I have reached the point in this introduction to the book of Joel to briefly summarize some of the points from the first eight articles and identify what we should expect from the book of Joel now that we take it up more directly, and then of course what does that have to do with the battles of Raphia and Panium of Daniel 11:11–16?

Jeg har kommet til det punkt i denne innledningen til Joels bok hvor jeg kort skal sammenfatte noen av punktene fra de første åtte artiklene og angi hva vi bør forvente av Joels bok nå som vi tar den opp mer direkte, og deretter naturligvis hva dette har å gjøre med slagene ved Rafia og Panium i Daniel 11:11–16?

We have placed an emphasis upon the song of the vineyard for “experience” is represented by a “song” prophetically. One of the characteristics of the one hundred and forty-four thousand as they sing the song of Moses and the Lamb, which is simply John’s way to represent Isaiah’s vineyard song. Every major prophet begins their books with condemnations against Israel for their rebellion, or you could say that every major prophet first sings the song of the vineyard. I contend that Joel’s song of the vineyard in chapter one is one of the most important revelations about the vineyard song. I could not say if I am correct or not, but the reason I am of this conviction is the prophetic connections that are symbolically represented in the book of Joel appear to be a key, or perhaps an axle for several spokes. Joel’s testimony not only connects with the other parallel lines, but it seems to set a point of reference, especially through the symbolism of the vineyard being destroyed in chapter one, and the next two chapters identifying both the image of the beast testing time in the United States and also the image of the beast testing time for the world. And it is all set within the context of a vineyard, and a vineyard isn’t a living vineyard—if it gets no rain.

Vi har lagt vekt på vingårdssangen, for «erfaring» er profetisk framstilt ved en «sang». Et av kjennetegnene ved de hundre og førtifire tusen, idet de synger Moses’ og Lammets sang, er nettopp dette, som ganske enkelt er Johannes’ måte å framstille Jesajas vingårdssang på. Hver av de store profetene begynner sine bøker med fordømmelser mot Israel for deres opprør, eller man kunne si at hver av de store profetene først synger vingårdssangen. Jeg hevder at Joels vingårdssang i kapittel én er en av de viktigste åpenbaringene om vingårdssangen. Jeg kan ikke si om jeg har rett eller ikke, men grunnen til at jeg er av denne overbevisning, er at de profetiske forbindelsene som symbolsk er framstilt i Joels bok, synes å være en nøkkel, eller kanskje en aksel for flere eiker. Joels vitnesbyrd forbinder seg ikke bare med de andre parallelle linjene, men det synes også å fastsette et referansepunkt, særlig gjennom symbolikken i at vingården blir ødelagt i kapittel én, og at de neste to kapitlene identifiserer både prøvetiden knyttet til dyrets bilde i De forente stater og også prøvetiden knyttet til dyrets bilde for verden. Og alt dette er satt innenfor rammen av en vingård, og en vingård er ikke en levende vingård—hvis den ikke får regn.

We have also placed an emphasis on the prophetic period that is represented by the symbol of “how long?” I felt the necessity of reminding us of this previously established principle about “how long” to put an emphasis upon the “capstone” that was, and is also the foundation and corner stone. The final full development of the Midnight Cry message that is now under way is the “capstone.” Based upon the foundations that capstone is Miller’s jewels shining ten times brighter than in the beginning.

Vi har også lagt vekt på den profetiske perioden som er framstilt ved symbolet «hvor lenge?» Jeg følte nødvendigheten av å minne oss om dette tidligere etablerte prinsippet om «hvor lenge» for å legge vekt på «toppsteinen», som var, og også er grunnvollen og hjørnesteinen. Den endelige, fullstendige utviklingen av Midnattsropets budskap, som nå er i gang, er «toppsteinen». Bygget på grunnvollene er denne toppsteinen Millers juveler som skinner ti ganger klarere enn i begynnelsen.

Based upon God’s “marvelous works” the capstone is when His people transition from a Laodicean experience unto a Philadelphian experience, which is when those people become the 8th that is of the 7 and also when they transition from the church militant to the church triumphant. This transition is the capstone. The transition is accomplished when God’s people hear and see the “capstone” message and it is marvelous in their eyes. The capstone message is the climax for it brings together all of the symbolic “capstone” truths together. The message of “seven times” was Miller’s foundation stone, and it was to be the Millerite capstone. Pentecost was the capstone to the Pentecostal season, just as was the Midnight Cry the capstone of the Millerite movement of the first and second angels.

På grunnlag av Guds «underfulle gjerninger» er sluttsteinen det tidspunkt da Hans folk går over fra en laodikeisk erfaring til en filadelfisk erfaring; dette er også når dette folket blir den 8. som er av de 7, og når de går over fra den stridende kirke til den seirende kirke. Denne overgangen er sluttsteinen. Overgangen fullbyrdes når Guds folk hører og ser «sluttsteins»-budskapet, og det er underfullt i deres øyne. Sluttsteinsbudskapet er klimakset, for det sammenfatter alle de symbolske «sluttsteins»-sannhetene. Budskapet om «syv tider» var Millers grunnstein, og det skulle være millerittenes sluttstein. Pinsen var sluttsteinen for den pentekostale perioden, likesom Midnattsropet var sluttsteinen i millerittbevegelsen under den første og den andre engel.

As the climax or capstone of the 46-year period in which Christ built the Millerite temple of the first and second angels, the capstone was to become the foundation stone for Christ’s work of building the temple of the one hundred and forty-four thousand. That foundation stone was set up in 1844 as the light to lighten the path to heaven, and for this reason God’s people at the end of the world are to return to the “old paths” in order to find rest. If and when they return to the pioneer history of the Millerites, they find that the message of the Midnight Cry was the climax of the foundational history. The Midnight Cry was a manifestation of the outpouring of the Holy Spirit. When a soul returns to the “old paths” and finds the “bright light” that was set up at the beginning or foundational point of the path he finds the Midnight Cry, which Jeremiah identifies as “rest.”

Som høydepunktet eller kronen på den 46-årige perioden da Kristus bygde milleritt-tempelet under den første og den andre engels budskap, skulle denne kronen bli grunnsteinen for Kristi verk med å bygge de hundre og førtifiretusens tempel. Denne grunnsteinen ble reist opp i 1844 som lyset til å opplyse stien til himmelen, og av denne grunn skal Guds folk ved verdens ende vende tilbake til de «gamle stier» for å finne hvile. Når og dersom de vender tilbake til millerittenes pionerhistorie, finner de at midnattsropets budskap var høydepunktet i grunnleggingshistorien. Midnattsropet var en åpenbaring av Den Hellige Ånds utgytelse. Når en sjel vender tilbake til de «gamle stier» og finner det «klare lys» som ble satt opp ved begynnelsen eller ved stiens grunnleggende punkt, finner han midnattsropet, som Jeremia betegner som «hvile».

“They had a bright light set up behind them at the beginning of the path, which an angel told me was the ‘midnight cry.’ This light shone all along the path, and gave light for their feet, so that they might not stumble.

«De hadde et klart lys reist opp bak seg ved begynnelsen av stien, og en engel fortalte meg at dette var «midnattsropet». Dette lyset skinte langs hele stien og gav lys for deres føtter, så de ikke skulle snuble.

“If they kept their eyes fixed on Jesus, who was just before them, leading them to the city, they were safe. But soon some grew weary, and said the city was a great way off, and they expected to have entered it before. Then Jesus would encourage them by raising His glorious right arm, and from His arm came a light which waved over the advent band, and they shouted ‘Alleluia!’ Others rashly denied the light behind them, and said that it was not God that had led them out so far. The light behind them went out, leaving their feet in perfect darkness, and they stumbled and lost sight of the mark and of Jesus, and fell off the path down into the dark and wicked world below.” Christian Experience and Teachings of Ellen G. White, 57.

«Dersom de holdt sine øyne festet på Jesus, som var like foran dem og ledet dem til byen, var de trygge. Men snart ble noen trette og sa at byen var langt borte, og at de hadde ventet å ha kommet inn i den tidligere. Da oppmuntret Jesus dem ved å løfte sin herlige høyre arm, og fra hans arm kom et lys som bølget over adventskarens skare, og de ropte: «Halleluja!» Andre fornektet i overmot lyset bak dem og sa at det ikke var Gud som hadde ledet dem så langt. Lyset bak dem sloknet, og lot deres føtter bli tilbake i fullkomment mørke, og de snublet og mistet synet av målet og av Jesus, og falt av stien ned i den mørke og onde verden nedenfor.» Christian Experience and Teachings of Ellen G. White, 57.

The capstone of Millerite history is the foundation stone for the history of the one hundred and forty-four thousand. From the beginning of the three angels in 1798 until the church triumphant is raised up in fulfillment of cleansing of the sanctuary at the Sunday law the path is illuminated with the message of the Midnight Cry, for the parable is about Adventism, and how God raises up a people to perfectly reflect His character as probation closes for mankind during the Sunday law crisis.

Hjørnesteinen i millerittisk historie er grunnsteinen for historien om de hundre og førtifire tusen. Fra begynnelsen av de tre englers budskap i 1798 og inntil den seirende menighet reises opp som oppfyllelse av renselsen av helligdommen ved søndagsloven, er stien opplyst av Midnattsropets budskap; for lignelsen handler om adventismen, og om hvordan Gud oppreiser et folk til fullkomment å gjenspeile Hans karakter idet nådetiden avsluttes for menneskeheten under søndagslovkrisen.

On the path, Jesus is leading and He continues to lighten the path by raising His glorious right arm. There is therefore a bright light at the beginning of the path and a bright light leading to the end of the path. Jesus as Alpha and Omega illustrates the end with the beginning, so the light at both ends of the path is the message of the Midnight Cry.

På stien går Jesus foran, og Han fortsetter å opplyse stien ved å løfte sin herlige høyre arm. Det er derfor et klart lys ved begynnelsen av stien og et klart lys som leder til enden av stien. Jesus som Alfa og Omega fremstiller enden ved begynnelsen, slik at lyset ved begge ender av stien er budskapet i midnattsropet.

The first angel arrived in 1798 and announced that the hour of His judgment had arrived, “Saying … the hour of his judgment is come.” The hour of judgment came in 1798 and when it began the marriage between Christ and His new bride—Philadelphian Millerite Adventism began. Christ was to be married on October 22, 1844 and from 1798 to 1844 the bride was made ready. The bride was Philadelphian, for there was no condemnation upon Christ’s bride, for she made herself ready—she was pure. The announcement of the judgment is the announcement of the marriage at the beginning in 1798 that arrived at the end in 1844.

Den første engelen kom i 1798 og kunngjorde at hans domstime var kommet: «… og sa: … hans domstime er kommet.» Domstimen kom i 1798, og da den begynte, tok ekteskapet mellom Kristus og hans nye brud til—det filadelfiske millerittiske adventbudskapet begynte. Kristus skulle inngå ekteskap den 22. oktober 1844, og fra 1798 til 1844 ble bruden gjort rede. Bruden var filadelfisk, for det var ingen fordømmelse over Kristi brud, ettersom hun gjorde seg rede—hun var ren. Kunngjøringen av dommen er kunngjøringen av ekteskapet ved begynnelsen i 1798, som nådde sin fullbyrdelse ved enden i 1844.

The foundational light and the capstone light for the Millerite movement was the message announcing the marriage—the message of the Midnight Cry. The Midnight Cry was the foundation and capstone of the history of the first and second angels as well as Millerite history and the capstone of Millerite history is the foundation stone of the history of the one hundred and forty-four thousand as well as being the capstone. The temple construction is finished when the capstone is placed and the work of placing that final “marvelous” stone began in July 2023.

Det grunnleggende lys og sluttsteinslyset for millerittbevegelsen var budskapet som kunngjorde bryllupet — budskapet om midnattsropet. Midnattsropet var grunnvollen og sluttsteinen i historien om den første og den andre engel, så vel som i millerittisk historie, og sluttsteinen i millerittisk historie er grunnsteinen i historien om de hundre og førtifire tusen, samtidig som den også er sluttsteinen. Tempelbyggingen er fullført når sluttsteinen blir satt på plass, og arbeidet med å sette denne siste «vidunderlige» steinen på plass begynte i juli 2023.

There are various prophetic fulfillments that will make up the capstone, but the capstone also represents the climax of a message. Pentecost was the capstone of the message of the Pentecostal season, just as the light of the “seven times” that came through the pen of Hiram Edson in 1856, was the intended capstone to Miller’s message, for the first foundational truth Miller discovered was the “seven times.” In 1856, rejecting the new light of the capstone truth equated to choosing to die in the wilderness of Laodicea, as ancient Israel had done over a forty-year period. This identifies July of 2023 as 1856, the turning point from Philadelphia to Laodicea in Millerite history and the reversal from Laodicea unto Philadelphia in the history of the one hundred and forty-four thousand. Christ did not marry an impure woman in 1844, for she was Philadelphian and He will marry a bride from Philadelphia at the Sunday law. But first she must make herself ready. Are you ready?

Det finnes ulike profetiske oppfyllelser som vil utgjøre sluttsteinen, men sluttsteinen representerer også klimakset i et budskap. Pinse var sluttsteinen i budskapet for pinsetiden, slik lyset om de «sju tider» som kom gjennom Hiram Edsons penn i 1856, var den tilsiktede sluttsteinen til Millers budskap, for den første grunnleggende sannheten Miller oppdaget, var de «sju tider». I 1856 var det å forkaste det nye lyset om sluttsteinssannheten ensbetydende med å velge å dø i Laodikeas ørken, slik det gamle Israel hadde gjort gjennom en periode på førti år. Dette identifiserer juli 2023 som 1856, vendepunktet fra Filadelfia til Laodikea i millerittenes historie og omvendelsen fra Laodikea til Filadelfia i historien om de hundre og førtifire tusen. Kristus giftet seg ikke med en uren kvinne i 1844, for hun var filadelfisk, og Han vil gifte seg med en brud fra Filadelfia ved søndagsloven. Men først må hun gjøre seg rede. Er du rede?

Fear not, little flock; for it is your Father’s good pleasure to give you the kingdom. Luke 12:32.

Frykt ikke, du lille hjord; for det er deres Fars gode vilje å gi dere riket. Lukas 12:32.

On October 22, 1844 the Lord married the bride He had made ready to follow Him into the history of the third angel, and all that the third angel represents, but by 1863 the history of the third angel was diverted into the wilderness of Laodicea. The history of 1844 unto 1863 represents the period of the third angel, thus providing an illustration of the foolish virgins in the time period of the sealing of the one hundred and forty-four thousand. The virgins are wheat and tares who are being separated by messages typified by angels—for it is the angels that do the work of separating.

Den 22. oktober 1844 giftet Herren seg med bruden som Han hadde gjort rede til å følge Ham inn i den tredje engels historie, og alt det den tredje engelen representerer, men innen 1863 ble den tredje engels historie ledet bort inn i Laodikeas ørken. Historien fra 1844 til 1863 representerer perioden for den tredje engelen og gir således en fremstilling av de dårlige jomfruene i tidsperioden for beseglingen av de hundre og førtifire tusen. Jomfruene er hvete og ugress som blir skilt fra hverandre ved budskap som er forbilledliggjort ved engler—for det er englene som utfører adskillelsens verk.

“I then saw the third angel. Said my accompanying angel, ‘Fearful is his work. Awful is his mission. He is the angel that is to select the wheat from the tares, and seal, or bind, the wheat for the heavenly garner. These things should engross the whole mind, the whole attention.’” Early Writings, 119.

«Deretter så jeg den tredje engelen. Min ledsagende engel sa: ‘Fryktinngytende er hans verk. Alvorlig er hans oppdrag. Han er den engelen som skal skille hveten fra ugresset og forsegle, eller binde, hveten for den himmelske låve. Disse ting burde oppta hele sinnet, hele oppmerksomheten.’» Tidlige skrifter, 119.

The three angel’s messages of Revelation fourteen are the latter rain message that divides and binds the two classes.

De tre englebudskapene i Åpenbaringen fjorten er senregnsbudskapet som skiller og binder de to klassene.

“To John were opened scenes of deep and thrilling interest in the experience of the church. He saw the position, dangers, conflicts, and final deliverance of the people of God. He records the closing messages which are to ripen the harvest of the earth, either as sheaves for the heavenly garner or as fagots for the fires of destruction. Subjects of vast importance were revealed to him, especially for the last church, that those who should turn from error to truth might be instructed concerning the perils and conflicts before them. None need be in darkness in regard to what is coming upon the earth.” The Great Controversy, 341.

«For Johannes ble scener av dyp og gripende betydning i menighetens erfaring åpnet. Han så Guds folks stilling, farer, konflikter og endelige utfrielse. Han nedtegner de avsluttende budskapene som skal modne jordens høst, enten som kornbånd for den himmelske låve eller som knipper for ødeleggelsens ild. Emner av veldige betydning ble åpenbart for ham, særlig for den siste menighet, for at de som skulle vende seg fra villfarelse til sannhet, måtte bli undervist om de farer og konflikter som ligger foran dem. Ingen behøver å være i mørke når det gjelder det som kommer over jorden.» The Great Controversy, 341.

It is “words of truth” which in this generation are “the closing messages which are to ripen the harvest,” and which separate the two classes. That work is also the work of the “dirt brush man” from Miller’s dream.

Det er «sannhetens ord» som i denne generasjon er «de avsluttende budskap som skal modne høsten», og som skiller de to klassene. Dette arbeidet er også arbeidet til «mannen med støvbørsten» fra Millers drøm.

“‘Whose fan is in His hand, and He will throughly purge His floor, and gather His wheat into the garner.’ Matthew 3:12. This was one of the times of purging. By the words of truth, the chaff was being separated from the wheat. Because they were too vain and self-righteous to receive reproof, too world-loving to accept a life of humility, many turned away from Jesus. Many are still doing the same thing. Souls are tested today as were those disciples in the synagogue at Capernaum. When truth is brought home to the heart, they see that their lives are not in accordance with the will of God. They see the need of an entire change in themselves; but they are not willing to take up the self-denying work. Therefore they are angry when their sins are discovered. They go away offended, even as the disciples left Jesus, murmuring, ‘This is an hard saying; who can hear it?’” The Desire of Ages, 392.

«‘Han har kasteskovlen i sin hånd, og han skal rense sin treskeplass grundig og samle hveten sin i låven.’ Matteus 3:12. Dette var en av renselsens tider. Ved sannhetens ord ble agnene skilt fra hveten. Fordi de var for forfengelige og selvrettferdige til å ta imot irettesettelse, for verdenskjære til å godta et liv i ydmykhet, vendte mange seg bort fra Jesus. Mange gjør fremdeles det samme. Sjeler blir prøvet i dag slik disse disiplene ble det i synagogen i Kapernaum. Når sannheten blir lagt hjertet nær, ser de at deres liv ikke er i samsvar med Guds vilje. De ser behovet for en fullstendig forandring i seg selv; men de er ikke villige til å ta opp det selvfornektende arbeidet. Derfor blir de vrede når deres synder blir avdekket. De går bort forarget, slik disiplene forlot Jesus, mens de mumlet: ‘Dette er en hard tale; hvem kan høre den?’ The Desire of Ages, 392.»

Beginning at the great disappointment of 1844 the waymarks and transactions through to 1863 represent the history of 9/11 unto the Sunday law. Why is 1844 9/11 you ask?

Fra den store skuffelsen i 1844 representerer veimerkene og hendelsesforløpet frem til 1863 historien fra 9/11 og frem til søndagsloven. Hvorfor er 1844 lik 9/11, spør du?

Sister White’s writings are clear that the third angel arrived on October 22, 1844, but also arrived in 1888 which typifies 9/11. More importantly all the prophets isolate the very history of 9/11 unto the Sunday law, so it is not the testimony of two or three, but the united testimony of every witness from God’s Word that 9/11 to the Sunday law is the period where “the effect of every vision” is accomplished.

Søster Whites skrifter gjør det klart at den tredje engel ankom den 22. oktober 1844, men også ankom i 1888, noe som er et forbilde på 9/11. Enda viktigere er det at alle profetene avgrenser selve historien fra 9/11 og frem til søndagsloven; således er det ikke vitnesbyrdet fra to eller tre, men det samstemte vitnesbyrd fra hvert eneste vitne i Guds Ord, at perioden fra 9/11 til søndagsloven er den perioden hvor «virkningen av hvert syn» fullbyrdes.

The history of the third angel’s arrival and conclusion was from 1844 to 1863 and represents the period of God’s marvelous works from 9/11 unto the Sunday law. That history is also represented by 1840 to 1844, and in that line 1840 is the alpha and 1844 the omega. In the line of 1844 to 1863, 1844 is the alpha and 1863 is the omega. 1844 is both alpha and omega.

Historien om den tredje engels ankomst og avslutning var fra 1844 til 1863 og representerer perioden for Guds underfulle gjerninger fra 9/11 og frem til søndagsloven. Denne historien er også representert ved 1840 til 1844, og i den linjen er 1840 alfa og 1844 omega. I linjen fra 1844 til 1863 er 1844 alfa og 1863 omega. 1844 er både alfa og omega.

The cross aligns with 1844, and the Alpha and Omega shed His blood at the cross. From 9/11 (1840) we find Revelation ten setting forth the history that begins with John eating the little book in 1840 and then the disappointment in his stomach in 1844. The eating is the beginning; the stomach marks the end. The last verse of chapter ten represents the history being repeated in the history of the one hundred and forty-four thousand.

Korset er på linje med 1844, og Alfa og Omega utgjøt sitt blod på korset. Fra 9/11 (1840) finner vi at Åpenbaringen 10 fremstiller den historien som begynner med at Johannes eter den lille boken i 1840, og deretter skuffelsen i hans mage i 1844. Etingen er begynnelsen; magen markerer slutten. Det siste verset i kapittel ti fremstiller at historien blir gjentatt i historien til de hundre og førtifire tusen.

And I took the little book out of the angel’s hand, and ate it up; and it was in my mouth sweet as honey: and as soon as I had eaten it, my belly was bitter. And he said unto me, Thou must prophesy again before many peoples, and nations, and tongues, and kings. Revelation 10:10, 11.

Og jeg tok den lille boken ut av engelens hånd og åt den opp; og i min munn var den søt som honning; men så snart jeg hadde ett den, ble min buk bitter. Og han sa til meg: Du må igjen tale profetisk for mange folk og nasjoner og tungemål og konger. Åpenbaringen 10:10, 11.

Revelation chapter ten and Habakkuk chapter two represent two chapters that provide witness to the prophetic period of 1840 unto 1844. The history of 1844 unto 1863 begins at a waymark of disappointment, followed by a scattering that is followed by a gathering. In that period the prophetic history of Habakkuk’s two tables concludes when the second table was printed in 1849 and published abroad in 1850. The period of Habakkuk’s tables was from May of 1842 when the 1843 chart was published and the prophetic period ended where it began with the publication of one of Habakkuk’s two tables. The 1843 chart is the alpha and the 1850 chart is the omega.

Åpenbaringen kapittel ti og Habakkuk kapittel to utgjør to kapitler som avlegger vitnesbyrd om den profetiske perioden fra 1840 til 1844. Historien fra 1844 til 1863 begynner ved et veimerke av skuffelse, etterfulgt av en spredning som etterfølges av en samling. I denne perioden avsluttes den profetiske historien om Habakkuks to tavler da den andre tavlen ble trykt i 1849 og utgitt vidt omkring i 1850. Perioden for Habakkuks tavler var fra mai 1842, da 1843-diagrammet ble utgitt, og den profetiske perioden endte der den begynte, med utgivelsen av en av Habakkuks to tavler. 1843-diagrammet er alfa, og 1850-diagrammet er omega.

In 1856 Hiram Edson wrote a series of articles which took William Miller’s understanding of the “seven times” to a new level. Edson’s work was the omega of Miller’s work bringing Miller’s foundation truth to the position of a capstone which was intended to empower God’s people. Miller’s light on the “seven times” was the alpha and Edson’s light on the “seven times” was the omega.

I 1856 skrev Hiram Edson en rekke artikler som løftet William Millers forståelse av «de sju tider» til et nytt nivå. Edsons arbeid var omega av Millers arbeid og førte Millers grunnsannhet frem til stillingen som en hjørnestein, bestemt til å styrke Guds folk. Millers lys om «de sju tider» var alfa, og Edsons lys om «de sju tider» var omega.

In 1863 the movement changed into the church which would ultimately bring about a movement from its own body, the same way that the Millerites came from Protestants, and just as the disciples came out of Judaism to Christianity and just as Joshua and Caleb came from the former covenant people who were destined to die in the wilderness.

I 1863 ble bevegelsen forvandlet til den menighet som til sist skulle frembringe en bevegelse fra sitt eget legeme, på samme måte som millerittene kom ut fra protestantene, og slik disiplene kom ut fra jødedommen til kristendommen, og slik Josva og Kaleb kom fra det tidligere paktsfolket som var bestemt til å dø i ørkenen.

In the very same history, (1844 to 1863) the Republican horn of the earth beast is going through a parallel struggle that ultimately breaks out into the Civil War which all historians agree reached its midpoint in 1863 with Lincoln’s Emancipation Proclamation. Lincoln represents the first Republican president, who took the oath of Presidency following the worst Democratic President in history up to that point. He was later assassinated. All these prophetic characteristics and others are repeated with the last Republican president.

I den samme historien (1844 til 1863) gjennomgår det republikanske hornet på jorddyret en parallell kamp som til slutt bryter ut i borgerkrigen, hvilken alle historikere er enige om nådde sitt midtpunkt i 1863 med Lincolns frigjøringsproklamasjon. Lincoln representerer den første republikanske presidenten, som avla presidenteden etter den verste demokratiske presidenten i historien frem til det tidspunkt. Han ble senere myrdet. Alle disse profetiske kjennetegnene, og andre, gjentas med den siste republikanske presidenten.

1844 unto 1863 included a scattering and gathering. 1863 represents the Sunday law, so the scattering that took place in 1844 is the only scattering until 1863 when the Laodicean Seventh-day Adventists were scattered unto the wilderness of Laodicea. 1844 produced a scattering and 1863 produced a scattering, thus witnessing to the fact that the history is an identified prophetic symbol, for it begins with an alpha scattering in 1844 and ends with an omega scattering in 1863. The first scattering arrived on July 18, 2020 and the final omega scattering is fulfilled at the Sunday law.

1844 til 1863 omfattet en adspredelse og en innsamling. 1863 representerer søndagsloven, så adspredelsen som fant sted i 1844, er den eneste adspredelsen inntil 1863, da de laodikeiske syvendedagsadventistene ble adspredt til Laodikeas ørken. 1844 frembrakte en adspredelse, og 1863 frembrakte en adspredelse, og dette vitner således om at historien er et identifisert profetisk symbol; for den begynner med en alfa-adspredelse i 1844 og ender med en omega-adspredelse i 1863. Den første adspredelsen inntraff den 18. juli 2020, og den endelige omega-adspredelsen blir oppfylt ved søndagsloven.

“The time is coming when we shall be separated and scattered, and each one of us will have to stand without the privilege of communion with those of like precious faith; and how can you stand unless God is by your side, and you know that he is leading and guiding you?” Review and Herald, March 25, 1890.

«Den tid kommer da vi skal bli adskilt og spredt, og hver enkelt av oss vil måtte stå uten det privilegium å ha samfunn med dem som har den samme dyrebare tro; og hvordan kan du bli stående dersom ikke Gud er ved din side, og du vet at han leder og veileder deg?» Review and Herald, 25. mars 1890.

Its not enough for God to stand “by your side,” you must also “know that he is leading and guiding you.” This fact is a subject of prophecy represented by the various phrases based upon when “ye shall know the Lord.”

Det er ikke nok at Gud står «ved din side», du må også «vite at han leder og veileder deg». Dette forhold er et profetisk emne, fremstilt ved de ulike uttrykk som bygger på når «I skal kjenne Herren».

And ye shall eat in plenty, and be satisfied, and praise the name of the Lord your God, that hath dealt wondrously with you: and my people shall never be ashamed. And ye shall know that I am in the midst of Israel, and that I am the Lord your God, and none else: and my people shall never be ashamed. … So shall ye know that I am the Lord your God dwelling in Zion, my holy mountain: then shall Jerusalem be holy, and there shall no strangers pass through her any more. Joel 2:26, 27, 3:17.

Og I skal ete i overflod og bli mette og prise namnet åt Herren dykkar Gud, han som har fare underfullt fram med dykk; og mitt folk skal aldri meir verta til skamme. Og de skal kjenna at eg er midt i Israel, og at eg er Herren dykkar Gud, og ingen annan; og mitt folk skal aldri meir verta til skamme. … Så skal de kjenna at eg er Herren dykkar Gud, som bur på Sion, mitt heilage fjell; då skal Jerusalem vera heilagt, og framande skal ikkje meir dra gjennom henne. Joel 2:26, 27, 3:17.

When Jerusalem is holy, she is the church triumphant, for the church militant is defined is a church made up of wheat and tares, and when “no strangers pass through” “Jerusalem” “anymore” God’s people “shall know” “that he is leading and guiding.” They know, for they are those who have fulfilled the prayer of “seven times,” which includes confessing that God had not been leading you as a Laodicean, but when your change to a Philadelphian you will know “that he is leading and guiding” and that God is “in the midst of Israel.”

Når Jerusalem er hellig, er hun den triumferende kirke, for den stridende kirke er definert som en kirke sammensatt av hvete og ugress, og når «ingen fremmede lenger går gjennom» «Jerusalem», skal Guds folk «vite» «at han leder og fører». De vet det, for de er dem som har oppfylt bønnen om «sju ganger», som innbefatter å bekjenne at Gud ikke hadde ledet deg som en laodikeer, men når du forandres til en filadelfier, skal du vite «at han leder og fører» og at Gud er «midt i Israel».

The alpha scattering (disappointment) of April 19 and the omega scattering (disappointment) of October 22 is marked by the first official publication after the great disappointment of October 22. Publishing is a prophetic marker in Millerite history and the prophetic history of the United States, so the first thing officially published after 1844 is a waymark of that history, and the waymark identifies a scattering.

Alfa-spredningen (skuffelsen) den 19. april og omega-spredningen (skuffelsen) den 22. oktober markeres ved den første offisielle publikasjonen etter den store skuffelsen den 22. oktober. Publisering er et profetisk kjennetegn i millerittisk historie og i De forente staters profetiske historie, så det første som ble offisielt publisert etter 1844, er et veimerke i denne historien, og veimerket identifiserer en spredning.

1847—The Remnant Scattered Abroad

1847—Den spredte levning

“A Word to the ‘Little Flock.’

Et ord til den «lille hjord».

“The following articles were written for The Day-Dawn, which has been published at Canandaigua, New York, by O. R. L. Crosier. But as that paper is not now published, and as we do not know as it will be published again, it is thought best by some of us in Maine, to have them given in this form. I wish to call the attention of the ‘little flock’ to those things which will very soon take place on this earth. . . .

«Følgende artikler ble skrevet for The Day-Dawn, som er blitt utgitt i Canandaigua, New York, av O. R. L. Crosier. Men ettersom det bladet nå ikke blir utgitt, og ettersom vi ikke vet om det vil bli utgitt igjen, er det blitt ansett som best av noen av oss i Maine å la dem bli gitt i denne form. Jeg ønsker å henlede den ‘lille hjords’ oppmerksomhet på de ting som meget snart vil finne sted på denne jord....»

“The reader will have observed that three communications from the pen of Mrs. E. G. White were included in A Word to the ‘Little Flock.’ . . .

Leseren vil ha lagt merke til at tre meddelelser fra Mrs. E. G. Whites penn ble tatt med i A Word to the ‘Little Flock.’...

“The second communication from Mrs. White, found on pages 14–18, is an account of her first vision under the title, To the Remnant Scattered Abroad. This was written December 20, 1845, as a personal letter to Enoch Jacobs, and was first published by the recipient in The Day-Star of January 24, 1846. Then on April 6, 1846, it was reprinted in broadside form by James White and H. S. Gurney. The statement as it appears in A Word to the ‘Little Flock,’ with the exception of minor editorial changes and added scripture references, is identical with the full account of the vision as first printed.” James White, A Word to the ‘Little Flock’, 25.

«Den andre meddelelsen fra fru White, som finnes på sidene 14–18, er en beretning om hennes første syn under tittelen Til den spredte rest. Dette ble skrevet 20. desember 1845 som et personlig brev til Enoch Jacobs, og ble først utgitt av mottakeren i The Day-Star den 24. januar 1846. Deretter, den 6. april 1846, ble det gjenopptrykt i bredsideformat av James White og H. S. Gurney. Uttalelsen slik den fremtrer i A Word to the ‘Little Flock’, er, med unntak av mindre redaksjonelle endringer og tilføyde skrifthenvisninger, identisk med den fullstendige beretningen om synet slik den først ble trykt.» James White, A Word to the ‘Little Flock’, 25.

1844 marks the arrival of an angel and a disappointment. In 1845 the first vision is written and it is published in 1846. The first vision is to “the remnant scattered abroad.” I doubt that the unmarried teenage prophetess knew when she wrote out her first vision that a prophetic characteristic of the “remnant” is that the remnant would of prophetic necessity need to be “scattered abroad,” as one of the characteristics of the one hundred and forty-four thousand. In 1846 the Whites were married, thus changing Ellen’s last name to White. In the same year the Whites began to keep the seventh-day Sabbath. In 1846 the covenant is marked as finalized, the prophetic marriage that began in 1844 was consummated in 1846, and in 1847 the first official publication is printed and mailed.

1844 markerer ankomsten av en engel og en skuffelse. I 1845 blir det første synet skrevet ned, og det blir utgitt i 1846. Det første synet er til «levningen som er spredt omkring». Jeg tviler på at den ugifte tenåringsprofetinnen visste, da hun skrev ned sitt første syn, at et profetisk kjennetegn ved «levningen» er at levningen av profetisk nødvendighet måtte være «spredt omkring», som ett av kjennetegnene på de hundre og førtifire tusen. I 1846 ble ekteparet White gift, og dermed ble Ellens etternavn endret til White. Samme år begynte ekteparet White å holde sabbaten på den sjuende dag. I 1846 blir pakten markert som fullbyrdet; det profetiske ekteskapet som begynte i 1844, ble fullbyrdet i 1846, og i 1847 blir den første offisielle publikasjonen trykt og sendt ut.

May, 1850

Mai 1850

“DEAR READER—My object in this review has been to expose error by the light of sacred truth. . . .

«KJÆRE LESER — Mitt mål med denne gjennomgangen har vært å avsløre villfarelse i det hellige sannhets lys....»

“In presenting this little work to the scattered flock, I have discharged my duty to them, in this respect, and may God add his blessing. Amen.” James White, The Seventh-day Sabbath not Abolished, 2.

«Ved å framlegge dette lille skrift for den spredte hjord har jeg oppfylt min plikt overfor dem i denne henseende, og måtte Gud legge sin velsignelse til. Amen.» James White, The Seventh-day Sabbath not Abolished, 2.

The publication by James White is identifying that his audience was still a scattered flock, but it is also the defense of the seventh-day Sabbath. This is the message of the third angel in its infancy in terms of Millerite Adventism understanding of the Sabbath and the third angel. It is published the same year the 1850 chart is published and together they represent the raising up of the Lord’s army for the approaching Sunday law crisis. Jesus always illustrates the end with the beginning and those who presented the message in 1844 who employed the 1843 chart, were typifying those who would present the message employing the 1850 chart. The beginning of the period of Habakkuk’s two tables, men were proclaiming the message of the hour in conjunction with Habakkuk’s table and in 1850 James White is presenting the message of the third angel along with the 1850 chart. The chart was made by Brother Nichols in the 1849 time period, a period of time when James and Ellen White were living with Brother Nichols. James White was directly associated with the 1850 chart’s production and in that year he began to proclaim the third angel’s message.

James Whites publikasjon viser at hans tilhørere fremdeles var en spredt hjord, men den er også et forsvar for sabbaten på den syvende dag. Dette er den tredje engels budskap i sin barndom når det gjelder millerittadventismens forståelse av sabbaten og den tredje engel. Den ble utgitt samme år som 1850-kartet ble utgitt, og sammen representerer de oppreisningen av Herrens hær for den forestående søndagslovkrisen. Jesus illustrerer alltid enden med begynnelsen, og de som forkynte budskapet i 1844 og benyttet 1843-kartet, var et forbilde på dem som skulle forkynne budskapet ved bruk av 1850-kartet. Ved begynnelsen av perioden med Habakkuks to tavler forkynte menn timens budskap i forbindelse med Habakkuks tavle, og i 1850 fremholder James White den tredje engels budskap sammen med 1850-kartet. Kartet ble laget av bror Nichols i tidsperioden 1849, en tidsperiode da James og Ellen White bodde hos bror Nichols. James White var direkte knyttet til fremstillingen av 1850-kartet, og i det året begynte han å forkynne den tredje engels budskap.

“September 23d, [1850] the Lord showed me that he had stretched out his hand the second time to recover the remnant of his people, and that efforts must be redoubled in this gathering time. In the scattering time Israel was smitten and torn; but now in the gathering time God will heal and bind up his people. In the scattering, efforts made to spread the truth had but little effect, accomplished but little or nothing; but in the gathering when God has set his hand to gather his people, efforts to spread the truth will have their designed effect. All should be united and zealous in the work. I saw that it was a shame for any to refer to the scattering for examples to govern us now in the gathering; for if God does no more for us now than he did then, Israel would never be gathered. It is as necessary that the truth should be published in a paper, as preached.” Review and Herald, November 1, 1850.

«23. september [1850] viste Herren meg at han hadde strakt ut sin hånd annen gang for å vinne tilbake resten av sitt folk, og at anstrengelsene måtte fordobles i denne samlingstid. I spredningstiden ble Israel slått og sønderrevet; men nå, i samlingstiden, vil Gud lege og forbinde sitt folk. I spredningen hadde anstrengelser som ble gjort for å utbre sannheten, bare liten virkning, utrettet lite eller intet; men i samlingen, når Gud har satt sin hånd til å samle sitt folk, vil anstrengelser for å utbre sannheten ha den tilsiktede virkning. Alle bør være forente og nidkjære i arbeidet. Jeg så at det var en skam om noen viste til spredningen som eksempler til å styre oss nå i samlingen etter; for dersom Gud ikke gjør mer for oss nå enn han gjorde da, ville Israel aldri bli samlet. Det er like nødvendig at sannheten blir utgitt i et blad, som forkynt.» Review and Herald, 1. november 1850.

“The view that the Lord ‘had stretched out His hand the second time to recover the remnant of His people,’ on page 74, refers only to the union and strength once existing among those looking for Christ, and to the fact that He had begun to unite and to raise up His people again.” Early Writings, 86.

«Synet at Herren ‘had stretched out His hand the second time to recover the remnant of His people,’ på side 74, viser bare til den enhet og styrke som en gang fantes blant dem som ventet på Kristus, og til det forhold at Han hadde begynt å samle sitt folk igjen og å reise dem opp.» Early Writings, 86.

Sister White in Early Writings is commenting upon the passage from Review and Herald in connection with her employing the prophet Isaiah’s words when she said, “the Lord showed me that he had stretched out his hand the second time to recover the remnant of his people.” He stretched out His hand in 1850. When He gathered those people into the Most Holy Place on October 22, 1844 it was at the conclusion of the scattering from 677 BC until October 22, 1844. Literal Judah residing in the literal glorious land were scattered for 2520 years in agreement with the “seven times” of Leviticus twenty-six in 677 BC. At the conclusion of the 2520 years spiritual Israel was gathered on October 22, 1844 and they were immediately scattered and the scattering concluded when the Lord stretches forth His hand a second time. He gathers them the second time in the passage to accomplish two things; to “bind up his people” and to “raise up” His people.

Søster White kommenterer i Early Writings avsnittet fra Review and Herald i forbindelse med at hun benytter profeten Jesajas ord da hun sa: «Herren viste meg at han hadde strakt ut sin hånd for annen gang for å vinne tilbake resten av sitt folk.» Han strakte ut sin hånd i 1850. Da Han samlet dette folket inn i Det Aller Helligste den 22. oktober 1844, skjedde det ved avslutningen av spredningen fra 677 f.Kr. til 22. oktober 1844. Det bokstavelige Juda, bosatt i det bokstavelige herlige land, ble spredt i 2520 år i samsvar med «de syv tider» i 3. Mosebok 26 i 677 f.Kr. Ved avslutningen av de 2520 år ble det åndelige Israel samlet den 22. oktober 1844, og de ble umiddelbart spredt, og spredningen ble avsluttet da Herren strakte ut sin hånd for annen gang. Han samler dem for annen gang i avsnittet for å oppnå to ting: å «forbinde sitt folks sår» og å «reise opp» sitt folk.

“I then saw the third angel. Said my accompanying angel, ‘Fearful is his word, awful is his mission. He is the angel that is to select the wheat from the tares, and seal or bind the wheat for the heavenly garner.’ These things should engage the whole mind, the whole attention. Again I was shown the necessity of those who believe we are having the last message of mercy, being separate from those who are daily receiving or imbibing new error. I saw that neither young nor old should attend the assemblies of those who are in error and darkness. Said the angel, ‘Let the mind cease to dwell on things of no profit.’” Manuscript Releases, volume 5, 425.

«Deretter så jeg den tredje engelen. Min ledsagende engel sa: ‘Fryktinngytende er hans ord, forferdelig er hans oppdrag. Han er den engelen som skal skille hveten fra ugresset og besegle eller binde hveten for det himmelske forrådshus.’ Disse ting burde beslaglegge hele sinnet, hele oppmerksomheten. Igjen ble jeg vist nødvendigheten av at de som tror at vi har det siste nådebudskap, må være atskilt fra dem som daglig mottar eller opptar nye villfarelser. Jeg så at verken unge eller gamle skulle overvære forsamlingene til dem som er i villfarelse og mørke. Engelen sa: ‘La sinnet opphøre å dvele ved ting som ikke gagner.’» Manuscript Releases, bind 5, 425.

The second gathering that began in 1850 typified the sealing (binding) of God’s people as they are lifted up “raised” as an ensign. 1850 identifies when the Lord gathers the one hundred and forty-four thousand. Of prophetic necessity they must have been scattered prior to being gathered. Thus, “the three and a half days” of Revelation 11:11 which symbolize 1260, which is half of 2520 and represents the scattering that followed July 18, 2020. Revelation 11:11 is representing the second gathering of those who are to be the one hundred and forty-four thousand and the ensign that is lifted up to the nations as set forth in Isaiah 11:11!

Den andre samlingen som begynte i 1850, var et forbilde på beseglingen (bindingen) av Guds folk idet de løftes opp, «oppreist», som et banner. 1850 angir når Herren samler de hundre og førtifire tusen. Av profetisk nødvendighet må de ha vært spredt før de ble samlet. Slik symboliserer «de tre og en halv dagene» i Åpenbaringen 11:11 1260, som er halvparten av 2520 og representerer den spredningen som fulgte etter 18. juli 2020. Åpenbaringen 11:11 fremstiller den andre samlingen av dem som skal være de hundre og førtifire tusen, og banneret som løftes opp for nasjonene, slik det er framstilt i Jesaja 11:11!

And in that day there shall be a root of Jesse, which shall stand for an ensign of the people; to it shall the Gentiles seek: and his rest shall be glorious.

Og på den dag skal det være en rot av Isai, som skal stå som et banner for folkene; til ham skal hedningefolkene søke, og hans hvile skal være herlig.

And it shall come to pass in that day, that the Lord shall set his hand again the second time to recover the remnant of his people, which shall be left, from Assyria, and from Egypt, and from Pathros, and from Cush, and from Elam, and from Shinar, and from Hamath, and from the islands of the sea.

Og det skal skje på den dag at Herren igjen, for annen gang, skal rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, de som er blitt tilbake, fra Assyria og fra Egypt og fra Patros og fra Kusj og fra Elam og fra Sinear og fra Hamat og fra havets øyer.

And he shall set up an ensign for the nations, and shall assemble the outcasts of Israel, and gather together the dispersed of Judah from the four corners of the earth. Isaiah 11:10, 11, 12.

Og han skal reise et banner for folkeslagene og samle Israels fordrevne og føre Judas spredte sammen fra jordens fire hjørner. Jesaja 11:10, 11, 12.

In 1850 the Lord stretched forth His hand a second time to gather the people who were presenting the third angel’s message in conjunction with the message of the Midnight Cry as represented by Habakkuk’s two tables. In July of 2023 the Lord stretched forth His hand a second time to gather the people who were presenting the third angel’s message in conjunction with the message of the Midnight Cry as represented by Habakkuk’s two tables. Both 1850 and July 2023 identify the gathering of “the remnant of his people” as Isaiah states in verse 11 of chapter 11. Verse 11 is sandwiched between verses ten and twelve, and both those verses identify the lifting up of the ensign to the world.

I 1850 rakte Herren ut sin hånd annen gang for å samle folket som frembar den tredje engels budskap i forbindelse med midnattsropets budskap, slik det er fremstilt ved Habakkuks to tavler. I juli 2023 rakte Herren ut sin hånd annen gang for å samle folket som frembar den tredje engels budskap i forbindelse med midnattsropets budskap, slik det er fremstilt ved Habakkuks to tavler. Både 1850 og juli 2023 identifiserer samlingen av «resten av sitt folk», slik Jesaja sier i vers 11 i kapittel 11. Vers 11 er innrammet av versene 10 og 12, og begge disse versene identifiserer oppreisningen av banneret for verden.

Each of the three verses are identifying the ensign, though the middle verse identifies them as the “remnant.” The remnant there is gathered a second time and the number of tribes who they are gathered from is eight. “8” represents not only those in the Noah’s ark that went from old world to the new world without seeing death, but “8” also represents those who are the 8th church that is of the seven. The two witnesses of Revelation 11:11 are those who have been resurrected. The number “8” is the symbol of the resurrection, a symbol of the one hundred and forty-four thousand, a symbol of baptism and a symbol of those who transition from Laodicea unto Philadelphia and become Isaiah’s ensign to the nations. The Lord stretches forth His hand a second time in 1850 to 1865 and again in July of 2023.

Hvert av de tre versene identifiserer banneret, skjønt det midterste verset identifiserer dem som «levningen». Levningen der blir samlet for annen gang, og antallet stammer de blir samlet fra, er åtte. «8» representerer ikke bare dem i Noahs ark som gikk fra den gamle verden til den nye verden uten å se døden, men «8» representerer også dem som er den åttende menighet som er av de sju. De to vitnene i Åpenbaringen 11:11 er dem som har blitt oppreist. Tallet «8» er oppstandelsens symbol, et symbol på de ett hundre og førtifire tusen, et symbol på dåpen og et symbol på dem som går over fra Laodikea til Filadelfia og blir Jesajas banner for nasjonene. Herren rekker ut sin hånd annen gang i 1850 til 1865 og igjen i juli 2023.

In 2023, there was new light upon the seven times just as there had been in 1856. The period of 1856 unto 1863 is representing the history of the one hundred and forty-four thousand when the Lord raises up His remnant people as an army.

I 2023 kom det nytt lys over de syv tider, slik det også hadde gjort i 1856. Tidsrommet fra 1856 til 1863 representerer historien til de hundre og førtifire tusen, når Herren reiser opp sitt levningsfolk som en hær.

Isaiah 11:11 aligns perfectly with Revelation 11:11 which aligns perfectly with Daniel 11:11. Isaiah and John are portraying an internal history and Daniel an external history. Daniel’s external line of 11:11 runs parallel with John’s internal line of 11:11 and Isaiah’s 11:11 presents the ensign of the internal line who calls God’s other flock out of the external line. Palmoni has tied these passages together into a nice bundle that could only be accomplished by the One who is Creator of all things.

Jesaja 11:11 samsvarer fullkomment med Åpenbaringen 11:11, som samsvarer fullkomment med Daniel 11:11. Jesaja og Johannes fremstiller en intern historie, og Daniel en ekstern historie. Daniels eksterne linje i 11:11 løper parallelt med Johannes’ interne linje i 11:11, og Jesaja 11:11 fremstiller banneret for den interne linjen, han som kaller Guds andre hjord ut av den eksterne linjen. Palmoni har bundet disse skriftstedene sammen til en vakker pakke, noe som bare kunne utføres av Ham som er Skaperen av alle ting.

We will continue these things in the next article.

Vi vil fortsette med disse tingene i den neste artikkelen.

Dialogue with Artificial Information:

Dialog med kunstig informasjon:

Does the math world find any significance in the number “11”?

Finner matematikkenens verden noen betydning i tallet «11»?

Yes, the number 11 holds several points of genuine mathematical interest and significance (beyond just being a prime number). Here are the main ones that mathematicians and math enthusiasts often highlight:

Ja, tallet 11 rommer flere punkter av ekte matematisk interesse og betydning (utover det bare å være et primtall). Her er de viktigste som matematikere og matematikkentusiaster ofte fremhever:

11 is fifth prime number, the smallest two-digit prime and the first prime that is a palindrome in base 10. “11” is the smallest repunit (a number consisting of repeated units that is a prime. It is the only two-digit prime where the two digits are the same. 11, 22, 33, 44 ect. Only works with “11.” “11” is a Mersenne prime exponent. The decimal expansion of 1/11 = 0.090909… has a repeating period of just 2, but 1/11 is famous in another way: the sequence of primes 11, 101, 1009, 10007, 100003, etc., shows up in discussions of primes in arithmetic progression. The dihedral group of order 22 (symmetries of a regular 11-gon) is notable because “11” is the smallest prime for which the dihedral group has a non-abelian center-free structure of interest in group theory. In theoretical physics (string theory / M-theory), the universe is often modeled in 11 spacetime dimensions, and physicists and mathematicians who work in that area frequently remark on 11’s appearance. “11” is the only palindromic prime with an even number of digits (all others with even digits greater than 2 are divisible by 11 and hence composite). This is a theorem in recreational number theory.

11 er det femte primtallet, det minste tosifrede primtallet og det første primtallet som er et palindrom i titallssystemet. «11» er det minste repunit-tallet (et tall som består av gjentatte enere) som er et primtall. Det er det eneste tosifrede primtallet der de to sifrene er like. 11, 22, 33, 44 osv. fungerer bare med «11». «11» er en Mersenne-primtallseksponent. Desimalutviklingen til 1/11 = 0,090909… har en repetisjonsperiode på bare 2, men 1/11 er berømt også på en annen måte: følgen av primtallene 11, 101, 1009, 10007, 100003 osv. dukker opp i drøftelser av primtall i aritmetisk progresjon. Den dihedrale gruppen av orden 22 (symmetriene til en regulær 11-kant) er bemerkelsesverdig fordi «11» er det minste primtallet der den dihedrale gruppen har en ikke-abelsk sentrumsfri struktur av interesse i gruppeteorien. I teoretisk fysikk (strengteori / M-teori) blir universet ofte modellert i 11 romtidsdimensjoner, og fysikere og matematikere som arbeider på det området, bemerker ofte forekomsten av 11. «11» er det eneste palindromiske primtallet med et partall antall sifre (alle andre med et partall sifre større enn 2 er delelige med 11 og dermed sammensatte). Dette er et teorem i rekreasjonell tallteori.

Bottom line:

Kort sagt:

While “11” doesn’t have the same superstar status as π, e, or the golden ratio, it pops up repeatedly as the smallest or first example of many phenomena (first repunit prime, only even-digit palindromic prime, early appearance in many proofs and counterexamples, 11 dimensions in M-theory, etc.). So yes—the math world does consider 11 a significant number.

Selv om «11» ikke har den samme superstjernestatus som π, e eller det gylne snitt, dukker det stadig opp som det minste eller første eksemplet på mange fenomener (det første repunit-primtallet, det eneste palindromiske primtallet med et partall sifre, tidlig forekomst i mange beviser og moteksempler, 11 dimensjoner i M-teorien osv.). Så ja – matematikkens verden betrakter 11 som et betydningsfullt tall.

“He who inspired the Word was the true expositor of the Word. Christ illustrated his teachings by calling the attention of his hearers to the simple laws of nature, and to the familiar objects which they daily saw and handled. Thus he led their minds from the natural to the spiritual. Many failed of grasping at once the meaning of his parables; but as they day by day came in contact with the objects with which the Great Teacher had associated spiritual truths, some discerned the lessons of divine truth he had sought to impress, and these were convinced of the truth of his mission and converted to the gospel.” Sabbath School Worker, December 1, 1909.

«Han som inspirerte Ordet, var Ordets sanne utlegger. Kristus anskueliggjorde sin undervisning ved å henlede sine tilhøreres oppmerksomhet på naturens enkle lover og på de velkjente gjenstander som de daglig så og tok i sine hender. Slik ledet han deres sinn fra det naturlige til det åndelige. Mange unnlot i første omgang å fatte meningen med hans lignelser; men etter hvert som de dag for dag kom i berøring med de gjenstander som den store Lærer hadde knyttet åndelige sannheter til, var det noen som erkjente lærdommene i den guddommelige sannhet han hadde søkt å innprente, og disse ble overbevist om sannheten i hans sendelse og omvendt til evangeliet.» Sabbath School Worker, 1. desember 1909.

“Leading thus from the natural to the spiritual kingdom, Christ’s parables are links in the chain of truth that unites man with God, and earth with heaven.” Christ’s Object Lessons, 17.

«Slik leder Kristi lignelser fra det naturlige til det åndelige rike og er ledd i sannhetens kjede som forener mennesket med Gud og jorden med himmelen.» Ord som lever, 17.