In Isaiah twenty-eight the “scornful men which rule” “Jerusalem” are represented as the “drunkards of Ephraim,” and as the “crown of pride.” “Crown” represents leadership and “pride” represents a satanic character.
I Jesaja tjueåtte fremstilles de «spottende menn som hersker» i «Jerusalem» som «Efraims druknebolter» og som «hovmodets krone». «Krone» representerer lederskap, og «hovmod» representerer en satanisk karakter.
The drunkards are contrasted with the remnant (“residue”) who become God’s “crown” of glory, for during the latter rain the Lord sets up His “kingdom of glory” as typified by Him setting up the “kingdom of grace” at the cross. The kingdom of grace at the cross typifies the kingdom of glory at the Sunday law. The latter rain began on 9/11 when the sealing of the one hundred and forty-four thousand and the judgment of the living began.
Drankerne settes i kontrast til resten («levningen») som blir Guds «herlighetens krone», for under det sene regn oppretter Herren sitt «herlighetens rike», slik dette er forbildet ved at Han opprettet «nådens rike» ved korset. Nådens rike ved korset er et forbilde på herlighetens rike ved søndagsloven. Det sene regn begynte den 11. september, da beseglingen av de hundre og førtifire tusen og dommen over de levende begynte.
“I saw that all things are intensely looking and stretching their thoughts on the impending crisis before them. The sins of Israel must go to judgment beforehand. Every sin must be confessed at the sanctuary, then the work will move. It must be done now. The remnant in the time of trouble will cry, My God, My God, why hast Thou forsaken me?
«Jeg så at alle ting med intens forventning skuer frem mot den forestående krisen som ligger foran dem, og retter sine tanker mot den. Israels synder må gå til dom på forhånd. Hver synd må bekjennes i helligdommen; da vil verket gå fremover. Det må gjøres nå. Resten i trengselens tid vil rope: Min Gud, min Gud, hvorfor har Du forlatt meg?»
“The latter rain is coming on those that are pure—all then will receive it as formerly.
«Den sene regn kommer over dem som er rene — da vil alle motta det som før. »
“When the four angels let go, Christ will set up His kingdom. None receive the latter rain but those who are doing all they can. Christ would help us. All could be overcomers by the grace of God, through the blood of Jesus. All heaven is interested in the work. Angels are interested.” Spalding and Magan, 3.
«Når de fire englene slipper taket, vil Kristus opprette sitt rike. Ingen mottar sildigregnet uten de som gjør alt de kan. Kristus ville hjelpe oss. Alle kunne være seierherrer ved Guds nåde, gjennom Jesu blod. Hele himmelen er interessert i verket. Englene er interessert.» Spalding and Magan, 3.
The four winds of Revelation are also represented by Isaiah as a rough wind that had been stayed during the day of the east wind, as are Revelation’s four winds of strife held in check by the four angels. The four winds are identified as an “angry horse seeking to break loose” bringing “death and destruction” by Sister White. The four winds are progressively released, beginning at 9/11 then greatly amplified at the Sunday law, and then fully loosed when human probation closes.
De fire vindene i Åpenbaringen fremstilles også av Jesaja som en sterk vind som var blitt holdt tilbake på østvindens dag, slik Åpenbaringens fire stridens vinder holdes tilbake av de fire englene. De fire vindene blir av Søster White identifisert som «en vred hest som søker å bryte løs» og som bringer «død og ødeleggelse». De fire vindene slippes gradvis løs, med begynnelse ved 11. september, deretter sterkt forsterket ved søndagsloven, og så fullt og helt løst når menneskets prøvetid avsluttes.
Released and Restrained
Løslatt og holdt tilbake
The seventh trumpet, which is also the third woe, which announces the finishing of the mystery of God was prophetically sounded at 9/11 when Islam was released and then prophetically restrained by George W. Bush post-911. The mother of Islam, Hagar, Ishmael’s mother is a symbol of restraint and release. She was released by Sarah to procreate with Abraham by Sarah, then because of jealousy she was restrained by Sarah, causing Hagar to run away, until the angel restrained Hagar from running and told her to return. After the birth of Isaac, the strife of Hagar and Sarah continued until Abraham cast out the bondwoman, thus placing another restraint upon her.
Den sjuende basunen, som også er det tredje ve, og som kunngjør fullendelsen av Guds mysterium, ble profetisk blåst ved 11. september da islam ble sluppet løs og deretter profetisk holdt tilbake av George W. Bush etter 11. september. Islams mor, Hagar, Ismaels mor, er et symbol på tilbakeholdelse og frigivelse. Hun ble sluppet fri av Sara til å avle med Abraham på Saras initiativ, men på grunn av sjalusi ble hun deretter holdt tilbake av Sara, noe som fikk Hagar til å flykte, inntil engelen stanset Hagar fra å flykte og sa at hun skulle vende tilbake. Etter Isaks fødsel fortsatte striden mellom Hagar og Sara inntil Abraham drev trellkvinnen bort og dermed la enda en tilbakeholdelse på henne.
The four angels of Islam were released at the beginning of the three hundred and ninety-one year and fifteen-day prophecy of Revelation chapter nine verse fifteen and they were then restrained on August 11, 1840.
Islams fire engler ble løslatt ved begynnelsen av den tre hundre og nitti én år og femten dager lange profetien i Åpenbaringen kapittel ni vers femten, og de ble deretter holdt tilbake den 11. august 1840.
And the sixth angel sounded, and I heard a voice from the four horns of the golden altar which is before God, Saying to the sixth angel which had the trumpet, Loose the four angels which are bound in the great river Euphrates. And the four angels were loosed, which were prepared for an hour, and a day, and a month, and a year, for to slay the third part of men. Revelation 9:13–15.
Og den sjette engelen blåste i basunen, og jeg hørte en røst fra de fire hornene på gullalteret som er for Gud, som sa til den sjette engelen som hadde basunen: Løs de fire englene som er bundet ved den store elven Eufrat. Og de fire englene ble løst, de som var gjort rede til den time og dag og måned og det år, for å drepe tredjedelen av menneskene. Åpenbaringen 9:13–15.
After Islam of the third woe was released to attack at 9/11, George W. Bush initiated his worldwide war on terrorism and put a restraint on Islam. The first mention of Ishmael, the symbol of Islam identifies that Ishmael descendants would be against every man and every man would be against them.
Etter at islam i det tredje ve var blitt sluppet løs til å angripe den 11. september, innledet George W. Bush sin verdensomspennende krig mot terrorisme og la en begrensning på islam. Den første omtalen av Ismael, symbolet på islam, identifiserer at Ismaels etterkommere ville være mot hver mann, og hver mann ville være mot dem.
And the angel of the Lord said unto her, Behold, thou art with child, and shalt bear a son, and shalt call his name Ishmael; because the Lord hath heard thy affliction. And he will be a wild man; his hand will be against every man, and every man’s hand against him; and he shall dwell in the presence of all his brethren. Genesis 16:11, 12.
Og Herrens engel sa til henne: Se, du er med barn, og du skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Ismael; for Herren har hørt din trengsel. Og han skal være som et villesel blant mennesker; hans hånd skal være mot hver mann, og hver manns hånd mot ham; og han skal bo like overfor alle sine brødre. 1 Mosebok 16:11, 12.
Islam is the power at the end of the world that “every man’s hand” will be against, and Islam will be against every man, just as it is being perfectly fulfilled today. The particular work of Islam as a symbol of prophecy is to bring about a world war. This subject is confirmed by the story of Elijah, John the Baptist and is represented as “the angering of the nations” in the book of Revelation.
Islam er den makten ved verdens ende som «enhver manns hånd» skal være vendt mot, og Islam skal være mot enhver mann, slik det i dag blir fullkomment oppfylt. Islams særlige gjerning som et symbol i profetien er å frembringe en verdenskrig. Dette emnet blir stadfestet ved fortellingen om Elia, døperen Johannes, og fremstilles som «folkeslagenes vrede» i Åpenbaringsboken.
“‘The commencement of that time of trouble,’ here mentioned does not refer to the time when the plagues shall begin to be poured out, but to a short period just before they are poured out, while Christ is in the sanctuary. At that time, while the work of salvation is closing, trouble will be coming on the earth, and the nations will be angry, yet held in check so as not to prevent the work of the third angel. At that time the ‘latter rain,’ or refreshing from the presence of the Lord, will come, to give power to the loud voice of the third angel, and prepare the saints to stand in the period when the seven last plagues shall be poured out.” Early Writings, 85.
«‘Begynnelsen på den trengselstid’ som her er omtalt, viser ikke til den tiden da plagene skal begynne å bli utøst, men til en kort periode like før de blir utøst, mens Kristus er i helligdommen. På den tiden, mens frelsesverket går mot sin avslutning, vil trengsel komme over jorden, og nasjonene vil være vrede, men holdt tilbake slik at de ikke hindrer den tredje engels verk. På den tiden vil ‘sildigregnet’, eller vederkvegelsen fra Herrens åsyn, komme for å gi kraft til den tredje engels høye rop og berede de hellige til å stå i den perioden da de sju siste plagene skal bli utøst.» Early Writings, 85.
In the “days” when the latter rain is falling, Christ sets up His kingdom of glory as represented in the book of Daniel.
I de «dager» da sildigregnet faller, oppretter Kristus sitt herlighetsrike slik det er framstilt i Daniels bok.
And in the days of these kings shall the God of heaven set up a kingdom, which shall never be destroyed: and the kingdom shall not be left to other people, but it shall break in pieces and consume all these kingdoms, and it shall stand for ever. Daniel 2:44.
Og i disse kongers dager skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet skal bli ødelagt; og riket skal ikke bli overlatt til andre folk, men det skal knuse og gjøre ende på alle disse rikene, og selv skal det bestå til evig tid. Daniel 2:44.
In the “days” when Christ sets up His kingdom of glory, those who are Christ’s “crown” of glory are contrasted with the drunkards who wear the “crown” of pride. Habakkuk’s “vision” that was to be written and made plain upon “tables” graphically illustrates the historical witness of the foundational truths of Adventism. In Habakkuk’s testimony Joel’s two classes of either “pride” or “glory” are represented as a class who are—justified by faith or who are—lifted up in pride. Verse four of chapter two addresses the two classes and they parallel the classic illustration of the Pharisee and the Publican. The Publican went home justified and the Pharisee’s “soul” is “not upright” for it is “lifted up.”
I de «dager» da Kristus oppretter sitt herlighetsrike, stilles de som er Kristi «krone» av herlighet, i kontrast til drankerne som bærer stolthetens «krone». Habakkuks «syn», som skulle skrives ned og gjøres tydelig på «tavler», illustrerer på anskuelig vis det historiske vitnesbyrd om adventismens grunnleggende sannheter. I Habakkuks vitnesbyrd fremstilles Joels to klasser, enten av «stolthet» eller «herlighet», som en klasse som enten er — rettferdiggjort ved tro — eller som er — oppblåst av stolthet. Vers fire i kapittel to henvender seg til de to klassene, og de svarer til den klassiske illustrasjonen av fariseeren og tolleren. Tolleren gikk hjem rettferdiggjort, og fariseerens «sjel» er «ikke oppriktig», for den er «opphøyd».
Behold, his soul which is lifted up is not upright in him: but the just shall live by his faith. Habakkuk 2:4.
Se, hans sjel som oppblåser seg, er ikke oppriktig i ham; men den rettferdige skal leve ved sin tro. Habakkuk 2:4.
In the next verse Habakkuk identifies the class whose hearts are lifted up in pride as drunk, thus connecting Isaiah’s and Habakkuk’s drunks with “pride.”
I det neste verset identifiserer Habakkuk den gruppen hvis hjerter er opphøyet i hovmod, som drukken, og knytter dermed Jesajas og Habakkuks drukne til «hovmod».
Yea also, because he transgresseth by wine, he is a proud man, neither keepeth at home, who enlargeth his desire as hell, and is as death, and cannot be satisfied, but gathereth unto him all nations, and heapeth unto him all people. Habakkuk 2:5.
Ja, fordi han synder ved vin, er han en hovmodig mann, som ikke holder seg hjemme; han utvider sitt begjær som dødsriket, er som døden og kan ikke mettes; men han samler til seg alle folkeslag og samler til seg alle folk. Habakkuk 2:5.
It is worth remembering that these verses in Habakkuk were not only fulfilled in Millerite history, but their fulfillment was a common subject of both Ellen White and the early pioneers of Adventism. Those who were justified by the faith represented in verse four of Millerite history were those who endured the crisis of the first disappointment, which marked both the tarrying time and the arrival of the second angel’s message announcing the fall of Babylon. The Millerites understood within that testing history that the former covenant people, who had been historically Protestants had become the daughters of Babylon. Those Protestants were Protestants represented by the church of Sardis, representing a covenant people, for they had a “name”, symbol of both character and covenant relationship, but they were dead.
Det er verdt å minne om at disse versene i Habakkuk ikke bare ble oppfylt i millerittisk historie, men at deres oppfyllelse var et alminnelig tema både hos Ellen White og de tidlige pionerene innen adventismen. De som ble rettferdiggjort ved den tro som er fremstilt i vers fire av den millerittiske historien, var de som holdt ut krisen ved den første skuffelsen, som markerte både ventetiden og ankomsten av den andre engels budskap som forkynte Babylons fall. Millerittene forstod innenfor denne prøvende historien at det tidligere paktsfolket, som historisk hadde vært protestanter, var blitt Babylons døtre. Disse protestantene var protestanter fremstilt ved menigheten i Sardes, som representerte et paktsfolk, for de hadde et «navn», et symbol både på karakter og paktsforhold, men de var døde.
And unto the angel of the church in Sardis write; These things saith he that hath the seven Spirits of God, and the seven stars; I know thy works, that thou hast a name that thou livest, and art dead. Revelation 3:1.
Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har Guds sju ånder og de sju stjerner: Jeg kjenner dine gjerninger, at du har navn av å leve, men er død. Åpenbaringen 3:1.
In the testing process of 1844 that began on April 19 and thereafter ended on October 22—those who failed the testing process were lifted up in pride, and if we would but read the verses that follow verse five, the characteristic of human pride is there exemplified with an illustration of papal arrogance and self-exaltation. It ends in verse twenty where it is pronounced that the Lord is in His holy temple, let all the earth keep silent.
I prøvelsesprosessen i 1844, som begynte den 19. april og deretter endte den 22. oktober, ble de som ikke besto prøvelsen, opphøyet i stolthet; og dersom vi bare ville lese versene som følger etter vers fem, blir menneskelig stolthets karakter der eksemplifisert med en illustrasjon av pavelig arroganse og selvopphøyelse. Det ender i vers tjue, hvor det blir forkynt at Herren er i sitt hellige tempel; all jorden tie for Ham.
But the Lord is in his holy temple: let all the earth keep silence before him. Habakkuk 2:20.
Men Herren er i sitt hellige tempel; all jorden tie for hans åsyn. Habakkuk 2:20.
Verse two of Habakkuk chapter two identifies the first disappointment of April 19, 1844 and the chapter ends in verse twenty, which clearly marks October 22, 1844 when the Lord came suddenly to His temple.
Vers to i Habakkuk kapittel to identifiserer den første skuffelsen den 19. april 1844, og kapitlet avsluttes i vers tjue, som klart markerer 22. oktober 1844, da Herren kom brått til sitt tempel.
Four Comings on October 22, 1844 (line upon line)
Fire komster den 22. oktober 1844 (linje på linje)
“The coming of Christ as our high priest to the most holy place, for the cleansing of the sanctuary, brought to view in Daniel 8:14; the coming of the Son of man to the Ancient of Days, as presented in Daniel 7:13; and the coming of the Lord to His temple, foretold by Malachi, are descriptions of the same event; and this is also represented by the coming of the bridegroom to the marriage, described by Christ in the parable of the ten virgins, of Matthew 25.” The Great Controversy, 426.
«Kristi komme som vår øversteprest til det aller helligste for å rense helligdommen, slik det fremstilles i Daniel 8,14; Menneskesønnens komme til Den gamle av dager, slik det fremstilles i Daniel 7,13; og Herrens komme til sitt tempel, forutsagt av Malaki, er beskrivelser av den samme begivenhet; og dette fremstilles også ved brudgommens komme til bryllupet, slik Kristus beskriver det i lignelsen om de ti jomfruer i Matteus 25.» The Great Controversy, 426.
Verses three and four identify the two classes which are produced in the testing process of verse two through to verse twenty, the testing process of April 19, 1844 unto October 22, 1844. Verse four through nineteen are addressing the papal power with the exception of verse fourteen which addresses the history that follows the descent of the angel of Revelation chapter eighteen at 9/11.
Vers tre og fire identifiserer de to klassene som blir frambrakt i prøvingsprosessen fra vers to til og med vers tjue, prøvingsprosessen fra 19. april 1844 til 22. oktober 1844. Vers fire til nitten henvender seg til pavemakten, med unntak av vers fjorten, som omhandler den historien som følger etter nedstigningen av engelen i Åpenbaringen kapittel atten ved 11. september.
For the earth shall be filled with the knowledge of the glory of the Lord, as the waters cover the sea. Habakkuk 2:14.
For jorden skal bli fylt med kunnskapen om Herrens herlighet, slik vannene dekker havet. Habakkuk 2:14.
In the testing process of the second angel in Millerite history two classes of worshippers were developed and thereafter manifested at the crisis of October 22, 1844. The character of the wicked in the passage is the character of the papacy, and in that testing period the faithful Millerites came to proclaim in agreement with the message of the second angel that the Protestant church had become the daughters of Rome through their rejection of the Millerite message. The controversy that unfolded between the starting at April 19 and the ending on October 22 is where character either as a proud drinker of Babylon’s wine as was Belshazzar or as someone who like Daniel before Belshazzar was justified by his faith. That controversy is where the drama unfolds that awakens the world to the eternal realities associated with the third angel’s message. The backdrop of the drunk verses the justified is placed within the context of the argument being how the world is enlightened to the issues, “For the earth shall be filled with the knowledge of the glory of the Lord, as the waters cover the sea.” That enlightening began at 9/11.
I prøveprosessen knyttet til den andre engel i den millerittiske historie ble to klasser av tilbedere utviklet og deretter åpenbart i krisen den 22. oktober 1844. De ugudeliges karakter i avsnittet er pavedømmets karakter, og i denne prøvetiden kom de trofaste millerittene til å forkynne, i samsvar med den andre engels budskap, at den protestantiske kirke var blitt Romas døtre gjennom sin forkastelse av det millerittiske budskap. Striden som utspilte seg mellom begynnelsen den 19. april og avslutningen den 22. oktober, er den hvor karakter enten fremtrer som en hovmodig drikker av Babylons vin, slik Belsasar var, eller som en som, lik Daniel foran Belsasar, ble rettferdiggjort ved sin tro. Denne striden er der dramaet utspiller seg som vekker verden til de evige realiteter forbundet med den tredje engels budskap. Bakgrunnen for den berusede i motsetning til den rettferdiggjorte er plassert innenfor sammenhengen av argumentet om hvordan verden opplyses om sakene: «For jorden skal bli fylt med kunnskap om Herrens herlighet, slik vannene dekker havet.» Denne opplysningen begynte ved 11. september.
At the conclusion of the history represented in Habakkuk chapter two the Lord suddenly came to His temple on October 22, 1844. He did so in fulfillment of the prophecy that He set forth as Palmoni in verse fourteen of Daniel eight.
Ved avslutningen av den historien som er fremstilt i Habakkuk kapittel to, kom Herren plutselig til sitt tempel den 22. oktober 1844. Dette gjorde Han til oppfyllelse av den profetien som Han framstilte som Palmoni i vers fjorten i Daniel åtte.
Palmoni
Palmoni
On the tenth day of the seventh month of the biblical calendar, which in 1844 fell upon the twenty-second day of the tenth month, Habakkuk 2:20 was fulfilled, and the symbolical number “220” can be seen in the ‘chapter and verse’ which identifies a dispensational change in the work of Christ in the heavenly sanctuary. A prophetic characteristic of the one hundred and forty-four thousand is that they are those who follow the Lamb whithersoever He goeth. To follow Christ means to follow Him in His Word.
På den tiende dag i den sjuende måneden i den bibelske kalender, som i 1844 falt på den tjuetoende dag i den tiende måned, ble Habakkuk 2:20 oppfylt, og det symbolske tallet «220» kan ses i «kapittel og vers», som angir en husholdningsmessig forandring i Kristi gjerning i den himmelske helligdom. Et profetisk kjennetegn ved de hundre og førtifire tusen er at de er dem som følger Lammet hvor det enn går. Å følge Kristus betyr å følge Ham i Hans Ord.
In His Word, the number “220” symbolically represents the combination of divinity and humanity, and the very work Christ began on that date was the work of combining His divinity with humanity. In 1844 on the twenty-second day of the tenth month, or symbolically twenty-two times ten equaling “220” (22 X 10 = 220) or you might say, on the very date that equates symbolically to “220,” Habakkuk “2:20” was fulfilled as Christ moved from the holy place to the Most Holy Place to begin the investigative judgment.
I sitt Ord representerer tallet «220» symbolsk foreningen av guddommelighet og menneskelighet, og selve det verk Kristus begynte på den datoen, var verket med å forene sin guddommelighet med menneskeligheten. I 1844, på den tjueandre dagen i den tiende måned, eller symbolsk tjue-to ganger ti som er lik «220» (22 X 10 = 220), eller man kunne si, på selve den dato som symbolsk svarer til «220», ble Habakkuk «2:20» oppfylt idet Kristus gikk fra det hellige til Det Aller Helligste for å begynne den undersøkende dom.
Palmoni, the Wonderful Number stands within the ‘question and answer’ that is the central pillar of Adventism and most Adventists are fully unaware of that truth.
Palmoni, det underfulle tall, står innenfor det «spørsmål og svar» som er den sentrale søyle i adventismen, og de fleste adventister er fullstendig uvitende om denne sannheten.
“The scripture which above all others had been both the foundation and central pillar of the Advent faith was the declaration, ‘Unto two thousand and three hundred days; then shall the sanctuary be cleansed.’ [Daniel 8:14.]” The Great Controversy, 409.
«Det skriftsted som fremfor alle andre både hadde vært grunnvollen og den bærende hovedsøyle i adventtroen, var erklæringen: «Inntil to tusen tre hundre kvelder og morgener er omme; så skal helligdommen komme til sin rett igjen.» [Daniel 8:14.]» The Great Controversy, 409.
Daniel chapter eight verses thirteen and fourteen represent a question in verse thirteen that is followed by an answer in verse fourteen. The Hebrew word Palmoni is translated as “that certain saint” in verse thirteen, and that particular name of Christ means the Wonderful Numberer or the Numberer of Secrets.
Daniel kapittel åtte, vers tretten og fjorten, fremstiller et spørsmål i vers tretten som etterfølges av et svar i vers fjorten. Det hebraiske ordet Palmoni er oversatt med «den hellige» i vers tretten, og dette særlige navnet på Kristus betyr den Underfulle Tallmester eller Hemmelighetenes Tellemester.
When Ellen White identifies that verse fourteen is the central pillar and foundation of Adventism, she places the divine emphasis upon the question and answer of these two verses which demands that Christ as the Wonderful Numberer must be the primary point of reference. Sister White repeatedly emphasized the importance of viewing Christ as the central truth of any passage, and in verses thirteen and fourteen there is a direct appearance of Christ—“that certain saint,”—who is Palmoni.
Når Ellen White fastslår at vers fjorten er adventismens sentrale søyle og grunnvoll, legger hun den guddommelige betoningen på spørsmålet og svaret i disse to versene, noe som krever at Kristus som den Underfulle Teller må være det primære referansepunktet. Søster White understreket gjentatte ganger hvor viktig det er å betrakte Kristus som den sentrale sannhet i ethvert skriftavsnitt, og i vers tretten og fjorten er det en direkte åpenbaring av Kristus—«en viss hellig»—som er Palmoni.
When Adventism rejected the “seven times” of Leviticus twenty-six in 1863, they closed their eyes to Palmoni, for the prophetic structure of the question and answer is based upon the relationship of Moses’ “seven times” and Daniel’s “twenty-three hundred days.” Moses’ “seven times” or twenty-five hundred and twenty years and Daniel’s “twenty-three hundred evenings and mornings” or twenty-three hundred years prophetic relationship is established by time, which is represented by numbers, and the Wonderful Numberer is right in the center of the question and answer that are the central pillar of Adventism. Those who may have read the writings of Josephus might remember his logical arguments identifying two special things created by God. One was the Hebrew language and the other was measurable time, which in turns requires mathematics.
Da adventismen forkastet «de sju tider» i Tredje Mosebok tjueseks i 1863, lukket de sine øyne for Palmoni, for den profetiske strukturen i spørsmålet og svaret er basert på forholdet mellom Moses’ «sju tider» og Daniels «to tusen tre hundre dager». Moses’ «sju tider», eller to tusen fem hundre og tjue år, og Daniels «to tusen tre hundre kvelder og morgener», eller to tusen tre hundre år, har et profetisk forhold som er fastslått ved tid, som er representert ved tall, og den Underfulle Tellemester står midt i sentrum av spørsmålet og svaret, som er adventismens sentrale søyle. De som kan ha lest Josefus’ skrifter, vil kanskje huske hans logiske argumenter som identifiserer to særlige ting skapt av Gud. Den ene var det hebraiske språk, og den andre var målbar tid, som igjen forutsetter matematikk.
Verse thirteen asks “How long?” The verse does not ask “when,” it asks “how long?” If the question is about duration (how long?) or if the question is about a point in time (when?) is essential to correctly understand. The answer to the question in verse fourteen is either identifying a point in time, or a period of time and possibly both, but whatever the answer may be it must be set within the context of the question of verse thirteen. To rightly divide the word, or that is to say to rightly understand the answer of verse fourteen requires a correct understanding of the context of the question. Is it “when” or “then?”
Vers tretten spør: «Hvor lenge?» Verset spør ikke «når», det spør «hvor lenge?» Om spørsmålet gjelder varighet (hvor lenge?) eller om spørsmålet gjelder et tidspunkt (når?), er avgjørende for å forstå det rett. Svaret på spørsmålet i vers fjorten angir enten et tidspunkt, eller et tidsrom, og muligens begge deler; men hva enn svaret måtte være, må det settes innenfor konteksten av spørsmålet i vers tretten. For rett å dele Ordet, eller, med andre ord, for rett å forstå svaret i vers fjorten, kreves en riktig forståelse av spørsmålets kontekst. Er det «når» eller «da»?
The drunkards of Ephraim vaguely teach that verse fourteen is identifying a point in time, which they identify as October 22, 1844, and when they do so they may very well refer to the passage we just cited from The Great Controversy, but God’s Word never changes and it never fails. The question of “how long” is identifying duration, not a point in time. October 22, 1844 began the period of the investigative judgment and the truths associated with that work represent the everlasting gospel and are much more important than simply the date it started.
Efraims drankne lærer i vage vendinger at vers fjorten angir et tidspunkt, som de identifiserer som 22. oktober 1844, og når de gjør det, kan det meget vel hende at de viser til det avsnittet vi nettopp siterte fra The Great Controversy, men Guds Ord forandrer seg aldri, og det svikter aldri. Spørsmålet om «hvor lenge» angir en varighet, ikke et tidspunkt. 22. oktober 1844 innledet perioden med undersøkelsesdommen, og sannhetene knyttet til dette verket representerer det evige evangelium og er langt viktigere enn ganske enkelt datoen da det begynte.
The Hebrew grammar is clear, and that identical meaning was translated into the King James Version. Not only is the grammar clearly placing the question in the context of duration, but the question “how long” is a symbol of biblical prophecy. It can be demonstrated upon several witnesses that the question “how long” as a symbol represents the history of 9/11 unto the Sunday law. We will first consider the symbol of “how long” before we return to Palmoni and Joel.
Den hebraiske grammatikken er klar, og den samme betydningen ble oversatt i King James Version. Ikke bare plasserer grammatikken tydelig spørsmålet i varighetens sammenheng, men spørsmålet «hvor lenge» er også et symbol i bibelsk profeti. Det kan påvises på grunnlag av flere vitner at spørsmålet «hvor lenge» som symbol representerer historien fra 11. september og frem til søndagsloven. Vi vil først betrakte symbolet «hvor lenge» før vi vender tilbake til Palmoni og Joel.
How Long? Isaiah Six
Hvor lenge? Jesaja seks
In Isaiah chapter six verse three the angels identify that the earth is full of God’s glory.
I Jesaja kapittel seks vers tre erklærer englene at hele jorden er full av Guds herlighet.
And one cried unto another, and said, Holy, holy, holy, is the Lord of hosts: the whole earth is full of his glory. Isaiah 6:3.
Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud; hele jorden er full av hans herlighet. Jesaja 6:3.
Sister White connects the descent of the angel of Revelation eighteen with the angels if verse three.
Søster White knytter engelens nedstigning i Åpenbaringen atten til englene i vers tre.
“As they [the angels] see the future, when the whole earth shall be filled with His glory, the triumphant song of praise is echoed from one to another in melodious chant, ‘Holy, holy, holy, is the Lord of Hosts.’” Review and Herald, December 22, 1896.
«Når de [englene] ser fremtiden, da hele jorden skal bli fylt med Hans herlighet, gjenlyder den triumferende lovsangen fra den ene til den andre i melodisk sang: ‘Hellig, hellig, hellig, er Herren, hærskarenes Gud.’» Review and Herald, 22. desember 1896.
Isaiah is at 9/11 and he asks “how long” he must present the message of 9/11 to a Laodicean people who do not wish to see or hear. He is told he must persevere until the cities are broken down, and the destruction of the cities, which begins at the Sunday law when national apostasy is followed by national ruin.
Jesaja befinner seg ved 9/11, og han spør «hvor lenge» han må frembære budskapet om 9/11 for et laodikeisk folk som ikke ønsker å se eller høre. Han får vite at han må holde ut inntil byene er lagt øde, og ødeleggelsen av byene, som begynner ved søndagsloven når nasjonal frafall etterfølges av nasjonal undergang.
Then said I, Lord, how long? And he answered, Until the cities be wasted without inhabitant, and the houses without man, and the land be utterly desolate, And the Lord have removed men far away, and there be a great forsaking in the midst of the land. But yet in it shall be a tenth, and it shall return, and shall be eaten: as a teil tree, and as an oak, whose substance is in them, when they cast their leaves: so the holy seed shall be the substance thereof. Isaiah 6:11–13.
Da sa jeg: Herre, hvor lenge? Og han svarte: Inntil byene ligger øde uten innbyggere, og husene uten mennesker, og landet er fullstendig lagt øde, og Herren har ført menneskene langt bort, og det er stor forlatthet midt i landet. Men ennå skal en tidel være igjen i det, og den skal vende tilbake og bli fortært; som en terebinte og som en eik, hvis rotstokk er i dem når de feller sine blader, slik skal den hellige ætt være dets rotstokk. Jesaja 6:11–13.
At 9/11, when the earth was lightened with God’s glory Isaiah is anointed to present the latter rain message and he asks “how long” does he need to present the message of 9/11 to people whose hearts are fat? The answer is “until” the Sunday law, when there will be “a great forsaking in the midst of the land.” The “great forsaking” is accomplished by Laodicean Adventism who Isaiah in chapter twenty-two, represents as Shebna.
Ved 9/11, da jorden ble opplyst av Guds herlighet, blir Jesaja salvet til å frembære budskapet om sildigregnet, og han spør: «Hvor lenge» må han frembære budskapet om 9/11 for mennesker hvis hjerter er fete? Svaret er: «Inntil» søndagsloven, da det skal være «et stort frafall midt i landet». Det «store frafallet» fullbyrdes av laodikeisk adventisme, som Jesaja i kapittel tjue-to fremstiller som Sjebna.
Behold, the Lord will carry thee away with a mighty captivity, and will surely cover thee. He will surely violently turn and toss thee like a ball into a large country: there shalt thou die, and there the chariots of thy glory shall be the shame of thy lord’s house. And I will drive thee from thy station, and from thy state shall he pull thee down. Isaiah 22:17–19.
Se, Herren skal føre deg bort i et mektig fangenskap og visselig dekke deg til. Han skal visselig med voldsom kraft vende og kaste deg som en ball inn i et vidstrakt land; der skal du dø, og der skal din herlighets vogner bli til skam for din herres hus. Og jeg vil drive deg bort fra din stilling, og fra ditt embete skal han støte deg ned. Jesaja 22:17–19.
Laodicean Adventism forsake the truth at the Sunday law and are there “overthrown” as represented in Daniel chapter eleven verse forty-one.
Laodikeisk adventisme forlater sannheten ved søndagsloven og blir der «omstyrtet», slik det er fremstilt i Daniel kapittel elleve, vers førtien.
He shall enter also into the glorious land, and many countries shall be overthrown: but these shall escape out of his hand, even Edom, and Moab, and the chief of the children of Ammon. Daniel 11:41.
Han skal også trenge inn i det herlige landet, og mange land skal bli styrtet; men disse skal slippe unna hans hånd: Edom og Moab og de fremste av Ammons barn. Daniel 11:41.
When Isaiah asks “how long,” he is told to present the message to Adventism right up to the Sunday law when the “many” of Daniel eleven verse forty-one will be “overthrown,” when they forsake the Sabbath and God. They will then be spewed out of the mouth of the Lord as represented in the book of Revelation, where all the books of the Bible meet and end, and where Isaiah twenty-two Shebna being “violently” tossed “like a ball into a large country” as they are “removed” “far away.”
Når Jesaja spør «hvor lenge», får han beskjed om å fremholde budskapet for adventismen helt frem til søndagsloven, da de «mange» i Daniel elleve, vers førtien, skal bli «omstøtt», idet de forlater sabbaten og Gud. Da skal de bli utspydd av Herrens munn, slik det fremstilles i Åpenbaringsboken, der alle Bibelens bøker møtes og ender, og hvor Jesaja tjueto, med Sjebna som blir «voldsomt» kastet «som en ball inn i et vidstrakt land», går i oppfyllelse idet de blir «ført» «langt bort».
In that time period the remnant, represented as a “tenth” (which is a tithe) “return”; who in the passage are compared to trees which have “substance” that remains when the leaves are cast off. “Leaves” represent profession in prophetic symbolism. When Adventism comes to the Sunday law and accepts the first day of the week in place of God’s Sabbath, they will cast off their leaves of “profession” and no longer claim to uphold God’s seventh-day Sabbath.
I den tidsperioden skal levningen, framstilt som en «tiendedel» (som er en tiende), «vende om»; og disse sammenlignes i avsnittet med trær som har «substans» igjen når bladene faller av. «Blader» representerer bekjennelse i profetisk symbolikk. Når adventismen kommer til søndagsloven og godtar ukens første dag i stedet for Guds sabbat, vil de kaste av seg sine blader av «bekjennelse» og ikke lenger gjøre krav på å opprettholde Guds sabbat på den sjuende dag.
“The cursing of the fig tree was an acted parable. That barren tree, flaunting its pretentious foliage in the very face of Christ, was a symbol of the Jewish nation. The Saviour desired to make plain to His disciples the cause and the certainty of Israel’s doom. For this purpose He invested the tree with moral qualities, and made it the expositor of divine truth. The Jews stood forth distinct from all other nations, professing allegiance to God. They had been specially favored by Him, and they laid claim to righteousness above every other people. But they were corrupted by the love of the world and the greed of gain. They boasted of their knowledge, but they were ignorant of the requirements of God, and were full of hypocrisy. Like the barren tree, they spread their pretentious branches aloft, luxuriant in appearance, and beautiful to the eye, but they yielded “nothing but leaves.” The Jewish religion, with its magnificent temple, its sacred altars, its mitered priests and impressive ceremonies, was indeed fair in outward appearance, but humility, love, and benevolence were lacking.
Forbannelsen over fikentreet var en handlet lignelse. Dette ufruktbare treet, som i selve Kristi påsyn pranget med sitt pretensiøse løvverk, var et symbol på den jødiske nasjon. Frelseren ønsket å gjøre klart for sine disipler årsaken til og vissheten om Israels undergang. Til dette formål utrustet Han treet med moralske egenskaper og gjorde det til en utlegger av guddommelig sannhet. Jødene stod fram som atskilt fra alle andre nasjoner og bekjente troskap mot Gud. De var blitt særlig begunstiget av Ham, og de gjorde krav på rettferdighet fremfor hvert annet folk. Men de var blitt fordervet av kjærligheten til verden og begjæret etter vinning. De skrøt av sin kunnskap, men de var uvitende om Guds krav og fulle av hykleri. Lik det ufruktbare treet bredte de sine pretensiøse grener høyt i været, frodige i sitt ytre og vakre for øyet, men de bar «ikke annet enn blader». Den jødiske religion, med sitt storslåtte tempel, sine hellige altere, sine mitrakledde prester og sine imponerende seremonier, var i sannhet skjønn i det ytre, men ydmykhet, kjærlighet og velgjørenhet manglet.
“All the trees in the fig orchard were destitute of fruit; but the leafless trees raised no expectation, and caused no disappointment. By these trees the Gentiles were represented. They were as destitute as were the Jews of godliness; but they had not professed to serve God. They made no boastful pretensions to goodness. They were blind to the works and ways of God. With them the time of figs was not yet. They were still waiting for a day which would bring them light and hope. The Jews, who had received greater blessings from God, were held accountable for their abuse of these gifts. The privileges of which they boasted only increased their guilt.” The Desire of Ages. 582, 583.
«Alle trærne i fikenlunden var uten frukt; men de bladløse trærne vakte ingen forventning og forårsaket ingen skuffelse. Ved disse trærne ble hedningene fremstilt. De var like blottet for gudsfrykt som jødene; men de hadde ikke bekjent å tjene Gud. De fremsatte ingen skrytende påstander om godhet. De var blinde for Guds gjerninger og veier. For dem var fikentiden ennå ikke kommet. De ventet fremdeles på en dag som ville bringe dem lys og håp. Jødene, som hadde mottatt større velsignelser fra Gud, ble holdt ansvarlige for sitt misbruk av disse gavene. De privilegier som de skrøt av, økte bare deres skyld.» The Desire of Ages, 582, 583.
At the Sunday law Laodicean Adventism’s profession of being God’s covenant people is gone as they accept the mark of the covenant of death and reject the seal of the covenant of life. They then cast off their leaves of profession and what is brought to view is a remnant represented by Isaiah, who at 9/11 “returned” to the old paths, were then humbled into the dust when they (Isaiah) realized his corrupted experience, and was thereafter purified with a coal from off the altar. Sister White informs us the coal from the altar represents purification, but purification is simply what is accomplished by the coal touching Isaiah’s lips.
Ved søndagsloven er den laodikeiske adventismens bekjennelse av å være Guds paktsfolk borte, idet de tar imot dødspaktens merke og forkaster livspaktens segl. Da kaster de av seg sine bekjennelsens blader, og det som føres fram for synet, er en levning representert ved Jesaja, som ved 9/11 «vendte tilbake» til de gamle stier, deretter ble ydmyket til støvet da de (Jesaja) innså hans fordervede erfaring, og siden ble renset med en glo fra alteret. Søster White opplyser oss om at gløden fra alteret representerer renselse, men renselse er ganske enkelt det som blir fullbyrdet ved at gløden berører Jesajas lepper.
“The live coal is symbolical of purification. If it touches the lips, no impure word will fall from them. The live coal also symbolizes the potency of the efforts of the servants of the Lord.” Review and Herald, October 16, 1888.
«Den glødende kullen er et symbol på renselse. Dersom den berører leppene, vil intet urent ord falle fra dem. Den glødende kullen symboliserer også kraften i Herrens tjeneres anstrengelser.» Review and Herald, 16. oktober 1888.
The “coal” from the altar that are cast to earth in the last days are the coals cast to earth when the seventh and final seal is opened in the first five verses of Revelation chapter eight. Isaiah, and therefore the one hundred and forty-four thousand are purified by the coal touching their lips, but the “coal” is a message. It touches their lips when they take the book out of the angel’s hand and eat.
«Kullet» fra alteret som kastes til jorden i de siste dager, er de kull som kastes til jorden når det sjuende og siste segl åpnes i de fem første versene i Åpenbaringen kapittel åtte. Jesaja, og derfor de hundre og førtifire tusen, blir renset ved at kullet berører deres lepper, men «kullet» er et budskap. Det berører deres lepper når de tar boken ut av engelens hånd og eter.
Sanctify them through thy truth: thy word is truth. John 17:17.
Hellige dem i din sannhet; ditt ord er sannhet. Joh 17,17.
Those who “return” and become the remnant (residue) are represented as being the oak and teal trees, and just as Christ had “invested the tree with moral qualities, and made it the expositor of divine truth” Isaiah’s trees have the “moral quality” within them as represented by the “substance.” The substance remains with the trees, even when those who were only leaves of profession are cast off. The “holy seed” is the “substance” and Christ is the “holy seed” of prophecy. Those trees who are represented as the remnant and by Isaiah himself in chapter six represents men and therefore humanity and the holy seed represent divinity. Thus, Isaiah six identifies the purification of Adventism from 9/11 unto the Sunday law, and the details which Isaiah contributes to that prophetic history are all represented by his question of “how long”. For Isaiah the answer to “how long” was from 9/11 unto the Sunday law.
De som «vender tilbake» og blir levningen (resten), fremstilles som eike- og teletre, og likesom Kristus hadde «utstyrt treet med moralske egenskaper og gjort det til utlegger av guddommelig sannhet», har trærne hos Jesaja den «moralske egenskap» i seg, slik den er fremstilt ved «substansen». Substansen forblir i trærne, selv når de som bare var bekjennelsens løv, blir kastet av. Den «hellige ætt» er «substansen», og Kristus er profetiens «hellige ætt». Disse trærne, som fremstilles som levningen, og ved Jesaja selv i kapittel seks, representerer mennesker og derfor menneskeligheten, og den hellige ætt representerer guddommeligheten. Slik identifiserer Jesaja seks renselsen av adventismen fra 11. september og frem til søndagsloven, og de detaljer som Jesaja tilfører denne profetiske historien, er alle fremstilt ved hans spørsmål: «Hvor lenge?» For Jesaja var svaret på «hvor lenge?» fra 11. september og frem til søndagsloven.
How Long? 1840–1844
Hvor lenge? 1840–1844
August 11, 1840 typified 9/11 and with the prophetic history of August 11, 1840 unto October 22, 1844 the battle of Mount Carmel between Elijah and Jezebel’s prophets took place. Ultimately the prophets of Baal were demonstrated to be false prophets and executed by Elijah, but at the very outset of the confrontation Elijah asked the question, “how long” halt you between two opinions.
11. august 1840 var et forbilde på 11. september, og gjennom den profetiske historien fra 11. august 1840 til 22. oktober 1844 fant striden på Karmelfjellet mellom Elia og Jesabels profeter sted. Til sist ble Ba’als profeter påvist å være falske profeter og henrettet av Elia, men helt i begynnelsen av konfrontasjonen stilte Elia spørsmålet: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider?»
And Elijah came unto all the people, and said, How long halt ye between two opinions? if the Lord be God, follow him: but if Baal, then follow him. And the people answered him not a word. Then said Elijah unto the people, I, even I only, remain a prophet of the Lord; but Baal’s prophets are four hundred and fifty men. 1 Kings 18:21, 22.
Og Elia trådte fram for hele folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Hvis Herren er Gud, så følg ham; men hvis Ba’al er det, så følg ham. Og folket svarte ham ikke et ord. Da sa Elia til folket: Jeg, ja jeg alene, er tilbake som profet for Herren; men Ba’als profeter er fire hundre og femti menn. 1 Kongebok 18:21, 22.
Elijah is at August 11, 1840; asking that generation whether the Millerite message is true or is it false? It is another message to Laodicea, as was Isaiah six.
Elia står ved 11. august 1840 og spør den generasjonen om det millerittiske budskapet er sant eller om det er falskt. Det er enda et budskap til Laodikea, slik Jesaja 6 også var.
“Thousands were led to embrace the truth preached by William Miller, and servants of God were raised up in the spirit and power of Elijah to proclaim the message. Like John, the forerunner of Jesus, those who preached this solemn message felt compelled to lay the ax at the root of the tree, and call upon men to bring forth fruits meet for repentance. Their testimony was calculated to arouse and powerfully affect the churches and manifest their real character. And as the solemn warning to flee from the wrath to come was sounded, many who were united with the churches received the healing message; they saw their backslidings, and with bitter tears of repentance and deep agony of soul, humbled themselves before God. And as the Spirit of God rested upon them, they helped to sound the cry, ‘Fear God, and give glory to Him; for the hour of His judgment is come.’” Early Writings, 233.
«Tusener ble ledet til å ta imot den sannhet som ble forkynt av William Miller, og Guds tjenere ble oppreist i Elias’ ånd og kraft for å forkynne budskapet. Likesom Johannes, Jesu forløper, følte de som forkynte dette alvorlige budskap, seg tvunget til å legge øksen ved roten av treet og kalle mennesker til å bære frukter som sømmer seg for omvendelse. Deres vitnesbyrd var egnet til å vekke og mektig påvirke menighetene og å åpenbare deres sanne karakter. Og da den alvorlige advarselen om å flykte fra den kommende vrede lød, tok mange av dem som var knyttet til menighetene, imot det helbredende budskap; de så sine frafall, og med bitre angerens tårer og dyp sjeleangst ydmyket de seg for Gud. Og da Guds Ånd hvilte over dem, hjalp de til med å la ropet lyde: ‘Frykt Gud og gi Ham ære; for timen for Hans dom er kommet.’» Early Writings, 233.
In the testing history of 1840 to 1844 the Protestants who rejected the message of Elijah became the daughters of Rome and surrendered the mantle of Protestantism unto Millerite Adventism. With Isaiah and Elijah, we have two witnesses which testify to the fact that the question “how long” is a symbol of the history that begins at 9/11 and ends at the Sunday law. In the Millerite history August 11, 1840 aligns with 9/11, and October 22, 1844 aligns with the Sunday law. When fire came down out of heaven and consumed Elijah’s offering the twelve stones were all illuminated with the offering, thus marking the one hundred and forty-four thousand as an ensign represented as illuminated stones. The false prophets were then slain by Elijah just as the United States, the false prophet is slain as the sixth kingdom at the Sunday law.
I prøvelseshistorien fra 1840 til 1844 ble de protestantene som forkastet Elias’ budskap, Romas døtre og overgav protestantismens kappe til millerittisk adventisme. Med Jesaja og Elia har vi to vitner som bevitner det faktum at spørsmålet «hvor lenge» er et symbol på den historien som begynner ved 11. september og ender ved søndagsloven. I den millerittiske historien svarer 11. august 1840 til 11. september, og 22. oktober 1844 svarer til søndagsloven. Da ild kom ned fra himmelen og fortærte Elias’ offer, ble de tolv steinene alle opplyst sammen med offeret og merket således de hundre og førtifire tusen som et banner, fremstilt som opplyste steiner. De falske profetene ble deretter drept av Elia, likesom De forente stater, den falske profet, blir drept som det sjette riket ved søndagsloven.
Isaiah six is emphasizing a testing, purging and purification process among God’s people from 9/11 unto the Sunday law. Elijah is addressing the Laodicean attitude of God’s people, but also providing evidence between a true and false prophet and in turn a true or false message. Thus, beginning from August 11, 1840 and ending on October 22, 1844 a prophetic test was brought upon the Protestants of the period of Sardis, and just as the fire at Mount Carmel produced a division into two classes, two classes were manifested in 1844. One class in the testing process was the soon-to-be “former” covenant people, and the other class was Millerite Adventism that God would enter into covenant with on October 22, 1844. The period of testing and division is the story of the vineyard as Millerite Adventism was shown to be the true prophet at the same point that Sardian Protestantism began to fulfill its role as apostate Protestantism. Just as the prophets of Baal were exposed as false, so to was the former covenant people exposed and then identified by the Millerites as a daughter of Rome. The story of Mount Carmel and also the fulfillment of that history in the time of the Millerites provides a second witness to Isaiah six’s that the question, “how long” is a symbol of the period of time from 9/11 unto the Sunday law.
Jesaja seks fremhever en prøvelse, renselse og lutringsprosess blant Guds folk fra 11. september til søndagsloven. Elia henvender seg til Guds folks laodikeiske holdning, men fremlegger også bevis for forskjellen mellom en sann og en falsk profet, og dermed også mellom et sant og et falskt budskap. Fra 11. august 1840 og frem til 22. oktober 1844 ble det derfor ført en profetisk prøve over protestantene i Sardes-perioden, og likesom ilden på Karmel-fjellet frembrakte en deling i to klasser, ble to klasser åpenbart i 1844. Den ene klassen i prøvelsesprosessen var det som snart skulle bli det «tidligere» paktsfolket, og den andre klassen var millerittisk adventisme, som Gud skulle inngå pakt med den 22. oktober 1844. Perioden med prøvelse og adskillelse er vingårdens historie, ettersom millerittisk adventisme ble vist å være den sanne profeten på samme tidspunkt som sardisk protestantisme begynte å oppfylle sin rolle som frafallen protestantisme. Likesom Ba’als profeter ble avslørt som falske, slik ble også det tidligere paktsfolket avslørt og deretter identifisert av millerittene som en datter av Roma. Beretningen om Karmel-fjellet, og også oppfyllelsen av denne historien på millerittenes tid, gir et annet vitne til Jesaja seks om at spørsmålet «hvor lenge» er et symbol på tidsperioden fra 11. september til søndagsloven.
“‘Lord God of Abraham, Isaac, and of Israel,’ the prophet pleads, ‘let it be known this day that Thou art God in Israel, and that I am Thy servant, and that I have done all these things at Thy word. Hear me, O Lord, hear me, that this people may know that Thou art the Lord God, and that Thou hast turned their heart back again.’
«Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud,» ber profeten, «la det bli kjent på denne dag at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at jeg har gjort alle disse ting etter ditt ord. Svar meg, Herre, svar meg, for at dette folk må vite at du er Herren Gud, og at du har vendt deres hjerte tilbake igjen.»
“A silence, oppressive in its solemnity, rests upon all. The priests of Baal tremble with terror. Conscious of their guilt, they look for swift retribution.
«En stillhet, trykkende i sitt alvor, hviler over alle. Ba'als prestene skjelver av redsel. Bevisste på sin skyld venter de på en rask gjengjeldelse. »
“No sooner is the prayer of Elijah ended than flames of fire, like brilliant flashes of lightning, descend from heaven upon the upreared altar, consuming the sacrifice, licking up the water in the trench, and consuming even the stones of the altar. The brilliancy of the blaze illumines the mountain and dazzles the eyes of the multitude. In the valleys below, where many are watching in anxious suspense the movements of those above, the descent of fire is clearly seen, and all are amazed at the sight. It resembles the pillar of fire which at the Red Sea separated the children of Israel from the Egyptian host.
«Knapt er Elias’ bønn avsluttet før ildflammer, lik strålende lynglimt, farer ned fra himmelen over det oppreiste alteret, fortærer offeret, slikker opp vannet i grøften og fortærer til og med alterets steiner. Flammenes glans opplyser fjellet og blender mengdens øyne. I dalene nedenfor, hvor mange med engstelig spenning følger bevegelsene til dem som er der oppe, ses ildens nedfall tydelig, og alle forundres over synet. Det ligner ildstøtten som ved Rødehavet skilte Israels barn fra egypternes hær.»
“The people on the mount prostrate themselves in awe before the unseen God. They dare not continue to look upon the Heaven-sent fire. They fear that they themselves will be consumed; and, convicted of their duty to acknowledge the God of Elijah as the God of their fathers, to whom they owe allegiance, they cry out together as with one voice, ‘The Lord, He is the God; the Lord, He is the God.’ With startling distinctness the cry resounds over the mountain and echoes in the plain below. At last Israel is aroused, undeceived, penitent. At last the people see how greatly they have dishonored God. The character of Baal worship, in contrast with the reasonable service required by the true God, stands fully revealed. The people recognize God’s justice and mercy in withholding the dew and the rain until they have been brought to confess His name. They are ready now to admit that the God of Elijah is above every idol.” Prophets and Kings, 153.
«Folket på fjellet kaster seg ned i ærefrykt for den usynlige Gud. De våger ikke å fortsette å se på den ild som er sendt fra himmelen. De frykter at de selv skal bli fortært; og, overbevist om sin plikt til å anerkjenne Elias Gud som sine fedres Gud, ham de skylder troskap, roper de alle ut som med én røst: «Herren, han er Gud; Herren, han er Gud.» Med forbløffende tydelighet lyder ropet over fjellet og gir gjenlyd på sletten nedenfor. Endelig er Israel vekket, befridd fra bedrag, angrende. Endelig ser folket hvor dypt de har vanæret Gud. Ba’alsdyrkelsens karakter, i kontrast til den fornuftige gudstjeneste som den sanne Gud krever, trer fullt og helt fram. Folket erkjenner Guds rettferdighet og miskunn i å holde tilbake duggen og regnet inntil de er blitt ført til å bekjenne hans navn. De er nå rede til å innrømme at Elias Gud står over enhver avgud.» Prophets and Kings, 153.
How Long? Moses
Hvor lenge? Moses
The first time the symbolic question, “how long” is raised in the prophetic Word is in the eighth plague upon the Egyptians in the time of Moses. The eighth plague is “locusts” (a symbol of Islam) that are brought by an “east wind” (a symbol of Islam).
Den første gangen det symbolske spørsmålet «hvor lenge» reises i det profetiske Ordet, er ved den åttende plage over egypterne på Moses’ tid. Den åttende plage er «gresshopper» (et symbol på islam), som føres inn av en «østenvind» (et symbol på islam).
And Moses and Aaron came in unto Pharaoh, and said unto him, Thus saith the Lord God of the Hebrews, How long wilt thou refuse to humble thyself before me? let my people go, that they may serve me. Else, if thou refuse to let my people go, behold, tomorrow will I bring the locusts into thy coast: And they shall cover the face of the earth, that one cannot be able to see the earth: and they shall eat the residue of that which is escaped, which remaineth unto you from the hail, and shall eat every tree which groweth for you out of the field: And they shall fill thy houses, and the houses of all thy servants, and the houses of all the Egyptians; which neither thy fathers, nor thy fathers’ fathers have seen, since the day that they were upon the earth unto this day. And he turned himself, and went out from Pharaoh.
Og Moses og Aron kom inn til farao og sa til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du nekte å ydmyke deg for mitt åsyn? La mitt folk fare, så de kan tjene meg. Men dersom du nekter å la mitt folk fare, se, i morgen vil jeg føre gresshopper inn over ditt landemerke. Og de skal dekke jordens overflate, så ingen skal kunne se jorden. De skal ete resten av det som er sluppet unna, det som er blitt igjen hos dere etter haglet, og de skal ete hvert tre som vokser for dere ute på marken. Og de skal fylle dine hus og husene til alle dine tjenere og husene til alle egypterne, slik verken dine fedre eller dine fedres fedre har sett, fra den dag de var på jorden og inntil denne dag. Så vendte han seg bort og gikk ut fra farao.
And Pharaoh’s servants said unto him, How long shall this man be a snare unto us? let the men go, that they may serve the Lord their God: knowest thou not yet that Egypt is destroyed?
Og Faraos tjenere sa til ham: Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene fare, så de kan tjene Herren sin Gud. Skjønner du ennå ikke at Egypt er ødelagt?
And Moses and Aaron were brought again unto Pharaoh: and he said unto them, Go, serve the Lord your God: but who are they that shall go?
Og Moses og Aron ble ført tilbake til Farao, og han sa til dem: Gå, tjen Herren deres Gud; men hvem er det som skal dra?
And Moses said, We will go with our young and with our old, with our sons and with our daughters, with our flocks and with our herds will we go; for we must hold a feast unto the Lord.
Og Moses sa: Vi vil dra av sted med våre unge og med våre gamle, med våre sønner og med våre døtre; med vårt småfe og med vårt storfe vil vi dra, for vi må holde høytid for Herren.
And he said unto them, Let the Lord be so with you, as I will let you go, and your little ones: look to it; for evil is before you. Not so: go now ye that are men, and serve the Lord; for that ye did desire. And they were driven out from Pharaoh’s presence.
Og han sa til dem: Måtte Herren være med dere, slik som jeg vil la dere og deres småbarn dra! Se til det; for ondt har dere for øye. Slik skal det ikke være. Gå nå, dere som er menn, og tjen Herren; for det var dette dere begjærte. Og de ble drevet bort fra faraos åsyn.
And the Lord said unto Moses, Stretch out thine hand over the land of Egypt for the locusts, that they may come up upon the land of Egypt, and eat every herb of the land, even all that the hail hath left. And Moses stretched forth his rod over the land of Egypt, and the Lord brought an east wind upon the land all that day, and all that night; and when it was morning, the east wind brought the locusts. And the locusts went up over all the land of Egypt, and rested in all the coasts of Egypt: very grievous were they; before them there were no such locusts as they, neither after them shall be such. For they covered the face of the whole earth, so that the land was darkened; and they did eat every herb of the land, and all the fruit of the trees which the hail had left: and there remained not any green thing in the trees, or in the herbs of the field, through all the land of Egypt.
Og Herren sa til Moses: Rekk ut din hånd over Egypts land, så gresshoppene kan komme opp over Egypts land og ete alle vekster i landet, alt det som haglet har latt være tilbake. Og Moses rakte sin stav ut over Egypts land, og Herren lot en østavind komme over landet hele den dagen og hele den natten; og da det ble morgen, førte østavinden gresshoppene med seg. Og gresshoppene kom opp over hele Egypts land og slo seg ned innenfor hele Egypts område; meget svære var de. Verken før dem hadde det vært slike gresshopper som de, eller etter dem skal det komme slike. For de dekket overflaten av hele landet, så landet ble formørket; og de åt alle vekster i landet og all frukten på trærne som haglet hadde latt være tilbake. Og det ble ikke noe grønt tilbake på trærne eller blant markens vekster i hele Egypts land.
Then Pharaoh called for Moses and Aaron in haste; and he said, I have sinned against the Lord your God, and against you. Now therefore forgive, I pray thee, my sin only this once, and intreat the Lord your God, that he may take away from me this death only. And he went out from Pharaoh, and intreated the Lord. And the Lord turned a mighty strong west wind, which took away the locusts, and cast them into the Red sea; there remained not one locust in all the coasts of Egypt. Exodus 10:3–19.
Da kalte farao i all hast på Moses og Aron, og han sa: Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere. Tilgi meg derfor, ber jeg deg, min synd bare denne ene gang, og be Herren deres Gud om at han bare denne gangen må ta denne død bort fra meg. Så gikk han bort fra farao og bad Herren. Og Herren lot en meget sterk vestenvind blåse, som tok gresshoppene bort og kastet dem i Rødehavet; ikke én gresshoppe ble tilbake i hele Egypts land. 2 Mosebok 10:3–19.
First “the Lord God of the Hebrews” asks, How long wilt thou refuse to humble thyself before me?” and then Pharaoh’s servants thereafter asked Pharaoh again, “How long shall this man be a snare unto us?” The question is asked during the eighth plague, which aligns with 9/11 for several reasons. The tenth plague is the slaying of the first born, which aligns with the cross and is followed by the disappointment by the Red Sea, which inspiration aligns with the disappointment of the disciples at the cross, which aligns with the great disappointment of the Millerites in 1844. Those three witnesses all align with the Sunday law. The tenth plague is the Sunday law and two plagues earlier the eighth plague brought the “locusts” upon an “east wind.” The “locusts” filled the entire earth, just as Islam is shaking the entire world today as it has spread its darkness through forced immigration. The “desert locust’s” Latin name is “locusta migratoria,” representing the spread of Islam through immigration that is typified in the natural world as migration.
Først spør «hebréernes Herre Gud»: «Hvor lenge vil du nekte å ydmyke deg for mitt åsyn?» og deretter spurte Faraos tjenere igjen Farao: «Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss?» Spørsmålet stilles under den åttende plage, som samsvarer med 9/11 av flere grunner. Den tiende plage er drapet på de førstefødte, som samsvarer med korset og etterfølges av skuffelsen ved Rødehavet, som inspirasjonen knytter til disiplenes skuffelse ved korset, hvilket samsvarer med millerittenes store skuffelse i 1844. Disse tre vitnene samsvarer alle med søndagsloven. Den tiende plage er søndagsloven, og to plager tidligere førte den åttende plage «gresshoppene» inn på en «østavind». «Gresshoppene» fylte hele jorden, likesom islam ryster hele verden i dag idet det har spredt sitt mørke gjennom tvungen innvandring. «Ørkengresshoppens» latinske navn er «locusta migratoria», hvilket representerer islams spredning gjennom innvandring, som i naturens verden er forbilledlig fremstilt som migrasjon.
The ninth plague was a darkness that could be felt.
Den niende plagen var et mørke som kunne føles.
And the Lord said unto Moses, Stretch out thine hand toward heaven, that there may be darkness over the land of Egypt, even darkness which may be felt. And Moses stretched forth his hand toward heaven; and there was a thick darkness in all the land of Egypt three days: They saw not one another, neither rose any from his place for three days: but all the children of Israel had light in their dwellings. Exodus 10:21–23.
Og Herren sa til Moses: Rekk ut din hånd mot himmelen, så det blir mørke over landet Egypt, ja et mørke som kan føles. Og Moses rakte ut sin hånd mot himmelen; og det ble et tykt mørke over hele landet Egypt i tre dager. De så ikke hverandre, og ingen reiste seg fra sin plass på tre dager; men alle Israels barn hadde lys i sine boliger. 2 Mosebok 10:21–23.
In the symbolism of “how long” represented by Mount Carmel and Elijah there is a distinction manifested when the fire comes down out of heaven. Elijah’s God did what Baal cannot do. In Millerite history the distinction was made between fallen Sardian Protestantism and Millerite Adventism. With Moses the distinction was darkness or light. There was light in the Hebrew homes. Isaiah further informs us that those who have no light in Moses line, who are also those destroyed by Elijah, and those who lose the mantle of Protestantism in the Millerite time period are a “people” who “hear” “indeed, but understand not; and see” “indeed, but perceive not.” Then a pronouncement is made of these people which states, “Make the heart of this people fat, and make their ears heavy, and shut their eyes; lest they see with their eyes, and hear with their ears, and understand with their heart, and convert, and be healed.”
I symbolikken i «hvor lenge», framstilt ved Karmel-fjellet og Elia, åpenbares et skille når ilden faller ned fra himmelen. Elias Gud gjorde det Ba’al ikke kan gjøre. I millerittisk historie ble skillet gjort mellom falt sardisk protestantisme og millerittisk adventisme. Hos Moses var skillet mørke eller lys. Det var lys i de hebraiske hjem. Jesaja opplyser oss videre om at de som ikke har noe lys i Moses’ linje, som også er dem som ble ødelagt av Elia, og dem som mister protestantismens kappe i den millerittiske tidsperioden, er et «folk» som «hører» «virkelig, men forstår ikke; og ser» «virkelig, men skjønner ikke». Deretter blir det avsagt en kunngjøring om dette folket som lyder: «Gjør hjertet til dette folk fett, og gjør deres ører tunge, og lukk deres øyne; for at de ikke skal se med sine øyne, og høre med sine ører, og forstå med sitt hjerte, og omvende seg, og bli helbredet.»
Willing to do the work, but overwhelmed with the assignment to preach to those who will not listen Isaiah “then said,” “Lord, how long?”
Villig til å gjøre arbeidet, men overveldet av oppdraget med å forkynne for dem som ikke vil høre, «sa» Jesaja da: «Herre, hvor lenge?»
The last three of Egypt’s ten plagues provide a witness of the three steps from 9/11 unto the Sunday law. On August 11, 1840 the first angel’s message was empowered, and on April 19, 1844 the second angel arrived and was empowered at the Exeter Camp Meeting August 12–17, and the third angel arrived on October 22, 1844. The third angel aligns with the Sunday law, and therefore identifies a three-step process for you cannot have a third, without a first and a second.
De siste tre av Egypts ti plager vitner om de tre trinnene fra 11. september fram til søndagsloven. Den 11. august 1840 ble den første engels budskap utrustet med kraft, og den 19. april 1844 kom den andre engel og ble utrustet med kraft ved leirmøtet i Exeter 12.–17. august, og den tredje engel kom den 22. oktober 1844. Den tredje engel svarer til søndagsloven, og identifiserer derfor en tretrinnsprosess, for man kan ikke ha en tredje uten en første og en annen.
“The first and second messages were given in 1843 and 1844, and we are now under the proclamation of the third; but all three of the messages are still to be proclaimed. It is just as essential now as ever before that they shall be repeated to those who are seeking for the truth. By pen and voice we are to sound the proclamation, showing their order, and the application of the prophecies that bring us to the third angel’s message. There cannot be a third without the first and second. These messages we are to give to the world in publications, in discourses, showing in the line of prophetic history the things that have been and the things that will be.” Selected Messages, book 2, 104, 105.
«Det første og det andre budskapet ble gitt i 1843 og 1844, og vi står nå under forkynnelsen av det tredje; men alle tre budskapene skal fremdeles forkynnes. Det er nå like nødvendig som noen gang tidligere at de blir gjentatt for dem som søker sannheten. Med penn og røst skal vi la forkynnelsen lyde, idet vi viser deres rekkefølge og anvendelsen av de profetiene som fører oss frem til den tredje engels budskap. Det kan ikke være noe tredje uten det første og det andre. Disse budskapene skal vi gi til verden i publikasjoner og i taler, idet vi i den profetiske historiens linje viser de ting som har vært, og de ting som skal komme.» Selected Messages, bok 2, 104, 105.
The tenth plague of Egypt has been aligned by inspiration with the cross and the following disappointment associated with it. The tenth plague is therefore the third message, which of prophetic necessity must be preceded by a first and second message. At 9/11 the Lord asked Pharaoh, “how long” and immediately thereafter Pharaoh’s servants also asked, “how long.” After Moses delivered God’s question of “how long” to Pharaoh, and just before the servants repeat the question of Moses to Pharaoh, Moses marks a turning point as, “he turned himself, and went out from Pharaoh.” Exodus 10:6.
Den tiende landeplagen over Egypt er ved inspirasjon blitt satt i sammenheng med korset og den etterfølgende skuffelsen som er knyttet til det. Den tiende plagen er derfor det tredje budskap, som av profetisk nødvendighet må være forutgått av et første og et andre budskap. Ved 11. september spurte Herren Farao: «Hvor lenge», og umiddelbart deretter spurte også Faraos tjenere: «Hvor lenge». Etter at Moses hadde overbrakt Guds spørsmål, «Hvor lenge», til Farao, og like før tjenerne gjentar Moses’ spørsmål til Farao, markerer Moses et vendepunkt slik: «så vendte han seg og gikk ut fra Farao.» 2 Mosebok 10:6.
9/11 was a prophetic turning point, that was typified when Moses delivered the plague of locusts that came on the east wind.
11. september var et profetisk vendepunkt, som ble forbilledliggjort da Moses lot gresshoppeplagen komme med østavinden.
“There are periods which are turning points in the history of nations and of the church. In the providence of God, when these different crises arrive, the light for that time is given.” Bible Echo, August 26, 1895.
«Det finnes perioder som er vendepunkter i nasjoners og i kirkens historie. I Guds forsyn blir lyset for den tiden gitt når disse ulike krisene inntreffer.» Bible Echo, 26. august 1895.
The next plague produced darkness or light depending on which class you were in. 9/11 was a “turning point in the history of nations and of the church.” At that point God’s people were called to return and walk in the old paths, but they refused to walk therein and hearkened not to the sound of the trumpet. A separation between darkness and light was accomplished after Elijah, and Moses asked, “how long?” She further states in the passage:
Den neste plagen frembrakte mørke eller lys, alt etter hvilken klasse man tilhørte. 11. september var et «vendepunkt i nasjonenes og kirkens historie». På det tidspunkt ble Guds folk kalt til å vende tilbake og vandre på de gamle stier, men de nektet å vandre på dem og aktet ikke på basunens lyd. En adskillelse mellom mørke og lys ble fullbyrdet etter Elia, og Moses spurte: «Hvor lenge?» Hun sier videre i avsnittet:
“There are periods which are turning points in the history of nations and of the church. In the providence of God, when these different crises arrive, the light for that time is given. If it is received, there is spiritual progress; if it is rejected, spiritual declension and shipwreck follow.” Bible Echo, August 26, 1895.
«Det finnes perioder som utgjør vendepunkter i nasjoners og i kirkens historie. I Guds forsyn blir, når disse ulike krisene inntreffer, lyset for den tiden gitt. Hvis det blir mottatt, følger åndelig framgang; hvis det blir forkastet, følger åndelig tilbakegang og skipbrudd.» Bible Echo, 26. august 1895.
We will continue the subject of “how long” in the next article.
Vi vil fortsette emnet «hvor lenge» i den neste artikkelen.
“In May, 1842, a General Conference was convened in Boston, Massachutes. At the opening of this meeting, Brethren Charles Fitch and Apollos Hale, of Haverhill, presented the pictorial prophecies of Daniel and John, which they had painted on cloth, with the prophetic numbers, showing their fulfillment. Brother Fitch in explaining from his chart before the Conference, said, while examining these prophecies, he had thought if he could get out something of the kind as here presented it would simplify the subject and make it easier for him to present to an audience. Here was more light in our pathway. These brethren had been doing what the Lord had shown Habakkuk in his vision 2,468 years before, saying, ‘Write the vision and make it plain upon tables, that he may run that readeth it. For the vision is yet for an appointed time.’ Habakkuk 2:2.
«I mai 1842 ble det sammenkalt en generalkonferanse i Boston, Massachusetts. Ved åpningen av dette møtet la brødrene Charles Fitch og Apollos Hale fra Haverhill fram de billedlige profetiene hos Daniel og Johannes, som de hadde malt på lerret, med de profetiske tallene, og viste deres oppfyllelse. Da bror Fitch forklarte ut fra sitt kart for konferansen, sa han at mens han gransket disse profetiene, hadde han tenkt at dersom han kunne få utarbeidet noe av den art som her ble framstilt, ville det forenkle emnet og gjøre det lettere for ham å legge det fram for en forsamling. Her var mer lys på vår sti. Disse brødrene hadde gjort det Herren hadde vist Habakkuk i hans syn 2 468 år tidligere, idet han sa: «Skriv synet og gjør det tydelig på tavler, så den kan løpe av sted som leser det. For synet venter ennå på den fastsatte tid.» Habakkuk 2:2.»
“After some discussion on the subject, it was voted unanimously to have three hundred similar to this one lithographed, which was soon accomplished. They were called ‘the ‘43 charts.’ This was a very important Conference.” The Autobiography of Joseph Bates, 263.
«Etter en del drøftelse om emnet ble det vedtatt enstemmig å få tre hundre som lignet dette litografert, noe som snart ble gjennomført. De ble kalt «’43-diagrammene». Dette var en svært viktig konferanse.» The Autobiography of Joseph Bates, 263.
“I have seen that the 1843 chart was directed by the hand of the Lord, and that it should not be altered; that the figures were as He wanted them; that His hand was over and hid a mistake in some of the figures, so that none could see it, until His hand was removed.” Early Writings, 74.
«Jeg har sett at 1843-diagrammet ble ledet av Herrens hånd, og at det ikke skulle forandres; at tallene var slik Han ville ha dem; at Hans hånd var over og skjulte en feil i noen av tallene, slik at ingen kunne se den, før Hans hånd ble trukket bort.» Early Writings, 74.
“It was the united testimony of Second Advent lecturers and papers, when standing on ‘the original faith,’ that the publication of the chart was a fulfillment of Habakkuk 2:2, 3. If the chart was a subject of prophecy (and those who deny it leave the original faith), then it follows that BC 457 was the year from which to date the 2300 days. It was necessary that 1843 should be the first published time in order that ‘the vision’ should ‘tarry,’ or that there should be a tarrying time, in which the virgin band was to slumber and sleep on the great subject of time, just before they were to be aroused by the Midnight Cry.” Second Advent Review and Sabbath Herald, Volume I, Number 2, James White.
«Det var det samstemte vitnesbyrd fra foredragsholdere og tidsskrifter innen den annen advent, mens de sto på «den opprinnelige tro», at utgivelsen av tavlen var en oppfyllelse av Habakkuk 2,2.3. Dersom tavlen var et emne for profeti (og de som benekter det, forlater den opprinnelige tro), da følger det at 457 f.Kr. var året som de 2300 dagene skulle regnes fra. Det var nødvendig at 1843 skulle være den første offentliggjorte tiden, for at «synet» skulle «dryge», eller at det skulle være en ventetid, hvor jomfruflokken skulle slumre og sove når det gjaldt det store tidsemnet, like før de skulle vekkes av midnattsropet.» Second Advent Review and Sabbath Herald, bind I, nummer 2, James White.