We closed the last article identifying that all three of the angels of Revelation fourteen have a message in their hands. The second and third angel are identified as having a “parchment,” with them as they descend with their message. Each angel represents a message, and the arrival of each message causes an effect. The first angel arrived in 1798. That message was unsealed and there was an increase of knowledge concerning the impending judgment. That increase of knowledge produced two classes of worshippers. When the second angel arrived the message of the Protestants’ fall was unsealed and there was an increase of knowledge and two classes were produced. When the Midnight Cry message arrived on October 22, 1844, it was unsealed at Exeter camp meeting and there was an increase of knowledge and two classes of virgins were produced. When the third angel arrived on October 22, 1844 the message of the third angel and all that it represents was unsealed and there was an increase of knowledge and two classes were produced.
Vi avsluttet den forrige artikkelen med å fastslå at alle de tre englene i Åpenbaringen fjorten har et budskap i sine hender. Den andre og den tredje engelen fremstilles som om de har et «pergament» med seg idet de stiger ned med sitt budskap. Hver engel representerer et budskap, og ankomsten av hvert budskap forårsaker en virkning. Den første engelen kom i 1798. Det budskapet ble avforseglet, og det fant sted en økning i kunnskapen om den forestående dommen. Denne økningen i kunnskap frembrakte to klasser av tilbedere. Da den andre engelen kom, ble budskapet om protestantenes fall avforseglet, og det fant sted en økning i kunnskap, og to klasser ble frembrakt. Da Midnattsropets budskap kom den 22. oktober 1844, ble det avforseglet på leirmøtet i Exeter, og det fant sted en økning i kunnskap, og to klasser av jomfruer ble frembrakt. Da den tredje engelen kom den 22. oktober 1844, ble den tredje engelens budskap og alt det representerer avforseglet, og det fant sted en økning i kunnskap, og to klasser ble frembrakt.
Another characteristic that can be found in the angels has to do with the empowerment of the angel’s messages. The message of the second angel was empowered by the message of the Midnight Cry, as the previous article showed, but the Midnight Cry is not represented by a singular angel, it is represented by many angels. The history that corresponded to the second angel and the Midnight Cry shows that the second angel’s message was empowered when the Midnight cry joined with it. In the same book we are told:
Et annet kjennetegn som kan finnes hos englene, har å gjøre med styrkelsen av engelens budskap. Den andre engels budskap ble styrket ved Midnattsropets budskap, slik den forrige artikkelen viste, men Midnattsropet er ikke fremstilt ved én enkelt engel; det er fremstilt ved mange engler. Historien som svarte til den andre engel og Midnattsropet, viser at den andre engels budskap ble styrket da Midnattsropet sluttet seg til det. I den samme boken blir vi fortalt:
“I saw angels hurrying to and fro in heaven. They were descending to earth, and again ascending to heaven, preparing for the fulfillment of some important event. Then I saw another mighty angel commissioned to descend to earth, and unite his voice with the third angel, and give power and force to his message. Great power and glory were imparted to the angel, and as he descended, the earth was lightened with his glory. The light which went before and followed after this angel, penetrated everywhere, as he cried mightily, with a strong voice, saying, Babylon the great is fallen, is fallen, and is become the habitation of devils, and the hold of every foul spirit, and a cage of every unclean and hateful bird. The message of the fall of Babylon, as given by the second angel, is again given, with the addition of the corruptions which have been entering the churches since 1844. The work of this angel comes in at the right time, and joins in the last great work of the third angel’s message, as it swells into a loud cry. And the people of God are fitted up everywhere to stand in the hour of temptation which they are soon to meet. I saw a great light resting upon them, and they united in the message, and fearlessly proclaimed with great power the third angel’s message.
«Jeg så engler skynde seg fram og tilbake i himmelen. De steg ned til jorden og opp igjen til himmelen, idet de gjorde i stand til oppfyllelsen av en viktig begivenhet. Deretter så jeg en annen mektig engel få i oppdrag å stige ned til jorden, forene sin røst med den tredje engel og gi kraft og styrke til hans budskap. Stor makt og herlighet ble meddelt engelen, og da han steg ned, ble jorden opplyst av hans herlighet. Lyset som gikk foran og fulgte etter denne engelen, trengte inn overalt, mens han ropte mektig med høy røst og sa: Babylon, den store, er falt, er falt, og er blitt en bolig for djevler og et tilhold for hver uren ånd og et bur for hver uren og hatefull fugl. Budskapet om Babylons fall, slik det ble gitt av den annen engel, blir gitt igjen, med tilføynelsen om de fordervelser som har trengt inn i menighetene siden 1844. Denne engelens verk kommer inn på det rette tidspunkt og slutter seg til det siste store verk i den tredje engels budskap, idet det sveller ut til et høyt rop. Og Guds folk blir overalt gjort rede til å stå i fristelsens time som de snart skal møte. Jeg så et stort lys hvile over dem, og de sluttet seg til budskapet og forkynte den tredje engels budskap fryktløst med stor kraft.»
“Angels were sent to aid the mighty angel from heaven, and I heard voices which seemed to sound every where, Come out of her, my people, that ye be not partakers of her sins, and that ye receive not of her plagues; for her sins have reached unto heaven, and God hath remembered her iniquities. This message seemed to be an addition to the third message, and joined it, as the midnight cry joined the second angel’s message in 1844. The glory of God rested upon the patient, waiting saints, and they fearlessly gave the last solemn warning, proclaiming the fall of Babylon, and calling upon God’s people to come out of her; that they might escape her fearful doom.” Spiritual Gifts, volume 1, 193, 194.
«Engler ble sendt for å bistå den mektige engelen fra himmelen, og jeg hørte røster som syntes å lyde overalt: Gå ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager; for hennes synder har nådd opp til himmelen, og Gud har kommet hennes misgjerninger i hu. Dette budskapet syntes å være et tillegg til det tredje budskapet og sluttet seg til det, slik midnattsropet sluttet seg til den annen engels budskap i 1844. Guds herlighet hvilte over de tålmodige, ventende hellige, og de gav fryktløst den siste høytidelige advarsel, forkynte Babylons fall og kalte Guds folk til å gå ut fra henne, så de kunne unnslippe hennes fryktelige dom.» Spiritual Gifts, bind 1, 193, 194.
The Midnight Cry joined the second angel, and the angel of Revelation eighteen joins the third angel, and when he joins the third angel, he is repeating the joining of the Midnight Cry and the second angel in the beginning of Adventism. Based upon two witnesses, the second and third angel, every angel’s message has a secondary message that empowers it. These two witnesses teach that when the first angel’s message arrived in history, there had to come a point thereafter where that message was empowered by a secondary message. This was of course also true of the first angel. In the first paragraph of the long passage, we just set forth, Sister White identifies the same characteristics to the first angel as John assigns to the angel of Revelation eighteen when she states, “I was told that his mission was to lighten the earth with his glory, and warn man of the coming wrath of God.” It is clear in the passage she is referring to the first angel.
Midnattsropet sluttet seg til den annen engel, og engelen i Åpenbaringen atten slutter seg til den tredje engel, og når han slutter seg til den tredje engel, gjentar han sammenslutningen av Midnattsropet og den annen engel ved adventismens begynnelse. På grunnlag av to vitner, den annen og den tredje engel, har hvert engels budskap et sekundært budskap som gir det kraft. Disse to vitnene lærer at da den første engels budskap kom i historien, måtte det deretter komme et tidspunkt da dette budskapet ble gitt kraft ved et sekundært budskap. Dette gjaldt selvfølgelig også den første engel. I det første avsnittet i den lange passasjen vi nettopp har fremlagt, tilskriver Søster White den første engel de samme kjennetegn som Johannes tillegger engelen i Åpenbaringen atten når hun sier: «Jeg ble fortalt at hans oppdrag var å opplyse jorden med hans herlighet og advare mennesket om Guds kommende vrede.» Det er tydelig at hun i passasjen viser til den første engel.
The first angel’s message arrived in 1798, and it was thereafter empowered on August 11, 1840, when the Ottoman supremacy ceased. At that point the mighty angel of Revelation ten came down out of heaven and placed one foot on the land and one on the sea. He represents the empowerment of the first angel, and this is what identifies the work of the first angel as the same work as the angel of Revelation eighteen. Both were to lighten the earth with their glory, but the angel of Revelation eighteen joins the third angel, just as the Midnight Cry joined the second angel and just as the angel that descended in Revelation ten joined the first angel.
Den første engels budskap kom i 1798, og ble deretter utrustet med kraft den 11. august 1840, da det osmanske overherredømmet opphørte. På det tidspunkt steg den mektige engelen i Åpenbaringen ti ned fra himmelen og satte den ene foten på landet og den andre på havet. Han representerer utrustningen med kraft av den første engelen, og dette er det som identifiserer den første engelens gjerning som det samme verk som engelen i Åpenbaringen atten. Begge skulle opplyse jorden med sin herlighet, men engelen i Åpenbaringen atten slutter seg til den tredje engelen, slik Midnattsropet sluttet seg til den andre engelen, og slik engelen som steg ned i Åpenbaringen ti sluttet seg til den første engelen.
Therefore, when the first angel arrived, a message was unsealed that produced two classes of worshippers. When the first angel’s message was empowered by the angel of Revelation ten, he had in his hand a little book that he commanded John to eat, identifying that he brought a message, unsealed it and it produced two classes of worshippers. When the second angel, Midnight Cry and third angel arrived there was a message unsealed that tested and produced two classes of worshippers.
Derfor, da den første engelen kom, ble et budskap åpnet som frembrakte to klasser av tilbedere. Da den første engelens budskap ble gitt kraft av engelen i Åpenbaringen 10, hadde han i sin hånd en liten bok som han befalte Johannes å ete, noe som viser at han kom med et budskap, åpnet det og at det frembrakte to klasser av tilbedere. Da den andre engelen, Midnattsropet, og den tredje engelen kom, ble et budskap åpnet som prøvde og frembrakte to klasser av tilbedere.
The passage we are addressing emphasizes by comparing the history of Christ with the history of the Millerites that the sequential testing process that took place in the Millerite history also took place in the days of Christ, which was the end of ancient Israel. If a sequential testing process took place at the beginning of spiritual Israel and at the end of ancient Israel, then there will be a sequential testing process at the end of spiritual Israel, as there was at the beginning of ancient Israel.
Avsnittet vi behandler, understreker ved å sammenligne Kristi historie med millerittenes historie at den sekvensielle prøvingsprosessen som fant sted i millerittenes historie, også fant sted på Kristi tid, som var enden på det gamle Israel. Hvis en sekvensiell prøvingsprosess fant sted ved begynnelsen av det åndelige Israel og ved enden av det gamle Israel, da vil det også være en sekvensiell prøvingsprosess ved enden av det åndelige Israel, slik det var ved begynnelsen av det gamle Israel.
In Millerite history this would represent five unsealing’s that tested and produced two classes of worshippers from 1798 until October 22, 1844. The passage clearly teaches that if you fail a test, you will not pass the next test, for you wont even try. It is also clear that in the time of Christ the testing process concludes with the former chosen covenant people being in total darkness in regards to the plan of salvation. Daniel and John represent those who listen to the voice behind them, those who passed through a progressive testing process that required individual investigation of each new truth that was unsealed.
I Milleritt-bevegelsens historie ville dette representere fem avseglingsåpninger som prøvde og frembrakte to klasser av tilbedere fra 1798 og frem til 22. oktober 1844. Avsnittet lærer tydelig at dersom du stryker i én prøve, vil du ikke bestå den neste prøven, for du vil ikke engang forsøke. Det er også klart at på Kristi tid avsluttes prøvingsprosessen med at det tidligere utvalgte paktsfolket befinner seg i totalt mørke når det gjelder frelsesplanen. Daniel og Johannes representerer dem som lytter til røsten bak dem, dem som gikk gjennom en progressiv prøvingsprosess som krevde individuell gransking av hver ny sannhet som ble avdekket.
The books of Daniel and Revelation are one book, and Daniel and John are the two witnesses of that one book. One witness is the beginning of the book, and the other witness is the end of the book. Both witnesses suffered death and resurrection symbolically; one was persecuted by the Medo-Persian kingdom, (typifying the United States) and the other persecuted by Rome, (typifying the papacy). John is being persecuted because he is a Sabbath-keeper in agreement with Daniel being persecuted for refusing to change his worship practices. Together they represent those at the end of the world who are persecuted for refusing to accept the worship of Sunday in place of the seventh-day Sabbath.
Daniels bok og Johannes’ åpenbaring er én bok, og Daniel og Johannes er de to vitnene om denne ene boken. Det ene vitnet er begynnelsen av boken, og det andre vitnet er slutten av boken. Begge vitnene led død og oppstandelse symbolsk; den ene ble forfulgt av det medisk-persiske riket (som er et forbilde på De forente stater), og den andre ble forfulgt av Roma (som er et forbilde på pavedømmet). Johannes blir forfulgt fordi han holder sabbaten, i samsvar med at Daniel ble forfulgt fordi han nektet å forandre sin gudsdyrkelsespraksis. Sammen representerer de dem ved verdens ende som blir forfulgt fordi de nekter å godta søndagsdyrkelse i stedet for sabbaten på den sjuende dag.
The people represented by Daniel and John have been or will be those that are sealed, for when Daniel was placed in the lion’s den for not obeying the king’s “decree,” the king sealed the stone, in order that the purpose might not be changed. Daniel was sealed for eternity, because the king’s decree and also the authority of his seal could not be changed, according to the laws of the Medes and Persians. The king’s seal was placed upon a stone and the door was shut. The door is shut at the Sunday law, and no man can open that door, just as the door was shut on October 22, 1844. This was a simple illustration of the importance of considering not only the prophetic events that are set forth in a prophecy, but also the importance of applying the circumstances surrounding the prophet when he is illustrated within the story.
Folket som er framstilt ved Daniel og Johannes, har vært eller vil være de som er beseglet; for da Daniel ble kastet i løvehulen fordi han ikke adlød kongens «påbud», beseglet kongen steinen for at hensikten ikke skulle bli forandret. Daniel ble beseglet for evigheten, fordi kongens påbud og også myndigheten i hans segl ikke kunne forandres, i samsvar med medernes og persernes lover. Kongens segl ble satt på en stein, og døren ble stengt. Døren blir stengt ved søndagsloven, og intet menneske kan åpne den døren, likesom døren ble stengt den 22. oktober 1844. Dette var en enkel illustrasjon av viktigheten av å ta i betraktning ikke bare de profetiske hendelsene som framstilles i en profeti, men også viktigheten av å anvende omstendighetene omkring profeten når han framstilles innenfor beretningen.
Yet this is also an illustration of the power of considering the beginning (the book of Daniel) with the end (the book of Revelation) together as two witnesses of the same prophecy, for two witnesses are what is required to establish a biblical fact. The predicted events and the illustration of the prophets’ activities in connection with the prophecy are both inspired.
Likevel er også dette en illustrasjon av kraften i å betrakte begynnelsen (Daniels bok) sammen med enden (Johannes’ åpenbaring) som to vitner om den samme profetien, for to vitner er det som kreves for å stadfeste et bibelsk faktum. De forutsagte hendelsene og illustrasjonen av profetenes virksomhet i forbindelse med profetien er begge inspirerte.
All scripture is given by inspiration of God, and is profitable for doctrine, for reproof, for correction, for instruction in righteousness: That the man of God may be perfect, thoroughly furnished unto all good works. 2 Timothy 3:16, 17.
Hele Skriften er innblåst av Gud og er nyttig til lære, til overbevisning, til rettledning, til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, fullt utrustet til all god gjerning. 2 Timoteus 3:16, 17.
If the predicted events of the Bible are illustrating the end of the world, then the illustration of the prophet and his surroundings when he receives and testifies of the prediction are an illustration of the end of the world. Therefore, when a prophet’s surroundings and activities are prophetically illustrated—the prophet is an illustration of God’s people at the end of the world. With that understanding in place, when we bring the line of Malachi’s Elijah prediction together with the lines of Revelation fourteen and eighteen, they all testify of the history of the final warning message—but their testimony is two-fold.
Hvis Bibelens forutsagte begivenheter illustrerer verdens ende, da er illustrasjonen av profeten og hans omgivelser når han mottar og vitner om forutsigelsen, en illustrasjon av verdens ende. Derfor, når en profets omgivelser og virksomhet fremstilles profetisk, er profeten en illustrasjon av Guds folk ved verdens ende. Med denne forståelsen på plass, når vi sammenfører linjen for Malakis forutsigelse om Elias med linjene i Åpenbaringen fjorten og atten, vitner de alle om historien til det siste advarselsbudskapet—men deres vitnesbyrd er todelt.
The message consists of predicted events that are external to God’s people and a secondary testimony consists of the prophet’s experience while receiving and proclaiming the message. The prophetic concept of two prophetic lines representing the external and internal of the same history was recognized and put into the public record by the pioneers of Adventism. The classic example of this application by the pioneers, in my mind, is when they identify that the seven churches of Revelation and the seven seals of Revelation are parallel histories that identify the internal and external history of the church. The seals represent the external history the churches the internal.
Budskapet består av forutsagte hendelser som ligger utenfor Guds folk, og et sekundært vitnesbyrd består av profetens erfaring mens han mottar og forkynner budskapet. Det profetiske begrepet om to profetiske linjer som representerer det ytre og det indre av den samme historien, ble erkjent og nedtegnet offentlig av adventismens pionerer. Det klassiske eksempelet på denne anvendelsen hos pionerene, etter min oppfatning, er når de identifiserer at de sju menighetene i Åpenbaringen og de sju seglene i Åpenbaringen er parallelle historier som angir menighetens indre og ytre historie. Seglene representerer den ytre historien, menighetene den indre.
The Elijah message of Malachi, Revelation chapters fourteen and eighteen identify the same final warning message that is also addressed as “the Revelation of Jesus Christ” in chapter one of Revelation. In chapter one God the Father gave the message to Christ, who then gave it to Gabriel, who then gave it to John who then sent it to the churches. Elijah’s message, as well as the messages represented in Revelation chapters one, fourteen and eighteen are the very same message.
Elias-budskapet i Malaki, Åpenbaringen kapittel fjorten og atten, identifiserer det samme siste advarselsbudskapet, som også omtales som «Jesu Kristi åpenbaring» i kapittel én i Åpenbaringen. I kapittel én ga Gud Faderen budskapet til Kristus, som deretter ga det til Gabriel, som så ga det til Johannes, som deretter sendte det til menighetene. Elias’ budskap, så vel som budskapene fremstilt i Åpenbaringen kapittel én, fjorten og atten, er ett og det samme budskapet.
And the spirits of the prophets are subject to the prophets. For God is not the author of confusion, but of peace, as in all churches of the saints. 1 Corinthians 14:32, 33.
Og profetenes ånder er underlagt profetene. For Gud er ikke forvirringens opphavsmann, men fredens, slik som i alle de helliges menigheter. 1 Korinterbrev 14:32, 33.
It is always the same message, for the “prophets are subject to the prophets.” The word translated as “subject” in the verses means, “to subordinate; reflexively to obey: – be under obedience (obedient), put under, subdue unto, (be, make) subject (to, unto), be (put) in subjection (to, under), submit self unto.” All the prophets agree with each other and are in subjection to one another or the message they gave would produce confusion.
Det er alltid det samme budskapet, for «profetene er profetene underordnet». Ordet som er oversatt med «underordnet» i versene, betyr: «å underordne; refleksivt å adlyde: – være lydig (lydig), legge under, undertvinge til, (være, gjøre) underordnet (for, under), være (bli satt) i underkastelse (for, under), underordne seg.» Alle profetene samstemmer med hverandre og er underordnet hverandre, ellers ville budskapet de gav, frambringe forvirring.
All the prophetic illustrations of the final warning message represent the same message. It is the Lord’s design that those who are considered the “wise” in the parable of the ten virgins, who are also called the “wise” that “understand” “the increase of knowledge” when the book of Daniel is unsealed; it is the Lord’s will that the “wise” recognize the special message when it is unsealed. That recognition is accomplished by applying the methodology of biblical study that is specifically identified within the Bible itself. That methodology is accomplished in agreement with Isaiah twenty-eight through the process of bringing the various prophetic lines that address a biblical subject together in parallel to one another in order to establish the correct prophetic events.
Alle de profetiske illustrasjonene av det siste advarselsbudskapet representerer det samme budskapet. Det er Herrens hensikt at de som i lignelsen om de ti jomfruene regnes som de «vise», og som også kalles de «vise» som «forstår» «kunnskapens tilvekst» når Daniels bok blir åpnet, skal gjenkjenne det særlige budskapet når det blir åpnet. Denne gjenkjennelsen blir tilveiebrakt ved å anvende den metoden for bibelstudium som er særskilt angitt i selve Bibelen. Denne metoden gjennomføres i samsvar med Jesaja tjueåtte ved den prosessen å føre de forskjellige profetiske linjene som behandler et bibelsk emne, sammen parallelt med hverandre for å fastslå de rette profetiske begivenhetene.
I solicit your patience as we conclude this article here and will continue these thoughts in the next article.
Jeg ber om deres tålmodighet idet vi avslutter denne artikkelen her, og vil fortsette disse tankene i den neste artikkelen.