The previous article ended with the paragraph that read, “The treaty marriage of 313 represents the final treaty marriage of the papal power with the United States—the premier king of Revelation seventeen’s ten kings; a two horned power that is typified by the two horned power of France. The history that began with Clovis in 496 and ultimately led to the decree of Justinian in 533 and the enthronement of the papacy in 538, represents the history of 1989 unto the Sunday law.”
Den forrige artikkelen avsluttet med avsnittet som lød: «Traktatekteskapet i 313 representerer pavemaktens endelige traktatekteskap med De forente stater — den fremste kongen blant de ti kongene i Åpenbaringen sytten; en makt med to horn som er et forbilde på Frankrikes makt med to horn. Historien som begynte med Klodvig i 496 og til sist førte til Justinians dekret i 533 og pavedømmets tronbestigelse i 538, representerer historien fra 1989 og frem til søndagsloven.»
Ronald Reagan was typified by Clovis in 496 and Donald Trump is typified by Justinian in 533. Justinian’s decree came five years before the papacy ascended the throne in 538, and the Edict of Milan came eight years before the first Sunday law of 321. Both the decree and edict align as the waymark which precedes the Sunday law.
Ronald Reagan ble fremstilt forbilledlig ved Clovis i 496, og Donald Trump blir fremstilt forbilledlig ved Justinian i 533. Justinians dekret kom fem år før pavedømmet besteg tronen i 538, og Milano-ediktet kom åtte år før den første søndagsloven i 321. Både dekretet og ediktet samstemmer som veimerket som går forut for søndagsloven.
Reagan
Reagan
In 1870, Italian troops captured Rome (20 September 1870). The Papal States ceased to exist as a territorial state, and Pope Pius IX became the “prisoner in the Vatican.” With no remaining papal territory recognized as a sovereign state, the United States (like many other countries) no longer maintained formal diplomatic relations with the Pope as a temporal ruler. In October of 1951, President Harry S. Truman nominated General Mark W. Clark as U.S. Ambassador to the Vatican. Strong opposition quickly arose from many Protestant churches and organizations, who argued that the appointment violated the separation of church and state. In January of 1952 General Clark withdrew his name.
I 1870 erobret italienske tropper Roma (20. september 1870). Kirkestaten opphørte å eksistere som territorialstat, og pave Pius IX ble «fangen i Vatikanet». Ettersom det ikke lenger fantes noe pavelig territorium anerkjent som en suveren stat, opprettholdt ikke De forente stater (i likhet med mange andre land) lenger formelle diplomatiske forbindelser med paven som timelig hersker. I oktober 1951 nominerte president Harry S. Truman general Mark W. Clark til USAs ambassadør ved Vatikanet. Det oppstod raskt sterk motstand fra mange protestantiske kirker og organisasjoner, som hevdet at utnevnelsen krenket skillet mellom kirke og stat. I januar 1952 trakk general Clark sitt navn.
On January 10, 1984, President Ronald Reagan and Pope John Paul II formally agreed to establish full diplomatic relations between the United States and the Holy See. April 9, 1984 William A. Wilson (who had already been serving as Reagan’s personal representative) presented his credentials and became the first U.S. Ambassador to the Holy See.
Den 10. januar 1984 ble president Ronald Reagan og pave Johannes Paul II formelt enige om å opprette fulle diplomatiske forbindelser mellom Amerikas forente stater og Den hellige stol. Den 9. april 1984 overleverte William A. Wilson (som allerede hadde tjenestegjort som Reagans personlige representant) sine akkreditiver og ble den første amerikanske ambassadøren til Den hellige stol.
Within the thirty-three years from 1951 until 1984 the resistance of Protestantism against Catholicism dissipated. The “arms” that stood for the papacy in 496 with Clovis typify Reagan in 1984 on through to 1989. Clovis represented the removal of the religion (paganism) that was restraining the papacy from rising back into power, and by 1984 the resistance of Protestantism to the rise of the papacy had been taken away. The “daily” (paganism) had been removed, and Paul describes that removing of the resistance of paganism to the papacy as a “falling away.”
I de trettitre årene fra 1951 til 1984 forsvant protestantismens motstand mot katolisismen. De «våpen» som stod opp for pavedømmet i 496 med Klodvig, er et forbilde på Reagan i 1984 og videre frem til 1989. Klodvig representerte fjerningen av den religionen (hedenskapet) som holdt pavedømmet tilbake fra å reise seg til makt igjen, og innen 1984 var protestantismens motstand mot pavedømmets fremvekst blitt tatt bort. Det «daglige» (hedenskapet) var blitt fjernet, og Paulus beskriver denne fjerningen av hedenskapets motstand mot pavedømmet som et «frafall».
The symbolic church of compromise represented by Constantine the Great and the history of 313 unto 538 represented a period when a church compromised itself and fell away. The religion represented by ‘508’ which had previously restrained the inroads of papal power, typified the falling away of the Protestants in the United States. Reagan was represented by Clovis. In 496 Clovis gave his “power” to the papacy, thus typifying the “unholy alliance” that was accomplished in the Reagan years. Clovis also represented the taking away of the “daily” in 508. 508 typified 1984.
Den symbolske kompromisskirken, representert ved Konstantin den store, og historien fra 313 til 538, representerte en periode da en kirke inngikk kompromiss med seg selv og falt fra. Religionen representert ved «508», som tidligere hadde holdt pavemaktens fremstøt tilbake, foregrep protestantenes frafall i De forente stater. Reagan var representert ved Klodvig. I 496 ga Klodvig sin «makt» til pavedømmet og foregrep således den «uhellige alliansen» som ble fullbyrdet i Reagan-årene. Klodvig representerte også borttagelsen av «det daglige» i 508. 508 foregrep 1984.
“This compromise between paganism and Christianity resulted in the development of ‘the man of sin’ foretold in prophecy as opposing and exalting himself above God. That gigantic system of false religion is a masterpiece of Satan’s power—a monument of his efforts to seat himself upon the throne to rule the earth according to his will.” The Great Controversy, 50.
«Dette kompromisset mellom hedendom og kristendom resulterte i utviklingen av «syndens menneske», forutsagt i profetien som en som setter seg opp mot Gud og opphøyer seg over ham. Dette veldige systemet av falsk religion er et mesterverk av Satans makt—et monument over hans anstrengelser for å sette seg selv på tronen og herske over jorden etter sin vilje.» The Great Controversy, 50.
Reagan famously called the Soviet Union an “evil empire” in a 1983 speech and regarded atheistic communism as a profound moral and spiritual threat. He and John Paul II formed a close personal and political partnership against Soviet communism. Both men saw the struggle in moral and even providential terms; Reagan privately spoke of a “Divine Plan” to bring down communism. Reagan had an interest in the Fatima apparitions (the warning that “Russia would spread her errors”), and the two leaders discussed their shared sense that God had spared their lives (both survived assassination attempts in 1981) for a purpose connected to defeating communism.
Reagan omtalte berømt Sovjetunionen som et «ondt imperium» i en tale i 1983 og betraktet ateistisk kommunisme som en dyptgripende moralsk og åndelig trussel. Han og Johannes Paul II dannet et nært personlig og politisk partnerskap mot sovjetisk kommunisme. Begge menn så kampen i moralske og endog forsynsmessige termer; Reagan talte privat om en «Guddommelig Plan» for å bringe kommunismen til fall. Reagan interesserte seg for Fatima-åpenbaringene (advarselen om at «Russland ville spre sine villfarelser»), og de to lederne drøftet deres felles oppfatning av at Gud hadde spart livene deres (begge overlevde attentatforsøk i 1981) for et formål knyttet til å beseire kommunismen.
The Disciples of Christ
Kristi disipler
Reagan was raised in the Disciples of Christ denomination whose founding fathers directly taught that the pope of Catholicism was the antichrist. Alexander Campbell, the most prominent early leader of the Disciples of Christ church repeatedly identified the papacy as the antichrist. In debates and writings, he argued that the little horn of Daniel 7, the beast of Revelation 13, and the man of sin of 2 Thessalonians 2 all pointed to the popes of Rome. He used these identifications in public debates (including with Catholic Bishop John B. Purcell in 1837). Barton W. Stone referred to the government of the Pope as the true antichrist and the “man of sin.” Walter Scott (another early evangelist of the movement) wrote that the man of sin, the Pope of Rome, would arise in the Christian church and exalt himself above God.
Reagan ble oppdratt i kirkesamfunnet Disciples of Christ, hvis grunnleggende fedre uttrykkelig lærte at katolisismens pave var antikrist. Alexander Campbell, den mest fremtredende tidlige lederen i Disciples of Christ-kirken, identifiserte gjentatte ganger pavedømmet som antikrist. I debatter og skrifter hevdet han at det lille hornet i Daniel 7, dyret i Åpenbaringen 13 og syndens menneske i 2 Tessalonikerbrev 2 alle pekte på pavene i Roma. Han brukte disse identifikasjonene i offentlige debatter (herunder med den katolske biskop John B. Purcell i 1837). Barton W. Stone omtalte pavens styre som den sanne antikrist og «syndens menneske». Walter Scott (en annen tidlig evangelist i bevegelsen) skrev at syndens menneske, paven i Roma, skulle oppstå i den kristne kirke og opphøye seg over Gud.
Reagan’s mother Nelle, was a devout member of the Disciples of Christ denomination and was the main religious influence in his childhood. Reagan was baptized in the Disciples of Christ church in Dixon, Illinois, at age 11 and was active there as a teenager (including teaching Sunday school). He attended Eureka College, which was affiliated with the Disciples of Christ.
Reagans mor, Nelle, var et fromt medlem av kirkesamfunnet Disciples of Christ og var den fremste religiøse innflytelsen i hans barndom. Reagan ble døpt i Disciples of Christ-menigheten i Dixon, Illinois, som 11-åring og var aktiv der i tenårene sine (blant annet som søndagsskolelærer). Han gikk på Eureka College, som var tilknyttet Disciples of Christ.
“Those who become confused in their understanding of the word, who fail to see the meaning of antichrist, will surely place themselves on the side of antichrist. There is no time now for us to assimilate with the world.” Kress Collection, 105.
«De som blir forvirret i sin forståelse av Ordet, som unnlater å se betydningen av antikrist, vil med sikkerhet stille seg på antikrists side. Nå er det ingen tid for oss til å assimilere oss med verden.» Kress Collection, 105.
Reagan was typified by Clovis and also the compromise of Constantine the Great. Reagan was also the first of the last eight presidents since the time of the end in 1989. As the first of the last eight presidents he typifies Donald Trump, who, like unto Reagan is profoundly confused about the true aims of the papacy, and who the papacy is.
Reagan ble forbildliggjort ved Clovis og også ved kompromisset til Konstantin den store. Reagan var også den første av de siste åtte presidentene siden endetidens begynnelse i 1989. Som den første av de siste åtte presidentene er han et forbilde på Donald Trump, som, i likhet med Reagan, er dypt forvirret når det gjelder pavedømmets sanne mål og hvem pavedømmet er.
Can two walk together, except they be agreed? Amos 3:3.
Kan vel to vandre sammen uten at de er blitt enige? Amos 3:3.
The sixth and final treaty marriage in Daniel chapter eleven occurs in the history that begins at the time of the end in 1989, and ends in the history of Donald Trump.
Det sjette og siste traktatekteskapet i Daniel kapittel elleve finner sted i den historien som begynner ved endens tid i 1989, og ender i Donald Trumps historie.
“In the movements now in progress in the United States to secure for the institutions and usages of the church the support of the state, Protestants are following in the steps of papists. Nay, more, they are opening the door for the Papacy to regain in Protestant America the supremacy which she has lost in the Old World.” The Great Controversy, 573.
«I de bevegelser som nå er i gang i De forente stater for å sikre kirkens institusjoner og skikker statens støtte, følger protestantene i papistenes fotspor. Ja, mer enn det, de åpner døren for at pavedømmet igjen kan vinne tilbake i det protestantiske Amerika det herredømme som det har mistet i den gamle verden.» The Great Controversy, 573.
The marriage treaty of 313 and the Edict of Milan aligns with the history of 533, and the decree of Justinian in 533 will again be implemented by a professed Christian administration, that no longer understands that to identify the papal power as a Christian institution is an oxymoron at best, and a fatal delusion at worst.
Ekteskapsavtalen i 313 og Milanoediktet stemmer overens med historien fra 533, og Justinians dekret i 533 vil igjen bli iverksatt av en bekjennende kristen administrasjon, som ikke lenger forstår at det å identifisere pavemakten som en kristen institusjon i beste fall er en selvmotsigelse, og i verste fall en fatal villfarelse.
Church and State
Kirke og stat
In 457 BC, the third decree of Artaxerxes returned national sovereignty for both political and religious authority.
I 457 f.Kr. gjenopprettet Artaxerxes’ tredje dekret nasjonal suverenitet med hensyn til både politisk og religiøs myndighet.
And thou, Ezra, after the wisdom of thy God, that is in thine hand, set magistrates and judges, which may judge all the people that are beyond the river, all such as know the laws of thy God; and teach ye them that know them not. And whosoever will not do the law of thy God, and the law of the king, let judgment be executed speedily upon him, whether it be unto death, or to banishment, or to confiscation of goods, or to imprisonment. Ezra 7:25, 26.
Og du, Esra, skal etter din Guds visdom, som er i din hånd, innsette embetsmenn og dommere, så de kan dømme alt folket som er på den andre siden av elven, alle dem som kjenner din Guds lover; og dere skal lære dem som ikke kjenner dem. Og hver den som ikke vil handle etter din Guds lov og kongens lov, over ham skal dom felles uten opphold, enten det er til døden, eller til landsforvisning, eller til inndragning av eiendom, eller til fengsel. Esra 7:25, 26.
The third decree provided authority to execute judgment and punishment for both the laws of God and the laws of the king. That decree marked the beginning of the twenty-three-hundred-year prophecy which concluded on October 22, 1844 when Christ suddenly came to His temple. It also marked the beginning of a two-hundred-and-fifty-year prophecy that ended in 207 BC, in the history between the battles of Raphia in 217 BC and Panium in 200 BC. The restoration of both civil and religious sovereignty in 457 BC identifies a twofold alpha that finds two omega fulfillment's. Both omega fulfillment's represent a closed door; one for the Protestant horn and the other for the Republican horn.
Det tredje dekretet gav myndighet til å fullbyrde dom og straff både etter Guds lov og kongens lov. Dette dekretet markerte begynnelsen på den profetien om to tusen og tre hundre år som ble avsluttet den 22. oktober 1844, da Kristus brått kom til sitt tempel. Det markerte også begynnelsen på en profeti på to hundre og femti år som endte i 207 f.Kr., i historien mellom slagene ved Rafia i 217 f.Kr. og Panium i 200 f.Kr. Gjenopprettelsen av både sivil og religiøs suverenitet i 457 f.Kr. identifiserer en dobbelt alpha som finner to omega-oppfyllelser. Begge omega-oppfyllelsene representerer en lukket dør; én for det protestantiske hornet og den andre for det republikanske hornet.
The first prophecy of twenty-three hundred years represented God’s laws, and the two-hundred-and-fifty-year prophecy represented the king’s laws. The two prophecies identify the horn of Protestantism and the horn of Republicanism upon the earth beast of Revelation thirteen. The Republican horn of the earth beast is placed into the middle of verses eleven through sixteen of Daniel eleven. The seventeen-year period between Raphia and Panium is intersected by one horn from the dual prophecy of the third decree in 457 BC. The twofold prophecy identifies both the judgment of the final covenant people and also the judgment of the nation where that covenant people find their roots.
Den første profetien på to tusen tre hundre år representerte Guds lover, og profetien på to hundre og femti år representerte kongens lover. De to profetiene identifiserer protestantismens horn og republikanismens horn på jorddyret i Åpenbaringen tretten. Jorddyrets republikanske horn er plassert inn i midten av versene elleve til seksten i Daniel elleve. Den syttenårige perioden mellom Rafia og Panium blir krysset av ett horn fra den dobbelte profetien om det tredje dekretet i 457 f.Kr. Den todelte profetien identifiserer både dommen over det endelige paktsfolket og også dommen over den nasjonen hvor dette paktsfolket har sine røtter.
And he said unto Abram, Know of a surety that thy seed shall be a stranger in a land that is not theirs, and shall serve them; and they shall afflict them four hundred years; And also that nation, whom they shall serve, will I judge: and afterward shall they come out with great substance. Genesis 15:13, 14.
Og han sa til Abram: Vit for visst at din ætt skal være fremmed i et land som ikke er deres, og de skal tjene dem; og de skal undertrykke dem i fire hundre år. Men også det folk som de skal tjene, vil jeg dømme; og siden skal de dra ut med stort gods. 1 Mosebok 15:13, 14.
In the book of Ezekiel, October 22, 1844 is typified by October 22, 573 BC. One date identifies the beginning of the investigative judgment and the other identifies the sounding of the Jubilee trumpet at both the beginning and the conclusion of the judgment process. Both dates align, and both identify a closed door. 1844 represents the closing of the door of the holy place, as Christ moved into the Most Holy Place. 573 BC identifies the close of human probation where the slaves of sin who have been redeemed are given their freedom, and a new earth to dwell in.
I Esekiels bok er 22. oktober 1844 forbilledlig framstilt ved 22. oktober 573 f.Kr. Den ene datoen angir begynnelsen på den undersøkende dom, og den andre angir lyden av jubelårets basun både ved begynnelsen og ved avslutningen av domsprosessen. Begge datoene faller sammen, og begge angir en lukket dør. 1844 representerer lukkingen av døren til det hellige, idet Kristus gikk inn i Det Aller Helligste. 573 f.Kr. angir avslutningen av menneskets nådetid, da syndens slaver som er blitt gjenløst, får sin frihet og en ny jord å bo på.
And if he be not redeemed in these years, then he shall go out in the year of jubile, both he, and his children with him. For unto me the children of Israel are servants; they are my servants whom I brought forth out of the land of Egypt: I am the Lord your God. Leviticus 25:54, 55.
Men dersom han ikke blir løskjøpt i løpet av disse årene, skal han få gå fri i jubelåret, både han og hans barn med ham. For Israels barn hører meg til som tjenere; de er mine tjenere, som jeg førte ut av landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud. 3 Mosebok 25:54, 55.
Both October 22’s represent the closed door of the soon-coming Sunday law. The period of probation given to Adventism began in 1844 and ends at the soon-coming Sunday law, and the period of probation given to the United States also ends at the soon-coming Sunday law. Both endings align with October 22’s two witnesses of 2,300 years and two hundred and fifty years.
Begge 22. oktober representerer den lukkede dør i den snart kommende søndagsloven. Prøvetiden som ble gitt adventismen, begynte i 1844 og ender ved den snart kommende søndagsloven, og prøvetiden som også ble gitt De forente stater, ender ved den snart kommende søndagsloven. Begge avslutningene samsvarer med 22. oktobers to vitner om 2 300 år og to hundre og femti år.
The two hundred and fifty years that ends in the history between Raphia and Panium divides the period of the two battles into two symbolic numbers, which together possess their own peculiar meaning. Ten years after Raphia, meaning borderland and seven years before Panium which was a battle fought upon a plain and ended at a siege. Ten and seven as a symbol identify the dragon power upon several witnesses. 207 BC places Trump, the symbol of the earth beast in between verse eleven and fifteen of Daniel eleven prophetically preparing to speak as a dragon, as represented by the combination of the number ten and the number seven.
De to hundre og femti årene som ender i historien mellom Raphia og Panium, deler perioden mellom de to slagene inn i to symbolske tall, som sammen har sin egen særegne betydning. Ti år etter Raphia, som betyr grenseland, og sju år før Panium, som var et slag utkjempet på en slette og endte med en beleiring. Ti og sju som symbol identifiserer dragemakten på grunnlag av flere vitner. 207 f.Kr. plasserer Trump, symbolet på jorddyret, mellom vers elleve og femten i Daniel elleve, idet han profetisk forberedes til å tale som en drage, slik dette fremstilles ved kombinasjonen av tallet ti og tallet sju.
Seventeen is also symbolic and it expands the history of Raphia to Panium beyond Panium and also before Raphia. Ptolemy IV Philopator reigned as king of Ptolemaic Egypt from 221 BC to 204 BC, and he defeated Antiochus Magnus at Raphia in 217 BC. Ptolemy began to reign before Raphia, and he reigned for ‘seventeen’ years. The number seventeen represents a historical period which begins prior to Raphia, and that extends beyond the battle of Panium and the siege of Sidon unto the close of human probation as represented by the year 330. The two-hundred-and-fifty-year prophecy for the period of the church of Smyrna began in the 64 and ended at the Edict of Milan and the marriage treaty of 313.
Sytten er også symbolsk, og det utvider Raphias historie til Panium, hinsides Panium og også til tiden før Raphia. Ptolemaios IV Filopator regjerte som konge over det ptolemeiske Egypt fra 221 f.Kr. til 204 f.Kr., og han beseiret Antiokhos Magnus ved Raphia i 217 f.Kr. Ptolemaios begynte å regjere før Raphia, og han regjerte i «sytten» år. Tallet sytten representerer en historisk periode som begynner før Raphia, og som strekker seg forbi slaget ved Panium og beleiringen av Sidon helt frem til avslutningen av menneskenes prøvetid, slik dette er representert ved året 330. Den to hundre og femti år lange profetien for menigheten Smyrnas periode begynte i år 64 og endte med Milanoediktet og ekteskapstraktaten i 313.
Constantine the Great represents the history of the church of Pergamos, and that history began in 313 and ended in 538. The first ‘seventeen’ years after the conclusion of the two-hundred-and-fifty-year prophecy in 313 possesses three waymarks. 313 was the Edict of Milan, 321 was the first Sunday law and the division of the empire is marked in 330. 330 represents the final Sunday law which marks the close of human probation. The number seventeen therefore begins before Raphia and ends well after the military campaign of Panium and Sidon. Verse sixteen in Daniel eleven represents the Sunday law in the United States
Konstantin den store representerer historien om menigheten i Pergamon, og den historien begynte i 313 og endte i 538. De første «sytten» årene etter avslutningen av den to hundre og femti år lange profetien i 313 har tre veimerker. 313 var Milano-ediktet, 321 var den første søndagsloven, og delingen av riket markeres i 330. 330 representerer den endelige søndagsloven som markerer avslutningen av menneskets nådetid. Tallet sytten begynner derfor før Rafia og ender lenge etter felttoget ved Panium og Sidon. Vers seksten i Daniel elleve representerer søndagsloven i De forente stater.
The Smyrna prophecy identifies the sign of the siege that is the very heart of Ezekiel’s warning message. The waymark that precedes the Sunday law, as represented by the two illustrations of the destruction of Jerusalem is the siege, but it is also the Edict of Milan, which begins the formation of the image of the beast.
Profetien om Smyrna identifiserer beleiringens tegn, som er selve hjertet i Esekiels advarselsbudskap. Veimerket som går forut for søndagsloven, slik det er fremstilt ved de to illustrasjonene av Jerusalems ødeleggelse, er beleiringen, men det er også Milano-ediktet, som innleder dannelsen av dyrets bilde.
At the siege a treaty marriage procession will occur. It is a fractal of the marriage procession that began with Reagan, as typified by Clovis in 496, but the final procession unto the marriage begins at the siege aligning with Justinian’s decree of 533, and with the Edict of Milan in 313. Both waymarks precede the Sunday law. 313 preceded the first Sunday law of 321, and the decree of 533 preceded the Sunday law at the third Counsel of Orleans in 538. Some type of legislation will fulfill the prophetic characteristics of both the decree of Justinian and the Edict of Milan, while some type of a symbolic treaty marriage will be put in place.
Ved beleiringen vil en traktatisk ekteskapsprosesjon finne sted. Den er en fraktal av ekteskapsprosesjonen som begynte med Reagan, slik den er forbildet ved Clovis i 496, men den endelige prosesjonen frem til ekteskapet begynner ved beleiringen i samsvar med Justinians dekret av 533 og med Milanoediktet i 313. Begge veimerker går forut for søndagsloven. 313 gikk forut for den første søndagsloven i 321, og dekretet av 533 gikk forut for søndagsloven ved det tredje konsilet i Orléans i 538. En eller annen form for lovgivning vil oppfylle de profetiske kjennetegnene både ved Justinians dekret og ved Milanoediktet, mens en eller annen form for symbolsk traktatekteskap vil bli etablert.
When that decree is made it is too late to get ready, for the door of probation is closed upon the Protestant horn as surely as it closed at the first Passover in Egypt. Thereafter the Sunday law, the next waymark identifies not simply that the image of the beast has been fully formed, but also the enforcement of the mark of the beast. The Sunday law marks the end of probation for the Republican horn, the earth beast of Revelation thirteen as certainly as Pharaoh and his host died in the Red Sea after the Passover.
Når dette dekretet blir utstedt, er det for sent å gjøre seg rede, for nådetidens dør er lukket for det protestantiske horn, like sikkert som den ble lukket ved den første påsken i Egypt. Deretter identifiserer søndagsloven, det neste veimerket, ikke bare at dyrets bilde fullt ut er blitt dannet, men også håndhevelsen av dyrets merke. Søndagsloven markerer prøvetidens slutt for det republikanske horn, jorddyret i Åpenbaringen tretten, like visst som farao og hans hær døde i Rødehavet etter påsken.
The two hundred and fifty years that concludes in 207 BC identifies Donald Trump, as represented by Antiochus Magnus preparing for the upcoming campaign that begins on the plain of Panium and ends with the siege of Sidon. After the Battle of Panium, the Ptolemaic commander Scopas of Aetolia fled with about 10,000 surviving troops to the city of Sidon. Antiochus pursued him and laid ‘siege’ to Sidon. The Ptolemaic government in Alexandria sent a relief force, but it failed. Facing starvation, Scopas surrendered the city. Antiochus allowed Scopas to leave; Scopas later returned to Egypt, where he was eventually executed on charges of treason and embezzlement. The siege of Sidon completed Antiochus’s conquest of Coele-Syria after Panium.
De to hundre og femti årene som avsluttes i 207 f.Kr., identifiserer Donald Trump, representert ved Antiochus Magnus, idet han forbereder seg til det forestående felttoget som begynner på Paniumsletten og ender med beleiringen av Sidon. Etter slaget ved Panium flyktet den ptolemeiske kommandanten Skopas fra Aitolia med omkring 10 000 overlevende soldater til byen Sidon. Antiochus forfulgte ham og la Sidon under «beleiring». Den ptolemeiske regjeringen i Alexandria sendte en unnsetningsstyrke, men den mislyktes. Stilt overfor hungersnød overgav Skopas byen. Antiochus lot Skopas forlate den; Skopas vendte senere tilbake til Egypt, hvor han til slutt ble henrettet anklaget for forræderi og underslag. Beleiringen av Sidon fullførte Antiochus’ erobring av Koilesyria etter Panium.
Sister White identifies Uriah Smith’s book, Daniel and the Revelation as “God’s helping hand.” Smith identifies the two-step campaign of Antiochus in his commentary on verses fourteen and fifteen of Daniel eleven.
Søster White identifiserer Uriah Smiths bok, Daniel and the Revelation, som «Guds hjelpende hånd». Smith identifiserer Antiokus’ totrinnsfelttog i sin kommentar til vers fjorten og femten i Daniel elleve.
“The tuition of the young king of Egypt was entrusted by the Roman Senate to M. Emilius Lepidus, who appointed Aristomenes, an old and experienced minister of that court, his guardian. His first act was to provide against the threatened invasion of the two confederated kings, Philip and Antiochus.
Opplæringen av Egypts unge konge ble av det romerske senat betrodd til M. Emilius Lepidus, som utnevnte Aristomenes, en gammel og erfaren minister ved dette hoff, til hans formynder. Hans første handling var å treffe forholdsregler mot den truende invasjonen fra de to forbundne kongene, Filip og Antiokus.
“To this end he despatched Scopas, a famous general of AEtolia, then in the service of the Egyptians, into his native country to raise reinforcements for the army. Having equipped an army, he marched into Palestine and Coele-Syria (Antiochus being engaged in a war with Attalus in Lesser Asia), and reduced all Judea into subjection to the authority of Egypt.
«Med dette formål sendte han Skopas, en berømt general fra Aitolia, som da stod i egypternes tjeneste, til hans hjemland for å skaffe forsterkninger til hæren. Etter å ha utrustet en hær marsjerte han inn i Palestina og Koile-Syria (idet Antiokus var opptatt med en krig mot Attalos i Lilleasia), og underla hele Judea seg under Egypts myndighet.»
“Thus affairs were brought into a posture for the fulfillment of the verse before us. For Antiochus, desisting from his war with Attalus at the dictation of the Romans, took speedy steps for the recovery of Palestine and Coele-Syria from the hands of the Egyptians. Scopas was sent to oppose him. Near the sources of the Jordan, the two armies met. [Panium] Scopas was defeated, pursued to Sidon, and there closely besieged. Three of the ablest generals of Egypt, with their best forces, were sent to raise the siege, but without success. At length Scopas meeting, in the gaunt and intangible specter of famine, a foe with whom he was unable to cope, was forced to surrender on the dishonorable terms of life only; whereupon he and his ten thousand men were suffered to depart, stripped and naked. Here was the taking of the most fenced cities by the king of the north; for Sidon was, both in its situation and its defenses, one of the strongest cities of those times. Here was the failure of the arms of the south to withstand, and the failure also of the people which the king of the south had chosen; namely, Scopas and his Aetolian forces.” Daniel and the Revelation, 257, 258.
«Slik ble forholdene brakt i en stilling for oppfyllelsen av det verset som ligger foran oss. For Antiokos, som etter romernes påbud innstilte sin krig mot Attalos, tok hurtige skritt for å gjenerobre Palestina og Koile-Syria fra egypternes hånd. Skopas ble sendt ut for å stå ham imot. Nær Jordans kilder møttes de to hærene. [Panium] Skopas ble slått, forfulgt til Sidon og der holdt under en streng beleiring. Tre av Egypts dyktigste generaler, med sine beste styrker, ble sendt for å bryte beleiringen, men uten fremgang. Til slutt ble Skopas, idet han i hungersnødens magre og uhåndgripelige gjenferd møtte en fiende han ikke var i stand til å mestre, tvunget til å overgi seg på de vanærende vilkår at han bare fikk beholde livet; derpå fikk han og hans ti tusen menn tillatelse til å dra bort, ribbet og nakne. Her var nordens konge som inntok de sterkest befestede byene; for Sidon var, både ved sin beliggenhet og sine forsvarsverker, en av de sterkeste byene på den tid. Her var sørens våpenmakt som ikke maktet å stå imot, og også svikten hos det folk som sørens konge hadde utvalgt; nemlig Skopas og hans aitoliske styrker.» Daniel and the Revelation, 257, 258.
The two hundred and fifty years that concludes in 207 BC identifies Donald Trump. The two-hundred-and-fifty-year prophecy that ends at 313 with the treaty marriage of east and west, and the Edict of Milan is identifying the formation of the image of the beast in the United States. The church of Pergamos, which began in 313 represents the history where Christianity fell away through a compromise with the religion of paganism, in advance of the papal power taking the throne. Pergamos and the year 313, typifies the compromise that is represented by the formation of the image of the beast in the United States. It represents the compromise of Christianity and papal Rome, for the religion of Catholicism is nothing more or less than paganism disguised as a Christian institution. The two-hundred-and-fifty-year prophecy that began in 1776 and ends this year is also addressing the United States. Thus, all three two-hundred-and-fifty-year prophecies address some prophetic aspect of the earth beast of Revelation thirteen, and all three end within the prophetic lines represented by the number seventeen.
De to hundre og femti årene som avsluttes i 207 f.Kr., identifiserer Donald Trump. Den to hundre og femti år lange profetien som ender i 313 med traktatekteskapet mellom øst og vest, og Milano-ediktet, identifiserer dannelsen av dyrets bilde i De forente stater. Menigheten i Pergamos, som begynte i 313, representerer den historien hvor kristendommen falt fra gjennom et kompromiss med hedenskapets religion, forut for at pavemakten tok tronen. Pergamos og året 313 er et forbilde på det kompromisset som er representert ved dannelsen av dyrets bilde i De forente stater. Det representerer kompromisset mellom kristendommen og det pavelige Roma, for den katolske religion er intet mer og intet mindre enn hedenskap forkledd som en kristen institusjon. Den to hundre og femti år lange profetien som begynte i 1776 og ender i år, henvender seg også til De forente stater. Således behandler alle tre to hundre og femti år lange profetiene et eller annet profetisk aspekt ved jorddyret i Åpenbaringen tretten, og alle tre ender innenfor de profetiske linjene som er representert ved tallet sytten.
The Sunday law is when the United States speaks as a dragon, and the speaking of a nation is the action of its legislative and judicial authorities.
Søndagsloven er det øyeblikket da De forente stater taler som en drage, og det et folk taler, er dets lovgivende og dømmende myndigheters handling.
“The ‘speaking’ of the nation is the action of its legislative and judicial authorities.” The Great Controversy, 442.
«Nasjonens ‘tale’ er handlingen til dens lovgivende og dømmende myndigheter.» The Great Controversy, 442.
Trump is neither a judicial or legislative authority, so the soon-coming Sunday law is accomplished by the Congress. Yet any action that provides support for the papal power, typifies the Sunday law. The decree of 533, and the edict of 313 identify the beginning of the period when the image of the beast is formed. The conclusion is the soon-coming Sunday law, and Jesus always illustrates the end with the beginning, so the action of Trump through an executive order that would provide any “concession” to the antichrist of Bible prophecy would represent the alpha of the movement that only ends at the omega, when the United States “shall so abjure the principles of its government as to enact a Sunday law.”
Trump er verken en dømmende eller lovgivende myndighet, så den snart kommende søndagsloven blir gjennomført av Kongressen. Likevel er enhver handling som yter støtte til pavemakten, et forbilde på søndagsloven. Dekretet av 533 og ediktet av 313 angir begynnelsen på den perioden da dyrets bilde blir dannet. Avslutningen er den snart kommende søndagsloven, og Jesus fremstiller alltid enden ved begynnelsen; derfor vil en handling fra Trump gjennom en presidentordre som gir enhver form for «innrømmelse» til Bibelprofetiens antikrist, representere alfaen i den bevegelsen som først ender ved omega, når De forente stater «skal i en slik grad fornekte sitt styres grunnprinsipper at de vedtar en søndagslov.»
“There are many, even of those engaged in this movement for Sunday enforcement, who are blinded to the results which will follow this action. They do not see that they are striking directly against religious liberty. There are many who have never understood the claims of the Bible Sabbath and the false foundation upon which the Sunday institution rests. Any movement in favor of religious legislation is really an act of concession to the papacy, which for so many ages has steadily warred against liberty of conscience. Sunday observance owes its existence as a so-called Christian institution to ‘the mystery of iniquity;’ and its enforcement will be a virtual recognition of the principles which are the very cornerstone of Romanism. When our nation shall so abjure the principles of its government as to enact a Sunday law, Protestantism will in this act join hands with popery; it will be nothing else than giving life to the tyranny which has long been eagerly watching its opportunity to spring again into active despotism.” Testimonies, volume 5, 711.
«Det er mange, selv blant dem som er engasjert i denne bevegelsen for håndhevelse av søndagsfeiring, som er blindet for de følger som vil komme av denne handling. De ser ikke at de dermed retter et direkte slag mot religionsfriheten. Det er mange som aldri har forstått den bibelske sabbats krav og det falske grunnlag som søndagsinstitusjonen hviler på. Enhver bevegelse til fordel for religiøs lovgivning er i virkeligheten en innrømmelse til pavedømmet, som gjennom så mange tidsaldre stadig har ført krig mot samvittighetsfriheten. Søndagshelligholdelse skylder sin eksistens som en såkalt kristen institusjon til «lovløshetens hemmelighet»; og dens håndhevelse vil i realiteten være en anerkjennelse av de prinsipper som utgjør selve hjørnesteinen i romanismen. Når vår nasjon således forkaster sitt styres grunnprinsipper ved å vedta en søndagslov, vil protestantismen ved denne handling rekke hånden til paveriet; det vil ikke være noe annet enn å gi liv til det tyranni som lenge med iver har ventet på sin anledning til på ny å bryte frem i aktivt despoti.» Testimonies, bind 5, 711.
Any “movement in favor of religious legislation is really an act of concession to the papacy,” and those movements occur in advance of the soon-coming Sunday law.
Enhver «bevegelse til fordel for religiøs lovgivning er i virkeligheten en innrømmelse overfor pavedømmet», og disse bevegelsene finner sted i forkant av den søndagsloven som snart kommer.
“The decree enforcing the worship of this day is to go forth to all the world. In a limited degree, it has already gone forth. In several places the civil power is speaking with the voice of a dragon, just as the heathen king spoke to the Hebrew captives.” Signs of the Times, May 6, 1897.
«Påbudet som håndhever tilbedelsen av denne dagen, skal utgå til hele verden. I begrenset grad har det allerede utgått. Flere steder taler den sivile makt med en drages røst, slik den hedenske kongen talte til de hebraiske fangene.» Signs of the Times, 6. mai 1897.
We will continue these things in the next article.
Vi vil fortsette med disse tingene i den neste artikkelen.