The four generations of Joel represent a progressive destruction of God’s vineyard from 1863 unto the Sunday law. The number four also symbolizes four attributes of Christ’s character. The cherubim in the sanctuary have four facial manifestations, and those manifestations align with the fourfold division of ancient Israel as they encamped around the sanctuary. They also represent the four gospels.

De fire generasjonene i Joel representerer en gradvis ødeleggelse av Guds vingård fra 1863 og frem til søndagsloven. Tallet fire symboliserer også fire egenskaper ved Kristi karakter. Kjerubene i helligdommen har fire ansiktsmanifestasjoner, og disse manifestasjonene samsvarer med den firedelte inndelingen av det gamle Israel slik de lå i leir rundt helligdommen. De representerer også de fire evangeliene.

As for the likeness of their faces, they four had the face of a man, and the face of a lion, on the right side: and they four had the face of an ox on the left side; they four also had the face of an eagle. Ezekiel 1:10.

Og hva angår likheten av deres ansikter, så hadde de fire et menneskes ansikt, og et løves ansikt på høyre side; og de fire hadde et okses ansikt på venstre side; de fire hadde også et ørneansikt. Esekiel 1:10.

And the first beast was like a lion, and the second beast like a calf, and the third beast had a face as a man, and the fourth beast was like a flying eagle. Revelation 4:7.

Og det første dyret var likt en løve, og det andre dyret likt en kalv, og det tredje dyret hadde et ansikt som et menneske, og det fjerde dyret var likt en flyvende ørn. Åpenbaringen 4:7.

The Bible (Numbers 2) describes the 12 tribes (excluding Levi, who camped immediately around the tabernacle) organized into four camps of three tribes each, positioned on the four cardinal directions around the sanctuary, each under a standard, meaning, banner or ensign. The arrangement created a symbolic parallel, where the earthly camp mirrors the heavenly throne guarded by the cherubim.

Bibelen (4. Mosebok 2) beskriver de 12 stammene (med unntak av Levi, som slo leir umiddelbart rundt tabernaklet) ordnet i fire leirer med tre stammer i hver, plassert i de fire himmelretningene rundt helligdommen, hver under sitt banner, det vil si et merke eller felttegn. Denne ordningen skapte en symbolsk parallell, der den jordiske leiren speiler den himmelske tronen som voktes av kjerubene.

Judah faced east, toward the rising sun at the entrance of the sanctuary. Judah’s standard was a lion, for it represents the Lion of the tribe of Judah. The two tribes with Judah were Issachar and Zebulun. In the vision of John, the first beast was as a lion, just as Ezekiel’s cherubim had a face of a lion. Rueben, the symbol of man was on the south with Simeon and Gad. On the west was Ephraim, with Benjamin and Manasseh represented by the ox. On the north was Dan, with Asher and Naphtali, represented by the eagle. The tribe’s association with the four faces of the heavenly sanctuary are represented in the four gospels.

Juda vendte mot øst, mot den oppadstigende solen ved inngangen til helligdommen. Judas banner var en løve, for det representerer Løven av Juda stamme. De to stammene som var sammen med Juda, var Issakar og Sebulon. I Johannes’ syn var det første vesenet lik en løve, slik også Esekiels kjeruber hadde et løveansikt. Ruben, menneskets symbol, var i sør sammen med Simeon og Gad. I vest var Efraim, med Benjamin og Manasse representert ved oksen. I nord var Dan, med Asjer og Naftali, representert ved ørnen. Stammenes tilknytning til den himmelske helligdoms fire ansikter er fremstilt i de fire evangeliene.

Matthew is the Lion of the tribe of Judah, Mark is the sacrificial ox, Luke the man and John the high-flying eagle. Christ as the Lion of the tribe of Judah defines Himself as the one who seals and unseals His prophetic Word. The book of Matthew has more direct references to fulfillments of Messianic prophecies (12) as the other three gospels combined. It is not even close.

Matteus er Løven av Judas stamme, Markus er offeroksen, Lukas mennesket og Johannes den høytflyvende ørnen. Kristus som Løven av Judas stamme definerer seg selv som den som besegler og åpner sitt profetiske Ord. Matteusevangeliet har flere direkte henvisninger til oppfyllelser av messianske profetier (12) enn de tre andre evangeliene til sammen. Det er ikke engang i nærheten.

The book of Matthew represents God’s prophetic Word. Luke, who was a doctor presents his gospel from the perspective of Christ as the Son of Man, for Luke is the face of the man. Mark presents his gospel of Christ from the perspective of the sacrificial offering which Christ represented, for Mark is the ox. John is the high-flying eagle, who presented the deep things of God in his presentation of the gospel of Christ.

Matteusevangeliet representerer Guds profetiske Ord. Lukas, som var lege, fremstiller sitt evangelium fra perspektivet av Kristus som Menneskesønnen, for Lukas er menneskets ansikt. Markus fremstiller sitt evangelium om Kristus fra perspektivet av det offer som Kristus representerte, for Markus er oksen. Johannes er den høytflygende ørnen, som fremstilte Guds dype ting i sin presentasjon av Kristi evangelium.

It is important to understand the book of Matthew as it is represented within the prophetic Word. The book of Matthew is the Lion of the tribe of Judah, the master of His prophetic Word, the Wonderful Numberer of secrets, the Wonderful Linguist, the one who seals and unseals His Word. Jesus is the Alpha and Omega, and He is the Word. The first book of the New Testament and the last book of the New Testament are prophetic books. Most know this fact about the book of Revelation, but they might not have recognized that Matthew is the alpha of the New Testament, so it must align with the omega of the New Testament. It must represent the end, which is the book of Revelation.

Det er viktig å forstå Matteusboken slik den er fremstilt i det profetiske Ord. Matteusboken er Løven av Juda stamme, mesteren over sitt profetiske Ord, den underfulle hemmelighetenes Tolk, den underfulle Språkkyndige, han som besegler og åpner sitt Ord. Jesus er Alfa og Omega, og han er Ordet. Den første boken i Det nye testamente og den siste boken i Det nye testamente er profetiske bøker. De fleste kjenner dette faktum om Johannes’ åpenbaring, men de har kanskje ikke erkjent at Matteus er alfa i Det nye testamente, og derfor må den samsvare med omega i Det nye testamente. Den må representere enden, som er Johannes’ åpenbaring.

Therefore, when we find in Matthew the parallel line of Genesis’ line of covenant history set forth in chapters eleven through twenty-two, it is nothing less than a truth which the Lion of the tribe of Matthew is unsealing. The twelve chapters of covenant history that are represented in Genesis, Matthew and Revelation are now being unsealed and what we are identifying is that chapter twenty-three of Matthew represents the separation of the wise and foolish in the parable of the vineyard. Eight woes upon the former covenant people, that find their prophetic counterpart in the eight souls representing the one hundred and forty-four thousand who get on the ark of safety. 23 is a representation of the work that began in the Heavenly sanctuary when the 2300 days reached its conclusion on October 22, 1844, and will do so again at the soon-coming Sunday law. Chapter 23 is marking this truth.

Derfor, når vi i Matteus finner den parallelle linjen til 1. Moseboks linje av pakthistorie fremstilt i kapitlene elleve til tjueto, er det intet mindre enn en sannhet som Løven av Matteus’ stamme avforsegler. De tolv kapitlene av pakthistorie som er representert i 1. Mosebok, Matteus og Åpenbaringen, blir nå avforseglet, og det vi identifiserer, er at kapittel tjuetre i Matteus representerer adskillelsen mellom de vise og de dåraktige i lignelsen om vingården. Åtte verop over det tidligere paktsfolket, som finner sitt profetiske motstykke i de åtte sjelene som representerer de hundre og førtifiretusen som går om bord i frelsens ark. 23 er en fremstilling av det verk som begynte i den himmelske helligdom da de 2300 dagene nådde sin avslutning den 22. oktober 1844, og vil gjøre det igjen ved den snart kommende søndagsloven. Kapittel 23 markerer denne sannheten.

Chapter twenty-four takes place as Christ has just ended His dialogue with apostate Israel and left the Jew’s temple for the final time. The number 24 is a symbol of the transition of ancient to modern Israel, the very point in prophetic history where Christ stood, when He presented His message in Matthew twenty-four. The prophetic message of Matthew 24 is a Divine illustration of line upon line methodology, that specifically addresses the history of the Millerites, and therefore the history of the one hundred and forty-four thousand. 24 is represented by the church of Revelation twelve, which stands upon the moon that reflects the light of the sun of righteousness. On her head are twelve stars that represent 24, for she represents the history leading up to the birth of Christ when ancient Israel’s 12 tribes would become modern Israel’s twelve disciples. In chapter twenty-four the Millerite history from 1798 unto the great disappointment are represented. Then comes Matthew 25.

Kapittel tjuefire finner sted idet Kristus nettopp har avsluttet sin samtale med det frafalne Israel og forlatt jødenes tempel for siste gang. Tallet 24 er et symbol på overgangen fra det gamle til det moderne Israel, selve punktet i den profetiske historien hvor Kristus stod da Han frembar sitt budskap i Matteus tjuefire. Det profetiske budskapet i Matteus 24 er en guddommelig illustrasjon av metodikken linje på linje, som særskilt omhandler millerittenes historie, og derfor historien om de hundre og førtifire tusen. 24 er representert ved menigheten i Åpenbaringen tolv, som står på månen som gjenspeiler lyset fra rettferdighetens sol. På hennes hode er tolv stjerner som representerer 24, for hun fremstiller historien frem til Kristi fødsel, da det gamle Israels 12 stammer skulle bli til det moderne Israels tolv disipler. I kapittel tjuefire fremstilles millerittenes historie fra 1798 til den store skuffelsen. Så kommer Matteus 25.

The number 25 is a symbol of the Levites, whether good or bad, but just as significantly it represents the separation of the wise and wicked Levites. Matthew 25 identifies upon three witnesses, or three parables, the separation process that is represented by the number twenty-five. Of course, the parable of the ten virgins represents the history of the Millerites, and also the history of the one hundred and forty-four thousand. That history is the history of the first angel, the parable of the talents is the second angel and the parable of sheep and goats is the judgment of the third angel.

Tallet 25 er et symbol på levittene, enten de er gode eller onde, men like betydningsfullt representerer det adskillelsen mellom de vise og de ugudelige levittene. Matteus 25 identifiserer, på grunnlag av tre vitner, eller tre lignelser, adskillelsesprosessen som representeres ved tallet tjuefem. Lignelsen om de ti jomfruene fremstiller naturligvis millerittenes historie, og også historien om de hundre og førtifire tusen. Denne historien er den første engels historie, lignelsen om talentene er den andre engel, og lignelsen om sauene og geitene er den tredje engels dom.

Chapters twenty-six through twenty-eight identify the history of Passover to the post crucifixion gospel commission.

Kapittel tjueseks til tjueåtte beskriver historien fra påsken til evangeliets oppdrag etter korsfestelsen.

And it came to pass, when Jesus had finished all these sayings, he said unto his disciples, Ye know that after two days is the feast of the passover, and the Son of man is betrayed to be crucified. Matthew 26:1, 2.

Og det skjedde da Jesus hadde fullendt alle disse ord, at han sa til sine disipler: Dere vet at om to dager er det påske, og Menneskesønnen blir overgitt til å korsfestes. Matteus 26:1, 2.

A summary of the various waymarks in chapter 26 is the plot to kill Jesus in verses three through five. Then Jesus is anointed at Bethany in verses six through thirteen. In verses fourteen through sixteen Judas betrays Christ for thirty pieces of silver. Then came Passover with His disciples, in verses seventeen through twenty-five. Verses twenty-six through twenty-nine, Jesus institutes the Lord’s supper, and in verse thirty, Jesus foretells Peter’s denial. In verses thirty-six through forty-six Jesus is in Gethsemane. Verse forty-seven through fifty-six Jesus is arrested, then in verses fifty-seven through sixty-eight, Jesus is before Caiaphas and the Sanhedrin. From verse sixty-nine onward Peter’s denial of Christ is set forth. The chapter contains ten specific waymarks that are to be repeated during the latter days.

Et sammendrag av de ulike veimerkene i kapittel 26 er sammensvergelsen om å drepe Jesus i vers tre til fem. Deretter blir Jesus salvet i Betania i vers seks til tretten. I vers fjorten til seksten forråder Judas Kristus for tretti sølvpenger. Så kom påsken med Hans disipler, i vers sytten til tjuefem. I vers tjueseks til tjueni innstifter Jesus Herrens nattverd, og i vers tretti forutsier Jesus Peters fornektelse. I vers trettiseks til førtiseks er Jesus i Getsemane. I vers førtisju til femtiseks blir Jesus arrestert, deretter står Jesus i vers femtisju til sekstiåtte framfor Kaifas og Rådet. Fra vers sekstini og videre blir Peters fornektelse av Kristus framstilt. Kapitlet inneholder ti særlige veimerker som skal gjentas i de siste dager.

Chapter twenty-seven has ten distinct waymarks as well. Jesus is delivered to Pilate, then Judas hangs himself, then Jesus is taken before Pilate, then Barabbas is chosen, Pilate delivers Jesus to be crucified, then Jesus is mocked, then the crucifixion, then the death of Jesus, then Jesus is buried and then the guard at the tomb testifies.

Kapittel tjuesju har også ti tydelige veimerker. Jesus blir overgitt til Pilatus, deretter henger Judas seg, så blir Jesus ført fram for Pilatus, deretter blir Barabbas valgt, Pilatus overgir Jesus til å korsfestes, så blir Jesus hånet, deretter korsfestelsen, så Jesu død, deretter blir Jesus gravlagt, og så vitner vakten ved graven.

Chapter twenty-eight has but three waymarks, the first being the resurrection, followed by the lie of the Sanhedrin and then the great commission. Three chapters with twenty-three distinct waymarks of the cross that will be repeated in the history of the one hundred and forty-four thousand.

Kapittel tjueåtte har bare tre veimerker, hvorav det første er oppstandelsen, etterfulgt av Sanhedrinets løgn og deretter den store misjonsbefalingen. Tre kapitler med tjuetre særskilte veimerker for korset som vil bli gjentatt i historien til de hundre og førtifire tusen.

Matthew 26 – Ten Waymarks

Matteus 26 – Ti veimerker

  • Plot by chief priests and elders to kill Jesus (vv. 3–5)

    Sammensvergelse blant yppersteprestene og de eldste om å drepe Jesus (v. 3–5)

  • Anointing at Bethany by the woman with alabaster box (vv. 6–13)

    Salvingen i Betania ved kvinnen med alabastkrukke (vv. 6–13)

  • Judas agrees to betray Jesus for 30 pieces of silver (vv. 14–16)

    Judas går med på å forråde Jesus for 30 sølvpenger (vv. 14–16)

  • Preparation and eating of the Passover with the disciples (vv. 17–25)

    Forberedelse til og inntakelsen av påskemåltidet sammen med disiplene (v. 17–25)

  • Institution of the Lord’s Supper (vv. 26–29)

    Innstiftelsen av Herrens nattverd (vv. 26–29)

  • Prediction of Peter’s denial (vv. 30–35)

    Forutsigelsen om Peters fornektelse (v. 30–35)

  • Agony in Gethsemane (vv. 36–46)

    Dødsangst i Getsemane (vv. 36–46)

  • Betrayal and arrest of Jesus (vv. 47–56)

    Jesu forræderi og pågripelse (v. 47–56)

  • Jesus tried before Caiaphas and the Sanhedrin (vv. 57–68)

    Jesus stilt for Kaifas og Sanhedrinet (vv. 57–68)

  • Peter’s threefold denial (vv. 69–75)

    Peters trefoldige fornektelse (vv. 69–75)

Matthew 27 – Ten Waymarks

Matteus 27 – Ti veimerker

  • Jesus delivered to Pilate (vv. 1–2)

    Jesus overgitt til Pilatus (vv. 1–2)

  • Judas’s remorse and suicide (vv. 3–10)

    Judas’ anger og selvmord (v. 3–10)

  • Jesus before Pilate – the formal Roman trial (vv. 11–14)

    Jesus for Pilatus – den formelle romerske rettergangen (v. 11–14)

  • Choice of Barabbas over Jesus (vv. 15–26)

    Valget av Barabbas fremfor Jesus (vv. 15–26)

  • Pilate delivers Jesus to be crucified (included in the release of Barabbas)

    Pilatus overgir Jesus til å korsfestes (inkludert i løslatelsen av Barabbas)

  • Mocking and scourging by the soldiers (vv. 27–31)

    Hån og piskeslag fra soldatene (vv. 27–31)

  • The crucifixion (vv. 32–44)

    Korsfestelsen (vv. 32–44)

  • The death of Jesus (vv. 45–50)

    Jesu død (vv. 45–50)

  • Supernatural signs and burial by Joseph of Arimathea (vv. 51–61)

    Overnaturlige tegn og gravleggelsen ved Josef fra Arimatea (vv. 51–61)

  • Posting of the guard at the tomb (vv. 62–66)

    Utplassering av vakten ved graven (vv. 62–66)

Matthew 28 – Three Waymarks

Matteus 28 – Tre veimerker

  • The resurrection and empty tomb (vv. 1–10)

    Oppstandelsen og den tomme graven (vv. 1–10)

  • The lie of the chief priests and elders to the soldiers (vv. 11–15)

    Løgnen som yppersteprestene og de eldste fortalte soldatene (vv. 11–15)

  • The Great Commission (vv. 16–20)

    Misjonsbefalingen (vv. 16–20)

Just as Christ’s experience from the anointing at Bethany to the Great Commission marked the close of His earthly ministry and the beginning of the gospel to all nations, so these same waymarks are repeated in the experience of God’s remnant as they approach the close of probation and their final triumph.

Akkurat som Kristi erfaring fra salvelsen i Betania til Misjonsbefalingen markerte avslutningen på Hans jordiske tjeneste og begynnelsen på evangeliet for alle nasjoner, slik blir de samme veimerker gjentatt i erfaringen til Guds rest idet de nærmer seg prøvetidens avslutning og sin endelige triumf.

Chapters twenty-six through twenty-eight represent the Passover history structured upon 23 distinct waymarks that are repeated during the history leading to and following after the Sunday law.

Kapittel tjueseks til tjueåtte representerer påskehistorien, strukturert omkring 23 distinkte veimerker som gjentas i historien som leder frem til og følger etter søndagsloven.

“The coming of Christ as our high priest to the most holy place, for the cleansing of the sanctuary, brought to view in Daniel 8:14; the coming of the Son of man to the Ancient of Days, as presented in Daniel 7:13; and the coming of the Lord to His temple, foretold by Malachi, are descriptions of the same event; and this is also represented by the coming of the bridegroom to the marriage, described by Christ in the parable of the ten virgins, of Matthew 25.” The Great Controversy, 427.

«Kristi komme som vår øversteprest til det aller helligste, for å rense helligdommen, fremstilt i Daniel 8:14; Menneskesønnens komme til Den gamle av dager, slik det er framstilt i Daniel 7:13; og Herrens komme til sitt tempel, forutsagt av Malaki, er beskrivelser av den samme begivenhet; og dette er også fremstilt ved brudgommens komme til bryllupet, slik Kristus beskrev det i lignelsen om de ti jomfruer i Matteus 25.» The Great Controversy, 427.

The end of the 2300 days on October 22, 1844 is repeated at the Sunday law. The 23 waymarks located in the last three chapters of Matthew identify the precious blood that is employed to combine Divinity with humanity.

Avslutningen av de 2300 dagene den 22. oktober 1844 blir gjentatt ved søndagsloven. De 23 veimerkene som er plassert i de siste tre kapitlene av Matteus, identifiserer det dyrebare blodet som blir anvendt for å forene guddommelighet med menneskelighet.

“The intercession of Christ in man’s behalf in the sanctuary above is as essential to the plan of salvation as was His death upon the cross. By His death He began that work which after His resurrection He ascended to complete in heaven. We must by faith enter within the veil, ‘whither the forerunner is for us entered.’ Hebrews 6:20. There the light from the cross of Calvary is reflected. There we may gain a clearer insight into the mysteries of redemption. The salvation of man is accomplished at an infinite expense to heaven; the sacrifice made is equal to the broadest demands of the broken law of God. Jesus has opened the way to the Father’s throne, and through His mediation the sincere desire of all who come to Him in faith may be presented before God.” The Great Controversy, 489.

«Kristi forbønn på menneskets vegne i helligdommen der oppe er like vesentlig for frelsesplanen som Hans død på korset var. Ved sin død begynte Han det verk som Han etter sin oppstandelse steg opp for å fullføre i himmelen. Ved tro må vi gå innenfor forhenget, «dit forløperen er gått inn for oss». Hebreerne 6:20. Der blir lyset fra Golgata-korset gjenspeilet. Der kan vi få et klarere innblikk i gjenløsningens mysterier. Menneskets frelse er tilveiebrakt til en uendelig kostnad for himmelen; det offer som er brakt, svarer til de videste krav i Guds brutte lov. Jesus har åpnet veien til Faderens trone, og gjennom Hans mellomgjerning kan det oppriktige ønske hos alle som kommer til Ham i tro, bæres fram for Gud.» The Great Controversy, 489.

Chapter 23 of Matthew emphasizes the condemnation upon the counterfeit priesthood. Chapters twenty-six through twenty-eight are the omega to chapter twenty-three. The counterfeit Levites, the old men’s escalating rebellion over four generations produced the waymarks in the last three chapters.

Kapittel 23 i Matteus understreker fordømmelsen over det forfalskede prestedømmet. Kapitlene tjueseks til tjueåtte er omegaen til kapittel tjuetre. De falske levittene, de gamle mennenes tiltagende opprør gjennom fire generasjoner, frembrakte veimerkene i de siste tre kapitlene.

Chapter twenty-four identifies the line upon line methodology as the methodology of Christ, as He employs the destruction of Jerusalem to describe the things that are, the things that have been and the things that will be.

Kapittel tjuefire identifiserer linje på linje-metodikken som Kristi metodikk, idet han benytter Jerusalems ødeleggelse til å beskrive de ting som er, de ting som har vært, og de ting som skal komme.

The fall of Jerusalem in 70 AD, took place on the same day of the year that Jerusalem was first destroyed by Nebuchadnezzar. The destruction of Jerusalem by Nebuchadnezzar was past history, and Christ’s history, when Titus took Jerusalem, typified the end of the world. Matthew 24 is lifting up the line upon line methodology, thus identifying “methodology” as an element of the prophetic testimony.

Jerusalems fall i år 70 e.Kr. fant sted på samme dag i året som Jerusalem først ble ødelagt av Nebukadnesar. Jerusalems ødeleggelse ved Nebukadnesar var fortidshistorie, og Kristi historie, da Titus inntok Jerusalem, foregrep verdens ende. Matteus 24 fremholder linje på linje-metodologien og identifiserer dermed «metodologi» som et element i det profetiske vitnesbyrdet.

It is in chapter 24 that Christ identifies the necessity of understanding the “abomination of desolation” spoken of by Daniel the prophet, the very foundational understanding of William Miller, and the symbol that establishes the vision in Daniel. It also represents the rebellion of Adventism, as they rejected the Millerite understanding of “the daily” in the book of Daniel, and thus partook of the strong delusion of 2 Thessalonians chapter two. The chapter directly connects with Luke 21, thus identifying August 11, 1840 through October 22, 1844, which typifies 9/11 unto the Sunday law. It also connects with the “times of the Gentiles” in Luke 21:24, which is a primary key in unlocking the “seven times” of Moses, while also aligning with the measuring of the temple in Revelation eleven.

Det er i kapittel 24 at Kristus påpeker nødvendigheten av å forstå «ødeleggelsens styggedom» som det er talt om ved profeten Daniel, selve den grunnleggende forståelsen hos William Miller, og det symbolet som stadfester synet i Daniel. Det representerer også adventismens opprør, idet de forkastet den millerittiske forståelsen av «det daglige» i Daniels bok, og således fikk del i den kraftige villfarelse i 2 Tessalonikerbrev kapittel to. Kapitlet knytter direkte an til Lukas 21 og identifiserer dermed 11. august 1840 til 22. oktober 1844, som er et forbilde på tiden fra 11. september til søndagsloven. Det knytter også an til «hedningenes tider» i Lukas 21:24, som er en hovednøkkel til å åpne Moses’ «sju tider», samtidig som det også samsvarer med oppmålingen av tempelet i Åpenbaringen elleve.

Beginning with chapter twenty-three, followed by 24 and 25, and then concluding with chapters 26 through 27, three chapters which possess twenty-three waymarks that are the omega to the alpha of chapter twenty-three. Chapter twenty-six added to twenty-seven and twenty-eight equals “81,” which is a symbol of the priesthood. Upon three witnesses (Genesis, Matthew and Revelation) chapters 11 through 22 are one line. Chapters 23 through 28 are a line of truth which begins with 23 and ends with 23.

Begynnende med kapittel tjuetre, fulgt av 24 og 25, og deretter avsluttende med kapitlene 26 til og med 27, tre kapitler som inneholder tjuetre veimerker, hvilke er omega til alfaen i kapittel tjuetre. Kapittel tjueseks lagt til tjuesju og tjueåtte er lik «81», som er et symbol på prestedømmet. På tre vitners ord (1. Mosebok, Matteus og Åpenbaringen) er kapitlene 11 til og med 22 én linje. Kapitlene 23 til og med 28 er en sannhetens linje som begynner med 23 og ender med 23.

Chapters one through ten are the first of three prophetic lines in the book of Matthew. Ten chapters, followed by twelve chapters, followed by six chapters. Inspiration informs us that all the books of the Bible meet and end in the Revelation, and therefore all the books of the Bible meet and end in Matthew. Matthew, as the face of the lion of the tribe of Judah identifies twelve distinct Messianic prophecies, and those twelve passages produce the waymarks of the history of the Millerites and the one hundred and forty-four thousand. As the book of Revelation begins with the revelation of Jesus Christ, Matthew chapter one presents a revelation of Jesus Christ which connects with the life and testimony of Moses, with the history of Antichrist while identifying the three elements of the church triumphant as represented by the prophet, the priest and the king.

Kapittel én til ti er den første av tre profetiske linjer i Matteusboken. Ti kapitler, fulgt av tolv kapitler, fulgt av seks kapitler. Inspirasjonen opplyser oss om at alle Bibelens bøker møtes og ender i Åpenbaringen, og derfor møtes og ender alle Bibelens bøker i Matteus. Matteus, som ansiktet til løven av Judas stamme, identifiserer tolv særskilte messianske profetier, og disse tolv avsnittene frembringer veimerkene i millerittenes historie og de hundre og førtifire tusens historie. Slik Åpenbaringens bok begynner med Jesu Kristi åpenbaring, fremstiller Matteus kapittel én en åpenbaring av Jesus Kristus som knytter an til Moses’ liv og vitnesbyrd, til Antikrists historie, samtidig som den identifiserer den seirende kirkes tre elementer, slik de er representert ved profeten, presten og kongen.

Matthew begins with the revelation of Jesus Christ in the context of God’s covenant with a chosen people. From Abraham to David was 14 generations, from David to captivity in Babylon was fourteen generations, and from Babylon to Christ is another fourteen generations. The genealogy of Christ in Matthew aligns with Moses, for Moses is the alpha of Christ the omega. Moses life of one hundred and twenty years, aligns with the one hundred and twenty years of probationary time in the history of Noah. Noah’s covenant is therefore connected with the covenant of a chosen people. The one hundred and twenty years of Moses represents three periods of forty years that concluded with Moses slaying the Egyptian at the end of forty years, and the first born, Pharaoh and his army being slain at the end of the second forty-year period. The second forty-year period ended at a rebellion at Kadesh and the third forty-year period ended at the second rebellion of Kadesh. All of the three prophetic lines of the alpha end at Kadesh and the three prophetic lines of Matthew’s genealogy end at David, captivity in Babylon and the Messenger of the covenant.

Matteus begynner med åpenbaringen av Jesus Kristus i sammenhengen med Guds pakt med et utvalgt folk. Fra Abraham til David var det fjorten slektledd, fra David til bortførelsen til Babylon var det fjorten slektledd, og fra Babylon til Kristus er det enda fjorten slektledd. Kristi slektstavle i Matteus svarer til Moses, for Moses er alfaen til Kristus, omegaen. Moses’ liv på ett hundre og tjue år svarer til de ett hundre og tjue prøvetidsårene i Noahs historie. Noahs pakt er derfor knyttet til pakten med et utvalgt folk. De ett hundre og tjue årene til Moses representerer tre perioder på førti år, som ble avsluttet med at Moses drepte egypteren ved slutten av de førti årene, og at den førstefødte, Farao og hans hær ble drept ved slutten av den andre førtiårsperioden. Den andre førtiårsperioden endte med et opprør ved Kadesj, og den tredje førtiårsperioden endte med det andre opprøret ved Kadesj. Alle de tre profetiske linjene i alfaen ender ved Kadesj, og de tre profetiske linjene i Matteus’ slektstavle ender ved David, bortførelsen til Babylon og Paktens Budbærer.

When the alpha of Moses is aligned with the omega of Christ there are six witnesses of Kadesh, which is 1863 and the Sunday law. Matthew’s genealogy places king David at Kadesh, which is where apostate Adventism is taken to Babylon, as Christ confirms the covenant with the one hundred and forty-four thousand. By placing David at the Sunday law a second witness of David is established with David being one of three human representatives that began to serve when they were thirty years old. Christ, David, Joseph and Ezekiel all began their work at thirty years of age. Together the four thirty-year-old’s that began to serve represent the combination of Divinity with humanity, when the church militant is transformed into the church triumphant. That church is made up of a prophet, a priest and a king. The transformation is marked at the Sunday law, which is also Kadesh, so David in the genealogy of Matthew aligns with the thirty year old David.

Når Moses’ alfa bringes i samsvar med Kristi omega, finnes det seks vitner om Kadesj, som er 1863 og søndagsloven. Matteus’ slektstavle plasserer kong David ved Kadesj, som er stedet hvor frafallen adventisme føres til Babylon, idet Kristus stadfester pakten med de hundre og førtifire tusen. Ved å plassere David ved søndagsloven etableres et annet vitne om David, idet David er én av tre menneskelige representanter som begynte å tjene da de var tretti år gamle. Kristus, David, Josef og Esekiel begynte alle sin gjerning ved tretti års alder. Sammen representerer de fire trettiåringene som begynte å tjene, foreningen av guddommelighet med menneskelighet, når den stridende menighet blir forvandlet til den seirende menighet. Denne menigheten består av en profet, en prest og en konge. Forvandlingen markeres ved søndagsloven, som også er Kadesj, slik at David i Matteus’ slektstavle samsvarer med den tretti år gamle David.

The thirty years of preparation aligns with the four hundred and thirty years of Abraham’s covenant, and also the age of a priest and the 1290 years of Daniel 12:11. In the next article we will consider each of those twelve Messianic prophecies within the book of Matthew. We are first identifying three prophetic lines within Matthew; chapters one through ten, followed by chapters eleven through twenty-two, and then twenty-three through twenty-eight.

De tretti årene med forberedelse samsvarer med de fire hundre og tretti årene i Abrahams pakt, og også med alderen til en prest og de 1290 årene i Daniel 12:11. I den neste artikkelen vil vi behandle hver av disse tolv messianske profetiene i Matteusboken. Vi identifiserer først tre profetiske linjer i Matteus; kapitlene én til ti, deretter kapitlene elleve til tjue-to, og så tjuetre til tjueåtte.

“For a time after the disappointment in 1844, I did hold, in common with the advent body, that the door of mercy was then forever closed to the world. This position was taken before my first vision was given me. It was the light given me of God that corrected our error, and enabled us to see the true position.

«En tid etter skuffelsen i 1844 holdt også jeg, i likhet med adventfolket, fast ved at nådens dør da for alltid var lukket for verden. Dette standpunktet ble inntatt før jeg fikk mitt første syn. Det var lyset Gud ga meg, som rettet vår feil og gjorde oss i stand til å se den sanne stilling.»

“I am still a believer in the shut-door theory, but not in the sense in which we at first employed the term or in which it is employed by my opponents.

«Jeg er fremdeles en tilhenger av den lukkede-dør-teorien, men ikke i den betydning som vi først brukte uttrykket, eller som det brukes av mine motstandere.»

“There was a shut door in Noah’s day. There was at that time a withdrawal of the Spirit of God from the sinful race that perished in the waters of the Flood. God Himself gave the shut-door message to Noah: ‘My spirit shall not always strive with man, for that he also is flesh: yet his days shall be an hundred and twenty years’ (Genesis 6:3).

«Det var en lukket dør på Noahs tid. På den tiden fant det sted en tilbaketrekning av Guds Ånd fra den syndige slekt som omkom i flommens vann. Gud selv ga budskapet om den lukkede dør til Noah: «Min Ånd skal ikke for alltid stride med mennesket, for også det er kjød; men hans dager skal være hundre og tjue år» (1 Mosebok 6:3).»

“There was a shut door in the days of Abraham. Mercy ceased to plead with the inhabitants of Sodom, and all but Lot, with his wife and two daughters, were consumed by the fire sent down from heaven.

«Det fantes en lukket dør på Abrahams tid. Nåden opphørte å be for Sodomas innbyggere, og alle unntatt Lot, hans hustru og deres to døtre, ble fortært av ilden som ble sendt ned fra himmelen.

“There was a shut door in Christ’s day. The Son of God declared to the unbelieving Jews of that generation, ‘Your house is left unto you desolate’ (Matthew 23:38).

«Det var en lukket dør på Kristi tid. Guds Sønn erklærte overfor de vantro jødene i den generasjon: «Deres hus blir forlatt til dere øde» (Matteus 23:38).»

“Looking down the stream of time to the last days, the same infinite power proclaimed through John: ‘These things saith he that is holy, he that is true, he that hath the key of David, he that openeth, and no man shutteth; and shutteth, and no man openeth’ (Revelation 3:7).

Idet den skuet ned gjennom tidens strøm til de siste dager, forkynte den samme uendelige makt gjennom Johannes: «Dette sier han som er hellig, han som er sann, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen lukker, og lukker, så ingen åpner» (Åpenbaringen 3:7).

“I was shown in vision, and I still believe, that there was a shut door in 1844. All who saw the light of the first and second angels’ messages and rejected that light, were left in darkness. And those who accepted it and received the Holy Spirit which attended the proclamation of the message from heaven, and who afterward renounced their faith and pronounced their experience a delusion, thereby rejected the Spirit of God, and it no longer pleaded with them.

«Jeg fikk dette vist i et syn, og jeg tror fremdeles at det var en lukket dør i 1844. Alle som så lyset i den første og den andre engels budskap og forkastet dette lyset, ble overlatt til mørket. Og de som tok imot det og mottok Den Hellige Ånd, som ledsaget forkynnelsen av budskapet fra himmelen, og som siden gav avkall på sin tro og erklærte sin erfaring for å være en villfarelse, forkastet derved Guds Ånd, og den talte ikke lenger til dem.»

“Those who did not see the light, had not the guilt of its rejection. It was only the class who had despised the light from heaven that the Spirit of God could not reach. And this class included, as I have stated, both those who refused to accept the message when it was presented to them, and also those who, having received it, afterward renounced their faith. These might have a form of godliness, and profess to be followers of Christ; but having no living connection with God, they would be taken captive by the delusions of Satan. These two classes are brought to view in the vision—those who declared the light which they had followed a delusion, and the wicked of the world who, having rejected the light, had been rejected of God. No reference is made to those who had not seen the light, and therefore were not guilty of its rejection.” Selected Messages, book 1, 62, 63.

«De som ikke hadde sett lyset, hadde ikke skyld for å ha forkastet det. Det var bare den gruppe som hadde foraktet lyset fra himmelen, som Guds Ånd ikke kunne nå. Og denne gruppen omfattet, slik jeg har sagt, både dem som nektet å ta imot budskapet da det ble lagt fram for dem, og også dem som, etter å ha mottatt det, senere gav avkall på sin tro. Disse kunne ha en form for gudsfrykt og bekjenne seg til å være Kristi etterfølgere; men uten noen levende forbindelse med Gud ville de bli tatt til fange av Satans forførelser. Disse to klassene føres fram i synet — de som erklærte at lyset de hadde fulgt, var en villfarelse, og verdens ugudelige, som, etter å ha forkastet lyset, var blitt forkastet av Gud. Det siktes ikke til dem som ikke hadde sett lyset, og derfor ikke var skyldige i å ha forkastet det.» Selected Messages, bok 1, 62, 63.

“It is those who by faith follow Jesus in the great work of the atonement who receive the benefits of His mediation in their behalf, while those who reject the light which brings to view this work of ministration are not benefited thereby. The Jews who rejected the light given at Christ’s first advent, and refused to believe on Him as the Saviour of the world, could not receive pardon through Him. When Jesus at His ascension entered by His own blood into the heavenly sanctuary to shed upon His disciples the blessings of His mediation, the Jews were left in total darkness to continue their useless sacrifices and offerings. The ministration of types and shadows had ceased. That door by which men had formerly found access to God was no longer open. The Jews had refused to seek Him in the only way whereby He could then be found, through the ministration in the sanctuary in heaven. Therefore they found no communion with God. To them the door was shut. They had no knowledge of Christ as the true sacrifice and the only mediator before God; hence they could not receive the benefits of His mediation.

Det er de som ved tro følger Jesus i det store forsoningsverk, som mottar fordelene av Hans mellomgjerning til deres beste, mens de som forkaster lyset som åpenbarer dette tjenesteverk, ikke får gagn av det. Jødene, som forkastet det lys som ble gitt ved Kristi første komme, og nektet å tro på Ham som verdens Frelser, kunne ikke motta tilgivelse ved Ham. Da Jesus ved sin himmelfart gikk inn med sitt eget blod i den himmelske helligdom for å utøse sin mellomgjerningens velsignelser over sine disipler, ble jødene overlatt i fullstendig mørke til å fortsette sine nytteløse slaktofre og offergaver. Tjenesten med forbilder og skygger var opphørt. Den dør som menneskene tidligere hadde funnet adgang til Gud gjennom, sto ikke lenger åpen. Jødene hadde nektet å søke Ham på den eneste måte hvorpå Han da kunne finnes, gjennom tjenesten i helligdommen i himmelen. Derfor fant de ikke samfunn med Gud. For dem var døren stengt. De hadde ingen kunnskap om Kristus som det sanne offer og den eneste mellommann framfor Gud; derfor kunne de ikke motta fordelene av Hans mellomgjerning.

“The condition of the unbelieving Jews illustrates the condition of the careless and unbelieving among professed Christians, who are willingly ignorant of the work of our merciful High Priest. In the typical service, when the high priest entered the most holy place, all Israel were required to gather about the sanctuary and in the most solemn manner humble their souls before God, that they might receive the pardon of their sins and not be cut off from the congregation. How much more essential in this antitypical Day of Atonement that we understand the work of our High Priest and know what duties are required of us.

De vantro jødenes tilstand illustrerer tilstanden hos de uaktsomme og vantro blant bekjennende kristne, som med vilje er uvitende om vår barmhjertige øversteprests gjerning. I den forbilledlige tjenesten, når øverstepresten gikk inn i Det Aller Helligste, ble hele Israel pålagt å samles omkring helligdommen og på den mest høytidelige måte ydmyke sine sjeler for Gud, for at de kunne få tilgivelse for sine synder og ikke bli utryddet av menigheten. Hvor mye mer nødvendig er det da ikke på denne motbilledlige forsoningsdag at vi forstår vår øversteprests gjerning og vet hvilke plikter som kreves av oss.

“Men cannot with impunity reject the warning which God in mercy sends them. A message was sent from heaven to the world in Noah’s day, and their salvation depended upon the manner in which they treated that message. Because they rejected the warning, the Spirit of God was withdrawn from the sinful race, and they perished in the waters of the Flood. In the time of Abraham, mercy ceased to plead with the guilty inhabitants of Sodom, and all but Lot with his wife and two daughters were consumed by the fire sent down from heaven. So in the days of Christ. The Son of God declared to the unbelieving Jews of that generation: ‘Your house is left unto you desolate.’ Matthew 23:38. Looking down to the last days, the same Infinite Power declares, concerning those who ‘received not the love of the truth, that they might be saved’: ‘For this cause God shall send them strong delusion, that they should believe a lie: that they all might be damned who believed not the truth, but had pleasure in unrighteousness.’ 2 Thessalonians 2:10–12. As they reject the teachings of His word, God withdraws His Spirit and leaves them to the deceptions which they love.” The Great Controversy, 430, 431.

«Mennesker kan ikke ustraffet forkaste den advarsel som Gud i barmhjertighet sender dem. Et budskap ble sendt fra himmelen til verden på Noahs tid, og deres frelse avhang av hvordan de tok imot dette budskapet. Fordi de forkastet advarselen, ble Guds Ånd trukket tilbake fra den syndige slekt, og de omkom i flommens vann. På Abrahams tid opphørte barmhjertigheten å tale inntrengende til de skyldige innbyggerne i Sodoma, og alle unntatt Lot med hans hustru og to døtre ble fortært av ilden som ble sendt ned fra himmelen. Slik var det også i Kristi dager. Guds Sønn erklærte til den generasjons vantro jøder: ‘Se, huset deres blir overlatt til dere selv og blir øde.’ Matteus 23:38. Med blikket rettet mot de siste dager erklærer den samme Uendelige Makt, angående dem som ‘ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst’: ‘Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i urettferdigheten.’ 2 Tessaloniker 2:10–12. Etter som de forkaster hans ords lære, trekker Gud sin Ånd tilbake og overlater dem til de forførelser som de elsker.» The Great Controversy, 430, 431.