Den skjulte historien om vers førti – nummer trettién

«Dette kompromisset mellom hedendom og kristendom resulterte i utviklingen av «syndens menneske», forutsagt i profetien som en som setter seg opp mot Gud og opphøyer seg over ham. Dette veldige systemet av falsk religion er et mesterverk av Satans makt—et monument over hans anstrengelser for å sette seg selv på tronen og herske over jorden etter sin vilje.» The Great Controversy, 50.

«De som blir forvirret i sin forståelse av Ordet, som unnlater å se betydningen av antikrist, vil med sikkerhet stille seg på antikrists side. Nå er det ingen tid for oss til å assimilere oss med verden.» Kress Collection, 105.

Kan vel to vandre sammen uten at de er blitt enige? Amos 3:3.

«I de bevegelser som nå er i gang i De forente stater for å sikre kirkens institusjoner og skikker statens støtte, følger protestantene i papistenes fotspor. Ja, mer enn det, de åpner døren for at pavedømmet igjen kan vinne tilbake i det protestantiske Amerika det herredømme som det har mistet i den gamle verden.» The Great Controversy, 573.

Og du, Esra, skal etter din Guds visdom, som er i din hånd, innsette embetsmenn og dommere, så de kan dømme alt folket som er på den andre siden av elven, alle dem som kjenner din Guds lover; og dere skal lære dem som ikke kjenner dem. Og hver den som ikke vil handle etter din Guds lov og kongens lov, over ham skal dom felles uten opphold, enten det er til døden, eller til landsforvisning, eller til inndragning av eiendom, eller til fengsel. Esra 7:25, 26.

Og han sa til Abram: Vit for visst at din ætt skal være fremmed i et land som ikke er deres, og de skal tjene dem; og de skal undertrykke dem i fire hundre år. Men også det folk som de skal tjene, vil jeg dømme; og siden skal de dra ut med stort gods. 1 Mosebok 15:13, 14.

Men dersom han ikke blir løskjøpt i løpet av disse årene, skal han få gå fri i jubelåret, både han og hans barn med ham. For Israels barn hører meg til som tjenere; de er mine tjenere, som jeg førte ut av landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud. 3 Mosebok 25:54, 55.

Opplæringen av Egypts unge konge ble av det romerske senat betrodd til M. Emilius Lepidus, som utnevnte Aristomenes, en gammel og erfaren minister ved dette hoff, til hans formynder. Hans første handling var å treffe forholdsregler mot den truende invasjonen fra de to forbundne kongene, Filip og Antiokus.

«Med dette formål sendte han Skopas, en berømt general fra Aitolia, som da stod i egypternes tjeneste, til hans hjemland for å skaffe forsterkninger til hæren. Etter å ha utrustet en hær marsjerte han inn i Palestina og Koile-Syria (idet Antiokus var opptatt med en krig mot Attalos i Lilleasia), og underla hele Judea seg under Egypts myndighet.»

«Slik ble forholdene brakt i en stilling for oppfyllelsen av det verset som ligger foran oss. For Antiokos, som etter romernes påbud innstilte sin krig mot Attalos, tok hurtige skritt for å gjenerobre Palestina og Koile-Syria fra egypternes hånd. Skopas ble sendt ut for å stå ham imot. Nær Jordans kilder møttes de to hærene. [Panium] Skopas ble slått, forfulgt til Sidon og der holdt under en streng beleiring. Tre av Egypts dyktigste generaler, med sine beste styrker, ble sendt for å bryte beleiringen, men uten fremgang. Til slutt ble Skopas, idet han i hungersnødens magre og uhåndgripelige gjenferd møtte en fiende han ikke var i stand til å mestre, tvunget til å overgi seg på de vanærende vilkår at han bare fikk beholde livet; derpå fikk han og hans ti tusen menn tillatelse til å dra bort, ribbet og nakne. Her var nordens konge som inntok de sterkest befestede byene; for Sidon var, både ved sin beliggenhet og sine forsvarsverker, en av de sterkeste byene på den tid. Her var sørens våpenmakt som ikke maktet å stå imot, og også svikten hos det folk som sørens konge hadde utvalgt; nemlig Skopas og hans aitoliske styrker.» Daniel and the Revelation, 257, 258.

«Nasjonens ‘tale’ er handlingen til dens lovgivende og dømmende myndigheter.» The Great Controversy, 442.

«Det er mange, selv blant dem som er engasjert i denne bevegelsen for håndhevelse av søndagsfeiring, som er blindet for de følger som vil komme av denne handling. De ser ikke at de dermed retter et direkte slag mot religionsfriheten. Det er mange som aldri har forstått den bibelske sabbats krav og det falske grunnlag som søndagsinstitusjonen hviler på. Enhver bevegelse til fordel for religiøs lovgivning er i virkeligheten en innrømmelse til pavedømmet, som gjennom så mange tidsaldre stadig har ført krig mot samvittighetsfriheten. Søndagshelligholdelse skylder sin eksistens som en såkalt kristen institusjon til «lovløshetens hemmelighet»; og dens håndhevelse vil i realiteten være en anerkjennelse av de prinsipper som utgjør selve hjørnesteinen i romanismen. Når vår nasjon således forkaster sitt styres grunnprinsipper ved å vedta en søndagslov, vil protestantismen ved denne handling rekke hånden til paveriet; det vil ikke være noe annet enn å gi liv til det tyranni som lenge med iver har ventet på sin anledning til på ny å bryte frem i aktivt despoti.» Testimonies, bind 5, 711.

«Påbudet som håndhever tilbedelsen av denne dagen, skal utgå til hele verden. I begrenset grad har det allerede utgått. Flere steder taler den sivile makt med en drages røst, slik den hedenske kongen talte til de hebraiske fangene.» Signs of the Times, 6. mai 1897.