In 1856, formerly Philadelphian Millerite Adventism was identified by James and Ellen White as Laodicean. James White then began to promote the message of Laodicea to the movement through the Review and Herald. In the same publication, in the same year, increased light concerning the “seven times” of Leviticus twenty-six was also presented in a series of eight articles by Hiram Edson whom the Whites’ regarded so highly that they named their first son after him. The series ended with the promise that it would be completed in the future, but it never again surfaced. At the transition point of the movement of the first angel, from Philadelphia to Laodicea, the movement stumbled over the “seven times” of Leviticus twenty-six, representing the very first ‘time prophecy’ which the angels of God had led William Miller to recognize and proclaim.
I 1856 ble den tidligere filadelfiske millerittiske adventismen av James og Ellen White identifisert som laodikeisk. James White begynte deretter å fremme budskapet til Laodikea for bevegelsen gjennom Review and Herald. I den samme publikasjonen, i det samme året, ble også økt lys angående «de syv tider» i Tredje Mosebok tjueseks framlagt i en serie på åtte artikler av Hiram Edson, som ekteparet White satte så høyt at de oppkalte sin førstefødte sønn etter ham. Serien endte med løftet om at den skulle fullføres i fremtiden, men den kom aldri mer til syne. Ved overgangspunktet i den første engels bevegelse, fra Filadelfia til Laodikea, snublet bevegelsen over «de syv tider» i Tredje Mosebok tjueseks, som representerte selve den aller første «tidsprofeti» som Guds engler hadde ledet William Miller til å erkjenne og forkynne.
The “seven times” was the chief corner-stone of the Millerite temple foundation. Every prophetic illustration of a sacred foundation is an illustration of Christ, for no other foundation can be laid than Christ.
De «sju tider» var hjørnesteinen i grunnvollen for millerittenes tempel. Enhver profetisk framstilling av en hellig grunnvoll er en framstilling av Kristus, for ingen annen grunnvoll kan legges enn Kristus.
For other foundation can no man lay than that is laid, which is Jesus Christ. 1 Corinthians 3:11.
For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, som er Jesus Kristus. 1 Korinter 3,11.
Not only is Christ the foundation, He is also the foundation stone which the builders rejected and thereafter stumbled over. He is the stone that ultimately becomes the head of the corner. In Millerite history the “seven times” was the symbol of that corner stone.
Kristus er ikke bare grunnvollen; Han er også den grunnsteinen som bygningsmennene forkastet og deretter snublet over. Han er steinen som til sist blir hjørnesteinen. I millerittisk historie var «de sju tider» symbolet på den hjørnesteinen.
Christ confirmed the covenant with many for one week. The structure of the prophecy of “seven times” against the northern kingdom of Israel (that Hiram Edson had identified in the eight unfinished articles) reproduced the identical structure of the prophetic week that Christ confirmed the covenant in fulfillment of Daniel chapter nine, and verse twenty seven. The week that Christ was gathering Israel is the identical structure of the week that Christ scattered Israel. The scattering of ancient Israel was twenty-five hundred and twenty years, and the gathering of spiritual Israel was twenty-five hundred and twenty days. He gathered Israel to confirm the covenant and He scattered Israel, due to the quarrel of His covenant. To identify the “seven times” as the foundation stone of the Millerite temple is in perfect agreement with identifying Christ as the foundation stone. To reject that stone, is to reject Christ.
Kristus stadfestet pakten med de mange i én uke. Strukturen i profetien om «sju tider» mot Israels nordrike (som Hiram Edson hadde identifisert i de åtte ufullførte artiklene) gjenga den identiske strukturen i den profetiske uken der Kristus stadfestet pakten til oppfyllelse av Daniel kapittel ni, vers tjuesju. Den uken da Kristus samlet Israel, har den identiske struktur som den uken da Kristus spredte Israel. Spredningen av det gamle Israel var to tusen fem hundre og tjue år, og samlingen av det åndelige Israel var to tusen fem hundre og tjue dager. Han samlet Israel for å stadfeste pakten, og Han spredte Israel på grunn av striden om sin pakt. Å identifisere «sju tider» som grunnsteinen i det millerittiske tempel er i fullkommen overensstemmelse med å identifisere Kristus som grunnsteinen. Å forkaste den steinen er å forkaste Kristus.
When Christ, in 1856, for the very first time in Christian history, stood knocking at the door of Laodicea, He was seeking to produce an increase of knowledge upon the stone of stumbling that the builders were about to set aside. Seven years later, or you might say, twenty-five hundred and twenty symbolic days later, Laodicean Adventism closed the door. Sadly, Adventism refused to see the increase of knowledge. A stone that you stumble over is a stone that you do not see, but it is still there.
Da Kristus i 1856, for aller første gang i kristenhetens historie, stod og banket på døren til Laodikea, søkte Han å frembringe en økning i kunnskap om den anstøtsstein som bygningsmennene var i ferd med å forkaste. Sju år senere, eller man kunne si, to tusen fem hundre og tjue symbolske dager senere, lukket laodikeisk adventisme døren. Sørgelig nok nektet adventismen å se denne økningen i kunnskap. En stein som man snubler over, er en stein man ikke ser, men den er der like fullt.
My people are destroyed for lack of knowledge: because thou hast rejected knowledge, I will also reject thee, that thou shalt be no priest to me: seeing thou hast forgotten the law of thy God, I will also forget thy children. Hosea 4:6.
Mitt folk går til grunne av mangel på kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskap, vil også jeg forkaste deg, så du ikke skal være prest for meg. Siden du har glemt din Guds lov, vil også jeg glemme dine barn. Hosea 4:6.
The curse of the “seven times,” against the southern kingdom of Judah began in 677 BC and ended on October 22, 1844, along with the twenty-three hundred years of Daniel chapter eight, verse fourteen. The “seven times” is part of the very prophecy that has been identified as the “foundation and central pillar” of the Advent movement. The foundation and central pillar of Adventism was fulfilled at the very same time as several other prophecies. The “seven times,” the twenty-three hundred days, Malachi chapter three, Daniel chapter seven, verse thirteen, and the Matthew twenty-five parable of the ten virgins all were fulfilled on October 22, 1844. The date of October 22, 1844, is the foundational date of the Advent movement, and connected with that date, there is only one command that was identified.
Forbannelsen om de «sju tider» over det sørlige riket Juda begynte i 677 f.Kr. og endte den 22. oktober 1844, sammen med de to tusen tre hundre år i Daniel kapittel åtte, vers fjorten. De «sju tider» er en del av selve den profetien som er blitt identifisert som adventbevegelsens «grunnvoll og sentrale søyle». Adventismens grunnvoll og sentrale søyle ble oppfylt på nøyaktig samme tid som flere andre profetier. De «sju tider», de to tusen tre hundre dager, Malaki kapittel tre, Daniel kapittel sju, vers tretten, og lignelsen i Matteus tjuefem om de ti jomfruer ble alle oppfylt den 22. oktober 1844. Datoen 22. oktober 1844 er adventbevegelsens grunnleggende dato, og i forbindelse med denne datoen ble det identifisert bare én befaling.
And the angel which I saw stand upon the sea and upon the earth lifted up his hand to heaven, And sware by him that liveth for ever and ever, who created heaven, and the things that therein are, and the earth, and the things that therein are, and the sea, and the things which are therein, that there should be time no longer. Revelation 10:5, 6.
Og engelen som jeg så stå på havet og på jorden, løftet sin hånd mot himmelen og svor ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det, at det ikke lenger skulle være tid. Åpenbaringen 10:5, 6.
Sister White identifies the angel of Revelation chapter ten, that stood upon the earth and sea, as Jesus Christ.
Søster White identifiserer engelen i Åpenbaringen kapittel ti, som sto på jorden og havet, som Jesus Kristus.
“The mighty angel who instructed John was no less a personage than Jesus Christ. Setting His right foot on the sea, and His left upon the dry land, shows the part which He is acting in the closing scenes of the great controversy with Satan. This position denotes His supreme power and authority over the whole earth.” The Seventh-day Adventist Bible Commentary, volume 7, 971.
«Den mektige engelen som underviste Johannes, var ingen ringere enn Jesus Kristus. At Han setter sin høyre fot på havet og sin venstre på det tørre land, viser den rolle Han utfører i avslutningsscenene av den store striden med Satan. Denne stillingen betegner Hans høyeste makt og myndighet over hele jorden.» The Seventh-day Adventist Bible Commentary, bind 7, 971.
Christ took the position of standing upon the sea and earth to represent His supreme authority. He then lifted up His hand and commanded that “there should be time no longer.” Christ was entering into covenant with the Millerites and He gave them one command, just as He gave Abraham when he entered into covenant with him. He commanded Abraham to circumcise the male children. When he entered into covenant with a chosen people in the history of Moses, He gave many commands, and those commands included the direction that only the priests could touch the ark. He raised His hand and swore on October 22, 1844, that prophetic time should no longer be incorporated into biblical prophecies. Jesus had addressed the subject of “times and seasons” when He ascended to heaven in a cloud of angels, thus typifying the ascension of the two witnesses as the ensign. What He commanded then was about “times and seasons.”
Kristus inntok stillingen med å stå på havet og jorden for å representere sin høyeste myndighet. Deretter løftet Han opp sin hånd og befalte at «tiden ikke lenger skulle være». Kristus var i ferd med å inngå pakt med millerittene, og Han gav dem én befaling, slik Han også gav Abraham da Han inngikk pakt med ham. Han befalte Abraham å omskjære guttebarna. Da Han inngikk pakt med et utvalgt folk i Moses’ historie, gav Han mange bud, og disse budene omfattet påbudet om at bare prestene kunne røre arken. Han løftet sin hånd og sverget den 22. oktober 1844 at profetisk tid ikke lenger skulle innlemmes i bibelske profetier. Jesus hadde omtalt emnet «tider og tiderammer» da Han steg opp til himmelen i en sky av engler, og typifiserte dermed de to vitners himmelfart som banneret. Det Han da befalte, handlet om «tider og tiderammer».
When they therefore were come together, they asked of him, saying, Lord, wilt thou at this time restore again the kingdom to Israel? And he said unto them, It is not for you to know the times or the seasons, which the Father hath put in his own power. But ye shall receive power, after that the Holy Ghost is come upon you: and ye shall be witnesses unto me both in Jerusalem, and in all Judaea, and in Samaria, and unto the uttermost part of the earth. Acts 1:6–8.
Da de nå var kommet sammen, spurte de ham og sa: Herre, er det på denne tid du vil gjenreise riket for Israel? Han sa til dem: Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har fastsatt av sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ender. Apostlenes gjerninger 1:6–8.
Jesus did not say that there were no times and seasons, for speaking through Solomon he had confirmed that there are “times and seasons.”
Jesus sa ikke at det ikke fantes tider og stunder, for ved å tale gjennom Salomo hadde han bekreftet at det finnes «tider og stunder».
To every thing there is a season, and a time to every purpose under the heaven: Ecclesiastes 3:1.
Alt har sin tid, og en tid for hver gjerning under himmelen: Forkynneren 3:1.
There are “times and seasons” within the biblical record that are testimonies to Palmoni, the “Wonderful Numberer”, but as of October 22, 1844, God’s people have been commanded to never again present a prophetic message that is hung upon time. The counsel of Jesus to the disciples just before He ascended represents the history just before His purified people are lifted up as an ensign in Revelation chapter eleven, and it agrees with the command He gave on October 22, 1844. At the foundational date of Adventism, Christ commanded that there were to be no more prophetic messages based upon time, and at His ascension which typified the ascension of the two witnesses in Revelation eleven he repeated that command.
Det finnes «tider og stunder» i den bibelske beretningen som er vitnesbyrd om Palmoni, den «underfulle tallfester», men fra og med 22. oktober 1844 er Guds folk blitt befalt aldri mer å fremføre et profetisk budskap som er opphengt i tid. Jesu råd til disiplene like før Han fór opp, representerer historien like før Hans rensede folk blir løftet opp som et banner i Åpenbaringen kapittel elleve, og det stemmer overens med den befaling Han gav 22. oktober 1844. På adventismens grunnleggende dato befalte Kristus at det ikke skulle være flere profetiske budskap basert på tid, og ved sin himmelfart, som var et forbilde på de to vitners himmelfart i Åpenbaringen elleve, gjentok Han denne befaling.
“Let all our brethren and sisters beware of anyone who would set a time for the Lord to fulfill His word in regard to His coming, or in regard to any other promise He has made of special significance. ‘It is not for you to know the times or the seasons, which the Father hath put in His own power.’ False teachers may appear to be very zealous for the work of God, and may expend means to bring their theories before the world and the church; but as they mingle error with truth, their message is one of deception, and will lead souls into false paths. They are to be met and opposed, not because they are bad men, but because they are teachers of falsehood and are endeavoring to put upon falsehood the stamp of truth.” Testimonies to Ministers, 55.
«La alle våre brødre og søstre ta seg i vare for enhver som vil fastsette en tid for Herren til å oppfylle sitt ord med hensyn til sitt komme, eller med hensyn til noe annet løfte Han har gitt av særlig betydning. ‘Det er ikke deres sak å kjenne tider eller timer som Faderen har lagt under sin egen myndighet.’ Falske lærere kan synes å være meget nidkjære for Guds verk, og kan bruke midler for å føre sine teorier frem for verden og menigheten; men idet de blander villfarelse med sannhet, er deres budskap et bedrag, og det vil lede sjeler inn på falske stier. De skal møtes og motarbeides, ikke fordi de er onde menn, men fordi de er lærere i usannhet og søker å sette sannhetens stempel på usannheten.» Testimonies to Ministers, 55.
Sister White was clear that we will never have a message of time identifying anything of special significance, not simply His Second Coming. Time prophecy, which was the theme of the Millerite movement, ended on October 22, 1844, and the only command associated with that foundational date was that time should never be used in the presentation of God’s message again.
Søster White var tydelig på at vi aldri vil få noe tidsbudskap som identifiserer noe av særlig betydning, ikke bare Hans annet komme. Tidsprofetien, som var temaet for millerittbevegelsen, endte den 22. oktober 1844, og den eneste befaling som var knyttet til denne grunnleggende datoen, var at tid aldri igjen skulle brukes i forkynnelsen av Guds budskap.
In the beginning movement of the first angel, at the very point of the transition from Philadelphia to Laodicea, increased light was given upon the foundational truth of the Millerite movement. Seven years later, or twenty-five hundred and twenty symbolic days later, or a “wilderness” later, in 1863, the foundational stone of the “seven times” was set aside by the builders.
Ved den første engels bevegelse, nettopp i overgangen fra Filadelfia til Laodikea, ble det gitt økt lys over den grunnleggende sannheten i millerittbevegelsen. Sju år senere, eller to tusen fem hundre og tjue symbolske dager senere, eller en «ørken» senere, i 1863, ble grunnsteinen om de «sju tider» satt til side av bygningsmennene.
In the ending movement of the third angel, at the very point of transition from Laodicea to Philadelphia a test that includes a confession of the sins of the fathers is given. The test of the foundation for the fathers was the “seven times,” which was their foundation stone. Would the ending movement disregard the only command associated with the foundational date, as their father’s disregarded their foundational stone?
I den avsluttende bevegelsen av den tredje engel, nettopp i overgangsøyeblikket fra Laodikea til Filadelfia, blir det gitt en prøve som innbefatter en bekjennelse av fedrenes synder. Prøven på grunnvollen for fedrene var de «sju tider», som var deres grunnstein. Ville den avsluttende bevegelsen se bort fra det eneste bud som var knyttet til grunnleggingsdatoen, slik deres fedre så bort fra sin grunnstein?
Yes. They most certainly did that very thing. They repeated the sins of their fathers.
Ja. De gjorde i høyeste grad nettopp det. De gjentok sine fedres synder.
Their fathers did not sin in the foundational date, for among other things they were still Philadelphians at that foundational date. Their fathers failed their foundational test when they transformed into Laodicea and rejected the “seven times” along with its increasing light.
Deres fedre syndet ikke på den grunnleggende dato, for blant annet var de fremdeles filadelfiere på den grunnleggende datoen. Deres fedre falt i sin grunnleggende prøve da de ble forvandlet til Laodikea og forkastet «sju tider» sammen med dets tiltagende lys.
Their foundational failure in 1863, was preceded by seven years of Christ knocking on the door of their Laodicean hearts. Seven years is symbolic of the “seven times” and of the “wilderness.” After the “wilderness” from 1856 to 1863, they failed their foundational test.
Deres grunnleggende nederlag i 1863 ble forutgått av sju år hvor Kristus banket på døren til deres laodikeiske hjerter. Sju år er symbolsk for de «sju tider» og for «ørkenen». Etter «ørkenen» fra 1856 til 1863 bestod de ikke sin grunnleggende prøve.
In the first disappointment of the movement of the third angel God’s people sinned, by rejecting the only command directly associated with the foundational date. They chose to incorporate time prediction into the prophetic message, when they knew better. In so doing they repeated the sin of Moses, neglecting to circumcise his son and the sin of Uzzah touching the ark, which he knew he was forbidden to do. The movement of the third angel did what they knew was not right! If anyone wishes to paint over that fact, then use the rest of the can of paint, to cover the truth that Moses, and Uzzah both sinned and manifested rebellion against God’s will as they typified the first disappointment of the very last of all the reform lines—the reform line that every reform line pointed forward to. The illustrations of the first disappointment in the reform lines bear the signature of Alpha and Omega, and the record therein is for the benefit of God’s people, even if God’s people refuse to be benefited thereby.
I den første skuffelsen i den tredje engels bevegelse syndet Guds folk ved å forkaste det eneste bud som var direkte knyttet til den grunnleggende datoen. De valgte å innlemme tidsforutsigelse i det profetiske budskapet, da de visste bedre. Ved å gjøre dette gjentok de Moses’ synd, da han unnlot å omskjære sin sønn, og Ussas synd ved å røre arken, noe han visste at det var forbudt for ham å gjøre. Den tredje engels bevegelse gjorde det de visste ikke var rett! Om noen ønsker å male over dette faktum, så bruk resten av malingsspannet til å dekke over sannheten om at både Moses og Ussa syndet og åpenbarte opprør mot Guds vilje idet de var forbilder på den første skuffelsen i den aller siste av alle reformlinjene—den reformlinjen som enhver reformlinje pekte frem mot. Illustrasjonene av den første skuffelsen i reformlinjene bærer Alfa og Omegas signatur, og beretningen deri er til gagn for Guds folk, selv om Guds folk nekter å la seg gagne derved.
The movement of the first angel was given a period of seven years, which is a symbol of the wilderness of the “seven times,” to accept the Laodicean message along with the light of the “seven times.” The curse of the “seven times” is the curse of being spewed out of the mouth of the Lord. In 1863, they repeated the work of rebuilding Jericho, a work that contained a “curse.” The seven years from 1856, to 1863, are a miniature illustration of the rebellion of the fathers of ancient Israel’s sin that brought upon them the curse of “seven times.” Modern Israel repeated the sins of their fathers in 1863.
Den første engels bevegelse ble gitt en periode på syv år, som er et symbol på ørkenen i de «syv tider», for å ta imot Laodikea-budskapet sammen med lyset om de «syv tider». Forbannelsen ved de «syv tider» er forbannelsen ved å bli utspydd av Herrens munn. I 1863 gjentok de arbeidet med å gjenoppbygge Jeriko, et arbeid som inneholdt en «forbannelse». De syv årene fra 1856 til 1863 er en miniatyrillustrasjon av opprøret i fedrenes gamle Israels synd, som brakte over dem forbannelsen av de «syv tider». Det moderne Israel gjentok sine fedres synder i 1863.
The movement of the third angel failed the test of the first disappointment as surely as did Moses and Uzzah. They were then slain in the streets for a “wilderness” period of three and a half days. They are now being formed into bodies by the sound of the Comforter. The sound of the Comforter is being given through the “voice” in the wilderness, and they are now being confronted with the test, not of time setting, but of the “seven times.” They already failed the test of time setting.
Den tredje engels bevegelse sviktet prøven ved den første skuffelsen, like sikkert som Moses og Ussa gjorde. Da ble de drept på gatene i en «ørken»-periode på tre og en halv dag. De blir nå formet til legemer ved Lyder av Trøsteren. Lyden av Trøsteren blir gitt gjennom «røsten» i ørkenen, og de blir nå stilt overfor prøven, ikke om tidfesting, men om de «sju tider». De har allerede sviktet prøven om tidfesting.
They are not being tested as to whether they believe the “seven times” is a valid truth, for they have previously given testimony that they accept the “seven times” as a valid prophecy. They have confessed to believe the prophecy of twenty-five hundred and twenty years of scattering. But they may be unaware that there is a new testing light of the “seven times.” They are standing where their fathers stood in 1856. The new light is that the three and a half days of Revelation eleven, is not simply identifying the French Revolution, but it is now a present truth reality.
De blir ikke prøvet med hensyn til hvorvidt de tror at de «sju tider» er en gyldig sannhet, for de har tidligere avlagt vitnesbyrd om at de godtar de «sju tider» som en gyldig profeti. De har bekjent å tro på profetien om to tusen fem hundre og tjue års adspredelse. Men de kan være uvitende om at det finnes et nytt prøvende lys om de «sju tider». De står der deres fedre stod i 1856. Det nye lyset er at de tre og en halv dagene i Åpenbaringen elleve ikke ganske enkelt bare identifiserer den franske revolusjon, men at det nå er en realitet av nærværende sannhet.
Is the opening up of the hidden history of the seven thunders, and opening of the seventh seal actually two witnesses that identify that the Revelation of Jesus Christ is now being unsealed? If it is, is it actually true that the entire book of Revelation is speaking of the last days? If that is true, then does the three and a half days represent the tarrying time in the virgin’s parable? If it does, then does the remedy of the “seven times” actually represent a command that must be met by those who participated in the Nashville prediction of July 18, 2020?
Er åpningen av den skjulte historien om de sju tordener og åpningen av det sjuende segl faktisk to vitner som identifiserer at Jesu Kristi åpenbaring nå blir avforseglet? Hvis det er slik, er det da faktisk sant at hele Åpenbaringsboken taler om de siste dager? Hvis det er sant, representerer da de tre og en halv dagene ventetiden i lignelsen om jomfruene? Hvis det gjør det, representerer da midlet med de «sju ganger» faktisk en befaling som må oppfylles av dem som deltok i Nashville-forutsigelsen den 18. juli 2020?
Wow! There is a test for you! Do those that wake up and realize they are in the tarrying time, actually have to repent for their sins, and their father’s sins at the end of the three and a half days? Was it really a sin to disregard the command not to employ time in a prediction?
Oi! Her er en prøve for deg! Må de som våkner opp og innser at de befinner seg i ventetiden, faktisk omvende seg fra sine synder og sine fedres synder ved slutten av de tre og en halv dagene? Var det virkelig en synd å se bort fra befaling om ikke å bruke tid i en forutsigelse?
For those who took the position that the failed prediction of Nashville was somehow God’s intended purpose, and who thereafter have attempted to uphold that claim, I would add another observation, beyond the sin of employing time in God’s prophecies. What happened with the false prediction of Nashville was not simply a manifestation of rebellion to Christ’s command in 1844, it was an action that told those outside of Adventism that the predictions found in the Spirit of Prophecy are faulty. It was a reproach upon the writings of the Spirit of Prophecy. It provides evidence for those in the world that the writings of Ellen White are as important as the writings of Joseph Smith, or of Nostradamus. The precious words of Ellen White were corrupted with the vile words of our rebellion. It wasn’t only a rebellion against Christ, who is the Word of God, it was simultaneously a rebellion against the Spirit of Prophecy. John was being persecuted in the isle that is called Patmos, not because he placed his human opinion above the Bible and Spirit of Prophecy, but because he obeyed those two witnesses.
For dem som inntok det standpunkt at den mislykkede forutsigelsen om Nashville på en eller annen måte var Guds tilsiktede hensikt, og som deretter har forsøkt å opprettholde denne påstanden, vil jeg tilføye en annen iakttagelse, utover synden ved å benytte tidsangivelser i Guds profetier. Det som skjedde med den falske forutsigelsen om Nashville, var ikke ganske enkelt en manifestasjon av opprør mot Kristi befaling i 1844; det var en handling som fortalte dem utenfor adventismen at forutsigelsene som finnes i Profetiens Ånd, er feilaktige. Det var en vanære over Profetiens Ånds skrifter. Det gir bevis for dem i verden på at Ellen Whites skrifter er like viktige som Joseph Smiths skrifter eller Nostradamus’ skrifter. Ellen Whites dyrebare ord ble fordervet med de usle ordene fra vårt opprør. Det var ikke bare et opprør mot Kristus, som er Guds Ord; det var samtidig et opprør mot Profetiens Ånd. Johannes ble forfulgt på øya som kalles Patmos, ikke fordi han satte sin menneskelige mening over Bibelen og Profetiens Ånd, men fordi han adlød disse to vitnene.
I John, who also am your brother, and companion in tribulation, and in the kingdom and patience of Jesus Christ, was in the isle that is called Patmos, for the word of God, and for the testimony of Jesus Christ. Revelation 1:9.
Jeg, Johannes, som også er deres bror og meddelaktig i trengselen og i Jesu Kristi rike og tålmodighet, var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords skyld og for Jesu Kristi vitnesbyrds skyld. Åpenbaringen 1:9.
We repeated the sins of our father Moses at our first disappointment, and we need to confess this. We need to confess this for we are now at 1856. There is now new light about the “seven times,” just as there was then. We are now at the transition from Laodicea to Philadelphia as the beginning movement was at the transition of Philadelphia to Laodicea in 1856. In 1856, our fathers stopped the publication of the increase of knowledge concerning the “seven times.” We might not be able to stop the publication of that light, but we certainly can close the doors of our hearts against this light. We can pretend, as the original Seventh-day Adventist builders did, that the stone was not actually there, and continue to stumble over it. Our problem is that we don’t have over a century to put our heads in the sand, for the judgments are already beginning.
Vi gjentok vår far Moses’ synder ved vår første skuffelse, og dette trenger vi å bekjenne. Vi trenger å bekjenne dette, for vi er nå ved 1856. Det er nå nytt lys om «de sju tider», slik det også var den gang. Vi er nå ved overgangen fra Laodikea til Filadelfia, slik den innledende bevegelsen var ved overgangen fra Filadelfia til Laodikea i 1856. I 1856 stanset våre fedre utgivelsen av den økte kunnskapen angående «de sju tider». Vi er kanskje ikke i stand til å stanse utgivelsen av dette lyset, men vi kan med sikkerhet lukke våre hjertes dører for dette lyset. Vi kan late som, slik de opprinnelige Syvendedagsadventist-byggerne gjorde, at steinen faktisk ikke var der, og fortsette å snuble over den. Vårt problem er at vi ikke har over et århundre til å stikke hodet i sanden, for dommene er allerede i ferd med å begynne.
If we allow the Alpha and Omega to teach us with the principle that the end of a thing is illustrated by the beginning of a thing, we can easily see that Alpha and Omega is demonstrating that the prediction of Nashville was typified by our fathers. When we acknowledge this truth, we then will be confronted with the reality that since the prediction every effort to produce some type of human logic to justify the failed prediction was nothing more than a fig leaf. Then we will see that God has not been walking with us while we have been in the enemy’s land. He has been there, but only in the sense that He has been knocking on the doors of hearts, seeking entrance. If the fig leaf of human logic is removed, then we might also see that the denial, or the flawed human logic we have employed to justify the Nashville prediction, is evidence that we have been walking contrary to Christ.
Hvis vi lar Alfa og Omega undervise oss etter det prinsippet at enden på en ting blir illustrert ved begynnelsen på en ting, kan vi lett se at Alfa og Omega viser at forutsigelsen om Nashville ble typifisert av våre fedre. Når vi anerkjenner denne sannheten, vil vi deretter bli konfrontert med den virkelighet at siden forutsigelsen har enhver anstrengelse for å frembringe en eller annen form for menneskelig logikk for å rettferdiggjøre den mislykkede forutsigelsen, ikke vært noe annet enn et fikenblad. Da vil vi se at Gud ikke har vandret med oss mens vi har vært i fiendens land. Han har vært der, men bare i den forstand at Han har banket på hjertenes dører og søkt inngang. Hvis menneskelogikkens fikenblad blir fjernet, da kan vi også se at fornektelsen, eller den mangelfulle menneskelige logikken vi har benyttet for å rettferdiggjøre Nashville-forutsigelsen, er et bevis på at vi har vandret i strid med Kristus.
In 1856, Philadelphian Adventism transformed into Laodicea, and they knew it. The Lord confirmed it through the words of the prophetess and her husband. Standing at the doors of those Laodicean hearts Christ offered to come in and sup with them. The food that He brought to dine upon was the foundation stone of the “seven times.” They refused.
I 1856 ble den filadelfiske adventismen forvandlet til Laodikea, og de visste det. Herren stadfestet det gjennom profetinnens og hennes ektemanns ord. Idet Kristus sto ved dørene til disse laodikeiske hjerter, tilbød Han å komme inn og holde måltid med dem. Den maten Han brakte for å spise av, var grunnsteinen for de «sju tider». De nektet.
In 2023, the last movement is now transcending from Laodicea unto Philadelphia, for the eighth church is of the seven churches. The Lord Alpha and Omega has confirmed it through His word of “truth.” Christ is now standing at the door of those recently dead dry bones offering to come in and dine with them, and the meal He wishes to share with them is the identical meal He attempted to share with their fathers in 1856. It is not simply the nuts and bolts of the doctrine of the “seven times,” as it was for their fathers in 1856. No, it’s the bitter remedy of the “seven times,” and the remedy requires the type of humility that is often hard to swallow.
I 2023 overskrider den siste bevegelsen nå fra Laodikea til Filadelfia, for den åttende menighet er av de sju menigheter. Herren Alfa og Omega har stadfestet det gjennom sitt «sannhets»-ord. Kristus står nå ved døren hos de nylig døde, tørre ben og tilbyr å komme inn og holde måltid med dem, og måltidet Han ønsker å dele med dem, er det samme måltid Han forsøkte å dele med deres fedre i 1856. Det er ikke ganske enkelt de tekniske grunnelementene i læren om «de sju tider», slik det var for deres fedre i 1856. Nei, det er det bitre botemiddelet i «de sju tider», og botemiddelet krever den form for ydmykhet som ofte er vanskelig å svelge.
The word of the Lord came again unto me, saying, Son of man, say unto the prince of Tyrus, Thus saith the Lord God; Because thine heart is lifted up, and thou hast said, I am a God, I sit in the seat of God, in the midst of the seas; yet thou art a man, and not God, though thou set thine heart as the heart of God. Behold, thou art wiser than Daniel; there is no secret that they can hide from thee. Ezekiel 28:1–3.
Herrens ord kom atter til meg og lød: Menneskesønn, si til fyrsten i Tyrus: Så sier Herren Gud: Fordi ditt hjerte er hovmodig, og du har sagt: Jeg er en gud, jeg sitter på Guds sete midt i havene, enda du er et menneske og ikke Gud, skjønt du setter ditt hjerte lik Guds hjerte. Se, du er visere enn Daniel; ingen hemmelighet kan skjules for deg. Esekiel 28:1–3.
Perhaps those of us that participated in the Nashville prediction are wiser than Daniel?
Kanskje vi som deltok i Nashville-forutsigelsen, er visere enn Daniel?
In the first year of his reign I Daniel understood by books the number of the years, whereof the word of the Lord came to Jeremiah the prophet, that he would accomplish seventy years in the desolations of Jerusalem. And I set my face unto the Lord God, to seek by prayer and supplications, with fasting, and sackcloth, and ashes: And I prayed unto the Lord my God, and made my confession, and said, O Lord, the great and dreadful God, keeping the covenant and mercy to them that love him, and to them that keep his commandments; We have sinned, and have committed iniquity, and have done wickedly, and have rebelled, even by departing from thy precepts and from thy judgments: Neither have we hearkened unto thy servants the prophets, which spake in thy name to our kings, our princes, and our fathers, and to all the people of the land. O Lord, righteousness belongeth unto thee, but unto us confusion of faces, as at this day; to the men of Judah, and to the inhabitants of Jerusalem, and unto all Israel, that are near, and that are far off, through all the countries whither thou hast driven them, because of their trespass that they have trespassed against thee. O Lord, to us belongeth confusion of face, to our kings, to our princes, and to our fathers, because we have sinned against thee. To the Lord our God belong mercies and forgivenesses, though we have rebelled against him; Neither have we obeyed the voice of the Lord our God, to walk in his laws, which he set before us by his servants the prophets. Yea, all Israel have transgressed thy law, even by departing, that they might not obey thy voice; therefore the curse is poured upon us, and the oath that is written in the law of Moses the servant of God, because we have sinned against him. And he hath confirmed his words, which he spake against us, and against our judges that judged us, by bringing upon us a great evil: for under the whole heaven hath not been done as hath been done upon Jerusalem.
I hans regjerings første år forstod jeg, Daniel, av bøkene tallet på de år som Herrens ord var kommet om til profeten Jeremia, at han ville fullbyrde sytti år over Jerusalems ødeleggelser. Og jeg vendte mitt ansikt til Herren Gud for å søke ham med bønn og påkallelser, med faste, sekk og aske. Og jeg bad til Herren min Gud og avla min bekjennelse og sa: Å Herre, du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og barmhjertigheten mot dem som elsker ham, og mot dem som holder hans bud! Vi har syndet og gjort urett, vi har handlet ugudelig og gjort opprør, ja, vi har veket av fra dine bud og fra dine dommer. Heller ikke har vi hørt på dine tjenere profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre fyrster og våre fedre, og til alt folket i landet. Herre, rettferdigheten tilhører deg, men oss tilhører forvirring i ansiktet, slik det er på denne dag, Juda menn og Jerusalems innbyggere og hele Israel, både de som er nær, og de som er langt borte, i alle de land du har drevet dem til, på grunn av det troløshetsbrudd de har begått mot deg. Herre, oss tilhører forvirring i ansiktet, våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot deg. Herren vår Gud tilhører barmhjertigheten og tilgivelsene, selv om vi har gjort opprør mot ham. Heller ikke har vi adlydt Herren vår Guds røst, så vi har vandret i hans lover, som han la fram for oss ved sine tjenere profetene. Ja, hele Israel har overtrådt din lov og veket av, så de ikke ville adlyde din røst. Derfor er forbannelsen blitt utøst over oss, og eden som er skrevet i loven til Moses, Guds tjener, fordi vi har syndet mot ham. Og han har stadfestet sine ord, som han talte mot oss og mot våre dommere som dømte oss, ved å føre over oss en stor ulykke; for under hele himmelen er det ikke blitt gjort noe slikt som det som er blitt gjort mot Jerusalem.
As it is written in the law of Moses, all this evil is come upon us: yet made we not our prayer before the Lord our God, that we might turn from our iniquities, and understand thy truth. Therefore hath the Lord watched upon the evil, and brought it upon us: for the Lord our God is righteous in all his works which he doeth: for we obeyed not his voice. And now, O Lord our God, that hast brought thy people forth out of the land of Egypt with a mighty hand, and hast gotten thee renown, as at this day; we have sinned, we have done wickedly. O Lord, according to all thy righteousness, I beseech thee, let thine anger and thy fury be turned away from thy city Jerusalem, thy holy mountain: because for our sins, and for the iniquities of our fathers, Jerusalem and thy people are become a reproach to all that are about us. Now therefore, O our God, hear the prayer of thy servant, and his supplications, and cause thy face to shine upon thy sanctuary that is desolate, for the Lord’s sake. O my God, incline thine ear, and hear; open thine eyes, and behold our desolations, and the city which is called by thy name: for we do not present our supplications before thee for our righteousnesses, but for thy great mercies. O Lord, hear; O Lord, forgive; O Lord, hearken and do; defer not, for thine own sake, O my God: for thy city and thy people are called by thy name. And whiles I was speaking, and praying, and confessing my sin and the sin of my people Israel, and presenting my supplication before the Lord my God for the holy mountain of my God; Yea, whiles I was speaking in prayer, even the man Gabriel, whom I had seen in the vision at the beginning, being caused to fly swiftly, touched me about the time of the evening oblation. And he informed me, and talked with me, and said, O Daniel, I am now come forth to give thee skill and understanding. Daniel 9:2–22.
Som det står skrevet i Mose lov, er all denne ulykken kommet over oss; likevel bønnfalt vi ikke Herren vår Gud, så vi kunne vende om fra våre misgjerninger og akte på din sannhet. Derfor har Herren våket over ulykken og latt den komme over oss; for Herren vår Gud er rettferdig i alle sine gjerninger som han gjør; men vi adlød ikke hans røst. Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut fra landet Egypt med sterk hånd og vant deg et navn, slik det er på denne dag: Vi har syndet, vi har handlet ugudelig. Herre, etter all din rettferdighet ber jeg deg: La din vrede og din harme vende seg bort fra din stad Jerusalem, ditt hellige berg; for på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. Så hør nå, vår Gud, din tjeners bønn og hans påkallelser, og la ditt ansikt lyse over din helligdom, som ligger øde, for Herrens skyld. Min Gud, bøy ditt øre og hør; lukk opp dine øyne og se våre ødeleggelser og den stad som er kalt med ditt navn; for det er ikke på grunn av vår rettferdighet vi bærer fram våre ydmyke bønner for ditt åsyn, men på grunn av din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, forlat! Herre, gi akt og grip inn! Drøy ikke, for din egen skyld, min Gud! For din stad og ditt folk er kalt med ditt navn. Mens jeg ennå talte og bad og bekjente min synd og mitt folk Israels synd og bar fram min ydmyke bønn for Herren min Guds åsyn for min Guds hellige berg, ja, mens jeg ennå talte i bønn, kom mannen Gabriel, som jeg hadde sett i synet i begynnelsen, hastig flygende bort til meg ved tiden for kveldsofferet. Og han ga meg innsikt, talte med meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet ut for å gi deg visdom og forstand. Daniel 9:2–22.