, slik Han gjorde med det gamle Israel, vil samtidig det menneskelige tempel, de hundre og førtifire tusen, bli forenet med det guddommelige tempel for evigheten. Da Jesus forlot det gamle Israels tempel, skilte Han seg fra sitt tidligere paktsfolk for evigheten.
Chapter eleven through to chapter twenty-two of Matthew is the omega to the line of chapter eleven to twenty-two in the book of Genesis. When the line begins in Genesis eleven, it also marks the beginning of Babel and Babel’s covenant of death, which reaches its omega fulfillment in Revelation chapter seventeen, verse eleven, the verse that is the dead center of the verses that make up chapter eleven through twenty-two. The middle of chapters eleven to twenty-two in Genesis, Matthew and Revelation each emphasize the ensign or its counterfeit ensign. In Genesis it was circumcision, in Matthew it was Peter and the Rock which Christ would build his church upon, and in Revelation it was the counterfeit beast that was and is and shall ascend, who is the eight, that is of the seven, and who is then married to the dragon.
Kapittel elleve til og med kapittel tjueto i Matteus er omegaet til linjen fra kapittel elleve til tjueto i Første Mosebok. Når linjen begynner i Første Mosebok elleve, markerer den også begynnelsen på Babel og Babels dødspakt, som når sin omega-oppfyllelse i Åpenbaringen kapittel sytten, vers elleve, verset som er det døde sentrum av de versene som utgjør kapittel elleve til tjueto. Midten av kapitlene elleve til tjueto i Første Mosebok, Matteus og Åpenbaringen fremhever hver for seg banneret eller dets forfalskede banner. I Første Mosebok var det omskjærelsen, i Matteus var det Peter og klippen som Kristus ville bygge sin kirke på, og i Åpenbaringen var det det forfalskede dyret som var og er og skal stige opp, som er den åttende, som er av de sju, og som deretter blir gift med dragen.
Eleven and twenty-two are symbols that identify the combination of Divinity with humanity, which is the very issue represented by Christ writing His law upon our hearts and minds. 11 and 22 are symbols of the covenant of the one hundred and forty-four thousand. In Matthew, chapter twenty-three the false priesthood received eight woes, at the same point in time, the true priesthood is anointed. The priests were consecrated for seven days, and on the eighth day they began to serve.
Elleve og tjueto er symboler som identifiserer foreningen av guddommelighet med menneskelighet, hvilket er selve det anliggende som fremstilles ved at Kristus skriver sin lov på våre hjerter og i våre sinn. 11 og 22 er symboler på pakten til de hundre og førtifire tusen. I Matteus, kapittel tjuetre, mottok det falske presteskapet åtte veer; på samme tidspunkt blir det sanne presteskapet salvet. Prestene ble innviet i sju dager, og på den åttende dagen begynte de å tjene.
It is not an accident that the seven days of consecration of the priests that led to their service beginning on the eighth day begins in Numbers chapter eight and verse one, for “81” is a symbol of the priests.
Det er ikke tilfeldig at de sju dagene med innvielse av prestene, som førte til at deres tjeneste begynte på den åttende dagen, begynner i Fjerde Mosebok kapittel åtte og vers én, for «81» er et symbol på prestene.
And the Lord spake unto Moses, saying, Take Aaron and his sons with him, and the garments, and the anointing oil, and a bullock for the sin offering, and two rams, and a basket of unleavened bread; And gather thou all the congregation together unto the door of the tabernacle of the congregation. And Moses did as the Lord commanded him; and the assembly was gathered together unto the door of the tabernacle of the congregation. And Moses said unto the congregation, This is the thing which the Lord commanded to be done. …
Og Herren talte til Moses og sa: Ta Aron og hans sønner med ham, og klærne, og salvingsoljen, og en okse til syndofferet, og to værer, og en kurv med usyret brød; og kall så hele menigheten sammen ved inngangen til sammenkomstens telt. Og Moses gjorde som Herren befalte ham; og forsamlingen ble samlet ved inngangen til sammenkomstens telt. Og Moses sa til menigheten: Dette er det som Herren har befalt skal gjøres. …
And ye shall not go out of the door of the tabernacle of the congregation in seven days, until the days of your consecration be at an end: for seven days shall he consecrate you. As he hath done this day, so the Lord hath commanded to do, to make an atonement for you. Therefore shall ye abide at the door of the tabernacle of the congregation day and night seven days, and keep the charge of the Lord, that ye die not: for so I am commanded. So Aaron and his sons did all things which the Lord commanded by the hand of Moses. And it came to pass on the eighth day, that Moses called Aaron and his sons, and the elders of Israel; And he said unto Aaron, Take thee a young calf for a sin offering, and a ram for a burnt offering, without blemish, and offer them before the Lord. … And Moses said, This is the thing which the Lord commanded that ye should do: and the glory of the Lord shall appear unto you. … And Aaron lifted up his hand toward the people, and blessed them, and came down from offering of the sin offering, and the burnt offering, and peace offerings. And Moses and Aaron went into the tabernacle of the congregation, and came out, and blessed the people: and the glory of the Lord appeared unto all the people. And there came a fire out from before the Lord, and consumed upon the altar the burnt offering and the fat: which when all the people saw, they shouted, and fell on their faces. Leviticus 8:1–5, 33–36; 9:1, 2, 6, 22–24.
Og dere skal ikke gå ut fra døren til sammenkomstens telt på sju dager, før deres vigslingsdager er omme; for i sju dager skal han vigsle dere. Slik som han har gjort på denne dag, slik har Herren befalt at det skal gjøres, for å gjøre soning for dere. Derfor skal dere bli ved døren til sammenkomstens telt dag og natt i sju dager og holde Herrens bud, så dere ikke dør; for slik er jeg blitt befalt. Og Aron og hans sønner gjorde alle de ting som Herren hadde befalt ved Moses’ hånd. Og det skjedde på den åttende dag at Moses kalte Aron og hans sønner og Israels eldste; og han sa til Aron: Ta deg en ung kalv til syndoffer og en vær til brennoffer, uten lyte, og bær dem fram for Herrens åsyn. … Og Moses sa: Dette er det Herren har befalt at dere skal gjøre, så skal Herrens herlighet åpenbare seg for dere. … Og Aron løftet sin hånd mot folket og velsignet dem, og steg ned etter å ha ofret syndofferet og brennofferet og fredsofferene. Og Moses og Aron gikk inn i sammenkomstens telt, og de kom ut og velsignet folket; og Herrens herlighet åpenbarte seg for hele folket. Og ild gikk ut fra Herrens åsyn og fortærte på alteret brennofferet og fettet; og da hele folket så det, jublet de og falt på sitt ansikt. 3 Mosebok 8:1–5, 33–36; 9:1, 2, 6, 22–24.
Chapter twenty-three is identifying the counterfeit Levites who are revealed at the time the genuine Levites are sealed. Chapter twenty-two of Matthew concludes with no man ever asking Jesus any more questions, then chapter twenty-three he sets forth the eight woes, identifying the Sanhedrin’s probation was closed, and that the executive judgment was then to begin. In chapter twenty-four, He identifies the temple as the Jews house. It is important to see the sequence in the chapters.
Kapittel tjuetre identifiserer de falske levittene som blir åpenbart på den tid da de ekte levittene blir beseglet. Matteus kapittel tjueto avsluttes med at ingen lenger våget å stille Jesus flere spørsmål; deretter fremsetter han i kapittel tjuetre de åtte veropene, og tilkjennegir at prøvetiden for Sanhedrinet var avsluttet, og at den utøvende dom da skulle begynne. I kapittel tjuefire identifiserer han tempelet som jødenes hus. Det er viktig å se rekkefølgen i kapitlene.
Chapters eleven to twenty-two of Matthew, is identifying the finishing of the sealing of the one hundred and forty-four thousand in the context of God’s covenant with a chosen people. Palmoni’s symbolism of the alpha chapter eleven, and His symbolism of the omega chapter twenty-two, add to the story within the chapters.
Matteus kapittel elleve til tjueto identifiserer fullbyrdelsen av beseglingen av de hundre og førtifire tusen i sammenhengen med Guds pakt med et utvalgt folk. Palmonis symbolikk i alfa, kapittel elleve, og hans symbolikk i omega, kapittel tjueto, føyer seg til fortellingen innenfor kapitlene.
Chapter twenty-three is the atonement, the combining of the Divine with the human as represented by the number twenty-three. But the chapter is telling of the executive judgment of the tares, the counterfeit priesthood, the counterfeit Levites. Every priest was a Levite, but not every Levite was a priest. Within the descendants of Levi, only the bloodline of Aaron, qualified for priesthood. The Bible identifies that the Levites would begin to serve at age twenty-five, but the sons of Kohath would serve at age 30.
Kapittel tjuetre er soningen, foreningen av det guddommelige med det menneskelige, slik det er representert ved tallet tjuetre. Men kapitlet forteller om den utøvende dom over ugresset, det forfalskede prestedømmet, de forfalskede levittene. Hver prest var en levitt, men ikke hver levitt var en prest. Blant Levis etterkommere var det bare Arons blodslinje som var kvalifisert til prestedømmet. Bibelen fastslår at levittene skulle begynne å tjene ved tjuefemårsalderen, men Kehats sønner skulle tjene ved trettiårsalderen.
And the Lord spake unto Moses and unto Aaron, saying, Take the sum of the sons of Kohath from among the sons of Levi, after their families, by the house of their fathers, From thirty years old and upward even until fifty years old, all that enter into the host, to do the work in the tabernacle of the congregation. Numbers 4:1–3.
Og Herren talte til Moses og til Aron og sa: Hold manntall over Kehats barn blant Levis barn, etter deres slekter, etter deres fedrenehus, fra tretti år gamle og oppover inntil femti år gamle, alle som trer inn i tjenesten for å utføre arbeidet i sammenkomstens telt. 4 Mosebok 4:1–3.
The number “30” represents the priests that were in the bloodline of Kohath, who was the son of Levi, and Kohath’s son was Amram, who was the father of Aaron. Levi means “attached or joined to God.” Kohath means “assembled around His presence.” Amram means “exalted people,” and Aaron means “light bearer or exalted mediator.” Together, they trace a movement from the Red Sea to Sinai, thus typifying the covenant between God and the one hundred and forty-four thousand, who are the human temple that joins with the divine temple, when Christ stretches forth His hand a second time to gather His remnant people into His sanctuary, where He then lifts them up and exalts them as they are illuminated with the Heavenly High Priest, as He illuminated Shadrach, Meshach and Abednego.
Tallet «30» representerer prestene som var i blodslinjen til Kehat, som var sønn av Levi, og Kehats sønn var Amram, som var Arons far. Levi betyr «knyttet eller forenet med Gud». Kehat betyr «samlet omkring Hans nærvær». Amram betyr «opphøyet folk», og Aron betyr «lysbærer eller opphøyet mellommann». Sammen opptegner de en bevegelse fra Rødehavet til Sinai, og typifiserer således pakten mellom Gud og de hundre og førtifire tusen, som er det menneskelige tempel som forenes med det guddommelige tempel, når Kristus rekker ut sin hånd annen gang for å samle sitt folk, levningen, inn i sin helligdom, hvor Han deretter løfter dem opp og opphøyer dem idet de blir opplyst med den himmelske yppersteprest, slik Han opplyste Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego.
The number “30” represents a period for preparation for the priests and 25, as the age of the Levites, is to be applied to 30, line upon line, for every priest was a Levite, but not every Levite was a priest. Thirty represents the period of preparation which began in 1989, at the time of the end, and it ends at the Sunday law in the United States. The number twenty-five as a symbol of Levites, is also the symbol of separation between two classes, and in relation to the priests it identifies a separation. Twenty-five marks the separation of the Levites and counterfeit Levites at the Sunday law, and in the context of the genuine priests and the genuine Levites it also creates a distinction, howbeit, not a negative separation, as with the counterfeit Levites.
Tallet «30» representerer en forberedelsesperiode for prestene, og 25, som levittenes alder, skal anvendes på 30, linje på linje, for enhver prest var en levitt, men ikke enhver levitt var en prest. Tretti representerer forberedelsesperioden som begynte i 1989, ved endetiden, og den ender ved søndagsloven i De forente stater. Tallet tjuefem, som et symbol på levitter, er også symbolet på adskillelse mellom to klasser, og i forhold til prestene identifiserer det en adskillelse. Tjuefem markerer adskillelsen mellom levittene og de falske levittene ved søndagsloven, og i sammenhengen med de ekte prestene og de ekte levittene skaper det også et skille, om enn ikke en negativ adskillelse, slik som med de falske levittene.
Kohath was one of the three main branches of the Levites (along with Gershon and Merari). The priestly line came specifically through Kohath’s descendant Aaron. Aaron is the fourth-generational descendant of Levi, and the priestly privilege was restricted to his male descendants within this Kohathite branch. The Kohathites as a whole (all descendants of Kohath) had the honor of carrying the most sacred items, but only Aaron’s line could actually perform the priestly functions at the altar and in the sanctuary. Aaron represents the same fourth generation as Joel’s “old men,” or the “ancient men” in Ezekiel chapter eight, who bow to the sun.
Kehat var en av de tre hovedgrenene av levittene (sammen med Gerson og Merari). Prestelinjen kom særskilt gjennom Kehats etterkommer Aron. Aron er Levi’s etterkommer i fjerde slektsledd, og det prestelige privilegium var begrenset til hans mannlige etterkommere innen denne kehatittiske grenen. Kehatittene som helhet (alle Kehats etterkommere) hadde den ære å bære de aller helligste gjenstandene, men bare Arons linje kunne faktisk utføre de prestelige tjenestene ved alteret og i helligdommen. Aron representerer den samme fjerde generasjon som Joels «gamle menn», eller de «eldste menn» i Esekiel kapittel åtte, som bøyer seg for solen.
The system of 24 rotating courses (divisions) for the priests (and similarly for non-priestly Levites in supporting roles like musicians and gatekeepers) was established by King David. David organized the descendants of Aaron into 24 courses (divisions) to serve in rotation (1 Chronicles 24:1–19). David, with help from priests Zadok (from Eleazar’s line) and Ahimelech (from Ithamar’s line), divided them into 24 groups (16 from Eleazar’s larger family, 8 from Ithamar’s). Lots were cast to determine the order of service.
Systemet med 24 roterende skiftordninger (avdelinger) for prestene (og tilsvarende for ikke-prestelige levitter i støttende roller som musikere og portvoktere) ble opprettet av kong David. David organiserte Arons etterkommere i 24 skiftordninger (avdelinger) til å gjøre tjeneste på omgang (1 Krønikebok 24:1–19). David delte dem, med hjelp fra prestene Sadok (fra Eleasars linje) og Ahimelek (fra Itamars linje), inn i 24 grupper (16 fra Eleasars større familie, 8 fra Itamars). Det ble kastet lodd for å fastsette tjenesterekkefølgen.
Each course served for one week (from Sabbath to Sabbath), twice a year, plus all courses served together during the major festivals (Passover, Pentecost, Tabernacles). David similarly organized non-priestly Levites into 24 courses for music, gatekeeping, etc. (1 Chronicles 23–26). This system was implemented under Solomon (2 Chronicles 8:14) and continued through the Second Temple period. Zechariah, father of John the Baptist, was in the course of Abijah—Luke 1:5; 1 Chronicles 24:10. The order of the 24 courses of priests was selected by lot, and Zechariah was in the course of Abijah, who out of the twenty-four courses, represented the “eighth” course. Zechariah means “God remembers,” and his father’s name Abijah means “God is my father.”
Hvert skift gjorde tjeneste i én uke (fra sabbat til sabbat), to ganger i året, og dessuten gjorde alle skiftene tjeneste sammen under de store høytidene (påske, pinse, løvhyttefesten). David organiserte på lignende måte de ikke-prestelige levittene i 24 skift for musikk, portvoktertjeneste osv. (1 Krønikebok 23–26). Dette systemet ble innført under Salomo (2 Krønikebok 8:14) og fortsatte gjennom perioden med det andre tempelet. Sakarja, far til Johannes Døperen, tilhørte Abias skift — Lukas 1:5; 1 Krønikebok 24:10. Rekkefølgen for de 24 presteskiftene ble bestemt ved loddtrekning, og Sakarja var i Abias skift, som blant de tjuefire skiftene representerte det «åttende» skiftet. Sakarja betyr «Gud husker», og hans fars navn, Abia, betyr «Gud er min far».
The heavenly Father remembered His promise to raise up a messenger who would prepare the way for the Messiah. But Zechariah also aligns with the Sunday law, for it is there that the Sabbath, the day men were to always remember—becomes the final test. Zechariah represents a priest, of the course of Abijah, which is the “eighth” course. Zechariah disbelieves the message of the angel and is made dumb, until the birth of his son John. When John is born Zechariah enters into the discussion about the name of John, and he then speaks. The prophetic speaking of the latter days is when the United States speaks as a dragon.
Den himmelske Fader husket sitt løfte om å oppreise en budbærer som skulle berede veien for Messias. Men Sakarja er også på linje med søndagsloven, for det er der sabbaten, den dag menneskene alltid skulle huske, blir den endelige prøven. Sakarja representerer en prest av Abijas skift, som er det «åttende» skiftet. Sakarja tror ikke på engelens budskap og blir gjort stum inntil hans sønn Johannes blir født. Når Johannes blir født, trer Sakarja inn i drøftelsen om Johannes’ navn, og da taler han. Den profetiske tale i de siste dager er når De forente stater taler som en drage.
And it came to pass, that on the eighth day they came to circumcise the child; and they called him Zacharias, after the name of his father. And his mother answered and said, Not so; but he shall be called John. And they said unto her, There is none of thy kindred that is called by this name. And they made signs to his father, how he would have him called. And he asked for a writing table, and wrote, saying, His name is John. And they marvelled all. And his mouth was opened immediately, and his tongue loosed, and he spake, and praised God. Luke 1:59–64.
Og det skjedde at på den åttende dag kom de for å omskjære barnet; og de kalte ham Sakarja, etter hans fars navn. Men hans mor svarte og sa: Nei; men han skal kalles Johannes. Og de sa til henne: Det er ingen blant din slekt som bærer dette navn. Og de gjorde tegn til hans far om hva han ville at han skulle kalles. Og han bad om en tavle og skrev og sa: Hans navn er Johannes. Og de undret seg alle. Og straks ble hans munn åpnet og hans tunge løst, og han talte og priste Gud. Lukas 1:59–64.
John the Baptist is of the eighth course of Abijah, as was his father. At John’s circumcision, on the eighth day his name is changed. John the Baptist represents those who are priests, of the fourth generation, who are in a covenant relation with God, who changes their name (from Laodicea unto Philadelphia), seals them with the sign of the covenant, when the United States speaks as a dragon.
Døperen Johannes tilhører Abias åttende skifte, slik også hans far gjorde. Ved Johannes’ omskjærelse, på den åttende dag, blir hans navn forandret. Døperen Johannes representerer dem som er prester, av den fjerde generasjon, som står i paktsforhold til Gud, som forandrer deres navn (fra Laodikea til Filadelfia), besegler dem med paktens tegn, når De forente stater taler som en drage.
We are the temple of God. The prophetic lines which address the temple are speaking to men and women as individuals, and also corporately, for God’s church is also a temple. And of course there is a heavenly temple, and it is Christ who builds the temple of the Lord. It is He who lays the foundation and places the capstone upon the temple. In terms of the number “25” being a symbol, 25 represents the Levites, who are purged (separated) from counterfeit Levites in Malachi chapter three, and who are also purified in the same passage. In Ezekiel chapter 40 to 48 a symbolic temple is described with great detail. The water of life comes out of that temple and fills the earth.
Vi er Guds tempel. De profetiske linjene som henvender seg til tempelet, taler til menn og kvinner som enkeltpersoner, og også kollektivt, for Guds menighet er også et tempel. Og naturligvis finnes det et himmelsk tempel, og det er Kristus som bygger Herrens tempel. Det er Han som legger grunnvollen og setter sluttsteinen på tempelet. Når tallet «25» forstås som et symbol, representerer 25 levittene, som blir renset (atskilt) fra falske levitter i Malaki kapittel tre, og som også blir lutret i det samme avsnittet. I Esekiel kapittel 40 til 48 blir et symbolsk tempel beskrevet i stor detalj. Livets vann går ut fra det tempelet og fyller jorden.
“Wonderful is the work which God designs to accomplish through His servants, that His name may be glorified. God made Joseph a fountain of life to the Egyptian nation. Through Joseph the life of that whole people was preserved. Through Daniel God saved the life of all the wise men of Babylon. And these deliverances were as object lessons; they illustrated to the people the spiritual blessings offered them through connection with the God whom Joseph and Daniel worshiped. So through His people today God desires to bring blessings to the world. Every worker in whose heart Christ abides, everyone who will show forth His love to the world, is a worker together with God for the blessing of humanity. As he receives from the Saviour grace to impart to others, from his whole being flows forth the tide of spiritual life. Christ came as the Great Physician to heal the wounds that sin has made in the human family; and His Spirit, working through His servants, imparts to sin-sick, suffering human beings a mighty healing power that is efficacious for the body and the soul. ‘In that day,’ says the Scriptures, ‘there shall be a fountain opened to the house of David and to the inhabitants of Jerusalem for sin and for uncleanness.’ Zechariah 13:1. The waters of this fountain contain medicinal properties that will heal both physical and spiritual infirmities.
«Vidunderlig er den gjerning Gud har til hensikt å fullføre gjennom sine tjenere, for at Hans navn må bli herliggjort. Gud gjorde Josef til en livets kilde for den egyptiske nasjon. Gjennom Josef ble hele dette folkets liv bevart. Gjennom Daniel frelste Gud livet til alle de vise menn i Babylon. Og disse utfrielsene var som anskuelsesundervisning; de illustrerte for folket de åndelige velsignelser som ble tilbudt dem gjennom forbindelsen med den Gud som Josef og Daniel tilba. Slik ønsker Gud også i dag å bringe velsignelser til verden gjennom sitt folk. Hver arbeider i hvis hjerte Kristus bor, enhver som vil åpenbare Hans kjærlighet for verden, er en medarbeider med Gud til velsignelse for menneskeheten. Idet han mottar nåde fra Frelseren for å meddele den til andre, strømmer fra hele hans vesen bølgen av åndelig liv frem. Kristus kom som den store lege for å lege de sår som synden har forårsaket i menneskeslekten; og Hans Ånd, virksom gjennom Hans tjenere, meddeler syndesyke, lidende mennesker en mektig helbredende kraft som er virksom både for legeme og sjel. ‘På den dag,’ sier Skriften, ‘skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.’ Sakarja 13:1. Vannet i denne kilden inneholder legende egenskaper som vil helbrede både fysiske og åndelige skrøpeligheter.»
“From this fountain flows the mighty river seen in Ezekiel’s vision. ‘These waters issue out toward the east country, and go down into the desert, and go into the sea: which being brought forth into the sea, the waters shall be healed. And it shall come to pass, that everything that liveth, which moveth, whithersoever the rivers shall come, shall live…. And by the river upon the bank thereof, on this side and on that side, shall grow all trees for meat, whose leaf shall not fade, neither shall the fruit thereof be consumed: it shall bring forth new fruit according to his months, because their waters they issued out of the sanctuary: and the fruit thereof shall be for meat, and the leaf thereof for medicine.’ Ezekiel 47:8–12.” Testimonies, volume 6, 227.
«Fra denne kilden flyter den mektige elven som ble sett i Esekiels syn. ‘Disse vann strømmer ut mot østlandet og går ned i ørkenen og videre ut i havet; når de føres ut i havet, skal vannene bli helbredet. Og det skal skje at alt levende som rører seg, overalt hvor elvene kommer, skal leve … Og ved elven, på dens bredder, på denne siden og på den andre, skal det vokse alle slags trær til føde, hvis blad ikke skal visne, og hvis frukt ikke skal ta slutt; den skal bære ny frukt måned etter måned, fordi deres vann strømmer ut fra helligdommen; og frukten på dem skal være til føde og bladene til legedom.’ Esekiel 47:8–12.» Testimonies, bind 6, 227.
Ezekiel’s temple is prophetic symbolism of the highest nature, and John was commanded in Revelation chapter eleven, to measure the temple, but to leave off the courtyard. When we do that very thing to Ezekiel’s temple, we find that the two most prominent numbers within the temple dimensions represent the priesthood. 50 cubits is the most prominent number, and it is repeated 11 times as the overall length of each gate complex (Ezekiel 40:15, 21, 25, 29, 33, 36, etc.). 50 is also used for certain wall and chamber lengths (42:7–8). It defines the full gate passageway from outer to inner threshold.
Esekiels tempel er profetisk symbolikk av høyeste art, og Johannes ble i Åpenbaringen kapittel elleve befalt å måle templet, men å utelate forgården. Når vi gjør nettopp dette med Esekiels tempel, finner vi at de to mest fremtredende tallene i templets mål representerer prestedømmet. 50 alen er det mest fremtredende tallet, og det gjentas 11 ganger som den samlede lengden på hvert portanlegg (Esekiel 40:15, 21, 25, 29, 33, 36 osv.). 50 brukes også om visse lengder på murer og kamre (42:7–8). Det angir hele portpassasjen fra den ytre til den indre terskelen.
25 cubits is the clear second-most prominent. It is repeated 10 times as the breadth and width of the gate complexes (Ezekiel 40:13, 21, 25, 29, 30, 33, 36). Combined, 50 and 25 form the consistent 50 by 25 rectangular patterns for the six main gates. This 50 by 25 pairing dominates the architectural description of the gates leading into the inner areas. There is no other pair that repeats with such systematic frequency in the temple building itself.
25 alen er det klart nest mest fremtredende målet. Det gjentas 10 ganger som bredden og vidden av portkompleksene (Esekiel 40:13, 21, 25, 29, 30, 33, 36). Samlet danner 50 og 25 de gjennomgående rektangulære mønstrene på 50 ganger 25 for de seks hovedportene. Denne sammenkoblingen av 50 og 25 dominerer den arkitektoniske beskrivelsen av portene som leder inn til de indre områdene. Det finnes ikke noe annet tallpar som gjentas med en slik systematisk hyppighet i selve tempelbygningen.
Levites entered active service at 25 (Numbers 8:24: “from twenty and five years old and upward they shall go in to wait upon the service”). They served until 50 (Numbers 4:3, 39, 43; 8:25: “until fifty years old”). This gives exactly 25 years of active service (50 – 25 = 25).
Levittene trådte inn i aktiv tjeneste ved 25-årsalderen (4 Mosebok 8:24: «fra de er fem og tyve år gamle og derover, skal de gå inn for å gjøre tjeneste i møteteltet»). De tjente inntil de var 50 år gamle (4 Mosebok 4:3, 39, 43; 8:25: «inntil de er femti år gamle»). Dette utgjør nøyaktig 25 år i aktiv tjeneste (50 – 25 = 25).
Thus, the 25-year span of Levitical service is directly reflected in the 25 by 50-cubit measurements that dominate the temple gates and structure—the very place where the Levites served. The primary dimensions of Ezekiel’s temple, that is the temple of the church triumphant and the one hundred and forty-four thousand are architecturally designed into the very temple where they were to serve; JUST as the forty-six chromosomes are built into the very temple where God’s people are to serve. Palmoni has placed His signature upon the individual human temple and the corporate body temple that is to be His bride.
Slik gjenspeiles den 25-årige perioden med levittisk tjeneste direkte i målene på 25 ganger 50 alen som dominerer tempelportene og strukturen – selve stedet hvor levittene tjente. Hoveddimensjonene i Esekiels tempel, det vil si den seirende kirkes tempel og de hundre og førtifire tusens tempel, er arkitektonisk inntegnet i selve det tempel hvor de skulle tjene; LIKE SOM de førtiseks kromosomene er innbygget i selve det tempel hvor Guds folk skal tjene. Palmoni har satt sin signatur på det individuelle menneskelige tempel og på det kollektive legemlige tempel som skal være hans brud.
We will continue these lines in the next article.
Vi vil fortsette disse linjene i den neste artikkelen.
“Those who are in responsible positions are not to become converted to the self-indulgent, extravagant principles of the world, for they cannot afford it; and if they could, Christlike principles would not allow it. Manifold teaching needs to be given. ‘Whom shall He teach knowledge? and whom shall He make to understand doctrine? them that are weaned from the milk, and drawn from the breasts. For precept must be upon precept, precept upon precept; line upon line, line upon line; here a little, and there a little.’ Thus the word of the Lord is patiently to be brought before the children and kept before them, by parents who believe the word of God. ‘For with stammering lips and another tongue will He speak to this people. To whom He said, This is the rest wherewith ye may cause the weary to rest; and this is the refreshing: yet they would not hear. But the word of the Lord was unto them precept upon precept, precept upon precept; line upon line, line upon line; here a little, and there a little; that they might go, and fall backward, and be broken, and snared, and taken.’ Why?—because they did not heed the word of the Lord that came unto them.
«De som er i ansvarsfulle stillinger, skal ikke la seg omvende til verdens selvnytende, overdådige prinsipper, for det har de ikke råd til; og om de kunne, ville kristuslignende prinsipper ikke tillate det. Det er behov for mangfoldig undervisning. ‘Hvem vil han lære kunnskap, og hvem vil han få til å forstå læren? dem som er avvent fra melken, og dratt fra brystet. For bud skal være på bud, bud på bud; regel på regel, regel på regel; her litt, og der litt.’ Slik skal Herrens ord tålmodig legges fram for barna og holdes framfor dem, av foreldre som tror Guds ord. ‘For med stammende lepper og med et annet tungemål skal han tale til dette folk. Til hvem han sa: Dette er hvilen som dere kan la den trette finne hvile ved; og dette er forfriskningen; men de ville ikke høre. Men Herrens ord var for dem bud på bud, bud på bud; regel på regel, regel på regel; her litt, og der litt; for at de skulle gå og falle bakover og bli knust og fanget i snaren og bli tatt.’ Hvorfor?—fordi de ikke ga akt på Herrens ord som kom til dem.»
“This means those who have not received instruction, but have cherished their own wisdom, and have chosen to work themselves according to their own ideas. The Lord gives these the test, that they shall either take their position to follow His counsel, or refuse and do according to their own ideas, and then the Lord will leave them to the sure result. In all our ways, in all our service to God, He speaks to us, ‘Give Me thine heart.’ It is the submissive, teachable spirit that God wants. That which gives to prayer its excellence is the fact that it is breathed from a loving, obedient heart.
«Dette betyr dem som ikke har mottatt undervisning, men har holdt fast ved sin egen visdom og har valgt å handle etter sine egne forestillinger. Herren gir disse prøven, så de enten skal innta sin plass for å følge Hans råd, eller nekte og handle etter sine egne forestillinger, og da vil Herren overlate dem til det visse resultat. På alle våre veier, i all vår tjeneste for Gud, taler Han til oss: ‘Gi meg ditt hjerte.’ Det er den underdanige, lærevillige ånd Gud ønsker. Det som gir bønnen dens fortreffelighet, er det faktum at den utåndes fra et kjærlig, lydig hjerte.»
“God requires certain things of His people; if they say, I will not give up my heart to do this thing, the Lord lets them go on in their supposed wise judgment without heavenly wisdom, until this scripture [Isaiah 28:13] is fulfilled. You are not to say, I will follow the Lord’s guidance up to a certain point that is in harmony with my judgment, and then hold fast to your own ideas, refusing to be molded after the Lord’s similitude. Let the question be asked, Is this the will of the Lord? not, Is this the opinion or judgment of—–?” Testimonies to Ministers, 419.
«Gud krever visse ting av sitt folk; dersom de sier: Jeg vil ikke overgi mitt hjerte til å gjøre denne ting, lar Herren dem fortsette i sin innbilte vise dømmekraft uten himmelsk visdom, inntil dette skriftord [Jesaja 28:13] blir oppfylt. Dere skal ikke si: Jeg vil følge Herrens ledelse inntil et visst punkt som er i samsvar med min dømmekraft, og deretter holde fast ved deres egne ideer og nekte å bli formet etter Herrens lignelse. La spørsmålet bli stilt: Er dette Herrens vilje? ikke: Er dette oppfatningen eller dømmekraften til —–?» Testimonies to Ministers, 419.