In the gospel of John, just after the Last Supper until Jesus goes to the Garden of Gethsemane there is a long narrative from chapter fourteen through the end of chapter seventeen. I intend to address these chapters in the next article. This article is the platform to build the understanding of those chapters upon. In terms of the reform line of Christ’s history the dialogue of Christ and His disciples in those chapters is just after the triumphal entry and just before the cross. Jesus entered Jerusalem, then had his final meal with the disciples, then the narrative takes place and he then goes to Gethsemane and at midnight that same day He is arrested and the seven step process that leads to the crucifixion began. He and the disciples were prophetically located just after the Exeter camp meeting and just before the Great Disappointment, in a history that is represented by the seventh month movement. In the narrative that begins just after the Last Supper the first thing Jesus says is:
I Johannesevangeliet, like etter den siste nattverd og inntil Jesus går til Getsemane hage, finnes det en lang fortelling fra kapittel fjorten til slutten av kapittel sytten. Jeg har til hensikt å behandle disse kapitlene i den neste artikkelen. Denne artikkelen er grunnlaget for å bygge forståelsen av disse kapitlene på. Når det gjelder reformlinjen i Kristi historie, finner dialogen mellom Kristus og Hans disipler i disse kapitlene sted like etter det triumferende inntog og like før korset. Jesus drog inn i Jerusalem, hadde deretter sitt siste måltid med disiplene, så finner denne fortellingen sted, og deretter går Han til Getsemane, og ved midnatt samme dag blir Han arrestert, og den syvtrinnsprosessen som leder til korsfestelsen, begynte. Han og disiplene var profetisk plassert like etter Exeter-leirmøtet og like før den store skuffelsen, i en historie som er representert ved den syvende måneds bevegelse. I fortellingen som begynner like etter den siste nattverd, er det første Jesus sier:
Let not your heart be troubled: ye believe in God, believe also in me. John 14:1.
La ikke deres hjerte forferdes; dere tror på Gud, tro også på meg. Joh 14,1.
Knowing that a great disappointment was just hours ahead, Jesus sought to strengthen His disciples for the coming crisis. The hidden line of prophecy within the four waymarks that make up the events that are symbolized as the seven thunders is the history where these three steps of the narrative in the gospel of John takes place. That hidden line, within the seven thunders represents the history of the first disappointment to the last disappointment.
Idet Jesus visste at en stor skuffelse bare var få timer unna, søkte Han å styrke sine disipler for den kommende krisen. Den skjulte profetiske linjen innenfor de fire veimerkene som utgjør de hendelsene som symboliseres som de sju tordener, er den historien hvor disse tre trinnene i fortellingen i Johannesevangeliet finner sted. Denne skjulte linjen innenfor de sju tordener representerer historien fra den første skuffelsen til den siste skuffelsen.
Just before Jesus informs them to “let not” their hearts “be troubled” Judas Iscariot had left the supper to go to the Sanhedrin for the third and final time. When he left the supper for his third meeting, he closed his probation.
Like før Jesus sier til dem at deres hjerter ikke skal «forferdes», hadde Judas Iskariot forlatt måltidet for å gå til Sanhedrinet for tredje og siste gang. Da han forlot måltidet for sitt tredje møte, avsluttet han sin prøvetid.
In the context of the hidden line within the symbol of the seven thunders the triumphal entry of Christ represents the Midnight Cry where two classes of worshippers are manifested. The waymark of the middle letter of the Hebrew that is employed to create the Hebrew word “truth,” is the thirteenth letter of the Hebrew alphabet. Thirteen represents rebellion, and as a prophetic waymark it represents the Midnight Cry where the foolish virgins represent a manifestation of rebellion, as does Judas during the waymark of the triumphal entry.
I sammenhengen med den skjulte linjen innenfor symbolet på de sju tordener representerer Kristi triumferende inntog midnattsropet, hvor to klasser av tilbedere blir åpenbart. Veimerket til den midterste bokstaven i hebraisk, som benyttes for å danne det hebraiske ordet «sannhet», er den trettende bokstaven i det hebraiske alfabetet. Tretten representerer opprør, og som et profetisk veimerke representerer det midnattsropet, hvor de dårlige jomfruene representerer en manifestasjon av opprør, slik også Judas gjør under veimerket for det triumferende inntoget.
“There have been and always will be tares among the wheat, the foolish virgins with the wise, those who have no oil in their vessels with their lamps. There was a covetous Judas in the church Christ formed on earth, and there will be Judases in the church in every stage of her history.” Signs of the Times, October 23, 1879.
«Det har vært og vil alltid være ugress blant hveten, de uforstandige jomfruene sammen med de vise, de som ikke har olje i karene sine sammen med lampene sine. Det var en begjærlig Judas i den menigheten Kristus opprettet på jorden, og det vil være Judas-skikkelser i menigheten i hvert stadium av dens historie.» Signs of the Times, 23. oktober 1879.
When Judas returned the money, admitted his betrayal to Caiaphas and then to Christ, he then went to hang himself. As he was leaving the judgment hall he cried out, with the very words that represent the foolish virgin’s dilemma when they recognize they did not obtain the oil.
Da Judas leverte pengene tilbake, bekjente sitt svik for Kaifas og deretter for Kristus, gikk han så bort for å henge seg. Idet han forlot domshallen, ropte han ut med de samme ord som uttrykker den dårlige jomfruens dilemma når hun innser at hun ikke fikk oljen.
“Judas saw that his entreaties were in vain, and he rushed from the hall exclaiming, It is too late! It is too late! He felt that he could not live to see Jesus crucified, and in despair went out and hanged himself.” Desire of Ages, 722.
«Judas så at hans bønnfallinger var forgjeves, og han styrtet ut fra hallen idet han ropte: Det er for sent! Det er for sent! Han følte at han ikke kunne leve for å se Jesus korsfestet, og i fortvilelse gikk han ut og hengte seg.» Slektenes håp, 722.
Judas illustrates a false Midnight Cry message as “rushed from the hall exclaiming, It is too late! It is too late!” The message always manifest two classes of worshippers, and just as in Millerite history the foolish virgins carry on after the true Midnight Cry message arrives with a false message. Thus, in Millerite history we have the movement that elected William Miller as the leader, while rejecting the third angel’s message and opposing the little flock that followed Christ into the Most Holy Place.
Judas illustrerer et falskt midnattsrop-budskap ved at han «skyndte seg ut fra hallen og utbrøt: Det er for sent! Det er for sent!» Budskapet åpenbarer alltid to klasser av tilbedere, og slik som i millerittisk historie fortsetter de dårlige jomfruene etter at det sanne midnattsrop-budskapet har kommet, med et falskt budskap. Slik har vi derfor i millerittisk historie bevegelsen som valgte William Miller til leder, mens den forkastet den tredje engels budskap og motsatte seg den lille hjord som fulgte Kristus inn i Det Aller Helligste.
“My mind was carried to the future, when the signal will be given. ‘Behold, the Bridegroom cometh; go ye out to meet him.’ But some will have delayed to obtain the oil for replenishing their lamps, and too late they will find that character, which is represented by the oil, is not transferable.” Review and Herald, February 11, 1896.
«Mitt sinn ble ført inn i fremtiden, da signalet vil bli gitt. ‘Se, brudgommen kommer; gå ut for å møte ham.’ Men noen vil ha ventet med å skaffe oljen til å fylle lampene sine, og for sent vil de oppdage at karakteren, som oljen er et bilde på, ikke kan overføres.» Review and Herald, 11. februar 1896.
The third waymark of the hidden history, represents judgment and is represented by the last letter of the Hebrew alphabet. The letter is “Tav,” and when written it is shaped as a cross. The cross represents judgment.
Det tredje veimerket i den skjulte historien representerer dom og fremstilles ved den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet. Bokstaven er «Tav», og når den skrives, har den form som et kors. Korset representerer dom.
From the first disappointment in Millerite history until the Midnight Cry, or from the letter alpha until the thirteenth letter there is a waymark representing a period of time, which is identified as the tarrying time in the parable of the ten virgins, a tarrying time that is also in Habakkuk chapter two. From the Midnight Cry, or the thirteenth letter of rebellion unto the great disappointment, the last letter of the alphabet there is also a period of time which was called the “seventh month movement,” not because it lasted seven months, but because the message of the Midnight Cry identified that Christ would come on the tenth day of the seventh month of the Jewish calendar, which was the Day of Atonement.
Fra den første skuffelsen i millerittisk historie og frem til Midnattsropet, eller fra bokstaven alfa og til den trettende bokstaven, finnes det et landemerke som representerer en tidsperiode, og denne tidsperioden blir identifisert som ventetiden i lignelsen om de ti jomfruer, en ventetid som også finnes i Habakkuk kapittel to. Fra Midnattsropet, eller den trettende opprørets bokstav, og frem til den store skuffelsen, alfabetets siste bokstav, finnes det også en tidsperiode som ble kalt «den syvende måneds bevegelse», ikke fordi den varte i syv måneder, men fordi budskapet i Midnattsropet identifiserte at Kristus ville komme på den tiende dagen i den syvende måneden i den jødiske kalender, hvilket var soningsdagen.
The context for the narrative from John chapter fourteen until chapter eighteen begins in a period of time that typifies the seventh month movement of Millerite history. The burden of the narrative the gospel of John is to prepare the disciples for the coming crisis of the cross (the letter ‘Tav’). Christ therefore identifies that from His death until He ascends to His Father and returns would be for His disciples a period of sorrow, uncertainty and disappointment. As with the prophetic characteristics of all the first disappointments that are represented in the testimony of the reform lines, the disappointment involves a condition that is brought about by a disregard of a previously revealed important truth. Christ’s death on the cross was and is an important truth and He had told the disciples directly that He would be crucified and resurrected, but the crisis was so great, so overwhelming, that they forgot what they should have remembered.
Konteksten for beretningen fra Johannes kapittel fjorten til og med kapittel atten begynner i en tidsperiode som er et forbilde på sjuendemånedsbevegelsen i millerittisk historie. Tyngdepunktet i fortellingen i Johannesevangeliet er å forberede disiplene på den kommende korskrisen (bokstaven «Tav»). Kristus påpeker derfor at tiden fra Hans død til Han stiger opp til sin Far og vender tilbake, for Hans disipler ville være en periode med sorg, usikkerhet og skuffelse. Som med de profetiske kjennetegn ved alle de første skuffelsene som er fremstilt i vitnesbyrdet om reformlinjene, innebærer skuffelsen en tilstand som blir frembrakt ved en tilsidesettelse av en tidligere åpenbart viktig sannhet. Kristi død på korset var og er en viktig sannhet, og Han hadde direkte fortalt disiplene at Han ville bli korsfestet og oppstå igjen, men krisen var så stor, så overveldende, at de glemte det de burde ha husket.
“When Christ, the Hope of Israel, was hung upon the cross and was lifted up as He told Nicodemus He would be, the disciples’ hope died with Jesus. They could not explain the matter. They could not understand all that Christ had told them about it beforehand.” Faith and Works, 63.
«Da Kristus, Israels håp, ble hengt på korset og ble løftet opp slik Han hadde sagt til Nikodemus at Han ville bli, døde disiplenes håp med Jesus. De kunne ikke forklare saken. De kunne ikke forstå alt det Kristus på forhånd hadde fortalt dem om dette.» Faith and Works, 63.
The burden of the entire narrative in the four chapters of John we are addressing was Jesus preparing His disciples for the period of disappointment they would experience beginning at the midnight arrest of Jesus, until He returned from ascending to His Father. In the four chapters of John, that period of time when Christ was away from the disciples represents a tarrying time. Historically that period of time, which I am identifying as a tarrying time took place after the crisis of the cross. In the four chapters we are preparing to consider, they prophetically represent the tarrying time that begins with the first disappointment, not after the great disappointment of the cross.
Tyngdepunktet i hele beretningen i de fire kapitlene i Johannes som vi behandler, var at Jesus forberedte sine disipler på den perioden av skuffelse de ville oppleve fra og med Jesu arrestasjon ved midnatt og inntil Han vendte tilbake etter å ha steget opp til sin Far. I de fire kapitlene i Johannes representerer den tidsperioden da Kristus var borte fra disiplene, en ventetid. Historisk inntraff denne tidsperioden, som jeg identifiserer som en ventetid, etter korsets krise. I de fire kapitlene vi nå forbereder oss på å betrakte, representerer de profetisk ventetiden som begynner med den første skuffelsen, ikke etter korsets store skuffelse.
Why am I suggesting that the last disappointment that Christ was preparing His disciples for, was typifying the first disappointment which in Christ’s reform line was the death of Lazarus? This question needs to be resolved before we can see the narrative in the four chapters of John in the light which upholds the truths that are now being unsealed in connection with the hidden history of the seven thunders.
Hvorfor antyder jeg at den siste skuffelsen som Kristus forberedte sine disipler på, var et forbilde på den første skuffelsen, som i Kristi reformlinje var Lasarus’ død? Dette spørsmålet må avklares før vi kan se fortellingen i de fire kapitlene hos Johannes i det lys som stadfester sannhetene som nå blir avforseglet i forbindelse med den skjulte historien om de sju tordenrøster.
In the history of Christ, the period of time between the death and resurrection of Lazarus aligns with the tarrying time. Christ then goes to Jerusalem for His triumphal entry. Christ in John fourteen is speaking to His disciples during the history of what would be the seventh month movement that began when the tarrying time had already ended at the arrival of the message of the Midnight Cry that initiated the movement of the seventh month.
I Kristi historie svarer tidsrommet mellom Lasarus’ død og oppstandelse til nølingstiden. Kristus går deretter til Jerusalem for sitt triumfale inntog. I Johannes fjorten taler Kristus til sine disipler i løpet av historien om det som skulle bli den sjuende måneds bevegelse, som begynte da nølingstiden allerede hadde opphørt ved ankomsten av budskapet om Midnattsropet, som innledet den sjuende måneds bevegelse.
To understand how the Hebrew word “truth” confirms the identification of the hidden history that has been unsealed from the symbolic history of the seven thunders requires some careful analysis of the message Christ was then giving to his disciples in John chapter fourteen through chapter seventeen. An example of the waymark of the great disappointment being employed to illustrate the waymark of the first disappointment can be recognized by the experience of the disciples on the road to Emmaus.
For å forstå hvordan det hebraiske ordet «sannhet» bekrefter identifikasjonen av den skjulte historien som er blitt åpnet fra den symbolske historien om de sju tordener, kreves det en omhyggelig analyse av det budskap Kristus da gav sine disipler i Johannesevangeliet kapittel fjorten til kapittel sytten. Et eksempel på hvordan veimerket om den store skuffelsen blir anvendt for å illustrere veimerket om den første skuffelsen, kan gjenkjennes i disiplenes erfaring på veien til Emmaus.
What ended the tarrying time in Millerite history was the correction of the previously failed prediction of 1843. The work of Samuel Snow in developing the message that ushered in the seventh month movement that concluded with the Great Disappointment can be historically tracked, by following Samuel Snow’s growth in understanding through his published writings and his public presentations that lead up to the Exeter camp meeting. The inspired commentary approaches that development differently than simply the historical development of Snow’s ultimate message. Sister White informs us that the message was recognized when the Lord removed His hand from a mistake in the figures upon Habakkuk’s 1843 chart.
Det som avsluttet ventetiden i millerittisk historie, var korrigeringen av den tidligere mislykkede forutsigelsen for 1843. Samuel Snows arbeid med å utvikle budskapet som innledet den syvende måneds bevegelse, og som kulminerte i den store skuffelsen, kan historisk spores ved å følge Samuel Snows vekst i forståelse gjennom hans publiserte skrifter og hans offentlige framstillinger som ledet fram til leirmøtet i Exeter. Den inspirerte kommentaren nærmer seg denne utviklingen på en annen måte enn bare den historiske utviklingen av Snows endelige budskap. Søster White opplyser oss om at budskapet ble erkjent da Herren fjernet sin hånd fra en feil i tallene på Habakkuks 1843-diagram.
“I saw the people of God joyful in expectation, looking for their Lord. But God designed to prove them. His hand covered a mistake in the reckoning of the prophetic periods. Those who were looking for their Lord did not discover this mistake, and the most learned men who opposed the time also failed to see it. God designed that His people should meet with a disappointment. The time passed, and those who had looked with joyful expectation for their Saviour were sad and disheartened, while those who had not loved the appearing of Jesus, but embraced the message through fear, were pleased that He did not come at the time of expectation. Their profession had not affected the heart and purified the life. The passing of the time was well calculated to reveal such hearts. They were the first to turn and ridicule the sorrowful, disappointed ones who really loved the appearing of their Saviour. I saw the wisdom of God in proving His people and giving them a searching test to discover those who would shrink and turn back in the hour of trial.
«Jeg så Guds folk glade i forventning, idet de så frem til sin Herre. Men Gud hadde til hensikt å prøve dem. Hans hånd skjulte en feil i beregningen av de profetiske tidsperiodene. De som så frem til sin Herre, oppdaget ikke denne feilen, og heller ikke de mest lærde menn som motsatte seg tidspunktet, klarte å se den. Gud hadde til hensikt at Hans folk skulle møte en skuffelse. Tiden gikk, og de som med gledelig forventning hadde sett frem til sin Frelser, ble sørgmodige og motløse, mens de som ikke hadde elsket Jesu tilsynekomst, men hadde tatt imot budskapet av frykt, var fornøyde med at Han ikke kom på den forventede tiden. Deres bekjennelse hadde ikke virket inn på hjertet og renset livet. At tiden gikk, var vel egnet til å åpenbare slike hjerter. De var de første til å vende seg bort og spotte de sorgfulle, skuffede som virkelig elsket sin Frelsers tilsynekomst. Jeg så Guds visdom i å prøve sitt folk og gi dem en grundig prøve for å avdekke dem som ville vike tilbake og vende om i prøvelsens time.»
“Jesus and all the heavenly host looked with sympathy and love upon those who had with sweet expectation longed to see Him whom their souls loved. Angels were hovering around them, to sustain them in the hour of their trial. Those who had neglected to receive the heavenly message were left in darkness, and God’s anger was kindled against them, because they would not receive the light which He had sent them from heaven. Those faithful, disappointed ones, who could not understand why their Lord did not come, were not left in darkness. Again they were led to their Bibles to search the prophetic periods. The hand of the Lord was removed from the figures, and the mistake was explained. They saw that the prophetic periods reached to 1844, and that the same evidence which they had presented to show that the prophetic periods closed in 1843, proved that they would terminate in 1844. Light from the Word of God shone upon their position, and they discovered a tarrying time—‘Though it [the vision] tarry, wait for it.’ In their love for Christ’s immediate coming, they had overlooked the tarrying of the vision, which was calculated to manifest the true waiting ones. Again they had a point of time. Yet I saw that many of them could not rise above their severe disappointment to possess that degree of zeal and energy which had marked their faith in 1843.
«Jesus og hele den himmelske hærskare så med medfølelse og kjærlighet på dem som med inderlig forventning hadde lengtet etter å se ham som deres sjeler elsket. Engler svevde omkring dem for å styrke dem i deres prøvelses time. De som hadde forsømt å ta imot det himmelske budskap, ble latt tilbake i mørke, og Guds vrede ble opptent mot dem, fordi de ikke ville ta imot det lys som han hadde sendt dem fra himmelen. De trofaste, skuffede, som ikke kunne forstå hvorfor deres Herre ikke kom, ble ikke latt tilbake i mørke. Igjen ble de ledet til sine bibler for å granske de profetiske tidsperioder. Herrens hånd ble fjernet fra tallene, og feilen ble forklart. De så at de profetiske tidsperioder nådde fram til 1844, og at det samme bevis som de hadde lagt fram for å vise at de profetiske tidsperioder endte i 1843, beviste at de ville utløpe i 1844. Lys fra Guds Ord skinte over deres stilling, og de oppdaget en ventetid — «Om det drøyer [synet], så vent på det.» I sin kjærlighet til Kristi umiddelbare komme hadde de oversett synets utsettelse, som var bestemt til å åpenbare de sanne ventende. Igjen hadde de et tidspunkt. Likevel så jeg at mange av dem ikke kunne heve seg over sin dype skuffelse til å eie den grad av nidkjærhet og kraft som hadde kjennetegnet deres tro i 1843.»
“Satan and his angels triumphed over them, and those who would not receive the message congratulated themselves upon their farseeing judgment and wisdom in not receiving the delusion, as they called it. They did not realize that they were rejecting the counsel of God against themselves, and were working in union with Satan and his angels to perplex God’s people, who were living out the heaven-sent message.
«Satan og hans engler seiret over dem, og de som ikke ville ta imot budskapet, gratulerte seg selv med sin vidsynte dømmekraft og visdom ved ikke å ta imot villfarelsen, som de kalte det. De innså ikke at de forkastet Guds råd mot seg selv, og at de arbeidet i forening med Satan og hans engler for å forvirre Guds folk, som levde ut det himmelsendte budskap.»
“The believers in this message were oppressed in the churches. For a time, those who would not receive the message were restrained by fear from acting out the sentiments of their hearts; but the passing of the time revealed their true feelings. They wished to silence the testimony which the waiting ones felt compelled to bear, that the prophetic periods extended to 1844. With clearness the believers explained their mistake and gave the reasons why they expected their Lord in 1844. Their opposers could bring no arguments against the powerful reasons offered. Yet the anger of the churches was kindled; they were determined not to listen to evidence, and to shut the testimony out of the churches, so the others could not hear it. Those who dared not withhold from others the light which God had given them, were shut out of the churches; but Jesus was with them, and they were joyful in the light of His countenance. They were prepared to receive the message of the second angel.” Early Writings, 235–237.
«De troende på dette budskapet ble undertrykt i menighetene. En tid ble de som ikke ville ta imot budskapet, holdt tilbake av frykt fra å handle ut fra sitt hjertes følelser; men tidens forløp åpenbarte deres sanne sinnelag. De ønsket å bringe til taushet det vitnesbyrd som de ventende følte seg tvunget til å bære, at de profetiske periodene strakte seg til 1844. De troende forklarte med klarhet sin feil og gav grunnene til hvorfor de ventet sin Herre i 1844. Deres motstandere kunne ikke fremføre noen argumenter mot de kraftige grunnene som var blitt fremlagt. Men menighetenes vrede ble opptent; de var fast bestemt på ikke å lytte til bevisene og på å holde vitnesbyrdet ute fra menighetene, så de andre ikke kunne høre det. De som ikke våget å holde tilbake fra andre det lys Gud hadde gitt dem, ble stengt ute fra menighetene; men Jesus var med dem, og de frydet seg i lyset fra hans åsyn. De var beredt til å motta den annen engels budskap.» Early Writings, 235–237.
The history just set forth describes, among other things the experience of July 18, 2020, yet the point I wish you to consider is that the understanding that is represented by the message of the Midnight Cry as given by Samuel Snow at the Exeter camp meeting is represented not by the historical work of Snow, but by the action of the Lord’s hand. His hand had covered a mistake and it was when He removed His hand that the Millerites could then understand their disappointment, and also understand that they had been in the period represented as the tarrying time.
Historien som nettopp er framlagt, beskriver blant annet erfaringen fra 18. juli 2020, men det punktet jeg ønsker at du skal overveie, er at den forståelsen som er framstilt ved Midnattsskrikets budskap slik det ble gitt av Samuel Snow på leirmøtet i Exeter, ikke er representert ved Snows historiske arbeid, men ved Herrens hånds handling. Hans hånd hadde dekket over en feiltakelse, og det var da Han trakk sin hånd tilbake at millerittene kunne forstå sin skuffelse, og også forstå at de hadde befunnet seg i den perioden som er framstilt som ventetiden.
The removing of His hand is a vital element of the disciples who were on the road to Emmaus. It typifies the end of the period known as the tarrying time and concludes with the understanding that is represented by the Midnight Cry message. Yet the illustration of Emmaus took place after the cross, which represents the Great Disappointment, not the first disappointment of the death of Lazarus.
Det å trekke bort sin hånd er et vesentlig element for disiplene som var på veien til Emmaus. Det er et forbilde på avslutningen av den perioden som er kjent som ventetiden, og det ender med den forståelsen som er representert ved Midnattsropets budskap. Likevel fant illustrasjonen om Emmaus sted etter korset, som representerer Den store skuffelsen, ikke den første skuffelsen ved Lasarus’ død.
And, behold, two of them went that same day to a village called Emmaus, which was from Jerusalem about threescore furlongs. And they talked together of all these things which had happened. And it came to pass, that, while they communed together and reasoned, Jesus himself drew near, and went with them. But their eyes were holden that they should not know him. And he said unto them, What manner of communications are these that ye have one to another, as ye walk, and are sad? Luke 24:13–16.
Og se, to av dem gikk samme dag til en landsby som het Emmaus, og som lå omkring seksti stadier fra Jerusalem. Og de talte sammen om alle disse ting som var hendt. Og det skjedde mens de samtalte med hverandre og drøftet dette, at Jesus selv kom nær og slo følge med dem. Men deres øyne ble holdt tilbake, så de ikke kjente ham. Og han sa til dem: Hva er dette for samtaler som dere fører med hverandre mens dere går og er bedrøvet? Lukas 24:13–16.
The word “eyes” in the passage represents vision, more than the actual organ of the eye. The word “holden” means strength. The disciples were unable to understand the vision of the cross for Christ had covered their ability to see the prophetic vision of the cross. Christ’s hand is a symbol of His strength. The sadness Jesus identified represented their great disappointment. After further discussion by the disappointed disciples, Christ began to speak.
Ordet «øyne» i avsnittet representerer syn, mer enn selve øyets organ. Ordet «holden» betyr styrke. Disiplene var ute av stand til å forstå synet av korset, for Kristus hadde tildekket deres evne til å se korsets profetiske syn. Kristi hånd er et symbol på Hans styrke. Den sorg Jesus påpekte, representerte deres store skuffelse. Etter videre samtale blant de skuffede disiplene begynte Kristus å tale.
Then he said unto them, O fools, and slow of heart to believe all that the prophets have spoken: Ought not Christ to have suffered these things, and to enter into his glory? And beginning at Moses and all the prophets, he expounded unto them in all the scriptures the things concerning himself. And they drew nigh unto the village, whither they went: and he made as though he would have gone further. But they constrained him, saying, Abide with us: for it is toward evening, and the day is far spent. And he went in to tarry with them. Luke 24:25–29.
Da sa han til dem: Å, dårer og trege av hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Burde ikke Kristus ha lidt dette og så gått inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som var skrevet om ham selv. Og de nærmet seg landsbyen dit de var på vei; og han lot som om han ville gå videre. Men de nødet ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen er langt på hell. Og han gikk inn for å bli hos dem. Lukas 24:25–29.
Jesus instructed the disciples by employing the “historicist” methodology of biblical interpretation bringing the prophetic lines from Moses onward through sacred history to identify the history of the cross. Jesus used the lines of past prophetic history, which represent the old paths and the methodology of line upon line to instruct the disappointed disciples. When He appeared to travel on without them, they constrained him to come in and tarry with them. They were in the tarrying time, and Christ was about to remove His hand from their eyes. When His hand was removed the tarrying time would end, and as they rushed through the darkness back to Jerusalem and the eleven disciples, they typified the speed of the transmission of the message of the Midnight Cry.
Jesus underviste disiplene ved å anvende den «historicistiske» metoden for bibeltolkning, idet han førte de profetiske linjene fra Moses og fremover gjennom den hellige historie for å identifisere korsets historie. Jesus benyttet linjene i den tidligere profetiske historie, som representerer de gamle stier og metodikken linje på linje, til å undervise de skuffede disiplene. Da han lot til å ville gå videre uten dem, nødet de ham til å komme inn og bli hos dem. De befant seg i ventetiden, og Kristus var i ferd med å ta sin hånd bort fra deres øyne. Når hans hånd ble tatt bort, ville ventetiden ende, og da de skyndte seg gjennom mørket tilbake til Jerusalem og de elleve disiplene, var de et forbilde på hvor raskt budskapet om Midnattsropet ble overbrakt.
And it came to pass, as he sat at meat with them, he took bread, and blessed it, and brake, and gave to them. And their eyes were opened, and they knew him; and he vanished out of their sight. Luke 24:31.
Og det skjedde, mens han satt til bords med dem, at han tok brødet, velsignet det, brøt det og gav dem. Da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham; og han ble usynlig for dem. Lukas 24:31.
Jesus removed His hand that had been holding their understanding of the prophetic vision and when he did so, they knew him. Jesus had brought them the message of the Midnight Cry and they received it while eating, for each message must be eaten. They immediately rushed “like a tidal wave across the land” to tell the eleven disciples.
Jesus tok bort sin hånd, som hadde holdt tilbake deres forståelse av det profetiske synet, og da han gjorde det, kjente de ham. Jesus hadde brakt dem budskapet om Midnattsropet, og de tok imot det mens de spiste, for hvert budskap må etes. De skyndte seg straks, «som en flodbølge over landet», for å fortelle det til de elleve disiplene.
And they said one to another, Did not our heart burn within us, while he talked with us by the way, and while he opened to us the scriptures? And they rose up the same hour, and returned to Jerusalem, and found the eleven gathered together, and them that were with them, Saying, The Lord is risen indeed, and hath appeared to Simon. And they told what things were done in the way, and how he was known of them in breaking of bread. And as they thus spake, Jesus himself stood in the midst of them, and saith unto them, Peace be unto you. But they were terrified and affrighted, and supposed that they had seen a spirit. And he said unto them, Why are ye troubled? and why do thoughts arise in your hearts? Behold my hands and my feet, that it is I myself: handle me, and see; for a spirit hath not flesh and bones, as ye see me have. And when he had thus spoken, he showed them his hands and his feet. And while they yet believed not for joy, and wondered, he said unto them, Have ye here any meat? And they gave him a piece of a broiled fish, and of an honeycomb. And he took it, and did eat before them. And he said unto them, These are the words which I spake unto you, while I was yet with you, that all things must be fulfilled, which were written in the law of Moses, and in the prophets, and in the psalms, concerning me. Then opened he their understanding, that they might understand the scriptures. Luke 24:32–45.
Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte med oss på veien og åpnet skriftene for oss? Og de brøt opp i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem, og de fant de elleve samlet sammen, og dem som var med dem, som sa: Herren er sannelig oppstanden og har vist seg for Simon. Og de fortalte om det som hadde hendt på veien, og hvordan han ble kjent av dem da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod Jesus selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere. Men de ble forferdet og grepet av frykt og trodde at de så en ånd. Og han sa til dem: Hvorfor er dere urolige, og hvorfor stiger slike tanker opp i deres hjerter? Se mine hender og mine føtter, at det er jeg selv. Ta på meg og se; for en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter. Men da de ennå ikke kunne tro for glede og undret seg, sa han til dem: Har dere noe å spise her? Og de gav ham et stykke stekt fisk og et stykke honningkake. Og han tok det og åt for øynene på dem. Og han sa til dem: Dette er de ord som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og i profetene og i salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå skriftene. Lukas 24:32–45.
Just as with the disciples on the road to Emmaus, Jesus presents the message with the past sacred histories of the Bible to explain the history of His death and resurrection, and He did so by giving them an example of eating. God’s people must eat the message. In their uncertainty and sorrow, Jesus brings the tarrying time that took place from His death until His resurrection, ascension and return to a close by opening their understanding to the present truth message that was based upon the sacred histories of the past being brought together line upon line.
På samme måte som med disiplene på veien til Emmaus, framstiller Jesus budskapet ved hjelp av Bibelens hellige fortellinger fra fortiden for å forklare historien om sin død og oppstandelse, og dette gjorde Han ved å gi dem et eksempel på å ete. Guds folk må ete budskapet. I deres uvisshet og sorg bringer Jesus ventetiden som fant sted fra Hans død inntil Hans oppstandelse, himmelfart og gjenkomst, til avslutning ved å åpne deres forståelse for sannheten for vår tid, et budskap som var grunnlagt på at fortidens hellige fortellinger ble sammenstilt linje på linje.
Therefore, the two disciples on the road to Emmaus (representing the second angel that is joined and empowered by the message of the Midnight Cry) identify the tarrying time that followed the cross as the tarrying time that preceded the Midnight Cry. The disciple’s disappointment therefore represents the first disappointment in the prophetic line, not the great disappointment.
Derfor identifiserer de to disiplene på veien til Emmaus (som representerer den andre engelen, som blir forenet med og utrustet ved Midnattsropets budskap) ventetiden som fulgte etter korset, som den ventetiden som gikk forut for Midnattsropet. Disiplenes skuffelse representerer derfor den første skuffelsen i den profetiske linjen, ikke den store skuffelsen.
The story of Emmaus is then repeated with the disappointed eleven disciples. Jesus joins them, instructs them of the fulfillment of the prophetic word through the methodology of “historicism” and then opens their understanding, while eating. The beginning of the story identifies the end of the story. Jesus then sets forth a third witness to the fact that the disappointment of the cross can be prophetically applied to the first disappointment. He provides the third witness to the structure of the history by telling them to tarry in Jerusalem until they receive power from on high.
Historien om Emmaus blir deretter gjentatt med de skuffede elleve disiplene. Jesus slutter seg til dem, underviser dem om oppfyllelsen av det profetiske ord gjennom «historisismens» metodologi, og åpner deretter deres forstand mens de spiser. Begynnelsen av historien identifiserer historiens slutt. Jesus fremsetter så et tredje vitnesbyrd om det faktum at skuffelsen ved korset profetisk kan anvendes på den første skuffelsen. Han gir det tredje vitnesbyrdet om historiens struktur ved å si til dem at de skal bli værende i Jerusalem inntil de får kraft fra det høye.
And said unto them, Thus it is written, and thus it behoved Christ to suffer, and to rise from the dead the third day: And that repentance and remission of sins should be preached in his name among all nations, beginning at Jerusalem. And ye are witnesses of these things. And, behold, I send the promise of my Father upon you: but tarry ye in the city of Jerusalem, until ye be endued with power from on high. And he led them out as far as to Bethany, and he lifted up his hands, and blessed them. And it came to pass, while he blessed them, he was parted from them, and carried up into heaven. And they worshipped him, and returned to Jerusalem with great joy: And were continually in the temple, praising and blessing God. Amen. Luke 24:46–53.
Og han sa til dem: Slik er det skrevet, og slik måtte Kristus lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at omvendelse og syndenes forlatelse skulle forkynnes i hans navn for alle folkeslag, med begynnelse i Jerusalem. Og dere er vitner om dette. Og se, jeg sender min Fars løfte over dere; men bli i byen Jerusalem inntil dere blir ikledd kraft fra det høye. Og han førte dem ut så langt som til Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen. Og de tilbad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede, og de var stadig i tempelet og priste og lovet Gud. Amen. Lukas 24:46–53.
The illustration of the disciples on the road to Emmaus identifies a tarrying time that began at His death until He was resurrected and ascended to His Father. The tarrying time ended for the disciples of Emmaus when the message of the events of the cross was established by the methodology of bringing the lines of past sacred histories together, line upon line. Then the message was carried by the disciples as fast as they possibly could carry it. Then Jesus meets with the eleven disciples, once again the eating of a meal is referenced, line upon line is used to prove the message, and as with the disciples of Emmaus He then opens their understanding and departs. But not before he identifies the history of tarrying in Jerusalem until the tarrying time concludes with the arrival of the Holy Spirit on Pentecost.
Illustrasjonen av disiplene på veien til Emmaus identifiserer en ventetid som begynte ved Hans død og varte inntil Han ble oppreist og fór opp til sin Far. Ventetiden tok slutt for disiplene i Emmaus da budskapet om begivenhetene ved korset ble stadfestet ved den metode å føre linjene fra tidligere hellige historier sammen, linje på linje. Deretter ble budskapet båret av disiplene så raskt som de overhodet kunne bringe det videre. Så møter Jesus de elleve disiplene; nok en gang blir det henvist til måltidets inntak, linje på linje blir brukt for å bevise budskapet, og som med disiplene i Emmaus åpner Han deretter deres forstand og drar bort. Men ikke før Han identifiserer historien om venting i Jerusalem, inntil ventetiden avsluttes med Den Hellige Ånds ankomst på pinse.
When Jesus told His disciples to tarry in Jerusalem, it was the end of the story of the road to Emmaus. The beginning of the story represented a disappointment, followed by a tarrying time, followed by a revelation of truth representing the message of the Midnight Cry. That revelation of truth was accomplished when Christ removed His hand, that had been “holden” the eyes of the disciples. That is the beginning of the story, and the middle of the story is repeated with the same story when Christ removed the disappointment from the eleven disciples by revealing Himself and opening their understanding of His Word. Then a last witness of the identical prophetic structure that begins with the first disappointment not the great disappointment.
Då Jesus sa til sine disipler at de skulle bli værende i Jerusalem, var det slutten på beretningen om veien til Emmaus. Begynnelsen av beretningen fremstilte en skuffelse, etterfulgt av en ventetid, etterfulgt av en åpenbaring av sannhet som representerer Midnattsropets budskap. Denne åpenbaringen av sannheten ble fullbyrdet da Kristus tok bort sin hånd, som hadde «holdt» disiplenes øyne. Dette er begynnelsen av beretningen, og midten av beretningen gjentas med den samme fortellingen når Kristus fjernet skuffelsen fra de elleve disiplene ved å åpenbare seg for dem og åpne deres forståelse av sitt Ord. Deretter følger et siste vitnesbyrd om den identiske profetiske strukturen som begynner med den første skuffelsen, ikke den store skuffelsen.
The history from Emmaus to Pentecost provides three witnesses of the first disappointment, the tarrying time and the Midnight Cry, yet the actual disappointment that is the waymark at the beginning of each of the three witnesses was actually the second disappointment, not the first. Recognizing that the waymark that is the Great Disappointment in Millerite history is used to illustrate the first disappointment in Millerite history is essential in understanding the narrative we find in the four chapters of John that take place between the eating that took place at the last supper and the arrest at midnight in the garden of Gethsemane. It is worth recognizing that when Jesus appeared to the eleven disciples and ate with them, he asked, “Why are ye troubled? and why do thoughts arise in your hearts?”
Historien fra Emmaus til pinsedagen fremviser tre vitner om den første skuffelsen, ventetiden og midnattsropet, men den faktiske skuffelsen som er veimerket ved begynnelsen av hvert av de tre vitnene, var i virkeligheten den andre skuffelsen, ikke den første. Å erkjenne at veimerket som er Den store skuffelsen i millerittisk historie, blir brukt til å illustrere den første skuffelsen i millerittisk historie, er avgjørende for å forstå den fortellingen vi finner i de fire kapitlene hos Johannes som utspiller seg mellom måltidet ved den siste nattverd og arrestasjonen ved midnatt i Getsemane hage. Det er verdt å merke seg at da Jesus viste seg for de elleve disiplene og spiste sammen med dem, spurte han: «Hvorfor er dere forferdet? og hvorfor oppstår slike tanker i deres hjerter?»
Just after he had eaten the last supper in the book of John, the passage we are going to consider begins with the words of Christ telling them, “Let not your hearts be troubled.” Within five days, they had forgotten that very command. Chapter fourteen through chapter seventeen of John’s gospel represents the first disappointment of July 18, 2020, that ushers in a tarrying time, leading to the Revelation of Jesus Christ that is unsealed just before probation closes, and represents the message of the Midnight Cry. That message ushers in a period of time that has been typified by the seventh month movement and is also typified by the Emmaus disciples’ sprint to Jerusalem in the dead of night. That history is what is represented by the three Hebrew letters that were employed by Christ to represent Himself as the “Truth.”
Like etter at han hadde spist det siste måltidet i Johannesevangeliet, begynner avsnittet vi skal betrakte med Kristi ord til dem: «La ikke deres hjerter forferdes.» Innen fem dager hadde de glemt nettopp dette påbudet. Johannes-evangeliet kapittel fjorten til kapittel sytten representerer den første skuffelsen den 18. juli 2020, som innleder en ventetid, og leder fram til Jesu Kristi åpenbaring, som blir avforseglet like før nådetiden avsluttes, og representerer Midnattsropets budskap. Dette budskapet innleder et tidsrom som har blitt forutbildet ved den syvende måneds bevegelse og også er forutbildet ved Emmaus-disiplenes sprang til Jerusalem i nattens mulm og mørke. Denne historien er det som representeres ved de tre hebraiske bokstavene som Kristus benyttet for å fremstille seg selv som «Sannheten».
It is in the narrative of these four chapters of John where we find not only the work of the Holy Spirit being identified as the same steps of that very word, but also where the best evidence to uphold the claims that are now being made that the final fulfillment of the message of the Midnight Cry is now being progressively presented at the Exeter camp meeting from the twelfth of August to the seventeenth. When the message is finally recognized by the waiting saints, the world will be plunged into the crisis of the Sunday law as those messengers take the final warning message of the “last days” to a dying world.
Det er i beretningen i disse fire kapitlene hos Johannes at vi ikke bare finner Den Hellige Ånds verk identifisert som de samme trinnene i selve det ord, men også det beste bevis til å stadfeste de påstander som nå blir fremsatt, om at den endelige oppfyllelse av midnattsropets budskap nå gradvis blir framstilt på leirmøtet i Exeter fra den tolvte august til den syttende. Når budskapet omsider blir erkjent av de ventende hellige, vil verden bli styrtet ned i søndagslovens krise idet disse budbærere bringer de «siste dagers» siste advarselsbudskap til en døende verden.