Seleucus III Ceraunus, ruled briefly as king from 226 to 223 BC before being assassinated or dying under mysterious circumstances. Seleucus III was the immediate predecessor of Antiochus III. The two brothers represent the “sons” of verse ten, and they represent Reagan and Bush in 1989.
Seleukos III Keraunos regjerte en kort tid som konge fra 226 til 223 f.Kr. før han ble myrdet eller døde under mystiske omstendigheter. Seleukos III var den umiddelbare forgjengeren til Antiokhos III. De to brødrene representerer «sønnene» i vers ti, og de representerer Reagan og Bush i 1989.
But his sons shall be stirred up, and shall assemble a multitude of great forces: and one shall certainly come, and overflow, and pass through: then shall he return, and be stirred up, even to his fortress. Daniel 11:10.
Men hans sønner skal ruste seg og samle en mengde store stridskrefter; og én skal visselig komme og skylle fram og trenge igjennom; deretter skal han vende tilbake og ruste seg, helt til sin festning. Daniel 11:10.
Verse ten is the third line and it represents the “time of the end” in 1989. It ties together with verse forty of chapter eleven and Isaiah eight verse eight. The connection of these three verses identifies that verse eleven represents the current Ukrainian war, with Putin and Zelenskyy as the antagonists represented in the Battle of Raphia set forth in verse eleven. Verse twelve identifies the aftermath of the Ukrainian war and the fate of Putin. Verse thirteen through fifteen is the battle of Panium.
Vers ti er den tredje linjen, og den representerer «endens tid» i 1989. Den knyttes sammen med vers førti i kapittel elleve og Jesaja åtte vers åtte. Forbindelsen mellom disse tre versene identifiserer at vers elleve representerer den nåværende krigen i Ukraina, med Putin og Zelenskyj som antagonistene representert i slaget ved Rafia, slik det er fremstilt i vers elleve. Vers tolv identifiserer ettervirkningene av krigen i Ukraina og Putins skjebne. Vers tretten til femten er slaget ved Panium.
The theme of verse ten is the “time of the end” and in agreement with the principles associated with the unsealing of truth at the “time of the end” the verse, though only one verse has a multitude of prophetic lines represented. Verse ten identifies the beginning of the hidden history of verse forty, which marks the beginning of the movement of the third angel and the sealing of the one hundred and forty-four thousand.
Temaet i vers ti er «endens tid», og i samsvar med de prinsippene som er forbundet med avforseglingen av sannheten ved «endens tid», rommer verset, selv om det bare er ett vers, en mengde profetiske linjer representert. Vers ti identifiserer begynnelsen på den skjulte historien i vers førti, som markerer begynnelsen på den tredje engels bevegelse og beseglingen av de hundre og førtifire tusen.
The verse connects the seven times of Leviticus twenty-six as identified in the vision which begins in Isaiah chapter seven. That connection marks the combining of divinity with humanity, which is the finishing of the mystery of godliness during the sounding of the seventh trumpet, which is the third woe of Islam.
Verset knytter de syv tider i Tredje Mosebok tjueseks, slik de er identifisert i synet som begynner i Jesaja kapittel sju. Denne forbindelsen markerer foreningen av guddommelighet med menneskelighet, hvilket er fullendelsen av gudsfryktens mysterium under lyden av den sjuende basun, som er islams tredje ve.
The verse marks 1989 as the time of the end, and with the connection of Leviticus twenty-six’s seven times, it includes the foundational truth of William Miller, and the rebellion of 1863. The verse starts the hidden history of verse forty. It is therefore an essential element of the increase of knowledge that arrives at the time of the end in 1989 and begins the prophetic illustration of the external events that make up the hidden history of verse forty, and through its connection with the seven times also identifies the internal events in the history between 1989 and the Sunday law.
Verset markerer 1989 som endetiden, og med forbindelsen til de sju tider i 3. Mosebok 26 innbefatter det William Millers grunnleggende sannhet og opprøret i 1863. Verset innleder den skjulte historien i vers førti. Det er derfor et vesentlig element i den kunnskapsøkningen som kommer ved endetiden i 1989 og begynner den profetiske framstillingen av de ytre begivenhetene som utgjør den skjulte historien i vers førti, og gjennom sin forbindelse med de sju tider identifiserer det også de indre begivenhetene i historien mellom 1989 og søndagsloven.
The number ten is a symbol of a test, and the verses’ connection with the vision of Isaiah seven which places an emphasis upon understanding the truth.
Tallet ti er et symbol på en prøve, og versenes forbindelse med synet i Jesaja sju legger vekt på å forstå sannheten.
For the head of Syria is Damascus, and the head of Damascus is Rezin; and within threescore and five years shall Ephraim be broken, that it be not a people. And the head of Ephraim is Samaria, and the head of Samaria is Remaliah’s son. If ye will not believe, surely ye shall not be established. Isaiah 7:8, 9.
For hodet for Syria er Damaskus, og hodet for Damaskus er Resin; og om fem og seksti år skal Efraim bli knust, så det ikke lenger er et folk. Og hodet for Efraim er Samaria, og hodet for Samaria er Remaljas sønn. Dersom dere ikke tror, skal dere sannelig ikke bli stående. Jesaja 7:8, 9.
You will not be established if you do not believe that a “head” represents a capital city (Samaria and Damascus) and a king (Rezin and Remaliah’s son Pekah). If you do not understand those three interchangeable symbols, in the context of Isaiah eight, verse eight, (which is the same vision as chapter seven) then you will not be able to identify Putin and Russia as the king of the south in verses eleven through fifteen.
Dere vil ikke bli stående dersom dere ikke tror at et «hode» representerer en hovedstad (Samaria og Damaskus) og en konge (Resin og Remaljas sønn Pekah). Dersom dere ikke forstår disse tre innbyttbare symbolene, i sammenhengen i Jesaja åtte, vers åtte, (som er det samme synet som i kapittel sju) da vil dere ikke være i stand til å identifisere Putin og Russland som sørens konge i vers elleve til femten.
Now therefore, behold, the Lord bringeth up upon them the waters of the river, strong and many, even the king of Assyria, and all his glory: and he shall come up over all his channels, and go over all his banks: And he shall pass through Judah; he shall overflow and go over, he shall reach even to the neck; and the stretching out of his wings shall fill the breadth of thy land, O Immanuel. Isaiah 8:7, 8.
Så se, Herren lar nå elvens vann komme over dem, mektige og veldige, nemlig kongen av Assyria og all hans herlighet; og han skal stige opp over alle sine løp og gå over alle sine bredder. Og han skal trenge inn i Juda; han skal oversvømme og gå over, ja, nå helt opp til halsen; og utbredelsen av hans vinger skal fylle bredden av ditt land, Immanuel. Jesaja 8:7, 8.
The theme of verse ten is a three-step testing process that begins at the time of the end and leads to the close of probation at the Sunday law.
Temaet i vers ti er en tredelt prøvingsprosess som begynner ved endens tid og leder fram til nådetidens avslutning ved søndagsloven.
And he said, Go thy way, Daniel: for the words are closed up and sealed till the time of the end. Many shall be purified, and made white, and tried; but the wicked shall do wickedly: and none of the wicked shall understand; but the wise shall understand. Daniel 12:9, 10.
Og han sa: Gå bort, Daniel! For disse ordene skal holdes skjult og være forseglet inntil endens tid. Mange skal bli renset og gjort hvite og prøvet; men de ugudelige skal fare ugudelig fram, og ingen av de ugudelige skal forstå; men de vise skal forstå. Daniel 12:9, 10.
At the “time of the end” the book of Daniel is “unsealed” and a three-step testing process as represented by “purified, and made white, and tried” begins. The “wise” understand, the “wicked” do not understand. Their lack of understanding, just as their lack of oil in the parable of the ten virgins causes them to be destroyed.
Ved «endens tid» blir Daniels bok «åpnet», og en tredelt prøvelsesprosess, slik den er fremstilt ved «lutret og gjort hvite og prøvet», begynner. De «vise» forstår, de «ugudelige» forstår ikke. Deres mangel på forståelse, likesom deres mangel på olje i lignelsen om de ti jomfruer, fører til at de blir tilintetgjort.
My people are destroyed for lack of knowledge: because thou hast rejected knowledge, I will also reject thee, that thou shalt be no priest to me: seeing thou hast forgotten the law of thy God, I will also forget thy children. Hosea 4:6.
Mitt folk går til grunne av mangel på kunnskap; fordi du har forkastet kunnskap, vil også jeg forkaste deg, så du ikke skal være prest for meg. Siden du har glemt din Guds lov, vil også jeg glemme dine barn. Hosea 4:6.
The words “My people” means a covenant people, and these covenant people are to be rejected and destroyed for “lack of knowledge.” The Sunday law in the United States is the waymark where things are forgotten or remembered. Remember the Sabbath day is present truth at that point. It is there the whore of Tyre is remembered. It is there that God remembers the sins of Babylon in Revelation.
Ordene «Mitt folk» betyr et paktsfolk, og dette paktsfolket skal forkastes og ødelegges på grunn av «mangel på kunnskap». Søndagsloven i De forente stater er veimerket der ting blir glemt eller husket. Husk sabbatsdagen er nåværende sannhet på det punktet. Det er der Tyros skjøge blir husket. Det er der Gud kommer Babylons synder i hu i Åpenbaringen.
And I heard another voice from heaven, saying, Come out of her, my people, that ye be not partakers of her sins, and that ye receive not of her plagues. For her sins have reached unto heaven, and God hath remembered her iniquities. Reward her even as she rewarded you, and double unto her double according to her works: in the cup which she hath filled fill to her double. Revelation 18:4–6.
Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli medskyldige i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager. For hennes synder har nådd opp til himmelen, og Gud har kommet hennes misgjerninger i hu. Gjengjeld henne slik som hun har gjengjeldt dere, og gi henne dobbelt igjen etter hennes gjerninger; i det beger som hun har fylt, fyll for henne dobbelt. Åpenbaringen 18:4–6.
It is there that the children, or the prophetic last generation of Laodicean Adventism is cut off. It is there that those who Daniel calls the “wicked” manifest that they had “forgot” God’s law, and the portion of God’s law which they forgot is God’s prophetic rules or laws. The context is clearly that they lack the “knowledge” that is increased when the book of Daniel is unsealed. Daniel contrasts the “wise” with the “wicked” and Jesus the “wise virgins” with the “foolish virgins.” Amos identifies the same class as “fair virgins” as those who are unable to find the prophetic message represented by the east, north and seas.
Det er der at barna, eller den profetiske siste generasjonen av laodikeisk adventisme, blir avskåret. Det er der at dem som Daniel kaller de «ugudelige», åpenbarer at de hadde «glemt» Guds lov, og den delen av Guds lov som de glemte, er Guds profetiske regler eller lover. Sammenhengen er tydelig at de mangler den «kunnskap» som blir økt når Daniels bok blir åpnet. Daniel setter de «vise» i kontrast til de «ugudelige», og Jesus de «vise jomfruer» i kontrast til de «dåraktige jomfruer». Amos identifiserer den samme klassen som «fagre jomfruer», som dem som ikke er i stand til å finne det profetiske budskapet fremstilt ved øst, nord og havene.
Behold, the days come, saith the Lord God, that I will send a famine in the land, not a famine of bread, nor a thirst for water, but of hearing the words of the Lord: And they shall wander from sea to sea, and from the north even to the east, they shall run to and fro to seek the word of the Lord, and shall not find it. In that day shall the fair virgins and young men faint for thirst. They that swear by the sin of Samaria, and say, Thy god, O Dan, liveth; and, The manner of Beersheba liveth; even they shall fall, and never rise up again. Amos 8:11–14.
Se, dager kommer, sier Herren Gud, da jeg vil sende hungersnød i landet, ikke hungersnød etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Og de skal fare omkring fra hav til hav, og fra nord like til øst; de skal løpe hit og dit for å søke Herrens ord, men ikke finne det. På den dag skal de fagre jomfruer og de unge menn dåne av tørst. De som sverger ved Samarias synd og sier: Så sant din gud, Dan, lever! og: Så sant Beershebas gudstjeneste lever! — de skal falle og aldri reise seg igjen. Amos 8:11–14.
The message they cannot find is represented by where they are looking as they “wander from sea to sea, and from the north even to the east.” Amos says these “fair virgins” are in a “famine” of hearing “the Word of the Lord,” and that “in that day they shall run to and fro to seek the word of the Lord, and shall not find it.” The message that was unsealed from the book of Daniel at the time of the end in 1989 in fulfillment of verse forty and also of verse ten of chapter eleven is summarized in the final two verses of chapter eleven.
Budskapet de ikke kan finne, er framstilt ved hvor de leter idet de «farer omkring fra hav til hav og fra nord til øst». Amos sier at disse «fagre jomfruer» er i en «hungersnød» etter å høre «Herrens ord», og at «på den dag skal de løpe hit og dit for å søke Herrens ord, men de skal ikke finne det». Budskapet som ble avseglet opp fra Daniels bok ved endetiden i 1989, som oppfyllelse både av vers førti og av vers ti i kapittel elleve, er sammenfattet i de to siste versene i kapittel elleve.
But tidings out of the east and out of the north shall trouble him: therefore he shall go forth with great fury to destroy, and utterly to make away many. And he shall plant the tabernacles of his palace between the seas in the glorious holy mountain; yet he shall come to his end, and none shall help him. Daniel 11:44, 45.
Men tidender fra øst og fra nord skal forferde ham; derfor skal han dra ut med stor harme for å ødelegge og fullstendig gjøre ende på mange. Og han skal slå opp sitt palass’ telt mellom havene ved det herlige hellige fjell; men han skal gå sin ende i møte, og ingen skal hjelpe ham. Daniel 11,44.45.
The foolish, fair and wicked virgins who lack the oil, the message of the east, north and seas who rejected knowledge and God’s covenant and Law are remembered by God at the Sunday law. Three battles are represented in verses ten through fifteen. I separate these three battles into three histories, but they are also a line when considered together, for verse ten opens up the “time of the end” and therefore initiates a three-step testing process.
De dårlige, vakre og onde jomfruene som mangler oljen, budskapet fra øst, nord og havene, som forkastet kunnskapen og Guds pakt og lov, blir husket av Gud ved søndagsloven. Tre slag fremstilles i vers ti til femten. Jeg skiller disse tre slagene i tre historier, men de utgjør også en linje når de betraktes samlet, for vers ti åpner «endetiden» og innleder derfor en tredelt prøvingsprosess.
Verse ten connects with the seven times of Leviticus twenty-six and therefore the foundations of Adventism and William Miller’s work. The second step of the three steps is a visual test that began when the light of verse eleven and the Ukrainian war opened up. The second test is visual and represents a test concerning our ability to recognize current events in the light of God’s prophetic Word. The third test is the Battle of Panium of verse fifteen, where Simon Barjonah’s name was changed to Peter, and thus marked the sealing of the one hundred and forty-four thousand just before probation closes at the Sunday law of verse sixteen.
Vers ti står i forbindelse med de sju tider i 3. Mosebok 26 og dermed med adventismens grunnvoller og William Millers verk. Det andre trinnet av de tre trinnene er en visuell prøve som begynte da lyset fra vers elleve og krigen i Ukraina åpnet seg. Den andre prøven er visuell og representerer en prøve angående vår evne til å gjenkjenne aktuelle begivenheter i lyset av Guds profetiske Ord. Den tredje prøven er slaget ved Panium i vers femten, hvor Simon Barjona fikk sitt navn forandret til Peter, og dermed markerte beseglingen av de hundre og førtifire tusen like før nådetiden avsluttes ved søndagsloven i vers seksten.
When we consider Antiochus Magnus appearance in each of the three battles represented by verse ten, eleven and fifteen we also see the history of verse nine through sixteen the rise and fall of the false prophet of Bible prophecy.
Når vi betrakter Antiochus Magnus’ fremtreden i hvert av de tre slagene som er fremstilt i vers ti, elleve og femten, ser vi også i historien i vers ni til seksten oppgangen og fallet til den falske profeten i Bibelens profeti.
Verses one through four identify the rise and fall of the dragon power. Verses nine and ten identify 1798 and 1989 respectively and in so doing, verses nine through sixteen identify the rise and fall of the false prophet. Verses forty to forty-five represent the rise and fall of the beast. Verses nine and ten also align with verse forty’s two “time of the ends” in 1798 and 1989.
Versene én til fire identifiserer dragemaktens oppgang og fall. Versene ni og ti identifiserer henholdsvis 1798 og 1989, og ved å gjøre det identifiserer versene ni til seksten den falske profetens oppgang og fall. Versene førti til førtifem fremstiller dyrets oppgang og fall. Versene ni og ti samsvarer også med vers førtis to «endetider» i 1798 og 1989.
Sister White informs us clearly that to misunderstand the “time of the end” produces confusion as to where to apply the prophecies.
Søster White gjør det klart for oss at å misforstå «endens tid» skaper forvirring om hvor profetiene skal anvendes.
“Many are doing the same thing today, in 1897, because they have not had experience in the testing message comprehended in the first, second, and third angels’ messages. There are those who are searching the Scriptures for proof that these messages are still in the future. They gather together the truthfulness of the messages, but they fail to give them their proper place in prophetic history. Therefore such are in danger of misleading the people in regard to locating the messages. They do not see and understand the time of the end, or when to locate the messages. The day of God is coming with stealthy tread, but the supposed wise and great men are prating about ‘higher education’ which they suppose originates with finite men. They know not the signs of Christ’s coming, or of the end of the world.” Sermons and Talks, volume 1, 290.
«Mange gjør i dag det samme, i 1897, fordi de ikke har hatt erfaring i det prøvende budskapet som er innbefattet i den første, annen og tredje engels budskap. Det finnes dem som gransker Skriftene for å finne bevis for at disse budskapene ennå hører fremtiden til. De samler sammen bevis for budskapenes sannhet, men de unnlater å gi dem deres rette plass i den profetiske historie. Derfor står slike i fare for å villede folket når det gjelder å fastsette budskapenes plassering. De ser og forstår ikke endetiden, eller hvor budskapene skal plasseres. Guds dag kommer med stille skritt, men de angivelig vise og store menn prater om ‘høyere utdannelse’, som de antar har sin opprinnelse hos endelige mennesker. De kjenner ikke tegnene på Kristi komme eller på verdens ende.» Sermons and Talks, bind 1, 290.
Verse ten’s theme is the “time of the end” and there are several “time of the ends” identified in chapter eleven. If you “do not see and understand” the “time of the ends” in chapter eleven, you will not know when “to locate the messages.” She says, “there are those who are searching the Scriptures,” and as with all prophets her words are addressing the last days, so in the last days those she is identifying are a class who do not understand the time of the end, so they are also Amos’ “fair virgins” who fall and never rise again.
Temaet i vers ti er «endetiden», og det finnes flere «endetider» angitt i kapittel elleve. Dersom du «ikke ser og forstår» «endetidene» i kapittel elleve, vil du ikke vite når du skal «plassere budskapene». Hun sier: «det finnes dem som gransker Skriftene», og som med alle profeter er hennes ord rettet til de siste dager; derfor er de hun identifiserer i de siste dager, en klasse som ikke forstår endetiden, og de er således også Amos’ «fagre jomfruer» som faller og aldri reiser seg igjen.
In chapter eleven verse one Darius and Cyrus stand together to mark the time of the end in 1989. When Ptolemy went to Babylon and took the northern king into captivity in Egypt in 246 BC, in turn typifying 1798 as represented in verses seven through nine, it was a “time of the end.” Verse ten is the “time of the end” in 1989.
I kapittel elleve, vers én, står Darius og Kyros sammen for å markere endetiden i 1989. Da Ptolemaios dro til Babylon og førte kongen i nord bort i fangenskap i Egypt i 246 f.Kr., og dermed på sin side typifiserte 1798 slik det er fremstilt i versene sju til ni, var det en «endetid». Vers ti er «endetiden» i 1989.
1798 is the end of the twenty-five hundred and twenty years of scattering against the northern kingdom of Israel which began in 723 BC. Twelve hundred and sixty years later in 538 the papacy ruled for twelve hundred and sixty years until 1798. 1798 is a “time of the end,” for it is the end of the seven times, and also the twelve hundred and sixty years, as well as the twelve hundred and ninety years of Daniel chapter twelve. 1798 is a “time of the end” and therefore 538 is also a “time of the end.” 538 is the end of the twelve hundred and sixty years that paganism trampled down God’s sanctuary and His host which preceded papalism doing the same work for the same amount of time.
1798 er slutten på de to tusen fem hundre og tjue årene med adspredelse over det nordlige riket Israel, som begynte i 723 f.Kr. Tolv hundre og seksti år senere, i 538, hersket pavedømmet i tolv hundre og seksti år, inntil 1798. 1798 er «endetiden», for det er slutten på de sju tider, og også de tolv hundre og seksti årene, så vel som de tolv hundre og nitti årene i Daniel kapittel tolv. 1798 er «endetiden», og derfor er også 538 «endetiden». 538 er slutten på de tolv hundre og seksti årene da hedenskapet trampet ned Guds helligdom og hans hær, hvilket gikk forut for at pavedømmet gjorde det samme verk i den samme tidslengden.
538 represents the empowerment of the papacy and in so doing it represents the empowerment of the papacy again at the Sunday law. The Sunday law identifies a “time of the end.” Therefore, verse sixteen, as well as verse one, seven through nine and verse ten all mark the “time of the end.” This truth is to be understood by those who know when to locate the messages. Pompey fulfilled verse sixteen when he took Jerusalem. He was followed by Julius Caesar, Augustus Caesar and Tiberias Caesar. Jesus’ birth was a “time of the end” and it took place in the time of Augustus Caesar.
538 representerer pavemaktens opphøyelse, og ved å gjøre det representerer det pavemaktens opphøyelse igjen ved søndagsloven. Søndagsloven identifiserer en «endetid». Derfor markerer vers seksten, så vel som vers én, sju til ni og vers ti, alle «endetiden». Denne sannheten skal forstås av dem som vet når budskapene skal plasseres. Pompeius oppfylte vers seksten da han inntok Jerusalem. Han ble etterfulgt av Julius Cæsar, Augustus Cæsar og Tiberius Cæsar. Jesu fødsel var en «endetid», og den fant sted på Augustus Cæsars tid.
Then shall stand up in his estate a raiser of taxes in the glory of the kingdom: but within few days he shall be destroyed, neither in anger, nor in battle. Daniel 11:20.
Da skal det i hans sted stå fram en som utskriver skatter i rikets herlighet; men innen få dager skal han bli ødelagt, verken i vrede eller i strid. Daniel 11:20.
Verse twenty adds to the list of “time of the ends” in chapter eleven, and so does Tiberias Caesar who ruled during the crucifixion of Christ.
Vers tjue føyer seg til listen over «endetidens tid» i kapittel elleve, og det gjør også keiser Tiberius, som regjerte under Kristi korsfestelse.
And in his estate shall stand up a vile person, to whom they shall not give the honour of the kingdom: but he shall come in peaceably, and obtain the kingdom by flatteries. And with the arms of a flood shall they be overflown from before him, and shall be broken; yea, also the prince of the covenant. Daniel 11:21, 22.
Og i hans sted skal en foraktelig person stå fram, en som de ikke vil gi kongelig verdighet; men han skal komme uventet og sikre seg riket ved smiger. Og flommens hærer skal skylles bort for hans ansikt og bli knust; ja, også paktsfyrsten. Daniel 11:21, 22.
The cross stands at the center of the prophetic week which Christ came to confirm with many.
Korset står i sentrum av den profetiske uken som Kristus kom for å stadfeste for de mange.
And he shall confirm the covenant with many for one week: and in the midst of the week he shall cause the sacrifice and the oblation to cease, and for the overspreading of abominations he shall make it desolate, even until the consummation, and that determined shall be poured upon the desolate. Daniel 9:27.
Og han skal stadfeste pakten med mange i én uke; og midt i uken skal han gjøre slutt på slaktoffer og grødeoffer, og på grunn av ødeleggelsens vederstyggeligheter skal han gjøre det øde, helt til fullendelsen; og det som er fast bestemt, skal bli utøst over den øde. Daniel 9:27.
In the midst of the week, we have a beginning and an ending for the first twelve hundred and sixty days ended right where the next twelve hundred and sixty days started. The week aligns with the seven times of scattering against the northern kingdom that represented both paganism and papalism trampling down the sanctuary and host.
Midt i uken har vi en begynnelse og en avslutning, for de første ett tusen to hundre og seksti dagene endte nettopp der de neste ett tusen to hundre og seksti dagene begynte. Uken samsvarer med de sju tider med adspredelse over det nordlige riket, som representerte både hedenskap og pavedømme som tråkket ned helligdommen og hæren.
Then I heard one saint speaking, and another saint said unto that certain saint which spake, How long shall be the vision concerning the daily sacrifice, and the transgression of desolation, to give both the sanctuary and the host to be trodden under foot? Daniel 8:13.
Så hørte jeg en hellig tale, og en annen hellig sa til den hellige som talte: Hvor lenge gjelder synet om det stadige offer og ødeleggelsens overtredelse, så både helligdommen og hæren blir overgitt til å trampes ned? Daniel 8:13.
538 is a “time of the end” and it aligns with the cross, which is also the end of a prophetic period. 538 and the cross provide two witnesses that both the beginning and ending of a prophecy is prophetically marked as a “time of the end.”
538 er en «endens tid», og den samsvarer med korset, som også er slutten på en profetisk periode. 538 og korset gir to vitner om at både begynnelsen og avslutningen av en profeti profetisk er markert som en «endens tid».
Verses twenty-one and twenty-two, verse twenty, verse sixteen, verse ten, verses seven through nine and verse one all mark the “time of the end.” Verse twenty-three identifies the league the Maccabean Jews made with pagan Rome in 161 to 158 BC. The history of the Hasmonean Dynasty from their initial battle unto their ending in the destruction of Jerusalem in 70 AD represents apostate Protestantism in the United States beginning in 1844, the end of a time prophecy, and therefore a “time of the end,” and ending at the Sunday law as represented by 70 AD.
Vers tjueen og tjueto, vers tjue, vers seksten, vers ti, versene sju til ni og vers én markerer alle «endetiden». Vers tjuetre identifiserer den alliansen som de makkabeiske jødene inngikk med det hedenske Roma i 161 til 158 f.Kr. Historien om det hasmoneiske dynastiet, fra deres første strid og frem til deres ende i Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr., representerer frafalden protestantisme i De forente stater, med begynnelse i 1844, slutten på en tidsprofeti, og derfor en «endetid», og med avslutning ved søndagsloven slik den er representert ved år 70 e.Kr.
Verse twenty-three identifies a “time of the end” in 167 BC at the battle of Modein and also in 70 AD, both typifying 1844 and the Sunday law respectively. Verse twenty-three, verses twenty-one and twenty-two, verse twenty, verse sixteen, verse ten, verses seven through nine and verse one all mark the “time of the end.”
Vers tjuefire angir en «endetid» i 167 f.Kr. ved slaget ved Modein og også i år 70 e.Kr., idet begge er forbilder på henholdsvis 1844 og søndagsloven. Vers tjuefire, versene tjueen og tjueto, vers tjue, vers seksten, vers ti, versene syv til ni og vers én markerer alle «endetiden».
Verse twenty-four identifies the three-hundred-and-sixty-year supremacy of pagan Rome, thus marking both the beginning in 31 BC and ending in 330 as “time of the ends.” Verse twenty-seven and twenty-nine identify both the beginning and ending of that period, so verse twenty-four, verse twenty-seven, verse twenty-nine, verse twenty-three, verses twenty-one and twenty-two, verse twenty, verse sixteen, verse ten, verses seven through nine and verse one all mark the “time of the end.”
Vers tjuefire identifiserer det tre hundre og seksti år lange overherredømmet til det hedenske Roma, og markerer dermed både begynnelsen i 31 f.Kr. og avslutningen i 330 som «endenes tid». Vers tjuesju og tjueni identifiserer både begynnelsen og avslutningen av denne perioden, så vers tjuefire, vers tjuesju, vers tjueni, vers tjuetre, vers tjueen og tjueto, vers tjue, vers seksten, vers ti, vers syv til ni og vers ett markerer alle «endetiden».
Verse thirty-one identifies 538 when the abomination that maketh desolate was placed and verses thirty-six and forty identify 1798 as the “time of the end.” 538 in verse thirty-one and 1798 in verses thirty-six and forty, verses twenty-seven and twenty-nine, verse twenty-four, verse twenty-three, verses twenty-one and twenty-two, verse twenty, verse sixteen, verse ten, verses seven through nine and verse one all mark the “time of the end.”
Vers trettien identifiserer 538 som tiden da ødeleggelsens vederstyggelighet ble satt opp, og vers trettiseks og førti identifiserer 1798 som «endens tid». 538 i vers trettien og 1798 i vers trettiseks og førti, vers tjuesju og tjueni, vers tjuefire, vers tjuetre, vers tjueen og tjueto, vers tjue, vers seksten, vers ti, vers sju til ni og vers ett markerer alle «endens tid».
The “time of the end” is marked thirteen times before verse forty-one which is the Sunday law and another “time of the end,” as is verse forty-five when the pope comes to his end with none to help. Fifteen times the “time of the end” is located in chapter eleven. Verse ten’s theme is the “time of the end.” It represents the truths which are unsealed in the sealing time of the one hundred and forty-four thousand.
«Endens tid» er markert tretten ganger før vers førtien, som er søndagsloven og enda en «endens tid», likesom vers førtifem, når paven kommer til sin ende uten at noen hjelper ham. Femten ganger er «endens tid» plassert i kapittel elleve. Temaet i vers ti er «endens tid». Det representerer de sannheter som blir forseglet opp i forseglingstiden for de hundre og førtifire tusen.
We will continue in the next article.
Vi vil fortsette i den neste artikkelen.