The warning message in the book of Ezekiel is the ‘sign of the siege.’ When the siege began, Ezekiel’s wife died and Ezekiel was commanded not to mourn her death. Her death, accompanied with his lack of mourning her death, symbolized the siege and the approaching destruction of Jerusalem. His actions and her death represent a warning sign, typifying a future warning sign set forth by Jesus, as the “abomination of desolation.”
Advarselsbudskapet i Esekiels bok er «tegnet på beleiringen». Da beleiringen begynte, døde Esekiels hustru, og Esekiel fikk befaling om ikke å sørge over hennes død. Hennes død, ledsaget av at han ikke sørget over den, symboliserte beleiringen og den nært forestående ødeleggelsen av Jerusalem. Hans handlinger og hennes død utgjør et advarselstegn og er et forbilde på et fremtidig advarselstegn fremsatt av Jesus som «ødeleggelsens styggedom».
When ye therefore shall see the abomination of desolation, spoken of by Daniel the prophet, stand in the holy place, (whoso readeth, let him understand). Matthew 24:15.
Når dere derfor ser ødeleggelsens styggedom, som det er talt om ved profeten Daniel, stå på hellig grunn, — den som leser, han forstå det. Matteus 24:15.
When the Roman standards were placed inside the precincts of the temple, Christians in Jerusalem were to flee the city. The two witnesses of the sign of Jerusalem’s destruction emphasize the seriousness of recognizing the ‘sign’ in advance of the siege, and inspiration further identifies that those two witnesses find their “more direct application” in the latter days. Speaking of Christ’s warning of Jerusalem’s destruction in connection with Ezekiel and John being in a temple vision, Sister White penned:
Da de romerske fanene ble ført inn på tempelområdet, skulle de kristne i Jerusalem flykte fra byen. De to vitnene om tegnet på Jerusalems ødeleggelse understreker alvoret i å gjenkjenne «tegnet» før beleiringen, og inspirasjonen identifiserer videre at disse to vitnene finner sin «mer direkte anvendelse» i de siste dager. Idet hun talte om Kristi advarsel om Jerusalems ødeleggelse i forbindelse med at Esekiel og Johannes befant seg i et tempelsyn, skrev søster White:
“While these prophecies received a partial fulfillment at the destruction of Jerusalem, they have a more direct application to the last days.
«Selv om disse profetiene fikk en delvis oppfyllelse ved Jerusalems ødeleggelse, har de en mer direkte anvendelse på de siste dager.»
“We are standing on the threshold of great and solemn events. Prophecy is fast fulfilling. The Lord is at the door. There is soon to open before us a period of overwhelming interest to all living. The controversies of the past are to be revived; new controversies will arise. The scenes to be enacted in our world are not yet even dreamed of.” Testimonies, volume 5, 753.
«Vi står på terskelen til store og høytidelige begivenheter. Profetien går raskt i oppfyllelse. Herren står for døren. Snart skal det åpne seg for oss en tid av overveldende betydning for alle levende. Fortidens stridsspørsmål skal bli tatt opp igjen; nye stridsspørsmål vil oppstå. De scener som skal utspille seg i vår verden, er ennå ikke engang drømt om.» Testimonies, bind 5, 753.
In chapter four, Ezekiel was directed to act out a parable that was emphasizing the ‘sign of the siege.’ Ezekiel acted out a parable five times in his book which his brethren refused to see. Ezekiel spoke five times to his brethren and they refused to hear. His acted parables and messages illustrate a fivefold class of foolish virgins who refuse to receive the increase of ‘knowledge’ associated with his parables and words. Those words and parables were directly connected with the destruction of Jerusalem which has a “more direct application to the last days.”
I kapittel fire ble Esekiel befalt å framføre en lignelse som understreket «tegnet på beleiringen». Esekiel framførte en lignelse fem ganger i sin bok, men hans brødre nektet å se. Esekiel talte fem ganger til sine brødre, og de nektet å høre. Hans framførte lignelser og budskap illustrerer en femdobbelt klasse av dårlige jomfruer som nekter å motta den økningen i «kunnskap» som er knyttet til hans lignelser og ord. Disse ordene og lignelsene var direkte forbundet med Jerusalems ødeleggelse, som har en «mer direkte anvendelse på de siste dager».
Thou also, son of man, take thee a tile, and lay it before thee, and pourtray upon it the city, even Jerusalem: And lay siege against it, and build a fort against it, and cast a mount against it; set the camp also against it, and set battering rams against it round about. Moreover take thou unto thee an iron pan, and set it for a wall of iron between thee and the city: and set thy face against it, and it shall be besieged, and thou shalt lay siege against it. This shall be a sign to the house of Israel.
Og du, menneskesønn, ta deg en teglstein og legg den foran deg, og tegn på den byen, Jerusalem. Og reis beleiring mot den, og bygg et befestningsverk mot den, og kast opp en voll mot den; sett også leiren opp mot den, og still rambukker opp mot den rundt omkring. Ta deg dessuten en jernpanne og sett den til en jernmur mellom deg og byen; vend så ditt ansikt mot den, og den skal være beleiret, og du skal beleire den. Dette skal være et tegn for Israels hus.
Lie thou also upon thy left side, and lay the iniquity of the house of Israel upon it: according to the number of the days that thou shalt lie upon it thou shalt bear their iniquity. For I have laid upon thee the years of their iniquity, according to the number of the days, three hundred and ninety days: so shalt thou bear the iniquity of the house of Israel. And when thou hast accomplished them, lie again on thy right side, and thou shalt bear the iniquity of the house of Judah forty days: I have appointed thee each day for a year. Therefore thou shalt set thy face toward the siege of Jerusalem, and thine arm shall be uncovered, and thou shalt prophesy against it. And, behold, I will lay bands upon thee, and thou shalt not turn thee from one side to another, till thou hast ended the days of thy siege. Ezekiel 4:1–8.
Legg deg også på din venstre side, og legg Israels hus’ misgjerning på den; så mange dager som du ligger på den, skal du bære deres misgjerning. For jeg har lagt deres misgjernings år på deg, etter tallet på dagene, tre hundre og nitti dager; slik skal du bære Israels hus’ misgjerning. Og når du har fullført disse, skal du igjen legge deg på din høyre side, og du skal bære Judas hus’ misgjerning i førti dager; jeg har fastsatt deg én dag for hvert år. Derfor skal du vende ditt ansikt mot Jerusalems beleiring, og din arm skal være avdekket, og du skal profetere mot den. Og se, jeg vil legge bånd på deg, så du ikke kan vende deg fra den ene siden til den andre, før du har fullført dagene for din beleiring. Esekiel 4:1–8.
Sign
Tegn
The word “sign” is located nine times in the book of Ezekiel. In chapter four, the siege of Jerusalem is the “sign” to the house of Israel. In chapter twelve, Ezekiel is again a “sign” identifying the siege and destruction of Jerusalem.
Ordet «tegn» forekommer ni ganger i Esekiels bok. I kapittel fire er Jerusalems beleiring «tegnet» for Israels hus. I kapittel tolv er Esekiel igjen et «tegn» som peker på Jerusalems beleiring og ødeleggelse.
Son of man, thou dwellest in the midst of a rebellious house, which have eyes to see, and see not; they have ears to hear, and hear not: for they are a rebellious house. Therefore, thou son of man, prepare thee stuff for removing, and remove by day in their sight; and thou shalt remove from thy place to another place in their sight: it may be they will consider, though they be a rebellious house. Then shalt thou bring forth thy stuff by day in their sight, as stuff for removing: and thou shalt go forth at even in their sight, as they that go forth into captivity. Dig thou through the wall in their sight, and carry out thereby. In their sight shalt thou bear it upon thy shoulders, and carry it forth in the twilight: thou shalt cover thy face, that thou see not the ground: for I have set thee for a sign unto the house of Israel. Ezekiel 12:2–6.
Menneskesønn, du bor midt iblant et gjenstridig hus, som har øyne til å se, men ikke ser; de har ører til å høre, men ikke hører; for de er et gjenstridig hus. Derfor, du menneskesønn, gjør i stand ditt utstyr for bortflytting, og flytt bort om dagen for deres øyne; og du skal flytte fra ditt sted til et annet sted for deres øyne; kanskje de vil ta det til etterretning, enda de er et gjenstridig hus. Så skal du bære ut ditt utstyr om dagen for deres øyne, som utstyr for bortflytting; og du skal gå ut om kvelden for deres øyne, slik de går ut som føres i fangenskap. Bryt deg gjennom muren for deres øyne, og bær det ut gjennom den. For deres øyne skal du bære det på skulderen og føre det ut i skumringen; du skal dekke ditt ansikt, så du ikke ser landet; for jeg har satt deg til et tegn for Israels hus. Esekiel 12:2–6.
When the rebellious house saw the acted-out parable, they knew not what it meant, so they asked Ezekiel to explain.
Da det opprørske hus så den framstilte lignelsen, visste de ikke hva den betydde, så de ba Esekiel forklare den.
Son of man, hath not the house of Israel, the rebellious house, said unto thee, What doest thou? Say thou unto them, Thus saith the Lord God; This burden concerneth the prince in Jerusalem, and all the house of Israel that are among them. Say, I am your sign: like as I have done, so shall it be done unto them: they shall remove and go into captivity. Ezekiel 12:9–11.
Menneskesønn, har ikke Israels hus, den gjenstridige slekt, sagt til deg: Hva gjør du? Si til dem: Så sier Herren Gud: Dette utsagnet gjelder fyrsten i Jerusalem og hele Israels hus som er iblant dem. Si: Jeg er deres tegn; slik jeg har gjort, slik skal det gjøres med dem: de skal flyttes bort og gå i fangenskap. Esekiel 12:9–11.
The siege of Jerusalem is a sign for God’s people in the latter days.
Beleiringen av Jerusalem er et tegn for Guds folk i de siste dager.
“Each of the ancient prophets spoke less for their own time than for ours, so that their prophesying is in force for us. ‘Now all these things happened unto them for ensamples: and they are written for our admonition, upon whom the ends of the world are come.’ 1 Corinthians 10:11. ‘Not unto themselves, but unto us they did minister the things, which are now reported unto you by them that have preached the gospel unto you with the Holy Ghost sent down from heaven; which things the angels desire to look into.’ 1 Peter 1:12....
«Hver av de gamle profetene talte mindre for sin egen tid enn for vår, slik at deres profetiske tale gjelder for oss. ‘Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til.’ 1 Korinterbrev 10:11. ‘Det ble åpenbart for dem at det ikke var seg selv, men oss, de tjente med det som nå er blitt forkynt for dere ved dem som forkynte evangeliet for dere ved Den Hellige Ånd, utsendt fra himmelen—ting som engler lengter etter å skue inn i.’ 1 Petersbrev 1:12....»
“The Bible has accumulated and bound up together its treasures for this last generation. All the great events and solemn transactions of Old Testament history have been, and are, repeating themselves in the church in these last days.” Selected Messages, book 3, 338, 339.
«Bibelen har samlet og bundet sine skatter sammen for denne siste slekt. Alle de store begivenheter og høytidelige handlinger i Det gamle testamentes historie har vært, og gjentar seg, i menigheten i disse siste dager.» Selected Messages, bok 3, 338, 339.
This Same Day
Denne samme dag
Ezekiel in the acted parable of the ‘siege and destruction of Jerusalem’ is a sign for God’s people in the latter days.
Esekiel er i den utspilte lignelsen om «Jerusalems beleiring og ødeleggelse» et tegn for Guds folk i de siste dager.
Again in the ninth year, in the tenth month, in the tenth day of the month, the word of the Lord came unto me, saying, Son of man, write thee the name of the day, even of this same day: the king of Babylon set himself against Jerusalem this same day.
Atter i det niende året, i den tiende måneden, på den tiende dagen i måneden, kom Herrens ord til meg, og det lød: Menneskesønn, skriv opp navnet på denne dagen, nettopp denne samme dagen; kongen av Babylon har satt seg fast mot Jerusalem på denne samme dagen.
And utter a parable unto the rebellious house, and say unto them, Thus saith the Lord God; Set on a pot, set it on, and also pour water into it: Gather the pieces thereof into it, even every good piece, the thigh, and the shoulder; fill it with the choice bones. Take the choice of the flock, and burn also the bones under it, and make it boil well, and let them seethe the bones of it therein. Wherefore thus saith the Lord God; Woe to the bloody city, to the pot whose scum is therein, and whose scum is not gone out of it! bring it out piece by piece; let no lot fall upon it. For her blood is in the midst of her; she set it upon the top of a rock; she poured it not upon the ground, to cover it with dust; That it might cause fury to come up to take vengeance; I have set her blood upon the top of a rock, that it should not be covered.
Og fremfør en lignelse for den gjenstridige ætt og si til dem: Så sier Herren Gud: Sett over en gryte, sett den over ilden, og hell også vann i den. Legg stykkene i den, hvert godt stykke, låret og bogen; fyll den med de beste ben. Ta det beste av småfeet, og legg også ved under den av benene, og la den koke kraftig, og la benene i den koke med. Derfor sier Herren Gud så: Ve over blodbyen, over gryten som dens slagg er i, og hvis slagg ikke er gått ut av den! Tøm den stykke for stykke; la intet lodd falle på den. For hennes blod er midt i henne; hun satte det på toppen av en klippe; hun utøste det ikke på jorden, så det kunne dekkes med støv; for å la harme stige opp og ta hevn har jeg satt hennes blod på toppen av en klippe, for at det ikke skulle bli dekket.
Therefore thus saith the Lord God; Woe to the bloody city! I will even make the pile for fire great. Heap on wood, kindle the fire, consume the flesh, and spice it well, and let the bones be burned. Then set it empty upon the coals thereof, that the brass of it may be hot, and may burn, and that the filthiness of it may be molten in it, that the scum of it may be consumed. She hath wearied herself with lies, and her great scum went not forth out of her: her scum shall be in the fire. In thy filthiness is lewdness: because I have purged thee, and thou wast not purged, thou shalt not be purged from thy filthiness any more, till I have caused my fury to rest upon thee. I the Lord have spoken it: it shall come to pass, and I will do it; I will not go back, neither will I spare, neither will I repent; according to thy ways, and according to thy doings, shall they judge thee, saith the Lord God.
Derfor, så sier Herren Gud: Ve over blodbyen! Også jeg vil gjøre bålet stort. Legg på ved, tenn ilden, kok kjøttet ut, tilsett krydder, og la benene bli brent. Sett så gryten tom på glørne, så metallet kan bli hett og brenne, så dens urenhet kan smeltes i den, så dens slagg kan fortæres. Hun har trettet seg ut med løgn, og hennes store slagg gikk ikke ut av henne; hennes slagg skal i ilden. I din urenhet er skamløs utukt; fordi jeg ville rense deg, og du ikke ble renset, skal du ikke mer bli renset fra din urenhet før jeg har latt min harme få hvile over deg. Jeg, Herren, har talt det. Det skal skje, og jeg vil gjøre det. Jeg vil ikke la være, og jeg vil ikke spare, og jeg vil ikke angre; etter dine veier og etter dine gjerninger skal de dømme deg, sier Herren Gud.
Also the word of the Lord came unto me, saying, Son of man, behold, I take away from thee the desire of thine eyes with a stroke: yet neither shalt thou mourn nor weep, neither shall thy tears run down. Forbear to cry, make no mourning for the dead, bind the tire of thine head upon thee, and put on thy shoes upon thy feet, and cover not thy lips, and eat not the bread of men. So I spake unto the people in the morning: and at even my wife died; and I did in the morning as I was commanded. And the people said unto me, Wilt thou not tell us what these things are to us, that thou doest so?
Og Herrens ord kom til meg og sa: Menneskesønn, se, jeg tar dine øynes lyst fra deg med ett slag; likevel skal du verken sørge eller gråte, og dine tårer skal ikke renne. Stønn stille, hold ingen sørgehøytid for den døde; bind ditt hodebind om deg, og ta dine sko på dine føtter, og dekk ikke til dine lepper, og spis ikke menneskers brød. Så talte jeg til folket om morgenen; og om kvelden døde min hustru; og om morgenen gjorde jeg som jeg var blitt befalt. Og folket sa til meg: Vil du ikke fortelle oss hva disse tingene betyr for oss, siden du gjør slik?
Then I answered them, The word of the Lord came unto me, saying, Speak unto the house of Israel, Thus saith the Lord God; Behold, I will profane my sanctuary, the excellency of your strength, the desire of your eyes, and that which your soul pitieth; and your sons and your daughters whom ye have left shall fall by the sword. And ye shall do as I have done: ye shall not cover your lips, nor eat the bread of men. And your tires shall be upon your heads, and your shoes upon your feet: ye shall not mourn nor weep; but ye shall pine away for your iniquities, and mourn one toward another. Thus Ezekiel is unto you a sign: according to all that he hath done shall ye do: and when this cometh, ye shall know that I am the Lord God. Ezekiel 24:1–24.
Da svarte jeg dem: Herrens ord kom til meg, og det lød slik: Tal til Israels hus: Så sier Herren Gud: Se, jeg vil vanhellige min helligdom, deres styrkes herlighet, deres øynes lyst og det som deres sjel ynkes over; og deres sønner og deres døtre som dere har forlatt, skal falle for sverd. Og dere skal gjøre som jeg har gjort: Dere skal ikke dekke deres lepper og ikke spise menneskers brød. Deres hodebind skal være på deres hoder og deres sko på deres føtter; dere skal ikke sørge og ikke gråte, men tæres bort i deres misgjerninger og sukke for hverandre. Slik skal Esekiel være et tegn for dere; etter alt det han har gjort, skal dere gjøre. Og når dette kommer, skal dere kjenne at jeg er Herren Gud. Esekiel 24:1–24.
Ezekiel is a sign who identifies the beginning siege and the ending destruction of Jerusalem, and thereafter; the captivity of the members of the Laodicean Seventh-day Adventist church.
Esekiel er et tegn som markerer den innledende beleiringen og den avsluttende ødeleggelsen av Jerusalem, og deretter; bortførelsen av medlemmene av den laodikeiske Syvendedags Adventistkirke.
“When Christ looked down from the crest of Olivet, He saw this state of things existing in every church. The warnings come down to all that are following in the tread of the people of Jerusalem, who had such great light. This people is before us as a warning. By rejecting God’s warnings in this our day, men are repeating the sin of Jerusalem. The Lord sees what the human agent does not see and will not see—the outcome of all the human devising in Battle Creek. He has done all that a God could do. He has flashed light before the eyes of the people, that their sins might not reach the boundary where repentance cannot be felt. But by a long process of departure from just and righteous principles, men have placed themselves where light and truth, justice and mercy, are not discerned. This course has become part of their very nature.” Testimonies, volume 8, 68.
«Da Kristus skuet ned fra toppen av Oljeberget, så Han at denne tingenes tilstand fantes i hver menighet. Advarslene når ned til alle som følger i fotsporene til Jerusalems folk, som hadde så stort lys. Dette folk står foran oss som en advarsel. Ved å forkaste Guds advarsler i vår tid gjentar mennesker Jerusalems synd. Herren ser det som det menneskelige redskap ikke ser og ikke vil se—utfallet av all menneskelig planlegging i Battle Creek. Han har gjort alt det en Gud kunne gjøre. Han har latt lys skinne frem for folkets øyne, for at deres synder ikke skulle nå den grense hvor anger ikke lenger kan føles. Men ved en lang prosess med avvik fra rette og rettferdige prinsipper har mennesker stilt seg der hvor lys og sannhet, rettferdighet og barmhjertighet, ikke blir erkjent. Denne handlemåten er blitt en del av deres egen natur.» Testimonies, bind 8, 68.
Two Witnesses of Alpha and Omega
To vitner om Alfa og Omega
Ezekiel had been supernaturally made dumb, and he was informed when Jerusalem fell, he would again be able to speak, and that he would then be a ‘sign.’ Ezekiel’s lack of mourning his wife’s death marked the alpha sign at the beginning of the siege, and Ezekiel’s mouth being opened when Jerusalem fell was the omega sign. The siege unto the destruction is marked by a sign in the beginning and ending. Within the same illustration, a second witness to an alpha and omega sign is represented as the death of the “desire of Ezekiel’s eyes” as the alpha and the death of the people’s “desire of eyes” is the omega sign of the period. The period of one and a half years bears two witnesses of an alpha and an omega. The death of Ezekiel’s wife represented the captivity and trampling down of the host, and the omega death of Jerusalem represented the trampling down of the sanctuary.
Esekiel var overnaturlig gjort stum, og det ble kunngjort ham at når Jerusalem falt, skulle han igjen kunne tale, og at han da skulle være et «tegn». Esekiels mangel på sorg over sin hustrus død markerte alfa-tegnet ved begynnelsen av beleiringen, og at Esekiels munn ble åpnet da Jerusalem falt, var omega-tegnet. Beleiringen frem til ødeleggelsen er markert ved et tegn i begynnelsen og ved avslutningen. Innenfor den samme illustrasjonen fremstilles et annet vitne om et alfa- og omega-tegn ved at døden til «det som var Esekiels øynes lyst» er alfa, og døden til folkets «øyelyst» er periodens omega-tegn. Perioden på halvannet år bærer to vitner om en alfa og en omega. Esekiels hustrus død representerte bortførelsen og nedtrampingen av hæren, og Jerusalems omega-død representerte nedtrampingen av helligdommen.
Thus Ezekiel is unto you a sign: according to all that he hath done shall ye do: and when this cometh, ye shall know that I am the Lord God. Also, thou son of man, shall it not be in the day when I take from them their strength, the joy of their glory, the desire of their eyes, and that whereupon they set their minds, their sons and their daughters, That he that escapeth in that day shall come unto thee, to cause thee to hear it with thine ears? In that day shall thy mouth be opened to him which is escaped, and thou shalt speak, and be no more dumb: and thou shalt be a sign unto them; and they shall know that I am the Lord. Ezekiel 24:24–27.
Slik skal Esekiel være et tegn for dere: Etter alt det han har gjort, skal dere gjøre; og når dette kommer, skal dere kjenne at jeg er Herren Gud. Og du, menneskesønn, skal det ikke være slik på den dag da jeg tar fra dem deres styrke, deres herlighets glede, det deres øyne lengter etter, og det deres sinn henger ved, deres sønner og deres døtre, at den som slipper unna på den dag, skal komme til deg for å la deg høre det med dine egne ører? På den dag skal din munn åpnes for ham som er sluppet unna, og du skal tale og ikke lenger være stum; og du skal være et tegn for dem, og de skal kjenne at jeg er Herren. Esekiel 24:24–27.
Six Deaths
Seks dødsfall
The death of Ezekiel’s wife marks the beginning of the siege and the death of Jerusalem, who is prophetically Christ’s bride, and illustrates the soon-coming Sunday law, which is preceded by a period represented by the siege. The period of the siege and the destruction are two distinct, though directly connected waymarks. The siege is a period of time, and the destruction is a point in time. The destruction is the Sunday law that is preceded by the period of the formation of the image of the beast. The period of the image of the beast concludes with the mark of the beast. When Jesus identified the sign of the destruction of Jerusalem in Matthew twenty-four, He also referenced the days of Noah.
Esekiels hustrus død markerer begynnelsen på beleiringen og Jerusalems død, som profetisk er Kristi brud, og illustrerer den snart kommende søndagsloven, som innledes av en periode representert ved beleiringen. Beleiringens periode og ødeleggelsen er to adskilte, om enn direkte forbundne, veimerker. Beleiringen er en tidsperiode, og ødeleggelsen er et tidspunkt. Ødeleggelsen er søndagsloven, som forutgås av perioden da dyrets bilde dannes. Perioden med dyrets bilde avsluttes med dyrets merke. Da Jesus i Matteus tjuefire identifiserte tegnet på Jerusalems ødeleggelse, henviste Han også til Noahs dager.
But as the days of Noe were, so shall also the coming of the Son of man be. For as in the days that were before the flood they were eating and drinking, marrying and giving in marriage, until the day that Noe entered into the ark, And knew not until the flood came, and took them all away; so shall also the coming of the Son of man be. Matthew 24:37–39.
Men som Noas dager var, slik skal også Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, giftet seg og ble gitt til ekte, helt til den dag da Noa gikk inn i arken, og ikke visste før vannflommen kom og tok dem alle bort, slik skal også Menneskesønnens komme være. Matteus 24:37–39.
In the days of Noah, the door of probation was closed, thus typifying the soon-coming Sunday law, that is also typified by the door closing on October 22, 1844. The period from the Exeter camp meeting of August 12–17 in 1844, represents a prophetic period that leads to a closed door.
I Noahs dager ble prøvetidens dør lukket, og dette er således et forbilde på den snart kommende søndagsloven, som også er forbilledlig fremstilt ved at døren ble lukket den 22. oktober 1844. Tidsrommet fra leirmøtet i Exeter 12.–17. august 1844 representerer en profetisk periode som leder frem til en lukket dør.
In the days of Noah, Noah represented the third angel and the third angel arrived at the closed door of October 22, 1844. In the days of Noah, which according to Jesus would be as “the coming of the Son of man,” the three angels of Revelation fourteen led to the closed door. William Miller represented the first angel’s message, and was typified by Enoch in the days of Noah. Jude identifies Enoch’s message as a parallel to Miller’s message.
I Noahs dager representerte Noah den tredje engel, og den tredje engel kom til den lukkede dør den 22. oktober 1844. I Noahs dager, som ifølge Jesus skulle være som «Menneskesønnens komme», førte de tre englene i Åpenbaringen fjorten frem til den lukkede dør. William Miller representerte den første engels budskap, og ble forebildet ved Enok i Noahs dager. Judas identifiserer Enoks budskap som en parallell til Millers budskap.
And Enoch also, the seventh from Adam, prophesied of these, saying, Behold, the Lord cometh with ten thousands of his saints, To execute judgment upon all, and to convince all that are ungodly among them of all their ungodly deeds which they have ungodly committed, and of all their hard speeches which ungodly sinners have spoken against him. Jude 1:14, 15.
Og Enok, den sjuende fra Adam, profeterte også om disse og sa: Se, Herren kommer med titusener av sine hellige for å holde dom over alle og overbevise alle ugudelige blant dem om alle deres ugudelige gjerninger, som de ugudelig har gjort, og om alle de harde ord som ugudelige syndere har talt mot ham. Judas 1:14, 15.
Miller’s first angel’s message announced the “judgment” as typified by Enoch’s message. Enoch’s beginning is marked as being the “seventh from Adam.” Miller’s message began and ended with the arrival of the “seven times” against the northern kingdom and forty-six years later the third angel arrived on October 22, 1844 when the “seven times” against the southern kingdom was fulfilled. Both Enoch and Miller, who were messengers of the judgment hour, began with the number seven being identified. The period that began with Enoch, the seventh ended with seven days that the animals entered the ark until the door was supernaturally closed. Jesus always illustrates the end with the beginning.
Millers første engels budskap forkynte «dommen», slik den var forbildet ved Enoks budskap. Begynnelsen hos Enok er kjennetegnet ved at han omtales som den «sjuende fra Adam». Millers budskap begynte og endte med ankomsten av de «sju tider» over det nordlige riket, og førtiseks år senere kom den tredje engelen den 22. oktober 1844, da de «sju tider» over det sørlige riket var oppfylt. Både Enok og Miller, som var budbærere for dommens time, begynte med at tallet sju ble identifisert. Den perioden som begynte med Enok, den sjuende, endte med de sju dagene da dyrene gikk inn i arken, inntil døren ble overnaturlig lukket. Jesus fremstiller alltid enden ved begynnelsen.
Enoch begat Methuselah, who in turn begat Lamech. Lamech and Methuselah represent the second angel's message and also the message of the midnight cry. The midnight cry progressed unto the closed door, and is thus represented by Methuselah who died the year of the flood. Lamech represented the second angel’s message, and Lamech died five years before the flood. The five years from the death of Lamech unto the death of Methuselah when the door closed, typified the death of Ezekiel’s bride marking the beginning of the period that led to the death of Christ’s bride represented by Methuselah.
Enok fikk Metusjalah, som igjen fikk Lamek. Lamek og Metusjalah representerer den annen engels budskap og også midnattsropets budskap. Midnattsropet skred frem til den lukkede dør, og blir således representert ved Metusjalah, som døde det året vannflommen kom. Lamek representerte den annen engels budskap, og Lamek døde fem år før vannflommen. De fem årene fra Lameks død til Metusjalahs død, da døren ble lukket, var et forbilde på Esekiels bruds død, som markerte begynnelsen på den perioden som ledet til Kristi bruds død, representert ved Metusjalah.
Enoch typified the first angel that arrived in 1798, Lamech typified the second angel that arrived on April 19, 1844 and Methuselah typified the midnight cry from Exeter unto the closed door of October 22, 1844, that was typified by Noah. The five years from the death of Lamech unto the death of Methuselah typified the year and a half from 587 BC unto 586 BC. Those five years from Lamech to Methuselah typify five years from 1448 unto 1453.
Enok var et forbilde på den første engelen som kom i 1798, Lamek var et forbilde på den andre engelen som kom 19. april 1844, og Metusjalah var et forbilde på midnattsropet fra Exeter til den lukkede døren den 22. oktober 1844, som var forbilledliggjort ved Noah. De fem årene fra Lameks død til Metusjalas død var et forbilde på det halvannet året fra 587 f.Kr. til 586 f.Kr. Disse fem årene fra Lamek til Metusjalah er et forbilde på fem år fra 1448 til 1453.
On October 31, 1448, John Palaiologos died and his brother, Constantine the eleventh, (the last Constantine) sought permission to ascend the throne of eastern Rome from the Islamic Turkish power. His submission on July 27, 1299, fulfilled the second one hundred and fifty years of Revelation nine set forth in verse ten. Five years after John Palaiologos death, his brother Constantine the eleventh died upon the walls of Constantinople as Mehmed II conquered the Byzantine empire of eastern Rome. Mehmed is the Turkish derivation of Mohammed, so the death of the first Mohammed in 632, which began the first one hundred and fifty year prophecy of Revelation nine, (located in verse five), and which ended with the death of the last Constantine at the hands of ‘Mohammed the second’ eight hundred and twenty-one years later. Five years before his death Mohammed had predicted the demise of Rome and it was accomplished by the Turk named Mohammed the second.
Den 31. oktober 1448 døde Johannes Palaiologos, og hans bror, Konstantin den ellevte (den siste Konstantin), søkte tillatelse fra den islamske tyrkiske makt til å bestige det østlige Romas trone. Hans underkastelse den 27. juli 1299 oppfylte de andre hundre og femti årene i Åpenbaringen ni, fremstilt i vers ti. Fem år etter Johannes Palaiologos’ død døde hans bror Konstantin den ellevte på Konstantinopels murer idet Mehmed II erobret det bysantinske riket, det østlige Roma. Mehmed er den tyrkiske avledningen av Mohammed, slik at døden til den første Mohammed i 632, som innledet den første hundre og femtiårsprofetien i Åpenbaringen ni (lokalisert i vers fem), endte med døden til den siste Konstantin ved hånden til «Mohammed den andre» åtte hundre og tjueén år senere. Fem år før sin død hadde Mohammed forutsagt Romas undergang, og den ble fullbyrdet av tyrken ved navn Mohammed den andre.
Constantine the last, the eleventh, died in the battle of Constantinople, thus identifying five years from the death of his brother John to his death. Those five years were typified by the five years from the death of Lamech, the son, unto the death of Methuselah, the father, five years later when the door closed upon the ark. Thus, the death of Ezekiel’s bride was typified by the death of Lamech, and together they provide witness to the death of John Palaiologos in 1448. The subsequent death of Methuselah aligns with the death of Christ’s bride and the destruction of Jerusalem in 586 BC, and together they align with the death of Constantine the eleventh.
Konstantin den siste, den ellevte, døde i slaget om Konstantinopel og identifiserer således de fem årene fra hans bror Johannes’ død til hans egen død. Disse fem årene ble forbildet ved de fem årene fra Lameks, sønnens, død til Metusalas, farens, død fem år senere, da døren ble lukket over arken. Slik ble Esekiels bruds død forbildet ved Lameks død, og sammen vitner de om Johannes Palaiologos’ død i 1448. Metusalas påfølgende død svarer til Kristi bruds død og Jerusalems ødeleggelse i 586 f.Kr., og sammen svarer de til Konstantin den ellevtes død.
The three witnesses of a prophetic period that begins and ends with a death, illustrate the period of the formation of the image of the beast that concludes with the mark of the beast, and it aligns with the proclamation of the midnight cry in Millerite history and the formation of the image of the beast that concludes with the mark of the beast in our current history. When the mark of the beast is fulfilled at the soon-coming Sunday law, the prophetic “speaking” arrives in agreement with Ezekiel being able to “speak” upon his own volition when Jerusalem was destroyed.
De tre vitnene om en profetisk periode som begynner og ender med en død, illustrerer perioden for dannelsen av dyrets bilde, som avsluttes med dyrets merke, og den stemmer overens med forkynnelsen av midnattsropet i millerittisk historie og dannelsen av dyrets bilde, som avsluttes med dyrets merke, i vår nåværende historie. Når dyrets merke blir oppfylt ved den snart kommende søndagsloven, inntrer den profetiske «tale» i samsvar med at Esekiel kunne «tale» av egen vilje da Jerusalem ble ødelagt.
Speaking
Taler
At the Sunday law, which is typified by the destruction of Jerusalem, the prophetic speaking of the United States is marked as the false prophet speaks as a dragon.
Ved søndagsloven, som er et forbilde på Jerusalems ødeleggelse, blir De forente staters profetiske tale kjennetegnet idet den falske profeten taler som en drage.
And I beheld another beast coming up out of the earth; and he had two horns like a lamb, and he spake as a dragon. Revelation 13:11.
Og jeg så et annet dyr stige opp av jorden; og det hadde to horn lik et lam, og det talte som en drage. Åpenbaringen 13:11.
At the Sunday law, Balaam strikes his ass a third time, and the ass then speaks.
Ved søndagsloven slår Bileam sitt esel for tredje gang, og eselet taler da.
And the Lord opened the mouth of the ass, and she said unto Balaam, What have I done unto thee, that thou hast smitten me these three times? And Balaam said unto the ass, Because thou hast mocked me: I would there were a sword in mine hand, for now would I kill thee. And the ass said unto Balaam, Am not I thine ass, upon which thou hast ridden ever since I was thine unto this day? was I ever wont to do so unto thee? And he said, Nay. Numbers 22:28–30.
Og Herren åpnet aseninnens munn, og hun sa til Bileam: Hva har jeg gjort mot deg, siden du har slått meg disse tre ganger? Og Bileam sa til aseninnen: Fordi du har drevet ap med meg. Om jeg bare hadde hatt et sverd i min hånd, så ville jeg nå ha drept deg. Og aseninnen sa til Bileam: Er ikke jeg din aseninne, som du har ridd på helt fra den tid jeg ble din og inntil denne dag? Har jeg noensinne hatt for vane å gjøre slik mot deg? Og han sa: Nei. 4 Mosebok 22:28–30.
The false prophet speaks at the Sunday law and Islam also speaks at the Sunday law. Both are prophetically false prophets. At the Sunday law the ‘vision” of Habakkuk that tarried, speaks.
Den falske profeten taler ved søndagsloven, og islam taler også ved søndagsloven. Begge er profetisk sett falske profeter. Ved søndagsloven taler Habakkuks «syn» som drygde.
For the vision is yet for an appointed time, but at the end it shall speak, and not lie: though it tarry, wait for it; because it will surely come, it will not tarry. Habakkuk 2:3.
For synet gjelder ennå en fastsatt tid; men ved enden skal det tale og ikke lyve. Om det drøyer, så vent på det; for det skal sannelig komme, det skal ikke utebli. Habakkuk 2:3.
Habakkuk is the true prophet who speaks in contrast with the false prophets. The ‘vision’ of Habakkuk speaks through the mouth of formerly dumb Ezekiel, whose mouth is then opened. The promise of being God’s mouth was given to Jeremiah.
Habakkuk er den sanne profeten som taler i kontrast til de falske profetene. Habakkuks «syn» taler gjennom munnen på den tidligere stumme Esekiel, hvis munn da blir åpnet. Løftet om å være Guds munn ble gitt til Jeremia.
Why is my pain perpetual, and my wound incurable, which refuseth to be healed? wilt thou be altogether unto me as a liar, and as waters that fail? Therefore thus saith the Lord, If thou return, then will I bring thee again, and thou shalt stand before me: and if thou take forth the precious from the vile, thou shalt be as my mouth: let them return unto thee; but return not thou unto them. Jeremiah 15:18, 19.
Hvorfor er min smerte vedvarende og mitt sår ulegelig, så det nekter å bli helbredet? Vil du da være for meg som en løgnaktig bekk, som vann som svikter? Derfor sier Herren så: Dersom du vender om, vil jeg føre deg tilbake, og du skal stå for mitt åsyn; og dersom du skiller det dyrebare fra det usle, skal du være som min munn. La dem vende tilbake til deg, men du skal ikke vende tilbake til dem. Jeremia 15:18, 19.
At the Sunday law, Zacharias's nine months of dumbness ended when he spoke and confirmed that his son’s name is to be John. Zacharias represented leadership who disbelieve the word of the third angel, and John represented the Elijah movement, the church that would usher in the Second Coming of Christ.
Ved søndagsloven tok Sakarias’ ni måneders stumhet slutt da han talte og stadfestet at hans sønns navn skulle være Johannes. Sakarias representerte lederskapet som ikke tror den tredje engels ord, og Johannes representerte Elias-bevegelsen, menigheten som skulle innlede Kristi annet komme.
And Zacharias said unto the angel, Whereby shall I know this? for I am an old man, and my wife well stricken in years. And the angel answering said unto him, I am Gabriel, that stand in the presence of God; and am sent to speak unto thee, and to shew thee these glad tidings. And, behold, thou shalt be dumb, and not able to speak, until the day that these things shall be performed, because thou believest not my words, which shall be fulfilled in their season.
Og Sakarja sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? For jeg er en gammel mann, og min hustru er langt oppe i årene. Og engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står framfor Gud; og jeg er utsendt for å tale til deg og forkynne deg dette gledesbudskap. Og se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dag da disse ting skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.
And the people waited for Zacharias, and marvelled that he tarried so long in the temple. And when he came out, he could not speak unto them: and they perceived that he had seen a vision in the temple: for he beckoned unto them, and remained speechless. Luke 1:18–22.
Og folket ventet på Sakarja og undret seg over at han drøyde så lenge i tempelet. Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem; og de forsto at han hadde sett et syn i tempelet, for han gjorde tegn til dem og forble stum. Lukas 1:18–22.
Zacharias was of the eighth course of priests.
Sakarja tilhørte den åttende presteavdelingen.
There was in the days of Herod, the king of Judaea, a certain priest named Zacharias, of the course of Abia: and his wife was of the daughters of Aaron, and her name was Elisabeth. And they were both righteous before God, walking in all the commandments and ordinances of the Lord blameless. And they had no child, because that Elisabeth was barren, and they both were now well stricken in years. And it came to pass, that while he executed the priest’s office before God in the order of his course, According to the custom of the priest’s office, his lot was to burn incense when he went into the temple of the Lord. And the whole multitude of the people were praying without at the time of incense. Luke 1:5–10.
I de dager da Herodes var konge i Judea, var det en prest ved navn Sakarias, av Abias skifte; og hans hustru var av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet. Og de var begge rettferdige for Gud og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter. Og de hadde ikke barn, fordi Elisabet var ufruktbar, og de var begge nå kommet langt opp i årene. Og det skjedde mens han gjorde prestetjeneste for Gud i sitt skiftes orden, at det etter skikken for prestetjenesten falt på hans lodd å tenne røkelsen da han gikk inn i Herrens tempel. Og hele folkets mengde stod utenfor og bad i røkelsens time. Lukas 1:5–10.
All the prophets represent the latter days, and Zacharias went into the temple, as did Ezekiel. He was of the eighth course of priests, marking a symbol of the eight souls on Noah’s ark that went from the old to the new world. Both he and his wife were blameless, but Zacharias would doubt the words of Gabriel. The Millerite movement began as Philadelphian's (blameless) but transitioned to Laodicean's in 1856. In the latter days, the message of the angel is the message of the third angel, and Gabriel’s message to Zacharias represents the third angel’s message and also the Elijah message, as represented by John the Baptist.
Alle profetene representerer de siste dager, og Sakarja gikk inn i templet, slik også Esekiel gjorde. Han tilhørte den åttende prestetjenesteordning, noe som markerer et symbol på de åtte sjeler i Noahs ark som gikk fra den gamle til den nye verden. Både han og hans hustru var ulastelige, men Sakarja skulle tvile på Gabriels ord. Millerittbevegelsen begynte som filadelfiere (ulastelige), men gikk over til laodikeere i 1856. I de siste dager er engelens budskap den tredje engels budskap, og Gabriels budskap til Sakarja representerer den tredje engels budskap og også Elias-budskapet, slik det er representert ved døperen Johannes.
And there appeared unto him an angel of the Lord standing on the right side of the altar of incense. And when Zacharias saw him, he was troubled, and fear fell upon him. But the angel said unto him, Fear not, Zacharias: for thy prayer is heard; and thy wife Elisabeth shall bear thee a son, and thou shalt call his name John. And thou shalt have joy and gladness; and many shall rejoice at his birth. For he shall be great in the sight of the Lord, and shall drink neither wine nor strong drink; and he shall be filled with the Holy Ghost, even from his mother’s womb. And many of the children of Israel shall he turn to the Lord their God. And he shall go before him in the spirit and power of Elias, to turn the hearts of the fathers to the children, and the disobedient to the wisdom of the just; to make ready a people prepared for the Lord. And Zacharias said unto the angel, Whereby shall I know this? for I am an old man, and my wife well stricken in years. And the angel answering said unto him, I am Gabriel, that stand in the presence of God; and am sent to speak unto thee, and to shew thee these glad tidings. Luke 1:11–19.
Da viste en Herrens engel seg for ham, stående på høyre side av røkofferalteret. Da Sakarias så ham, ble han grepet av uro, og frykt kom over ham. Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias, for din bønn er hørt; og din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Og du skal få glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. For han skal være stor i Herrens øyne, og han skal verken drikke vin eller sterk drikk; og han skal fylles med Den Hellige Ånd allerede fra sin mors liv. Og mange av Israels barn skal han vende om til Herren deres Gud. Og han skal gå fram for ham i Elias’ ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barna, og de ulydige til de rettferdiges visdom, for å berede for Herren et folk som er gjort rede. Og Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg få visshet om dette? For jeg er en gammel mann, og min hustru er kommet langt opp i årene. Og engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn; og jeg er utsendt for å tale til deg og forkynne deg dette gode budskap. Lukas 1:11–19.
Zacharias doubted that the message of the Elijah to come would be fulfilled.
Sakarja tvilte på at budskapet om den kommende Elia ville bli oppfylt.
Behold, I will send you Elijah the prophet before the coming of the great and dreadful day of the Lord: And he shall turn the heart of the fathers to the children, and the heart of the children to their fathers, lest I come and smite the earth with a curse. Malachi 4:5, 6.
Se, jeg sender dere profeten Elia før Herrens store og fryktelige dag kommer. Og han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann. Malaki 4:5, 6.
Sister White, in the context of Ezekiel’s sealing of chapter nine, identifies why the leadership of the Laodicean Seventh-day Adventist church were typified by Zacharias’ unbelief.
Søster White identifiserer, i sammenhengen med Esekiels besegling i kapittel ni, hvorfor lederskapet i den laodikeiske syvendedags adventistkirken ble fremstilt ved Sakarias’ vantro.
“The class who do not feel grieved over their own spiritual declension, nor mourn over the sins of others, will be left without the seal of God. The Lord commissions His messengers, the men with slaughtering weapons in their hands: ‘Go ye after him through the city, and smite: let not your eye spare, neither have ye pity: slay utterly old and young, both maids, and little children, and women: but come not near any man upon whom is the mark; and begin at My sanctuary. Then they began at the ancient men which were before the house.’
Den klasse som ikke føler sorg over sitt eget åndelige forfall, heller ikke sørger over andres synder, skal bli latt tilbake uten Guds segl. Herren gir sine sendebud, mennene med ødeleggende våpen i sine hender, befaling: «Gå etter ham gjennom byen og slå ned; la ikke deres øye skåne, og vis ingen medynk: drep fullstendig gamle og unge, både jomfruer og små barn og kvinner; men kom ikke nær noen mann som merket er på; og begynn ved Min helligdom. Da begynte de med de eldste mennene som var foran huset.»
“Here we see that the church—the Lord’s sanctuary—was the first to feel the stroke of the wrath of God. The ancient men, those to whom God had given great light and who had stood as guardians of the spiritual interests of the people, had betrayed their trust. They had taken the position that we need not look for miracles and the marked manifestation of God’s power as in former days. Times have changed. These words strengthen their unbelief, and they say: The Lord will not do good, neither will He do evil. He is too merciful to visit His people in judgment. Thus ‘Peace and safety’ is the cry from men who will never again lift up their voice like a trumpet to show God’s people their transgressions and the house of Jacob their sins. These dumb dogs that would not bark are the ones who feel the just vengeance of an offended God. Men, maidens, and little children all perish together.” Testimonies, volume 5, 211.
«Her ser vi at menigheten – Herrens helligdom – var den første som fikk føle slaget fra Guds vrede. De gamle mennene, de som Gud hadde gitt stort lys, og som hadde stått som voktere av folkets åndelige interesser, hadde sveket sitt ansvar. De hadde inntatt det standpunkt at vi ikke behøver å vente oss mirakler og den tydelige åpenbarelsen av Guds kraft som i tidligere dager. Tidene har forandret seg. Disse ordene styrker deres vantro, og de sier: Herren vil verken gjøre godt eller gjøre ondt. Han er altfor barmhjertig til å hjemsøke sitt folk med dom. Slik er ‘fred og trygghet’ ropet fra menn som aldri mer vil heve sin røst som en basun for å vise Guds folk deres overtredelser og Jakobs hus deres synder. Disse stumme hundene som ikke ville gjø, er de som får føle den rettferdige hevn fra en krenket Gud. Menn, unge kvinner og små barn omkommer alle sammen.» Testimonies, bind 5, 211.
Zacharias doubted the message of the third angel, which is the Elijah message that repeats the history of John the Baptist as well as the history of William Miller.
Sakarja tvilte på den tredje engels budskap, som er Elias-budskapet og gjentar historien om døperen Johannes så vel som historien om William Miller.
Five Months
Fem måneder
Elisabeth hid her pregnancy for five months.
Elisabeth skjulte sitt svangerskap i fem måneder.
And after those days his wife Elisabeth conceived, and hid herself five months, saying, Thus hath the Lord dealt with me in the days wherein he looked on me, to take away my reproach among men. And in the sixth month the angel Gabriel was sent from God unto a city of Galilee, named Nazareth. Luke 1:24–26.
Og etter de dager ble hans hustru Elisabet med barn og holdt seg skjult i fem måneder og sa: Slik har Herren gjort mot meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker. Og i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea ved navn Nasaret. Lukas 1:24–26.
Zacharias was of the eighth course of priests, aligning with the circumcision of his son John on the eighth day, when Zacharias would again speak. He and his son John represent the eight souls who were on Noah’s ark, who were hid from the death brought by the flood waters for five months, or one hundred and fifty days. The one hundred and fifty days of the pregnancy and the flood waters align with the two periods of five months in Revelation nine.
Sakarias var av den åttende presteskifteordning, i samsvar med omskjærelsen av hans sønn Johannes på den åttende dag, da Sakarias igjen skulle tale. Han og hans sønn Johannes representerer de åtte sjeler som var i Noahs ark, og som var skjult for døden som flomvannene førte med seg i fem måneder, eller ett hundre og femti dager. De ett hundre og femti dagene for svangerskapet og flomvannene svarer til de to periodene på fem måneder i Åpenbaringen ni.
Zacharias and his son John also represent when the seventh church of Laodicea transitions unto the eighth church of Philadelphia. From Zacharias’ service during the eighth course unto his son John’s circumcision of the eighth day represents a prophetic period with the number eighth identifying the beginning and the ending. Within that prophetic period there is a five-month period representing a period of hiding.
Sakarias og hans sønn Johannes representerer også når den sjuende menighet, Laodikea, går over i den åttende menighet, Filadelfia. Fra Sakarias’ tjeneste under den åttende skiftordning til hans sønn Johannes’ omskjærelse på den åttende dag representerer en profetisk periode, hvor tallet åtte markerer begynnelsen og avslutningen. Innenfor denne profetiske perioden er det en femmånedersperiode som representerer en tid med skjul.
The “speaking” of prophecy identifies the soon-coming Sunday law, so Zacharias speaks at the Sunday law, when his son is sealed, as represented by the act of circumcision. In that history, prior to the Sunday law when Zacharias speaks, at the end of five months, in the sixth month Mary visits Elisabeth and the Holy Spirit anoints Elisabeth, who as a woman represents the anointing of God’s church four months in advance of the soon-coming Sunday law.
Profetiens «tale» identifiserer den snart kommende søndagsloven, derfor taler Sakarja ved søndagsloven, når hans sønn blir beseglet, slik dette fremstilles ved omskjærelsens handling. I denne historien, før søndagsloven når Sakarja taler, ved slutten av fem måneder, i den sjette måned besøker Maria Elisabet, og Den Hellige Ånd salver Elisabet, som som kvinne representerer salvelsen av Guds menighet fire måneder i forveien for den snart kommende søndagsloven.
And Mary arose in those days, and went into the hill country with haste, into a city of Juda; And entered into the house of Zacharias, and saluted Elisabeth. And it came to pass, that, when Elisabeth heard the salutation of Mary, the babe leaped in her womb; and Elisabeth was filled with the Holy Ghost: And she spake out with a loud voice, and said, Blessed art thou among women, and blessed is the fruit of thy womb. And whence is this to me, that the mother of my Lord should come to me? For, lo, as soon as the voice of thy salutation sounded in mine ears, the babe leaped in my womb for joy. And blessed is she that believed: for there shall be a performance of those things which were told her from the Lord. Luke 1:39–45.
Og Maria stod opp i de dager og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda. Og hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet. Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, at barnet sprang i hennes liv; og Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd. Og hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt. Og hvorfra har jeg dette, at min Herres mor skulle komme til meg? For se, da lyden av din hilsen nådde mine ører, sprang barnet i mitt liv av fryd. Og salig er hun som trodde; for det skal bli oppfylt det som ble sagt henne fra Herren. Lukas 1:39–45.
At the end of five months, Elisabeth spoke to Mary “with a loud voice,” praising Mary’s belief in Gabriel’s message, which in the latter days is the third angel’s message. Elisabeth’s husband Zacharias had disbelieved, but not Mary. Mary heard the message of Gabriel five months after Zacharias, so her belief in the third angel is marked as arriving after the hidden message of five month’s was revealed. The hidden message of five months in the latter days is the first five months of Revelation nine verse five. Mary represents the church of the latter days that accepts the third angel’s message, which includes a special unsealing of five months just before the speaking of the soon-coming Sunday law arrives roughly four months later.
Ved utløpet av fem måneder talte Elisabet til Maria «med høy røst» og priste Marias tro på Gabriels budskap, som i de siste dager er den tredje engels budskap. Elisabets ektemann, Sakarja, hadde vært vantro, men ikke Maria. Maria hørte Gabriels budskap fem måneder etter Sakarja, så hennes tro på den tredje engel markeres som ankommet etter at det skjulte budskapet om fem måneder var blitt åpenbart. Det skjulte budskapet om fem måneder i de siste dager er de første fem månedene i Åpenbaringen ni, vers fem. Maria representerer menigheten i de siste dager som tar imot den tredje engels budskap, hvilket innbefatter en særlig avforsegling av fem måneder like før forkynnelsen om den snart kommende søndagslov inntrer om lag fire måneder senere.
At the waymarks of Mary’s visit the movement of the first and second angels, represented by Zacharias and Elisabeth connects with the movement of the third angel represented by Mary and Joseph. Zacharias represents an official from a church that disbelieved the third angel’s message and Joseph the carpenter, represents a movement represented by self-supporting work. Adventism ends as it began, and it began as a movement, not an organized church structure. The movement of the one hundred and forty-four thousand represented by Joseph, Mary and Christ are direct relatives of the Millerite movement represented by Zacharias, Elisabeth and John, and the disbelief of 1863 is represented by Zacharias. 1863 represents disbelief of the first and second angel’s messages and the movement of the third angel represents the faith of Mary.
Ved milepælene for Marias besøk knyttes bevegelsen under den første og den andre engel, representert ved Sakarias og Elisabet, sammen med bevegelsen under den tredje engel, representert ved Maria og Josef. Sakarias representerer en embetsmann fra en menighet som ikke trodde den tredje engels budskap, og Josef, tømmermannen, representerer en bevegelse kjennetegnet ved selvunderholdende arbeid. Adventismen ender slik den begynte, og den begynte som en bevegelse, ikke som en organisert kirkestruktur. Bevegelsen til de hundre og førtifire tusen, representert ved Josef, Maria og Kristus, er direkte slektninger av millerittbevegelsen, representert ved Sakarias, Elisabet og Johannes, og vantroen i 1863 er representert ved Sakarias. 1863 representerer vantro mot den første og den andre engels budskaper, og bevegelsen under den tredje engel representerer Marias tro.
“Angels were sent to aid the mighty angel from heaven, and I heard voices which seemed to sound everywhere, ‘Come out of her, My people, that ye be not partakers of her sins, and that ye receive not of her plagues. For her sins have reached unto heaven, and God hath remembered her iniquities.’ This message seemed to be an addition to the third message, joining it as the midnight cry joined the second angel’s message in 1844. The glory of God rested upon the patient, waiting saints, and they fearlessly gave the last solemn warning, proclaiming the fall of Babylon and calling upon God’s people to come out of her that they might escape her fearful doom.” Early Writings, 277.
«Engler ble sendt for å bistå den mektige engelen fra himmelen, og jeg hørte røster som syntes å lyde overalt: ‘Gå ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager. For hennes synder har nådd opp til himmelen, og Gud har kommet hennes misgjerninger i hu.’ Dette budskapet syntes å være et tillegg til det tredje budskapet, idet det sluttet seg til det slik midnattsropet sluttet seg til den annen engels budskap i 1844. Guds herlighet hvilte over de tålmodige, ventende hellige, og fryktløst gav de den siste høytidelige advarsel, idet de forkynte Babylons fall og kalte Guds folk til å gå ut fra henne, så de kunne unnfly hennes fryktelige dom.» Early Writings, 277.
The joining together of two messages is represented by Mary visiting Elisabeth, and that point arrived when the hidden five months is revealed. That point is where two prophecies join and are proclaimed together. One was proclaimed by Elisabeth and the other by Mary. The joining of two messages identifies when the midnight cry joins the message of the second angel, and that occurred in Millerite history at the Exeter camp meeting.
Sammenføyningen av to budskap er framstilt ved at Maria besøker Elisabet, og dette punktet inntraff da de skjulte fem månedene blir åpenbart. Dette punktet er der to profetier forenes og forkynnes sammen. Den ene ble forkynt av Elisabet og den andre av Maria. Sammenføyningen av to budskap identifiserer når midnattropet forenes med den andre engels budskap, og dette fant sted i millerittisk historie på leirmøtet i Exeter.
After Elisabeth and then Mary gave their proclamations, “Mary abode with her about three months, and returned to her own house.” Luke 1:56. The sixty-six day period from Exeter unto October 22, 1844 is represented by those four months, which concluded at the soon-coming Sunday law, when Zacharias spoke. The four months represent the period of the proclamation of the message of the midnight cry, which arrives after the message of the five hidden months.
Etter at Elisabet og deretter Maria hadde fremført sine kunngjøringer, «ble Maria hos henne omkring tre måneder og vendte så tilbake til sitt eget hus.» Lukas 1:56. Perioden på sekstiseks dager fra Exeter til 22. oktober 1844 er framstilt ved disse fire månedene, som ble avsluttet ved den snart kommende søndagsloven, da Sakarias talte. De fire månedene representerer perioden for forkynnelsen av midnattsropets budskap, som kommer etter budskapet om de fem skjulte månedene.
The two messages in Millerite history were the first and second angels, and the first angel’s message was empowered by the fulfillment of a time prophecy that began with a period of five months, which was partially hidden until ten days before its fulfillment on August 11, 1840, as set forth by Josiah Litch. The empowerment of the second angel’s message was the correction of the incorrect prediction of 1843, that took place at the Exeter camp meeting, as set forth by Samuel Snow.
De to budskapene i Milleritt-bevegelsens historie var den første og den andre engels budskap, og den første engels budskap ble gitt kraft ved oppfyllelsen av en tidsprofeti som begynte med en periode på fem måneder, hvilken delvis var skjult inntil ti dager før dens oppfyllelse den 11. august 1840, slik det ble fremsatt av Josiah Litch. Kraftgivelsen til den andre engels budskap var korrigeringen av den uriktige forutsigelsen for 1843, som fant sted på leirmøtet i Exeter, slik det ble fremsatt av Samuel Snow.
The proclamation of the twofold message of the midnight cry is represented as a short period before the door closed, which in the story of Noah opened up a five month period that concluded with the ark sitting atop mount Ararat. The period of the proclamation of the midnight cry comes after the unsealing of the hidden five months, which came ten days before August 11, 1840 and it also came after the Lord removed His hand from the figures He had covered upon the 1843 chart. The ten days of August 1 to 11, align with the sixty-six days of Exeter to October 22, 1844, and the twofold witness identifies that the unsealing of a hidden five months, accompanied with the correction of the incorrect proclamation that produced the first disappointment, and it occurs when Mary meets and greets Elisabeth in the sixth month.
Forkynnelsen av det todelte budskapet i midnattsropet fremstilles som en kort periode før døren ble lukket, som i fortellingen om Noah åpnet opp for en periode på fem måneder som ble avsluttet med at arken hvilte på toppen av Ararat-fjellet. Perioden for forkynnelsen av midnattsropet kommer etter åpningen av de skjulte fem månedene, som inntraff ti dager før 11. august 1840, og den kom også etter at Herren tok sin hånd bort fra de figurene Han hadde dekket over på 1843-kartet. De ti dagene fra 1. til 11. august svarer til de sekstiseks dagene fra Exeter til 22. oktober 1844, og det todelte vitnesbyrdet identifiserer åpningen av skjulte fem måneder, ledsaget av korrigeringen av den uriktige forkynnelsen som frembrakte den første skuffelsen, og det skjer når Maria møter og hilser Elisabet i den sjette måned.
At the Sunday law, the United States speaks as a dragon, the ass of Islam speaks, and the vision of Habakkuk speaks through the mouth of Jeremiah, Zacharias and Ezekiel. At the Sunday law Ezekiel is a sign, thus representing the ensign that is lifted up at the Sunday law. Two of the nine references of the word ‘sign’ in Ezekiel identify the “sabbaths” as the sign of the sanctification representing the combination of Divinity with humanity.
Ved søndagsloven taler De forente stater som en drage, islams esel taler, og Habakkuks syn taler gjennom Jeremias’, Sakarjas og Esekiels munn. Ved søndagsloven er Esekiel et tegn og fremstiller således banneret som løftes opp ved søndagsloven. To av de ni forekomstene av ordet «tegn» i Esekiel identifiserer «sabbatene» som tegnet på helliggjørelsen, som representerer foreningen av guddommelighet med menneskelighet.
But I wrought for my name’s sake, that it should not be polluted before the heathen, among whom they were, in whose sight I made myself known unto them, in bringing them forth out of the land of Egypt. Wherefore I caused them to go forth out of the land of Egypt, and brought them into the wilderness. And I gave them my statutes, and shewed them my judgments, which if a man do, he shall even live in them.
Men jeg handlet for mitt navns skyld, for at det ikke skulle vanhelliges for hedningenes øyne, blant hvem de var, og for hvis øyne jeg gjorde meg kjent for dem da jeg førte dem ut av landet Egypt. Derfor lot jeg dem fare ut av landet Egypt og førte dem inn i ørkenen. Og jeg gav dem mine lover og kunngjorde dem mine bud, som et menneske skal leve ved dersom han holder dem.
Moreover also I gave them my sabbaths, to be a sign between me and them, that they might know that I am the Lord that sanctify them. But the house of Israel rebelled against me in the wilderness: they walked not in my statutes, and they despised my judgments, which if a man do, he shall even live in them; and my sabbaths they greatly polluted: then I said, I would pour out my fury upon them in the wilderness, to consume them. But I wrought for my name’s sake, that it should not be polluted before the heathen, in whose sight I brought them out. Yet also I lifted up my hand unto them in the wilderness, that I would not bring them into the land which I had given them, flowing with milk and honey, which is the glory of all lands; Because they despised my judgments, and walked not in my statutes, but polluted my sabbaths: for their heart went after their idols. Nevertheless mine eye spared them from destroying them, neither did I make an end of them in the wilderness. But I said unto their children in the wilderness, Walk ye not in the statutes of your fathers, neither observe their judgments, nor defile yourselves with their idols: I am the Lord your God; walk in my statutes, and keep my judgments, and do them; And hallow my sabbaths; and they shall be a sign between me and you, that ye may know that I am the Lord your God. Ezekiel 20:9–20.
Dessuten gav jeg dem også mine sabbater til et tegn mellom meg og dem, for at de skulle kjenne at jeg er Herren som helliger dem. Men Israels hus gjorde opprør mot meg i ørkenen: de vandret ikke etter mine forskrifter, og de foraktet mine lover, som mennesket skal leve ved dersom han holder dem; og mine sabbater vanhelliget de grovt. Da sa jeg at jeg ville utøse min harme over dem i ørkenen for å gjøre ende på dem. Men jeg handlet for mitt navns skyld, for at det ikke skulle vanhelliges for hedningenes øyne, de som jeg hadde ført dem ut for åsynet av. Likevel løftet jeg også min hånd mot dem i ørkenen, at jeg ikke ville føre dem inn i det landet som jeg hadde gitt dem, et land som flyter med melk og honning, herligheten blant alle land; fordi de foraktet mine lover og ikke vandret etter mine forskrifter, men vanhelliget mine sabbater; for deres hjerte fulgte deres avguder. Men mitt øye sparte dem, så jeg ikke ødela dem, og jeg gjorde ikke ende på dem i ørkenen. Men jeg sa til deres barn i ørkenen: Vandre ikke etter deres fedres forskrifter, og hold ikke deres lover, og gjør dere ikke urene med deres avguder. Jeg er Herren deres Gud; vandre etter mine forskrifter og hold mine lover og gjør etter dem; og hellighold mine sabbater, så skal de være et tegn mellom meg og dere, for at dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud. Esekiel 20:9–20.
Ezekiel represents the ensign of the one hundred and forty-four thousand, and the sign of Divinity combined with humanity is the Lord’s “sabbaths.” Ezekiel is the sign at the beginning of the siege and he is the sign at the destruction of Jerusalem, when he is lifted up as an ensign. At the beginning of the siege, those who refuse to see and hear, who desecrate His “sabbaths”, are also a sign.
Esekiel representerer banneret for de hundre og førtifire tusen, og tegnet på guddommelighet forent med menneskelighet er Herrens «sabbater». Esekiel er tegnet ved begynnelsen av beleiringen, og han er tegnet ved Jerusalems ødeleggelse, når han blir løftet opp som et banner. Ved begynnelsen av beleiringen er også de som nekter å se og høre, og som vanhelliger Hans «sabbater», et tegn.
Then came certain of the elders of Israel unto me, and sat before me. And the word of the Lord came unto me, saying, Son of man, these men have set up their idols in their heart, and put the stumblingblock of their iniquity before their face: should I be enquired of at all by them? Therefore speak unto them, and say unto them, Thus saith the Lord God; Every man of the house of Israel that setteth up his idols in his heart, and putteth the stumblingblock of his iniquity before his face, and cometh to the prophet; I the Lord will answer him that cometh according to the multitude of his idols; That I may take the house of Israel in their own heart, because they are all estranged from me through their idols.
Da kom noen av Israels eldste til meg og satte seg foran meg. Og Herrens ord kom til meg og sa: Menneskesønn, disse menn har reist opp sine avguder i sitt hjerte og satt sin misgjerningens snublestein foran sitt ansikt; skulle jeg i det hele tatt la meg rådspørre av dem? Tal derfor til dem og si til dem: Så sier Herren Gud: Hver mann av Israels hus som reiser opp sine avguder i sitt hjerte og setter sin misgjerningens snublestein foran sitt ansikt og kommer til profeten — jeg, Herren, vil svare den som kommer, etter hans mange avguder, for at jeg kan gripe Israels hus i deres eget hjerte, fordi de alle er blitt fremmede for meg ved sine avguder.
Therefore say unto the house of Israel, Thus saith the Lord God; Repent, and turn yourselves from your idols; and turn away your faces from all your abominations. For every one of the house of Israel, or of the stranger that sojourneth in Israel, which separateth himself from me, and setteth up his idols in his heart, and putteth the stumblingblock of his iniquity before his face, and cometh to a prophet to enquire of him concerning me; I the Lord will answer him by myself: And I will set my face against that man, and will make him a sign and a proverb, and I will cut him off from the midst of my people; and ye shall know that I am the Lord. And if the prophet be deceived when he hath spoken a thing, I the Lord have deceived that prophet, and I will stretch out my hand upon him, and will destroy him from the midst of my people Israel. And they shall bear the punishment of their iniquity: the punishment of the prophet shall be even as the punishment of him that seeketh unto him; That the house of Israel may go no more astray from me, neither be polluted any more with all their transgressions; but that they may be my people, and I may be their God, saith the Lord God. Ezekiel 14:1–11.
Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Omvend dere, og vend dere bort fra deres avguder, og vend ansiktet bort fra alle deres vederstyggeligheter. For hver den av Israels hus, eller den fremmede som bor som innflytter i Israel, som skiller seg fra meg og reiser sine avguder i sitt hjerte og setter sin misgjernings anstøtsstein foran sitt ansikt, og så kommer til en profet for å spørre ham om meg, ham vil jeg, Herren, selv svare. Og jeg vil vende mitt ansikt mot den mannen og gjøre ham til et tegn og et ordspråk, og jeg vil utrydde ham av mitt folks midte; og dere skal kjenne at jeg er Herren. Og dersom profeten blir forført når han taler et ord, da er det jeg, Herren, som har forført den profeten, og jeg vil rekke ut min hånd mot ham og utrydde ham av mitt folk Israels midte. Og de skal bære straffen for sin misgjerning; profetens straff skal være den samme som straffen til den som søker råd hos ham, for at Israels hus ikke lenger skal fare vill bort fra meg og ikke mer bli uren ved alle sine overtredelser, men være mitt folk, og jeg være deres Gud, sier Herren Gud. Esekiel 14:1–11.
At Nashville, those within the Laodicean Seventh-day Adventist church who disbelieved as did Zacharias; who had “taken the position that we need not look for miracles and the marked manifestation of God’s power as in former days,” as represented by 1840 unto 1844 will be confronted by those outside of Adventism as to why they failed to give warning. They become the “sign” of the false peace and safety message, which marks the separation of the wise and foolish as represented by the two opposing tents at the Exeter camp meeting. They bear a “sign” of idolatry and rebellion, while Ezekiel bears the true prophetic warning message. At the end of the siege, when Jerusalem is destroyed, representing the Sunday law, the sign of rebellion is the mark of the beast and the sign of obedience is the seal of God.
I Nashville skal de innenfor den laodikeiske syvendedags adventistkirke som ikke trodde slik Sakarias gjorde, som hadde «inntatt den holdning at vi ikke behøver å vente mirakler og den tydelige manifestasjon av Guds kraft som i tidligere dager», slik dette er representert ved 1840 til 1844, bli konfrontert av dem utenfor adventismen med spørsmålet om hvorfor de unnlot å gi advarsel. De blir «tegnet» på det falske budskap om fred og sikkerhet, hvilket markerer atskillelsen mellom de vise og de dårlige, slik dette er fremstilt ved de to motstående teltene på leirmøtet i Exeter. De bærer et «tegn» på avgudsdyrkelse og opprør, mens Esekiel bærer det sanne profetiske advarselsbudskap. Ved slutten av beleiringen, når Jerusalem blir ødelagt, som representerer søndagsloven, er opprørets tegn dyrets merke, og lydighetens tegn er Guds segl.
Probation is fully closed for Adventism at the Sunday law, and there is a sign of the righteous and the wicked that are there marked. The close of probation at the soon-coming Sunday law typifies the close of probation when Michael stands up, and there the sign of the death of the multitudes is represented by Gog and Magog.
Nådetiden er fullt ut avsluttet for adventismen ved søndagsloven, og der finnes et tegn på de rettferdige og de ugudelige som der er merket. Nådetidens avslutning ved den snart kommende søndagsloven er et forbilde på nådetidens avslutning når Mikael reiser seg, og der fremstilles tegnet på de mange skarers død ved Gog og Magog.
And the passengers that pass through the land, when any seeth a man’s bone, then shall he set up a sign by it, till the buriers have buried it in the valley of Hamongog. And also the name of the city shall be Hamonah. Thus shall they cleanse the land. Ezekiel 39:15, 16.
Og de som drar gjennom landet, når noen ser et menneskebein, da skal han reise et merke ved det, inntil graverne har begravet det i Hamongog-dalen. Og også byens navn skal være Hamonah. Slik skal de rense landet. Esekiel 39:15, 16.
The sign of the covenant is identified in chapter thirty-seven of Ezekiel where the valley of dead bones is brought to life and the two sticks are joined. The bones are brought to life by a message of Islam, represented as the four winds, thus typifying August 11, 1840. The two sticks are combined into one, thus representing the joining of the message of the second angel with the message of the midnight cry. The bones are the empowerment of the first angel and the two sticks are the empowerment of the second angel. Thereafter God’s people are His latter day chosen covenant people, represented by John, as one hundred and forty-four thousand.
Paktens tegn blir identifisert i kapittel trettisju i Esekiel, hvor dalen med de døde benene blir vekket til live og de to stavene blir føyd sammen. Benene blir gjort levende ved et budskap om islam, fremstilt som de fire vindene, og dette er således et forbilde på 11. august 1840. De to stavene blir forent til én og fremstiller således sammenføyningen av den andre engels budskap med midnattsropets budskap. Benene er bemyndigelsen av den første engelen, og de to stavene er bemyndigelsen av den andre engelen. Deretter er Guds folk Hans utvalgte paktfolk i de siste dager, fremstilt ved Johannes som de hundre og førtifire tusen.
Moreover I will make a covenant of peace with them; it shall be an everlasting covenant with them: and I will place them, and multiply them, and will set my sanctuary in the midst of them for evermore. My tabernacle also shall be with them: yea, I will be their God, and they shall be my people. And the heathen shall know that I the Lord do sanctify Israel, when my sanctuary shall be in the midst of them for evermore. Ezekiel 37:26–28.
Og jeg vil opprette en fredspakt med dem; den skal være en evig pakt med dem. Og jeg vil la dem bo trygt og gjøre dem tallrike, og jeg vil sette min helligdom midt iblant dem til evig tid. Min bolig skal også være hos dem; ja, jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Og hedningefolkene skal kjenne at jeg, Herren, helliger Israel, når min helligdom er midt iblant dem til evig tid. Esekiel 37:26–28.
The combination of Divinity and humanity is represented in a variety of ways within God’s Word, and one illustration is when the “citadel of the soul” that is located within a human being's higher nature is attached to the citadel of God’s sanctuary. When the heavenly throne room that represents God’s citadel is joined with the citadel of a human being’s higher nature, God’s people are “sanctified” and He dwells “in the midst of them for evermore.”
Kombinasjonen av guddommelighet og menneskelighet fremstilles på ulike måter i Guds Ord, og én illustrasjon er når «sjelens borg», som er plassert i et menneskes høyere natur, er knyttet til borgen i Guds helligdom. Når det himmelske tronsalen, som representerer Guds borg, blir forenet med borgen i et menneskes høyere natur, blir Guds folk «helliget», og Han bor «midt iblant dem til evig tid».
After chapter thirty-seven Ezekiel sets forth the chapters thirty-eight and thirty-nine, where he addresses Gog and Magog as symbols of the confederacy of mankind who are outside of God’s chosen covenant people. In chapter forty, the covenant people of chapter thirty-seven are represented as a temple that fills the whole earth. Chapters thirty-eight to forty represent the rising up of God’s covenant people in the latter days, as represented by the numbers 38 and 40.
Etter kapittel trettisju fremsetter Esekiel kapittel trettiåtte og trettini, hvor han omtaler Gog og Magog som symboler på menneskehetens sammenslutning, de som står utenfor Guds utvalgte paktsfolk. I kapittel førti fremstilles paktsfolket i kapittel trettisju som et tempel som fyller hele jorden. Kapittel trettiåtte til førti fremstiller Guds paktsfolks fremvekst i de siste dager, slik dette er representert ved tallene 38 og 40.
We will continue these things in the next article.
Vi vil fortsette med disse tingene i neste artikkel.