The “Revelation of Jesus Christ” is opened up to God’s people when “the time is at hand.” The final warning message for mankind is given just before the close of human probation and that final message is represented in several prophetic lines in the Bible. In Revelation fourteen that final warning message is represented by three angels.
«Jesu Kristi åpenbaring» blir åpnet for Guds folk når «tiden er nær». Det endelige advarselsbudskapet til menneskeheten blir gitt like før avslutningen av menneskets nådetid, og dette siste budskapet er fremstilt i flere profetiske linjer i Bibelen. I Åpenbaringen fjorten er dette endelige advarselsbudskapet fremstilt ved tre engler.
And I saw another angel fly in the midst of heaven, having the everlasting gospel to preach unto them that dwell on the earth, and to every nation, and kindred, and tongue, and people, Saying with a loud voice, Fear God, and give glory to him; for the hour of his judgment is come: and worship him that made heaven, and earth, and the sea, and the fountains of waters.
Og jeg så en annen engel fly midt under himmelen, som hadde det evige evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, og for hver nasjon og stamme og tunge og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi ham ære; for hans doms time er kommet. Og tilbe ham som skapte himmelen og jorden og havet og vannkildene.
And there followed another angel, saying, Babylon is fallen, is fallen, that great city, because she made all nations drink of the wine of the wrath of her fornication.
Og en annen engel fulgte etter og sa: Falt, falt er Babylon, den store stad, fordi hun lot alle folkeslag drikke av hennes horeeris vredes vin.
And the third angel followed them, saying with a loud voice, If any man worship the beast and his image, and receive his mark in his forehead, or in his hand, The same shall drink of the wine of the wrath of God, which is poured out without mixture into the cup of his indignation; and he shall be tormented with fire and brimstone in the presence of the holy angels, and in the presence of the Lamb: And the smoke of their torment ascendeth up for ever and ever: and they have no rest day nor night, who worship the beast and his image, and whosoever receiveth the mark of his name. Here is the patience of the saints: here are they that keep the commandments of God, and the faith of Jesus. Revelation 14:6–12.
Og den tredje engelen fulgte etter dem og sa med høy røst: Om noen tilber dyret og dets bilde og tar dets merke på sin panne eller på sin hånd, da skal også han drikke av Guds vredes vin, den som er skjenket ublandet i hans harmes beger; og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers åsyn og for Lammets åsyn. Og røyken av deres pine stiger opp i all evighet, og de har ingen hvile dag eller natt, de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar dets navns merke. Her er de helliges tålmodighet; her er de som holder Guds bud og Jesu tro. Åpenbaringen 14:6–12.
In chapter eighteen of Revelation the very same message announces the fall of Babylon.
I det attende kapittelet i Johannes’ åpenbaring forkynner det samme budskapet Babylons fall.
And after these things I saw another angel come down from heaven, having great power; and the earth was lightened with his glory. And he cried mightily with a strong voice, saying, Babylon the great is fallen, is fallen, and is become the habitation of devils, and the hold of every foul spirit, and a cage of every unclean and hateful bird. For all nations have drunk of the wine of the wrath of her fornication, and the kings of the earth have committed fornication with her, and the merchants of the earth are waxed rich through the abundance of her delicacies. And I heard another voice from heaven, saying, Come out of her, my people, that ye be not partakers of her sins, and that ye receive not of her plagues. For her sins have reached unto heaven, and God hath remembered her iniquities. Revelation 18:1–5.
Og etter dette så jeg en annen engel stige ned fra himmelen; han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet. Og han ropte med høy røst og sa: Falt, falt er Babylon, den store, og hun er blitt en bolig for djevler og et tilholdssted for enhver uren ånd og et bur for enhver uren og avskyelig fugl. For alle folkeslag har drukket av hennes horeeris vredes vin, og kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden av hennes vellyst. Og jeg hørte en annen røst fra himmelen som sa: Gå ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli medskyldige i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager. For hennes synder har nådd helt opp til himmelen, og Gud har kommet hennes misgjerninger i hu. Åpenbaringen 18:1–5.
The prophetic line of history, or we might say, the sequence of events represented by the angel that lightens the earth with his glory in chapter eighteen represents the events that lead to the close of judgment, the close of probation and the seven last plagues. The prophetic history represented in chapter eighteen runs “parallel” to the line of prophetic history represented by the three angels of chapter fourteen.
Den profetiske historiens linje, eller vi kunne si den rekke av begivenheter som representeres ved engelen som opplyser jorden med sin herlighet i kapittel atten, fremstiller de begivenheter som leder frem til dommens avslutning, nådetidens avslutning og de sju siste plagene. Den profetiske historien som fremstilles i kapittel atten, løper «parallelt» med den linjen av profetisk historie som fremstilles ved de tre englene i kapittel fjorten.
“God has given the messages of Revelation 14 their place in the line of prophecy, and their work is not to cease till the close of this earth’s history. The first and second angel’s messages are still truth for this time, and are to run parallel with this which follows. The third angel proclaims his warning with a loud voice. ‘After these things,’ said John, ‘I saw another angel come down from heaven, having great power, and the earth was lightened with his glory.’ In this illumination, the light of all the three messages is combined.” The 1888 Materials, 803, 804.
«Gud har gitt budskapene i Åpenbaringen 14 deres plass i profetiens rekke, og deres gjerning skal ikke opphøre før denne jordens historie avsluttes. Den første og den andre engels budskap er fremdeles sannhet for denne tid, og skal løpe parallelt med dette som følger. Den tredje engel forkynner sin advarsel med høy røst. ‘Deretter,’ sa Johannes, ‘så jeg en annen engel komme ned fra himmelen; han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet.’ I denne opplysning er lyset fra alle de tre budskapene forent.» The 1888 Materials, 803, 804.
The three angels of chapter fourteen flying in the midst of heaven, symbolizes a worldwide message that concludes with the mark of the beast and the close of probation. In chapter eighteen the entire earth is lightened by the glory of the angel whose message also concludes with the close of probation.
De tre englene i kapittel fjorten, som flyr midt under himmelen, symboliserer et verdensomspennende budskap som avsluttes med dyrets merke og prøvetidens avslutning. I kapittel atten blir hele jorden opplyst av herligheten fra engelen hvis budskap også avsluttes med prøvetidens avslutning.
The message that is symbolically represented by three angels in chapter fourteen and that is also represented by the angel that descends in chapter eighteen are two illustrations of the same warning message. There is nothing redundant in the Bible, nothing wasted. The fact that the very same message is identified more than once by John is an emphasis on the importance of the message and it illustrates the divine method of teaching that is a biblical rule called “repeat and enlarge.” Bringing two lines of prophetic history together reveals truths that would not be recognized in either line when considered apart from the other line. Today if you brought two witnesses of the same event into court to testify, they might very well give opposite reports based upon their political or social ideology. This is not the case with Bible witnesses, they always agree, and if it appears to you that they don’t agree, then you are looking at something incorrectly.
Budskapet som symbolsk fremstilles ved tre engler i kapittel fjorten, og som også fremstilles ved engelen som stiger ned i kapittel atten, er to fremstillinger av det samme advarselsbudskapet. Det finnes ikke noe overflødig i Bibelen, ingenting bortkastet. Det forhold at det selvsamme budskapet identifiseres mer enn én gang av Johannes, er en understrekning av budskapets betydning, og det illustrerer den guddommelige undervisningsmetoden som er en bibelsk regel kalt «gjenta og utvid». Å føre to linjer av profetisk historie sammen åpenbarer sannheter som ikke ville bli erkjent i noen av linjene når de betraktes atskilt fra den andre linjen. Om man i dag førte to vitner til retten for å avgi forklaring om den samme hendelsen, kunne de meget vel gi motstridende fremstillinger på grunnlag av sin politiske eller sosiale ideologi. Slik er det ikke med Bibelens vitner; de er alltid samstemte, og dersom det synes for deg at de ikke er enige, da betrakter du noe på en uriktig måte.
The two illustrations we are considering are the very same warning message that the book of Malachi represents as the return of Elijah the prophet. All three of the messages arrive in advance of the close of probation—for the warning message contained in all three lines of prophecy are not simply given in advance of the close of probation, but the close of probation is the very point of reference, the subject if you will, of each of those warning messages. In fact, if any warning message is proclaimed or illustrated by any prophet, it’s the same warning as Revelation fourteen, eighteen and Malachi’s Elijah prophecy.
De to illustrasjonene vi betrakter, er det samme advarselsbudskapet som Malakis bok fremstiller som profeten Elias’ gjenkomst. Alle tre budskapene kommer før nådetidens avslutning—for advarselsbudskapet som finnes i alle tre profetilinjene, blir ikke bare gitt på forhånd før nådetidens avslutning, men nådetidens avslutning er selve referansepunktet, selve emnet, om man vil, for hvert av disse advarselsbudskapene. Ja, dersom noe advarselsbudskap blir forkynt eller illustrert av en profet, er det det samme advarselsbudskapet som Åpenbaringen fjorten, atten og Malakis Eliaprofeti.
These three lines of prophecy can easily be shown to run parallel to each other. That being said there are two primary sources of information in biblical prophecy. One is the identification of the sequence of events that unfold at the end of the world. The other source of information is the illustration of the prophets’ activities connected with the message outlining the future events.
Disse tre profetiske linjene kan lett påvises å løpe parallelt med hverandre. Når det er sagt, finnes det to primære informasjonskilder i bibelsk profeti. Den ene er identifikasjonen av rekkefølgen av hendelser som utspiller seg ved verdens ende. Den andre informasjonskilden er fremstillingen av profetenes virksomhet i forbindelse med budskapet som skisserer de fremtidige hendelsene.
There are two rules worth considering in connection with these ideas. The first is that all the prophets speak about the end of the world, which is where probation closes.
Det er to regler som er verd å ta i betraktning i forbindelse med disse tankene. Den første er at alle profetene taler om verdens ende, hvor nådetiden avsluttes.
“Each of the ancient prophets spoke less for their own time than for ours, so that their prophesying is in force for us. ‘Now all these things happened unto them for ensamples: and they are written for our admonition, upon whom the ends of the world are come.’ 1 Corinthians 10:11. ‘Not unto themselves, but unto us they did minister the things, which are now reported unto you by them that have preached the gospel unto you with the Holy Ghost sent down from heaven; which things the angels desire to look into.’ 1 Peter 1:12. . . .
«Hver av de gamle profetene talte mindre for sin egen tid enn for vår, slik at deres profetiske forkynnelse gjelder for oss. ‘Men alt dette hende dem som forbilder; og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til.’ 1 Korinter 10:11. ‘De fikk åpenbart at det ikke var seg selv, men oss de tjente med dette, som nå er blitt forkynt for dere av dem som forkynte evangeliet for dere ved Den Hellige Ånd, sendt fra himmelen; ting som englene attrår å skue inn i.’ 1 Peter 1:12....»
“The Bible has accumulated and bound up together its treasures for this last generation. All the great events and solemn transactions of Old Testament history have been, and are, repeating themselves in the church in these last days.” Selected Messages, book 3, 338, 339.
«Bibelen har samlet og bundet sine skatter sammen for denne siste slekt. Alle de store begivenhetene og høytidelige handlingene i Det gamle testamentes historie har vært, og er, i ferd med å gjenta seg i menigheten i disse siste dager.» Selected Messages, bok 3, 338, 339.
All the prophetic messages of the Bible are “in force for us” “upon whom the ends of the world are come.” That rule, in conjunction with another rule that identifies “matters” which the Holy Spirit has “shaped,” “both in the giving of the prophecy and” also “in the events portrayed” add strength to the claim that prophetic events at the beginning of a prophecy typify and run parallel to the prophetic events at the end of any given prophecy.
Alle Bibelens profetiske budskaper er «gjeldende for oss», «på hvem verdens ender er kommet». Denne regelen, sammenholdt med en annen regel som identifiserer «forhold» som Den Hellige Ånd har «utformet», «både i profetiens meddelelse og» også «i de begivenheter som fremstilles», styrker påstanden om at de profetiske begivenhetene ved begynnelsen av en profeti er forbilder på og løper parallelt med de profetiske begivenhetene ved slutten av enhver gitt profeti.
“There is need of a much closer study of the word of God; especially should Daniel and the Revelation have attention as never before in the history of our work. We may have less to say in some lines, in regard to the Roman power and the papacy; but we should call attention to what the prophets and apostles have written under the inspiration of the Holy Spirit of God. The Holy Spirit has so shaped matters, both in the giving of the prophecy and in the events portrayed, as to teach that the human agent is to be kept out of sight, hid in Christ, and that the Lord God of heaven and His law are to be exalted. Read the book of Daniel. Call up, point by point, the history of the kingdoms there represented.” Testimonies to Ministers, 112.
«Det er behov for et langt grundigere studium av Guds ord; særlig bør Daniel og Åpenbaringen vies oppmerksomhet som aldri før i vårt verks historie. Vi har kanskje mindre å si på noen områder når det gjelder den romerske makt og pavedømmet; men vi bør henlede oppmerksomheten på det profetene og apostlene har skrevet under inspirasjon av Guds Hellige Ånd. Den Hellige Ånd har slik formet forholdene, både i meddelelsen av profetien og i de begivenheter som blir framstilt, at det skal lære at det menneskelige redskap skal holdes ute av syne, skjult i Kristus, og at Herren, himmelens Gud, og Hans lov skal opphøyes. Les Daniels bok. Gjennomgå, punkt for punkt, historien om de rikene som der er framstilt.» Testimonies to Ministers, 112.
The “Holy Spirit has so shaped matters, both in the giving of the prophecy and in the events portrayed.” In “giving of the prophecy and in the events portrayed” “matters” have been “so shaped” by “the Holy Spirit” that both “the giving of the prophecy” and “the events portrayed,” are to be recognized as inspired and applied to the prophetic illustration of the end of the world.
Den «Hellige Ånd har på en slik måte formet forholdene, både i profetiens meddelelse og i de hendelser som fremstilles.» I «profetiens meddelelse og i de hendelser som fremstilles» er «forholdene» blitt «på en slik måte formet» av «Den Hellige Ånd» at både «profetiens meddelelse» og «de hendelser som fremstilles», skal erkjennes som inspirerte og anvendes på den profetiske fremstillingen av verdens ende.
John was given the prophecy from Gabriel and told to write it in a book and send it to the churches. He was then being persecuted by Rome; he was exiled in a fashion that would parallel what in the world today would call a black-site. In that history John was as isolated from mankind as is any prisoner at Guantanamo Bay.
Johannes fikk profetien av Gabriel og ble befalt å skrive den i en bok og sende den til menighetene. Han ble da forfulgt av Roma; han var forvist på en måte som svarer til det som man i verden i dag ville kalle et hemmelig interneringssted. I denne historiske situasjonen var Johannes like isolert fra menneskeheten som enhver fange i Guantánamo Bay.
John identifies that the vision took place when he was worshipping on the seventh-day Sabbath, which is the Lord’s Day.
Johannes angir at synet fant sted da han tilbad på sabbaten på den sjuende dag, som er Herrens dag.
For the Son of man is Lord even of the sabbath day. Matthew 12:8.
For Menneskesønnen er Herre også over sabbaten. Matteus 12:8.
While worshipping in the Spirit, he heard a great voice behind him.
Mens han tilba i Ånden, hørte han en høy røst bak seg.
I John, who also am your brother, and companion in tribulation, and in the kingdom and patience of Jesus Christ, was in the isle that is called Patmos, for the word of God, and for the testimony of Jesus Christ. I was in the Spirit on the Lord’s day, and heard behind me a great voice, as of a trumpet, Saying, I am Alpha and Omega, the first and the last: and, What thou seest, write in a book, and send it unto the seven churches which are in Asia; unto Ephesus, and unto Smyrna, and unto Pergamos, and unto Thyatira, and unto Sardis, and unto Philadelphia, and unto Laodicea. Revelation 1:9–11.
Jeg, Johannes, som også er deres bror og meddelaktig i trengselen og i Jesu Kristi rike og tålmodighet, var på den øya som kalles Patmos, for Guds ords skyld og for Jesu Kristi vitnesbyrds skyld. Jeg var i Ånden på Herrens dag, og hørte bak meg en høy røst, som av en basun, som sa: Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste; og: Det du ser, skriv i en bok og send den til de sju menighetene som er i Asia: til Efesus og til Smyrna og til Pergamon og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea. Åpenbaringen 1:9–11.
John, his surroundings and the circumstances identified describe him as one that is being persecuted for being a seventh-day Sabbath worshipper, but one who is also being persecuted because they believe in both the Bible and the writings of Ellen White, which is the “testimony of Jesus.” He hears a great voice behind him, which he turns to see, and in so doing he represents a Seventh-day Adventist at the end of the world who hear a voice behind them saying, “this is the way, walk ye in it.”
Johannes, hans omgivelser og de omstendighetene som blir beskrevet, identifiserer ham som en som blir forfulgt for å være en syvendedags-sabbatsdyrker, men også som en som blir forfulgt fordi vedkommende tror både på Bibelen og på Ellen Whites skrifter, som er «Jesu vitnesbyrd». Han hører en høy røst bak seg, som han vender seg om for å se, og ved å gjøre det representerer han en syvendedagsadventist ved verdens ende som hører en røst bak seg si: «dette er veien, vandre på den.»
All the lines of prophecy parallel each other at the end of the world.
Alle profetiens linjer løper parallelt med hverandre ved verdens ende.
“In the Revelation all the books of the Bible meet and end.” Acts of the Apostles, 585.
«I Åpenbaringen møtes og ender alle Bibelens bøker.» Apostlenes gjerninger, 585.
Any prophet that hears a voice behind them, aligns with John in the illustration of God’s people at the end of the world. John heard a voice behind him that gave him instructions. Isaiah also heard a voice of instruction.
Enhver profet som hører en røst bak seg, samsvarer med Johannes i fremstillingen av Guds folk ved verdens ende. Johannes hørte en røst bak seg som gav ham instrukser. Jesaja hørte også en røst med veiledning.
And therefore will the Lord wait, that he may be gracious unto you, and therefore will he be exalted, that he may have mercy upon you: for the Lord is a God of judgment: blessed are all they that wait for him.
Derfor skal Herren vente, for at han kan være dere nådig, og derfor skal han opphøyes, for at han kan forbarme seg over dere; for Herren er en dommens Gud: salige er alle de som venter på ham.
For the people shall dwell in Zion at Jerusalem: thou shalt weep no more: he will be very gracious unto thee at the voice of thy cry; when he shall hear it, he will answer thee. And though the Lord give you the bread of adversity, and the water of affliction, yet shall not thy teachers be removed into a corner any more, but thine eyes shall see thy teachers: And thine ears shall hear a word behind thee, saying, This is the way, walk ye in it, when ye turn to the right hand, and when ye turn to the left. Isaiah 30:18–21.
For folket skal bo på Sion i Jerusalem; du skal ikke gråte mer. Han skal visselig være deg nådig når ditt rop lyder; så snart han hører det, skal han svare deg. Og om Herren gir dere trengselens brød og nødens vann, skal dine lærere ikke lenger skjules i en krok, men dine øyne skal se dine lærere. Og dine ører skal høre et ord bak deg som sier: Dette er veien, gå på den, enten dere vender dere til høyre eller til venstre. Jesaja 30:18–21.
God’s remnant people hear a voice behind them identifying which way they should walk. They then need to decide if they will listen or not listen. The people represented by John and Isaiah are people at the end of the world who wait for the Lord while He tarries, and Isaiah informs us he tarries because He is a God of judgment. From the beginning of Millerite history in 1798 until the close of probation for Adventism at the Sunday law, God is accomplishing the judgment in the heavenly sanctuary. The promise is that those who wait for the Lord during the judgment period will be blessed.
Guds restfolk hører en røst bak seg som angir hvilken vei de skal vandre. De må da avgjøre om de vil lytte eller ikke lytte. Folket som er fremstilt ved Johannes og Jesaja, er mennesker ved verdens ende som venter på Herren mens Han drøyer, og Jesaja opplyser oss om at Han drøyer fordi Han er en dommens Gud. Fra begynnelsen av millerittbevegelsens historie i 1798 og frem til nådetidens avslutning for adventismen ved søndagsloven, fullbyrder Gud dommen i den himmelske helligdom. Løftet er at de som venter på Herren i domsperioden, skal bli velsignet.
God’s people who are blessed for waiting, are represented by the virgins who wait for the Bridegroom in the parable of the ten virgins. All ten fell asleep, and then at midnight a crisis arrives that separates the sleeping virgins into two classes. One class had heard a voice behind them and turned to see the voice which instructed them as to which way to proceed, and the other class refused to turn around and hear the voice—in spite of the fact that the message that runs throughout the book of Revelation is, “He that hath an ear, let him hear what the Spirit saith unto the churches.”
Guds folk, som blir salige fordi de venter, er fremstilt ved jomfruene som venter på Brudgommen i lignelsen om de ti jomfruer. Alle ti sovnet inn, og så, ved midnatt, inntrer en krise som skiller de sovende jomfruer i to klasser. Den ene klassen hadde hørt en røst bak seg og vendt seg om for å se røsten som underviste dem om hvilken vei de skulle gå videre, og den andre klassen nektet å vende seg om og høre røsten — til tross for at budskapet som går gjennom hele Åpenbaringens bok, er: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene.»
“The parable of the ten virgins of Matthew 25 also illustrates the experience of the Adventist people.” The Great Controversy, 393.
«Lignelsen om de ti jomfruene i Matteus 25 illustrerer også adventfolkets erfaring.» The Great Controversy, 393.
John represents the Adventist people who turn to the past in order to understand the future. When they “hear a word behind” them as John did, the word also includes the instruction given in Isaiah’s testimony of this identical event. Isaiah’s instruction was, “this is the way, walk ye in it, when ye turn to the right hand, and when ye turn to the left.” The wise virgins in Daniel twelve understand the increase of knowledge at the end of the world, because they had “run to and fro” in the word to understand the life-giving knowledge that was unsealed.
Johannes representerer adventfolket som vender seg mot fortiden for å forstå fremtiden. Når de «hører et ord bak» seg slik Johannes gjorde, omfatter ordet også den undervisning som gis i Jesajas vitnesbyrd om denne samme hendelsen. Jesajas undervisning var: «dette er veien, vandre på den, når I vender eder til høyre, og når I vender eder til venstre.» De vise jomfruene i Daniel tolv forstår kunnskapens tilvekst ved verdens ende, fordi de hadde «faret omkring» i Ordet for å forstå den livgivende kunnskap som ble avseglet.
But thou, O Daniel, shut up the words, and seal the book, even to the time of the end: many shall run to and fro, and knowledge shall be increased. Daniel 12:4.
Men du, Daniel, lukk til ordene og forsegl boken inntil endens tid; mange skal fare omkring, og kunnskapen skal økes. Daniel 12:4.
The prophets we are considering represent Seventh-day Adventists in the history where judgment comes to a conclusion and probation closes. Those represented as the wise virgins hear a voice behind them saying this is the way to walk and He promises to guide them on the path when they turn to the left or the right. “Running to and fro” as the wise virgins do when the book is unsealed is a symbol for Bible study. Nature informs us that in order to run, you first must learn to walk and Isaiah’s testimony says that if you listen to the voice behind you, he will guide you in the study of His Word whether you turn to the Old Testament (left) or the New Testament (right). Open the Bible and He will guide you by His voice. But for Seventh-day Adventists at the end of the world it also means He will guide you when you open the Bible (left) and when you open the Spirit of Prophecy (right).
De profetene vi her betrakter, representerer syvendedagsadventister i den historiske perioden hvor dommen går mot sin avslutning og prøvetiden opphører. De som fremstilles som de kloke jomfruer, hører en røst bak seg si: dette er veien, gå på den, og Han lover å lede dem på stien når de vender seg til venstre eller til høyre. Å «fare hit og dit», slik de kloke jomfruer gjør når boken blir åpnet, er et symbol på bibelstudium. Naturen lærer oss at for å kunne løpe, må man først lære å gå, og Jesajas vitnesbyrd sier at dersom du lytter til røsten bak deg, vil Han lede deg i studiet av sitt Ord, enten du vender deg til Det gamle testamentet (venstre) eller Det nye testamentet (høyre). Åpne Bibelen, og Han vil lede deg ved sin røst. Men for syvendedagsadventister ved verdens ende betyr det også at Han vil lede deg når du åpner Bibelen (venstre) og når du åpner Profetiens Ånd (høyre).
The way to walk is even more specific when Jeremiah’s testimony is added.
Måten å vandre på blir enda mer spesifikk når Jeremias vitnesbyrd legges til.
Thus saith the Lord, Stand ye in the ways, and see, and ask for the old paths, where is the good way, and walk therein, and ye shall find rest for your souls. But they said, We will not walk therein. Also I set watchmen over you, saying, Hearken to the sound of the trumpet. But they said, We will not hearken.
Så sier Herren: Stå på veiene og se, og spør etter de gamle stier, hvor den gode vei er, og vandre på den, så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. Jeg satte også vektere over dere og sa: Lytt til basunens røst. Men de sa: Vi vil ikke lytte.
Therefore hear, ye nations, and know, O congregation, what is among them. Hear, O earth: behold, I will bring evil upon this people, even the fruit of their thoughts, because they have not hearkened unto my words, nor to my law, but rejected it. Jeremiah 6:16–19.
Hør derfor, dere folkeslag, og vit, du forsamling, hva som er iblant dem. Hør, du jord: Se, jeg vil føre ulykke over dette folk, selve frukten av deres tanker, fordi de ikke har hørt på mine ord, heller ikke på min lov, men forkastet den. Jeremia 6:16–19.
There are two classes of worshippers in the passage. One group considers all the “ways” and chooses the “old paths” to walk in. They were capable of selecting the “good way” from all the other possible “ways,” because they are those who listened to the voice behind them, and that voice informed them, “this is the way, walk ye in it.” John represents those that hear the voice from behind, a voice from the “old paths.”
Det finnes to grupper av tilbedere i dette avsnittet. Den ene gruppen betrakter alle «veiene» og velger å vandre på «de gamle stiene». De var i stand til å utvelge «den gode vei» blant alle de andre mulige «veier», fordi de er dem som lyttet til røsten bak dem, og den røsten sa til dem: «Dette er veien, vandre på den.» Johannes representerer dem som hører røsten bakfra, en røst fra «de gamle stiene».
“‘Thus saith the Lord, Stand ye in the ways, and see, and ask for the old paths, where is the good way, and walk therein.’ Jeremiah 6:16.
«Så sier Herren: Stå ved veiene og se, og spør etter de gamle stiene, hvor den gode vei er, og vandre på den.» Jeremia 6:16.
“Let none seek to tear away the foundations of our faith—the foundations that were laid at the beginning of our work by prayerful study of the word and by revelation. Upon these foundations we have been building for the last fifty years. Men may suppose that they have found a new way and that they can lay a stronger foundation than that which has been laid. But this is a great deception. Other foundation can no man lay than that which has been laid.
«La ingen søke å rive bort grunnvollene for vår tro — de grunnvoller som ble lagt ved begynnelsen av vårt verk gjennom bønnfull granskning av Ordet og ved åpenbaring. På disse grunnvollene har vi bygget i de siste femti år. Mennesker kan mene at de har funnet en ny vei, og at de kan legge en sterkere grunnvoll enn den som er lagt. Men dette er et stort bedrag. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt.»
“In the past many have undertaken the building of a new faith, the establishment of new principles. But how long did their building stand? It soon fell, for it was not founded upon the Rock.
«I fortiden har mange tatt fatt på å bygge en ny tro, å grunnfeste nye prinsipper. Men hvor lenge sto deres byggverk? Det falt snart, for det var ikke grunnlagt på Klippen.
“Did not the first disciples have to meet the sayings of men? Did they not have to listen to false theories, and then, having done all, to stand firm, saying: ‘Other foundation can no man lay than that is laid’? 1 Corinthians 3:11.
«Måtte ikke de første disiplene også møte menneskers utsagn? Måtte de ikke lytte til falske teorier, og deretter, etter å ha gjort alt, stå fast og si: ‘Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt’? 1 Korinterbrev 3:11.»
“So we are to hold the beginning of our confidence steadfast unto the end. Words of power have been sent by God and by Christ to this people, bringing them out from the world, point by point, into the clear light of present truth. With lips touched with holy fire, God’s servants have proclaimed the message. The divine utterance has set its seal to the genuineness of the truth proclaimed.” Testimonies, volume 8, 296, 297.
«Så skal vi holde fast ved begynnelsen på vår frimodige tillit, urokkelig inntil enden. Ord med kraft er blitt sendt av Gud og av Kristus til dette folk, for å føre dem ut fra verden, punkt for punkt, inn i det klare lys av den nåværende sannhet. Med lepper berørt av hellig ild har Guds tjenere forkynt budskapet. Det guddommelige ord har satt sitt segl på den forkynte sannhets ekthet.» Testimonies, bind 8, 296, 297.
But there is another group in Jeremiah’s line and that “congregation” as he identifies them, have built a house representing a new faith, and that house falls because it was not built upon the rock. That house is the Seventh-day Adventist church, or as John identifies the very same church—the synagogue of Satan.
Men det finnes en annen gruppe i Jeremias linje, og den «forsamling», slik han identifiserer dem, har bygget et hus som representerer en ny tro, og det huset faller fordi det ikke var bygd på klippen. Det huset er Syvendedags Adventistsamfunnet, eller slik Johannes identifiserer den selvsamme kirke — Satans synagoge.
To refuse to hear is to reject, his “words” and his “law.” Due to their rebellion against returning and walking in the old paths and also their refusal to hear the trumpet message of the watchman, God is going to bring evil upon the people Jeremiah identifies as a “evil congregation.” How God deals with the Seventh-day Adventist church of Laodicea is a subject of Bible prophecy. The prophet Hosea contributes to the characteristics of the “evil congregation” when he speaks about why they are rejected.
Å nekte å høre er å forkaste hans «ord» og hans «lov». På grunn av deres opprør mot å vende om og vandre på de gamle stier, og også deres nektelse av å høre vaktmannens trompetbudskap, vil Gud føre ulykke over folket, som Jeremia betegner som en «ond menighet». Hvordan Gud handler med Laodikea, Syvendedags Adventistkirken, er et emne i Bibelens profetier. Profeten Hosea bidrar til kjennetegnene på den «onde menighet» når han taler om hvorfor de blir forkastet.
My people are destroyed for lack of knowledge: because thou hast rejected knowledge, I will also reject thee, that thou shalt be no priest to me: seeing thou hast forgotten the law of thy God, I will also forget thy children. Hosea 4:6.
Mitt folk går til grunne av mangel på kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, vil også jeg forkaste deg, så du ikke skal være prest for meg. Siden du har glemt din Guds lov, vil også jeg glemme dine barn. Hosea 4:6.
They are rejected for lacking knowledge, which represents a message that is unsealed at the time of the end. God is ending here His covenant relationship with His people in the passage, for He directly calls them, “My people!” Because they rejected Christ, and have forgotten His law they will be no priest for God. When God’s people enter into covenant with God, He makes them priests and kings. When God entered into covenant with ancient Israel he stated through Moses:
De blir forkastet fordi de mangler kunnskap, noe som representerer et budskap som blir åpnet ved endetiden. Gud avslutter her sitt paktsforhold med sitt folk i dette avsnittet, for Han kaller dem direkte: «Mitt folk!» Fordi de forkastet Kristus og har glemt Hans lov, skal de ikke være prester for Gud. Når Guds folk trer inn i pakt med Gud, gjør Han dem til prester og konger. Da Gud inngikk pakt med det gamle Israel, erklærte Han gjennom Moses:
Now therefore, if ye will obey my voice indeed, and keep my covenant, then ye shall be a peculiar treasure unto me above all people: for all the earth is mine: And ye shall be unto me a kingdom of priests, and an holy nation. These are the words which thou shalt speak unto the children of Israel. Exodus 19:5, 6.
Så, dersom dere nå i sannhet vil lyde min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden er min. Og dere skal være for meg et kongerike av prester og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn. 2 Mosebok 19:5, 6.
When God entered into covenant with the Christian church he stated through Peter:
Da Gud inngikk pakt med den kristne kirke, erklærte han gjennom Peter:
But ye are a chosen generation, a royal priesthood, an holy nation, a peculiar people; that ye should show forth the praises of him who hath called you out of darkness into his marvellous light: Which in time past were not a people, but are now the people of God: which had not obtained mercy, but now have obtained mercy. 1 Peter 2:9, 10.
Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt vidunderlige lys; dere som før ikke var et folk, men nå er Guds folk; dere som ikke hadde fått miskunn, men nå har fått miskunn. 1 Peter 2:9, 10.
Peter in these verses addresses the transition from ancient Israel as God’s chosen covenant people unto the Christian church, when he states that “in times past were not a people, but now are the people of God.” When the Jews divorced themselves from God, the Lord entered into covenant with the Christian church. Both were considered as nations of priests while they were married to the Lord.
Peter omtaler i disse versene overgangen fra det gamle Israel som Guds utvalgte paktsfolk til den kristne kirke, når han sier at «dere som før ikke var et folk, men nå er Guds folk». Da jødene skilte seg fra Gud, inngikk Herren pakt med den kristne kirke. Begge ble betraktet som prestefolk så lenge de var gift med Herren.
To be rejected as a priest indicates that you once were a covenant people. Seventh-day Adventists entered into covenant with the Lord at the beginning of Adventist history. The church in the wilderness came out of the Reformation but rejected the Millerite message, and thus divorced themselves from God during the history of the first and second angels’ messages. The final separation was the arrival of the second angel and the pronouncement was that they were no longer a daughter of Christ, but had become a daughter of Babylon. Immediately after, during the Midnight Cry, God called His new bride to the covenant marriage.
Å bli forkastet som prest viser at du en gang var et paktsfolk. Syvendedagsadventistene inngikk pakt med Herren ved begynnelsen av adventismens historie. Menigheten i ørkenen kom ut av reformasjonen, men forkastet det millerittiske budskapet, og skilte seg således fra Gud i løpet av historien om den første og den andre engels budskap. Den endelige adskillelsen kom ved den andre engels ankomst, og domsutsagnet lød at de ikke lenger var en Kristi datter, men var blitt en Babylons datter. Umiddelbart etterpå, under Midnattsropet, kalte Gud sin nye brud til paktekteskapet.
The two tables that were the symbol of the covenant for ancient Israel were the two tables of the Ten Commandments, and the two tables for spiritual modern Israel are the two tables of Habakkuk as represented by the 1843 and 1850 charts. The covenant people that inspiration has identified repeatedly as Laodicea rejected the old paths, refused to listen to the voice behind them, and they therefore repeat the ending history of ancient Israel as they are spewed out of the mouth of the Lord. Why does this happen to those He calls, “My people?”
De to tavlene som var symbolet på pakten for det gamle Israel, var de to tavlene med De ti bud, og de to tavlene for det åndelige, moderne Israel er de to tavlene i Habakkuk slik de er fremstilt ved 1843- og 1850-diagrammene. Paktsfolket, som Inspirasjonen gjentatte ganger har identifisert som Laodikea, forkastet de gamle stiene, nektet å lytte til stemmen bak dem, og derfor gjentar de sluttens historie til det gamle Israel idet de spys ut av Herrens munn. Hvorfor skjer dette med dem Han kaller: «Mitt folk?»
The parable of the ten virgins, which illustrates the experience of Adventism is twice fulfilled, once at the beginning and then at the ending of Adventism. Sister White teaches that the parable has been and will be fulfilled to the very letter, and also that the parable is always to be understood as present truth, just as is the third angel.
Lignelsen om de ti jomfruene, som illustrerer adventismens erfaring, blir oppfylt to ganger, én gang ved adventismens begynnelse og deretter ved dens avslutning. Søster White lærer at lignelsen har blitt og vil bli oppfylt til punkt og prikke, og også at lignelsen alltid skal forstås som nåværende sannhet, slik den tredje engel også skal.
“I am often referred to the parable of the ten virgins, five of whom were wise, and five foolish. This parable has been and will be fulfilled to the very letter, for it has a special application to this time, and, like the third angel’s message, has been fulfilled and will continue to be present truth till the close of time.” Review and Herald, August 19, 1890.
«Jeg blir ofte henvist til lignelsen om de ti jomfruene, fem av dem var kloke, og fem uforstandige. Denne lignelsen er blitt og vil bli oppfylt til punkt og prikke, for den har en særlig anvendelse på denne tid, og har, i likhet med den tredje engels budskap, blitt oppfylt og vil fortsette å være nærværende sannhet inntil tidens ende.» Review and Herald, 19. august 1890.
Millerite Adventism fulfilled the waiting of the parable between their failed prediction of 1843 and the correct prediction of October 22, 1844. The prophetic details of this history are many and important, but I simply wish to identify that the parable of the ten virgins is directly connected to the third angel as Sister White just stated.
Millerittisk adventisme oppfylte ventingen i lignelsen mellom deres mislykkede forutsigelse for 1843 og den korrekte forutsigelsen av 22. oktober 1844. De profetiske detaljene i denne historien er mange og viktige, men jeg ønsker ganske enkelt å påpeke at lignelsen om de ti jomfruene er direkte knyttet til den tredje engelen, slik Søster White nettopp har uttalt.
From 1798 until October 22, 1844, the message of the first angel announced the opening of the judgment. Just before the judgment began the Midnight Cry of the parable of the ten virgins was fulfilled. Therefore, when the third angel announces the close of judgment, the announcement of the Midnight Cry will once again be repeated.
Fra 1798 og frem til 22. oktober 1844 forkynte den første engels budskap at dommen var åpnet. Like før dommen begynte, gikk Midnattsropet i lignelsen om de ti jomfruer i oppfyllelse. Derfor, når den tredje engel forkynner at dommen er avsluttet, skal kunngjøringen av Midnattsropet atter bli gjentatt.
The recognition that the Protestant churches had rejected God’s message, thus becoming the daughters of Babylon, was the arrival of the second angel’s message and the beginning of the tarrying time in the parable that was being “fulfilled to the very letter.” The Lord did not return in 1843, He tarried to test and bless the virgins. The announcement of the second angel identifying the Protestant churches as daughters of Babylon was a call for those still in those fallen churches to come out and stand with the Millerites and their understanding of the prophecies. At the Exeter camp meeting Samuel Snow provided the evidence necessary to confirm the Lord’s coming on October 22, 1844, and the message of the Midnight Cry swept across the land like a tidal wave. Then the third angel arrived at the Great Disappointment of October 22, 1844.
Erkjennelsen av at de protestantiske kirkene hadde forkastet Guds budskap og dermed blitt Babylons døtre, var ankomsten av den andre engels budskap og begynnelsen på forhalingstiden i lignelsen som ble «oppfylt til punkt og prikke». Herren kom ikke tilbake i 1843; Han drøyde for å prøve og velsigne jomfruene. Forkynnelsen av den andre engelen, som identifiserte de protestantiske kirkene som Babylons døtre, var et kall til dem som ennå befant seg i disse falne kirkene, om å komme ut og stille seg sammen med millerittene og deres forståelse av profetiene. På leirmøtet i Exeter la Samuel Snow fram de bevisene som var nødvendige for å stadfeste Herrens komme den 22. oktober 1844, og midnattsropets budskap feide over landet som en flodbølge. Deretter kom den tredje engelen ved den store skuffelsen den 22. oktober 1844.
This was a brief summation of a beginning history that I have left out many points, in order to isolate a few points that seem more relevant to what we are addressing.
Dette var en kortfattet sammenfatning av en innledende historie, hvor jeg har utelatt mange momenter for å isolere noen få punkter som synes mer relevante for det vi behandler.
We will continue these thoughts in the next article.
Vi vil fortsette disse tankene i den neste artikkelen.