We ended the last article with an unfinished consideration of the prophecies of Abram and Paul, that line upon line produce a 430-year period, made up of 30 years followed by 400 years. I suppose there are some out there in theology-land who may see the 30 years as a period that follows 400 years, but when generally addressed the thirty years are assigned to the beginning of the period. Is it 400 followed by 30, or 30 followed by 400? It is thirty followed by four hundred, for there are many witnesses, to establish a thirty-year period, connected to and followed by a second prophetic period.

Vi avsluttet den forrige artikkelen med en ufullført betraktning over Abrams og Paulus’ profetier, som linje på linje frembringer en periode på 430 år, sammensatt av 30 år etterfulgt av 400 år. Jeg antar at det finnes noen der ute i teologiens verden som kanskje vil se de 30 årene som en periode som følger etter 400 år, men når dette vanligvis behandles, tilordnes de tretti årene begynnelsen av perioden. Er det 400 etterfulgt av 30, eller 30 etterfulgt av 400? Det er tretti etterfulgt av fire hundre, for det finnes mange vitner som stadfester en trettiårsperiode, knyttet til og etterfulgt av en annen profetisk periode.

Joseph was thirty years old when he began service for Pharaoh in Genesis 41:46. Then began seven years of plenty, that was followed by seven years of famine. Joseph, as a type Christ at thirty years old was followed by two periods of 2520 days. When Christ was thirty, there followed two periods of 1260, which together make up 2520; which in turn connects with seven times upon two kingdoms.

Josef var tretti år gammel da han begynte sin tjeneste for Farao i 1. Mosebok 41:46. Deretter begynte sju år med overflod, som ble fulgt av sju år med hungersnød. Josef, som et forbilde på Kristus, ble ved tretti års alder etterfulgt av to perioder på 2520 dager. Da Kristus var tretti år gammel, fulgte to perioder på 1260, som til sammen utgjør 2520; hvilket i sin tur er forbundet med sju tider over to kongeriker.

David was thirty years old when he became king, and he reign for forty years as noted in 2 Samuel 5:4. David typifies Christ, and when Christ was thirty years old, He was baptized and then driven into the wilderness for forty days, and then after His resurrection which was typified by His baptism, He stayed and taught the disciples in person for forty days. At the cross, the destruction of Jerusalem was put off in mercy for forty years paralleling the forty years of dying in the wilderness at the beginning of their covenant history.

David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år, slik det er bemerket i 2 Samuel 5:4. David er et forbilde på Kristus, og da Kristus var tretti år gammel, ble Han døpt og deretter drevet ut i ørkenen i førti dager, og så, etter sin oppstandelse, som ble forbilledliggjort ved Hans dåp, ble Han værende og underviste disiplene personlig i førti dager. Ved korset ble Jerusalems ødeleggelse i barmhjertighet utsatt i førti år, parallelt med de førti årene med død i ørkenen ved begynnelsen av deres pakthistorie.

Ezekiel was thirty years old when he was called to be a prophet in Ezekiel 1:1. I will not take time now to address the period that followed Ezekiel’s thirtieth year, but I will insert a brief AI-summary of established facts of how long his ministry was. “Ezekiel’s prophecies are among the most precisely dated in the Old Testament, with 13 specific dates provided throughout the book. These are all reckoned from the year of Jehoiachin’s exile (597 BCE as year 1), providing a clear chronological framework spanning about 22 years.”

Esekiel var tretti år gammel da han ble kalt til å være profet i Esekiel 1:1. Jeg vil ikke nå ta meg tid til å behandle den perioden som fulgte etter Esekiels trettiende år, men jeg vil innføye en kort KI-oppsummering av etablerte fakta om hvor lenge hans tjeneste varte. «Esekiels profetier hører til de mest nøyaktig daterte i Det gamle testamente, med 13 spesifikke dateringer angitt gjennom hele boken. Disse er alle regnet fra året for Jojakins eksil (597 f.Kr. som år 1), og gir et klart kronologisk rammeverk som strekker seg over omkring 22 år.»

Jesus was thirty years old when He was baptized and He then confirmed the covenant with many, for one week.

Jesus var tretti år gammel da Han ble døpt, og Han stadfestet deretter pakten med de mange i én uke.

Antichrist is governed by the pattern of Christ prophetically, and just as Christ was thirty years in preparation to take up his work as Heavenly High Priest, the prophetic period of thirty years of preparation, identified for the antichrist was from the removal of the “daily” in 508, through to 538. When the papacy was empowered as a counterfeit high priest, just as Christ was anointed with power at His baptism, for the 1260 years of the papal darkness would parallel Christ’s 1260 days of pure light from His baptism unto the cross, which aligns with the papacy’s deadly wound in 1798.

Antikrist styres profetisk av Kristi mønster, og slik Kristus var tretti år i forberedelse til å ta opp sitt verk som himmelsk yppersteprest, var den profetiske perioden på tretti år som ble angitt for antikrist, fra borttagelsen av det «daglige» i 508 og frem til 538, da pavedømmet ble utrustet med makt som en forfalsket yppersteprest; slik Kristus ble salvet med kraft ved sin dåp, for de 1260 år med pavelig mørke skulle løpe parallelt med Kristi 1260 dager med rent lys fra hans dåp til korset, noe som svarer til pavedømmets dødelige sår i 1798.

None of these previous twofold periods that begin with a thirty-year period, predate Abram’s first step in his three-step covenant process. Therefore, Abram’s is the first mentioned, though it could only be that way, after it was confirmed by Paul’s second testimony. When Paul wrote his words the 400-year prophecy became a 430-year prophecy, that has the first 30 years set apart from the last period of time.

Ingen av disse foregående todelte periodene, som begynner med en trettiårsperiode, går forut for Abrams første skritt i hans trefoldige paktsprosess. Derfor er Abrams den første som blir nevnt, selv om det bare kunne være slik etter at den ble stadfestet ved Paulus’ andre vitnesbyrd. Da Paulus skrev sine ord, ble 400-årsprofetien til en 430-årsprofeti, der de første 30 årene er skilt ut fra den siste tidsperioden.

I contend based upon Christ’s character, as represented as Alpha and Omega, that in the covenant process of the one hundred and forty-four thousand, who are the omega to Abram and Pauls’ twofold prophecy of thirty years—followed by four hundred years must have its counterpart in the omega of the covenant history, which is the history of the sealing of the one hundred and forty-four thousand. A period of thirty years, followed by another distinct period must be fulfilled in a fashion which does not apply time, but fulfills Abram’s foundational 430 year prophecy. It would be nice if you read that previous statement again, and then return to this point and continue on.

Jeg hevder, på grunnlag av Kristi karakter, slik den fremstilles som Alfa og Omega, at i paktsprosessen for de hundre og førtifire tusen, som er omegaen til Abrams og Paulus’ todelte profeti om tretti år — etterfulgt av fire hundre år — må det finnes sitt motstykke i omegaen av paktshistorien, som er historien om beseglingen av de hundre og førtifire tusen. En periode på tretti år, etterfulgt av en annen særskilt periode, må oppfylles på en måte som ikke anvender tid, men som oppfyller Abrams grunnleggende profeti om 430 år. Det ville være bra om du leste den foregående uttalelsen en gang til, og deretter vender tilbake til dette punktet og fortsetter videre.

Jesus, Joseph, David and Ezekiel were all thirty years in preparation for a work that would typify God’s people in the last days. Ezekiel the prophet, Joseph typifying Christ the priest and David the king. Four symbols, but one of the symbols representing the Heavenly High Priest has a human and Divine representative. Those four witnesses all agree with Abram’s 30 years followed by a prophetic period.

Jesus, Josef, David og Esekiel var alle tretti år i forberedelse til et verk som skulle være et forbilde på Guds folk i de siste dager. Profeten Esekiel, Josef som et forbilde på Kristus, presten, og David, kongen. Fire symboler, men ett av symbolene som representerer den himmelske Øversteprest, har en menneskelig og guddommelig representant. Disse fire vitnene stemmer alle overens med Abrams 30 år, etterfulgt av en profetisk periode.

Antichrist was thirty years in preparation, then empowered for 1260 years until she received her first death in 1798. She is the symbol of the second death, for she dies again when probation closes. The second death is eternal death. We serve a risen Savior, for Christ did not die for eternity, He did not die the second death. When the papacies’ deadly wound is healed, Revelation thirteen identifies that she will reign again for 42 months, which represents a prophetic period, without an element of time.

Antikrist var tretti år under forberedelse, deretter utrustet med makt i 1260 år inntil hun mottok sin første død i 1798. Hun er symbolet på den annen død, for hun dør igjen når nådetiden avsluttes. Den annen død er evig død. Vi tjener en oppstanden Frelser, for Kristus døde ikke for evigheten; Han døde ikke den annen død. Når pavedømmets dødelige sår blir leget, identifiserer Åpenbaringen tretten at hun skal regjere igjen i 42 måneder, noe som representerer en profetisk periode, uten et tidselement.

When she is resurrected at the Sunday law, the army which opposes her work are those who were resurrected at the end of the three and a half days of Revelation eleven. Two resurrected powers, both of which are ensigns, one of the seventh-day Sabbath and one of the sun—become the point of reference for the entire world, as mankind makes its final choice for life or death.

Når hun gjenoppstår ved søndagsloven, er hæren som motsetter seg hennes verk, dem som ble oppreist ved slutten av de tre og en halv dagene i Åpenbaringen elleve. To gjenoppstandne makter, som begge er bannertegn, det ene for den syvendedags sabbat og det andre for solen, blir referansepunktet for hele verden, idet menneskeheten treffer sitt endelige valg til liv eller død.

At the Sunday law, the antichrist, who is also the beast, will represent the threefold union of the dragon, herself (the beast), and the false prophet. Those three powers will unite against God’s church, that is to be lifted up above all the mountains. God’s church triumphant is thirty years in preparation, not thirty literal years, but an established prophetic period which has thirty attached to it, and is still in force as a prophecy after the command in 1844, identifying that the application of prophetic time was no longer valid. It is simple to see that the thirty years represents a period of preparation for prophet, priest and king who as the church triumphant will represent the kingdom of glory. The four witnesses of Ezekiel, Christ, Joseph, and David represent the authority of God’s kingdom in the same period of time the papacy and the threefold union are leading the world to Armageddon.

Ved søndagsloven vil antikrist, som også er dyret, representere den trefoldige foreningen av dragen, henne selv (dyret) og den falske profeten. Disse tre maktene vil forene seg mot Guds menighet, som skal løftes opp over alle fjellene. Guds seirende menighet er tretti år i forberedelse, ikke tretti bokstavelige år, men en fastsatt profetisk periode som har tallet tretti knyttet til seg, og som fortsatt er i kraft som en profeti etter befalingen i 1844, idet den identifiserer at anvendelsen av profetisk tid ikke lenger var gyldig. Det er enkelt å se at de tretti årene representerer en forberedelsesperiode for profet, prest og konge, som som den seirende menighet vil representere herlighetens rike. De fire vitnene i Esekiel, Kristus, Josef og David representerer myndigheten i Guds rike i den samme tidsperioden som pavedømmet og den trefoldige foreningen leder verden til Armageddon.

The church triumphant is lifted up at the Sunday law in the United States and according to the testimony of the Old and New Testaments the covenant people who are the one hundred and forty-four thousand are to become a kingdom of priests.

Den seirende menighet blir opphøyet ved søndagsloven i De forente stater, og ifølge vitnesbyrdet i Det gamle og Det nye testamentet skal paktsfolket, som er de hundre og førtifire tusen, bli et kongerike av prester.

Ye also, as lively stones, are built up a spiritual house, an holy priesthood, to offer up spiritual sacrifices, acceptable to God by Jesus Christ. 1 Peter 2:5.

Også dere, som levende steiner, blir bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, for å bære fram åndelige offer, som er velbehagelige for Gud ved Jesus Kristus. 1 Peter 2:5.

The priests were to be thirty years old when they began to serve in the temple, so there is a period of time before the Sunday law where a priesthood is prepared to serve as the first fruit wave offering. The priests, who are the one hundred and forty-four thousand, are represented as Levites in the purification process accomplished by the Messenger of the Covenant. There is a prophetic period that leads to the Sunday law, in which a purification process prepares a sanctified ministry for the latter rain time period. The preparation ends at the Sunday law, so the period of thirty represents the preparation of the priests, thus corresponding to the required age for a priest. Christ as High Priest began His ministry at 30, and because Joseph typifies Christ, he also began his service at thirty. The counterfeit Christ was 30 years in preparation, so we have three witnesses that a 30-year period represents the preparation of a priesthood.

Prestene skulle være tretti år gamle når de begynte å tjene i templet, så det er en tidsperiode før søndagsloven hvor et prestedømme blir beredt til å tjene som førstegrødens svingeoffer. Prestene, som er de hundre og førtifire tusen, fremstilles som levitter i den renselsesprosess som fullbyrdes av Paktens Budbærer. Det finnes en profetisk periode som leder frem til søndagsloven, hvor en renselsesprosess bereder en helliggjort tjeneste for senregnets tidsperiode. Beredelsen ender ved søndagsloven, så perioden på tretti representerer prestenes beredelse, og svarer dermed til den påkrevde alder for en prest. Kristus som Yppersteprest begynte sin tjeneste ved 30, og fordi Josef er et forbilde på Kristus, begynte også han sin tjeneste ved tretti. Den falske Kristus var 30 år i beredelse, så vi har tre vitner om at en periode på 30 år representerer beredelsen av et prestedømme.

“The great issue near at hand will weed out those whom God has not appointed and He will have a pure, true, sanctified ministry prepared for the latter rain.” Selected Messages, book 3, 385.

«Den store og nært forestående prøven vil skille ut dem som Gud ikke har utvalgt, og Han vil ha en ren, sann, helliggjort tjeneste forberedt for sildigregnet.» Selected Messages, bok 3, 385.

Sister White teaches directly that whenever the church is pure, the Spirit of Prophecy is active. When the great issue weeds out the tares, you will have a sanctified ministry made up of Jesus and Joseph the priest who is both Divine and human, Jesus and Ezekiel the prophet, Jesus and David the king. Those who are prepared over a period symbolized by thirty years, are to be among the one-hundred and forty-four thousand and are represented as prophets, priests and kings. All three humans are biblical symbols of Christ’s work as prophet, priest and king, so the number thirty allows us to deduce that in each of these three categories that are produced by biblical symbols who were prepared for thirty years when brought together with Christ represent the combination of Divinity with humanity. Thus, those priests who are prepared over the symbolic thirty-year period are represented as the ensign of Divinity combined with humanity.

Søster White lærer uttrykkelig at hver gang menigheten er ren, er Profetiens Ånd virksom. Når den store prøven skiller ut ugresset, vil du ha et helliggjort presteskap sammensatt av Jesus og Josef, presten som er både guddommelig og menneskelig, Jesus og Esekiel, profeten, Jesus og David, kongen. De som blir forberedt gjennom en periode symbolisert ved tretti år, skal være blant de hundre og førtifire tusen og fremstilles som profeter, prester og konger. Alle de tre menneskene er bibelske symboler på Kristi gjerning som profet, prest og konge, så tallet tretti gjør det mulig for oss å utlede at i hver av disse tre kategoriene, som frembringes ved bibelske symboler som ble forberedt i tretti år, representerer de, når de føres sammen med Kristus, foreningen av guddommelighet med menneskelighet. Således fremstilles de prestene som blir forberedt gjennom den symbolske trettiårsperioden, som banneret på guddommelighet forenet med menneskelighet.

The 42 months of the final papal blood bath takes place while Christ walks among men for 42 months in the person of His disciples. 42 months of bondage and oppression ending with deliverance, as represented by the 430 years of Abram’s twofold prophecy. Abram’s four hundred years ends at the Red Sea deliverance which is a classic biblical illustration of the close of probation, at the end of the pope’s symbolic 42 months.

De 42 månedene av det endelige pavelige blodbadet finner sted mens Kristus vandrer blant mennesker i sine disiplers person i 42 måneder. 42 måneder med trelldom og undertrykkelse som ender med utfrielse, slik dette fremstilles ved de 430 årene i Abrams todelte profeti. Abrams fire hundre år ender ved utfrielsen ved Rødehavet, hvilket er en klassisk bibelsk illustrasjon på nådetidens avslutning, ved slutten av pavens symbolske 42 måneder.

The forty-two months represent the testing time from the Sunday law in the United States until human probation closes. Yet in those 42 months, following a thirty-year period of preparation, Christ is confirming the covenant in the person of the remnant. The antichrist counterfeit priest comes to his final end, right where Christ died in his line, which is right where Pharaoh, king of Egypt, died in his line. At Mount Carmel the prophets of Baal were slain, thus identifying the death of the false prophet at the Sunday law. At the Sunday law, you have a false prophet who is then slain, the dragon represented by Pharaoh, and the beast represented by the papacy. These are all represented at the Sunday law in conflict with God’s priests, kings and prophets. The church is purified just before the Sunday law and the gift of prophecy is restored—right where the false prophet dies. From then on, the battle is over the true or false prophetic message.

De førtito månedene representerer prøvetiden fra søndagsloven i De forente stater inntil menneskets nådetid avsluttes. Likevel stadfester Kristus i løpet av disse 42 månedene, etter en trettiårig forberedelsesperiode, pakten i levningens person. Antikrists forfalskede prest kommer til sin endelige ende, nettopp der Kristus døde i sin linje, hvilket er nøyaktig der Farao, kongen av Egypt, døde i sin linje. På Karmelberget ble Ba’als profeter drept, og slik identifiseres den falske profetens død ved søndagsloven. Ved søndagsloven har du en falsk profet som da blir drept, dragen representert ved Farao, og dyret representert ved pavedømmet. Alle disse er representert ved søndagsloven i konflikt med Guds prester, konger og profeter. Menigheten blir renset like før søndagsloven, og profetiens gave blir gjenopprettet—nettopp der den falske profeten dør. Fra da av står striden om det sanne eller det falske profetiske budskap.

The symbolic 30-year period represents a period which precedes the Sunday law. The period is a preparation period for the priests, for Christ is their example in all things, for these are they who follow the Lamb. Within the first 30 years of Abram’s prophecy, the covenant was put in place, thus identifying that whatever the period of preparation for the priests represents it is the period where the Lord renews His covenant with the one hundred and forty-four thousand as typified by the alpha history of Abram. That period is a time of preparation for the priests who begin to serve at the Sunday law, at age thirty, when they are anointed with the Holy Spirit as was Christ at His baptism. One other truth that can be deduced from the alpha history of Abram, is that whatever the period represents that leads to the Sunday law, it has to be momentous, for the omega is always more powerful than the alpha. The Sunday law is the omega represented by October 22, 1844, the cross, Passover in Egypt and on and on.

Den symbolske 30-årsperioden representerer en periode som går forut for søndagsloven. Perioden er en forberedelsestid for prestene, for Kristus er deres eksempel i alle ting, for disse er de som følger Lammet. Innenfor de første 30 årene av Abrams profeti ble pakten stadfestet, og dette identifiserer således at hva enn prestenes forberedelsesperiode representerer, er det den perioden hvor Herren fornyer sin pakt med de hundre og førtifire tusen, slik det er forbilledliggjort ved Abrams alfahistorie. Den perioden er en forberedelsestid for prestene, som begynner å tjene ved søndagsloven, i en alder av tretti år, når de blir salvet med Den Hellige Ånd slik Kristus ble det ved sin dåp. En annen sannhet som kan utledes av Abrams alfahistorie, er at hva enn perioden som leder frem til søndagsloven representerer, må den være betydningsfull, for omega er alltid mektigere enn alfa. Søndagsloven er omega, representert ved 22. oktober 1844, korset, påsken i Egypt, og så videre.

The Sunday law represents the end of the period represented by the thirty-year period. It has been prefigured by virtually every major salvational story, and it is also the end of the covenant history of a chosen people that began with Abram. With that type of prophetic weight of evidence concerning the end of the period, and the serious purpose of the period itself, what would be the starting point?

Søndagsloven representerer slutten på den perioden som er fremstilt ved trettiårsperioden. Den er blitt forutskygget av praktisk talt enhver større frelseshistorisk beretning, og den er også slutten på pakthistorien til et utvalgt folk som begynte med Abram. Med en slik type profetisk tyngde av bevisføring vedrørende slutten på perioden, og det alvorlige formålet med selve perioden, hva ville da være utgangspunktet?

There is a prophetic period represented by thirty years that upon a multitude of witnesses ends at the Sunday law. At that point there is a period that follows that is represented in various numerical values, and each of those periods set forth a testimony of a line of prophetic history that follows the Sunday law. Some of those periods are representing the internal line of church history, and some the external line of the world marching to Armageddon.

Det finnes en profetisk periode representert ved tretti år som, på grunnlag av en mengde vitner, ender ved søndagsloven. På det punktet følger en periode som er representert ved ulike tallverdier, og hver av disse periodene fremsetter et vitnesbyrd om en linje i den profetiske historie som følger etter søndagsloven. Noen av disse periodene representerer den indre linje i menighetens historie, og noen den ytre linje av verden som marsjerer mot Armageddon.

It is probably good at this juncture to remind ourselves that we reject the application of any time prophecies in the last days in terms of representing any identifiable dates, until the day and hour is announced at the end of the plagues. I will use Daniel chapter twelve to illustrate my point of no longer applying prophetic time. In chapter twelve there are three verses that identify prophetic time.

Det er sannsynligvis godt på dette tidspunkt å minne oss selv om at vi avviser anvendelsen av noen tidsprofetier i de siste dager i den forstand at de representerer noen identifiserbare tidspunkter, inntil dagen og timen blir kunngjort ved slutten av plagene. Jeg vil bruke Daniel kapittel tolv for å illustrere mitt poeng om ikke lenger å anvende profetisk tid. I kapittel tolv er det tre vers som angir profetisk tid.

And I heard the man clothed in linen, which was upon the waters of the river, when he held up his right hand and his left hand unto heaven, and sware by him that liveth for ever that it shall be for a time, times, and an half; and when he shall have accomplished to scatter the power of the holy people, all these things shall be finished. Daniel 12:7.

Og jeg hørte mannen som var kledd i lin, han som stod over elvens vann, da han løftet sin høyre hånd og sin venstre hånd mot himmelen og sverget ved ham som lever i all evighet, at det skal være for en tid, tider og en halv tid; og når han har fullført å knuse det hellige folks makt, skal alle disse ting være fullendt. Daniel 12:7.

And from the time that the daily sacrifice shall be taken away, and the abomination that maketh desolate set up, there shall be a thousand two hundred and ninety days. Daniel 12:11.

Og fra den tid da det stadige offer blir tatt bort, og den ødeleggende styggedom blir satt opp, skal det være ett tusen to hundre og nitti dager. Daniel 12:11.

Blessed is he that waiteth, and cometh to the thousand three hundred and five and thirty days. Daniel 12:12.

Salig er den som venter og når fram til de tusen tre hundre og fem og tretti dager. Daniel 12:12.

The Millerites had the correct understanding of each of these three verses. These three prophecies are part of the truths that represent the foundations. Yet the Millerite understanding of these verses was based upon applying the day for a year principle. Since “time is no longer,” these verses must possess another application, for all of the prophecies are speaking of the time period of the latter rain. These verses must have a latter rain understanding that does not employ time to create a message, and does not disagree with Millerite understanding of the verses. The correct Millerite view of the center verse of the three verses, (verse eleven), is that it represents a twofold period, which begins with a thirty-year period, followed by 1260 years. Verse eleven is identifying the thirty-year-period that precedes the Sunday law, as represented by the setting up of the abomination of desolation.

Millerittene hadde den rette forståelsen av hvert av disse tre versene. Disse tre profetiene er en del av de sannheter som representerer grunnvollene. Likevel var Millerittenes forståelse av disse versene basert på å anvende dag-for-år-prinsippet. Siden «tiden er ikke lenger», må disse versene ha en annen anvendelse, for alle profetiene taler om den sene regns tidsperiode. Disse versene må ha en forståelse knyttet til det sene regn som ikke benytter tid til å danne et budskap, og som ikke er i strid med Millerittenes forståelse av versene. Den korrekte Millerittiske forståelsen av det midterste verset av de tre versene, (vers elleve), er at det representerer en dobbelt periode, som begynner med en trettiårsperiode, etterfulgt av 1260 år. Vers elleve identifiserer den trettiårige perioden som går forut for søndagsloven, slik den er fremstilt ved opprettelsen av ødeleggelsens styggedom.

Daniel twelve is the chapter in God’s Word that sets forth the purification process of God’s people which occurs in the last days at the time of the end when a prophecy from the book of Daniel is unsealed. In verse eleven we find a prophecy that the pioneers correctly understood as a thirty-year period that leads into a 1260-year period. In chapter twelve, the three prophecies of verses seven, eleven and twelve are all sealed up until the time of the end. At the time of the end those three prophecies must be unsealed, for God’s Word never fails. In that very chapter, the clearest representation of the close of human probation in the Bible is set forth, so chapter twelve, is most certainly and more specifically identifying the end of Adventism, than the beginning of Adventism.

Daniel tolv er det kapitlet i Guds Ord som fremstiller renselsesprosessen for Guds folk, en prosess som finner sted i de siste dager ved endetiden, når en profeti fra Daniels bok blir avforseglet. I vers elleve finner vi en profeti som pionerene med rette forstod som en trettiårsperiode som leder inn i en periode på 1260 år. I kapittel tolv er de tre profetiene i versene syv, elleve og tolv alle forseglet inntil endetiden. Ved endetiden må disse tre profetiene bli avforseglet, for Guds Ord svikter aldri. I selve dette kapitlet fremstilles den klareste fremstillingen i Bibelen av avslutningen på menneskenes prøvetid; derfor identifiserer kapittel tolv med størst sikkerhet, og mer spesifikt, Adventismens avslutning snarere enn Adventismens begynnelse.

Three prophecies in Daniel twelve were sealed up in the very passage of Scripture where sealing and unsealing finds its primary prophetic definition. Those three prophecies get unsealed in the history of the one hundred and forty-four thousand, for Alpha and Omega always illustrates the end of a thing, with the beginning of a thing. What is unsealed in chapter twelve’s three prophetic periods represents the final unsealing of God’s prophetic Word. That unsealing is set forth in Revelation chapter one when the Revelation of Jesus Christ is unsealed, just before the close of probation. Verse eleven of Daniel twelve is the counterpart to Abram and Paul’s first representation of a twofold prophecy that began with a thirty-year period.

Tre profetier i Daniel tolv ble forseglet i selve det skriftavsnittet hvor besegling og åpning finner sin primære profetiske definisjon. Disse tre profetiene blir åpnet i de hundre og førtifiretusens historie, for Alfa og Omega illustrerer alltid enden på en ting sammen med begynnelsen på en ting. Det som åpnes i kapittel tolvs tre profetiske tidsperioder, representerer den endelige åpningen av Guds profetiske Ord. Denne åpningen fremstilles i Åpenbaringen kapittel én, når Jesu Kristi Åpenbaring åpnes, like før nådetidens avslutning. Vers elleve i Daniel tolv er motstykket til Abrams og Paulus’ første fremstilling av en todelt profeti som begynte med en trettiårsperiode.

The three prophecies in Daniel twelve are symbolic periods that are unsealed at the final time of the end, and the unsealing leads to the final purification of God’s people. The first of those three prophecies is given by Christ Himself, and when He sets forth the prophecy He is standing on the water dressed in linen, identifying the end of a prophetic period represented as 1260 years, and defining the end of that period as the end of the scattering of the power of God’s people. God’s people in the latter days are the one hundred and forty-four thousand, and they have been scattered.

De tre profetiene i Daniel tolv er symbolske tidsperioder som blir åpnet ved den siste endetid, og åpningen fører til den endelige renselsen av Guds folk. Den første av disse tre profetiene blir gitt av Kristus selv, og når Han fremsetter profetien, står Han på vannet, kledd i lin, idet Han angir slutten på en profetisk periode fremstilt som 1260 år, og definerer slutten på den perioden som enden på spredningen av kraften til Guds folk. Guds folk i de siste dager er de hundre og førtifire tusen, og de har vært spredt.

Not only is Christ standing on the water answering a question, the question begins with the words “How long?”. “How long?” is a prophetic symbol that is also asked of Jesus when in verse thirteen, of Daniel eight, the question is asked, “How long?”

Ikke bare står Kristus på vannet og besvarer et spørsmål; spørsmålet begynner med ordene «Hvor lenge?». «Hvor lenge?» er et profetisk symbol som også rettes til Jesus når det i vers tretten i Daniel åtte stilles spørsmålet: «Hvor lenge?»

And one said to the man clothed in linen, which was upon the waters of the river, How long shall it be to the end of these wonders?

Og en sa til mannen som var kledd i lin, og som var over vannene i elven: Hvor lenge skal det vare før enden kommer på disse underfulle ting?

And I heard the man clothed in linen, which was upon the waters of the river, when he held up his right hand and his left hand unto heaven, and sware by him that liveth for ever that it shall be for a time, times, and an half; and when he shall have accomplished to scatter the power of the holy people, all these things shall be finished. Daniel 12:6, 7.

Og jeg hørte mannen som var kledd i lin, han som stod over elvens vann, da han løftet sin høyre hånd og sin venstre hånd mot himmelen og sverget ved ham som lever i all evighet at det skal være for en tid, tider og en halv tid; og når han har fullført å knuse det hellige folks makt, da skal alle disse ting bli fullendt. Daniel 12:6, 7.

The question presented to Jesus, represented as the man in linen, in the vision of the Hiddekel river is, “How long shall it be to the end of these wonders?,” and in the vision of the Ulai river Jesus, represented as Palmoni (that certain saint) is asked, “How long shall be the vision concerning the daily sacrifice, and the transgression of desolation, to give both the sanctuary and the host to be trodden under foot?”

Spørsmålet som blir stilt til Jesus, framstilt som mannen kledd i lin i synet ved elven Hiddekel, er: «Hvor lenge skal det være til enden på disse underfulle ting?», og i synet ved elven Ulai blir Jesus, framstilt som Palmoni (den bestemte hellige), spurt: «Hvor lenge skal synet vare om det daglige offer og ødeleggelsens overtredelse, så både helligdommen og hærskaren blir overgitt til å trampes ned?»

Sister White states that the visions given to Daniel by the banks of the great rivers of Shinar are now in the process of fulfillment, and in connection with both river visions, Jesus is asked the prophetic ‘question,’ which always produces the Sunday law as the ‘answer.’ Yet both answers are presented within the context of prophetic time, which ended in 1844. The pioneers correctly identified the answer to the question of chapter eight and the Ulai river vision, and they understood 1798 was when the scattering of the power of God’s people ended. But after 1844, when ‘time application’ of God’s prophetic Word ended, the prophetic question of “How long?” restates the pioneer understanding as ‘unto 2300 days then shall the sanctuary be cleansed at the soon-coming Sunday law’ and “all” the “marvels” in Daniel’s final vision will be accomplished, when the scattering of the holy people for three and a half symbolic days, ends.

Søster White sier at synene som ble gitt Daniel ved breddene av de store elvene i Sinear, nå er i ferd med å bli oppfylt, og i forbindelse med begge elvesynene blir Jesus stilt det profetiske «spørsmålet», som alltid frembringer søndagsloven som «svaret». Likevel blir begge svarene fremstilt innenfor rammen av profetisk tid, som endte i 1844. Pionerene identifiserte med rette svaret på spørsmålet i kapittel åtte og synet ved elven Ulai, og de forstod at 1798 var da adspredelsen av Guds folks makt tok slutt. Men etter 1844, da «tidsanvendelsen» av Guds profetiske Ord opphørte, gjentar det profetiske spørsmålet «Hvor lenge?» pionerenes forståelse som «inntil 2300 dager; deretter skal helligdommen renses ved den snart kommende søndagsloven», og «alle» «underverkene» i Daniels siste syn skal fullbyrdes, når adspredelsen av det hellige folk i tre og en halv symbolske dager tar slutt.

The Hiddekel river vision of the last three chapters of Daniel and the Ulai river vision of chapters seven through nine are identified by Sister White as the “great rivers of Shinar.” All historical and biblical scholars identify that there are only two rivers, and they are both great rivers, that are associated with Shinar. Those two rivers are the Tigris (Hiddekel) and the Euphrates. The Ulai river is not the Euphrates of Shinar, it is a small man-made channel river in Persia, not Shinar. The Ulai river in the vision that contains the foundation and central pillar of Adventism is not located in Shinar, yet the prophetess identifies the Ulai as the Euphrates, one of the great rivers of Shinar.

Hiddekel-elv-synet i de tre siste kapitlene i Daniel og Ulai-elv-synet i kapitlene sju til ni blir av søster White identifisert som «de store elvene i Sinear». Alle historiske og bibelske lærde fastslår at det bare finnes to elver, og begge er store elver, som er knyttet til Sinear. Disse to elvene er Tigris (Hiddekel) og Eufrat. Ulai-elven er ikke Eufrat i Sinear; den er en liten menneskeskapt kanalelv i Persia, ikke i Sinear. Ulai-elven i synet som inneholder adventismens grunnvoll og sentrale søyle, ligger ikke i Sinear, og likevel identifiserer profetinnen Ulai som Eufrat, en av de store elvene i Sinear.

The Hiddekel vision presents the external history of the dragon, the beast and the false prophet leading the world to Armageddon, and the Ulai vision represents the work of Christ in combining His Divinity with man’s humanity. Prophetically inspiration uses the Ulai river as a second witness with the Euphrates River to identify the work that is accomplished by Christ in joining His Divinity with humanity.

Hiddekel-synet fremstiller dragens, dyrets og den falske profets ytre historie, idet de leder verden til Harmageddon, og Ulai-synet representerer Kristi verk i å forene sin guddommelighet med menneskets menneskelighet. Profetisk bruker inspirasjonen Ulai-elven som et annet vitne sammen med Eufrat-elven for å identifisere det verk som fullbyrdes av Kristus i å sammenføye sin guddommelighet med menneskeligheten.

The Euphrates and Tigris both began in Eden and run through the length of covenant history. When they flow into the central pillar of Adventism on October 22, 1844, the Euphrates is combined with the man-made Ulai canal to represent the combination of Divinity with humanity, that is accomplished by the exercise of faith in those represented as the one hundred and forty-four thousand. The Ulai represents a test upon the authority of God’s prophetic Word, for it places the authority of Ellen White identifying the Persian Ulai river as one of the great rivers of Shinar in contradiction with the world’s experts.

Både Eufrat og Tigris begynte i Eden og løper gjennom hele pakthistoriens lengde. Når de flyter inn i adventismens sentrale søyle den 22. oktober 1844, blir Eufrat forenet med den menneskeskapte Ulai-kanalen for å fremstille foreningen av guddommelighet med menneskelighet, som fullbyrdes ved troens utøvelse hos dem som er framstilt som de hundre og førtifire tusen. Ulai representerer en prøve på autoriteten til Guds profetiske Ord, for den setter autoriteten til Ellen White, som identifiserer den persiske elven Ulai som en av Sinears store elver, i motsetning til verdens eksperter.

The symbol of the Ulai river represents a test over man’s word or God’s Word. Are men correct, or are the words set forth by Sister White, correct? Does the Ulai river represent a single river in Persia, or does it represent a prophetic river which consists of waters from Eden mingled with waters from men?

Symbolet med Ulai-elven representerer en prøve med hensyn til menneskers ord eller Guds Ord. Har mennesker rett, eller har de ord som er fremholdt av Søster White, rett? Representerer Ulai-elven en enkelt elv i Persia, eller representerer den en profetisk elv som består av vann fra Eden blandet med vann fra mennesker?

There may be many options to this dilemma I have raised, but I will lay out some thoughts so you see my point. Are the worldly historians and theologians correct and Sister White is wrong? No one disputes that the “great rivers of Shinar” are the Tigris and Euphrates. So, when Sister White identifies the river Ulai in Persia as a great river of Shinar is she a false prophet? Or, is she a true prophet, who made a mistake? How many mistakes can a true prophet make before they cross the line and become a false prophet? Or, are the historians wrong? Or, is she actually correct? Or are the historians and Sister White both correct? I raised this dilemma for the purpose of using the explanation of the dilemma as an added point to the man who is in linen, standing upon the river, who is asked, “How long?” in both the vision of the Hiddekel and Ulai rivers.

Det kan finnes mange mulige svar på dette dilemmaet som jeg har reist, men jeg vil legge frem noen tanker, så dere ser poenget mitt. Har de verdslige historikerne og teologene rett, og søster White tar feil? Ingen bestrider at de «store elvene i Sjinar» er Tigris og Eufrat. Når søster White da identifiserer elven Ulai i Persia som en stor elv i Sjinar, er hun da en falsk profet? Eller er hun en sann profet, som gjorde en feil? Hvor mange feil kan en sann profet gjøre før vedkommende krysser grensen og blir en falsk profet? Eller tar historikerne feil? Eller har hun faktisk rett? Eller har både historikerne og søster White rett? Jeg reiste dette dilemmaet med det formål å bruke forklaringen på dilemmaet som et tilleggspunkt knyttet til mannen som er kledd i lin, som står over elven, og som i synene ved Hiddekel- og Ulai-elvene blir spurt: «Hvor lenge?»

In Daniel chapter eight, Daniel is at Susa, in Persia, and Susa is on the river Ulai that due to the agriculture industry includes the natural river and also a series of man-made aqueducts. As the Ulai flows down another one hundred and fifty miles or so, it connects with the confluence of the Tigris and Euphrates rivers. The Tigris and Euphrates that began in Eden eventually join, and when they do merge, the Ulai River from Persia connects at the same point. When the Ulai River meets the marsh system of the Tigris at the confluence of the Tigris and Euphrates, the Ulai becomes part of the water that makes up the great rivers of Shinar. The historians are correct, and so too, is Sister White.

I Daniels åttende kapittel befinner Daniel seg i Susa, i Persia, og Susa ligger ved elven Ulai, som på grunn av jordbruksnæringen omfatter den naturlige elven og også en rekke menneskeskapte akvedukter. Når Ulai renner ytterligere omkring hundre og femti mil nedover, forbindes den med sammenløpet av elvene Tigris og Eufrat. Tigris og Eufrat, som hadde sin begynnelse i Eden, forenes til sist, og når de gjør det, knyttes elven Ulai fra Persia til på det samme stedet. Når elven Ulai møter Tigres sumpområde ved sammenløpet av Tigris og Eufrat, blir Ulai en del av vannet som utgjør de store elvene i Sinear. Historikerne har rett, og det har også søster White.

When Sister White identifies the vision of the Ulai in chapter eight, she is identifying a river that is known for its man-made aqueduct system that joins the Tigris and Euphrates rivers, which represent two periods’ of 2520 years, that concluded in 1798 and 1844.

Når søster White identifiserer synet om Ulai i kapittel åtte, identifiserer hun en elv som er kjent for sitt menneskeskapte akveduktsystem, som forbinder elvene Tigris og Eufrat, hvilke representerer to perioder på 2520 år, som ble avsluttet i 1798 og 1844.

An ancient name for the Tigris is the Hiddekel, and in relation to the Euphrates both rivers have been specifically located prophetically as being associated with Assyria and Babylon, who are also identified as two lions that were to chastise God’s sheep. Those two desolating powers prefigured the two desolating powers of pagan Rome and papal Rome, which are symbols of a man and a woman, or a church and a state. Pagan Rome was the man representing statecraft, and papal Rome is the impure woman of churchcraft. Assyria was the man and Babylon the woman in their prophetic relationship, thus identifying the Tigris as the man and the Euphrates as the woman.

Et gammelt navn på Tigris er Hiddekel, og i forhold til Eufrat er begge elvene i profetisk sammenheng uttrykkelig blitt stedfestet som knyttet til Assyria og Babylon, som også blir identifisert som to løver som skulle tukte Guds hjord. Disse to ødeleggende maktene var forbilleder på de to ødeleggende maktene hedensk Roma og pavelig Roma, som er symboler på en mann og en kvinne, eller en kirke og en stat. Hedensk Roma var mannen som representerte statskunst, og pavelig Roma er den urene kvinnen som representerer kirkekunst. Assyria var mannen og Babylon kvinnen i deres profetiske forhold, og identifiserer således Tigris som mannen og Eufrat som kvinnen.

The Tigris River is the river of statecraft that reached to 1798, and the Euphrates of churchcraft reached to 1844. The Euphrates had to reach to 1844, for the message of 1844 was about Babylon, (the Euphrates) which fell again in 1844. As the Euphrates produced a waterfall in 1844, the Ulai river, which had also joined the confluence as a symbol of human works, combined with the other river’s water. The river of statecraft was damned up in 1798, when the civil authority was removed from the papal power. In that same year the United States begins to reign as the earth beast and sixth kingdom of Bible prophecy. The Tigris River is damned up in 1798, exactly where the state will eventually force the entire world to break down the dam, which now holds back the floods of papal persecution about to sweep over the world as an overwhelming flood. That wall, or dam is the wall of separation of church and state.

Elven Tigris er statskunstens elv, som strakte seg til 1798, og Eufrat, kirkekunstens elv, strakte seg til 1844. Eufrat måtte rekke til 1844, for budskapet i 1844 handlet om Babylon (Eufrat), som falt igjen i 1844. Idet Eufrat frembrakte et fossefall i 1844, ble Ulai-elven, som også hadde sluttet seg til sammenløpet som et symbol på menneskelige gjerninger, forenet med vannet fra den andre elven. Statskunstens elv ble demmet opp i 1798, da den sivile myndighet ble tatt bort fra pavemakten. I det samme året begynner Amerikas forente stater å herske som dyret fra jorden og det sjette rike i Bibelens profeti. Elven Tigris blir demmet opp i 1798, nettopp der hvor staten til sist vil tvinge hele verden til å bryte ned demningen, som nå holder tilbake flommene av pavelig forfølgelse, som står i ferd med å skylle over verden som en overveldende flom. Den muren, eller demningen, er skilleveggen mellom kirke og stat.

In 1844, both the Euphrates and Ulai identify the message of 1844 as the fall of Babylon, and also as the very work which Christ began in 1844, when, as the Messenger of the Covenant He purged the waters of Babylon and human works out of a people who were to enter into His sanctuary—a people who needed to be cleansed before they entered into the Most Holy Place. The final cleansing of those people was accomplished with the rain which poured out under the message of the Midnight Cry, and those rain drops of the Midnight Cry message were distilled from the waters of the Tigris, as the Millerites identified papal Rome and 1798, and as they identified the fall of Babylon and were cleansed in advance of the closed door by the message, or you might say—cleansed by the rain that came from the distilled waters of the Ulai, the Tigris and the Euphrates rivers, as they presented the message of Daniel 8:14, and fulfilled the message of the Midnight Cry in advance of the opening of the antitypical Day of Atonement.

I 1844 identifiserer både Eufrat og Ulai budskapet for 1844 som Babylons fall, og også som selve det verk som Kristus begynte i 1844, da Han, som Paktens Budbærer, renset Babylons vann og menneskelige gjerninger bort fra et folk som skulle tre inn i Hans helligdom—et folk som trengte å bli renset før de gikk inn i Det Aller Helligste. Den endelige renselse av dette folket ble fullbyrdet ved regnet som strømmet ut under Midnattsropets budskap, og disse regndråpene fra Midnattsropets budskap ble destillert fra Tigris’ vann, idet millerittene identifiserte det pavelige Roma og 1798, og idet de identifiserte Babylons fall og ble renset forut for den lukkede dør ved budskapet, eller man kunne si—renset ved regnet som kom fra de destillerte vannene fra elvene Ulai, Tigris og Eufrat, ettersom de frembar budskapet i Daniel 8:14 og oppfylte Midnattsropets budskap forut for åpningen av den antitypiske forsoningsdag.

When Christ is standing upon the waters of the Hiddekel in verse seven of chapter twelve of Daniel, He is standing on the waters of the Tigris, the waters of statecraft in the vision that outlines the final movements of human statecraft leading to the close of probation. He is standing there answering the question of the previous verse, just as in the vision of the Ulai River, the man in linen, who there is Palmoni, the Wonderful Numberer, provides an answer, to a question of the previous verse. In both instances the dialogue is heavenly dialogue between angels and Christ, and in both instances the question is, “How long?”

Når Kristus står over Hiddekel-vannene i vers sju i Daniels tolvte kapittel, står Han over Tigris’ vann, statskunstens vann i synet som skisserer de siste bevegelsene i menneskelig statskunst fram mot nådetidens avslutning. Han står der og besvarer spørsmålet i det foregående verset, slik som i synet ved Ulai-elven, hvor mannen kledd i lin, som der er Palmoni, den underfulle tallfester, gir et svar på et spørsmål i det foregående verset. I begge tilfeller er dialogen en himmelsk dialog mellom engler og Kristus, og i begge tilfeller er spørsmålet: «Hvor lenge?»

The answer is unto 2300 days, in chapter eight and chapter twelve it is “a time, times, and an half.” The answer is understood as 2300 years and 1260 years, but in 1844 God placed a prohibition on the application of time within the prophetic message, for time is no longer. What is Palmoni the man clothed in linen’s answer for His final generation? The question of “How long?” has been shown upon many witnesses to identify the Sunday law as the answer to the question, so is the sanctuary cleansed at the Sunday law, and are “all these wonders” finished at the Sunday law? What are the “wonders” that are finished at the Sunday law, and when did those “wonders” start?

Svaret er inntil 2300 dager; i kapittel åtte og kapittel tolv er det «en tid, tider og en halv tid». Svaret forstås som 2300 år og 1260 år, men i 1844 la Gud ned et forbud mot anvendelsen av tid innenfor det profetiske budskap, for tiden er ikke lenger. Hva er Palmoni, mannen kledd i lin, sitt svar for Hans siste slekt? Spørsmålet «Hvor lenge?» er blitt påvist gjennom mange vitner for å identifisere søndagsloven som svaret på spørsmålet; blir da helligdommen renset ved søndagsloven, og blir «alle disse under» fullendt ved søndagsloven? Hva er de «under» som fullendes ved søndagsloven, og når begynte disse «under»?

Then I Daniel looked, and, behold, there stood other two, the one on this side of the bank of the river, and the other on that side of the bank of the river. And one said to the man clothed in linen, which was upon the waters of the river, How long shall it be to the end of these wonders?

Så så jeg, Daniel, og se, der stod to andre, den ene på denne side af flodens bred og den anden på hin side af flodens bred. Og en sagde til manden, som var klædt i linned, og som var over flodens vande: Hvor længe skal der gå, før enden kommer på disse underfulde ting?

And I heard the man clothed in linen, which was upon the waters of the river, when he held up his right hand and his left hand unto heaven, and sware by him that liveth for ever that it shall be for a time, times, and an half; and when he shall have accomplished to scatter the power of the holy people, all these things shall be finished. Daniel 12:5–7.

Og jeg hørte mannen som var kledd i lin, og som stod over vannene i elven, da han løftet sin høyre hånd og sin venstre hånd mot himmelen og svor ved ham som lever i all evighet at det skal være for en tid, tider og en halv tid; og når han har fullført å knuse det hellige folks makt, da skal alle disse ting være fullendt. Daniel 12:5–7.

The symbolic question of “How long?” marks the Sunday law, and the angel asked not when was the Sunday law, but when was the end of the wonders. The “wonders” end at the Sunday law, so what are the wonders that lead to the Sunday law? Or to be more specific what are the “wonders” represented in the vision given by the Hiddekel, represented in chapters ten through twelve? If we can determine what the “wonders” are, we may find when the “wonders” start. In Daniel ten Gabriel specifically identifies what his purpose was in his interaction with Daniel during the vision.

Det symbolske spørsmålet «Hvor lenge?» markerer søndagsloven, og engelen spurte ikke når søndagsloven var, men når underenes ende var. «Underene» ender ved søndagsloven; hva er da de underene som leder frem til søndagsloven? Eller, for å være mer presis, hva er de «underene» som fremstilles i synet gitt ved Hiddekel, slik det fremstilles i kapitlene ti til tolv? Hvis vi kan fastslå hva «underene» er, kan vi finne når «underene» begynner. I Daniel ti identifiserer Gabriel uttrykkelig hva hans hensikt var i samhandlingen med Daniel under synet.

Now I am come to make thee understand what shall befall thy people in the latter days: for yet the vision is for many days. Daniel 10:14.

Nå er jeg kommet for å la deg forstå hva som skal hende ditt folk i de siste dager; for synet gjelder ennå mange dager. Daniel 10:14.

Gabriel came to make God’s people understand what shall befall them in the latter days. To assume that the prophecies in Daniel twelve which were correctly understood by the Millerites, but to use that acknowledgement to deny the application of the chapter to the last days—is to defeat Gabriel’s stated purpose. Once Gabriel begins the prophetic narrative in verse one of chapter eleven on through to the third verse of chapter twelve, the history represented is the external prophetic details of how the dragon, the beast and the false prophet lead the world to Armageddon. There are passages within the chapter that describe God’s people being persecuted, but the history of chapter eleven is primarily an external revelation. This means that chapter ten and chapter twelve represent an alpha and an omega within Daniel’s final vision, for unlike chapter eleven they both describe an internal message identifying the sealing of the one-hundred and forty-four thousand. The middle chapter is the rebellion of mankind as represented by the king of the north, the pope of Rome, and the alpha chapter ten, along with the omega chapter twelve identify the internal experience of the one hundred and forty-four thousand in the latter days. All three chapters lead to the close of probation, the alpha chapter begins with the fear of God that separates two classes of worshippers, and by the end of the chapter Daniel is given a doubling of power, thus identifying the first and second angels’ messages. Chapter twelve is the omega chapter and it identifies the judgment message of the third angel.

Gabriel kom for å få Guds folk til å forstå hva som skal hende dem i de siste dager. Å anta at profetiene i Daniel tolv ble riktig forstått av millerittene, men å bruke denne erkjennelsen til å benekte kapitlets anvendelse på de siste dager—er å motarbeide Gabriels uttalte hensikt. Når Gabriel begynner den profetiske framstillingen i vers én i kapittel elleve og fører den videre til og med det tredje verset i kapittel tolv, er den framstilte historien de ytre profetiske detaljene om hvordan dragen, dyret og den falske profet leder verden til Harmageddon. Det finnes avsnitt i kapitlet som beskriver at Guds folk blir forfulgt, men historien i kapittel elleve er først og fremst en ytre åpenbaring. Dette betyr at kapittel ti og kapittel tolv representerer en alfa og en omega innenfor Daniels siste syn, for i motsetning til kapittel elleve beskriver de begge et indre budskap som identifiserer beseglingen av de hundre og førtifire tusen. Det mellomliggende kapitlet er menneskehetens opprør slik det er framstilt ved kongen i nord, paven i Roma, og alfa-kapitlet ti, sammen med omega-kapitlet tolv, identifiserer den indre erfaringen hos de hundre og førtifire tusen i de siste dager. Alle tre kapitlene leder fram til nådetidens avslutning; alfa-kapitlet begynner med frykten for Gud, som skiller to klasser av tilbedere, og ved slutten av kapitlet blir Daniel gitt en fordobling av kraft, og slik identifiseres den første og den andre engels budskap. Kapittel tolv er omega-kapitlet, og det identifiserer den tredje engels domsbudskap.

Chapter eleven details mankind’s rebellion from the destruction of Jerusalem unto the close of probation, which according to Sister White is an illustration of the close of probation at the end of the world. Daniel eleven starts at the destruction of Jerusalem, for Daniel is one of those who were taken to Babylon in the threefold destruction of Jerusalem that typified the destruction of the same city in 70 AD, and then again in the latter days as represented by the world.

Kapittel elleve skildrer menneskehetens opprør fra Jerusalems ødeleggelse og inntil nådetidens avslutning, som ifølge søster White er en illustrasjon av nådetidens avslutning ved verdens ende. Daniel 11 begynner ved Jerusalems ødeleggelse, for Daniel er en av dem som ble ført bort til Babylon under Jerusalems trefoldige ødeleggelse, som var et forbilde på ødeleggelsen av den samme byen i år 70 e.Kr., og deretter igjen i de siste dager slik den er fremstilt ved verden.

Two literal destructions of Jerusalem that took place on the same day of the year six hundred and sixty-five years apart. Those two destructions were of the city where the Ark was supposed to be located. Shilo possessed the same prophetic characteristics and represents the first destruction of a city where God’s presence was located, or was supposed to be located. When Sister White employs the destruction of Jerusalem as a symbol of the destruction of the latter days, she is commenting on Christ’s sermon on the destruction of Jerusalem.

To bokstavelige ødeleggelser av Jerusalem som fant sted på samme dag i året, seks hundre og sekstifem år fra hverandre. Disse to ødeleggelsene rammet den byen hvor Arken skulle være plassert. Sjilo hadde de samme profetiske kjennetegn og representerer den første ødeleggelsen av en by hvor Guds nærvær var, eller skulle ha vært, til stede. Når søster White benytter Jerusalems ødeleggelse som et symbol på ødeleggelsen i de siste dager, kommenterer hun Kristi tale om Jerusalems ødeleggelse.

Shilo, the destruction of Jerusalem under Nebuchadnezzar and Titus are three witnesses of the latter days as represented by the destruction of God’s city. Shilo is the first angel’s message which teaches to fear God, something Eli did not do, and give Him glory, something Eli did not do, for the hour of His judgment is come. The second angel’s message is where we find a doubling as represented by Nebuchadnezzar and Titus. The third destruction of Jerusalem, in the latter days is at the close of probation, which is the close of judgment.

Sjilo, Jerusalems ødeleggelse under Nebukadnesar og Titus, er tre vitner om de siste dager, slik de fremstilles ved ødeleggelsen av Guds by. Sjilo er den første engels budskap, som lærer å frykte Gud, noe Eli ikke gjorde, og gi Ham ære, noe Eli ikke gjorde, for timen for Hans dom er kommet. Den andre engels budskap er der vi finner en fordobling, fremstilt ved Nebukadnesar og Titus. Den tredje ødeleggelsen av Jerusalem, i de siste dager, er ved prøvetidens avslutning, som er dommens avslutning.

Chapter eleven is the external history of the three angel’s messages. It is sandwiched between chapter ten’s vision of separation and three empowering touches that takes place on the twenty-second day of Daniel’s vision. This means that chapter twelve will also be about the internal story of what befalls God’s people in the latter days. It also means that the light within chapter twelve is twenty-two times more brilliant than the light in chapter ten.

Kapittel elleve er den ytre historien om de tre englebudskapene. Det er innskutt mellom kapittel tis syn om adskillelse og tre styrkende berøringer, som finner sted på den tjueandre dagen i Daniels syn. Dette betyr at kapittel tolv også vil handle om den indre beretningen om det som kommer over Guds folk i de siste dager. Det betyr også at lyset i kapittel tolv er tjue-to ganger klarere enn lyset i kapittel ti.

In the vision of the Ulai, Christ was also asked “How long?” The previous twelve verses leading to the question in verse thirteen, were identifying external prophetic history representing important details about the powers of Bible prophecy. Those twelve verses were simply repeating and enlarging upon the history represented in chapter seven. The prophetic history set forth in those verses is repeated and enlarged upon in chapter eleven beginning in the time of the Medes and Persians. The last half of chapter eight and all of chapter nine is the representation of God’s last day people by the prophet Daniel. The vision of prophetic history found in the vision of the Ulai rivers three chapters, along with the representation of God’s people in the chapters by Daniel’s interaction with Gabriel, is the alpha to the omega of chapters ten through twelve.

I synet ved Ulai ble Kristus også spurt: «Hvor lenge?» De foregående tolv versene, som leder frem til spørsmålet i vers tretten, identifiserte den ytre profetiske historien og fremstiller viktige detaljer om bibelprofetiens makter. Disse tolv versene gjentok og utdypet ganske enkelt den historien som er fremstilt i kapittel sju. Den profetiske historien som fremstilles i disse versene, blir gjentatt og utdypet i kapittel elleve, med begynnelse i mederne og persernes tid. Den siste halvdelen av kapittel åtte og hele kapittel ni er fremstillingen av Guds folk i de siste dager ved profeten Daniel. Synet av den profetiske historien som finnes i synet ved Ulai-elvene over tre kapitler, sammen med fremstillingen av Guds folk i disse kapitlene gjennom Daniels samhandling med Gabriel, er alfa og omega i kapitlene ti til tolv.

Because the Hiddekel is the omega and the Ulai the alpha, the power represented by the light that is unsealed in chapter twelve, when the time of the end is reached, is twenty-two times brighter than the vision which is the central pillar and foundation of Adventism. This being the case; the light of Daniel’s last vision is directly identified as light associated with God’s people in the latter days. When the angel asks the man clothed in linen, “How long?” to the end of these wonders, the wonders are those who shine as the stars forever and ever as Abram’s covenant history echoes of a command for Abram to look to the stars. The wonders in Daniel twelve is the transformation of human beings into the ensign of the one hundred and forty-four thousand.

Fordi Hiddekel er omega og Ulai alfa, er den kraft som fremstilles ved det lys som blir avforseglet i kapittel tolv, når endens tid er nådd, tjueto ganger sterkere enn synet som er Adventismens sentrale søyle og grunnvoll. Slik dette forholder seg, blir lyset i Daniels siste syn direkte identifisert som lys forbundet med Guds folk i de siste dager. Når engelen spør mannen kledd i lin, «Hvor lenge?» til enden på disse underfulle ting, er underne dem som skal skinne som stjernene i all evighet, idet Abrams pakthistorie gjenlyder av en befaling til Abram om å se opp mot stjernene. Underne i Daniel tolv er forvandlingen av mennesker til de hundre og førtifire tusens banner.

In an earlier point we identified that verse eleven of Daniel twelve identifies a prophetic period that consist of two periods, the first of which is thirty years. In order to place the proper emphasis on verse eleven, I went to verse seven; to show Christ’s direct involvement with the wonders He accomplishes among His people in the latter days.

I et tidligere punkt fastslo vi at vers elleve i Daniel tolv angir en profetisk periode som består av to perioder, hvorav den første er tretti år. For å legge den rette vekt på vers elleve gikk jeg til vers sju, for å vise Kristi direkte medvirkning i de undergjerninger Han utfører blant sitt folk i de siste dager.

In returning to verse eleven I wish to remind you that chapter twelve is directly called the “latter days” by Gabriel. In the days of the one hundred and forty-four thousand, the days in which they are sealed and enter into covenant with God; according to the book of Daniel, there will be a message unsealed that will swell into a loud cry. That message is represented in chapter twelve by three distinct prophetic periods, that have already been defined by the Millerites, and thereafter endorsed by the Spirit of Prophecy. Those three periods do not represent time, for the very same angel who holds up both hands to heaven in chapter twelve, held up one hand to heaven in Revelation ten, and swore there would be time no longer. That pronouncement in 1844 means that the three prophetic periods in Daniel twelve are symbolic periods that are not meant to represent time.

Når jeg vender tilbake til vers elleve, ønsker jeg å minne dere om at kapittel tolv av Gabriel direkte kalles «de siste dager». I de hundre og førtifire tusens dager, de dager da de blir beseglet og trer inn i pakt med Gud, vil det ifølge Daniels bok finnes et budskap som blir avforseglet og sveller til et høyt rop. Dette budskapet fremstilles i kapittel tolv ved tre adskilte profetiske perioder, som allerede er blitt definert av millerittene, og deretter stadfestet av Profetiens Ånd. Disse tre periodene representerer ikke tid, for den samme engelen som løfter begge hendene mot himmelen i kapittel tolv, løftet én hånd mot himmelen i Åpenbaringen ti og sverget at det ikke lenger skulle være tid. Denne kunngjøringen i 1844 betyr at de tre profetiske periodene i Daniel tolv er symbolske perioder som ikke er ment å representere tid.

Therefore, when the middle symbolic prophetic period in Daniel twelve is a twofold period that begins with thirty years in the very chapter that Michael stands up, then you know that the twofold period beginning with thirty years is the perfect fulfillment of Abram’s alpha prophecy. The omega of the time prophecy which begins covenant history in terms of a chosen people, reaches its perfect fulfillment in the same chapter which is the climax of Daniel’s testimony of what will befall God’s people in the last days.

Derfor, når den midterste symbolske profetiske perioden i Daniel tolv er en dobbel periode som begynner med tretti år i selve det kapittelet hvor Mikael står fram, da vet dere at den doble perioden som begynner med tretti år, er den fullkomne oppfyllelsen av Abrams alfa-profeti. Omegaen i tidsprofetien, som innleder paktshistorien i form av et utvalgt folk, når sin fullkomne oppfyllelse i det samme kapittelet, som er klimakset i Daniels vitnesbyrd om det som skal komme over Guds folk i de siste dager.

At the time of the end, the book of Daniel is unsealed and the light produced seals God’s people. At the time of the end, the book of Daniel is unsealed and the light produced is represented by three prophetic periods within Daniel’s last chapter. That chapter is the omega of the three chapters that make up the Hiddekel vision, and the Hiddekel vision is the omega to the three chapters that represent the alpha of the river visions of Daniel. The rivers that began in Eden finally ended up with Daniel, and then God’s prophetic Word brought them to the Millerite movement of the first and second angel, the alpha movement of the three angels’ two movements. The 1290 years of verse eleven are the omega to Abram and Pauls’ 430-year prophecy.

Ved endens tid blir Daniels bok åpnet, og lyset som frembringes, besegler Guds folk. Ved endens tid blir Daniels bok åpnet, og lyset som frembringes, er framstilt ved tre profetiske tidsperioder i Daniels siste kapittel. Dette kapitlet er omegaen i de tre kapitlene som utgjør Hiddekel-synet, og Hiddekel-synet er omegaen i forhold til de tre kapitlene som representerer alfaen av Daniels elvesyner. Elvene som begynte i Eden, endte til sist opp hos Daniel, og deretter førte Guds profetiske Ord dem til millerittbevegelsen under den første og den andre engel, alfa-bevegelsen av de to bevegelsene til de tre engler. De 1290 årene i vers elleve er omegaen i forhold til Abrams og Paulus’ profeti på 430 år.

Before we continue on in Daniel twelve and its connection to Abram’s prophecy it is good to remember who Paul was. Paul was not only the apostle to the Gentiles, but just as importantly he presented his message through God’s prophetic Word. More importantly than that, is that Paul was a dispensational prophet. A dispensational prophet is a prophet raised up to guide God’s people from one dispensation to another like unto Moses, from altar worship to sanctuary worship; John the Baptist; from the earthly sanctuary to the Heavenly Sanctuary. Paul recorded more information and rules of the application of the literal to the spiritual than all the other Bible authors combined, by far! He was raised up to explain the transition of literal to spiritual in the context of God’s covenant people.

Før vi går videre i Daniel tolv og dets forbindelse til Abrams profeti, er det godt å minnes hvem Paulus var. Paulus var ikke bare apostelen for hedningene, men like viktig er det at han fremførte sitt budskap gjennom Guds profetiske Ord. Enda viktigere enn det er at Paulus var en dispensasjonell profet. En dispensasjonell profet er en profet oppreist for å lede Guds folk fra én dispensasjon til en annen, slik som Moses, fra altergudstjeneste til helligdomsgudstjeneste; Johannes døperen, fra den jordiske helligdom til den himmelske helligdom. Paulus nedtegnet, langt mer enn alle de andre bibelforfatterne til sammen, mer informasjon og flere regler for anvendelsen av det bokstavelige på det åndelige. Han ble oppreist for å forklare overgangen fra det bokstavelige til det åndelige i sammenhengen med Guds paktsfolk.

Paul is the connecting link between the covenant promises of Abraham’s chosen people, when that chosen people transitioned from literal to spiritual. If you are not settled into the role of who Paul was in covenant history, then you might not see how divinely fitting it is, that the first-time prophecy of God’s covenant people is a twofold time prophecy that begins with a 30-year period. One prophecy put in place by the father of the chosen people, and when they transition to a spiritual chosen people, a dispensational prophet was raised up to identify and explain that transition, and also to ratify Abram’s time-prophecy with a second witness from the New Testament aligned with the first witness from the Old Testament. Abram at the start, then Paul at the end typify the significance of the 1290 of the latter days.

Paulus er det forbindende ledd mellom paktsløftene til Abrahams utvalgte folk, da dette utvalgte folk gikk over fra bokstavelig til åndelig. Dersom du ikke er fast forankret i forståelsen av hvilken rolle Paulus hadde i pakthistorien, vil du kanskje ikke se hvor guddommelig passende det er at førstegangsprofetien om Guds paktsfolk er en todelt tidsprofeti som begynner med en 30-årsperiode. Den ene profetien ble innsatt av det utvalgte folkets far, og da de gikk over til å bli et åndelig utvalgt folk, ble en dispensasjonell profet oppreist for å identifisere og forklare denne overgangen, og også for å stadfeste Abrams tidsprofeti med et annet vitne fra Det nye testamente, samstemt med det første vitnet fra Det gamle testamente. Abram ved begynnelsen, deretter Paulus ved slutten, er et forbilde på betydningen av de 1290 i de siste dager.

We will continue in the next article.

Vi vil fortsette i den neste artikkelen.

“Zechariah’s vision of Joshua and the Angel applies with peculiar force to the experience of God’s people in the closing scenes of the great day of atonement. The remnant church will then be brought into great trial and distress. Those who keep the commandments of God and the faith of Jesus will feel the ire of the dragon and his hosts. Satan numbers the world as his subjects; he has gained control even of many professing Christians. But here is a little company who are resisting his supremacy. If he could blot them from the earth, his triumph would be complete. As he influenced the heathen nations to destroy Israel, so in the near future he will stir up the wicked powers of earth to destroy the people of God. Men will be required to render obedience to human edicts in violation of the divine law.

«Sakarjas syn av Josva og Engelen gjelder med særlig kraft for Guds folks erfaring i avslutningsscenene av den store soningsdagen. Restmenigheten vil da bli ført inn i stor prøvelse og nød. De som holder Guds bud og Jesu tro, vil kjenne dragens og hans hærskarers vrede. Satan regner verden som sine undersåtter; han har fått herredømme selv over mange bekjennende kristne. Men her er en liten skare som står imot hans overhøyhet. Om han kunne utslette dem fra jorden, ville hans triumf være fullkommen. Slik han påvirket hedningenasjonene til å ødelegge Israel, slik vil han i den nære fremtid opphisse jordens ugudelige makter til å ødelegge Guds folk. Mennesker vil bli pålagt å yte lydighet mot menneskelige påbud i strid med den guddommelige lov.»

“Those who are true to God will be menaced, denounced, proscribed. They will be ‘betrayed both by parents, and brethren, and kinsfolks, and friends,’ even unto death. Luke 21:16. Their only hope is in the mercy of God; their only defense will be prayer. As Joshua pleaded before the Angel, so the remnant church, with brokenness of heart and unfaltering faith, will plead for pardon and deliverance through Jesus, their Advocate. They are fully conscious of the sinfulness of their lives, they see their weakness and unworthiness; and they are ready to despair.

De som er tro mot Gud, vil bli truet, angitt, lyst i bann. De skal bli «forrådt både av foreldre og søsken og slektninger og venner», ja, like til døden. Luk 21,16. Deres eneste håp er i Guds miskunn; deres eneste forsvar vil være bønn. Likesom Josva ba framfor Engelen, slik vil restmenigheten, med sønderbrutte hjerter og urokkelig tro, be om tilgivelse og utfrielse ved Jesus, sin talsmann. De er fullt bevisste på det syndige i sine liv, de ser sin svakhet og uverdighet; og de er nær ved å fortvile.

“The tempter stands by to accuse them, as he stood by to resist Joshua. He points to their filthy garments, their defective characters. He presents their weakness and folly, their sins of ingratitude, their unlikeness to Christ, which has dishonored their Redeemer. He endeavors to affright them with the thought that their case is hopeless, that the stain of their defilement will never be washed away. He hopes so to destroy their faith that they will yield to his temptations, and turn from their allegiance to God.

«Fristeren står rede til å anklage dem, slik han stod rede til å stå Josva imot. Han peker på deres skitne klær, deres mangelfulle karakter. Han fremholder deres svakhet og dårskap, deres utakknemlighetssynder, deres ulikhet med Kristus, som har vanæret deres Forløser. Han søker å forferde dem med tanken om at deres sak er håpløs, at flekken av deres urenhet aldri vil bli vasket bort. Han håper slik å ødelegge deres tro, så de vil gi etter for hans fristelser og vende seg bort fra sin troskap mot Gud.

“Satan has an accurate knowledge of the sins that he has tempted God’s people to commit, and he urges his accusations against them, declaring, that by their sins they have forfeited divine protection, and claiming that he has the right to destroy them. He pronounces them just as deserving as himself of exclusion from the favor of God. ‘Are these,’ he says, ‘the people who are to take my place in heaven, and the place of the angels who united with me? They profess to obey the law of God; but have they kept its precepts? Have they not been lovers of self more than lovers of God? Have they not placed their own interests above His service? Have they not loved the things of the world? Look at the sins that have marked their lives. Behold their selfishness, their malice, their hatred of one another. Will God banish me and my angels from His presence, and yet reward those who have been guilty of the same sins? Thou canst not do this, O Lord, in justice. Justice demands that sentence be pronounced against them.’

«Satan har nøyaktig kjennskap til de synder som han har fristet Guds folk til å begå, og han fremfører sine anklager mot dem og erklærer at de ved sine synder har forspilt den guddommelige beskyttelse, og hevder at han har rett til å ødelegge dem. Han erklærer at de er like fortjent som han selv til å utelukkes fra Guds velvilje. ‘Er disse,’ sier han, ‘det folk som skal ta min plass i himmelen, og plassen til de engler som forente seg med meg? Bekjenner de seg ikke til å lyde Guds lov; men har de holdt dens bud? Har de ikke vært mer glade i seg selv enn i Gud? Har de ikke satt sine egne interesser over tjenesten for ham? Har de ikke elsket verdens ting? Se på de synder som har preget deres liv. Se deres selviskhet, deres ondskap, deres hat mot hverandre. Skal Gud forvise meg og mine engler fra sitt åsyn, og likevel belønne dem som har gjort seg skyldige i de samme synder? Dette kan du ikke gjøre, Herre, dersom rettferdigheten skal rå. Rettferdigheten krever at dommen blir avsagt mot dem.’»

“But while the followers of Christ have sinned, they have not given themselves up to be controlled by the satanic agencies. They have repented of their sins and have sought the Lord in humility and contrition, and the divine Advocate pleads in their behalf. He who has been most abused by their ingratitude, who knows their sin and also their penitence, declares: ‘The Lord rebuke thee, O Satan. I gave My life for these souls. They are graven upon the palms of My hands. They may have imperfections of character; they may have failed in their endeavors; but they have repented, and I have forgiven and accepted them.’

«Men selv om Kristi etterfølgere har syndet, har de ikke overgitt seg til å bli behersket av de sataniske makter. De har angret sine synder og har søkt Herren i ydmykhet og botferdighet, og den guddommelige talsmann går i forbønn for dem. Han som i størst grad er blitt krenket ved deres utakknemlighet, han som kjenner deres synd og også deres anger, erklærer: ‘Herren refse deg, du Satan. Jeg gav mitt liv for disse sjeler. De er innrisset i mine henders håndflater. De kan ha karakterbrister; de kan ha sviktet i sine bestrebelser; men de har angret, og jeg har tilgitt og antatt dem.’»

“The assaults of Satan are strong, his delusions are subtle; but the Lord’s eye is upon His people. Their affliction is great, the flames of the furnace seem about to consume them; but Jesus will bring them forth as gold tried in the fire. Their earthliness will be removed, that through them the image of Christ may be perfectly revealed.

Satans angrep er sterke, hans forførelser er listige; men Herrens øye er over hans folk. Deres trengsel er stor, ildovnens flammer synes å være i ferd med å fortære dem; men Jesus skal føre dem frem som gull prøvet i ilden. Deres jordiskhet skal bli fjernet, for at Kristi bilde fullkomment må bli åpenbart gjennom dem.

“At times the Lord may seem to have forgotten the perils of His church and the injury done her by her enemies. But God has not forgotten. Nothing in this world is so dear to the heart of God as His church. It is not His will that worldly policy shall corrupt her record. He does not leave His people to be overcome by Satan’s temptations. He will punish those who misrepresent Him, but He will be gracious to all who sincerely repent. To those who call upon Him for strength for the development of Christian character, He will give all needed help.

«Til tider kan det synes som om Herren har glemt farene som truer Hans menighet, og den skade som er blitt påført henne av hennes fiender. Men Gud har ikke glemt. Intet i denne verden er så kjært for Guds hjerte som Hans menighet. Det er ikke Hans vilje at verdslig politikk skal besmitte hennes vitnesbyrd. Han lar ikke sitt folk bli overvunnet av Satans fristelser. Han vil straffe dem som gir et falskt bilde av Ham, men Han vil være nådig mot alle som oppriktig omvender seg. Til dem som påkaller Ham om styrke til utviklingen av kristen karakter, vil Han gi all den hjelp som trengs.»

“In the time of the end the people of God will sigh and cry for the abominations done in the land. With tears they will warn the wicked of their danger in trampling upon the divine law, and with unutterable sorrow they will humble themselves before the Lord in penitence. The wicked will mock their sorrow and ridicule their solemn appeals. But the anguish and humiliation of God’s people is unmistakable evidence that they are regaining the strength and nobility of character lost in consequence of sin. It is because they are drawing nearer to Christ, because their eyes are fixed on His perfect purity, that they discern so clearly the exceeding sinfulness of sin. Meekness and lowliness are the conditions of success and victory. A crown of glory awaits those who bow at the foot of the cross.

«I endens tid skal Guds folk sukke og rope over de vederstyggeligheter som blir gjort i landet. Med tårer skal de advare de ugudelige om den fare de står i ved å trampe på den guddommelige lov, og med usigelig sorg skal de ydmyke seg for Herren i anger. De ugudelige vil spotte deres sorg og håne deres alvorlige appeller. Men Guds folks kval og ydmykelse er et umiskjennelig bevis på at de er i ferd med å vinne tilbake den styrke og karakteradel som gikk tapt som følge av synden. Det er fordi de drar nærmere Kristus, fordi deres øyne er festet på Hans fullkomne renhet, at de så klart skjelner syndens overmåte store syndighet. Saktmodighet og ydmykhet er vilkårene for fremgang og seier. En herlighetens krone venter dem som bøyer seg ved korsets fot.»

“God’s faithful, praying ones are, as it were, shut in with Him. They themselves know not how securely they are shielded. Urged on by Satan, the rulers of this world are seeking to destroy them; but could the eyes of God’s children be opened as were the eyes of Elisha’s servant at Dothan, they would see angels of God encamped about them, holding in check the hosts of darkness.

«Guds trofaste, bedende barn er, så å si, innesluttet med Ham. De vet selv ikke hvor trygt de er beskyttet. Drevet av Satan søker denne verdens herskere å ødelegge dem; men om Guds barns øyne kunne åpnes slik Elisjas tjener fikk sine øyne åpnet i Dotan, ville de se Guds engler leiret rundt dem, idet de holder mørkets hærskarer i tømme.»

“As the people of God afflict their souls before Him, pleading for purity of heart, the command is given, ‘Take away the filthy garments,’ and the encouraging words are spoken, ‘Behold, I have caused thine iniquity to pass from thee, and I will clothe thee with change of raiment.’ Zechariah 3:4. The spotless robe of Christ’s righteousness is placed upon the tried, tempted, faithful children of God. The despised remnant are clothed in glorious apparel, nevermore to be defiled by the corruptions of the world. Their names are retained in the Lamb’s book of life, enrolled among the faithful of all ages. They have resisted the wiles of the deceiver; they have not been turned from their loyalty by the dragon’s roar. Now they are eternally secure from the tempter’s devices. Their sins are transferred to the originator of sin. A ‘fair miter’ is set upon their heads.

Mens Guds folk ydmyker sine sjeler for Ham og bønnfaller om hjertets renhet, blir befalingen gitt: «Ta de skitne klærne av ham», og de oppmuntrende ordene blir talt: «Se, jeg har tatt din misgjerning bort fra deg, og jeg vil kle deg i høytidsklær.» Sakarja 3:4. Den plettfrie kledning av Kristi rettferdighet legges på Guds prøvede, fristede, trofaste barn. Den foraktede resten blir kledd i herlige klær, aldri mer tilsølt av verdens fordervelse. Deres navn blir stående i Lammets livsbok, innskrevet blant de trofaste gjennom alle tider. De har stått imot bedragerens listige angrep; de er ikke blitt vendt bort fra sin troskap ved dragens brøl. Nå er de for evig trygge for fristerens anslag. Deres synder blir overført til syndens opphavsmann. En «ren lue» blir satt på deres hoder.

“While Satan has been urging his accusations, holy angels, unseen, have been passing to and fro, placing upon the faithful ones the seal of the living God. These are they that stand upon Mount Zion with the Lamb, having the Father’s name written in their foreheads. They sing the new song before the throne, that song which no man can learn save the hundred and forty and four thousand which were redeemed from the earth. ‘These are they which follow the Lamb whithersoever He goeth. These were redeemed from among men, being the first fruits unto God and to the Lamb. And in their mouth was found no guile: for they are without fault before the throne of God.’ Revelation 14:4, 5.

«Mens Satan har fremført sine anklager, har hellige engler, usett, gått frem og tilbake og satt den levende Guds segl på de trofaste. Det er disse som står på Sions berg sammen med Lammet, og som har Faderens navn skrevet på sine panner. De synger den nye sangen for tronen, den sang som ingen kan lære uten de hundre og førtifire tusen som er løskjøpt fra jorden. ‘Dette er de som følger Lammet hvor enn det går. Disse er blitt løskjøpt blant menneskene som førstegrøden for Gud og Lammet. Og i deres munn ble det ikke funnet svik; for de er uten lyte for Guds trone.’ Åpenbaringen 14:4, 5.»

“Now is reached the complete fulfillment of the words of the Angel: ‘Hear now, O Joshua the high priest, thou, and thy fellows that sit before thee: for they are men wondered at: for, behold, I will bring forth My Servant the Branch.’ Zechariah 3:8. Christ is revealed as the Redeemer and Deliverer of His people. Now indeed are the remnant ‘men wondered at,’ as the tears and humiliation of their pilgrimage give place to joy and honor in the presence of God and the Lamb. ‘In that day shall the branch of the Lord be beautiful and glorious, and the fruit of the earth shall be excellent and comely for them that are escaped of Israel. And it shall come to pass, that he that is left in Zion, and he that remaineth in Jerusalem, shall be called holy, even everyone that is written among the living in Jerusalem.’ Isaiah 4:2, 3.” Prophets and Kings 587–592.

«Nå er den fullstendige oppfyllelsen av Engelens ord nådd: ‘Hør nå, Josva, du øversteprest, du og dine medbrødre som sitter foran deg; for de er menn det undres over; for se, jeg lar min tjener Spire komme fram.’ Sakarja 3:8. Kristus åpenbares som sitt folks Gjenløser og Befrier. Nå er de trofaste restene i sannhet ‘menn det undres over’, idet tårene og ydmykelsen under deres pilegrimsferd viker for glede og ære i Guds og Lammets nærvær. ‘På den dag skal Herrens spire være til pryd og herlighet, og jordens frukt skal være til ære og pryd for dem av Israel som er sluppet unna. Og det skal skje at den som er tilbake på Sion, og den som er igjen i Jerusalem, skal kalles hellig, hver den som er innskrevet blant de levende i Jerusalem.’ Jesaja 4:2, 3.» Prophets and Kings 587–592.