For some time, we have been focusing our attention on the hidden history of Daniel 11:40, and in recent weeks, the Lord has drawn our consideration to verse 27:
En tid har vi rettet vår oppmerksomhet mot den skjulte historien i Daniel 11,40, og i de siste ukene har Herren ledet vår betraktning til vers 27:
And both these kings’ hearts shall be to do mischief, and they shall speak lies at one table; but it shall not prosper: for yet the end shall be at the time appointed. Daniel 11:27.
Og begge disse kongers hjerter skal være vendt til å gjøre ondt, og de skal tale løgn ved ett og samme bord; men det skal ikke lykkes, for enden skal ennå komme til den fastsatte tid. Daniel 11:27.
Initially, I was uncertain about the details—when, where, and who sat at that table, speaking lies to one another—but these questions are now under review. Over the past few Sabbaths, I made some missteps as I worked through these lines. Yet, through what I believe to be providential guidance, the alliances represented in verses 13–15, symbolized by Caesarea Philippi, began to unfold. Though some elements still require refinement, I believe the Lord has lifted His hand from these verses to reveal their meaning.
Innledningsvis var jeg usikker på detaljene—når, hvor og hvem som satt ved det bordet og talte løgn til hverandre—men disse spørsmålene er nå under gransking. I løpet av de siste sabbatene gjorde jeg noen feilsteg mens jeg arbeidet meg gjennom disse linjene. Men gjennom det jeg mener var forsynets ledelse, begynte alliansene som er fremstilt i vers 13–15, symbolisert ved Cæsarea Filippi, å tre fram. Selv om enkelte elementer fortsatt krever videre presisering, tror jeg at Herren har løftet sin hånd fra disse versene for å åpenbare deres betydning.
This understanding crystallized immediately after last Sabbath’s Zoom meeting. A week earlier, I had been struck by the intricate interplay of histories in verses 10–15. I wrote and sent a text message to a few people outlining my thoughts and asked to share them on Friday evening. I was attempting to organize the issues within those verses, convinced there was something profoundly significant. There is, but it wasn’t what I initially proposed. Despite my stumbles over the past week and a half as I grappled with this passage, I recognize a familiar providence. The Lord was unsealing a special, vital truth. Once the human element is fully exposed and set aside, the truth—opened by the Lion of the tribe of Judah—proves even more profound than I had grasped.
Denne forståelsen krystalliserte seg umiddelbart etter forrige sabbats Zoom-møte. En uke tidligere hadde jeg blitt slått av det intrikate samspillet mellom historiestrømmer i versene 10–15. Jeg skrev og sendte en tekstmelding til noen få personer der jeg skisserte mine tanker, og ba om å få dele dem fredag kveld. Jeg forsøkte å organisere spørsmålene innenfor disse versene, overbevist om at det lå noe dypt betydningsfullt der. Det gjør det, men det var ikke det jeg opprinnelig la frem. Til tross for mine famlende skritt gjennom den siste halvannen uke mens jeg strevde med dette avsnittet, gjenkjenner jeg et velkjent forsyn. Herren var i ferd med å bryte seglet på en særskilt, livsviktig sannhet. Når det menneskelige element fullt ut blir avdekket og lagt til side, viser sannheten — åpnet av Løven av Judas stamme — seg å være enda mer dyptgripende enn jeg hadde forstått.
Verse Five through Nine
Vers fem til ni
Putin, as the king of the south, mirrors Ptolemy, who will triumph in the Ukraine war, fulfilling verse 11. Historically, Ptolemy IV Philopator’s victory at the Battle of Raphia fulfilled this verse, prefiguring Putin’s imminent success. Verses 5–9 outline a history that foreshadows the papacy’s 1,260-year rule (538–1798) in meticulous detail. These details have been explored repeatedly in the past, so here I will highlight one prophetic waymark fulfilled in verses 5–9 and echoed in the period from 538 to 1798.
Putin, som kongen i sør, speiler Ptolemaios, som vil seire i krigen i Ukraina og dermed oppfylle vers 11. Historisk ble dette verset oppfylt ved Ptolemaios IV Filopators seier i slaget ved Rafia, noe som foregriper Putins nært forestående framgang. Versene 5–9 skisserer en historie som i omhyggelig detalj varsler pavemaktens 1 260-årige herredømme (538–1798). Disse detaljene er blitt behandlet gjentatte ganger tidligere, så her vil jeg framheve ett profetisk veimerke som oppfylles i versene 5–9 og gjenlyder i perioden fra 538 til 1798.
This period began with a treaty between the southern Ptolemaic kingdom and the northern Seleucid kingdom, sealed when the southern king gave his daughter in marriage to the northern king. This union initiated a seven year span that ended when the southern king invaded the north, took the northern king captive to Egypt, and the captive king later died after falling from a horse.
Denne perioden begynte med en traktat mellom det sørlige ptolemeiske riket og det nordlige selevkidiske riket, beseglet da den sørlige kongen gav sin datter til ekte for den nordlige kongen. Denne foreningen innledet et tidsrom på sju år som endte da den sørlige kongen invaderte nord, førte den nordlige kongen som fange til Egypt, og den fangne kongen senere døde etter å ha falt av en hest.
A Broken Treaty
En brutt pakt
The invasion stemmed from a broken treaty. After the seven-year period began, the northern king set aside his first wife to marry the southern princess and secure the treaty. Later, he discarded the southern wife and reinstated his original queen. This prompted the first queen to execute the southern queen and her entourage, enraging the southern queen’s family in Egypt.
Invasjonen sprang ut av en brutt traktat. Etter at sjuårsperioden begynte, skjøv kongen i nord sin første hustru til side for å gifte seg med prinsessen fra sør og sikre traktaten. Senere forkastet han hustruen fra sør og innsatte sin opprinnelige dronning på nytt. Dette fikk den første dronningen til å la dronningen fra sør og hennes følge henrette, noe som vakte den sørlige dronningens familie i Egypts raseri.
With prophetic discernment, seven years can be seen as two periods of three and a half years, as illustrated by the three and a half years before and after the cross that together represented the week that Christ confirmed the covenant. The three and a half is also recognized in the seven times curse carried out upon the northern kingdom of Israel from 723 BC unto 1798. That seven times is divided into two periods of twelve hundred and sixty, with 538 as the middle point. These illustrations of seven being divided into two periods of three and a half is not random, it is purposeful.
Med profetisk dømmekraft kan sju år ses som to perioder på tre og et halvt år, slik dette blir illustrert ved de tre og et halvt årene før og etter korset, som til sammen representerte den uken da Kristus stadfestet pakten. De tre og et halvt gjenkjennes også i den syvfoldige forbannelsen som ble fullbyrdet over Israels nordrike fra 723 f.Kr. og frem til 1798. Denne syvfoldige tiden er delt i to perioder på ett tusen to hundre og seksti, med 538 som midtpunkt. Disse illustrasjonene av at sju er delt i to perioder på tre og et halvt, er ikke tilfeldige; de er tilsiktede.
In the division in the week Christ confirmed the covenant the cross represents the center and in so doing it identifies Christ presenting the message in person for three and a half years, followed by His disciples presenting the message for the same period. In the seven times against the northern kingdom 538 divides the history into a period when paganism trampled down the sanctuary and host followed by papalism trampling down the sanctuary and host for the same period. In prophetic symbolism “seven” is represented with three and a half, which in turn is represented by forty-two months, three and a half days or years, twelve hundred and sixty, twenty-five twenty and a time, times and dividing of time. In context, all these figures are interchangeable.
I delingen av uken stadfestet Kristus pakten; korset representerer sentrum, og ved å gjøre dette identifiserer det Kristus som den som personlig frembar budskapet i tre og et halvt år, etterfulgt av at Hans disipler frembar budskapet i samme tidsrom. I de syv tider mot det nordlige riket deler 538 historien inn i en periode da hedenskapet trampet ned helligdommen og hæren, etterfulgt av at pavedømmet trampet ned helligdommen og hæren i samme tidsrom. I profetisk symbolikk representeres «syv» ved tre og et halvt, som igjen representeres ved førtito måneder, tre og et halvt dager eller år, tolv hundre og seksti, tjuefem tjue og en tid, tider og en halv tid. I sammenhengen er alle disse tallene ombyttelige.
The treaty represented between the Ptolemaic Kingdom, ruled by the descendants of Ptolemy I (a general of Alexander the Great), who controlled Egypt, and the Seleucid Empire, ruled by the descendants of Seleucus I (another of Alexander’s generals), who controlled much of the Middle East, including Syria concluded the Second Syrian War in 253 BC. The war had begun seven years before in 260 BC. Seven years after the treaty was ratified it was broken in 246 BC. Fourteen years, divided into two seven-year periods. The first half is warfare and the second half is peace. The fourteen years begin with the second Syrian War and it ends with the third Syrian War. This type of symmetry in history is amplified when you recognize that the history is represented in verses five through nine of chapter eleven. The treaty and its breaking are the focus of the verses and the history which fulfilled the verses.
Traktaten som ble inngått mellom det ptolemeiske rike, styrt av etterkommerne av Ptolemaios I (en general under Aleksander den store), som kontrollerte Egypt, og det selevkidiske rike, styrt av etterkommerne av Selevkos I (en annen av Aleksanders generaler), som kontrollerte store deler av Midtøsten, deriblant Syria, avsluttet den andre syriske krig i 253 f.Kr. Krigen hadde begynt sju år tidligere, i 260 f.Kr. Sju år etter at traktaten var blitt ratifisert, ble den brutt i 246 f.Kr. Fjorten år, delt i to perioder på sju år. Den første halvdelen er krigføring, og den andre halvdelen er fred. De fjorten årene begynner med den andre syriske krig og ender med den tredje syriske krig. Denne typen symmetri i historien blir forsterket når man erkjenner at historien er framstilt i vers fem til ni i kapittel elleve. Traktaten og dens brudd er fokus for versene og den historien som oppfylte versene.
This aligns with the papal domination from 538 to 1798. Near the end of that era, Napoleon Bonaparte entered into a treaty with the Vatican. Citing the Vatican’s breach of the 1797 Treaty of Tolentino, Napoleon sent General Berthier in 1798 to take the pope captive. The pope died in France in 1799. This 1,260-year period is detailed in verses 31–39.
Dette samsvarer med det pavelige herredømmet fra 538 til 1798. Nær slutten av denne epoken inngikk Napoleon Bonaparte en traktat med Vatikanet. Med henvisning til Vatikanets brudd på Tolentino-traktaten av 1797 sendte Napoleon general Berthier i 1798 for å ta paven til fange. Paven døde i Frankrike i 1799. Denne perioden på 1 260 år er beskrevet i detalj i versene 31–39.
The history of verses 5–9 parallels that of verses 31–39, providing two witnesses within Daniel 11. Both lines share identical prophetic waymarks, revealing the dynamics between the kings of the south and north. Each period is symbolized by three and a half years, concluding with the southern king prevailing, capturing the northern king, and taking him to the southern land, where both northern kings die. In both cases, as the text states, the southern king returns with spoil:
Historien i vers 5–9 er parallell med den i vers 31–39 og gir to vitner innenfor Daniel 11. Begge linjer deler identiske profetiske veimerker og åpenbarer dynamikken mellom kongene i sør og nord. Hver periode er symbolisert ved tre og et halvt år og avsluttes med at kongen i sør seirer, fanger kongen i nord og fører ham til landet i sør, hvor begge de nordlige kongene dør. I begge tilfeller vender, slik teksten sier, kongen i sør tilbake med bytte:
And shall also carry captives into Egypt their gods, with their princes, and with their precious vessels of silver and of gold; and he shall continue more years than the king of the north. Daniel 11:8.
Og han skal også føre deres guder med sine fyrster og sine kostbare kar av sølv og gull bort som fanger til Egypt; og han skal holde stand i flere år enn kongen i nord. Daniel 11:8.
For Ptolemy, this was treasure previously looted by the northern king; for Napoleon, it was the Vatican’s riches plundered and taken to France. These two lines of witness indicate that the northern king’s death is symbolized by falling from a horse. In Revelation 17, the woman riding the beast represents the Catholic Church:
For Ptolemaios var dette en skatt som tidligere var blitt plyndret av kongen i nord; for Napoleon var det Vatikanets rikdommer som ble plyndret og ført til Frankrike. Disse to vitnelinjene viser at kongen i nords død symboliseres ved å falle av en hest. I Åpenbaringen 17 representerer kvinnen som rir på dyret den katolske kirke:
So he carried me away in the spirit into the wilderness: and I saw a woman sit upon a scarlet coloured beast, full of names of blasphemy, having seven heads and ten horns. Revelation 17:3.
Så førte han meg i ånden ut i ørkenen; og jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, fullt av blasfemiske navn, som hadde sju hoder og ti horn. Åpenbaringen 17:3.
The beast she rides is the United Nations. Revelation 17 describes her restoration to power after the deadly wound of 1798. As the eighth kingdom, she resumes her reign, symbolized by riding the beast:
Dyret hun rir på, er De forente nasjoner. Åpenbaringen 17 beskriver hennes gjenopprettelse til makten etter det dødelige såret i 1798. Som det åttende rike gjenopptar hun sitt herredømme, symbolisert ved at hun rir på dyret:
And the woman which thou sawest is that great city, which reigneth over the kings of the earth. Revelation 17:18.
Og kvinnen som du så, er den store by, som hersker over jordens konger. Åpenbaringen 17:18.
The deadly wound of 1798 was prefigured in verses 5–9 when the northern king fell from a horse and died. These two lines in Daniel 11 run parallel to verses 41–45. The Sunday law in the USA, marked in verse 41, begins the papacy’s final ride on the beast—a period reflected in these two lines. When Ellen White notes that “much of the history” fulfilled in Daniel 11 “will be repeated,” verses 5–9 and 31–39 align with verses 41–45.
Dødssåret i 1798 ble forutskygget i vers 5–9 da kongen i nord falt av en hest og døde. Disse to linjene i Daniel 11 løper parallelt med vers 41–45. Søndagsloven i USA, markert i vers 41, innleder pavedømmets siste ferd på dyret—en periode som gjenspeiles i disse to linjene. Når Ellen White bemerker at «mye av den historien» som ble oppfylt i Daniel 11 «vil bli gjentatt», svarer vers 5–9 og 31–39 til vers 41–45.
Only Verse Forty
Bare vers førti
From verse 31 to 45, only verse 40 stands outside the prophetic period of three and a half days. It represents a unique history within the final third of Daniel’s 45 verses. In verse 16, the history of pagan Imperial Rome unfolds through four rulers—Pompey, Julius Caesar, Augustus Caesar, and Tiberius Caesar. Augustus’s victory at the Battle of Actium in 31 BC began Imperial Rome’s 360-year rule, fulfilling the “time” in verse 24:
Fra vers 31 til 45 står bare vers 40 utenfor den profetiske perioden på tre og en halv dag. Det representerer en særskilt historie innenfor den siste tredjedelen av Daniels 45 vers. I vers 16 utfolder hedensk, keiserlig Roms historie seg gjennom fire herskere—Pompeius, Julius Cæsar, Augustus Cæsar og Tiberius Cæsar. Augustus’ seier i slaget ved Actium i 31 f.Kr. innledet keiser-Romas 360-årige herredømme og oppfylte «en tid» i vers 24:
He shall enter peaceably even upon the fattest places of the province; and he shall do that which his fathers have not done, nor his fathers’ fathers; he shall scatter among them the prey, and spoil, and riches: yea, and he shall forecast his devices against the strong holds, even for a time. Daniel 11:24.
Han skal trenge fredelig inn selv på de feteste stedene i provinsen; og han skal gjøre det som hans fedre ikke har gjort, heller ikke hans fedres fedre; han skal spre bytte, rov og rikdom blant dem; ja, han skal legge sine planer mot festningene, men bare for en tid. Daniel 11:24.
After Actium, Rome made Egypt a province in 30 BC. Three hundred and sixty years later, in 330, Constantine moved the empire’s capital from Rome to Constantinople. This “time” aligns prophetically with the 1,260 years of papal rule and the 7 years of verses 5–9.
Etter Actium gjorde Roma Egypt til en provins i 30 f.Kr. Tre hundre og seksti år senere, i 330, flyttet Konstantin imperiets hovedstad fra Roma til Konstantinopel. Denne «tiden» samsvarer profetisk med de 1 260 årene med pavelig herredømme og de 7 årene i vers 5–9.
From verse 16, pagan Imperial Rome dominates until verse 30, encompassing the Maccabees’ league with Rome and the line of Christ. Yet, verses 16–30 align with verses 31–39 and 41–45. Thus, in the last 30 verses of Daniel 11, a consistent prophetic line emerges—except for verse 40, where the “time of the end” is marked in 1798 and 1989.
Fra og med vers 16 dominerer det hedenske keiserlige Roma inntil vers 30, og dette omfatter makkabeernes forbund med Roma og Kristi slektslinje. Likevel svarer versene 16–30 til versene 31–39 og 41–45. Slik fremtrer det i de siste 30 versene av Daniel 11 en sammenhengende profetisk linje—med unntak av vers 40, hvor «endens tid» markeres i 1798 og 1989.
With minor exceptions in verses 2 and 3—where the final of eight presidents transitions to control the ten kings of the United Nations—the first two verses align with verse 40, representing the Sunday law and the shift from the sixth to the seventh and eighth kingdoms. Verses 3 and 4 align with verse 45 and Daniel 12:1, depicting the rise and fall of the Grecian kingdom, paralleling the papacy’s establishment and demise in verses 41 through Daniel 12:1. Both the woman and the beast she rides end with no help, framing the beginning and end of Daniel 11 outside verse 40’s history. Alexander the Great symbolizes the United Nations, fornicating with the whore of Tyre (the king of the north from verse 41 onward), who are both the beast and the dragon.
Med mindre unntakene i vers 2 og 3—der den siste av åtte presidenter går over til å få kontroll over De forente nasjoners ti konger—samsvarer de to første versene med vers 40 og representerer søndagsloven og overgangen fra det sjette til det sjuende og åttende riket. Vers 3 og 4 samsvarer med vers 45 og Daniel 12,1 og fremstiller det greske rikets oppkomst og fall, parallelt med pavemaktens etablering og undergang i vers 41 til Daniel 12,1. Både kvinnen og dyret hun rir på ender uten hjelp, og innrammer dermed begynnelsen og slutten av Daniel 11 utenfor historien i vers 40. Aleksander den store symboliserer De forente nasjoner, idet han driver hor med Tyrus’ skjøge (kongen i nord fra og med vers 41), som begge er både dyret og dragen.
Verses Nine and Ten
Vers ni og ti
Verses 5–9 conclude at the time of the end in 1798, while verse 10 marks 1989. Thus, the span between verses 9 and 10—from 1798 to 1989—represents the revealed portion of verse 40, initiating its hidden history. To clarify: nearly every verse in Daniel 11 reflects the papacy’s rule from 538 to 1798. Verse 40 covers 1798 to the Sunday law in the USA. Verses 6–9 typify the papal era, while verse 10 foreshadows the USSR’s collapse in 1989. Therefore, verses 11–15 span from 1989 to the Sunday law, as represented in verses 16, 31, and 41.
Versene 5–9 avsluttes ved endetiden i 1798, mens vers 10 markerer 1989. Dermed representerer tidsrommet mellom vers 9 og 10 – fra 1798 til 1989 – den åpenbarte delen av vers 40, idet det innleder dets skjulte historie. For å klargjøre: Nesten hvert vers i Daniel 11 gjenspeiler pavedømmets herredømme fra 538 til 1798. Vers 40 dekker perioden fra 1798 til søndagsloven i USA. Versene 6–9 er et forbilde på paveveldet, mens vers 10 varsler Sovjetunionens sammenbrudd i 1989. Derfor strekker versene 11–15 seg fra 1989 til søndagsloven, slik dette fremstilles i versene 16, 31 og 41.
Verse 40 is divided into two parts. The first, from 1798 to 1989, begins and ends with a “time of the end.” The second half begins in 1989, where the first half concludes. Verses 1 and 2 identify a sequence of presidents starting in 1989, aligning with the second part of verse 40. Verse 11 marks the onset of the Ukraine war in 2014, while verse 12 highlights the consequences the victorious king of the south brings upon himself. Verse 13 nears fulfillment, but here we note that verse 11 falls within the second part of verse 40—post-1989, yet pre-Sunday law (verse 41).
Vers 40 er delt i to deler. Den første, fra 1798 til 1989, begynner og ender med en «endetid». Den andre halvdelen begynner i 1989, der den første halvdelen avsluttes. Versene 1 og 2 identifiserer en rekke presidenter som begynner i 1989, i samsvar med den andre delen av vers 40. Vers 11 markerer begynnelsen på krigen i Ukraina i 2014, mens vers 12 fremhever de konsekvensene den seirende kongen i syd fører over seg selv. Vers 13 nærmer seg oppfyllelse, men her merker vi oss at vers 11 faller innenfor den andre delen av vers 40—etter 1989, men før søndagsloven (vers 41).
Verses 13–15 point to the Battle of Panium in 200 BC, the year pagan Rome began exerting influence over human affairs, tied to that battle. Occurring well before Pompey’s entry into Jerusalem in verse 16, it provides historical evidence identifying verse 41 as the Sunday law in the USA.
Versene 13–15 peker på slaget ved Panium i 200 f.Kr., året da det hedenske Roma begynte å gjøre sin innflytelse gjeldende over menneskelige forhold, knyttet til dette slaget. Siden dette fant sted lenge før Pompeius’ inntog i Jerusalem i vers 16, gir det historisk belegg for å identifisere vers 41 som søndagsloven i USA.
Every prophetic line and its historical fulfillment in Daniel 11 lies either within verse 40’s history (1798 to the Sunday law) or from verse 41 to Daniel 12:1. Of the 45 verses, verses 1, 2, 7–15, and 40—totaling twelve—apply to verse 40’s timeline when layered line upon line. Verse 40 splits into two segments at 1989. Verses 1, 2, and 10–15 align with its second half. Verses 1 and 2 trace the line of presidents in the earth beast’s history, while verses 10–15 depict three proxy wars orchestrated by the king of the north (the papal power) from 1989 to the Sunday law. The three proxy wars begin with the United States, identified in verse 40 as “chariots, ships and horsemen.”
Hver profetisk linje og dens historiske oppfyllelse i Daniel 11 ligger enten innenfor historien i vers 40 (1798 til søndagsloven) eller fra vers 41 til Daniel 12,1. Av de 45 versene gjelder versene 1, 2, 7–15 og 40—til sammen tolv—vers 40s tidslinje når de legges lag på lag. Vers 40 deles i to segmenter ved 1989. Versene 1, 2 og 10–15 svarer til dets andre halvdel. Vers 1 og 2 følger presidentrekken i jorddyrets historie, mens vers 10–15 fremstiller tre stedfortredende kriger iscenesatt av kongen i nord (den pavelige makt) fra 1989 til søndagsloven. De tre stedfortredende krigene begynner med De forente stater, identifisert i vers 40 som «vogner, skip og ryttere».
We will continue in the next article.
Vi vil fortsette i den neste artikkelen.