“It is with an earnest longing that I look forward to the time when the events of the day of Pentecost shall be repeated with even greater power than on that occasion. John says, ‘I saw another angel come down from heaven, having great power; and the earth was lightened with his glory.’ Then, as at the Pentecostal season, the people will hear the truth spoken to them, every man in his own tongue.
«Det er med en alvorlig lengsel jeg ser fram til den tid da begivenhetene på pinsedagen skal bli gjentatt med enda større kraft enn ved den anledning. Johannes sier: «Jeg så en annen engel komme ned fra himmelen, som hadde stor makt; og jorden ble opplyst av hans herlighet.» Da skal, som ved pinsetiden, folket høre sannheten forkynt til dem, hver mann på sitt eget tungemål.
“God can breathe new life into every soul that sincerely desires to serve Him, and can touch the lips with a live coal from off the altar, and cause them to become eloquent with His praise. Thousands of voices will be imbued with the power to speak forth the wonderful truths of God’s Word. The stammering tongue will be unloosed, and the timid will be made strong to bear courageous testimony to the truth. May the Lord help His people to cleanse the soul temple from every defilement, and to maintain such a close connection with Him that they may be partakers of the latter rain when it shall be poured out.” Review and Herald, July 20, 1886.
«Gud kan blåse nytt liv inn i hver sjel som oppriktig ønsker å tjene Ham, og kan berøre leppene med en glødende kull fra alteret og gjøre dem veltalende i Hans lovprisning. Tusenvis av stemmer vil bli gjennomtrengt av kraft til å forkynne de vidunderlige sannheter i Guds Ord. Den stammende tunge skal bli løst, og de fryktsomme skal bli gjort sterke til å bære et frimodig vitnesbyrd om sannheten. Må Herren hjelpe sitt folk til å rense sjelens tempel fra all urenhet og til å opprettholde en så nær forbindelse med Ham at de kan få del i den sene regn når det blir utøst.» Review and Herald, 20. juli 1886.
Pentecost, when considered as a feast of the Lord cannot be separated from Passover, the feast of unleavened bread, the first fruit offering and the feast of weeks. Pentecost is a period of time, though it is also a point in time. This is why it is called “the Pentecostal season.” The season began with Christ’s death, burial and resurrection. After His ascension Christ began forty days of personal instruction that was followed by ten days in the upper room where unity was accomplished. 9/11 began a period that ends at the Sunday law in the United States. That Sunday law is represented by the day of Pentecost as a point in time; a point in time that has been preceded by a period of time which began at 9/11. From 9/11 unto the Sunday law the “Pentecostal season” is repeated.
Pinse, når den betraktes som en av Herrens høytider, kan ikke skilles fra påsken, de usyrede brøds høytid, førstegrødeofferet og ukenes høytid. Pinse er et tidsrom, selv om den også er et tidspunkt. Derfor kalles den «pinsetiden». Tiden begynte med Kristi død, begravelse og oppstandelse. Etter sin himmelfart begynte Kristus førti dager med personlig undervisning, som ble etterfulgt av ti dager i salen ovenpå, hvor enhet ble oppnådd. 11. september innledet en tidsperiode som ender ved søndagsloven i De forente stater. Denne søndagsloven er fremstilt ved pinsedagen som et tidspunkt; et tidspunkt som er blitt forutgått av et tidsrom som begynte 11. september. Fra 11. september og frem til søndagsloven gjentas «pinsetiden».
Peter explained that the miraculous phenomenon of “tongues of fire,” was not drunken folly, but a fulfillment of the book of Joel because a controversy was brought against the message. “Tongues” represent the presentation of a message, and the fire represents the Holy Spirit. The message of Pentecost represents a combination of divinity (God is a consuming fire) with the humanity of the tongue. Just as Peter represents the one hundred and forty-four thousand during the time of the latter rain, so too the quibbling Jews represent a former covenant people who are being passed by at the very point in time when the latter rain is falling.
Peter forklarte at det mirakuløse fenomenet med «ildtunger» ikke var drukken dårskap, men en oppfyllelse av Joels bok, fordi det ble reist en innvending mot budskapet. «Tunger» representerer fremstillingen av et budskap, og ilden representerer Den Hellige Ånd. Pinsens budskap representerer en sammensmelting av guddommelighet (Gud er en fortærende ild) med tungens menneskelighet. Slik Peter representerer de hundre og førtifire tusen under tiden for senregnet, slik representerer også de kverulerende jødene et folk under den tidligere pakt, som blir forbigått nettopp på det tidspunkt da senregnet faller.
And they were all filled with the Holy Ghost, and began to speak with other tongues, as the Spirit gave them utterance. And there were dwelling at Jerusalem Jews, devout men, out of every nation under heaven. Now when this was noised abroad, the multitude came together, and were confounded, because that every man heard them speak in his own language. And they were all amazed and marvelled, saying one to another, Behold, are not all these which speak Galilaeans? And how hear we every man in our own tongue, wherein we were born? Parthians, and Medes, and Elamites, and the dwellers in Mesopotamia, and in Judaea, and Cappadocia, in Pontus, and Asia, Phrygia, and Pamphylia, in Egypt, and in the parts of Libya about Cyrene, and strangers of Rome, Jews and proselytes, Cretes and Arabians, we do hear them speak in our tongues the wonderful works of God. And they were all amazed, and were in doubt, saying one to another, What meaneth this? Others mocking said, These men are full of new wine. But Peter, standing up with the eleven, lifted up his voice, and said unto them, Ye men of Judaea, and all ye that dwell at Jerusalem, be this known unto you, and hearken to my words: For these are not drunken, as ye suppose, seeing it is but the third hour of the day. Acts 2:4–15.
Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tungemål, etter som Ånden gav dem å tale. Og det bodde jøder i Jerusalem, gudfryktige menn fra hver nasjon under himmelen. Da nå dette ryktet spredte seg, kom mengden sammen og ble forvirret, fordi hver enkelt hørte dem tale på sitt eget språk. Og de ble alle ute av seg av forundring og undret seg og sa til hverandre: Se, er ikke alle disse som taler, galileere? Og hvordan kan det ha seg at vi hver især hører vårt eget tungemål, det vi er født i? Partere og medere og elamitter og de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontus og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i traktene av Libya ved Kyrene, og tilreisende fra Roma, både jøder og proselytter, kretere og arabere — vi hører dem tale på våre tungemål om Guds storverk. Og de var alle ute av seg av forundring og var i villrede og sa til hverandre: Hva betyr dette? Men andre sa spottende: De er fulle av søt vin. Da stod Peter fram sammen med de elleve, hevet sin røst og talte til dem: Judeiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem, dette skal være kjent for dere, og lån øre til mine ord: For disse er ikke beruset, slik dere mener, ettersom det bare er den tredje time på dagen. Apg 2:4–15.
Peter is explaining Pentecost as a fulfillment of the book of Joel. He is doing so prophetically when the entire world is represented, for the passage states the audience came “out of every nation under heaven.” At 9/11 the earth was lightened with Christ’s glory and then again at the Sunday law the one hundred and forty-four thousand will perfectly reflect the glory of Christ as they are lifted up as an ensign before the entire world. The Pentecostal period began at 9/11 and it ends at the Sunday law.
Peter forklarer pinse som en oppfyllelse av Joels bok. Han gjør dette profetisk idet hele verden er representert, for avsnittet sier at tilhørerne kom «fra hver nasjon under himmelen». Ved 9/11 ble jorden opplyst av Kristi herlighet, og deretter igjen ved søndagsloven vil de hundre og førtifire tusen fullkomment gjenspeile Kristi herlighet idet de løftes opp som et banner for hele verden. Pinseperioden begynte ved 9/11 og ender ved søndagsloven.
“Not one of us will ever receive the seal of God while our characters have one spot or stain upon them. It is left with us to remedy the defects in our characters, to cleanse the soul temple of every defilement. Then the latter rain will fall upon us as the early rain fell upon the disciples on the Day of Pentecost.
«Ikke én av oss vil noen gang motta Guds segl så lenge våre karakterer har én flekk eller lyte på seg. Det er overlatt til oss å rette på manglene i våre karakterer, å rense sjelens tempel for all urenhet. Da vil sildigregnet falle over oss, slik tidligregnet falt over disiplene på pinsefestens dag.»
“We are too easily satisfied with our attainments. We feel rich and increased with goods and know not that we are ‘wretched, and miserable, and poor, and blind, and naked.’ Now is the time to heed the admonition of the True Witness: ‘I counsel thee to buy of Me gold tried in the fire, that thou mayest be rich; and white raiment, that thou mayest be clothed, and that the shame of thy nakedness do not appear; and anoint thine eyes with eyesalve, that thou mayest see.’ …
«Vi er altfor lett tilfredse med det vi har oppnådd. Vi føler oss rike og blitt rikelig utrustet med gods og vet ikke at vi er «elendige og ynkelige og fattige og blinde og nakne». Nå er tiden inne til å gi akt på den Sanne Vitnes advarsel: «Jeg råder deg til å kjøpe av Meg gull lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være kledd, og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbar; og salv øynene dine med øyensalve, så du kan se.» …»
“It is now that we must keep ourselves and our children unspotted from the world. It is now that we must wash our robes of character and make them white in the blood of the Lamb. It is now that we must overcome pride, passion, and spiritual slothfulness. It is now that we must awake and make determined effort for symmetry of character. ‘Today if ye will hear His voice, harden not your hearts.’ We are in a most trying position, waiting, watching for our Lord’s appearing. The world is in darkness. ‘But ye, brethren,’ says Paul, ‘are not in darkness, that that day should overtake you as a thief.’ It is ever God’s purpose to bring light out of darkness, joy out of sorrow, and rest out of weariness for the waiting, longing soul.
«Det er nå vi må bevare oss selv og våre barn uplettet av verden. Det er nå vi må vaske våre karakterens kjortler og gjøre dem hvite i Lammets blod. Det er nå vi må seire over stolthet, lidenskap og åndelig sløvhet. Det er nå vi må våkne og gjøre en målbevisst innsats for karakterens harmoni. ‘I dag, om dere vil høre Hans røst, så forherd ikke deres hjerter.’ Vi befinner oss i en høyst prøvende stilling, mens vi venter og våker på vår Herres åpenbarelse. Verden er i mørke. ‘Men dere, brødre,’ sier Paulus, ‘er ikke i mørke, så den dag skulle komme over dere som en tyv.’ Det er alltid Guds hensikt å føre lys ut av mørke, glede ut av sorg, og hvile ut av tretthet for den ventende, lengtende sjel.»
“What are you doing, brethren, in the great work of preparation? Those who are uniting with the world are receiving the worldly mold and preparing for the mark of the beast. Those who are distrustful of self, who are humbling themselves before God and purifying their souls by obeying the truth these are receiving the heavenly mold and preparing for the seal of God in their foreheads. When the decree goes forth and the stamp is impressed, their character will remain pure and spotless for eternity.
«Hva gjør dere, brødre, i det store forberedelsesverk? De som forener seg med verden, mottar den verdslige form og forbereder seg på dyrets merke. De som ikke stoler på seg selv, som ydmyker seg for Gud og renser sine sjeler ved å lyde sannheten, disse mottar den himmelske form og forbereder seg på Guds segl i sine panner. Når forordningen går ut og stemplet blir påtrykt, vil deres karakter forbli ren og plettfri i all evighet.»
“Now is the time to prepare. The seal of God will never be placed upon the forehead of an impure man or woman. It will never be placed upon the forehead of the ambitious, world-loving man or woman. It will never be placed upon the forehead of men or women of false tongues or deceitful hearts. All who receive the seal must be without spot before God—candidates for heaven. Go forward, my brethren and sisters. I can only write briefly upon these points at this time, merely calling your attention to the necessity of preparation. Search the Scriptures for yourselves, that you may understand the fearful solemnity of the present hour.” Testimonies, volume 5, 214, 216.
«Nå er tiden inne til å forberede seg. Guds segl vil aldri bli satt på pannen til en uren mann eller kvinne. Det vil aldri bli satt på pannen til den ærgjerrige, verdenselskende mann eller kvinne. Det vil aldri bli satt på pannen til menn eller kvinner med falsk tunge eller svikefullt hjerte. Alle som mottar seglet, må være uten plett for Gud — kandidater for himmelen. Gå framover, mine brødre og søstre. Jeg kan bare skrive kort om disse punktene nå, idet jeg bare henleder deres oppmerksomhet på nødvendigheten av forberedelse. Gransk Skriftene selv, så dere kan forstå den fryktelige alvoret i den nåværende stund.» Testimonies, bind 5, 214, 216.
Here Sister White identifies Pentecost as a point in time, aligning with the Sunday law in the United States, “when the decree goes forth.” Yet, though she marks the Sunday law and Pentecost as a point in time, her message calling for preparation identifies a period that precedes the Sunday law as typified by the Pentecostal season. The Sunday law is the seventh-day Sabbath test, and the period from 9/11 unto the Sunday law can be identified as the symbolic “day of the Lord’s preparation.” Preparation precedes the test.
Her identifiserer søster White pinse som et tidspunkt, i samsvar med søndagsloven i De forente stater, «når forordningen utgår». Men selv om hun angir søndagsloven og pinse som et tidspunkt, identifiserer hennes budskap, som kaller til forberedelse, en periode som går forut for søndagsloven, som forbilledlig fremstilles ved pinsetiden. Søndagsloven er prøven angående sabbaten på den syvende dag, og perioden fra 11. september og frem til søndagsloven kan identifiseres som den symbolske «Herrens forberedelsesdag». Forberedelsen går forut for prøven.
The “latter rain will fall upon” the one hundred and forty-four thousand just “as the early rain fell upon the disciples on the Day of Pentecost.” The period represented as the Pentecostal season began with a sprinkling when Christ returned from His ascension.
Den «sene regn vil falle over» de hundre og førtifire tusen, akkurat «slik den tidlige regn falt over disiplene på pinsedagen». Den perioden som fremstilles som pinsetiden, begynte med et lett dryss da Kristus vendte tilbake fra sin himmelfart.
And when he had said this, he breathed on them, and saith unto them, Receive ye the Holy Ghost. John 20:22.
Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd. Johannes 20:22.
His breath conveys the Holy Spirit and breath is what produces the sound of words. Jesus is the Word and His breath conveys the Holy Spirit through the impartation of His word. The breath is what brought the body of Adam to life, and the breath is what brings Ezekiel’s army of resurrected dead dry bones to life.
Hans ånde formidler Den Hellige Ånd, og ånden er det som frembringer ordenes lyd. Jesus er Ordet, og Hans ånde formidler Den Hellige Ånd gjennom meddelelsen av Hans ord. Ånden er det som gav Adams kropp liv, og ånden er det som gir Esekiels hær av oppstandne, døde tørre ben liv.
“The act of Christ in breathing upon his disciples the Holy Ghost, and in imparting his peace to them, was as a few drops before the plentiful shower to be given on the day of Pentecost.” Spirit of Prophecy, volume 3, 243.
«Kristi handling, idet han åndet på sine disipler Den Hellige Ånd og meddelte dem sin fred, var som noen få dråper før det rikelige regnskyll som skulle gis på pinsedagen.» Spirit of Prophecy, bind 3, 243.
At the beginning of the Pentecostal season Christ’s “breath” imparted the Holy Spirit to the disciples, but some doubted.
Ved begynnelsen av pinsetiden meddelte Kristi «åndepust» Den Hellige Ånd til disiplene, men noen tvilte.
But Thomas, one of the twelve, called Didymus, was not with them when Jesus came. The other disciples therefore said unto him, We have seen the Lord. But he said unto them, Except I shall see in his hands the print of the nails, and put my finger into the print of the nails, and thrust my hand into his side, I will not believe. John 2:24, 25.
Men Tomas, en av de tolv, kalt Didymus, var ikke sammen med dem da Jesus kom. De andre disiplene sa derfor til ham: Vi har sett Herren. Men han sa til dem: Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hans hender og stikke min finger i naglemerkene og legge min hånd i hans side, vil jeg slett ikke tro. Joh. 20:24, 25.
The Pentecostal period began a period of “testing,” starting with the breath of Christ and Thomas’ controversy of doubt. Thomas’ controversy at the beginning typifies the controversy of the Jews at the ending of the Pentecostal season. Christ imparted His word and the Holy Spirit to the disciples at the beginning, and the disciples imparted the word and the Holy Spirit to the world at the end of the Pentecostal season.
Pinsetiden innledet en periode med «prøvelse», som begynte med Kristi åndepust og Thomas’ tvilskontrovers. Thomas’ kontrovers i begynnelsen er et forbilde på jødenes kontrovers ved avslutningen av pinsetiden. Kristus meddelte sitt ord og Den Hellige Ånd til disiplene i begynnelsen, og disiplene meddelte ordet og Den Hellige Ånd til verden ved slutten av pinsetiden.
The work that Christ accomplished when He breathed upon the disciples was a second witness to the same work He had just accomplished with the disciples on the road to Emmaus.
Det verk som Kristus fullførte da Han åndet på disiplene, var et annet vitnesbyrd om det samme verk som Han nettopp hadde fullført med disiplene på veien til Emmaus.
And it came to pass, that, while they communed together and reasoned, Jesus himself drew near, and went with them. But their eyes were holden that they should not know him. …
Og det skjedde, mens de samtalte med hverandre og drøftet dette, at Jesus selv kom nær og slo følge med dem. Men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. …
Then he said unto them, O fools, and slow of heart to believe all that the prophets have spoken: Ought not Christ to have suffered these things, and to enter into his glory? And beginning at Moses and all the prophets, he expounded unto them in all the scriptures the things concerning himself. And they drew nigh unto the village, whither they went: and he made as though he would have gone further. But they constrained him, saying, Abide with us: for it is toward evening, and the day is far spent. And he went in to tarry with them. And it came to pass, as he sat at meat with them, he took bread, and blessed it, and brake, and gave to them. And their eyes were opened, and they knew him; and he vanished out of their sight. And they said one to another, Did not our heart burn within us, while he talked with us by the way, and while he opened to us the scriptures? Luke 24:15, 16, 25–32.
Da sa han til dem: O, dårlige dårer og trege av hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Kristus lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham selv. Og de nærmet seg landsbyen dit de var på vei; og han lot som om han ville gå videre. Men de nødde ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen er langt fremskreden. Og han gikk inn for å bli hos dem. Og det skjedde, da han satt til bords med dem, at han tok brødet, velsignet det, brøt det og gav dem. Da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham; og han ble usynlig for dem. Og de sa til hverandre: Brant ikke våre hjerter i oss mens han talte med oss på veien, og mens han åpnet Skriftene for oss? Lukas 24:15, 16, 25–32.
Just as Jesus “sat with meat” in Emmaus, He thereafter ate with the disciples. In both instances eating is represented. Together they identify that the beginning of the Pentecostal period is marked by the breath of the Holy Spirit and also by eating. The opening events produces a controversy between a class who believes and a class who doubts. The eating, the impartation of the Holy Spirit and the opening of the Scriptures include that Christ began His instruction with “Moses and all the prophets.” Christ’s teaching was conveyed by taking the prophetic line of Moses and aligning it with the lines of all the prophets, here a little and there a little.
Akkurat som Jesus «satt til bords» i Emmaus, åt Han deretter sammen med disiplene. I begge tilfeller fremstilles det å spise. Samlet viser de at begynnelsen på pinseperioden kjennetegnes både ved Den Hellige Ånds ånde og ved spising. Åpningsbegivenhetene frembringer en strid mellom en klasse som tror, og en klasse som tviler. Spisingen, meddelelsen av Den Hellige Ånd og Skriftenes åpning innbefatter at Kristus begynte sin undervisning med «Moses og alle profetene». Kristi undervisning ble formidlet ved at Han tok Moses’ profetiske linje og sammenstilte den med linjene hos alle profetene, litt her og litt der.
On 9/11 the breath of the four winds of Ezekiel blew upon the dead dry bones of chapter thirty-seven. At that time, as typified by the angel who descended on August 11, 1840 and empowered the first angel’s message, the angel of Revelation eighteen descended with a message that must be eaten, as did the disciples eat at the beginning of the Pentecostal period. The unwillingness of Thomas to believe identifies that when the message is introduced a shaking is marked.
Den 11. september blåste ånden fra de fire vindene i Esekiel over de døde, tørre ben i kapittel trettisju. På den tiden, slik dette ble forbildet ved engelen som steg ned den 11. august 1840 og gav kraft til den første engels budskap, steg engelen i Åpenbaringen atten ned med et budskap som må etes, slik disiplene også åt ved begynnelsen av pinseperioden. Tomas’ uvillighet til å tro viser at når budskapet blir introdusert, blir en rystelse markert.
Speaking of the fall of the Twin Towers on 9/11 we are told that the Lord arose to “shake terribly the nations.” It is important to remember that a “shaking” among God’s people is accomplished by those who are fighting against a message of truth. There are “shakings” that are external, but internal shakings within the church occur in the environment of a message being presented.
Når det gjelder Tvillingtårnenes fall den 11. september, blir vi fortalt at Herren reiste seg for å «ryste nasjonene forferdelig». Det er viktig å huske at en «rystelse» blant Guds folk blir tilveiebrakt av dem som kjemper imot et sannhetsbudskap. Det finnes «rystelser» som er ytre, men indre rystelser innenfor menigheten oppstår i sammenhengen av at et budskap blir framholdt.
“I asked the meaning of the shaking I had seen and was shown that it would be caused by the straight testimony called forth by the counsel of the True Witness to the Laodiceans. This will have its effect upon the heart of the receiver, and will lead him to exalt the standard and pour forth the straight truth. Some will not bear this straight testimony. They will rise up against it, and this is what will cause a shaking among God’s people.
«Jeg spurte om betydningen av den rystelsen jeg hadde sett, og fikk vist at den ville bli forårsaket av det rette vitnesbyrd som blir fremkalt ved rådet fra det Sanne Vitne til laodikeerne. Dette vil øve sin virkning på mottakerens hjerte og vil få ham til å løfte fanen høyt og frembære den rette sannhet. Noen vil ikke tåle dette rette vitnesbyrd. De vil reise seg imot det, og dette er det som vil forårsake en rystelse blant Guds folk.»
“I saw that the testimony of the True Witness has not been half heeded. The solemn testimony upon which the destiny of the church hangs has been lightly esteemed, if not entirely disregarded. This testimony must work deep repentance; all who truly receive it will obey it and be purified.” Early Writings, 271.
«Jeg så at det sanne vitnets vitnesbyrd ikke er blitt tatt til følge engang halvt ut. Det høytidelige vitnesbyrd som menighetens skjebne avhenger av, er blitt ringeaktet, om ikke fullstendig tilsidesatt. Dette vitnesbyrd må virke en dyp omvendelse; alle som i sannhet tar imot det, vil adlyde det og bli renset.» Early Writings, 271.
The internal “shaking” is caused by those who resist the presentation of the Laodicean message. Sister White identifies Jones and Waggoner’s message of 1888 as the Laodicean message.
Den indre «ristelsen» forårsakes av dem som motsetter seg fremstillingen av det laodikeiske budskapet. Søster White identifiserer Jones’ og Waggoners budskap fra 1888 som det laodikeiske budskapet.
“The message given us by A. T. Jones, and E. J. Waggoner is the message of God to the Laodicean church, and woe be unto anyone who professes to believe the truth and yet does not reflect to others the God-given rays.” The 1888 Materials, 1053.
«Det budskap som er gitt oss ved A. T. Jones og E. J. Waggoner, er Guds budskap til den laodikeiske menighet, og ve over enhver som bekjenner å tro sannheten og likevel ikke gjenspeiler de gudgitte stråler for andre.» The 1888 Materials, 1053.
The resistance to the Laodicean message produces a shaking and Sister White aligns the message of 1888 with the descent of the angel of Revelation eighteen.
Motstanden mot det laodikeiske budskap frembringer en rystelse, og Søster White setter budskapet fra 1888 i sammenheng med nedstigningen av engelen i Åpenbaringen atten.
“An unwillingness to yield up preconceived opinions, and to accept this truth, lay at the foundation of a large share of the opposition manifested at Minneapolis against the Lord’s message through Brethren Waggoner and Jones. By exciting that opposition Satan succeeded in shutting away from our people, in a great measure, the special power of the Holy Spirit that God longed to impart to them. The enemy prevented them from obtaining that efficiency which might have been theirs in carrying the truth to the world, as the apostles proclaimed it after the day of Pentecost. The light that is to lighten the whole earth with its glory was resisted, and by the action of our own brethren has been in a great degree kept away from the world.” Selected Messages, book 1, 235.
«En uvilje mot å oppgi forhåndsfattede meninger og til å ta imot denne sannhet lå til grunn for en stor del av den motstanden som kom til uttrykk i Minneapolis mot Herrens budskap gjennom brødrene Waggoner og Jones. Ved å hisse opp denne motstanden lyktes Satan i stor grad i å stenge ute fra vårt folk den Hellige Ånds særlige kraft som Gud lengtet etter å meddele dem. Fienden hindret dem i å oppnå den virkekraft som kunne ha vært deres i å bringe sannheten til verden, slik apostlene forkynte den etter pinsedagen. Det lys som skal opplyse hele jorden med sin herlighet, ble motstått, og ved våre egne brødres handlemåte er det i høy grad blitt holdt borte fra verden.» Selected Messages, bok 1, 235.
The doubt of Thomas at the beginning of the Pentecostal season, typifying the rebellion against the message that arrived on the day of Pentecost, typified the shaking that occurred when the leadership of Seventh-day Adventism stood up and resisted the message to the Laodicean church as presented by Jones and Waggoner in 1888. In 1888 the mighty angel of Revelation eighteen descended to lighten the earth with His glory, but due in large part to unwillingness of those leaders to set aside preconceived opinions the rebellion of Korah, Dathan and Abiram was repeated. Thomas, the Jews at Pentecost, Korah’s rebellion in the time of Moses, the rebellion of 1888 all typify 9/11 when, according to Joel—a trumpet was to be blown. That trumpet, according to Isaiah was blown to identify the sins of God’s people, thus typifying 1888 and the message to Laodicea. Jeremiah’s watchman, who blows the trumpet to return to the “old paths” aligns with Isaiah lifting up his voice as a trumpet. Jeremiah’s watchmen are Habakkuk’s watchmen who asks the question about what will be his position in the argument or debate of his history?
Tomas’ tvil ved begynnelsen av pinsetiden, som foregriper opprøret mot budskapet som kom på pinsedagen, foregrep den rystelse som fant sted da lederskapet i syvendedagsadventismen reiste seg og motsatte seg budskapet til den laodikeiske menighet slik det ble framstilt av Jones og Waggoner i 1888. I 1888 steg den mektige engel i Åpenbaringen atten ned for å opplyse jorden med sin herlighet, men i stor grad på grunn av disse ledernes uvillighet til å legge til side forutinntatte oppfatninger ble Korahs, Datans og Abirams opprør gjentatt. Tomas, jødene ved pinsen, Korahs opprør på Moses’ tid, opprøret i 1888, foregriper alle 11. september, da det ifølge Joel skulle blåses i basun. Denne basunen ble, ifølge Jesaja, blåst for å påpeke Guds folks synder, og foregriper således 1888 og budskapet til Laodikea. Jeremias vekter, som blåser i basunen for å vende tilbake til «de gamle stier», svarer til at Jesaja løfter opp sin røst som en basun. Jeremias vektere er Habakkuks vektere, som stiller spørsmålet om hva hans stilling skal være i hans histories strid eller debatt?
I will stand upon my watch, and set me upon the tower, and will watch to see what he will say unto me, and what I shall answer when I am reproved. Habakkuk 2:1.
Jeg vil stå på min vaktpost og stille meg på tårnet, og speide for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal svare når jeg blir irettesatt. Habakkuk 2:1.
The word “reproved” means “rebuked or argued with” and it infers a question, for the next verse provides an answer.
Ordet «irettesatt» betyr «bebreidet eller gikk i rette med», og det innebærer et spørsmål, for det neste verset gir et svar.
And the Lord answered me, and said, Write the vision, and make it plain upon tables, that he may run that readeth it. Habakkuk 2:2.
Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet ned, og gjør det tydelig på tavler, så den som leser det, kan løpe. Habakkuk 2:2.
The “debate” or shaking that began in fulfillment of Millerite history was the message of William Miller and his rules of prophetic interpretations versus the theologians of Protestantism. The debate in Millerite history began with the confirmation of the Millerite message on August 11, 1840 when no “less a personage than Jesus Christ” descended with a little book that John was to take and eat. The argument of the watchmen of Habakkuk, the doubts of Thomas, the rebellion of 1888, the rebellion of Korah, the argument of drunkenness at Pentecost all witness to a debate which began at 9/11. The controversy which is debated is over the message of the latter rain, which began to sprinkle on 9/11.
«Debatten» eller rystelsen som begynte i oppfyllelse av millerittisk historie, var William Millers budskap og hans regler for profetisk fortolkning i motsetning til protestantismens teologer. Debatten i millerittisk historie begynte med stadfestelsen av det millerittiske budskap den 11. august 1840, da ingen «ringere person enn Jesus Kristus» steg ned med en liten bok som Johannes skulle ta og ete. Vekternes strid i Habakkuk, Tomas’ tvil, opprøret i 1888, Korahs opprør, anklagen om drukkenskap på pinsedagen vitner alle om en debatt som begynte ved 9/11. Striden det debatteres om, gjelder budskapet om det sene regn, som begynte å dryppe ved 9/11.
The answer in Habakkuk that led the Millerites to produce the 1843 chart connects with the development of two classes of worshippers represented Korah and associates versus Moses, by Thomas and the other disciples; the Jews argument of drunkenness at Pentecost, the leadership of Adventism in 1888; the Protestants versus the Millerites in 1844 and the foolish and wise virgins of October 22, 1844.
Svaret i Habakkuk, som førte millerittene til å fremstille 1843-diagrammet, henger sammen med utviklingen av to klasser av tilbedere, representert ved Korah og hans medsammensvorne i motsetning til Moses; ved Tomas og de andre disiplene; ved jødenes anklage om drukkenskap på pinsedagen; ved adventismens lederskap i 1888; ved protestantene i motsetning til millerittene i 1844; og ved de dårlige og de kloke jomfruene den 22. oktober 1844.
On 9/11 Christ breathed upon His disciples the Holy Spirit as a few drops before the full outpouring at the Sunday law. He then opened their understanding to the prophetic message beginning, “line upon line” with Moses by leading those disciples back to Jeremiah’s old paths where they were anointed to blow a warning trumpet. Christ breath at 9/11 came from Ezekiel’s and John’s four winds and it was the Laodicean message, which is the “straight testimony” which causes a shaking as it is resisted. 1888 typifies the rebellion of Korah, Dathan and Abiram, for it was not only the message which was being rejected, but also the chosen watchmen that were giving the trumpet a certain sound.
På 11. september åndet Kristus Den Hellige Ånd på sine disipler som noen få dråper før den fulle utgytelsen ved søndagsloven. Deretter åpnet Han deres forståelse for det profetiske budskapet, idet Han begynte «linje på linje» med Moses ved å føre disse disiplene tilbake til Jeremias gamle stier, hvor de ble salvet til å blåse i en advarende basun. Kristi åndedrag ved 11. september kom fra Esekiels og Johannes’ fire vinder, og det var Laodikea-budskapet, som er det «rette vitnesbyrd», hvilket forårsaker en rystelse når det blir motstått. 1888 er et forbilde på opprøret til Korah, Datan og Abiram, for det var ikke bare budskapet som ble forkastet, men også de utvalgte vaktmennene som gav basunen en klar lyd.
Sister White penned that the, “shaking I had seen” “would be caused by the straight testimony called forth by the counsel of the True Witness to the Laodiceans.” The 1888 message was that straight testimony, and both 1888 and 9/11 mark the descent of the angel of Revelation eighteen.
Søster White skrev at den «ristelse jeg hadde sett» «ville bli forårsaket av det rette vitnesbyrd som ble fremkalt ved rådet fra det Sanne Vitne til laodikeerne». Budskapet i 1888 var dette rette vitnesbyrdet, og både 1888 og 11. september markerer nedstigningen av engelen i Åpenbaringen atten.
“A straight testimony must be borne to our churches and institutions, to arouse the sleeping ones.’
«Et rett vitnesbyrd må bæres fram for våre menigheter og institusjoner for å vekke de sovende.»
“When the word of the Lord is believed and obeyed, steady advancement will be made. Let us now see our great need. The Lord cannot use us until he breathes life into the dry bones. I heard the words spoken: ‘Without the deep moving of the Spirit of God upon the heart, without its life-giving influence, truth becomes a dead letter.’” Review and Herald, November 18, 1902.
«Når Herrens ord blir trodd og adlydt, vil det skje en jevn framgang. La oss nå se vårt store behov. Herren kan ikke bruke oss før han blåser liv i de tørre ben. Jeg hørte ordene bli uttalt: ‘Uten Guds Ånds dype bevegelse på hjertet, uten dens livgivende innflytelse, blir sannheten en død bokstav.’» Review and Herald, 18. november 1902.
At 9/11 the Laodicean message reached its perfect fulfillment as the last call to God’s former covenant people began to be sounded. It is then that Sister White notes, “A straight testimony must be borne to our churches and institutions, to arouse the sleeping ones.” The Laodicean message began when the angel of Revelation eighteen descended at 9/11, which means that at 9/11 the message to Laodicean Seventh-day Adventists was and is to “awake.” Joel commanded the drunkards to awake in verse five of chapter one. 9/11 marks the arrival of the final testing period for Adventism and it represents Joel’s command to awake. The beginning of the Pentecostal season starts with an awakening of God’s people at 9/11 and ends with the fulfillment of the parable of the ten virgins just before the Sunday law.
Ved 9/11 nådde Laodikea-budskapet sin fullkomne oppfyllelse idet det siste kallet til Guds tidligere paktsfolk begynte å lyde. Det er da søster White bemerker: «Et rettframt vitnesbyrd må bæres til våre menigheter og institusjoner for å vekke de sovende.» Laodikea-budskapet begynte da engelen i Åpenbaringen atten steg ned ved 9/11, noe som betyr at budskapet til de laodikeiske syvendedagsadventistene ved 9/11 var og er å «våkne». Joel befalte drankerne å våkne i vers fem i kapittel én. 9/11 markerer ankomsten av den endelige prøvetiden for adventismen, og det representerer Joels befaling om å våkne. Begynnelsen på pinsetiden tar til med en oppvåkning av Guds folk ved 9/11 og ender med oppfyllelsen av lignelsen om de ti jomfruene like før søndagsloven.
The awakening at 9/11 is a call to the final generation of a covenant people who are in apostasy. The awakening just before the Sunday law closes the door on the former covenant people. The beginning and the ending are the same and in July of 2023 the two witnesses of Revelation eleven were awakened to the rebellion of the prediction of July 18, 2020. The middle awakening is represented by rebellion, which identifies 9/11 as the first letter of the Hebrew alphabet, July 18, 2020 as the thirteenth letter and the Sunday law as the twenty-second and last letter of the Hebrew alphabet. The twenty-second letter represents the combination of divinity with humanity that is finalized in the last of those three awakenings.
Oppvåkningen ved 11. september er et kall til den siste generasjon av et paktsfolk som befinner seg i frafall. Oppvåkningen like før søndagsloven lukker døren for det tidligere paktsfolket. Begynnelsen og avslutningen er den samme, og i juli 2023 ble de to vitnene i Åpenbaringen 11 vekket til opprøret i forutsigelsen av 18. juli 2020. Den midterste oppvåkningen er fremstilt ved opprør, noe som identifiserer 11. september som den første bokstaven i det hebraiske alfabetet, 18. juli 2020 som den trettende bokstaven og søndagsloven som den tjueandre og siste bokstaven i det hebraiske alfabetet. Den tjueandre bokstaven representerer foreningen av guddommelighet med menneskelighet, som fullendes i den siste av disse tre oppvåkningene.
The Lord “breathes life into the dry bones” at 9/11, just as He breathed the Holy Spirit on the disciples at the beginning of the Pentecostal period. The disciples after His ascension represent those who received the Holy Spirit, and who thereafter had their understanding of the prophetic Word opened up through the methodology of “line upon line.” The reception of the Holy Spirit occurred while eating a meal, for to spiritually eat requires that you eat the flesh and drink the blood of Jesus, who is the Word.
Herren «blåser liv i de tørre ben» ved 9/11, likesom Han åndet Den Hellige Ånd på disiplene ved begynnelsen av pinseperioden. Disiplene etter Hans himmelfart representerer dem som mottok Den Hellige Ånd, og som deretter fikk sin forståelse av det profetiske Ord åpnet gjennom metodologien «linje på linje». Mottakelsen av Den Hellige Ånd fant sted mens de spiste et måltid, for å spise åndelig krever at du spiser Jesu kjød og drikker Hans blod, Han som er Ordet.
The rebels who joined with Korah, Dathan and Abiram represent (as do the leadership of Adventism in 1888) the class who cause the shaking by opposing the trumpet message identifying the sins of God’s people, and while also calling for a return to the old paths, the foundational truths represented by the “seven times” of Leviticus twenty-six. The trumpet is calling for both revival and reformation. The first of Miller’s prophetic jewels, and also the first to be rejected by Adventism represents the beginning and ending of the Millerite movement. The beginning and ending of the message of the first angel as proclaimed by the Millerites is marked by Moses’ “seven times.” In the beginning it was accepted, at the end it was rejected. Due to that rejection Ezekiel presents Adventism as a valley of dead dry bones. The period from 1863 unto the Sunday law in the United States is the valley of vision, according to Isaiah twenty-two, but it is a valley of dead dry bones according to Ezekiel. Both of those prophetic valleys align with Joel’s valley of Jehoshaphat, which Joel also identifies as the valley of decision.
Opprørerne som sluttet seg til Korah, Datan og Abiram, representerer (slik også adventismens lederskap i 1888 gjør) den klassen som forårsaker rystelsen ved å motsette seg trompetbudskapet som identifiserer Guds folks synder, og samtidig kaller til en tilbakevenden til de gamle stier, de grunnleggende sannheter som er representert ved «de syv tider» i 3 Mosebok 26. Trompeten kaller til både vekkelse og reformasjon. Den første av Millers profetiske juveler, og også den første som ble forkastet av adventismen, representerer begynnelsen og avslutningen av den millerittiske bevegelsen. Begynnelsen og avslutningen av den første engels budskap, slik det ble forkynt av millerittene, er markert ved Moses’ «syv tider». I begynnelsen ble det tatt imot, ved slutten ble det forkastet. På grunn av den forkastelsen fremstiller Esekiel adventismen som en dal av døde, tørre ben. Tidsperioden fra 1863 og fram til søndagsloven i De forente stater er synsdalen ifølge Jesaja 22, men den er en dal av døde, tørre ben ifølge Esekiel. Begge disse profetiske dalene samsvarer med Joels Josafats dal, som Joel også identifiserer som avgjørelsens dal.
With these concepts in place the question may be asked how is it that at 9/11 the book of Joel became the message Peter identified at Pentecost? We’ll try to clarify these concepts in the following articles.
Med disse begrepene på plass kan spørsmålet stilles: Hvordan har det seg at Joels bok ved 9/11 ble det budskapet Peter identifiserte ved pinsefesten? Vi vil forsøke å klargjøre disse begrepene i de følgende artiklene.
“(Written November 5, 1892, from Adelaide, South Australia, to ‘Dear Nephew and Niece, Frank and Hattie [Belden].’)
«(Skrevet 5. november 1892 fra Adelaide, Sør-Australia, til «Kjære nevø og niese, Frank og Hattie [Belden].»)»
“When you are enlightened by the Holy Spirit, you will see all that wickedness at Minneapolis as it is, as God looks upon it. If I never see you again in this world, be assured that I forgive you the sorrow and distress and burden of soul you have brought upon me without any cause. But for your soul’s sake, for the sake of Him who died for you, I want you to see and confess your errors. You did unite with those who resisted the Spirit of God. You had all the evidence that you needed that the Lord was working through Brethren Jones and Waggoner; but you did not receive the light; and after the feelings indulged, the words spoken against the truth, you did not feel ready to confess that you had done wrong, that these men had a message from God, and you had made light of both message and messengers.
«Når du blir opplyst av Den Hellige Ånd, vil du se all den ugudeligheten i Minneapolis slik den er, slik Gud ser på den. Om jeg aldri ser deg igjen i denne verden, så vær forvisset om at jeg tilgir deg den sorg og nød og sjelens byrde du uten noen grunn har påført meg. Men for din sjels skyld, for Hans skyld som døde for deg, ønsker jeg at du skal se og bekjenne dine feil. Du forente deg med dem som stod Den Hellige Ånds motstand. Du hadde alle de beviser du trengte for at Herren virket gjennom brødrene Jones og Waggoner; men du tok ikke imot lyset; og etter de følelser du gav næring til, de ord som ble talt mot sannheten, følte du deg ikke rede til å bekjenne at du hadde gjort urett, at disse menn hadde et budskap fra Gud, og at du hadde ringeaktet både budskapet og budbærerne.»
“Never before have I seen among our people such firm self-complacency and unwillingness to accept and acknowledge light as was manifested at Minneapolis. I have been shown that not one of the company who cherished the spirit manifested at that meeting would again have clear light to discern the preciousness of the truth sent them from heaven until they humbled their pride and confessed that they were not actuated by the Spirit of God, but that their minds and hearts were filled with prejudice. The Lord desired to come near to them, to bless them and heal them of their backslidings, but they would not hearken. They were actuated by the same spirit that inspired Korah, Dathan, and Abiram. Those men of Israel were determined to resist all evidence that would prove them to be wrong, and they went on and on in their course of disaffection until many were drawn away to unite with them.
«Aldri før har jeg sett blant vårt folk en så fast selvtilfredshet og uvillighet til å ta imot og erkjenne lys som den som kom til syne i Minneapolis. Det er blitt vist meg at ikke én av dem som næret den ånd som ble åpenbart ved det møtet, igjen ville få klart lys til å skjelne hvor dyrebar den sannhet var som ble sendt dem fra himmelen, før de ydmyket sin stolthet og bekjente at de ikke var drevet av Guds Ånd, men at deres sinn og hjerter var fylt av fordom. Herren ønsket å komme dem nær, å velsigne dem og helbrede dem fra deres frafall, men de ville ikke høre. De var drevet av den samme ånd som inspirerte Korah, Datan og Abiram. Disse Israels menn var fast bestemt på å stå imot ethvert bevis som ville vise at de tok feil, og de fortsatte og fortsatte på sin vei i ulydig opposisjon inntil mange ble dratt bort for å slutte seg til dem.»
“Who were these? Not the weak, not the ignorant, not the unenlightened. In that rebellion there were two hundred and fifty princes famous in the congregation, men of renown. What was their testimony? ‘all the congregation are holy, every one of them, and the Lord is among them: wherefore then lift ye up yourselves above the congregation of the Lord?’ [Numbers 16:3]. When Korah and his companions perished under the judgment of God, the people whom they had deceived saw not the hand of the Lord in this miracle. The whole congregation the next morning charged Moses and Aaron, ‘Ye have killed the people of the Lord’ [verse 41], and the plague was upon the congregation, and more than fourteen thousand perished.
«Hvem var disse? Ikke de svake, ikke de uvitende, ikke de uopplyste. I dette opprøret var det to hundre og femti fyrster, ansette i menigheten, menn med navn og ry. Hva var deres vitnesbyrd? ‘hele menigheten er hellig, hver og en av dem, og Herren er midt iblant dem; hvorfor opphøyer dere da dere selv over Herrens menighet?’ [4 Mosebok 16:3]. Da Korah og hans ledsagere omkom under Guds dom, så ikke det folket som de hadde bedratt, Herrens hånd i dette mirakel. Hele menigheten anklaget neste morgen Moses og Aron: ‘Dere har drept Herrens folk’ [vers 41], og plagen kom over menigheten, og mer enn fjorten tusen omkom.»
“When I purposed to leave Minneapolis, the angel of the Lord stood by me and said: ‘Not so; God has a work for you to do in this place. The people are acting over the rebellion of Korah, Dathan, and Abiram. I have placed you in your proper position, which those who are not in the light will not acknowledge; they will not heed your testimony; but I will be with you; My grace and power shall sustain you. It is not you they are despising, but the messengers and the message I send to My people. They have shown contempt for the word of the Lord. Satan has blinded their eyes and perverted their judgment; and unless every soul shall repent of this their sin, this unsanctified independence that is doing insult to the Spirit of God, they will walk in darkness. I will remove the candlestick out of his place except they repent and be converted, that I should heal them. They have obscured their spiritual eyesight. They would not that God would manifest His Spirit and His power; for they have a spirit of mockery and disgust at My word. Lightness, trifling, jesting, and joking are daily practiced. They have not set their hearts to seek Me. They walk in the sparks of their own kindling, and unless they repent they shall lie down in sorrow. Thus saith the Lord: Stand at your post of duty; for I am with thee, and will not leave thee nor forsake thee.’ These words from God I have not dared to disregard.
«Da jeg hadde til hensikt å forlate Minneapolis, stod Herrens engel ved min side og sa: ‘Ikke slik; Gud har en gjerning for deg å gjøre på dette sted. Folket handler på ny ut opprøret til Korah, Datan og Abiram. Jeg har satt deg i din rette stilling, en stilling som de som ikke er i lyset, ikke vil erkjenne; de vil ikke gi akt på ditt vitnesbyrd; men jeg vil være med deg; Min nåde og kraft skal oppholde deg. Det er ikke deg de forakter, men budbærerne og budskapet som jeg sender til Mitt folk. De har vist forakt for Herrens ord. Satan har blindet deres øyne og fordreid deres dømmekraft; og dersom ikke hver sjel omvender seg fra denne sin synd, denne usant helligede uavhengighet som krenker Guds Ånd, skal de vandre i mørke. Jeg vil flytte lysestaken bort fra dens sted, dersom de ikke omvender seg og vender om, så jeg kan helbrede dem. De har formørket sitt åndelige syn. De ønsket ikke at Gud skulle åpenbare Sin Ånd og Sin kraft; for de har en ånd av spott og avsky for Mitt ord. Lettferdighet, overfladiskhet, skjemt og spøk drives daglig. De har ikke vendt sine hjerter til å søke Meg. De vandrer i gnistene fra sin egen ild, og dersom de ikke omvender seg, skal de legge seg ned i sorg. Så sier Herren: Stå på din plikts post; for jeg er med deg og vil ikke forlate deg eller svikte deg.’ Disse ord fra Gud har jeg ikke våget å se bort fra.»
“Light has been shining in Battle Creek in clear, bright rays; but who of those that acted a part in the meeting at Minneapolis have come to the light and received the rich treasures of truth which the Lord sent them from heaven? Who have kept step and step with the Leader, Jesus Christ? Who have made full confession of their mistaken zeal, their blindness, their jealousies and evil surmisings, their defiance of truth? Not one; and because of their long neglect to acknowledge the light, it has left them far behind; they have not been growing in grace and in the knowledge of Christ Jesus our Lord. They have failed to receive the needed grace which they might have had, and which would have made them strong men in religious experience.
«Lys har skint i Battle Creek i klare, strålende stråler; men hvem av dem som tok del i møtet i Minneapolis, er kommet til lyset og har tatt imot de rike sannhetsskattene som Herren sendte dem fra himmelen? Hvem har holdt tritt, skritt for skritt, med Lederen, Jesus Kristus? Hvem har avlagt full bekjennelse av sin forvillede nidkjærhet, sin blindhet, sin misunnelse og sine onde mistanker, sitt trass mot sannheten? Ikke én; og på grunn av sin langvarige forsømmelse med å anerkjenne lyset, har det latt dem bli langt tilbake; de har ikke vokst i nåde og i kunnskapen om Kristus Jesus, vår Herre. De har unnlatt å motta den nåde de trengte, og som de kunne ha fått, og som ville ha gjort dem til sterke menn i religiøs erfaring.»
“The position taken at Minneapolis was apparently an insurmountable barrier which in a great degree shut them in with doubters, questioners, with the rejecters of truth and the power of God. When another crisis comes, those who have so long resisted evidence piled upon evidence will again be tested upon the points where they failed so manifestly, and it will be hard for them to receive that which is from God and refuse that which is from the powers of darkness. Therefore their only safe course is to walk in humility, making straight paths for their feet, lest the lame be turned out of the way. It makes every difference whom we company with, whether it is with men who walk with God and who believe and trust Him, or with men who follow their own supposed wisdom, walking in the sparks of their own kindling.
Den stillingen som ble inntatt i Minneapolis, var tilsynelatende en uoverstigelig barriere som i stor grad stengte dem inne sammen med tvilere, spørsmålsstillere, med dem som forkaster sannheten og Guds kraft. Når en ny krise kommer, vil de som så lenge har motstått bevis oppå bevis, igjen bli prøvet på de punkter hvor de så åpenbart sviktet, og det vil bli vanskelig for dem å ta imot det som er fra Gud og avvise det som er fra mørkets makter. Derfor er deres eneste trygge vei å vandre i ydmykhet og gjøre stiene rette for sine føtter, for at den halte ikke skal drives ut av veien. Det utgjør hele forskjellen hvem vi holder selskap med, enten det er med mennesker som vandrer med Gud og som tror og stoler på Ham, eller med mennesker som følger sin egen innbilte visdom og vandrer i gnistene fra sin egen opptenning.
“The time and care and labor required to counteract the influence of those who have worked against the truth has been a terrible loss; for we might have been years ahead in spiritual knowledge; and many, many souls might have been added to the church if those who ought to have walked in the light had followed on to know the Lord, that they might know His going forth is prepared as the morning. But when so much labor has to be expended right in the church to counteract the influence of workers who have stood as a granite wall against the truth God sends to His people, the world is left in comparative darkness.
Den tid og omsorg og møye som har vært nødvendig for å motvirke innflytelsen fra dem som har arbeidet mot sannheten, har vært et fryktelig tap; for vi kunne ha vært år foran i åndelig kunnskap; og mange, mange sjeler kunne ha blitt lagt til menigheten dersom de som burde ha vandret i lyset, hadde fortsatt med å lære Herren å kjenne, så de kunne vite at Hans fremgang er gjort rede som morgenen. Men når så meget arbeid må brukes nettopp i menigheten for å motvirke innflytelsen fra arbeidere som har stått som en granittvegg mot den sannhet Gud sender sitt folk, blir verden etterlatt i forholdsvis mørke.
“God meant that the watchmen should arise and with united voices send forth a decided message, giving the trumpet a certain sound, that the people might all spring to their post of duty and act their part in the great work. Then the strong, clear light of that other angel who comes down from heaven having great power, would have filled the earth with his glory. We are years behind; and those who stood in blindness and hindered the advancement of the very message that God meant should go forth from the Minneapolis meeting as a lamp that burneth, have need to humble their hearts before God and see and understand how the work has been hindered by their blindness of mind and hardness of heart.
«Gud mente at vekterne skulle reise seg og med forente røster sende ut et bestemt budskap, idet de lot basunen gi en klar lyd, for at folket alle kunne springe til sin pliktpost og utføre sin del i det store verket. Da ville det sterke, klare lyset fra den andre engelen, som kommer ned fra himmelen med stor makt, ha fylt jorden med hans herlighet. Vi er år tilbake; og de som stod i blindhet og hindret fremgangen for nettopp det budskapet som Gud mente skulle gå ut fra møtet i Minneapolis som en brennende lampe, har behov for å ydmyke sine hjerter for Gud og se og forstå hvordan verket er blitt hindret ved deres blindhet i sinnet og hjertets hardhet.»
“Hours have been spent in quibbling over little things; golden opportunities have been wasted while heavenly messengers have grieved, impatient at the delay. The Holy Spirit—there has been so little appreciation of its value or the necessity for every soul to receive it. Those who do receive the heavenly endowment will go forth clad with the armor of righteousness to do battle for God. They will respect the leadings of the Lord and will be filled with gratitude to Him for His mercy. But in many, many places, and on many, many occasions, it could truthfully be said as in Christ’s day of those who profess to be God’s people, that not many mighty works could be done, because of their unbelief. Many who have been bound in fetters of darkness have been respected because God has used them, and their unbelief has aroused doubt and prejudice against the message of truth which angels of heaven were seeking to communicate through human agencies—justification by faith, the righteousness of Christ.” The 1888 Materials, 1066–1070.
«Det er blitt brukt timer på å kives om småting; gyldne anledninger er blitt bortkastet, mens himmelske sendebud har sørget, utålmodige over forsinkelsen. Den Hellige Ånd—det har vært så liten verdsettelse av dens verdi eller av nødvendigheten av at hver sjel mottar den. De som virkelig mottar den himmelske utrustning, vil gå ut ikledd rettferdighetens rustning for å stride for Gud. De vil akte på Herrens ledelse og vil være fylt av takknemlighet til Ham for Hans miskunnhet. Men på mange, mange steder og ved mange, mange anledninger kunne det med sannhet sies, slik det ble sagt i Kristi dager om dem som bekjenner seg som Guds folk, at det ikke kunne gjøres mange mektige gjerninger på grunn av deres vantro. Mange som har vært bundet i mørkets lenker, er blitt aktet fordi Gud har brukt dem, og deres vantro har vakt tvil og fordom mot sannhetens budskap som himmelens engler søkte å formidle gjennom menneskelige redskaper—rettferdiggjørelse ved tro, Kristi rettferdighet.» The 1888 Materials, 1066–1070.